Peder Djuviks historie knyttet til festing av Fredtun (Herøy) i 1916 og kjøp av Lyngtun (Lerstad) i 1934 skrevet av Harald Sørgaard Djupvik, april 2011 Av overnente kopi fra panteregisteret fra Herøy fra 1916, ser vi at Peder Larsen Djuvik festet Fredtun (34/82) som del av Fosnavvaag øvre, fra Jørgine G. Fosnavaag, for en periode på 70 år mot en første gangs innbetaling på kr. 300,- og deretter en årsavgift på kr. 18,- datert 2. okt. 1916 og tinglyst den 7. s.m.
Hele fasteseddelsen lyder som følger: "Undertegnede Jørgine G. Fosnavaag bortfaster herved til hr Peder Larsen Dybvik af Wolden. Et jordstykke beliggende paa Nordvestre side av bygdeveien som gaar fra Fosnevaag til Igesund. Stykkets vestre grænse begynder fra veien og langst Gerhard Kvalsviks linje 12,5 meter böier derfra i Nord N. O. langst Veiens Nordre kant en lande av 16 meter böier derfra i Syd S.O. til veien en lengde av 20 meter til en mærkesten. Gaar derfra langst Igesundsveiens nordre side, 11 meter til Gerhard Kvalsvik Sydostre gjörne. Stykket er fæstet for et tidsrum av 70 aar sytti aar for en indfæstning av kr. 300,00 trehundrede Kroner som idag er betalt. En Aarlig avgift kr. 18.00 atten kroner der betales hvetr aar til jul. Hvis Eieren av Bygselretten selger til uvekommende forhöies grundavgiften med kr. 5.00 fem kroner pr aarlig saa det blir kr. 23.00 treogtyve kroner. ret at tage vand fra nermeste ledning. Fosnavaag den 2. oktober 1916. Til Witterlighet Gerhad Fosnavaag Peder P. Fosnavaag Som eier Jörgine G. Fosnavaag som fester Peder Djuvik" Senere lagt til: "Forevist ved Tvangsauktion 14/12 1926." Peder setter opp et våningshus på jordstykket - og den stadig voksende familien bor der i 12-13 år.
Så rammer tydeligvis de økonomiske nedgangstidene også Peder som mister alle sparepengene sine (ved at banken hans gikk konkurs) og huset blir solgt på tvangsauksjon sommeren 1929 (jeg mener at han fortalte meg at han også ble tvunget til å selge båten sin i samme forbindelse). At det på fasteseddelen er påført "Forevist ved Tvangsauktion 14/12 1926", kan jo tyde på at problemene begynte mye før og at det har tatt tid å få solgt festerettet og huset. Meddelelsen er datert 15. august, med påfølgende tinglysning den 24. august s.å. Det er tydelig at det oppstår uoverensstemmelser mellom Peder på den ene siden og Gerhard P. Fosnavaag og Søndmøre Fiskeri og Handelsbank A/S på de annen side, angående hele transaksjonen, noe annet var kanskje heller ikke å forvente. Konflikten varer en god stund, for forliket kommer ikke i stand før sent i 1930 (inngås den 24. november og tinglyses den 13. desember). Man kan vel bare forestille seg for en vanskelig tid dette må ha vært for familien, med tre barn hjemme og Einar på døveskolen i Trondheim. Lykken var jo at Johannes foreldre hadde muligheten til å la dem flytte tilbake til Hamre.
Det interessante videre er at Peder neste gang han kjøper seg en eiendom ikke setter den på seg selv, men på sin datter Solveig (som ikke en gang var fylt 1 år ). Jeg mener det helt klart må forstås ut fra det faktum at han 'mistet alt han eide' ved forrige korsvei, og dette var en måte å forebygge at noe slikt kunne skje en gang til. Mens Johanne og barna bodde på Hamre, tjente Peder 'nye' penger som kveitefisker på Vest Grønland, og senere hvalfanger i Sørishavet. Lyngtun blir kjøpt fra Marie O. og Olav G. O. Nerland for kr. 5.700,-, og altså skjøtt over til Solveig den 16.4.1933 (med påfølgende tinglysning den 23/4). Fordi Solveig naturligvis ikke var myndig får de Søre Sunnmøre Skifterett til å oppnevne Johanne som midlertidig verge. En temmelig spesiell konstruksjon - for å kalle det det. Samtidig blir det utstedt en obligasjon på kr. 2.950,- til Marie og Olav Nerland, noe som kan tyde på at Peder hadde betalt kr. 1.650,- kontant. Den 25.5.1936 gjorde Marie O. Nerland en påtegning på skjøtet uten at det kommer fram i dokumentet hva det gjaldt. Senere den 21.9. 1936 må Peder låne penger, og må da gjøre det gjennom Solveig (som i overnevnte dokument står med feil fødselsår) - ved at de i fellesskap (dvs. med han denne gangene som verge), låner kr.
3.000,- av Borgund Sparebank. Denne gangen er det Borgund Overformynderi som attesterer obligasjonen. Veldig spesielt at Solveig som da kun var 3 1/2 år var gjeldstynget til langt over ørene, men det var vel neppe noe som tynget henne noe særlig. Ut fra årstallet - er det vel rimelig å anta at disse pengene ble brukt til å ruste opp våningshuset og bygge ny låve ved siden av. Så vidt jeg vet 'eide' Solveig eiendommen helt fram til min far arvet den i 1962.