Forsvaret bør i tillegg oppfordre personer som opplever sykdom å oppsøke helsetjenesten på vanlig måte.

1 MULIG HELSERISIKO VED ARBEID MED FORSVARETS RADARER Rapport fra Kontaktgruppen (Forsvarets sanitet, Sosial- og helsedirektoratet og Statens strålevern) 1. Kontaktgruppens tilrådning (Samme tekst som i avsnitt 4.2) Kontaktgruppen tilråder ingen systematisk oppfølging eller generell kartlegging av helseskader av gruppen teknikere/operatører som gruppe betraktet. Tilrådingen gis både fordi helserisikoen er svært lav og fordi det vil være nærmest umulig å identifisere hvilke helsekonsekvenser som eventuelt er knyttet til eksponeringen. Kontaktgruppen tilråder at Forsvaret aktivt oppfordrer enkeltpersoner innen gruppen radarteknikere/operatører med sykdom den enkelte relaterer til mulig eksponering om å melde seg, dersom disse mener å ha hatt arbeidsoppgaver og arbeidsforhold som kan ha medført vesentlig større stråleeksponering enn de verdier som legges til grunn for Arbeidsgruppens konklusjoner. Forsvaret bør videre legge til rette for å følge opp den enkelte med en mer omfattende individuell vurdering dersom det fremstår med tilstrekkelig sannsynlighet at vedkommende har vært utsatt for en vesentlig høyere eksponering som kan gi opphav til (kreft)sykdom. Kontaktgruppen tilråder videre at Forsvaret i en eventuell videre vurdering gjør en samlet analyse av denne gruppen berørt personell og eventuelle historier formidlet av etterlatte. Forsvaret bør i tillegg oppfordre personer som opplever sykdom å oppsøke helsetjenesten på vanlig måte. Kontaktgruppen finner det beklagelig at det ikke finnes bedre informasjon om hvem som har vært eksponert ved Forsvarets radaranlegg i den aktuelle perioden. Forsvaret har i den senere tid etablert et omfattende Helseregister som vil gi nyttig informasjon dersom tilsvarende problemstillinger skulle oppstå i fremtiden. 2. Innledning Statens strålevern ble i møte i Forsvarsdepartementet (FD) 21. juni 2005 anmodet av FD om å skissere forslag til en mulig prosess for utredning av mulig helserisiko ved arbeid med Forsvarets radarer. Strålevernets forslag ble oversendt 1. juli. I brev fra FD datert 12. oktober 2005, ble Strålevernet tillagt det overordnede faglige ansvaret for utredningen og fikk et detaljert mandat for arbeidet (vedlegg 1). Forsvarets laboratorietjeneste har kartlagt det tekniske utstyret som er benyttet i perioden 1945 og frem til i dag samt arbeidsprosedyrer i den grad det har vært mulig, se vedlegg 2. Så langt som mulig, skulle det videre gjennomføres målinger av stråling ved utstyret samt vurderes eksponeringsgrad for berørt personell. To delutredninger forelå den 30.3 og 19.4 2006 (vedlegg 3 og 4). Forsvarets militære organisasjon (FMO) fikk videre ansvar for å gjennomgå Forsvarets personelloversikt med tanke på mulighet til å kartlegge eksponert personell for en eventuell videre studie. Utredningen forelå 18.4 2006 (vedlegg 5).

2 Strålevernet fikk i mandat å etablere en bredt sammensatt Arbeidsgruppe som skulle avklare kunnskapsstatus om mulige helseeffekter av yrkesmessig radareksponering. Arbeidsgruppen hadde sitt første møte 18. januar 2006. Rapporten forelå i nær ferdigstilt utkast 15. januar 2007, og ferdigstilt 31. mars 2007 (vedlegg 6). Arbeidsgruppens sammensetning og mandat fremkommer av rapporten. Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP) opprettet i juni 2005 et opplegg for personell og pårørende som ønsket kontakt med helsepersonell ved Forsvarets sanitet. Dette ga de berørte en mulighet til å formidle sine individuelle historier til FMO. En Kontaktgruppe, som ble besluttet etablert i møtet i FD 21. juni 2005 har bestått av Sosialog helsedirektoratet, Forsvarets sanitet og Statens strålevern. Fire møter har vært avholdt. Kontaktgruppen skulle særlig vurdere kostnad/nytte ved en kartlegging på individnivå, og avgi den endelige utredningen til FD. I tillegg til prosessen som er skissert i mandatet fra FD hadde Strålevernet et møte med berørte og pårørende 28. oktober 2005, hvor helheten i problemstilling og mandat ble drøftet. I dette møtet var også media til stede. 3. Omtale av delrapportene og Arbeidsgruppens rapport En radar sender ut ikke-ioniserende elektromagnetisk stråling i radiobølgeområdet i form av korte pulser med høy effekt i en konsentrert stråle. Radiobølgene brukes til å fastslå et objekts tilstedeværelse og til å måle avstanden til dette objektet. Signalene genereres i en radiosender som befinner seg inne i et senderkabinett. Signalene ledes til og sendes ut fra en radarantenne i en gitt retning. Normalt roterer antennen slik at radarstrålen kontinuerlig forandrer retning. Som et uønsket biprodukt oppstår røntgenstråling i de ulike elektriske komponentene i senderkabinettet hvor radiobølgene genereres, dvs. i komponenter som magnetron, klystron og thyratron. Figur 1. Det elektromagnetiske spektrum

3 Stråling fra et radaranlegg kan bestå av både ioniserende og ikke-ioniserende stråling, se figur 1. Ioniserende stråling (for eksempel røntgenstråling) har fått sitt navn fordi strålingen har nok energi til å danne ioner i det bestrålte materialet, og helserisikoen fra denne stråletypen er sterkt forbundet med strålingens ioniserende egenskaper. Stråledosene fra ioniserende stråling angis typisk i enheten msv (millisievert). Denne enheten gjenspeiler absorbert stråleenergi i kroppen per kg, korrigert for ulike stråletypers evne til å forårsake kreft. Ikke-ioniserende stråling (for eksempel radiobølger) har lavere energi og kan ikke danner ioner i bestrålt materiale. For ikke-ioniserende stråling i det aktuelle frekvensområdet angis eksponeringen i innfallende effekttetthet, dvs. W/m 2. 3.1 Historisk oversikt over Forsvarets radaranlegg (jfr. vedlegg 2) Forsvaret har i sin rapport Historisk granskning av radar i det norske forsvar kartlagt hvilke radarer som har vært i bruk i Norge fra 1945 og fram til i dag, og hvor de har vært plassert. De har også søkt å kartlegge arbeidsprosedyrer. Rapporten inneholder en gjennomgang og beskrivelse av en radars komponenter, og særlig de deler som kan avgi ioniserende stråling. Eksponering for røntgenstråling vil kun være målbart umiddelbart foran senderkabinettet, når kabinettdørene står åpne. Bilde av et senderkabinett er vist i figur 2a. Eksponering for ioniserende stråling vil da kunne forekomme i forbindelse med rutinekontroller og feilsøking inne i senderkabinettet. Rundt senderkabinettet kan det også forekomme radiobølger, også det mest aktuelt ved åpent kabinett. Eksponering for ikke-ioniserende elektromagnetisk stråling kan forekomme svært nært åpent senderkabinett og ute nær radarantennene, særlig der disse er plassert lavt i terrenget. Ved normal driftsmodus vil radarer rotere og gjennomsnittsnivået vil derfor være betraktelig lavere enn for stillestående radar.

4 Figur.2a. Senderkabinett med kabinettdørene lukket (Foto: Forsvarets laboratorietjeneste) Figur 2b. Åpen radarantenne og antenne med dom (Foto: Forsvarets laboratorietjeneste) Basert på enkeltsamtaler med tidligere teknikere og operatører fremkommer det at de kan ha oppholdt seg til dels mye foran sendere med åpne kabinettdører ved vedlikehold og feilretting. Andre rapporterer mer kortvarig eksponering og bruk av skjermingsplater. Basert på samtaler med tidligere personell synes ikke radiumholdig maling å ha vært brukt ved norske radaranlegg. Det er ikke gjort noen sammenstilling av den historiske oversikten av radaranlegg med tilsvarende oversikt over de anleggene som er i drift i dag, men det fremkommer at en stor del av de historiske radaranleggene ikke lenger finnes. Det vanskeliggjør gjennomføring av en vurdering av historisk eksponering basert på målinger på dagens anlegg. 3.2 Måling av ioniserende stråling ved radaranleggene (jfr. vedlegg 3) Forsvaret har utført målinger av ioniserende stråling i ulike posisjoner foran senderkabinettene, både med ionekammer som viser dose til luft, og med persondosimetre som viser overflatedoser og dybdedoser. Målemetoder og resultater er angitt i vedlegg 3. Det ble registrert detekterbare nivåer fra senderkabinettene på Marconi radar SR-1000 og SR- 1030 når dørene var åpne, samt rundt det første 90 graders bendet inne i senderkabinettet på FPS-110 radar. Nivåene målt med dører og deksler lukket var ikke over bakgrunnsnivå. Målinger fra de andre radarene viste ikke nivåer av ioniserende stråling over bakgrunnsnivå. Resultatene fra Forsvarets målinger danner basis for Arbeidsgruppens anslag over mulige helseeffekter fra ioniserende stråling, gitt i avsnitt 3.5. 3.3 Måling av ikke-ioniserende stråling ved radaranleggene (jfr. vedlegg 4) Forsvaret har gjennomført målinger av radiofrekvente felt ved radarer på landbaserte anlegg, på kystfortene, kystvaktfartøy og marinefartøy. Målinger er gjort inne, rundt

5 senderkabinettene med åpne og lukkede kabinettdører, samt ute rundt antennene der ferdsel kan forekomme. Metoder og resultater er presentert i vedlegg 4. Måleresultatene er vurdert i forhold til internasjonale anbefalinger fra International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP). Målinger inne rundt senderkabinettene viste høyeste nivåer inntil sender med åpne kabinettdører. Nivåene var, imidlertid, under ICNIRP sine anbefalte eksponeringsgrenser for yrkeseksponerte. Med lukkede dører var nivåene vesentlig lavere. Forholdene ute ved radarantennene er vurdert for roterende og stillestående radar. Overskridelser av de internasjonale anbefalingene kunne registreres helt nær noen av antennene som står plassert lavt på bakken og ved stillestående antenne, noe som ikke er normalt ved sending. Dette gjaldt særlig ved ildledningsradarantennene Randi på Rauøy, og Kari på Skjelanger. For roterende radarer var nivåene over alt ute under anbefalte eksponeringsgrenser, for de fleste antennene på promillenivå av disse. Resultatene fra Forsvarets målinger danner basis for Arbeidsgruppens anslag over mulige helseeffekter fra ikke-ioniserende stråling, gitt i avsnitt 3.5. 3.4 Identifisering av personell (jfr. vedlegg 5) I Forsvarets rapport Eksponert personell muligheter for å identifisere personell som har arbeidet med radar i Forsvarets militære organisasjon (vedlegg 5), gjennomgås Forsvarets oversikt over befal og menige. Sentraldatabasen inneholder 1,3 millioner befal og menige født etter 1950. Denne kan for perioder være ufullstendig mht. avdeling og funksjon. Av disse har Vernepliktsverket skannet 600 000 personellmapper for vernepliktige. En gjennomgang av dette materialet krever manuell gjennomgang. Riksarkivet har mapper på menige født i årene 1949 til 1957. Det synes ikke å ha vært en konsekvent overføring av personellmapper fra tjenestestedet til felles arkivering. Sjøforsvaret har sammen med Kreftregisteret utarbeidet en omfattende oversikt over personell som har tjenestegjort i Sjøforsvaret etter 1950. Erfaringene fra arbeidet er at dette er svært ressurskrevende. Fra en spørreskjemaundersøkelse i Sjøforsvaret fremkommer det at 1058 har hatt stillinger relatert til radar, men undersøkelsen gir ingen oversikt over antall teknikere/operatører. Forsvaret har gjort en vurdering av hvilket personell som kan ha vært eksponert for ioniserende og ikke-ioniserende stråling fra radarer. Det konkluderes med at man i arbeidet med å identifisere eksponert personell bør fokusere på personellet som har blitt utdannet som radarteknikere og radaroperatører/kontrollører ved Forsvarets skoler. Dette fordi denne gruppen ansees som mest utsatt. Kvaliteten på data i form av navnelister oppgis å variere mellom de ulike utdannelsessteder, fra nær komplett noen steder til svært fragmentert/totalt manglende andre steder. Sammen med tilleggsinformasjon fra Forsvarsstaben viser en gjennomgang av de oversiktene som finnes fra utdannelsesstedene (med enkelte små hull) innen Hæren, Luft- og Sjøforsvaret at maksimalt ca. 5000 personer er utdannet eller har tatt ulike radarkurs i perioden fra 1953-2000. En del av disse kan ha gått på flere kurs, ikke alle har senere jobbet som radarteknikere/operatører og en del jobbet kun plikttjenesten 1-2 år i Forsvaret. Det reelle totale antallet teknikere/operatører som har tjenestegjort, vil dermed være lavere.

6 På basis av tilgjengelige oversikter vil det være nær umulig å identifisere de eksponerte teknikere/operatører på individnivå, og enda vanskeligere å gi individuelle doseestimater. 3.5 Arbeidsgruppens rapport I rapporten Mulige helseeffekter av yrkesmessig stråleeksponering fra radar presenteres en gjennomgang av hvilke typer stråling man kan ha fra en radar. Arbeidsgruppen har gjennomgått relevante vitenskapelige undersøkelser og beskriver mulige helseeffekter av yrkesmessig eksponering for radiofrekvent- og røntgenstråling fra radar. Deretter vurderer Arbeidsgruppen denne kunnskapen i forhold til de målingene som er gjennomført ved Forsvarets radaranlegg. 3.5.1 Ioniserende stråling Grenseverdier for ioniserende stråling er gitt i en rekke internasjonale standarder og anbefalinger, og dagens norske grenseverdier er angitt i strålevernsforskriften * som trådte i kraft 1/1-2004. Disse er identisk med de verdiene som anbefales internasjonalt. Grenseverdiene for yrkesmessig bestråling er som følger: Helkroppsdose, dvs. effektiv dose: Huddose: Dose til øyelinse: 20 msv/år 500 msv/år 150 msv/år Før 1990 var helkroppsdosegrensen 50 msv/år. De angitte dosegrensene er alltid ledsaget av et generelt krav om at alle stråledoser skal holdes så lave som mulig, og for mange yrkesgrupper ligger den årlige stråledosen i området 0 5 msv. Svært få yrkeseksponerte arbeidstakere får stråledoser opp mot dosegrensen. Mulig eksponering for ioniserende stråling er kun relevant for teknikere/operatører. Basert på de oppgitte måleverdier, og informasjon om arbeidstid for tekniker/operatør i Forsvaret, har Arbeidsgruppen i sin rapport anslått den årlige effektive helkroppsdosen til å ligge mellom 0 og 5 msv. Dette gjelder for arbeidsposisjoner umiddelbart foran kabinettene, med dørene åpne. Med lukkede dører har strålenivåene vært ubetydelige. Praksis synes å ha vært at arbeid ved instrumentskapene til dels er utført med åpne dører, og til dels med lukkede dører. Arbeidsgruppen konkluderer videre med at tilleggsrisikoen ut over normal forekomst, for dødsfall forårsaket av kreft og hjerte/karsykdommer pga. denne bestrålingen, mest sannsynlig er i området mellom 0 og 0,02 % for hvert års eksponering. Når det gjelder risiko for arvelige skader fra ioniserende stråling, anslås denne til å være vesentlig mindre enn kreftrisikoen, dvs. ca. en tiendedel av denne. 3.5.2 Ikke-ioniserende stråling I henhold til strålevernforskriften skal internasjonale retningslinjer fra den internasjonale strålevernskommisjonen for beskyttelse mot ikke ioniserende stråling (ICNIRP) normalt følges. I tillegg gjelder at all eksponering skal holdes så lav som praktisk mulig. Grenseverdiene er satt for å beskytte mot oppvarmingseffekter. For yrkeseksponerte er * Forskrift 21. november 2003 nr. 1362 om strålevern og bruk av stråling

7 eksponeringsgrensen i det aktuelle frekvensområdet for radar 50 W/m 2. Denne gjelder for en gjennomsnittsverdi midlet over en 6 minutters periode. Arbeidsgruppen konkluderer i sin rapport med at eksponering for nivåer høyere enn de internasjonalt anbefalte eksponeringsgrensene neppe har forekommet, ut fra de målingene som er presentert. Høyest eksponering kan ha forekommet ved arbeid inne foran åpne kabinettdører, men høyeste registrerte nivå på 35 W/m 2 målt helt inntil sender er under eksponeringsgrensene. Ute rundt antennene var nivåene stort sett langt under eksponeringsgrensene. Ved antennene på ildledningsradarene Randi på Rauøy og Kari på Skjelanger forekom overskridelser med nivåer rundt 100 W/m 2 ved 3 meters avstand fra domen og ved stillestående radar. I driftsmodus roterer antennene, og nivåene var da langt under eksponeringsgrensene. Alle de andre målingene viste nivåer under grenseverdi, for de fleste antenner under 0,1 W/m 2. Når det gjelder mulige termiske helseeffekter av ikke-ioniserende stråling konkluderer Arbeidsgruppen med at man samlet sett ikke vil forvente helseskader hos de eksponerte, når man tar i betraktning sikkerhetsmarginene som er lagt inn i grenseverdiene, og det faktum at overskridelsene bare kan forekomme i spesielle situasjoner. Som for ioniserende stråling, vil det fortrinnsvis være teknikere/operatører som kan ha vært utsatt for de høyeste nivåer, dog stort sett under internasjonale eksponeringsgrenser. Hva angår ikke-termiske effekter konkluderer arbeidsgruppen med at de siste års forskning gir utilstrekkelig belegg for at slike effekter finnes, men at de ikke kan utelukkes helt. Forskning har så langt ikke kunnet påvise sammenheng mellom yrkeseksponering for radiofrekvente felt og kreftrisiko. Vedrørende fedres yrkeseksponering for radiofrekvente felt konkluder Arbeidsgruppen videre med at dagens kunnskapsstatus ikke gir holdepunkt for økt risiko for fødselsskade hos avkommet. 3.6 Kontakttelefonen for berørte og etterlatte Et kontaktpunkt for berørte og etterlatte ble opprettet av Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk (NMP) i juni 2005. NMP mottok i alt 34 henvendelser, hvorav det ble rapportert inn 9 tilfeller av kreft (2 dødsfall). I tillegg ble det rapportert 2 medfødte misdannelser hos barn, dvs. bilateral klumpfot hos en pike, og hjerteproblem hos en gutt. Nærmere informasjon om krefttilfellene, slik de ble formidlet til NMPs kontakttelefon, er gitt i tabellen under. Stilling Tjenesteperiode Diagnoseår Oppgitt kreftform Radartekniker 1984-1993 1993 Malingt lymfom Rakettspesialist 1957-1962 Ikke oppgitt Thyroideakreft Følgeradarmekaniker 1957-1964 1988 Blærekreft Bakkeradarsiktetekniker 1981-1997 2001 Hodgkin Radaroperatør/-kontrollør 1973-1977 2000 Lymfekreft Ikke oppgitt Ikke oppgitt Ikke oppgitt Nyrecancer (død) Radartekniker 1970-2004 1989 Testikkelkreft Radarkontrollør 1966-2001 2001 Spyttkjertelkreft Radartekniker 1973-1995 1995 Ikke oppgitt (død)

8 4. Kontaktgruppens vurdering og tilrådning 4.1 Kontaktgruppens vurderinger Kontaktgruppens vurdering baserer seg på det arbeidet som nå er presentert av både Arbeidsgruppen og av Forsvaret: Det er presentert en historisk oversikt over radarutstyr i bruk tilbake til 1945. Det er gjennomført en grundig kartlegging av eksponeringsforhold, både ioniserende og ikke-ioniserende, rundt eksisterende radaranlegg. Det er gitt en vurdering av mulighet for å etablere en fullstendig personelloversikt for samme tidsrom. Arbeidsgruppen har presentert kunnskapsstatus om mulige helseeffekter forbundet med den type eksponering som kan forekomme ved radaranlegg. Arbeidsgruppen bygger sine konklusjoner hovedsakelig på vitenskapelige undersøkelser med fokus på kreftrisiko og effekter på avkom, men også andre effekter er vurdert. Arbeidsgruppens vurdering av mulig helserisiko baserer seg på dette sammen med Forsvarets delrapporter og antagelser om eksponeringstider og arbeidsrutiner. Det personell som kan ha vært eksponert for ioniserende eller ikke-ioniserende stråling fra radaranlegg er begrenset til teknisk personell. Situasjonen der eksponering for ioniserende stråling kan forekomme, er ved opphold helt inntil sendere med åpne kabinettdører. Også for denne situasjonen konkluderer Arbeidsgruppen med en svært lav sannsynlig risiko for helseskader. I avsnitt 3.4 er det angitt et maksimalanslag for totalt antall uteksaminerte personer på i underkant av 5000 for perioden 1953 2000. En del av disse kan som nevnt ha gått flere kurs, og ikke alle har senere arbeidet som radarteknikere/operatører. I løpet av den angitte 50 - årsperioden må det også ha vært en betydelig utskifting av personell, og på langt nær alle radartyper har avgitt ioniserende stråling, jfr. Forsvarets rapport om ioniserende strålemålinger fra Forsvarets radarer. På denne bakgrunn anslås det at det maksimalt kan ha vært 500 personer per år som har arbeidet foran instrumentskabinettene på de radartyper som kan avgi ioniserende stråling. Tallet er konsistent med overslag fra Forsvaret, som angir færre enn 500 arbeidsposisjoner med mulig røntgenstråleeksponering. Antas det videre at alle disse har mottatt den maksimalt anslåtte dosen på 5 msv per år som angitt i punkt 3.5.1, vil dette statistisk sett resultere i ett ekstra kreftdødsfall etter 10 års radardrift, dvs 0,1 dødsfall per driftsår. I henhold til denne modellen vil altså 40 års radardrift statistisk sett maksimalt ha kunnet resultere i 4 ekstra krefttilfeller i gruppen på ca. 5000 uteksaminerte personer fra Forsvarets radarkurs. Dette antallet må sees på bakgrunn av de ca. 1000 kreftdødsfall av alle andre årsaker som i henhold til nasjonal kreftstatistikk vil forekomme i denne gruppen. Det må imidlertid nevnes at dette er basert på maksimumsestimater og at de reelle eksponeringsdoser og personell-antall antas å ligge vesentlig lavere. Tilsvarende vil antallet ekstra krefttilfeller ligge mellom 0-4. Eksponering for ikke-ioniserende stråling kan i tillegg forekomme ute nær antennene, men kun ved de antennene som er på bakkeplan og i korte intervaller.

9 Gjennomføring av en befolkningsstudie på den begrensede gruppen radarteknikere/operatører vil ikke kunne gi avgjørende ny informasjon. Årsaker er blant annet at: - forventet helserisiko er lav basert på vurderingene over. - mangelfull identifisering av eksponert personell gjør det svært vanskelig å gå videre på individnivå. - informasjonen om arbeidsrutiner nær anleggene er ufullstendig. - kunnskapen om eksponeringsforhold ved utrangerte anlegg er mangelfull. - den aktuelle personellgruppen er av begrenset størrelse. Det vil av disse grunner dersom det overhodet er mulig, være ekstremt ressurskrevende å etablere en komplett personelloversikt som kan knyttes til eksponeringsforhold. I tillegg har man ikke målinger på radaranlegg som ikke lenger er i bruk. 4.2 Kontaktgruppens tilrådinger Kontaktgruppen tilråder ingen systematisk oppfølging av eller generell kartlegging av helseskader i gruppen teknikere/operatører som gruppe betraktet. Tilrådingen gis både fordi helserisikoen er svært lav og fordi det vil være nærmest umulig å identifisere hvilke helsekonsekvenser som eventuelt er knyttet til eksponeringen. Kontaktgruppen tilråder at Forsvaret aktivt oppfordrer enkeltpersoner innen gruppen radarteknikere/operatører med sykdom den enkelte relaterer til mulig eksponering om å melde seg, dersom disse mener å ha hatt arbeidsoppgaver og arbeidsforhold som kan ha medført vesentlig større stråleeksponering enn de verdier som legges til grunn for Arbeidsgruppens konklusjoner. Forsvaret bør videre legge til rette for å følge opp den enkelte med en mer omfattende individuell vurdering dersom det fremstår som tilstrekkelig sannsynlig at vedkommende har vært utsatt for en vesentlig høyere eksponering som kan gi opphav til (kreft)sykdom. Kontaktgruppen tilråder videre at Forsvaret i en eventuell videre vurdering gjør en samlet analyse av denne gruppen berørt personell og eventuelle historier formidlet av etterlatte. Forsvaret bør i tillegg oppfordre personer som opplever sykdom å oppsøke helsetjenesten på vanlig måte. Kontaktgruppen finner det beklagelig at det ikke finnes bedre informasjon om hvem som har vært eksponert ved Forsvarets radaranlegg i den aktuelle perioden. Forsvaret har i den senere tid etablert et omfattende Helseregister som vil gi nyttig informasjon dersom tilsvarende problemstillinger skulle oppstå i fremtiden. Forsvarets helseregister er hjemlet i lov og forskrift vedtatt av Kongen i statsråd. Forsvarets helseregister har lovhjemlet rett til å innhente opplysninger fra andre nasjonale helseregistre som Dødsårsakregistret og Kreftregistret. Forsvarets helseregister kan også innhente opplysninger fra Rikstrygdeverkets registre og Forsvarets eget elektroniske journalsystem (SANDOK). Institutt for militærmedisinsk forskning i FSAN behandler helseopplysninger på vegne av databehandlingsansvarlig som er Forsvarsdepartementet. Forsvarets helseregister vil pga. dette medisinske nettverksystemet kunne kartlegge bredt forekomst av sykdommer, skader, sosiale forhold og miljø blant de ansatte i Forsvaret. Helseregisteret gjør det også mulig å identifisere fysiske, ergonomiske og psykososiale risikofaktorer i arbeidsmiljøet.