ISSN: 1890-0704 rollespill data miniatyr laiv brettspill tegneserier konsoll kort og mer UTGAVE NR 1 - SEPTEMBER 2006 bli mester i magic TEMA: Dragonbane Levende rollespill: Lovecraft Varulver Tufte Vampyrer il rollespill holocaust september 2006 veil.pris kr. 30,- ISSN1890-0704 FunCom: conan kommer!
en hest som flyr I bladet du holder, i magasinet Pegasus, er det noe for alle. Enten du er en hardcore gamer, aktiv rollespiller, sindig sci-fi fan eller bare nysgjerrig på det fantastiske, er dette bladet for deg. For første gang i historien kan alle kongerikets innbyggere nå få ett magasin som samler stoff om alle de tingene som er fantastiske i verden; rollespill, brettspill, miniatyrspill, laiv, kortspill, data, dataspill, filmer, bøker alt samles under en hest som flyr. Magasinet Pegasus er et nytt blad for det fantastiske miljøet i Norge, og fra nå av den eneste skikkelige måten å holde seg oppdatert på hva som skjer. Noen har jobbet veldig hardt og lenge for å utgi dette magasinet. Organisasjonen Hyperion, som finansierer bladet, har bidratt med en stødig redaksjon og en enormt dyktig designer. I tillegg har skribenter fra hele landet bidratt med morsomme, spennende, kritiske og aktuelle artikler med temaer fra det fantastiske. Det har tatt måneder med tenking, skriving, omskriving og nådeløs kutting før vi hadde noe vi var fornøyd med. Og fornøyde ble vi. Vi er sikre på at du kommer til å like magasinet, og vi håper du vil abonnere slik at du får neste utgave også - det er inntil videre gratis. Det kan gjøres på www.n4f. no/pegasus. Magasinet er en unik måte å bli kjent med hele den fantastiske verdenen på som vi håper du vil benytte deg av og sette pris på. Vel bekomme! dragonbane s.8 magic s.4 Age of Conan s.32 Med hilsen Redaksjonsstyret Design: Jan Fredrik Stoveland Ansvarlig Redaktør: Sigurd Øien basshunter s.14 Redaksjonsstyret: Martin Eckhoff Andresen, Erlend Sand Bruer, Lasse Lundin Redaksjonen: Nichlas Dalstein, Bjørn Tore Hansen, Ole Peder Giæver, Kristian Bjørkelo, Elisabeth Steindal, Mona Liland, Monica Rønneseth, Sten Ånnerud Korrektur: Irene Brox Nilsen, Even Tømte, Monica Rønneseth, Sten Ånnerud, Ole Peder Giæver Opplag: 13.000 Thure Trykk Utgitt av: holocaustrollespill s..12
innhold 1 S.04 Tufte IL Fra innsiden: Fotballlaget vi hater å elske er tilbake. S.06 Mira Furlan Babylon5-heltinnen og Lost-skuespilleren har besøkt Norge. S.08 Dragonbane Skandinavias største laiv noensinne har gått av stabelen. S.12 Rollespill er kunst Mattijs Holter har fått kunstnerstipend for å skrive rollespill om Holocaust. S.14 Basshunter Vi kjenner mannen som kjenner boten Anna. NUMMERETS TEMA: SKREKK! S.15 Skrekkens gudfar Les alt om innflytelsen fra H.P. Lovecraft. S.18 Skrekkelig godt Matspalten bringer deg en skrekkelig, engelsk oppskrift med tradisjoner. S.18 Cthulu i M Mads Eriksens stadig mer populære tegneserieserie M, inspirert av skrekkens gudfar selv. S.19 Vampyrer Et dypdykk i vampyrenes lange historie og i mytene som omhandler dem. S.22 Varulver Og et i varulvenes skrekkelige historie. S.25 Skumle godbiter Redaksjonen anbefaler sju skrekkelige godbiter du bør få med deg. S.26 Nummerets kunstner Nummerets digitale kunstner er Henning Ludvigsen. Nyt bildene! S.28 Blodig ballspill Reportasjen fra en samling i Norges eldste Blood Bowl-forening. S.32 Age of Conan Les alt om FunComs nye storsatsning, onlinespillet Age of Conan. S.34 Ludologi Sjekk ut presentasjonen av det nye brettspillet Thurn & Taxis S.35 Miniatyrmaler Pegasus har intervjuet Alf Anton Aasen, prisbelønt norsk miniatyrmaler. S.36 Poteten som spiste verden Dataindustrien har Microsoft, spillindustrien har Hasbro. Men hvordan endte dette selskapet opp med å eie nesten alle spill og leker i hele verden? S.38 Lever av å slå barn Pegasus har intervjuet den danske laivarrangøren Claus Raasted S.38 Norges Dæmring Se bildene fra kostymedramalaiven om unionstiden! S.39 Hattrick I disse deprimerende tider, da Norges manglende deltakelse i fotball-vm fortsatt ligger i bevisstheten, bringer Pegasus deg beretningen om fordums storhet på fotballbanen. S.40 Manga-eksplosjon Manga-bølgen har rammet landet. S.41 Powah gamerz Det viktigste er ikke å delta, men å vinne. Denne gangen forteller Powah Gamerz hvordan du skal gjøre det i kortspillet Magic: The Gathering. S.42 Fantasifestivalen Les om norges første festival for fantastisk kultur noensinne. Hasbros dominans s. 36 Varulver s.22 Lovecraft s15 Vampyrer s.19 skrekkelig godt s.18 S.29 User Friendly Jon D. Frasier har gjort stor suksess i dataverdenen med tegneserien User Friendly, og Pegasus bringer deg en smakebit. S.30 Solgløtt Games Norges kanskje sprøeste laivarrangement fant sted i Kristiansand - se bildene! s.18 M s
Når vi har en journalist på innsiden, så må vi jo lage en artikkel om av Bjørn Tore Hansen Foto: TVNorge Tufte il Ingen av nerdene i Tufte har lagt bort sine gamle interesser, men har fotball blitt like viktig som de vanlige nerdehobbyene? Jeg dro for å trekke mørke hemmeligheter ut av Norges mest populære fotballag. -Laiv, PC, rollespill, Warhammer 40k, soving og sløsing med penger jeg ikke har, er fortsatt det som er viktigst, forteller Sjur, lagets eneste laiver. - Fotball har kommet inn i gamerverdenen min. Fifa 06 og WC06 er inne på harddisken, fortsetter han. Sjur synes også det er trist at man ikke kan lage skjoldborg på en fotballbane, uansett hvor pent det ville sett ut. Så langt føler jeg at jeg ikke helt har klart å få ut noen store avsløringer, så jeg jatter med - i håp om at Sjur vil komme med noe saftig sladder. Jeg prøver å få ham til å prate om VM. - VM var en stor skuffelse. Hadde et par lag vært annerledes hadde vi hatt drømmefinalen: Portugal Brasil Hvor Portugal selvfølgelig hadde vunnet på straffekonk, i verdenshistoriens mest voldelige VM-finale. Det viste seg altså at Sjur bare drømte om å se halvfeite brasilianere bli taklet inn i evigheten, samt lide under en dommer som ikke slår ned på filmingen til grineungen på Portugal. Så, siden Sjur skulle vise seg å være et udugelig intervjuobjekt, forsøker jeg å gå videre til Kenneth. Siden Black Metal er svart, hardt og tøft må man alltid snakke svart, hardt og tøft til Kenneth. I tillegg er han ganske dårlig i norsk, så det er lønnsomt å gjøre seg forstått på en enkel måte. - Er Black metal en fantastisk fritidsinteresse? - Det er den mest ultimate fritidsinteressen som finnes! - Men det er vel ikke særlig nerdete? - Nei det er det egentlig ikke, grunnen til at jeg ble tatt med i Tufte er nok at det er en sær interesse. Eller, det er mer en livsstil enn en interesse. - En gang hørte Dagbladet feil, og trodde at nerdeinteressen din ikke var Black metal, men Backgammon. Det var vel ikke helt heldig for karrieren at dette kom på trykk? - Hehe, vel når Dagbladet har sånne idiotfolk ute som ikke lytter på dem de intervjuer så har de et problem. Siden jeg tross alt har respekt for mine kollegaer i Dagbladet, blir jeg lamslått av Kenneths usaklige kritikk mot mine journalistbrødre og -søstre, og trekker meg unna. Jeg skal få snakke med mannen alle kvinner drømmer om. En av Norges største fotballhelter gjennom tidene, som for kort tid siden vant Adidas-cupen, hvor han spilte på Norges landslag og slo Finland 4-3 i finalen. Jeg snakker selvfølgelig om Tuftes assistenttrener, Klaus Pettersen. - Det er mange kule hobbyer i laget. For eksempel er mekkinga til Tommy kul, spesielt om bilen fungerer etterpå, forteller den staute altaværingen. Klaus Pettersen Men det er ikke bare spillerne som er interessert i ålreite ting, Klaus spiller nemlig en del brettspill. - Jeg er veldig grad i strategispill, spesielt Settlers, Risk, Carcasonne, så skal jeg begynne å spille Axis and Allies snart. Ellers funker amerikaner, mattis, boms og 52-plukkopp perfekt. Kenneth Lillengren Kan du ikke fortelle oss noe saftig sladder om spillerne på Tufte? - Kenneth er egentlig fra Töckfors og er jordbruker, TJ har et talent som DJ, og Bjørn Tore kan ta opp arven etter Franz Beckenbauer og bli den nye Kaiser Franz. Denne uttalelsen kan jo umulig toppes, så jeg følte her at jeg hadde gjennomført et tilfredsstillende intervju. Pegasus ønsker Tufte-gutta lykke til i den neste sesongen av den populære TV-serien, som begynner i høst. 4
Liker du det du leser? Da kan du, helt gratis, abonnere på Magasinet Pegasus ut 2006. Magasinet kommer ut fire ganger i året, og vil bringe deg nyheter, reportasjer og artikler fra det fantastiske miljøet i Norge. Alle som abonnerer blir med i trekningen av flotte premier, se side 25! Ikke gå glipp av desemberutgaven; abonner på Magasinet Pegasus på www.n4f.no/pegasus! 5
Eit møte med Mira Furlan av Kristian Bjørkelo Ilag med sin mann, den serbiske regissøren Goran Gajic, har Babylon5-heltinna Mira Furlan vitja Noreg i somar. Medan ho i første omgang var æresgjest på ShadowCon 11, gav turen henne óg høve til å sjå det vidstrakte landet, og å promotere karrieren sin og prate med journalister. Deriblant utsendte frå Pegasus som hadde høve til å ta ein prat over ein kopp kaffe og eit stykke heimelaga sjokoladekake. La oss ta ein ting først, å kalle det som vart servert Mira Furlan for ein kopp kaffe er å overdrive, hennar grimaser talte for seg sjølv idet ho smakte den første slurken og ho vrei seg i smerte; «Den var berre forferdeleg!». Heldigvis var sjokoladekaka god nok til å redde stemninga for oss. Mira Furlan svarte på mine spørsmål, og fortalde gladleg om reisa si i Noreg, om det kalde nord, om dei majestetiske fjordane og fossane, og om Bergen min fakta I USA har ho slått gjennom som Delenn i Babylon 5, og i seinare tid som Danielle Rousseau, «the french chick», i spaningsserien Lost. Mira Furlan er fødd i Zagreb (Kroatia) i 1955. Er gift med Goran Gajic (Serbisk filmregissør), og har ein 7 år gamal son. Har lang karriere bak seg i det tidlegare Yugoslavia i teater, tv og film. Er busatt i Los Angeles. Snakker mellom anna Tysk, Fransk, Italiensk, Engelsk og Serbo-Kroatisk, og jobber med å lære seg Spansk. Vitja ShadowCon XI i Oslo i August. heimby. Ho gav uttrykk for å vere ei kvinne som elsker å sjå verda, og i år har ho vore på ein rundtur rundtomkring i Europa for å sjå seg om i fleire land. Det har vore ei blanding av sci-fi festivaler og ferie som har dominert, og no ser ho fram til å vende heim til Los Angeles «ein ferie frå ferien» seier ho. Det er ingen tvil om at Mira Furlan har sett og opplevd litt og kvart iløpet av sitt liv og karriere, både gode og vonde dager. For tida er ho på topp att med si rolle som den franske Danielle Rousseau i den populære spaningsserien Lost som går på TVNorge, men mykje av hennar stjernestatus i sci-fi miljøet stammar frå hennar rolle som Delenn i Babylon 5. Ei rolle som endra livet hennar totalt, og i stor grad redda henne og hennar mann på eit tidspunkt då dei trengte økonomisk stabilitet. Dei var i eit framand land, og pengekassa var skrapt; «Vi hadde 500 dollar oppspart, og vi var på veg i full fart mot veggen». Babylon 5 gav ikkje berre Mira Furlan stabilitet, det gav henne ein ny familie og omgangskrets, i form av kollegaer og fans. Særleg fans var eit sjokk. Heile sci-fi miljøet var ei ny oppleving for henne; «Det var frustrerande, for å vere ærleg, for du vert ikkje tatt seriøs. Sjølv om Babylon 5 var ei fantastisk oppleving, og gav meg stabilitet for ei kort tid, gjorde det ikkje noko godt for karrieren min. Det vert berre ikkje tatt seriøst. Dei klarer ikkje å skille sjangaren frå skodespelarprestasjonen, og når dei ser sminken slutter dei å sjå. På eit vis var det kanskje skadande, men slik er livet. Du kan ikkje planleggje livet eller karrieren.» Men Babylon 5 endra óg hennar syn på science fiction; «Møtet med fansen var ei heilt anna verd, og eg er så takksam for det. Eg vert invitert over heile verda og det er fantastisk. Det er rørande og sjå kor viktig det er for folk, og eg tenkjer at kanskje har eg nådd fram med noko, til nokon. Av og til så tviler ein jo på om ein faktisk har prestert noko.» Mira Furlan var ikkje framand for suksess eller merksemd, men Hollywood var ei heilt anna verd enn det gamle sosialistiske Yugoslavia der ho før hadde sin karriere. Den store forskjellen var gjerne pengene «Eg var sett på som ein seriøst, dramatisk skodespelar, men det var ikkje høve til å tene penger i Yugoslavia. Vellukka skodespelarar ville framleis bu hos si mor i ei lite leilighet. Ein kunne ikkje ein gong løyse dei enklaste økonomiske problema.». Her var det meir «seriøse» roller som opptok den Kroatiske skodespelaren. Derifrå bar det inn i ein lang karriere med fleire teaterstykker, filmer og tv-serier. Ho gjorde seg særleg bemerka internasjonalt 6 Foto: Isabell Johansen
i Emir Kusturica sin gullpalmevinnande «Når far var vekke på forretninger» (1985). Krigen i det tidlegare Yugoslavia vart slutten på hennar karriere, for ho var ute av stand og særs motvillig til å tilpasse seg dei nasjonalistiske krava som vart stilt henne og andre. Tidlegare venner og kollegaer vendte henne ryggen for hennar antinasjonalistiske standpunkt, og ho fekk sparken frå teateret ho jobba på. Ho valte difor å forlate Kroatia, utan store forhåpningar om å vende attende. I USA måtte ho byrje heilt på nytt, og jobbe seg opp frå botnen att. Karrieren ho fekk der gjennom fem år med Babylon 5 var heilt annleis enn den ho forlot, men den gjorde henne på ny til ei stjerne, og til eit ikon! Ikkje før ti år seinare var tida moden for å vende attende til Kroatia, denne gongen for å spele hovudrolla i Medea, hennar defintive favorittstykke. Som mange andre sterke kvinnelege skodespelarinner reagerar Mira Furlan på at kvinneroller ofte er lite anna enn eit supplement til den mannlege hovudrolla, eit objekt meir enn ein aktør. Hovudrolla i Medea er definitivt ein aktør, ei sterk kvinne. Nett som Mira Furlan sjølv. Ho har vendt attende til Kroatia fire somrar på rad for å fullføre stykke, dette er det første året ho har tatt seg fri frå dette prosjektet, og ho vert framleis møtt med motbør og malt som kontroversiell i den nasjonale pressa i Kroatia. «Det var utruleg stressande, men samstundes veldig berikande. Ei veldig viktig erfaring for meg å vende attende og konfrontere livet eg forlot». Det skal ikkje mykje til før ho på ny vert ei avisoverskrift i heimlandet; «Eg treng ikkje å seie noko, men journalistar klarer framleis å vri det til å verte ei sak som dei kan drøfte i avisene i evigheter.». Inntil to månadar sidan hadde ho ei fast spalte i den særs kontroversielle Kroatiske avisa Feral Tribune. Ho måtte ta ein pause no, fortel ho smilande, det var nesten for seriøst «Det byrja å verte ei oppgåve, og eg vil helst skrive for mi eiga del, som ei skriveøving.». I desse spaltane har ho delt sine tankar om alt som har engasjert henne; «Eg skriv om alt mogleg i spalten, frå politikk til ting som eg legg merke til i aviser og andre media, og i livet. Eg skriv om bøker eg har lest, om hagen min, om reise-erfaringer, om folk eg møter, om Yoga og om lukke og korleis lukke har vore oppfatta i historia. Eg har hatt total fridom.» Ho har tenkt tanken å samle alt dette i ein bok, men så langt har ho aldri komt, ler ho; «Det er alltid så mykje anna å gjere, men kanskje eg skal omsetje spaltane til engelsk.» Biletet av stjerna med ein dramatisk livshistorie, full av bølgjedalar, vert brutt ned av møtet med henne. Vennleg, smilanda og avslappa svarer ho på spørsmål både frå meg og under dei offentlege panela på ShadowCon. Ho raser frå tema til tema og deler sine betraktninger om dei, helst sittande i ei lotus-stilling på bordet heller enn å gøyme seg bak mikrofoner og formalitetar. Ho utstråler ein kroppskontroll og ro meistra gjennom år som ivrig utøvar av yoga. Den same ro og kontroll utstråler ho i samtale med andre menneske, og ho framstår som eit menneske som har oppnådd det ho vil i livet, kontroll over sitt eige liv og si eiga skjebne. Eg hadde ei kjensle av å treffe eit menneske som hadde delt litt av sin fargerike bakgrunn med meg, heller enn å ha møtt ei stjerne frå fleire populære TV-serier. Eg attkjendte mykje av henne ifrå karakteren Delenn, og ho innrømte gladleg at mykje av henne vart lagt inn i den rolla, men det var ingen tvil om kven det var eg hadde møtt. Eg møtte ikkje eit ikon, eg møtte Mira Furlan, Kroat busatt i Los Angeles, på ferie i Noreg. Det einaste teiknet på noko anna var det signerte biletet i veska, signert til mor mi som er stor Babylon 5 fan og aldri ville ha tilgjeve meg om eg ikkje ba om det. Nano av Thomas S. Hansen er en sci/fi føljetongserie om en fremtidsboers bekymringsfulle hverdag. Hansen tegner vanligvis Monomania i Pondus, men Nano utgis for første gang i Pegasus. Forvent å se mer fra denne dyktige serieskaperen i fremtiden! 7
av Grethe Strand Foto: Janne Ilmari Björklund ragon Det er natt i Cinderhill. En mann mediterer i tempelet, for tredje natt er det hans plikt å sitte der. Iblant hører han vakre toner svakt der inne i mørket, og dette gir ham styrke til å fortsette... Her kommer beretningen om: To hekser står ved siden av hverandre i skogen utenfor Cinderhill, de er hverandres skygger, avhengige av hverandre for at kreftene deres skal virke. En gruppe dragetemmere trekker en stor bue, den er tung, men alle er ivrige. Med dette våpenet skal de drepe dragen. Noen av de andre dragetemmerne er i tvil etter hendelsen: er det rett å ta livet av innbyggerne i Cinderhills røde guddom? Den perfekte fantasylaiv. En laiv der grensene utvides for hvor troverdig en fiktiv verden kan være. Det beste fra ulike laivkulturer samles for å utvikle laiv. Å oppfylle drømmen om å lage den beste laiven de noen gang har vært med på, enten som spillere eller arrangører. Og en snakkende, gråtende, bevegelig, ildsprutende drage. Intet mindre var visjonen til arrangørene bak Dragonbane. Et historisk prosjekt Det er ikke lett å skulle oppsummere det du har lagt ned all din fritid på de tre siste årene, tre dager etter at laiven er over,» forteller Niki Bergman, PR-ansvarlig for Dragonbane. Niki begynte med levende rollespill, eller laiv, for 10 år siden, har spilt mange forskjellige roller i ulike sjangere og arrangert store laiver tidligere. Laiver med nye temaer, i nye land, eller i nye epoker er det hun foretrekker. Finland, Belgia, Sverige, og Norge er de landene hun foreløpig har på lista over steder hun har deltatt på laiv. Niki ble med i Dragonbane fordi hun tidligere har arrangert laiver sammen med prosjektleder Timo Multamäki. Arrangørene hadde mye erfaring og de ønsket å bruke det de var gode på til å lage en siste stor laiv før de trakk seg tilbake for å være vanlige deltagere. Under Dragonbane var Niki selv med i spill hele tiden, men i en rolle uten intriger eller plott. Det var bra spill i Cinderhill og flott å være med på, men det er siste gangen jeg spiller religiøs fanatiker uten venner sier hun. 8 Skjørt frivillig prosjekt Mye forarbeid er lagt ned i Dragonbane. Spillforsker Christopher Sandberg utviklet spilldesignet som en del av hans arbeid på Interactive Institute på Gotland, og noen har fått sin lønn i vekttall for deler av arbeidet ellers er alt basert på frivillig innsats. Du innser hvor skjørt et frivillig prosjekt er, sier Niki. Mange bare forsvant ut av prosjektet uten å si fra, dermed ble det mye dobbeltarbeid den siste tiden. Vi skulle vært mer pessimistiske i forkant, så hadde vi vært bedre forberedt på alle de problemene som oppstod. Arrangørene omdøpte laiven til Carbane på grunn av alle bilene de brukte opp. En av deltakerne hugget seg i benet med
bane en øks under selve laiven, men var tilbake i spill etter en dag. Som alle andre prosjekter på Dragonbanes størrelse var det praktiske problemer arrangørene måtte stri med. Dragen ble skadet før den skulle fraktes fra Finland, vanntankene til brønnene sprang lekk og det gjorde også toalettene på skolen de leide, rett før laiven startet. Selve spillstedet var ikke ferdig på grunn av denne lekkasjen. Likevel kom alt i orden takket være hjelpsomme deltakere. Kritikk i etterkant Niki forteller at det kom en del kritikk fra noen av spillerne, selv om det også har strømmet inn med positive tilbakemeldinger. Noe av kritikken skyldes at vi har ulik bakgrunn og ulike forventninger. For eksempel er det ikke så enkelt for spanjoler å forstå hvor kaldt og jævlig det kan bli å overnatte utendørs i en svensk skog. En del berettiget kritikk var det også, for eksempel når det gjaldt dragen. Den fungerte ikke som man drømte om, det var for tørt til at dragen kunne sprute ild og spillet rundt dragen måtte begrenses på grunn av sikkerhetshensyn. Dragen er et 20 tonns farlig leketøy og vi ville ikke risikere at noen kom under den. Den døde til slutt i byen. Ikke alle spillere var like fornøyd med den løsningen, og det forstår vi, innrømmer Niki. Hun er veldig glad for at de mest kritiske også kom med mye positive tilbakemeldinger. Når noen forteller deg at Dragonbane er den beste laiven de har deltatt på siden de begynte for 10 år siden, må vi ha gjort noe rett. På tvers av kulturer. Dragonbane hadde deltakere fra mange ulike land og med ulike laivkulturer. Det var spillere som søkte mer stemningsspill fordi det ikke finnes den slags type laiver i hjemlandet. I sørligere deler av Europa er det mer gamist-kultur, de har Baldurs gate som laiv, rett og slett hack n slash. Det var en utfordring med de forskjellige spillestilene, men det må man regne med, mener Niki. Tross problemer og kritikk mener Niki de fått til et historisk prosjekt med Dragonbane. Dragonbanes største bragd var at ulike laivkulturer møttes og forsøkte å finne en felles base. Alle land har en form de kaller for laiv, det blir feil å si jeg har rett, for vi har alle rett. Om vi ikke drar rundt, samles og lærer av hverandre vil vi bare fortsette å gjøre de samme feilene om og om igjen. Med Dragonbane har vi tatt første steg, vi har gjort et bra forsøk avslutter Niki. 9
Få nordmenn Jeg hadde ingen forventninger på forhånd. Dragonbane var satt til en standard middelalder / fantasy setting, og det er ganske vanlig i Norge. Det var på grunn av størrelsen på laiven jeg valgte å delta sier Egil Engen. Han var en av få norske deltagere på Dragonbane. Dragonbane var Egils 95. laiv. Han har deltatt på laiver i alle sjangere siden han startet for 15 år siden, de fleste innen middelalder og fantasy-settinger, men også en del på 1900-talls-laiver. Hans rolle på Dragonbane var Aimar, en speider blant dragetemmerne. Maten i vår gruppering var utrolig bra. Nesten ethvert arrangment blir reddet av bra mat, ifølge Egil. Selve spillet var også bra, det var lite off-laiving, folk var flinke til å holde seg i rollen. Flaks eller planlagt, de fleste store grupperinger hadde personer som drev laiven fremover, det var ikke arrangørdrevet, og det synes jeg var positivt, sier han. Noe annet som imponerte Egil var kostymene deltakerne brukte under spillet. Kostymene holdt et høyt nivå, en del hadde enkle løsninger som holdt mål likevel. Sko var spesielt bra, de fleste var håndsydde, det ser du ikke ofte på norske laiver. Landsbyen Cinderhill imponerte også. Den var mye større enn jeg trodde. Fem langhus på 30 meter med to ildsteder i hvert, i tillegg var det eget bakeri, sykestue, vaskehus, smie og et tempel på 15 20 meter. Det er ikke akkurat vanlig kost på skandinaviske laiver. Dragen Dragen var mystisk og fin helt til den kom i spill forteller Egil. Da var laiven omtrent slutt for en del av oss fortsetter han. Vi hadde gjennomsøkt hele området allerede første dagen, uten spor av noen drage. Det tok tid før dragen kom seg inn på laivområdet, da var det ikke bare enkelt å spille på at dragen kunne være rett i nærheten. I tillegg var det en del viktige gjenstander som kom sent i spill. Jeg fant fire nøkler jeg visste var sentrale for deler av spillet i bunnen av et off-laiv førstehjelpskrin på dag to! En sliten produsent Timo Multamäki fortalte Egil etter laiven at hadde det gått to-tre måneder til hadde de hatt en funksjonell drage. Dragen døde tilslutt av hjertetrøbbel foran tempelet og Egil er blant de som mener at det burde vært gjort mer ut av dens død. Pyroteknikken var også et kapittel i seg selv. Det var kjøpt inn mye effekter og det virket som om dette måtte brukes opp. Det var ikke alle anledninger det passet like bra og ofte var det vanskelig å forstå hva det skulle symbolisere; tordenguden, dragen eller heksene. Heksene, derimot, hadde tilgang til enkle spesialeffekter, og det fungerte godt. Multinasjonalt For sørlige deltakere var nok Dragonbane mer revolusjonerende enn for nordiske deltagere. mener Egil. Ikke bare var landsbyen Cinderhill imponerende for dem, men spillestilen under Dragonbane var helt annerledes. Spillere fra andre deler av Europa har en helt annen spillestil enn den som er vanlig i Skandinavia, og mange tar for eksempel pauser fra spillet for å spise og sove. Egil tar selv opp et interessant spørsmål: den lave norske deltagelsen på kjempeprosjektet Dragonbane. Arrangørene oppgir i ettertid at det var tre norske deltakere på laiven. I utgangspunktet lå alt til rette, middelalder / fantasy er en kjent type setting for norske laivere, det var reklamert mye for Dragonbane, blant annet på laivkongressen Knutepunkt. Egil har sine egne teorier om hvorfor det var så få fra Norge. At man mener at settingen ikke er så spennende er en grei nok grunn til å ikke delta. Dessuten er det typisk norsk å være skeptisk til noe så spektakulært som en drage. Da laiven i tillegg ble utsatt et år, økte nok skepsisen noe sier Egil. En annen årsak kan være at Dragonbane krevde mye forberedelser, blant annet på kostymer, som kan ha skremt bort enkelte norske deltagere. Deltakeravgiften var også høyere enn hva som er vanlig i Norge. Men jeg tror også at dette skyldes jantelov. En del norske laivarrangører er såpass sære at hvis de ikke har funnet på alt sjøl, er det ikke verdt noe, og de unnlater ikke å spre denne oppfatningen. Det er i så fall veldig ødeleggende for samarbeid på tvers av landegrensene, men også i forholdet mellom de norske laivmiljøene, sier Egil, som oppsummerer med at dette må regnes som en laiv som holdt godt over middels kvalitet for sin sjanger. fakta om Dragonbane Dragonbane, et levende rollespill over fem dager i Älvdalen, Sverige Avholdt 27. juli til 4. august 2006 Flere hundre deltakere fra 19 land, de fleste europeiske Hovedspråk: Engelsk, deltagernes rolle var født med deltagerens morsmål og hadde kjennskap til de språk deltageren kunne. Basert på en bok av Mike Pohjola Prosjektet ble støttet økonomisk og materielt av mer enn hundre bedrifter, organisasjoner og privatpersoner, og hadde et budsjett på 4 millioner kroner i tillegg kommer byggingen av dragen. Mer om historien bak: www.dragonbane.org 10
Nå er det offisielt: av Ole Peder Giæver Matthijs Holter har fått tildelt statlig kunstnerstipend for å skrive rollespill om folkemordet på jødene under andre verdenskrig. - Jeg går stadig med angst for at jeg har innbilt meg hele greia, sier spillskaperen til Pegasus. I to år vil 34-åringen få 163.500 årlig fra Statens arbeidsstipend for unge kunstnere, for å skrive rollespill om Holocaust. - «We all had names» er et tungt spill om jødeforfølgelsene på 30-tallet og under andre verdenskrig, med fokus på østeuropeiske jøder, sier Holter Begrepet Holocaust brukes først og fremst om den tyske statens folkemord på seks millioner jøder under andre verdenskrig. Også andre minoritetsgrupper ble offer for massemord og forfølgelser. Matthijs ga i 2004 ut rollespillet Draug på Spartacus forlag, inspirert av norsk folketro og eventyr. Han har tidligere vært redaktør for rollespillfanzinet Imagonem, arrangert turneringer på spillfestivalen Arcon og publisert en rekke mindre spill på internett og i fanziner. - Draug hadde på en måte et veldig hyggelig tema; norsk historie og folketro. Med dette spillet lærer jeg om noe helt annet. - «We all had names» er et prosjekt jeg har hatt liggende på hylla i flere år, fordi jeg ikke har hatt mot til å ta i det. Jeg regnet ikke med å få stipendet, men nå har jeg fått det. Dette er mitt livs sjanse til å gjøre noe virkelig seriøst innenfor rollespill. Frykter banalisering - Faren ved et slikt prosjekt er at man kan komme i skade for å banalisere Holocaust, men dersom Matthijs lykkes kan det bli et spill som både gir emosjonell identifikasjon og øker spillernes innsikt, sier historiker ved Holocaust-senteret, Terje Emberland. Emberland presiserer at han ikke kjenner rollespill godt nok til å vurdere om Holters prosjekt er gjennomførbart. - Det er viktig at forfatteren unngår klisjeer, og setter seg nøye inn i faglitteraturen på området. En vanlig klisjé er ifølge historikeren at jødene ikke satte seg til motverge. - Passivitet var bare en av mange reaksjoner. En del 12 Foto: Calvin Colllege
jøder drev også aktiv motstand. I Auschwitz ble for eksempel et av gasskamrene sabotert av fanger, og i Vest-Europa var mange jøder aktive i motstandsbevegelsen, sier Emberland. Han legger også vekt på at utryddelsen ikke bare foregikk i leire, men også ved utsulting og sykdommer i ghettoene, og ved de såkalte Einsatz-gruppenes militæraksjoner på østfronten. - Tilintetgjørelsen hadde flere sider enn den rent fysiske. Det var ikke bare snakk om massedrap, men ødeleggelsen av en hel kultur. Omfanget av Holocaust er enormt, og det vil bli en utfordring for Holter å formidle dette i et spill. Redd for bank Matthijs er klar over at han har valgt et betent tema for sitt prosjekt. - Jeg merker at jeg må trå forsiktig. Det er mange, også innenfor rollespillmiljøet, som reagerer negativt på tematikken jeg har valgt, sier han. Siden slutten av 90-tallet har det rast debatter på norske nettsteder for både laivere og bordrollespillere om hvorvidt rollespill kan kalles «kunst.» - Hvis man ser på rollespill som kunst er det kurant å lage et slikt spill, men hvis man ser på spillene som ren underholdning er det selvsagt på bærtur å lage rollespill om Holocaust. Jeg er stadig redd for at noen skal komme og banke meg opp for dette, sier Matthijs. - Jeg har allerede fått negative reaksjoner på ideen fra folk som synes rollespill kun skal være underholdning, særlig i amerikanske spillmiljøer. En viktig del av arbeidet med spillet blir å sette seg inn i noe av den omfattende faglitteraturen på området. - Jeg vet på ingen måte nok ennå. Jeg er heller ikke noen historisk autoritet, men jeg må lære meg det som trengs for å gjennomføre prosjektet. System Matthijs ser for seg å dele spillet inn i mellom fire og fem «episoder.» - Det begynner med en relativt lykkelig tid på 20-30-tallet. Den andre og tredje episoden foregår i en ghetto der situasjonen stadig tilspisses, og den fjerde episoden er i selve konsentrasjonsleiren. Denne episoden vil muligens bli etterfulgt av en sammenkomst for de overlevende, mange tiår etterpå. Holter er foreløpig usikker på hvordan spillsystemet skal se ut, men har noen klare mål. - Jeg vil legge vekt på såkalte immersjonistiske teknikker, der målet er å la spilleren identifisere seg mest mulig med rollen. Spillet skal være spillbart også utenfor den harde kjerne av rollespillere. Jeg vil ha lite mekanikk og mye metode. Utgivelse Holter håper det vil bli mulig å få utgitt spillet på engelsk. - Det vil bli for snevert å lansere spillet utelukkende i Norge. I USA er Holocaust i folks bevissthet på en helt annen måte enn her. Det er mange flere etterkommere, og flere som selv har opplevd utryddelsen, sier han. Han tror også det kan være mulig å bruke spillet i forbindelse med undervisning, men er foreløpig usikker på hvem målgruppen skal være. - Spillet vil kreve veldig mye av deltakerne, at man går inn i tematikken med sine egne følelser, og forsøker å sette seg inn i noe av det verste som har skjedd i menneskehetens historie. - Jeg har foreløpig ingen kontakt med forlag. Dette er min gylne sjanse til å være så uavhengig som jeg kan av ytre føringer. Det gjelder ikke minst de kommersielle. Til daglig jobber Matthijs med webprogrammering. - Det blir antakelig til at jeg gjennomfører prosjektet ved siden av en 50 prosent stilling. Håpet er å bli ferdig i løpet av de to årene jeg får støtte til å jobbe med prosjektet. - Stipendet innebærer først og fremst en overveldende og uventet anerkjennelse av rollespill som kunstform. Sånn sett er det en snarvei til et politisk mål jeg trodde det ville ta minst ti år å få gjennomslag for. foto: Martin Eckhoff Andresen 13
Vi har møtt mannen som har solgt til platina og er alles store helt. Han kjenner en bot Boten Anna Det finnes også personer som kynisk vil utnytte Basshunters suksess. Blant annet en stor møbel- og iskremkjede kalt Ikea. På både de norske og svenske sidene finner man nemlig en... Jepp, du gjettet det, en bot som heter Anna og svarer på spørsmål om sengetøy og hylleskap. Snakk om kapitalistisk utnyttelse av et fenomen alle elsker. Pegasus journalist forsøkte å konfrontere IKEAs falske bot med disse anklagene, men alt han fikk til svar var Nå syns jeg du går over grensen for hva man spør om, la oss heller snakke om IKEA!. Som vanlig er de store multinasjonale selskapene unnvikende og kalde mot den vanlige mann, og utnytter kynisk den suksessen Basshunter har oppnådd med sin superhit. 14 av Bjørn Tore Hansen Foto: Warner Music Norge Han er mannen bak den ultrahete låten Boten Anna, en sang så populær at den gir over en million treff på Google og ble kåret til årets offisielle russelåt. Sangen er en rørende fortelling om IRC-boten Anna, som nå også kan ses i levende live på kanalen #Basshunter.se på Quakenet. Basshunter rører ved alle oss nostalgikere som elsket IRC før MSN gjorde sitt inntog, og låten vekker de gode IRC-dagene til live. Pegasus har møtt Jonas Altberg aka Basshunter. - Gratulerer med å ha solgt til platina med Boten Anna! - Tusen takk! - Hvorfor nicket Basshunter, egentlig? - Jag lager egentlig Trance/Hard-Trance, og har derfor kalt meg Basshunter i to og et halvt år. Boten Anna var jo årets store kjempehit, hvordan taklet du suksessen? Ja, hva skal jeg si? Jeg var nok den som var mest overrasket av alle. Jeg hadde aldri trodd at et useriøst tulleprosjekt skulle bli det største jeg noen gang har gjort. - Er det sant at du lagde sangen på bare en natt? - Ja, det stemmer faktisk, jeg begynte å skrive teksten og lage musikken rundt 01:00 om natten og var ferdig 07:00 om morgenen. - Så, ble det mange brudar etter hiten? - Oppmerksomheten gir jo et pluss på jentefronten, men for at jeg skal gi en jente litt ekstra oppmerksomhet må det virkelig være noe spesielt. - Hvordan er livet nå, etter suksessen? Har ting roet seg litt ned? - Mitt liv har virkelig forandret seg siden alt dette skjedde. Jeg er ikke vant til all denne oppmerksomheten, og jeg har levd ganske tilbaketrukket tidligere. Likevel, det er utrolig morsomt, og jeg elsker det! Og selv om jeg har blitt litt halvkjent og så mye omtalt, så kommer jeg til å være samme Jonas som før. - Du ble jo plaget mye på skolen fordi du hadde Tourettes-syndrom, men så ble du berømt. Føler du at det ble en slags revenge of the nerd, hvor den upopulære gutten var den som slo igjennom og ble populær til slutt? - Jeg har aldri hatt noen hevnlyst eller skadefryd, men det føles som en gevinst for meg selv og alle andre med funksjonshemninger. Og jeg håper at alle ungdommer og familier som har det tøft og vanskelig ser meg som et lite lys i mørket, for de skal vite at jeg kjemper og synger for dem. - Kommer du til å dra på turné til Norge? Jeg kunne hvertfall tenke meg å gå på en Basshunter-konsert. - Jeg har noen spillinger i Norge, jeg håper at det blir flere, for jeg har virkelig lyst til å vise det norske partyfolket hvor takknemlig jeg er for at de hører på akkurat min låt. - Jeg vil takke det norske folket, og særlig all russen, for det er takket være dem at jeg er den jeg er i dag. Takk Norge, jeg håper å få komme og feste med dere!
tema: Lovecraft Skrekkens gudfar: Den amerikanske forfattaren H.P. Lovecraft er kanskje ein av dei vanskelegaste karakterane litteraturhistoria har å by på. Sjølv om han kan vere oversett av «det gode selskap», er det umogleg å unngå å merke påverknaden han har hatt på populærkulturen. Namnet hans er ofte usagt, men overalt i science fiction og skrekk finst ein stille hyllest frå tilhengjarane til inspirasjonen han har vore. Ein hyllest av skrekken sin Gudfar. av Kristian Bjørkelo I skildringa av ei svart messe i Umberto Eco sin gralroman, Foucaults Pendel, kan ein finne følgjande strofe; «I a Cthulhu! I a S ha-t n!». Den første setninga i strofa er meir eller mindre ordrett henta frå Lovecraft sitt Cthulhu-mythos («Ïa! Ïa! Cthulhu fthaghn!» som ein heller vil seie der), og skaparverket får slik innpass i eit av den italienske semiotikaren Eco sitt viktigaste verk. Dette er eit døme på korleis Lovecraft snik seg umerka inn dei mest uventa stader, og nøyaktig korleis denne strofa fann vegen til Foucaults Pendel vil avdekkast seinare i artikkelen. Det H.P. Lovecraft døypte Yog-Sothery, ville August Derleth gjere kjent som Cthulhu Mythos etter Lovecraft sin død. Cthulhu-mythoset inkorporerer brorparten av Lovecraft sine mange forteljingar, samt dei forteljingane som han baserte sine eigne på. I tillegg kjem forteljingar som er skrivne av Lovecrafttilhengjarar som byggjar vidare på mythoset. Her finn vi gudar som Hastur, Nyarlathotep, Azathoth og eldre gudeliknande vesen som Cthulhu og tenarane hans, Dagon og Hydra. Cthulhu er kanskje den mest kjende av skapningane til Lovecraft, den gamle guddomlege herskaren med vinger og tentaklar, som ligg stille og søv i byen R lyeh under havet og ventar på oppvakninga. Men påverknaden frå Lovecraft avgrensar seg ikkje berre til Mythoset; skrivestilen og verdssynet hans er minst like viktige. Lovecraft sitt univers er eit av totalt mørke, der menneska er av minimal konsekvens. Vondskapen er ikkje overnaturleg eller religiøs, men eit resultat av eit materialistisk univers langt eldre og meir komplekst enn mennesket. Vi opplever universet og aktørane i det som vonde fordi vi ikkje forstår dei, og når vi nærmar oss denne forståinga bryt sinnet vårt saman. Lovecraft sin filosofi er langt meir komplisert, men det er ofte dette den vert kokt ned til. Og grusomme tentakkelmonster. Strengt tatt; kva hadde hentai vore utan Cthulhu-inspirerte tentakkelmonster? Spreidde gudbarn Gjennom sin enorme korrespondanse skapte Lovecraft ei rekkje av tilhengjarar som haldt liv, ikkje berre i Cthulhu-mythoset, men i grunntanken bak. Dei kom til å påverke omgjevnadene sine, og Lovecraft sitt ry og tilhengjarskare vaks. Lista over verk og forfattarar som er influert av Lovecraft vil ta opp mangfoldige sider. Det heile byrja i litteraturverda, der forfattarar som Robert E. Howard (Conan) og Robert Bloch (Psycho) fann ein venn og rettleiar i Lovecraft. Conan-forteljingane kan lett tilføyast Cthulhu-mythoset grunna dei nære banda Howard hadde til Lovecraft. Nokre forfattarar som er inspirert av Lovecraft inkluderer kjente nolevande forfattarar som Terry Pratchett (som hemningslaust parodierar han), Neil Gaiman og Bruce Sterling. Kanskje fremst blant dagens forfattarar som direkte viser til Lovecraft, er pop-ikonet Stephen King som utan skam omtalar Lovecraft som eit forbilde, og gjerne knyter Cthulhu-mythoset inn i sine mange forteljingar. Stephen King sitt forfattarskap og tilknyting til H.P. Lovecraft vert satirisert over i In The Mouth of Madness av John Carpenter. I denne filmen vert folk gale av å lese bøker og ein forfattar vert oppslukt av arbeidet sitt. Han vert eit verkty i hendene på dei gale eldre gudane som eksisterar på andre sida av vår dimensjon og truar med å bryte inn. Mange av skrekkfilmane til John Carpenter, som t.d. Prince of Darkness. The Fog og Halloween, ber sterkt preg av kjærleik for Lovecraft og Cthulhumythoset. På TV er Lovecraft gjerne å finne i fleire antologi-seriar som Outer Limits og The Twilight Zone, der fleire av disiplane hans har skrive episodar og inkorporert både mythos-element og verdsoppfatning i forteljingane sine. X-Files, ein serie som i stor grad følgjer arva etter dei gamle antologi-seriane, har òg lånt 15
sin del frå Lovecraft i blandinga av sci-fi og skrekk der mennesket vert ofre for krefter langt forbi deira forståing. I Buffy og Angel herska demonane over verda lenge før mennesket vart til og dei truar stadig med å bryte gjennom barrierane og ta over att. I The Real Ghostbusters dukkar Necronomicon av Lovecraft opp i to episodar, den første med namn Collect Call from Cthulhu som var skriven av ingen ringare enn J. Michael Straczinsky, skaparen av Babylon 5. Sci-fi Straczinsky har lenge vore ein beundrar av Lovecraft, og dette har vore tydeleg i arbeidet hans i The New Twilight Zone så vel som He-Man. Ingen stad har han latt inspirasjonen frå Lovecraft skine så mykje som i hans fem år lange sci-fi serie Babylon 5, og andre produksjonar satt til dette universet. Her vandrar dei eldre rasane rundt som gudar, og vel å framstille seg slik for dei yngre rasane som knapt er brikker i deira spel. Allereie før vi får høyre om dei første rasane i serien, er G kar ute med hint om deira eksistens. Vi er for dei som maur er for oss, forklarer han kvinna som har opplevd noko uforståeleg, og vi har lært oss å halde oss unna deira område. 16 Illustrasjon: Chaosium Det er inga overrasking at ein sci-fi-serie låner av Lovecraft, ettersom forteljingane hans var like mykje science fiction som dei var skrekk. Farane som trua menneska i forteljingane kom like gjerne frå det ytre rom som andre dimensjoner eller fortid, gjerne frå alle tre. Kjenneteiknet på det er at det er umenneskeleg, at universet er uforståeleg for oss. Det er rasjonelt, men framand for vår snevre jordbundne rasjonalitet. Difor verkar det magisk og truande. Det klassiske døme på Lovecraftiansk sci-fi er den originale Alien (Den Åttande Passasjer) som opphaveleg vart skreve som ein rein hyllest av Lovecraft. Romvesenet her er designa av den sveitsiske kunstnaren H. R. Giger som har skapt ein rekkje verk som på sitt vis speglar Lovecraft sine skildringar av mørke og utrulege skapningar. Romvesenet i
Tegneserie: Kim Holm / Robin Knutsen Alien pryder til og med framsida av ei bok med hans verk i. Boka heiter simpelthen Necronomicon. Event Horizon er ein annan kjend sci-fi film som låner sterkt frå Lovecraft. Tilber du Cthulhu? Ein som tilber Cthulhu vil ein gjerne hevde høyrer heime i Arkham-asylet - skapt av Lovecraft, men gjort kjent som heimen til dei mange vanvittige fiendane til Batman. Men faktum er at det er fleire der ute som, enten dei veit det eller ikkje, tilber Lovecraft sitt pantheon av skapningar. Tru det eller ikkje, men det finst i dag mange religiøse tekster som direkte viser til Cthulhu, Hastur og dei andre mythos-skapningane. Dei som bevisst nyttar Lovecraft sine skriveri i sin religiøse praksis, først og fremst i ritual, kan delast inn i to grupper. Eine gruppa trur på det Lovecraft skreiv og meiner han i draumane sine var i kontakt med noko utanomjordisk. Vidare er det dei blant vår tids magikarar og okkultistar som hevder at vår tru gjer noko verkeleg. Slik vert Cthulhu og dei andre figurane verkty og symbol i den religiøse praksis. Dette er ein jungiansk forståing av magi og ritual. I den andre gruppa har vi dei som med meir skjulte vendingar nyttar seg av Lovecraft og Cthulhu-mythoset i sine religionar og ritual. To viktige personar her er den middelmådige sci-fi forfattaren L. Ron Hubbard og satanisten Anton Szandor LaVey, som visstnok vanka saman i ein liten krets inspirert av okkultisten Aleister Crowley. Det er ikkje tilfeldig at grunnleggjaren av scientologi-kyrkja og Church of Satan kjende kvarandre godt og deltok i magiske ritual i lag. Seinare ville altså L. Ron Hubbard grunnleggje scientologi-kyrkja, som etter kvart har fått stor oppslutnad blant Hollywoods mange kjendisar som Kirstey Alley, John Travolta og Tom Cruise. Denne veksande religionen er prega av mange løyndomar, og religionens sanne innhald vert berre meddelt medlemmane etter kvart som dei stig i rangordningar. Likevel har visse element av dei øverste sanningane nådd ut blant folk. Den innerste kjernen av L. Ron Hubbard sine læresetningar har mykje til felles med hans science fiction, og fortel at vi menneske er langt frå åleine i universet og til sjuande og sist er eit resultat av utanomjordisk påverknad på jorda. Hubbard si lære er smekkfull av referansar til eldre raser langt utanfor vår fatteevne, ikkje så veldig ulikt Lovecraft, ein forfattar som inspirerte fleire av dei som var involvert i hans lille okkulte krets. Blant dei finn vi sjølvsagt, Anton Szandor LaVey. Då LaVey grunnla Church of Satan og det vi kan kalle den moderne satanismen, lånte han frå ei rad med kjelder som ikkje alle ville satt like stor pris på måten han vrei ord deira til å verte sine eigne. Her er gjerne den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den britiske okkultisten Aleister Crowley blant dei fremste kjeldane for LaVey sin «nye» filosofi, men òg H.P. Lovecraft inspirerte LaVey, på same vis som han hadde inspirert Hubbard. I LaVey sine grunnleggjande tekster, deriblant The Satanic Bible, kan ein finne fleire spor etter Lovecraft, kanskje mest tydeleg er dette i The Satanic Rites der ein mellom anna finn ritualet The Call of Cthulhu, direkte oppkalla etter Lovecraft si mest kjende novelle. Dette ritualet sluttar med linjene I a Cthulhu! I a S ha-t n! LaVey sin samansvorne Michael Aquino, som seinare kom til å bryte ut av Church of Satan for å danne Temple of Set, hevdar å vere opphavet til akkurat dette ritualet. LaVey skal ha bedt han lage to ritual basert på Cthulhu-mythoset til det som skulle verte ritual-boka i satanismen, men det skal ha vore LaVey sjølv som la til I a S ha-t n! i slutten av ritualet for å gje det den nødvendige «sataniske» klangen. Det var slik Cthulhu kunne snike seg inn i Umberto Eco si svarte messe i Foucaults Pendel - ein roman som i stor grad nyttast til å demonstrere korleis ein gjennom stadige lenker av henvisingar kan skape sanning av litterære og fiktive storleikar. Eit klassisk døme på dette er nettopp Lovecraft sin Necronomicon. Necronomicon Necronomicon er ei bok som stadig dukkar opp, gjerne under pseudonym, i ulike samanhengar. Lovecraft sjølv bygde opp ein historikk rundt boka og dei ulike utgåvene, med nok henvisingar til historiske fakta til at det virka truverdig. Seinare forfattarar, både filosofar og romanforfattarar, har henvist til boka, og dei har i sin tur vorte henvist til av tilhengjarane sine. Resultatet vert ei stadig lengre rekkje av henvisingar til Necronomicon og boka si lange historie. Dei stadige henvisingane vert eit slør som er vanskeleg å trenge gjennom, og mythoset i boka får eit eiga liv. Den vert verkeleg. Det hjelp heller ikkje at ulike forlag har gjeve ut bøker som hevder å vere engelske omsetjingar av Necronomicon, medan andre utgåver rett og slett består av dei same sidene med tullespråk repetert ein rekkje gonger. Vankar ein i dei rette kretsar er det ikkje langt imellom dei satanistane og andre som hevder å ha kjøpt den «verkelege Necronomicon» på Avalon, Outland eller gjennom ulike nettforhandlarar. Myten si makt Lovecraft skapte ein mytologi, eit mythos, som sentrerte rundt bøker som Necronomicon og skapningar som Cthulhu, Yog-Sothoth og Shub-Niggurath. Han delte ein visjon med oss av eit mørkt og uforståeleg univers. Vidare let han oss sjølve byggje vidare på mytologien og gjere han til vår eigen, og medan hans verd framleis er av interesse for ei avgrensa gruppe menneske utanfor hovudkretsen i litteraturvitenskapen, har denne gruppa klart å spreie Lovecraft sin påverknad i den grad at den gjennomsyrer heile populærkulturen. Til og med moderne religiøse rørsler er berørt av hans visjonar, og det er nok av folk som godtar Cthulhu-mythoset som ei djupare sanning enn den moderne røynda tilbyr. Korleis kan dette ha seg? Lovecraft si blanding av rein fantasi, historisk og vitskapleg kunnskap, det rasjonelle perspektivet på tilsynelatande irrasjonelle og magiske fenomen gjev mythoset tyngde og truverd. Det gjev gjenklang i publikum, og ein tenkjer lett at det må vere noko i det heile, at noko som verker så sant, må vere sant på eit eller anna nivå. Og på sett og vis er Lovecraft sin visjon sann, men det har ingenting med tentakkelmonster, gamle bøker eller vesen frå det ytre rom å gjere Det er visjonen om mennesket si minimale rolle i eit kaldt og rasjonelt univers. I dette ligg kjerna av mytologien til Lovecraft. 17
skrekkelig Tenk på en pai, kjøpt i favorittbakeriet ditt av den hyggelige damen som eier og driver det. Den er varm, og det er bare så vidt du klarer å holde fingrene fra den til den blir avkjølt nok til å spises. Duften av nystekt skorpe, kjøtt, løk og grønnsaker sniker seg inn i nesen og gir deg vann i munnen. Idet du skjærer i den, knaser det i det gyllenbrune, sprø paiskallet, og fyllet siger mørkt og fristende ned på tallerkenen. Du tar en bit. Det er kanskje den beste paien du har smakt noensinne, og du vurderer å kjøpe en til, bare fordi den er så god. Men nei, alt med måte. Du kan jo alltids kjøpe en til i morgen. Men det kan du ikke. Når du kommer, er bakeriet stengt, og den hyggelig damen er arrestert. Hun hadde nemlig brukt menneskekjøtt i paien. Det var dette som skal ha skjedd i London på 1700-tallet. Kvinnen het Margery Lovett, og kjøttet kom ikke fra nærmeste gård, men derimot fra barbersalongen til Sweeney Todd. Han kuttet strupen på velstående tilreisende, dumpet dem i kjelleren, skar kjøttet av bena og leverte det til bakeriet. Kunder kom tilbake til bakeriet, men på en ganske annen måte enn før. Tenk på en pai. Er den like fristende nå? Hva slags fett var det egentlig som ble brukt i deigen? Og er du helt sikker på hva slags kjøtt du spiser? godt Inspirert av dette kommer oppskriften på en erkeengelsk pai nemlig steak and kidney pie. Det er overraskende godt, så lenge du har blodferske nyrer. Har du ingen pålitelig barberer i nærheten, kan du alliere deg med en slakter eller ferskvaredisk. Foto: Erlend Bruer. Takk til Rafens for lån av utstyr av Sten Ånnerud Oppskrift Deig: Smuldre sammen 250 g hvetemel (eller like deler sammalt og siktet mel), 250 g kaldt smør eller margarin i terninger og en klype salt. Når det ligner på brødsmuler tilsetter du litt sitronsaft og 5-6 ss isvann. Bland det hele sammen til en deig, pakk den i plast og legg den i kjøleskapet ca en halv time. Ta den ut, form deigen til et rektangel, brett den i tre som et brev og snu den en halv gang. Brett og snu to ganger til, pakk den inn i plast igjen og la den hvile i kjøleskapet i en halvtime til. Fyll: Du trenger til sammen mellom 750 g og 1 kg grytekjøtt og nyrer, for eksempel halvt om halvt eller 1/3 nyrer og 2/3 kjøtt. Uansett hvor du får kjøttet fra, rens nyrene godt for hinner og blodårer. Skjær alt i små biter. Bland 125 g hvetemel, salt, pepper og ev. litt sennepspulver i en plastpose. Varm smør, fett eller olje i en stekepanne, og stek kjøttet i omganger. Tilsett 1-2 hakkede løk, og eventuelt 200 g fersk sjampinjong. Tilsett melet og 5-6 dl sterk kjøttkraft, eller en blanding av kraft og mørkt øl. La det surre i 1-2 timer, til alt er mørt og det er passe tykt. Du kan også smake det til med litt tomatpuré, urter og krydder som persille, timian og laurbærblad. La det avkjøles litt. Sett stekeovnen på ca 220 grader. Kjevl ut to rundinger av paideigen, den ene litt større enn den andre, og ha den største i bunnen av en stor paiform. Prikk bunnen godt med en gaffel, og pensle med litt pisket egg. Stek bunnen i ca 10 minutter. Ha fyllet oppi, og legg over den siste rundingen. Skjær av overflødig deig, og klem kantene godt sammen. Skjær snitt i paien slik at dampen slipper ut. Pensle med mer pisket egg, og stek paien i 20-30 minutter til. Paideigen kan du også bruke til andre ting, for eksempel rabarbra- og jordbærpai. Kutt frukt og bær i biter, legg det lagvis med sukker, gjerne brunt, litt kanel og maizennamel. ½- ¾ dl sukker og 4-5 ss mel pleier å være passe dersom frukten ikke er for bløt. Mads Eriksen (28) er mannen bak den stadig mer populære tegneseriestripen M, som til daglig står på trykk både i Dagbladet og på start.no. Mads lar seg innspirere av fantastiske klassikere som Star Wars, Ringenes Herre, Matrix og selvsagt Lovecrafts univers fylt av horrible monstre. Selv sier om hvor han henter ideer fra: Om jeg står litt fast, bruker jeg å trykke en åpen flaske korrekturlakk i hvert nesebor. Etter en 10-20 minutter, bruker ting å løsne. Nei, stripene kommer nok ikke av seg selv. Man må lokke på dem. Til dét arbeidet benytter jeg meg av spesielle lokkefløyter, som jeg spikker selv av bonsai-trær ( Myogi egner seg spesielt godt til dette formålet, med sin koniske krone og krokete stamme). Idéene får jeg ved å kanalisere kundalini-energiene omkring hjerte-chakraet mitt, mens jeg hører på opptak av hvalsang og spedbarnslatter (fåes kjøpt hos enhver new age-forhandler med respekt for seg selv). Med andre ord er det bare å glede seg til flere sprø og ikke minst fantasi-inspirerte striper av denne karen. I dette nummeret bringer Pegasus deg to av Eriksens striper - kanskje blir det flere å se i senere numre. 18
Blodspor ein samtale om vampyrar med Arnfinn Pettersen foto: Kjettersk Kjeller Vandrande blodsugande lik eller sjarmerande lyssky aristokratar; vampyrane har fascinert oss i fleire hundre år og held fram med å fascinere nye generasjonar etterkvart som vampyren tilpassar seg det moderne samfunnet. Den som truleg veit mest om vampyrar i Noreg er folklorist og vampyrolog Arnfinn Pettersen. Ein ting skal vere klart; i følgje Arnfinn Pettersen er ikkje vampyren ein tvangsnevrotikar. «Vampyren lider av en alvorlig avhengighetstilstand. Han er en junkie, en narkoman avhengig av blod og rusen av jakten. Et hardt rehabiliteringsprogram vil være mer til hjelp for vampyren enn tradisjonell psykoterapi.» Arnfinn Pettersen, Noregs fremste vampyrolog og forfattaren av Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon, trekk fram Terry Pratchett sine møter med anonyme vampyrar i Discworld og Poppy Z. Brite sin debutroman Lost Souls som gode døme på skildringar som framhevar vampyren som avhengig. Dersom vampyren er ein kjekk, velkledd og velståande mann er han anten ein boardroom junkie, ein jappe på kokain og speed, ein aldrande aristokrat avhengig av morfin eller heroin, eller den lidande kunstnaren og hans laudanum og absinth. Det tradisjonelle og det moderne Som for dei fleste andre er Arnfinn Pettersen sin første assosiasjon med vampyren den stilfulle bloddrikkande aristokraten som Dracula og liknande kvinner og menn. Det er denne erotiske storsjarmøren som dominerar populærkulturen og som vi kjenner godt frå film og litteratur, men som vampyrolog og folklorist erkjenner Pettersen at dette ikkje er slik vampyren alltid har vore. Som han understrekar i si grundige bok om historia til vampyren er den tradisjonelle vampyren svært av Kristian Bjørkelo ulik den vi kjenner i dag. Den tradisjonelle vampyren var eit vandrande lik, ein variant av spøkelset frå før viktorianarane, i følgje Pettersen, «slengte på spøkelset et hvitt laken». Den tradisjonelle vampyren var ein død person som stod opp frå grava og gjerne gjekk til åtak på dei levande, helst sine eigne familiemedlemmer. Og vampyrismen trua med å smitte over på sine ofre, slik at dei òg ville stå opp frå grava for å plage dei levande. Når liket hadde vorte gravd opp av opprørte naboar, var det gjerne fyldigare enn venta og ferskt blod var synleg i munnvikar og andre stader. Dette vart tolka som klare teikn på at liket hadde tatt til seg blodig næring etter sin død, og ikkje som teikn på den naturlege nedbrytingsprosessen eit lik går igjennom. Slik sett var nok den tradisjonelle vampyren langt ifrå ein erotisk lada forførar av unge jenter, og hadde nok større hell hos nekrofile enn hos unge jomfruer. Den moderne populærkulturelle vampyren oppstod på 1800-talet, og gjekk igjennom fleire inkarnasjonar som Pettersen detaljerar i si bok, før han vart vampyren i Bram Stoker sin einaste suksessroman Dracula. Illustrasjon: Emerald de Leeuw - www.emeralddeleeuw.com 19
Dracula har gjennom mangfaldige filmar vore eit viktig ledd i å popularisere vampyren og å gje vampyren den forma den har i dag. Det er her den aristokratiske sjarmøren og erotikken kjem inn som kjenneteikn på vampyren. Og dette skjedde først og fremst i England, milevis unna Serbia og andre meir tradisjonelle jaktmarker for vampyrar. Som litterær skapning i bøker og i filmar har Dracula tiltrekke seg publikum med vidt forskjellige fôrutsetnadar for å forstå karakteren, og dette har leia til eit utal ulike tolkingar av romanen og vampyrkarakteren. Dette er ein av grunnane til at Dracula på mange måtar er Arnfinn Pettersen sin favorittvampyr; «Dracula er på sett og vis så kompleks og har så mange sider at han må sies å vere en udødelig klassiker som alltid vil finne aktualitet i sin samtid». Anten det er trugselen om den framande andre som ser ut som oss og invaderar samfunnet, seksuell umoral, kjønnssjukdomar eller avhengigheit så kan, og har, Dracula stått som ein representant for denne i ulike tolkingar. Denne moderne litterære vampyren inspirert av Dracula er som sagt den vi kjenner best til. Dette er vampyren i dei fine kleda, med ei adeleg eller aristokratisk atmosfære ved seg, som sjarmerar kvinner og menn og som oser av erotisk kraft. Dette er den forlokkande storsjarmøren, den ultimate uimotståelege bad-boy. Han vi alle er redde for, og som vi i det skjulte ønskjer å vere. Vampyrjakt før og no «Noen av de første reelle nedtegnelsene om vampyren finner man i rettsprotokollene fra Serbia og Tyskland på 1700-tallet, der flere lik ble gravd opp i jakten på vampyrer som terroriserte landsbyene» fortel Arnfinn Pettersen. Her kan ein lese detaljerte skildringar av lika som vert gravd opp og om hendingane og rykteflaumen som leia opp til at vampyren vart lokalisert, gravd opp, undersøkt, halshogd og brent. Ein kan òg finne spor av vampyrar og vampyraktige vesen omtalt lengre attende og andre stader rundt omkring, men det kan vere vanskeleg å skilje ut vampyren frå andre vandrande lik og spøkelse. Med framveksten av den litterære vampyren ville ikkje berre vampyrens 20 Illustrasjon: White Wolf Publishing