Julie Heilemann Myhre (1984) er en reiselysten trønder som har tilbrakt hver sommer siden barndommen på Hidra i Flekkefjord. Hun er nå bosatt der. Julie har skrevet en masteroppgave om turisme i Kirgisistan. «Tola, tola India» er dagboknotater fra hennes tur til India i 2010. Tola, tola India av Julie Heilemann Myhre Hjemme, 6. juni 2010 - Nå må jeg la det stå til Nå har jeg bestemt meg! Dersom jeg skal lure mer på hva jeg skal gjøre nå, så kommer jeg meg aldri av gårde. Jeg er ikke 100 % forberedt og overbevist om at å jobbe frivillig i India er det eneste riktige, jeg kunne ha jobbet eller studert i utlandet, eller bare reist. Men, hvorfor skal jeg av gårde i det hele tatt? Skal jeg finne mæ sjøl? Jeg tviler på at jeg finner meg selv i India, men kanskje jeg finner noen flere knagger å henge spørsmålet om meningen med livet på? Om ikke annet så trenger jeg ihvertfall ikke angre på at jeg ikke klarte å komme meg avgårde. Toget, nord for Hamar, torsdag 26. august 2010 - Innledning til bloggen Planen er å være på samme sted over lengre tid for å være sammen med andre mennesker, ikke å bare ha «fri», og jeg tror at den beste måten å gjøre det på er å arbeide som frivillig i India de neste fem månedene. Hjemme er jo verdens sentrum, men det kan være fint å se utkanten av verden også, der noen milliarder mennesker lever. Jeg skal reise med Atlantis ungdomsutveksling. Å reise med en utvekslingsorganisasjon virker som en god måte å møte verden på. Det er kjekt å vite at det er tre andre fra Norge som reiser samtidig med meg og at det kommer til å stå en person med et IDEX-skilt på flyplassen i New Delhi for å ta imot oss. IDEX er Atlantis partner i India. Jeg er sikker på at jeg skal finne nok av andre måter å utfordre meg selv på i India enn å være alene og forvirra når jeg går av flyet. Jeg skal delta på to ulike prosjekter. De første tolv ukene skal jeg være i staten Himachal Pradesh nord i India og jobbe med undervisning i engelsk og data til kvinner. De neste åtte ukene skal jeg tilbringe på et prosjekt for vern av havskilpadder i Goa i sør. Men jeg kan ikke vite sikkert at det blir disse prosjektene fordi vi får ikke velge før vi har kommet ned og vært på omvisning. Toget, sør for Hamar, torsdag 26. august 2010 - Hva føler du nå? Gleder jeg meg, gruer jeg meg eller hva gjør jeg egentlig? Vet ikke helt! Men jeg tror at jeg føler at dette er bare slik det er; det er dette jeg gjør nå. Dermed er det ikke vits i å grue meg eller glede meg. Jeg vet jo ikke hva som venter. Det jeg tenker mest på er hvordan det blir å komme hjem igjen. Kommer jeg til å være forandret eller er jeg bare plutselig hjemme igjen og lurer på hvor turen og tiden ble av? Jaipur, India, tirsdag 31. august 2010 - Wow! India! Nå er jeg her! Klar for min første natt i India. Vi ankom flyplassen i New Delhi kl 06.20. Vi ble kjørt i taxi til et hotell i et område som lever opp til forestillingen om India: masse folk og biler og kyr og sykler, hus med skilter og reklame, og telefon- og strømstolper med kabler i spagetti. Vi hadde 45 minutter på hotellet til å fresh n up før en 7 timers kjøretur. Men varmen og fukten i Delhi var det ikke bare å freshe seg fra. Varmt og fuktig, søtt og mennesker og mat, eksos og søppel. Det høres jo helt forferdelig ut, men på en måte er det også en god lukt som minner om andre reiser.
Langs veien så vi folk som sov i skur og telt eller rett på bakken. Mens vi sitter trygt inne i jeeper med speilreflekskameraene våre. Finnes det noen riktig måte å forholde seg til den uunngåelige forskjellen mellom oss og dem? Er det for eksempel ok å ta bilder av alt det fremmede man ser? Hvorfor ønsker jeg å ta bilde av nakne barn som leker i søppelet på gata? Men så, når en ser nærmere etter er ikke det som ser ut som søppel og ødelagte hus, nødvendigvis det likevel. I mange tilfeller var ikke husene ødelagte, de var på vei til å bli bygget. Men det fremmedartede gjorde at det så kaotisk ut for oss. Det som umiddelbart uttrykte altoppslukende, altomfattende kaos, var omgivelsene andre mennesker organiserte livene sine rundt med daglige gjøremål og rutiner. Og foreløpig er stort sett alt annerledes og fremmed: maten, toalettene, trafikken, sengetøyet og alle menneskene. Men maten smaker godt og man blir ren i bøttedusj også. Vi har stort sett «western style» toaletter og vi har overlevd trafikken så langt (jeg har ennå ikke trodd jeg skulle dø, til tross for en 7 timers kjøretur). Det er så varmt at vi ikke savner dyna hjemmefra, de andre ungdommene i gruppa er veldig trivelige og IDEX tar så godt vare på oss at jeg føler meg som i en saueflokk. Denne første uka har vi undervisning i indisk kultur og språk, om byen vi skal til, Palampur, og om de ulike arbeidsstedene. Jeg ble litt stressa fordi hun IDEX-dama bare snakket om prosjekter med arbeid med unger, og det har jeg ikke lyst til. Jeg valgte jo dette programmet for å arbeide med kvinnespørsmål. Tilslutt kom hun heldigvis til «women empowerment-prosjektene». Men kan en ungdom fra vesten uten peiling bare komme her og her og gi indiske kvinner bedre selvtillit og liv gjennom å lære bort noe engelsk? Ungdom er jeg kanskje ikke, jeg kan til og med være eldre i antall leveår enn mange av mødrene her, men hva har jeg å stille opp med av livserfaring i sammenligning? Palampur, India, 5. september 2010 - Ankomst Palampur Igjen er det tid for leggetid, men siden sist har jeg: a) Besøkt Taj Mahal, -b) tatt tog og gått på tog-do i India og 3) irritert meg over noen som synes at ting er ekkelt, spesielt doer, og så lar være å drikke noe på en 36 timers togreise for å slippe å bruke dem. Og så besvimer de. Ikke så god start. Da kan det ikke være så lett å være i India. Og tilslutt 4) ankommet Palampur. Og her er alt så bra at nå er det ikke noe å bekymre seg for lengre angående hvordan vi skal bo. Vi bor i en stor, fire etasjes, hvit bygning som ser ut som et hotell, rent og fint. Så nå er det bare jobbingen å være nervøs for. Palampur, India, 7.september 2010 - Oops, hvordan skal dette gå?!!! Vi har besøkt alle arbeidsstedene i dag, og valgt hvor vi vil jobbe. Jeg trodde jo at vi valgte blant de områdene som var beskrevet i informasjonen jeg fikk hjemme, og når alt kommer til alt så er det vel egentlig ganske riktig det som står der. Det var bare ikke helt slik jeg hadde forestilt meg det. Jeg forestilt meg at jeg kunne jobbe med women empowerment/kvinne frigjøring som tema. Men slik er det ikke lagt opp. Vi blir plassert på et arbeidssted, og arbeider omtrent som om vi var ansatt der. Arbeidsdagen er delt i to, formiddag og ettermiddag, og undervisningen for jenter er bare på ettermiddagen. Derfor må jeg arbeide med unger på formiddagen. Jeg valgte undervisning av 1-4 klasse på en barneskole. På ettermiddagen er jeg sammen med Ida og Sirwa fra Norge! Jeg tror at vi har samme ambisjoner og forståelse av arbeidet, og det gjør det lettere å arbeide sammen. Ida og jeg skal være her i 3 måneder, og Sirwa lurer på om hun skal forlenge fra to til tre måneder, så da kan vi tenke langsiktig, bli kjent med jentene og legge opp en plan for undervisningen. Jeg håper at vi forstår mer av samfunnet og organiseringen etter hvert, får nå skjønner jeg virkelig ikke mye. Ida og jeg snakker om at vi ikke føler at de trenger vår hjelp her. Jeg har
vært skeptisk til hva vi kan gjøre av forskjell hele tiden, men spesielt her fordi det ser ut som om de organiserer seg helt fint selv. De har skoler med klasser på ti-elleve elever, dagsenter for småbarn, barnehjem, og skole for psykisk utviklingshemmede. Jeg kjenner ikke igjen den beskrivelsen som vi fikk under introduksjonskurset i Jaipur. Er det det at det er så mye vi ikke ser? Det en mange ordentlig fine hus, og vi har ikke sett noen bestemte områder i byen som kan karakteriseres som slum, som hun på IDEX kalte det. Kanskje det er det vakre landskapet som lurer oss? Eller er det at IDEX har prosjekter her fordi det er et populært sted å reise til for ungdom fra Europa? For vår egen del så lærer vel vi mye uansett. Men vi er nok ganske turister her. Sara kan hindi, og hun får en helt annen kontakt med de ansatte, og det er veldig tydelig at de setter pris på det. Kanskje jeg kan klare å stotre meg frem på litt hindi etter hvert?! Palampur, onsdag, 8.9.2010 - Så hvordan er det å være her? Det er bare nå på kvelden at regnet har begynt å plaske ned igjen, tett fulgt av torden og lyn. Resultatet er at strømmen har gått. Jeg har sittet i mørket med hodelykt for å få tegnet flash cards til undervisningen i morgen. De neste 5 måneden skal jeg vaske klærne mine for hånd og dusje med vann fra en bøtte på gulvet. Men vi har varmt vann i en kran borterst i gangen. Vi er fire frivillige som deler hvert rom og bad med western style toaletter, en vask, en kran med kaldt vann og to bøtter på gulvet til klesvask og dusjing. Så selv om vi bor i en bygning som ligner et hotell og får servert tre varme måltider om dagen, så føler vi oss ikke veldig bortskjemte likevel. Gruppa vår består for øyeblikket av tjue frivillige ungdommer og unge voksne fra Tyskland, England, Sveits, Østerrike, Spania, USA og Norge. De ansatte her hos IDEX, prosjektledere, tolker, camp manager, vaktmester, kokker, og sjåfører, er alle indere. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange de er enda, men de gjør i alle fall sitt beste for at vi skal ha det så komfortabelt som mulig; gjeter oss rundt som en saueflokk, kjører oss frem og tilbake til prosjektene, og serverer oss sunn og god mat. Foreløpig er indisk mat helt supert, selv om det stort sett er vegetarretter. Magen min har heldigvis ikke laget noe særlig bråk enda, slik flere andre har hatt. Palampur, India, 13. september 2010 - Hmm, forstå mer etterhvert...? Hah, as if! Jeg. Skjønner. Ikke. Hvordan. Dette. Skal. Gå! Jeg har engelsk både på formiddagen og ettermiddagen, og vi kjører hele løpet sjøl. Ingen lærer. Det er jo helt utrolig. Men sånn er det, så vi må forberede timer og alt. I dag har jeg undervist engelsk til en gutt som lå med hodet på bordet og ikke ville lære, mens ei anna jente klatret fra pulten og opp på skuldrene mine. Uæææ! Men det var litt gøy når jeg faktisk fikk ham til å skrive noe. Så han er ikke håpløs, han må bare lirkes mye. Og så er det de to barna som ikke kan å skrive, det vil si; ikke engang følge prikkene når jeg har stiplet en A. Hvordan skal jeg få til det da? Hæ?! Det hadde for eksempel vært greit å ha et felles språk som begge parter kunne snakke. Jeg kan ikke skjønne hvordan dette på noen måte skal gå til. Sukk! Nå er det egentlig nesten ingen som er fornøyd med arbeidsplassen sin. Fra IDEX sin side mener de at vi ikke kan komme og måle India med europeisk målestokk, og at vi ikke skal ha forventning om å endre noe på den korte tiden vi er her. Men det er jo ikke det vi er misfornøyd med. Det som er problemet er nettopp at vi ikke blir involvert i den indiske måten å gjøre ting på. Vi er plassert inne i en boble som består av her vi bor, bilene og klasserommet. Så siden vi ikke blir involvert i det indiske blir vi nødt til å forsøke innenfor vår vestlige boble å legge opp et undervisningsopplegg. Og det er et helt håpløst prosjekt. Jeg skulle ønske at jeg hadde indiske arbeidsledere som visste hva de trengte hjelp til og kunne sette meg til å gjøre den jobben som var nødvendig.
Palampur, India, 14. september 2010 - Lange arbeidsdager Denne helgen skal vi på fjelltur. Vi har planer om å reise rundt i helgene, men jeg vil også være litt her for å prøve å komme ut av denne vestlige boblen vår. Jeg skjønner ikke hvordan, men det må jo gå an når jeg skal være her så lenge. Vi har ikke tid i ukedagene, jeg sitter og forbereder skoledagene til klokka ni-ti på kvelden. Palampur, India, 26. oktober 2010 - Teaching English Jeg tror det er på tide å skrive noe om skolen der jeg nå har jobbet i åtte uker. Skolen har klasser fra 1. til 5. klasse med omtrent 10 elever i hver klasse. Så skolen er ikke så stor, men så er det bare tre lærere der også. Skolen er trivelig, men hadde noen løftet den opp herfra og plassert den hvor som helst i Norge så hadde den selvfølgelig ikke møtt våre standarder; det er utrolig hva man venner seg til. Det er bare tre klasserom, første og andre klasse deler klasserom og så sitter det alltid en klasse ute. Eleven har lesebøker i Hindi og skrivebøker, og skal visst nok ha egne blyanter og viskelær, men jeg skjønner ikke hvor alle blyantene og viskelærene vi har med fra IDEX blir av. Så hver dag har vi med en pappboks med blyanter, spissere, viskelær, kritt og fargestifter sammen med engelsk- og mattebøker, oppgaveark, memory kort og flash cards som vi lager selv. Elevene har plastikkstoler og -pulter, men læreren har ikke noe bord eller pult. Forresten så er det en ting jeg ikke blir vant til; betonggulvet er så ujevnt at pultene alltid står og vipper. Det er skikkelig irriterende, men ungene ser ikke ut til å bry seg om det. Jeg hadde aldri planlagt å jobbe med unger her i India. I informasjonen fra Atlantis ble vi anbefalt å lære oss noen engelske barnesanger før vi reiste, men dette brydde jeg meg ikke noe med siden jeg jo aldri skulle jobbe med barn. Vel, nå har jeg lært i alle fall fem sanger og enda flere leker, og sangene henger seg fast og hjemsøker hjernen 24/7. Jeg tok meg selv i å nynne på «Say good morning, say good morning» selv da vi var oppe på tur i fjellet. De første tre ukene var det ganske fælt å skulle til skolen og undervise, eller oppholde, tjue fem-seks åringer blottet for respekt for oss og det var pinlig hvordan jeg følte at vi underholdt hele skolen med bråket fra vårt klasserom. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle overleve i 11 uker med dette. Men dag for dag så gikk det litt bedre og etter fire uker ble jeg mer komfortabel. Mange av de frivillige er her bare i tre uker og det er etter min mening alt for kort tid. I alle fall hadde det vært det for meg. For det utrolige som har skjedd er jo at jeg gleder meg til å gå til skolen hver dag! Jeg har blitt kjent med de åtte ungene i gruppa mi og vet hva jeg skal forvente av dem. Det betyr ikke at de ikke driver meg til vannvidd hver dag når de plukker opp memorykortene før vi har begynt å spille, når de tygger av spissen på blyanten, legge hodet på skakke og spør: «please, ma'am, please, sharpner, ma'am, please», for tiende gang den dagen. Jeg vet at de kommer til å begynne å arbeide bakerst i engelskboka og matche bildet av en katt med ordet eple og jeg vet at dersom jeg klarer å holde noens oppmerksomhet i hele 5 minutter er det et under. Men jeg vet også at de vil rope navnet mitt hver morgen og gi meg high five, jeg vet at jeg kommer til å ha fem unger hengende i armene hvert friminutt, jeg vet at de kommer til å hjelpe meg med å bære ut den lille tavla når vi sitter på utsiden og jeg vet at de vil komme stolt bort til meg å vise frem boka når de har gjort ferdig en oppgave (selv om det er en helt annen enn den de skulle gjøre). På ettermiddagene, kl 15:45-17:30 underviser jeg jenter fra 5-18 år i engelsk sammen med de to norske rom venninnene mine Ida og Sirwa. Dette er et tilbud arrangert av IDEX og går i tillegg til vanlig skole. Vi har fokus på muntlig engelsk og det å faktisk bruke språket. Jentene kan en del ord, men ikke å lage setninger med dem og lage en samtale. Vi har med en oversetter fra IDEX som gjør at vi kan holde samtaler. Vi legger opp til et tema hver uke, men det er vanskelig å holde på interessen til jentene, spesielt etter at de lærte B for boooring! Da er det mye mer interessant at vi har med badminton rackerter. Vi prøver å holde på oppmerksomheten deres den første klokketimen, men etter det er det
PLAYTIME! Palampur, 18. November 2010 - Følelser på siste dag Siste dagen på skolen her i dag. Det er trist å dra fra ungene, men det er irriterende at man ikke kan føle sånn fint, vemodig trist. Istedenfor blir jeg bare litt småsint når jeg tenker på at disse ungene skal tilbringe halvparten av skoletiden sin sammen med frivillige og uten ordentlig lærer. Hvem kommer å overta gruppa mi? Kommer personen til å gjøre en god jobb? Det føles det litt dårlig å etterlate dem her mens jeg kan flyte videre i livet mitt. Og rotet ihop med disse følelsene så er det også behagelig å skulle reise videre og være ferdig med slitet og strevet jeg har lagt i arbeidet her. Norskebula, Palampur, 19. november 2010 - Vi står på lista; avreiselista...! Nå som vi reiser fra Palampur lurer jeg på om jeg har opplevd det jeg kom hit for. Jeg valgte å reise med en utvekslingsorganisasjon for å selv kunne velge hvilke utfordringer jeg ville ta, og nå tror jeg at det var riktig valg. Jeg har hatt muligheten til å fokusere på undervisningen på skolen og jeg tror at jeg har gjort en sånn tålelig bra jobb. På den annen side så har jeg brukt masse tid sammen mine norske romvenninner på internett eller på pc'ene våre mens vi har frydet oss over norsk og sveitsisk sjokolade som vi har fått tilsendt hjemmefra. Har jeg brukt for mye tid i vår vestlige boble? I norskebula sammen med Ida og Sirwa? Skuffer det meg at jeg ikke har klart å forstå mer av indisk kultur etter så lang tid her? Det er så mye jeg ikke forstår. Eller, jeg forstår ikke noe som helst, føles det som. Der er ikke noe lett svar på hvordan man skal oppleve og lære mest mulig om en kultur, og jeg tror at det svaret et lengst unna når man står midt oppi det hele. Så selv om jeg ikke forstår Indisk kultur (hvis det finnes noe slikt) så har jeg fått noen små glimt inn i den. Og jeg ville ikke for alt i verden gått glipp av å bli kjent med SirviPirvi og Ida Pida Pøne i vår Norwegian cave og alle helge-turist-turene våre. Palampur, 20. november 2010 - Siste dags byvandring Palampur er akkurat som de fleste andre byer; den har to hovedgater og som utlending holder du deg til hovedgatene. Men i dag fikk jeg for meg at jeg skulle ta med meg kamera og ta en kikk på hva som befant seg bak butikkene. Og som jeg skulle ønske at jeg var profesjonell fotograf, eller i hvertfall kunne litt mer, for det var så mye å se på og så mange motiver. Bakgatene var en sammenblanding av nytt og gammelt, asfalt og grønne hager, rike og fattige hus og detaljer og folk og dyr og plutselig så spør en gammel mann om du kan ta bilde av datteren hans. Selvfølgelig går du med på å ta bilde av en solgul shalwaar kamiz (Nord-Indisk klesdrakt) som står foran det irrblå kalkede huset. Men du kan jo ikke printe bilder og gi til alle som spør hele tiden heller. Eller, hvorfor ikke? Jeg har tid hvis jeg gjør det akkurat nå. Så jeg finner frem til en fotobutikk og gir dem fotofilene. Men, nei, butikkeieren kunne ikke printe dem før dagen etter og da sitter jeg på toget på vei til Goa. Ah, uflaks, tenker jeg og går bort. Men stopp, vent, han kan jo bare printe bildene, så kan jeg betale de 20 rupiene han skal ha (2,80 kroner) og på en eller en annen måte få jenta til å hente dem selv. Så jeg fikk buisinesskortet hans og gikk tilbake til familien i det blå huset. Da jeg ga dem kortet ble jeg invitert med inn på chapati og pickels. Noe slikt hadde aldri hendt i hovedgata! Nå håper jeg bare at hun skjønte at hun skulle hente bildene, for i løpet av hele hendelsen kunne vi ikke skjønne et ord av hva den andre sa på sitt språk. Majorda, Goa, India, 15. desember 2010 - Skilpaddeprosjekt i Goa Hmm, så, hva er dette skilpaddeprosjektet mitt i Goa? Vel, etter tre uker her tror jeg at jeg har en ide. Det er tre deler i prosjektet; sove i bambushytte på skilpaddestranda der vi
patruljerer om natten for å se etter nye skilpaddereir, søppelplukking på stranden og informasjonskampanje på offentlige skoler i nærområdet. Så det her høres jo ut som et prosjekt. Det er bare et par, små mothaker. Det er allerede frivillige fra landsbyen ved stranda som er ansatt av Goa Forest Department for å patruljere, stranda er ren og pen og elevene ved skolene her snakker ikke engelsk. Og et par ting til: Det tar omkring en og en halv time å kjøre til skilpaddestranda og det er ingen skilpadder der. Det er heller ikke så motiverende å være alene på prosjektet. Men det varer heldigvis ikke lenge; i går kom to jenter til campen som skal være med. Så fra neste uke skal vi forberede en utstilling om skilpaddene til barneskolen. Men fremdeles; hvordan lage en bevisstgjøringskampanje til studenter som ikke snakker engelsk når vi ikke snakker konkani eller hindi?! Vel, om ikke annet så finner vi vel helt sikkert noe søppel å plukke. Galgibagh beach, som stranda vår heter, er lite forsøplet etter indisk standard; den er fredet så det er ingen folk, hus eller restauranter her. Men der hvor trærne begynner er det mye plastsøppel. Resirkulering av plast er liksom ikke så utbredt her. Eller, det er ikke helt sant, kyrne resirkulerer alt, også plastikk. Majorda, Goa, 19. desember 2010 - Vi har sett baby-skilpadder! I kveld klekket et av redene og vi fikk være med å losje bittesmå baby-skilpadder ut i det store havet. En stund var stranden dekket av små, kravlende kryp, helt til de nådde bølgene og ble skylt ut og slukt av mørket. Og så var stranda tom og mer forlatt enn før det hele startet. Det er helt ufattelig at de små skapningene kan overleve ute i det store, mørke havet. Når vi går nattpatruljene våre er det bekmørkt og vi kan bare høre bølgene som uavlatelig slår opp på stranda. Det var igrunnen ganske nifst, spesielt når man lukket øynene for å sove, før jeg ble vant til lyden. Majorda, Goa, 19. desember 2010 - Quality time med Sirwa Sirwa har forlatt meg! Hun dro hjem 18. desember for å feire jul med familien hjemme i Norge. Hvordan skal jeg greie meg uten henne? Vi har virkelig vært utrolig heldige som fant hverandre og Ida. Selv om jeg er i India for å bli kjent med indere, så har det spilt en utrolig forskjell å ha så gode venner og medsammensvorne her. Noen som har vært like gira på å dra rundt på oppdagelsesferd med indisk offentlig transport og teste ganer og mage på mat som vi kjøper på gata. Gå på kino uten engelsk teksting, vokse leggene hos indisk Beauty parlour (jupp da), vandre rundt i byen her, besøke krydderplantasje, ta lokal buss, sykle til supermarkedet og kjøpe frukt på fruktmarkedet. For det er ingen selvfølge! Stort sett bruker de frivillige i IDEX taxi overalt og drar til stranda for soling og annet man kan gjøre hvor som helst i verden men billigere her. Det er liksom som om de forsøker å unngå alt det indiske så godt de kan når de ikke er på prosjektet. Ok, jeg generaliserer nå, men det er ganske sant også. Majorda, Goa, 27. desember 2010 - Skilpaddemamma!! Vi har sett en skilpadde legge egg! Etter fire uker med våke og vandre netter hadde jeg gitt opp å gå alle patruljene (det er andre som går dem uansett), så jeg var langt inne i drømmeland da Mukesh vekket meg og Kathrin, og brakte nyheter om at det var en skilpaddemamma på stranda. Jeg tror vi begge tenkte, «Ha ha, god spøk, nå la oss sove». En skulle jo tro at vi ville sprette opp når vi endelig hadde sjansen til å se en stor skilpadde, men vi snudde oss begge demonstrativt i soveposene med lukkede øyne helt til hjernen klarte å absorbere informasjonen og bearbeide den såpass at den koblet at det var en mulighet for at han ikke tullet. Og der var den! Vi sto et stykke unna mens hun la omtrent 100 egg. Da hun hadde forsvunnet tilbake i bølgene igjen gravde vaktene fra Forrest Department opp reiret og flyttet det nærmere bambushytta for lettere å kunne sikre at verken dyr eller mennesker graver opp eggene.
Majorda, Goa 7.januar 2011 - Jungelsafari og netter på stranda Og hvordan går arbeidet med å redde havskilpadder? Ikke så bra. Forrest Department folka gjør sin jobb og vi henger rundt uten å egentlig gjøre noe. Vi har slått oss sammen med wildlife-prosjektet som lider under samme det-er-egentlig-ikke-noe-prosjekt-syndrom som skilpaddeprosjektet. Det er i grunnen greit siden jeg jobbet så mye i Himachal, men irriterende også. Så da IDEX-sjefen var her for litt siden fortalte jeg at jeg mente at det ikke var noe prosjekt. Hvis man hadde vært en selvstendig og kvalifisert superhelt-frivillig hadde man vel klart å gjøre noe, men nå er det sånn at de fleste av oss er ukvalifiserte, forvirra og desillusjonerte og ikke får til noen ting. Et par dager senere fikk jeg plutselig mail fra Atlantis Utveksling. De fortalte at de hadde fått beskjed fra IDEX om at disse to prosjektene kom til å bli lagt ned etter at de hadde hatt en svært overbevisende samtale med nettopp meg! Oops! Oj, det fikk plutselig konsekvenser det jeg sa. Men jeg står jo for det jeg sa, så etter litt tid til å fordøye nyheten tror jeg at det er riktig å avslutte prosjektene. Det som redder min tid her nede er at vi er en veldig kjekk gruppe som har det gøy med å dra på jungelsafari og å henge på stranda og fortelle spøkelseshistorier og sladder om intrigene i IDEX-campen. Plukke en og en plante til hjortene på Rescue centeret til Forrest Department og rake løv på stier i jungelen etter instruksjon fra det samme senteret. På Rescue centeret er det også en lekeplass der vi kan klatre, henge opp ned og stå på hodet. Og vi har masse tid til å lete etter frosker, fotografere og lære «tola tola» hindi (bittelitt hindi). Patnem beach, 9. februar 2011 - Refleksjoner ved veis ende Så er jeg her ved veis ende for den første delen av reisen min. I ettermiddag setter jeg med på flyet til Filippinene og det er liksom tid for å oppsummere, reflekter og granske egne erfaringer. Jeg funderer fremdeles, som jeg gjorde da jeg reiste, på hvordan det blir å komme hjem. Er dette veis ende for denne opplevelsen? Kommer opplevelsene til å føles som om de har hendt i en annen verden som ikke har betydning hjemmehjemme og eksisterer i et vakuum for seg, eller blir de med meg videre? Har jeg oppnådd det jeg ønsket, hva nå enn det var...? Oj, der rant det en svettedråpe, du gitt. Det er nok ikke meningen å tenke så hardt i 37 varmegrader..! Det får heller være til en annen gang med disse refleksjonene... Singapore International Airport, 10. februar 2011 - En liten refleksjon har jeg da... mens jeg venter på flyet til Filippinene og tenker på er at her kommer vi fra Vesten og skal lære opp alle andre i hvordan de skal organisere seg. Og videre så tenker jeg at jeg har opplevd her at jo lenger jeg er på en plass og bedre kjent jeg blir med det, jo mer system og fornuftig virker det som om det er. Mens hjemme så er det motsatt: jo lenger du er i en klubb, organisasjon eller på en arbeidsplass, jo mer tull og tøys, rot og treghet oppdager du. Det jeg prøver å komme frem til er om vi er så himla mye bedre til å organisere oss i Vesten, eller om vi bare er bedre til å presentere oss selv?