1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé

"Mellom Barken og Veden" En videreføring av arbeidet blant ungdom. Rapport over arbeidet i 2005" Gjennomført med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet. " Min far kommer til å drepe meg hvis han finner meg, det vet jeg. Han har fortalt meg hvordan han ville gjøre det, dersom jeg ikke gjør som han sier. Han fortalte at han ville slakte meg som et dyr på Oslo City og henge skrotten opp under takbjelkene, til skrekk og advarsel for mine småsøstre. Dette har han sagt mange ganger Jente 21 år, på flukt fra tvangsekteskap. Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk 3. Gjennomføring av arbeidet i 2005 med statistikker 4. Krise! 5. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang 1. Bakgrunn for vårt arbeid blant ungdom kort resymé For en mer utfyllende bakgrunn for vårt arbeid mot arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang, viser vi til årsrapportene fra forgående år ( Mellom Barken og Veden 1999 2004) på vår hjemmesidewww.seif.no. Vi vil her bare komme med et kort resymé av de mest sentrale punktene: Etter hvert som flere og flere ungdommer henvendte seg til SEIF for bistand, så vi konturene av et problem som berører en stor gruppe ungdom i Norge. På grunn av sakens såre karakter, en generasjons- og kulturkonflikt innad i den nærmeste familie, føler i de fleste tilfeller den ungdommen det gjelder seg helt hjelpeløs. Et brudd med den nærmeste familie er et vanskelig alternativ, de slites i en lojalitetskonflikt hvor de minst av alt vil gjøre noe som kan skade familien, og de vet ikke hvor de egentlig kan henvende seg for å få effektiv hjelp. De står mellom barken og veden. På den andre siden, begynte skole, barnevern, saksbehandlere på sosialkontorer og advokater å henvende seg til oss for råd og bistand. Vi så her et stort behov for informasjon og utveksling av erfaringer etatene i mellom. Vi innførte en praksis om alltid å gå sammen med de unge til deres første møte med det offentlige for hjelp i en tvangssituasjon, for å unngå at ungdommen skulle bli møtt med svært tilfeldige holdninger til problematikken. Vi opplevde ofte nærmest en vegring mot å involvere seg i en vanskelig sak som for lettvinthets skyld kunne bortforklares som kulturforskjeller. Det er dette vi her kaller ansvarsanoreksia. Totale henvendelser

Det store antallet henvendelser fra ungdom vi etter hvert mottok på SEIF, gjorde at vi i 1999 tok fatt på arbeidet i prosjektet "Mellom Barken og Veden", med prosjektstøtte fra Barne- og Familiedepartementet og UDI. Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, videreførte vi vårt arbeid blant de unge også etter prosjektperioden i 2002. Tallene som følger viser utviklingen i arbeidet mht. antall henvendelser fra de unge: 1999: 206 henvendelser 2000: 639 henvendelser 2001: 644 henvendelser 2002: 956 henvendelser 2003: 1316 henvendelser 2004: 1410 henvendelser 2005: 1300 henvendelser Disse totale henvendelsene kom fra ungdom med behov for bistand på vidt forskjellige områder, men over havparten av henvendelsene dreier seg om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring. De siste 2 årene, dvs. i 2004 og 2005 er også henvendelsene angående oppfølging nærmere spesifisert. Krise- krisesaker Det dreier seg her om jenter, gutter og par i Romeo og Juliette - situasjon, både mindreårige og ungdom over 18 år. Vi har grunnlag for å si at vi opplever et ungdomsopprør av visse dimensjoner. Det dreier seg her om ungdom midt blant oss som gjør opprør mot tvang og trusler, og som krever rettigheter som vi ser på som basiske i vårt samfunn: retten til å foreta valg i eget liv, med hensyn til utdanning, livsførsel og valg av partner. Det kan være vanskelig å forutse hvordan dette ungdomsopprøret vil utvikle seg framover, men vi har liten grunn til å tro at det vil dabbe av. Flere og flere unge vet at det er hjelp å få, og hvor de skal henvende seg for å få denne hjelpen. 2. Målsetninger, målgrupper og metodikk Målsetninger, målgrupper og metodikk Vi vil her bare presisere sentrale punkter: Målsetninger Når det gjelder de unge: Gjennom praktisk problemløsning i samarbeid med ungdommen selv, vil vi bygge opp bevissthet og kunnskap om rettigheter og rettsvern for denne generasjon ungdom i Norge. Dette vil gi ungdommen:

En reell mulighet til å si nei til familiens ekteskapsplaner, uten nødvendigvis varig brudd med familien. SEIF har satt seg som mål å kunne tilby bedre oppfølging av de unge over lengre tid. I 2004 foretok vi en kartlegging over behovet for oppfølging blant de unge på flukt over en 6 måneders periode. I rapporten Veien Videre 2005 redegjør vi for dette viktige arbeidet videre. Det offentlige Vi hadde erfart at det eksisterte et stort behov blant offentlige og private instanser når det gjaldt råd og veiledning i forhold til problemstillingen arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og generasjonskonflikter generelt i innvandrer/flyktningmiljøer. Gjennom oppbygning av ekspertise som vårt arbeid har medført, har vi oppnådd vår tredje målsetting: å bli en kunnskapsbank til de forskjellige instanser som kommer i kontakt med den ungdommen det gjelder. Etter 6 års arbeid på området, opplever vi resultater. Vi ser en betydelig forbedring på landsbasis når det gjelder kunnskap og forståelse for de unge i krise. Det gjenstår allikevel et betydelig arbeid før de unge kan være sikre på å få den hjelpen de har behov for, uansett bosted. Målgrupper Vi vil understreke at vårt arbeid ikke retter seg mot en spesiell nasjonal eller religiøs ungdomsgruppe, men til enhver ungdom fra innvandrer/flyktningmiljøer som føler seg presset av familien til å inngå ekteskap mot eget ønske, eller som står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlesting. Vår erfaring tilsier at det ikke er en homogen religiøs eller nasjonal gruppe som er omfattet av problemstillingene. Metodikk Alt avhengig av ungdommens egne ønsker og muligheter, arbeider vi med problemløsninger som innebærer at vi kontakter de instanser som nødvendigvis må inn i bildet, for å gi den bistand de unge har behov for. Når vi understreker så sterkt at arbeidet med problemløsning i hver sak skjer i samarbeid med den ungdom det gjelder, skyldes det at vi vil vektlegge viktigheten av en prosess blant ungdommen fra innvandrer/flyktningmiljøer. Denne viktige prosessen vil medføre en bevisstgjøring om deres rettigheter og rettsvern i det norske samfunn. Denne bevisstgjøringen ser vi som avgjørende for en reell integrering og reell følelse av trygghet og tilhørighet i det norske samfunnet. 3. Gjennomføring av arbeidet i 2005 med statistikker Statistikker over arbeidet med ungdom på Selvhjelp i 2005: Antall henvendelser: Oslo: 739 Kristiansand: 42

Ålesund: 8 Trondheim : 402 Bergen: 109 Totalt Antall henvendelser: 1 300 Derav gjaldt oppfølgning(1): 570 Av disse var: Kontakt med org, off. instanser, politikere, presse, foredrag, etc. 95 Av ungdom (2) som henvendte seg var: Gutter/par: 46% Jenter: 54% Henvendelsene gjaldt: Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og omskjæring: 59% Annen bistand(bolig, skole, skjemaer, familiegjenforening, m.m): 41% Henvendelser i krise-krise saker 79 Av disse utgjorde mindreårige: 17 (1)Oppfølging av de unge på flukt i en 6 måneders periode. (2) Ungdom her er gutter og jenter opptil 26 år. Gjennomføring av arbeidet blant de unge i 2005 Det betydelige antall henvendelser utover året 2005, har medført at vi har strukket våre ressurser til det ytterste og har også måttet appellere til utstrakt frivillig innsats fra alle våre medarbeidere. Organisering av arbeidet på Selvhjelp Spesielt ved vårt Oslo-kontor har vi mottatt henvendelser fra ungdom og offentlige instanser fra hele landet. Vi har derfor også måttet reise til der hvor de unge befant seg, når de ikke kunne komme til oss. På disse reisene har vi både snakket med de unge og det lokale hjelpeapparatet. Med råd og veiledning har vi påsett at de unge fikk den hjelpen de hadde behov for og krav på. Våre avdelingskontorer, og da spesielt SEIF Trondheim, Bergen og Kristiansand, har også etter hvert brukt betydelige ressurser på arbeidet blant de unge, både gjennom direkte henvendelser fra ungdom i krise og ved oppfølgning av de unge på flukt. Bistand i enkeltsaker SEIF er det stedet hvor ungdom i krise får hjelp til flytting til ny landsdel, eventuell ny identitet og sperret adresse, og hvor en hel rekke sikkerhetstiltak må iverksettes for å unngå at trusler som er blitt fremsatt mot dem skal bli realisert. Henvendelsene fra ungdom i krise kommer både fra jenter, gutter og par i en Romeo og Juliette - situasjon. Bistand til ungdom i krise- krise er omfattende og krever både spisskompetanse og et veletablert nettverk på landsbasis. I 2005 opplevde vi en bastant økning av henvendelser fra gutter eller par i en Romeo og Juliette - situasjon. Mens denne gruppen i 2004 utgjorde 22 % av

alle henvendelser, utgjorde den i 2005 hele 46 %. Tradisjonen med arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang kan ramme gutter like hardt som jenter, og guttene som bryter ut av tvangssituasjoner står ofte på bar bakke, da de ikke engang har et krisesenter å søke tilflukt hos. Videre er krisearbeidet med Romeo og Juliette ekstra vanskelig, da det her ofte ikke bare er én storfamilie som sverger på å gjenopprette familiens ære, men to. Mindreårige En mindreårig på flukt fra tvangsekteskap har måttet bryte med hele sin familie og hele sitt sosiale nettverk. Den unge lever både med sorgen over tapet og redsel for å bli oppsporet. I en slik situasjon er det dypt tragisk når barnevernet ikke fungerer som det skal. Det er i disse tilfellene at SEIF blir det eneste stedet den unge kan henvende seg for trøst og støtte. Kriseboliger For å kunne hjelpe de unge over 18 år på landsbasis med flytting til nytt bosted, med ny identitet og sperret adresse, ble det nødvendig å ha tilgang til trygge kriseboliger rundt om i landet. I foregående år opprettet vi kriseboliger i eget regi, delvis med økonomisk støtte fra det offentlige, men ikke minst med hjelp fra Ola og Kari Nordmann, som ble engasjert i arbeidet gjennom medieomtale og kontaktet oss med tilbud om trygge bosteder. Høsten 2003 påbegynte Husbanken, i samarbeid med 4 store bykommuner å opprette kriseboliger for ungdom på flukt. Utover 2005 disponerte vi etter hvert 6 slike kriseboliger opprettet av Husbanken og kommunene, og på slutten av året ble det opprettet ytterligere 3. I tillegg opprettet SEIF 5 kriseboliger i løpet av 2005. I disse boligene kan de unge bo i opptil 6 måneder, til de har muligheten til å etablere seg i mer permantente boliger. For øvrig har vi samarbeidet med krisesentra over hele landet når det gjelder midlertidige trygge bosteder for jentene. Ungdommens møte med det offentlige I 2005 fortsatte vi arbeidet med reiser rundt om i landet for å møte de unge og det lokale hjelpeapparatet, oftest barnevernstjenesten, etter henvendelser både fra de unge og det offentlige hjelpeapparatet. Det dreier seg her om både byer og mindre kommuner hvor problematikken ennå ikke er godt kjent. SEIF en kunnskapsbank for det offentlige hjelpeapparatet Videre opplevde vi i stadig økende grad at det offentlige hjelpeapparatet og andre frivillige organisasjoner henvendte seg til SEIF for bistand og oppfølgning i enkeltsaker, hvor de unge hadde henvendt seg direkte til det respektive instansene. Vi mottok i 2005 delegasjoner fra hele landet, hvor f. eks representanter fra barnevern, skoler, helsestasjoner, m.m. kom med de unge for samtale, veiledning og drøftning av problemløsninger i den enkelte sak. I disse sakene bistod vi også videre med veiledning og praktisk hjelp over lengre eller kortere perioder. SEIF mottok også delegasjoner fra Sverige med personer som var engasjert i oppbyggingen av et hjelpeapparat der til de unge ofre for æresrelatert vold. Presedens i rettsapparatet og fylkesnemnd

I samarbeid med barnevern, kommuneadvokater og de unges bistandsadvokater, bistod vi i forberedelsene av saker om omsorgsovertagelse til behandling i fylkesnemnd, hvor vi også vitnet i den enkelte sak. I løpet av 2005 dreide det seg her om 4 fylkesnemndsaker rundt om i landet, alle i forbindelse med unge mindreårige jenter som hadde brutt ut av en tvangssituasjon med vold og planlagte ekteskap mot de unges vilje. Det dreide seg også her om kunnskapsoverføring til fylkesnemndene og etablering av praksis. I alle sakene ble barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse opprettholdt av fylkesnemndene. Erstatning Ekstern informasjonsvirksomhet, kunnskapsformidling og erfaringsoverføring Media Medieoppmerksomheten om problematikken arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og de unges opprør mot dette førte også til engasjement og interesse fra Ola og Kari. Mye på grunn av dette engasjementet, har SEIF vært i stand til å utføre det betydelige arbeidet blant ungdom i 2005. Distribuering av informasjonsmateriell Alle våre rapporter og begge guider ligger tilgjengelige på våre internettsider. Vi har dessverre ingen nøyaktige tall over antall som der har lastet ned de forskjellige rapportene, men vi ser at sidene er svært godt besøkt. Vi opplever i stadig økende grad at både ungdommen og de offentlige instanser har lest våre rapporter før de kontakter oss. Gjenforening etter brudd Presset tilbake til foldene I foregående år har vi erfart at et lite antall av de unge har latt seg overtale til å dra tilbake til familien kort tid etter å ha brutt ut av en tvangssituasjon. De unge føler en sterk lojalitet til sine foreldre og søsken og opplever også et sterkt savn etter sin familie, uavhengig av den vold og tvang de har blitt utsatt for. I en slik situasjon har de gitt etter for press og løfter om endring i foreldrenes holdninger og planer for fremtiden. Dessverre viste det seg at familien, etter at de få unge vendte hjem, presset gjennom sine opprinnelige planer. Det er ennå vanskelig å registrere holdningsendringer i foreldregenerasjonen i den retning av mer å akseptere ungdommens egne valg av partner. Vi opplever derimot at foreldrene har utviklet en større oppfinnsomhet for å få sin datter eller sønn tilbake til foldene. Dette i tillegg til det klassiske mønsteret med at bestemor, mor, far eller onkel var blitt dødssyk og å påføre de unge skyldfølelse for elendigheten. Nok et forsøk fra foreldrenes side til å berge ansikt og ære har blitt å fortelle venner og bekjente i miljøet at deres datter eller sønn studerer i Bergen, Trondheim eller i utlandet, men vil snart komme tilbake. Alle vet da at de unge har flyktet, men fasaden forsøkes opprettholdt. I løpet av 2005, vendte 3 av de unge jentene og 1 av guttene som brøt med sine familier, tilbake til familien etter kort tid. Vi har bare informasjon om en av

jentene, om hva som skjedde etter at de dro tilbake til familien. Denne jenta ble lurt tilbake til foreldrenes hjemland, og tvunget til et ekteskapelig samliv med den mannen hun var blitt arrangert bort til der. Da hun endelig fikk komme tilbake til Norge for å vente på familiegjenforening med mannen her, var hun knekt. Oppfølgning I rapporten Veien Videre oppfølging 2005 beskriver vi dette omfattende arbeidet. Etter 6 års systematisk arbeid med hjelp til ungdom til å bryte ut av situasjoner med vold og tvang, er vi fullt oppmerksom på det store behovet de unge har for oppfølging etter bruddet med familien. De har ofte måttet flytte til ny landsdel, fått ny identitet og bor på sperret adresse, har vært nødt til å bryte med sin familie og hele sitt sosiale nettverk. De lever i redsel for å bli oppsporet, med sorg og savn og har vanskelig for å åpne seg for sine nye bekjentskaper. For å kartlegge det betydelige behovet for oppfølging, journalførte vi i 2004 alle henvendelser på oppfølging i en 6 måneders periode, og som tallmaterialet viste, var det hele 303 henvendelser angående oppfølging av de unge rundt om i landet. I løpet av 2005 gjaldt hele 570 henvendelser oppfølging av de unge på flukt fra vold og tvang I tillegg til arbeidet med oppfølging ved våre kontorer, da spesielt Oslo, Trondheim, Kristiansand og Bergen, hjelper vi også de unge med å etablere et nettverk på deres nye bosted. Dette nettverket kan bestå av kontaktlærer eller rådgiver på den nye skolen, ungdom som de treffer i fritidsaktiviteter, osv. Storparten av oppfølgingsarbeidet gjelder de unge over 18 år. Gjelder det mindreårige som blir tatt hånd om av barnevernet og kommer til et godt fungerende fosterhjem, består kontakten vår med de mindreårige oftest bare ved at de unge ringer for en liten prat. Der hvor tiltakene under barnevernet ikke fungerer, blir SEIF det eneste stedet den unge kan henvende seg og bli hørt og forstått. I 2005 hadde vi flere tilfeller hvor de unge mistrivdes sterkt i fosterhjem, men holdt ut til de ble 18 år. Det videre oppfølgingsarbeidet med all praktisk bistand, tilfalt da SEIF. Arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang - problemstillinger Den unge kom for å få hjelp i en krise- krisesituasjon. Han/hun måtte umiddelbart flykte fra familiens tvang, vold og drapstrusler. Henvendelser for hjelp til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Henvendelser fra unge jenter for bistand til å kontakte lege/sykehus får åpning etter infibulasjon. Den unge ringte eller kom for en samtale, for å få informasjon om hvilken hjelp de kunne få dersom de skulle ha behov for det i framtiden. Den unge var allerede forlovet i foreldrenes hjemland, ofte i en alder av 13-14 år. Nå nærmet den unge seg 18 år, tvangsekteskapet var planlagt og den unge trengte hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen.

Den unge var redd for forestående forlovelse eller ekteskapsinngåelse under planlagt ferieopphold i foreldrenes hjemland, og trengte hjelp til å unngå dette. Den unge var allerede blitt tvangsgiftet i foreldrenes hjemland, ektefellen var på vei til Norge, eller hadde allerede ankommet Norge, og den unge trengte bistand for å komme seg ut av tvangsekteskapet. Den unge var redd for kjønnslemlestelse og tvangsgifte under ferieopphold i foreldrenes hjemland eller annet land hvor kjønnslemlestelser blir utført. Den unge hadde blitt tvangsgiftet år tilbake, før det var kjent at det var hjelp å få. Den unge hadde på egen hånd brutt ut, hadde hatt det veldig vanskelig og slet med psykiske problemer. Den unge var blitt tvangsgiftet, og trengte hjelp til annullering av ekteskapet eller separasjon/skillsmisse. Den unge ba om hjelp til å bli hentet og hjulpet bort, etter at de hadde blitt lokket tilbake til familien med løfter som ikke ble holdt. Henvendelser fra barnevernskontorer for bistand til å forberede saker om omsorgsovertakelser i fylkesnemnd, og å vitne der. Henvendelser fra sosialkontorer for bistand til å organisere flytting og opprette nye sosiale nettverk for de unge. Henvendelser fra offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner for innledninger på møter og seminarer. Henvendelser fra politiet for videre hjelp til unge som i første instans hadde tilkalt politiet. Henvendelser fra politiet i forbindelse med foreldrenes etterlysning av de unge, med spørsmål om vi hadde bistått de unge til flukt, og om de unge var på et trygt sted. Den unge ba om hjelp for å få hentet sine eiendeler hos familien etter bruddet. Henvendelser fra leger/psykologer for samarbeid for å hjelpe de unge ut av den tvangssituasjonen som hadde forårsaket innleggelse på sykehus. Henvendelser fra media om bakgrunnsinformasjon, tallmateriale og intervjuer i oppslag om problemstillingene 4. Krise! "Krise- krisesituasjoner Vi vil her presentere noen få enkeltsaker som belyser både den akutte krisen unge mennesker i Norge kan komme opp i, og hvordan SEIF arbeider. Enkeltsakene nedenfor en anonymisert, slik at de unge ikke kan bli gjenkjent.

Min mor trenger meg Hun vil aldri klare seg uten meg. Jente, i samtale med SEIF. Sak 1: Jente, 20 år Sommeren 2005 kom en jente til SEIF for råd og hjelp i en vanskelig situasjon. I en lengre samtale fortalte jenta at hun var oppvokst i Norge hos mor, far og 3 søsken, men at foreldrene var skilt. Hun bodde nå hos mor, gikk på videregående skole og arbeidet ved siden av skolen. Problemet, i første omgang var at hun jobbet så mye at hun ikke maktet skolearbeidet. Da vi spurte henne hvorfor hun jobbet så mye, forklarte hun at hun måtte tjene mest mulig penger for å betale ned på morens gjeld. Mor hadde et alkoholproblem og lånte stadig større summer av snille venninner i det samme etniske miljøet, til ågerrenter. Hver eneste krone som jenta tjente måtte hun levere til mors venninner, men det dekket knapt nok rentene på lånene. Jenta var sliten og deprimert og viste ikke noen utvei på problemene. Vi hjalp henne med en oversikt over lånene, som beløp seg til over kroner 100.000, og regnet ut at de rentene hun drev og betalte var over 40 %. Vi ba henne snakke med mor og komme sammen med henne til et nytt møte. Et par uker senere kom jenta sammen med mor. Mor luktet av at hun hadde tatt seg noen drammer før møtet, og tok på seg rollen som stakkars meg. Hun viste liten forståelse for den situasjonen hun hadde satt sin datter i, men snakket i stedet om familiens ære og hennes rykte i miljøet som ville bli ødelagt dersom gjelden ikke ble betalt. Jenta var i tillegg redd for represalier dersom damene ikke fikk mer penger. De presset ikke mor, da de visste at der var det ingen ting å hente, men de truet jenta som var den eneste i familien som hadde jobb. Vi forsøkte å få mor til å forstå hvilken situasjon hun hadde satt sin datter i og heller vedgå overfor sine venninner at hun ikke kunne tilbakebetale pengene. Mens moren snakket videre om familiens ære, fortsatte vi samtalen med datteren. Etter flere nærgående spørsmål fra vår side, kom flere problemer for dagen. I sin fortvilelse hadde jenta tatt imot et tilbud fra nok en snill dame i miljøet. Tilbudet gikk ut på at jenta skulle få en god sum penger hvis hun giftet seg med damens nevø i hjemladet. Pengene ville være nok til å innfri alle lånene mor hadde tatt. Halve summen skulle bli utbetalt ved ekteskapsinngåelse, mens resten skulle bli utbetalt når ektemannen var kommet til Norge på familiegjenforening. Jenta hadde akseptert tilbudet, gitt pengene til mor og reist sammen med mor til hennes hjemland, hvor bryllupet var gått av stabelen. Dette hadde skjedd for 2-3 måneder siden og det var søkt om familiegjenforening i Norge for mannen. Jenta ba oss nå om hjelp til å forhindre at mannen fikk komme. Vi satte henne i kontakt med god advokat som kunne hjelpe henne med dette. Jenta ønsket også å flytte fra mor og, i samarbeid med kommunen, fikk jenta noen dager senere egen hybel med oppfølging. Vi hørte ikke noe mer fra jenta før en måned senere, da vi fikk beskjed om at hun var innlagt på sykehus, på psykiatrisk avdeling, etter et dramatisk forsøk på selvmord. Vi besøkte henne på sykehuset. Tilstanden hadde forverret seg. Det var vanskelig å snakke med henne, hun var apatisk og hadde ingen interesse hva som videre skulle skje med henne. Men hennes behandlende lege kjemte til jentas historie og svært engasjert i å hjelpe henne. Vi avtalte å komme tilbake, men da vi besøkte jenta noen uker senere var hun blitt sykere.

Vi snakket med jenta om hvordan vi kunne hjelpe henne videre når hun ble frisk, men fikk liten respons. Legen diagnostiserte tilstanden som psykosomatisk og håpet på at det kun var midlertidig. Jenta hadde hatt jevnlig besøk av mor og andre familiemedlemmer, deriblant en kjær fetter bosatt i et annet europeisk land. Neste gang vi besøkte jenta var hun på bedringens vei. Vi fortalte henne at vi hadde funnet et trygt sted for henne å bo når hun ble utskrevet fra sykehuset. Dette stedet lå i en annen kommune, men ikke lengre enn at hun kunne få besøk av venninner, dersom hun ønsket. Hun ville bli tatt godt vare på, og ingen ville finne henne. Dette syntes jenta var en god idé og vi avtalte innflyttningsdato. Jenta var opprømt og fortalte oss at først skulle hun på ferie. Den snille fetteren som hadde besøkt henne hadde ment at hun hadde vært igjennom så mye vondt og vanskelig at han og kona skulle ta henne med på ferie til et av ferieparadisene i nærheten av foreldrenes hjemland. Etter 2 uker ville hun komme tilbake og flytte til sitt nye bosted. Vi advarte henne mot å dra. Vi forklarte at det ville bli omtrent umulig å hjelpe henne hjem igjen, dersom formålet med reisen var et helt annet. Jeg stoler på fetteren min, sa jenta. Han har alltid vært snill og har alltid brydd seg om hvordan jeg har det. Jenta kom ikke tilbake som avtalt. Vi forsøkte å nå jenta på hennes mobiltelefon men denne var avslått. Vi oppsporet telefonnummeret til den snille fetteren, men der fikk vi beskjed om at han var på reise. Like før vi skulle melde henne savnet hos politiet, fikk vi beskjed om at jenta igjen var innlagt på psykiatrisk avdelig, dagen etter at hun endelig var kommet tilbake til Norge. Da vi dro for å besøke henne, ble vi informert om at jenta hadde dratt tilbake til familien. Hun kunne ikke møte oss, da hun sammen med familien var på boligjakt og skulle til jobbintervju. Bolig og inntekt er en forutsetning for familiegjenforening Norge med ektefelle fra utlandet. Hun hadde skrevet seg ut av sykehuset. Uten å kjenne detaljene, har vi i ettertid fått vite at hennes snille fetter stod i ledtog med ektemannens familie. Jenta ble tatt med til foreldrenes hjemland og dumpet hos ektemannens familie. Vi kan bare forestille oss hvilket press hun der ble utsatt for dersom hun ikke fulgte opp avtalen. Og hvilke represalier hun og mor ville bli utsatt for, på grunn av de pengene som allerede var utbetalt for giftemålet. Man må gå ut fra at alle foreldre er glad i sine barn og at de vil sine barns beste. I vårt arbeid mot arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang møter vi allikevel skjebner hvor det er betimelig å spørre seg hvor langt foreldre og familie er i stand til å gå for sine barns beste. Vi må vente til vi er ferdig med studiene Jeg vet ikke hva min familie vil finne på å gjøre Romeo Vi kan ikke vente i 4 år! Vi må bryte ut nå og gi forholdet en sjanse å finne ut om det holder Juliette Sak 2: Romeo og Juliette"

Våren 2005 mottok vi en mail fra Romeo og Juliette som studerte i utlandet. Jenta var etnisk norsk og gutten var oppvokst i Norge og norsk borger. Guttens familie hadde bodd i Norge nærmere 20 år og var en ressurssterk og velintegrert familie. Gutten hadde vokst opp med norske venner og norsk kultur. Da han påbegynte studiet i utlandet for et par år siden hadde han truffet den norske jenta som studerte ved samme fakultet. De ble kjærester og forutså ikke at dette skulle skape problemer i sine respektive familier. Men så lett skulle det ikke bli. Da jenta fortalte sine foreldre om kjæresten, uttrykte de klar misnøye med mixed relations, men jenta stod på sitt. Gutten var derimot mer redd for familiens reaksjoner og ventet i det lengste med å fortelle om forholdet. Da foreldrene hans kom på besøk, oppførte Romeo og Juliette seg som bare gode studiekammerater, men da forholdet hadde vart i over 1 år, bestemte Romeo seg for å snakke med sin familie. Han ventet seg noen motforestillinger, men var oppvokst med den tro at han kunne gifte seg med hvem han ville. Foreldrene til Romeo ble rasende. Han, fra en gammel stolt kultur, skulle gifte seg med den jente fra foreldrenes hjemland, en jente fra en god og respektert familie, en velutdannet dydig jente. Dette skjedde da han var på sommerferie hos foreldrene. De tok fra han passet, penger og mobiltelefon. De nektet han å ta kontakt med jenta igjen og nektet han å dra tilbake til studiene. Da han forsøkte å fortelle dem at Juliette betød alt for han og at han ville gifte seg med henne truet, foreldrene med å drepe han. Gutten ble veldig skremt. Han hadde aldri ventet dette av sine foreldre. Han tilbrakte sommerferien med husarrest og trusler. Tilslutt lovte han sine foreldre at han aldri mer skulle snakke med Juliette. De trodde han til sist, og han fikk lov til å dra for å studere videre. Romeo og Juliette fortsatte forholdet i det skjulte. Juliette fikk vite hva guttens familie hadde truet med og fortalte det til sine foreldre. De ble enda mer imot forholdet, da de også følte seg truet. Jentas venner rådet henne også til å bryte kontakten med Romeo. Romeo ble nå overvåket av sine foreldre, som ringte han hver dag og ringte også hans venner for å fritte dem ut om sønnen deres hadde kontakt med sin norske kjæreste. De dukket også opp på uventete besøk for å kontrollere at sønnen holdt det han hadde lovet. I mailen ba Romeo og Juliette oss om råd og hjelp. Hva skulle de gjøre for å løse problemene? Hvordan kunne vi hjelpe dem praktisk og hvordan kunne de bli trygget dersom de skulle flytte sammen? Det ble mange mailer fram og tilbake, hvor vi forklarte hva vi kunne hjelpe med i Norge eller Skandinavia, men neppe i det landet de studerte. Vi rådet dem til å spille teater inntil videre og skisserte en mer langsiktig plan som vi her ikke kan gå mer detaljert inn i av sikkerhetsmessige grunner. Da Romeo og Juliette kom til Norge i sommerferien, hadde vi flere lengre samtaler med begge. Juliette begynte å bli utålmodig. Hun mente at de snart burde erklære ovenfor sine respektive familier at de var et kjærestepar, og trygge seg på best mulig måte med hjelp fra SEIF. Romeo var mer engstelig og mente at de burde vente. Han var alvorlig redd for represalier fra sin familie mot både seg selv og kjæresten. Vi hadde lange samtaler med de unge, lyttet til dem og rådet. Men i siste instans var det bare de unge selv som kunne ta de

alvorlige beslutningene angående deres framtid. Romeo og Juliette er nå begge tilbake til studiene sine. Når de har bestemt seg for hva de vil gjøre, vil de kontakte SEIF igjen for den praktiske bistanden som er nødvendig. Vi håper Romeo og Juliette klarer det! Klarer å motstå sine respektive familiers æresbegreper og fordommer. Nå, når jeg har flyktet fra mannen min, har jeg brakt skam over pappa. I vår kultur er det bare far som kan gi tillatelse til slikt, og da skulle jeg ha flyttet rett hjem til foreldrene mine. Hvis pappa får vite om dette, vil han nok drepe meg" Jente, i samtale på SEIF Sak 3: Jente,16 år Høsten 2005 kom advokat sammen med 16-årig jente for råd og bistand i forkant for møte med barnevernet noen dager senere. Det var en redd og fortvilt liten 16-åring vi forsøkte å samtale med, for å kunne sette oss grundig inn i situasjonen. Jenta hadde kommet til Norge for et par år siden sammen med foreldre og småsøsken. Etter et år på flyktningmottak hadde nå familien fått opphold og bostedskommune, hvor jenta nå fullførte siste året i grunnskolen. Jenta fortalte om en far som var veldig religiøs og streng. Hun fikk gå på skole, men resten av tiden måtte hun være hjemme. Hun fikk ikke gå i bukser, hun fikk ikke ha venninner, men fikk en sjelden gang besøke nabofamilien som var fra same land som foreldrene. Hjemme måtte hun passe småsøsknene og gjøre mesteparten av husarbeidet. Faren slo henne ofte, med knyttneve, med flat hånd eller med gjenstander han hadde for hånd. For noen måneder siden var hun blitt kjent med en mann, rundt 30 år, bosatt i Norge, som var på besøk hos naboene. Denne mannen var også fra foreldrenes hjemland. Jenta ble forelsket og traff mannen i smug over et par måneder. Så fortalte hun far at hun skulle gifte seg med mannen. Vi spurte her jenta om hvorfor hun ville gifte seg hun var da fremdeles 15 år. Jenta ville ikke svare. Vi viste at jenta kom fra en kultur hvor kvinner aldri snakker om noe som har med sex å gjøre. Vi spurte henne allikevel om hun måtte gifte seg med mannen fordi hun ikke lenger var jomfru. Jenta svarte ikke og satt bare å så ned i gulvet. Så fortalte hun at far først sa nei til planene, men at han etterpå ga sitt samtykke. Dette bekreftet våre antagelser. Dersom far hadde fått vite at jenta ikke lenger var jomfru, ville han sine tradisjoner tro, gifte bort jenta snarest mulig til mannen som hadde forbrutt seg mot datteren. Det ble holdt stor fest, med brudekjole, imam og venner for å feire bryllupet. Både far, ektemann, og imam viste at ekteskapsinngåelsen var ulovlig i Norge, da det dreide seg om en barnebrud. Etter bryllupet flyttet jenta for å bo sammen med ektemannen i egen leilighet. Vi presiserte overfor jenta at dette var et alvorlig lovbrudd i Norge, og at saken burde bli anmeldt til politiet, men jenta ville ikke at dette skulle bli gjort. Hun ville ikke at far, ektemann eller imam skulle bli straffet. Etter 2-3 måneders samliv med ektemannen flyktet hun. Ektemannen hadde kjørt henne til tettstedet hvor foreldrene hennes bodde, da hun hadde bedt om

lov til å besøke dem. Der oppsøkte hun i stedet sin gamle skole og fortalte kontaktlærer om sine problemer. Hun hjalp henne til nærmeste krisesenter, som varslet politiet og satte jenta i kontakt med advokat. Advokaten varslet barnevernet og hadde fått avtale der for møte sammen med jenta om noen dager senere. Vi spurte jenta hva det var som hadde skjedd, hvorfor hun hadde måttet rømme. Slo mannen henne? Dette benektet jenta, men han gjorde noe hun ikke likte, fortalte hun. Vi spurte gjentatte ganger, på forskjellige måter hva det var han gjorde mot henne, men jenta bare stirret i gulvet. Så fortalte hun at hun var livredd for hva faren ville gjøre, hvis hun ble sendt tilbake til han. Han ville kanskje drepe henne, fordi det var det de gjorde mot dårlige kvinner der hvor han kom fra. Eller kanskje han bare ville jule henne opp, og sende henne tilbake til farfar i et land i krig. Og der viste hun ikke hva farfar ville gjøre med henne. Hun hadde forlatt sin ektemann uten sin families samtykke. Hun var derfor en dårlig kvinne. Vi ba henne innstendig om å fortelle hva hun hadde blitt utsatt for i møte med barnevernet. Vi forklarte henne at hun ville få all hjelp til å komme seg ut av tvangssituasjonen. Hun ville få hjelp til å komme til et trygt sted, langt fra foreldre og ektemann, med hemmelig adresse slik at ingen kunne finne henne. Hun ville få et fosterhjem hvor hun ville bli tatt godt vare på. Jenta gjentok at hun hadde oppført seg dårlig ved å forlate ektemannen, at hun brakte skam over sin familie. Vi informerte advokaten om tradisjonene i det landet jenta kom fra og understreket at jenta stod i reell fare for overgrep både fra familien og ektemannen, dersom hun ble funnet. Vi lovte å vitne i fylkesnemnda, etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen for jenta. Dette var vår eneste samtale med den 16-årige jenta. I ettertid fikk vi vite at jenta dro tilbake til ektemannen. Hun så ingen annen utvei for ikke å bringe skam over sin familie. Advokaten hadde lengre samtaler med jenta i et forsøk på å forhindre at hun flyttet tilbake, men jenta hadde bestemt seg. Advokaten insisterte ovenfor barnevernet at de skulle gripe inn og fysisk forhindre at jenta dro tilbake til ektemannen, men barnevernet mente at dette var vanskelig, når jenta var så fast bestemt på det. Det ble sendt klage til fylkesmannen på barnevernets unnfallenhet, og der står saken. Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har hørt jenter fortelle oss at foreldrene ser på familiens ære som det aller viktigste langt viktigere en barnas beste. Mange unge klarer å bryte med denne ærestvangen. Mens andre, spesielt fra miljøer med en absolutt æreskodeks, ikke makter å bringe skam over sin familie, uansett. Jeg har det så bra nå Jeg bor for meg selv, har nok til å leve av og nå skal jeg finne meg jobb. Jeg skal klare meg! Jente, i samtale med SEIF Sak 4: jente,23 år En ettermiddag for et par år siden, fikk vi telefon fra en kvinne med innvandrerbakgrunn. Hun ba om et møte samme kveld for en jente som hadde

flyktet hjemmefra tidligere på dagen. Foreldrene til jenta hadde funnet ut at hun hadde kjæreste og det ble stort oppstyr. Selv om kjærestens familie kom fra samme land som jentas, kunne de ikke akseptere han. Selv om gutten kom fra veletablert familie, hadde utdannelse og var i jobb, kom han ikke på tale som ekteskapskandidat. Jenta var nettopp ferdig med videregående skole og foreldrene hadde allerede planene klare: i sommerferien skulle de ta sin datter og hennes yngre søster til hjemlandet for å gifte dem bort til hver sin fetter. Litt senere kom jenta til SEIF sammen med kjæresten, med en liten veske med toalettsaker og noen klesplagg. Hun fortalte om hvor rasende foreldrene hennes hadde blitt og om truslene dersom hun ikke adlød dem. I et ubevoktet øyeblikk hadde hun klart å stikke av. Hvis ikke, hadde hun blitt stengt inne fram til avreise til foreldrenes hjemland. Hun hadde ingen steder å gå. Kjæresten kunne heller ikke hjelpe henne med tak over hodet, da han fremdeles bodde hjemme hos sine foreldre. Han forutså også at hans foreldre ville motsette seg forholdet eller bli truet av jentas familie dersom de fikk vite nærmere om hvem han var. Vi ordnet med midlertidig krisebolig for jenta samme kveld. Vi varslet også politiet om at jenta hadde dratt hjemmefra på eget initiativ og at hun var trygg. Vi skulle senere finne et mer permanent bosted for henne lengre borte, da den første kriseløsningen lå for nært foreldrenes bosted. Noen dager senere hadde vi en lengre samtale med jenta, hvor vi snakket om framtidsmulighetene med hensyn til videre utdanning eller arbeid på et nytt sted hvor hun kunne være trygg. I mellomtiden kunne hun ha kontakt med kjæresten og kanskje venninner som hun kunne stole på. Vi satte henne i kontakt med advokat som kunne hjelpe med sperret adresse og andre sikkerhetstiltak etter at hun flyttet til nytt bosted. Vel en uke senere kom jenta og fortalte at hun hadde bestemt seg for å dra tilbake til familien. Hun hadde hatt telefonisk kontakt med småsøsken og de hadde tryglet henne om å komme hjem. Hun savnet dem, hun savnet sine foreldre, hun maktet ikke å bryte med hele sin familie, kanskje for alltid. Vi snakket med henne om alternativene. Hvis hun bestemte seg for selv å styre hvordan hun skulle leve, hva hun skulle jobbe med og hvem hun skulle gifte seg med, ville dette innebære mye sorg og savn og redsel i en periode. Men en ressurssterk jente som henne ville klare det. På den andre siden, hvis hun dro tilbake til familien, ville hun bli arrangert bort til en mann som hun ikke likte og ikke ville ha. Men jenta hadde bestemt seg. Hun ville adlyde foreldrene for å fortsette å være deres datter. Det var hennes avgjørelse og hun dro hjem. Vi hørte ingen ting mer fra jenta før senhøstes 2005. Da kom hun til SEIF nok en gang, og denne gangen hadde hun ikke fått noen eiendeler med seg. Hun fortalte om giftemålet i foreldrenes hjemland, om hvordan hun måtte bo sammen med ektemannen i flere måneder før hun fikk komme tilbake til Norge. Før avreise, hadde paret vært på den norske ambassaden og søkt om familiegjenforening i Norge for mannen. Han var nå kommet til landet for et par måneder siden og hennes familie hadde installert paret i egen leilighet. Hun hadde innsett at dette var et liv hun ikke maktet, men først nå hadde hun hatt mulighet til å rømme fra foreldrenes og ektemannens absolutte kontroll. Hun ba om krisehjelp.

Heldigvis stod en av kriseleilighetene for ungdom på flukt fra tvangsekteskap ledig. Disse leilighetene ligger spredt rundt i landet og er stilt til rådighet av Husbanken i samarbeid med enkelte kommuner. Det dreier seg om trygge boliger, fult utstyrt, klar til innflytting. Vi sørget for transport og fulgte jenta til kriseboligen. Vi sørget for at hun hadde mat for noen dager til vi fikk ordnet med sosialhjelp og alle de andre praktiske tingene som måtte på plass. Dagen etter fikk hun møte med advokat for hjelp til sperret adresse og ny identitet. Advokaten ville også bistå i prosessen med separasjon og skillsmisse. Vi vurderte at det ville bli vanskelig å få ekteskapet annullert i rettsapparatet, da jenta for så vidt hadde gått med på giftemålet. Vi skulle ellers følge opp jenta med praktisk bistand så lenge hun hadde behov for det. I dag er denne jenta en solstråle. Hun står på egne ben, hun er i full jobb og skal snart flytte fra kriseleiligheten til egen permanent bolig. Hun har kontakt med sine småsøsken, men vet at foreldrene ikke har tilgitt henne og ikke har godtatt hennes beslutninger og valg. Kanskje en gang i framtiden. Det er bare de unge selv som kan ta de alvorlige beslutningene som er så avgjørende for deres liv og framtid. Dette respekterer vi absolutt på SEIF, selv om vi forutser hvilke alvorlige konsekvenser det vil ha for de unge. I slike tilfeller er det viktig at de unge vet ar vi på SEIF er der, hvis de skulle ha behov for oss før eller senere. 5. Videre arbeid mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang Det videre arbeidet Arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang og æresrelatert vold SEIF har hele tiden i sitt arbeid blant ungdom operert med begrepet arrangerte ekteskap under større og mindre grad av tvang. Dette for å fange opp og ta på alvor alle de forskjellige grader av fysisk og psykisk press de unge kan bli utsatt for av sin familie for å innfri familiens krav og forventninger når det gjelder valg av ektefelle og framtid. Med denne vide definisjonen blir det opp til de unge selv å definere om de er blitt utsatt for tvang. Vi vil i vårt videre arbeid utvide begrepet til også å innbefatte æresrelatert vold. Med dette settes fokus på den volden de unge ofte er utsatt for som en del av oppdragelsen til lydighet og dydighet i forkant av et arrangert ekteskap. Begrepet innbefatter også de voldelige represaliene de kan bli utsatt for etter å ha brutt ut av tvangssituasjonen. Vi vil videre arbeide mot hovedsakelig 3 målgrupper: Ungdom Offentlige instanser Opinionen Ad ungdom

SEIF har blitt det stedet hvor ungdom i de vanskeligste og farligste situasjoner henvender seg for krisehjelp. Sikkerhet Kriseboliger Sosialt nettverk SEIF henviser også de unge til klubber og arenaer for fritidsaktiviteter, hvor de naturlig kan komme i kontakt med ungdom på stedet. Oppfølging SEIF, med sine avdelingskontorer rundt om i landet utgjør en trygg base hvor de unge kan henvende seg for råd og bistand på de fleste områder, eller for å snakke med noen de har tillit til. Dersom de unge bor på steder hvor SEIF ikke har kontor, holder vi kontakten per telefon eller ved besøk. Vårt arbeid med oppfølging av de unge blir utdypet i rapporten Veien Videre oppfølging 2005. Vi vil fortsette oppfølgingsarbeidet for fullt i 2006. Ad offentlige instanser erfaringsoverføring Her arbeider vi på to plan, både gjennom innledninger på møter og seminarer, og i møter på offentlige kontorer sammen den unge det gjelder i hver enkelt sak. De offentlige instanser vi møter i disse sammenhengene er sosialkontorer, barnevern, helsepersonell, politi, rådgivere og sosiallærere ved skoler, osv. Vi vil fortsatt i 2006 gå med hver enkelt ungdom til deres første møte med det offentlige hjelpeapparatet, både på deres opprinnelige bosted og i ny landsdel, for å forsikre oss om at de unge blir hørt og får den hjelpen de har behov for i en fluktsituasjon. Vi vil i 2006 fortsatt avsette ressurser for å råde, veilede og gi praktisk bistand til offentlige instanser som kontakter oss for hjelp i enkeltsaker. Vi vil også fortsette å reise til de stedene det offentlige hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om problematikken tvangsekteskap, både for å møte med den unge det gjelder og det lokale hjelpeapparatet, for informasjon, råd og veiledning. Vi vil i 2006 også fortsette med å innlede om problematikken på møter og seminarer rundt om i landet, som et ledd i erfaringsoverføringen til det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil fortsette å avse ressurser på å motta besøk fra andre europeiske land, hvor det arbeides for å opprette et hjelpeapparat for utsatt ungdom med hensyn til tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi vil i 2006 fortsette arbeidet med erfaringsoverføring til fylkesnemnder og rettsapparatet på landsbasis. Det dreier seg her både om, i samarbeid med advokater og offentlige instanser, å forberede saker om omsorgovertakelse for fylkesnemnd og annullering av tvangsekteskap i rettsapparatet, i tillegg til vitneførsel i de enkelte sakene. Dette ser vi på som et svært viktig arbeid for å skape presedens i de respektive rettsinstanser. Et effektivt barnevern over landegrensene

Dette tiltaket har vi understreket nødvendigheten av i alle våre foregående årsrapporter, uten å oppnå at det blir satt på dagsorden hos de respektive myndigheter. Vi henstiller nok en gang at det blir foretatt seg noe på området. Bistand til hjemreise for ungdom dumpet i foreldrenes hjemland I disse kompliserte sakene, blir den norske ambassadens bistand avgjørende. I noen tilfeller, har vi opplevd at ambassaden har gjort en imponerende innsats, mens i andre saker har utenriksstasjonen kviet seg for å gi den nødvendige bistanden til de unge, først og fremst fordi det ikke var avsatt midler til at utenriksstasjonene kunne dekke reiseutgiftene tilbake til Norge. Etter å ha satt fokus på dette problemet nok en gang våren 2006, har nå Barne- og likestillingsdepartementet sammen med UD besluttet å opprette en pot til dekning av hjemreise for ungdom dumpet av familien i utlandet for å inngå ekteskap mot deres vilje. (Statsråd Karita Bekkemellom, dagsavisen 29.04.06). Gledelig nyhet! Ad opinionen Vi vil her fortsette å bruke ressurser på å delta i den offentlige debatten gjennom media. Målsetningen for dette arbeidet er både å informere om problemstillingene og å opprettholde en offentlig debatt for å finne fram til tiltak som kan styrke de unges rettigheter. Og viktigst av alt, har vårt arbeid her som mål å bevisstgjøre de unge, slik at de selv våger å stå fram og hevde sin rett. Ved å fokusere på de unges situasjon og behov i media, opplever vi også engasjement og støtte fra Ola og Kari Nordmann, som henvender seg til SEIF med tilbud om krisebolig og annen praktisk bistand til de unge i deres nye tilværelse. Dette arbeidet vil vi fortsette for fullt i 2006. Ad samarbeidspartnere Når det gjelder erfaringsoverføring/seminarvirksomhet, samarbeider vi med en lang rekke offentlige instanser og andre frivillige organisasjoner, og blir bedt om å innlede på seminarer og møter rundt om i landet. Vi vil også videre framover avsette ressurser til dette arbeidet. Distribuering av informasjonsmateriell Våre 2 temahefter er svært populære: Kriseguide mot tvangsekteskap og Guide mot omskjæring, og er fremdeles svært etterspurt både blant de unge og det offentlige hjelpeapparat som kommer i kontakt med den berørte ungdom. Heftene er gratis og blir sendt ut etter bestilling. I tillegg er heftene lagt ut på våre internettsider som er flittig besøkt. Våre årsrapporter over arbeidet blant de unge er også svært etterspurte, i likhet med våre forskjellige prosjektrapporter, som blir sendt ut etter bestilling og som ligger på vår hjemmeside. Spesielle utfordringer i det videre arbeidet Vi vil her peke på enkelte områder hvor det stadig oppstår problemer og hvor det må gjøres en innsats for å lette arbeidet mot tvangsekteskap og ikke minst, trygge de unge.

De offentlige instanser som kommer i kontakt med de unge, her spesielt sosialkontor og barnevern, må lære seg å lytte og å tro på ungdommen. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når den unge fyller 18 år, og henvise dem til sosialkontoret. Den unge trenger oftest omsorg fra barnevernet til min. 21 år. Lekkasjer skjer til stadighet i både offentlige instanser og i private bedrifter (banker, Telenor, Netcom). Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må også være gratis til den største krisen er over. Det bør gis dispensasjon fra botid i Norge for å få norsk statsborgerskap for ungdom på flukt. Norsk pass vil forenkle prosessen med å få ny identitet og skjule sin herkomst. Politi og påtalemyndighet må i større grad vurdere muligheten for offentlig påtale når de er gjort kjent med alvorlige tilfeller av tvang og trusler mot de unge. Til slutt et lite hjertesukk: Offentlige instanser som gjennom sin kontakt med de unge får kjennskap til begått eller planlagt tvang og trusler mot de unge, er blitt pålagt meldeplikt til barnevern eller politi. Barnevernet på sin side er da pålagt å melde videre til politiet. Denne meldepliktet må bli tatt alvorlig. Vi kan ikke fortsette å godta ansvarsanoreksia! SEIF, juni 2006.