Cindy McCormick Martinusen Ny morgen Til norsk ved Johanna Suhrland Lunde Forlag
Copyright 2006 Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lundeforlag.no Originalens tittel: North of Tomorrow Copyright 2002 Cindy McCormick Martinusen Til norsk ved Johanna Suhrland Omslagsdesign: Julie Chen Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta as Denne romanen er et fiksjonsverk. Navn, personer, steder og hendelser er et produkt av forfatterens fantasi, og er blitt brukt som elementer i en oppdiktet fortelling. Enhver likhet med faktiske hendelser, steder, organisasjoner eller personer, levende eller døde, er helt tilfeldige. ISBN 10: 82-520-4922-2 ISBN 13: 978-82-520-4922-0 Til Cody, Madelyn og Weston For dagen i dag og dagene som kommer Så vil barna deres spørre: Hva er dette for en skikk? (2. Mosebok 12,26)
Prolog I SKOGEN I ØSTERRIKE, NÆR DEN TSJEKKISKE GRENSEN, 12. APRIL 1945 Vår styrke kan ikke bære oss enda et skritt. Så vi dør i natt. Brigit Kirke raste av gårde gjennom skogen. Hun hadde nesten ikke pust igjen, og ventet hvert øyeblikk at en kule skulle bore seg inn i ryggen hennes. Broren, Edgar, var raskere og hele tiden litt foran. Han ble et mål som fikk henne til å holde det gående når hun følte at hun ikke maktet å fortsette. De løp og dukket under kvister og gjennom kratt. De fuktige bladene og furunålene dempet lyden av de raske skrittene deres. Omsider nådde de fram til det nærmeste skjulestedet og krøp inn under de lave greinene. I mørket, glemt av verden. Vi dør i natt. De hadde løpt fortere enn hun trodde var mulig fram til dette stedet. Her var det stille. Men hjertet hennes ville ikke falle til ro, ikke pusten heller. Brigit gispet høyt etter luft, det sved i brystkassen. Vær stille, ellers blir vi funnet! hvisket Edgar skarpt. Hun holdt seg for munnen og lente ryggen mot en trestamme mens hun tok seg sammen for ikke å bevege seg eller lage en lyd. Redselen holdt henne i ro. 5
Vi ønsket å vandre på markene om våren. Vi drømte og håpte forgjeves. Vi dør i natt. Brigit ville ikke lytte til sangen som tonte inni henne. Den var blitt skrevet og sunget av en kvinne som senere døde i Brigits armer. Nå kom strofene tilbake, ikke til trøst, men som et nattlig mareritt. Edgar rørte ved armen hennes, og hun vendte seg så vidt til siden, engstelig for at den lille bevegelsen skulle avsløre gjemmestedet deres. Han prøvde å berolige henne slik han pleide å gjøre ved å klappe henne på hodet eller blunke til henne. Alltid var han storebror, også nå. Hun ønsket hun kunne se øynene hans og ansiktsuttrykket, men natten var for mørk. En lett bris rørte ved bladene. Vi var nesten fri, hvisket Brigit. Fortvilelsen skyllet over henne. Nesten, men Vinden stilnet før han fikk svart. Brigit holdt tårene tilbake, og ønsket at noen ville få dette til å gå bra. Hun var sliten av bare å overleve. Hun ønsket å leve, men orket ikke å kjempe for én dag til. Det skulle ikke ha vært slik nå, med krigen nesten over og alle de vanskelighetene hun hadde utholdt. Ingen burde dø bare noen skritt fra friheten. Det var som om virkeligheten på en eller annen måte brøt seg inn i det hun trodde skulle ordne seg. Etter å ha overlevd et helvete, måtte de kanskje nå dø på terskelen til livet. Hvem vil huske om vi alle dør i natt? En stund hadde hun og Edgar kjent seg ganske trygge. De trodde at ingen ville kunne spore dem over den tsjekkiske grensen og inn i de østerrikske skogene. De hadde spilt kort, fortalt historier og drømt drømmer mens de levde i skjul i det trygge huset der maten ble levert av en gammel kvinne som de hadde lært å stole på. Den siste uken hadde de sett fly over området med allierte symbol på sidene. Edgar hadde sagt at snart skulle de få smake Coca Cola slik han hadde lovet, se den store statuen av kvinnen som holdt opp håpets flamme, og få 6
et nytt liv i Amerika. Brigit hadde nesten trodd ham, og tenkt på om de kanskje kunne finne foreldrene sine eller noen av de gamle vennene fra Praha. Da ville det ikke være nødvendig å leve i skjul mer. Aldri mer i skjul. Og aldri mer frykt. Men disse planene hadde måttet vike for realitetene. Virkeligheten hadde meldt seg denne kvelden i form av lyden av et kjøretøy som sakte beveget seg oppover fjellsiden. Det hadde vært liten tid til å rømme og få fluktveier. Veien og skogen på den ene siden ville bli holdt under oppsyn. Brigit hadde bare sett fire soldater som gikk mot hytta før hun og Edgar forsvant inn i skogen. Men fire var nok. Bak dem var det et bratt stup, en v-formet klippe som Edgar hadde sagt var syttifem meter høy da de for noen uker siden hadde stått ved en avsats like ved. Hun hadde vært redd da hun sto der redd for å tenke på at hun kunne dø på denne måten. Hun hadde krøpet bort på avsatsen og sendt av gårde noen steiner som rullet nedover nedover ned til bunnen langt under dem. Nå var soldatene og klippen en snare som strammet seg rundt dem. Brigit og Edgar visste at de var fanget i en felle. Det samme gjorde soldatene, og helt sikkert den mannen som hadde jaget dem i nesten et år. Edgar hadde funnet flere midlertidige gjemmesteder, men det kommende dagslyset ville avsløre dem hvis mennene brydde seg om å vente så lenge. Det kom et nytt vindpust, og Brigit rørte på seg og trakk bena opp under brystet. Hun masserte dem gjennom de skitne ullbuksene, og følelsen kom tilbake. Mirakler hender, sa Edgar stille. Han brøt avtalen om bare å snakke når det blåste. Vi kan klare det. Brigit ristet på hodet. Ikke noe Amerika eller statue eller Coca Cola. Ikke si at det vil skje, svarte hun tilbake. Det var ikke det at hun anklaget ham. Han prøvde å beskytte henne på alle måter, og da hendte det ofte at han kom med løfter som han ikke kunne holde. Edgar svarte ikke på en lang stund. Så, omsider, kom det sammen med pusten hans: Vi må gå hver vår vei. 7
Vi lovet at vi skulle holde sammen, tagg Brigit. Du må gå mot sør, men se opp for klippen, tretti meter herfra. Vi møtes på det neste gjemmestedet. Nei. Jeg vil gå foran og gjemme meg til de har gått forbi. Hvis vi holder ut, kanskje helt til i morgen, kan vi komme i sikkerhet. Hvis vi overlever, hjelper vi de andre. De allierte er i nærheten. Berlin vil overgi seg, kanskje har det allerede skjedd. De vet at deres tid er kort. Det kan redde oss, Brigit, hold ut en dag til! Hun stirret på profilen hans. Den var mørkere enn nattemørket. Var dette det siste minnet hun skulle ha av sin bror? Løvet raslet så det kunne høres da han reiste seg og trakk henne opp ved siden av seg. Det er håp hvis vi skilles. Én kan gjemme seg lettere enn to. Håp. Det ville gjerne vokse inni henne, men hun visste at det var altfor fristende. Selv om den logiske tankegangen hans var teoretisk riktig, var hun redd for det som var hans hensikt. Han ville kanskje beskytte henne gjennom å ofre seg selv. Utsettelsen kunne redde henne, men hun ville ikke tillate det. De kom til å drepe ham. Jeg er ikke et barn. Hjernen hennes lette etter en utvei. Vi kan kjøpslå med dem. Han trenger oss for å finne fram til stedet. Vi kan hjelpe ham med å få tak i keiserinnens brosje. Vi forteller ham at han må flykte før de allierte kommer. Det er brosjen han vil ha, ikke oss. Det lød besnærende også i hennes egne ører. Men Brigit visste at mannen de hadde i hælene, allerede hadde forfulgt og drept mange før dem alt sammen i jakten på keiserinne Sissis brosje med de verdifulle smaragdene. Hvorfor skulle han la oss leve? Edgar rakte plutselig opp hånden. Hun hørte og så gjennom trærne like godt som han. Lys! Vi må ikke la dem ta oss det vil bli verre å dø på deres måte. 8
Hun nølte, engstelig for å dukke inn i det ukjente over ham. La frykten drive deg men tenk lurt! Edgar fanget henne inn med begge armer og kysset henne på pannen. Nå, av sted! Bena sviktet under henne et øyeblikk. Så strømmet blodet inn i årene, og hun dukket inn i mørket, usikker på retningen. Med det samme hun hadde forlatt Edgar, kom frykten. Hun begynte å løpe mens hun fektet vilt med armene for å bøye greiner unna ansiktet. Lyden av fottrinnene hennes virket så høy, så høy at hele verden måtte høre det. Hvor var sør? Hun hadde glemt å spørre. Hun følte seg fanget i en labyrint mens minuttene syntes lange som timer. Vi dør forgjeves. Og likevel dør vi i natt. Hun hørte rop og stoppet, og prøvde å lytte mens hun hev etter pusten. Løp, Brigit! Gå til tre! Edgar prøvde å instruere henne om å gå til deres tredje gjemmested. Et skudd skar gjennom natten. Brigit gikk overende. Bladene presset seg mot ansiktet hennes. Men hun følte ikke smerte. Hun var ikke skutt. Edgar! Brigit ville gå tilbake, men panikken tok tak i henne og drev henne framover mens greinene rispet henne på kroppen. Det tredje gjemmestedet deres var ikke langt borte nå. Men foran henne åpnet mørket seg. Hun stoppet akkurat i tide. Et lite steinskred raste utfor fjellet og ned i den gapende kløfta under. Krabbende på hender og knær, med blødende sår og risper, forsøkte hun å komme bort på avsatsen for å finne en sti eller et mirakel. Hun reiste seg fort opp da hun hørte noen bak seg. Hun ønsket at det skulle være Edgar, men visste at det var ikke ham. Fottrinnene nærmet seg sakte gjennom det tette krattet, så kom en mannsskikkelse til syne mot nattehimmelen. 9
Brigit følte seg naken og forsvarsløs der hun sto foran ham på kanten av klippen. Fortell meg hvor jeg kan finne den, sa stemmen. Denne stemmen som hun husket så godt. Hvor er min bror? Bekymringen for Edgar fikk henne til å høres sterk ut. Frøken Brigit Kirke. Du er en intelligent pike. Du vet om din bror. Du vet hvor din familie er. Hvordan føles det å være den eneste som er i live? Hun rygget bakover til avsatsen. Det har tatt lang tid å få snakke med deg igjen. For en reise fram til dette øyeblikk! Du vil drepe meg. Brigit slo det fast. Du er la oss se nitten år nå? Du har holdt ut mye. Jeg har lett etter deg lenge. Endelig er det slutt, og vi møtes ansikt til ansikt. Du vet hvorfor jeg har lett etter deg. Du vet hva jeg må ha fatt i. Hun skalv. Stemmen hans var rolig og avbalansert, ikke som om han nettopp hadde drept hennes bror ikke som om han snart skulle drepe henne. Hvorfor gjør du dette mot oss? Det er jo bare en juvel. Keiserinnens brosje er mye mer verdt enn du noen gang vil forstå. Det var en anelse sinne i stemmen. Jeg har sett den hvordan kan den være så verdifull? Du har sett den jeg visste det! Fortell meg fortell meg hvor den er. Si meg hvorfor. Hvorfor ønsker du den så desperat at du vil gjøre dette mot oss? Han svarte ikke. Brigit tenkte på hva hennes far hadde sagt før den første bortføringen: Hvis de hadde kunne se oss som mennesker, ville de kanskje ikke forfølge oss. Jeg er bare ei ung jente. Min bror var bare tjueen. Du skal ta meg med dit. Hun hadde hørt denne tonen i stemmen hans før. Du kan være trygg. Jeg gir deg mitt ord på det. 10
Men da han løftet armene for å ta tak i henne, visste hun at det han sa, var ren løgn. Sannheten var her nå. Håpet hadde dødd med Edgar. Hun hadde et øyeblikk på seg til å velge. I natt dør vi. Vi dør. Brigit snudde seg og hoppet.
Del 1 Og slik endte denne grusomme, lange krigen som nekter å bli glemt. Livet gikk videre. Det gikk videre til tross for både de døde og de levende, for dette var en krig som ingen helt overlevde. Noe veldig viktig og dyrebart var blitt drept av krigen, eller kanskje det bare hadde dødd av grusomhet eller sult, eller ganske enkelt av avsky hvem vet? HEDA MARGOLIUS KOVALY Under en grusom stjerne: Et liv i Praha 1941 68
Kapittel 1 PRAHA, DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK, I DAG Mørket presset seg sammen omkring henne, kvalte pusten hennes og holdt natten fast i øynene hennes. Amanda Rivans kjempet for å stå opp, for å bryte ut av virvaret av usynlige armer som trengte seg omkring henne. Det gamle nattlige marerittet hadde kommet tilbake. Amanda kunne se barnas ansikter, høytidelige og stille. Det var en lettelse å våkne, også da hun prøvde å huske hvor hun var. Hun bredte det tykke teppet over bena og prøvde å riste marerittet av seg ved å tenke fornuftig. Jeg er våken nå. Det var bare en drøm. Likevel i hvilket hotell og i hvilken by var hun denne gang? Det gikk en skjelving gjennom henne da hun satte føttene på det kalde tregulvet. Da hun strakte ut hånden for å tenne lyset, men veltet en bokstabel, var det som om lyden vekket minnet hennes. Stefans bøker. Amanda var i Praha, i leiligheten til Stefans fetter Petrov. Stefan Keller sov i rommet nedenunder, etter at han hadde overlatt hemsen der han pleide å sove når han var i byen, til henne. Hun trakk i snoren for å tenne lampen, og den kastet en lyssirkel over nattbordet. Det var en lettelse å kunne se rommet rundt seg. Det hørtes ikke en lyd i huset. Amanda reiste seg fra den 15
enkle sengen med springmadrass som var plassert midt på den lille hemsen, og gikk bort til rekkverket. Det blonde håret hennes falt ned over ansiktet da hun bøyde seg for å kikke ned i kjøkkenet. Hun hørte suset av luft gjennom radiatorene i leiligheten, og utenfra restene av en storm som presset kraftig mot vinduene og takskjegget. En gammel veggklokke tikket forsiktig og minnet henne om barndommen og hjemmet hennes. Var det stormen eller dette stedet som hadde fått de gamle drømmene til å komme tilbake? Amanda ble trukket mot det smale vinduet på gavlveggen. Hun måtte bøye hodet for å unngå de skrånende takbjelkene. Ute lå byen Praha stedet for hennes fortid, full av illusjoner, og kanskje hennes framtid. Hun trykket hendene mot det kalde, rimete vindusglasset, og vinden og snøen presset tilbake. En gatelykt skinte med uklart lys, innpakket i et ullteppe av virvlende snø. Fra jobben sin var Amanda vant med hoteller med fellesrom, og fremmede som sov i samme rom med bare en lukket dør imellom. Men dette stedet utstrålte ro, en slags trygghet. Det var ikke bare denne leiligheten med et høyt tårn og med de bratt skrånende takene og de kalkede veggene, eller den rare, beroligende eimen fra en flere hundre år gammel bygning. Det var det at menneskene under dette taket hadde fått en plass i hjertet hennes. Men den følelsen slo også an noen advarende strenger i henne. Da hun hadde tatt imot innbydelsen til å komme på besøk, hadde Stefan fortalt henne at leiligheten var Petrovs, men at Stefans mor og bestemor hadde bodd sammen med ham i sytten år. Før Amanda fikk spurt, hadde Petrov besvart spørsmålet hennes om hans ungkarsstatus med å konstantere at med to kvinner i huset var det ikke nødvendig med en tredje. Amanda hadde ledd av hans humoristiske måte å fortelle det på. Amanda hadde møtt Stefan sist sommer i Paris. Det skjedde på en konferanse om barn som hadde opplevd tragedier, inklu- 16
dert overlevende fra Holocaust, krigene i det tidligere Jugoslavia og andre europeiske land i krise. Flere kolleger fra Historisk Nettverk hadde deltatt, sammen med andre journalister som hun hadde møtt gjennom årene. Som reporter i Historisk Nettverk skulle Amanda dekke arrangementet og lage et kort innslag som skulle på luften i det ukentlige programmet Dagens nyheter fra historien. Slike seminarer og konferanser ble dekket ikke bare for å lage programmer, men også fordi de ga muligheter til å etablere nettverk med andre på et område der det å få kontakter var av stor betydning. Hun hadde allerede funnet venner blant historikere og dokumentarfilm-skapere som senere hjalp til med produksjoner for hennes egen kanal. Amanda husket sitt første inntrykk av Stefan Keller. Han virket avslappet, men hadde en intens måte å registrere verden omkring seg på, omtrent som om han bearbeidet det hele slik en filmskaper ville kritisere et opptak. Han var et nytt og tiltalende ansikt som tiltrakk seg interesse fra flere av de enslige kvinnelige journalistene. Stefan var kommet sammen med en mannlig reporter fra CNN, men han deltok lite i gruppesamtaler. Noen hadde funnet ut at han var der som gjest, og at han arbeidet sammen med en religiøs gruppe. Amanda fikk øye på ham en dag da han gikk på en parallell gangvei i universitetshagen. Hun prøvde å sjekke om veiene deres ville møtes lengre framme, men noen venner ropte på henne bakfra slik at hun måtte snu. Han deltok på forfatteropplesningene uten å ta ordet, og også noen av de sene kveldsdiskusjonene, men gikk sin vei når de andre var i gang med å avtale hvilke klubber de skulle gå på etterpå. Amanda oppfattet ham som arrogant og reservert. En kveld under konferansen gikk Amanda til den lille kafeen som lå ved siden av universitetsbygningen. Etter å ha bestilt, oppdaget hun at det var et hull i lommeboka hennes, og at myntene hadde falt ut og ned i bunnen av vesken. Mens hun var i ferd med å grave etter mynter, mistet hun vesken på gulvet. Jeg skal betale for deg, sa en stemme med en lett fremmed 17
aksent. Hun så først armen hans idet han strakk hånden ut for å betale. Og da han bøyde seg ned for å hjelpe henne med å plukke opp innholdet i vesken, så hun hvem det var. Hun støtte borti hodet hans da de reiste seg. Jeg er ikke så klossete til vanlig, sa hun med en forlegen latter. Vi har alle våre dager. Han rakte henne en leppestift, gned seg i pannen og smilte det første smilet hun hadde sett hos ham. Han hadde et godt smil. Tiltrekningen hun følte var sterk og momentan. Og i det øyeblikket lurte hun på om han merket det også. De ble sittende og nippe til kaffen ved et lite bord utendørs, og gikk glipp av en workshop. Amanda spurte om han hadde lyst til å bli med henne og noen av de andre til en klubb den kvelden. Han ristet på hodet. Jeg har lovet en pike at jeg skulle ta med noen bilder fra Paris til henne. Jeg skjønner. Amanda antok at det gjaldt kjæresten, ettersom han ikke hadde noen giftering. Emily er sju år gammel. Er det datteren din? Nei. Foreldrene hennes er noen gode venner av meg fra New York. Hun har lyst til å reise til Paris for å se hvor Madeline bor. Madeline er en person Fra bøkene til Ludwig Bemelman. Jeg leste dem da jeg var liten. Ja, jeg er Emilys helt, siden jeg skulle til Paris. I kveld må jeg ta et bilde fra toppen av Eiffeltårnet. Det høres artig ut. Jeg har hørt at det er lange køer der. Men jeg har aldri vært oppi tårnet, og jeg kan ikke skuffe henne. Hun lovet å bake cookies til meg og sende dem som e-post hver uke i en måned. Det må være en god handel. Jeg har heller aldri vært på toppen. 18
Hun mente det ikke som et hint, men senere ertet han henne med at det var det hun hadde gjort. Kunne du ha lyst til å bli med? Amanda var lei av klubben, og hun hadde aldri sett byen ovenfra, og enda mindre nattestid. Jeg er blitt opplært til aldri å gå noe sted med fremmede. Det er jeg også, sa han. Det var fullt av folk ved billettskranken i Eiffeltårnet, og også på første plan. Det ga dem mye tid til å snakke sammen. Kvelden ble kjølig, og det blåste en hissig vind helt øverst i tårnet. De hadde kledd seg med tanke på en varm dag Amanda med en skjorte uten ermer og langbukse, og Stefan i en tynn bomullsskjorte. De frøs oppe på toppen, men gned seg på armene og sto tett sammen for å holde varmen. Utsikten var fantastisk, og de ble stående en hel time og peke ut forskjellige deler av byen. Etter den kvelden i Paris var Amanda spent på om Stefan ville sende henne e-post slik han hadde lovet. Han skulle være en uke i Afrika i forbindelse med noe hjelpearbeid, og etterpå skulle han reise tilbake til sin venns leilighet i Amsterdam. Det tok akkurat en uke, og i stedet for e-post, ringte han. I de følgende dager ble hun stadig oppmuntret av navnet hans som kom opp på skjermen på telefonen hennes. Hun lo sammen med ham gjennom ledninger og telefonlinjer. De delte tanker, favorittbøker og musikk. Av og til diskuterte de også tv-programmer, mens de bare så vidt berørte politikk og hans personlige religiøse engasjement som sto i motsetning til hennes oppfatning om at alle religioner var like riktige. Gjennom all denne kontakten ble det skapt mer enn et vennskap. Det ble vanskeligere og vanskeligere å være fra hverandre. Men likevel var deres verdener så forskjellige, og hun undret seg på om de noen gang kunne finne sammen. Nå hadde hun tilbrakt sin første dag i Praha, i Stefans verden. Den hadde gått altfor fort. Hun hadde ikke greid 19
å komme seg til de stedene hun skulle utforske, men hun hadde fått tid til å være sammen med Stefans familie. Nå hadde hun bare én dag igjen i byen. Dagen ville bety en altfor tidlig avskjed, ettersom hun nå måtte dra hjem til San Francisco. To dager var ikke nok tid til undersøkelsene hennes, og det var absolutt ikke nok til å være sammen med Stefan. En kraftig vindkule fikk vinduet til å klirre, og et kaldt drag fant veien inn gjennom det bakerste hjørnet på hemsen. Morgenen ville komme om noen få timer. Hun trengte hvile med tanke på morgendagen en dag hun skulle konsentrere seg om å finne en juvel som lenge hadde vært borte. Det gjaldt keiserinnens brosje. Den ville kunne være en døråpner for å utvikle et program på jobben hennes, og i tillegg også gi svar på spørsmål omkring hennes egen fortid. Amanda snudde seg tilbake mot sengen. Det gikk en skjelving gjennom henne ved minnet om marerittet. Det var mange år siden hun hadde hatt denne drømmen nå lenge nok til å tro at den var borte for alltid. Kanskje var det dette stedet som ble altfor nært eller kanskje den jobben hun skulle gjøre, en jobb hun prøvde å gjøre så naturlig som mulig. Det er jo bare en juvel, sa hun til seg selv. Hva kunne vel letingen etter en antikk brosje gjøre henne? Men likevel kunne hun ikke helt glemme advarslene. To ganger var hun blitt advart mot å lete etter keiserinnens brosje. Det hviler en forbannelse over den, hadde tanten hennes sagt rett ut. Og onkel Martin hadde rådet henne til ikke å grave i familiens fortid. Enkelte ting er det bedre å la ligge, hadde han sagt. Det er jobben min, hadde hun svart, selv om det ikke var hele sannheten. For dette gjaldt også noe personlig noe som brakte barndommens hendelser tilbake, sammen med et løfte som hun hadde gitt seg selv angående sin far. I morgen skulle hun lete etter det hun var blitt advart mot. Kanskje var det slik at hun inni seg hadde tillatt advarslene 20
å bli til frykt. Og den frykten hadde sneket seg inn der hvor hun ikke kunne kjempe imot i drømmene hennes. Gjennom glassruten og snøbygene stirret hun ut på det svake, oransje lyset fra gatelykten. Svaret var kanskje ikke så langt borte. Hun la seg ned med et sukk og trakk teppet opp under haken. For øyeblikket følte hun seg trygg her på Stefans sted, omgitt av beskyttende stillhet en snøværsnatt. Det ga henne en varme som trøstet, men hun kunne samtidig kjenne kulden som lurte i nærheten. Morgendagen skulle gi henne svaret. Kanskje ville hun finne forbindelsen til keiserinnens brosje. Og da ville hun kanskje også finne ut av familiens historie. Uansett hva hun fant eller ikke fant så håpet Amanda at denne letingen ville få marerittet til å bli borte for godt. Noen timer senere kimte kirkeklokkene gjennom de gamle gatene for å vekke byen. Lukten av pølser og lyden av noen på kjøkkenet nede fikk Amanda til å strekke seg ut etter tøflene. Hun sto på tærne og gransket seg selv i speilet på veggen, mens hun prøvde å ordne håret. Det blonde, skulderlange håret lå flatt, akkurat slik hun hadde ventet, og skyggene under de svakt grønne øynene fortalte sitt om mangel på søvn. Hun trengte en dusj, men med fem mennesker om ett baderom, lurte hun på om det var mulig, og om det i så fall var varmt vann igjen. Hun gjorde en grimase. Det var noen fordeler med upersonlige hotell. Hun tittet over kanten på rekkverket og så Stefans mor, Pavla, stå og røre i en stor panne med poteter sammen med de sydende pølsene. Det ville bli en frokost full av olje og fett, noe Amanda sjelden spiste. Men nå skrek magen hennes etter noe som faren ville ha kalt real mat. God morgen, hilste Pavla muntert da Amanda kom ned den bratte, knirkende trappen til kjøkkenet. Skal det være kaffe ja? Takk, sa Amanda forlegent. Hun var klar over at hun 21
luktet svette, hadde på en altfor stor t-skjorte, ikke hadde stelt ansiktet og så fæl ut på håret. Til gjengjeld var Pavlas hår satt opp i en pen topp, og de grå langbuksene og den hvite blusen var nesten helt dekket av et forkle. Hun skjenket en kopp kaffe som virket like sterk som espresso, og satte koppen på et lite brett med en sølvmugge med fløte og en skål med sukkerbiter. Stefan, han gå til markedet, opplyste Pavla. Han kjøpe ferskt brød til morgenmåltidet. Du sitte her? Hun klappet på stolryggen og smilte så de lett gulnede tennene og smilehullene i kinnene kom til syne. Ja, ok. Amanda registrerte at baderommet var lukket, og at en lysstrime sivet ut under døren. Du sove godt? Ganske bra, sa Amanda og tenkte igjen på det nattlige marerittet. Jeg snart gå på arbeid, sa Pavla og tittet opp på det gamle vegguret. Det ga fra seg et lavt dong, som for å bekrefte ordene hennes. Stefans mor arbeidet på en skole på den andre siden av byen, mintes Amanda. Hun hadde tenkt å spørre noe mer om dette dagen før. Men hvordan hadde en dag kunnet gå så fort? tenkte hun på nytt. Hun ønsket å få vite mye mer om denne familien enn hun nå hadde tid til. Du underviser barn i bøhmisk kunst, er det slik? Ja. Pavla pekte på en samling fotografier som var stukket inn under noen magneter på det gamle kjøleskapet. Amanda reiste seg fra bordet og kikket på de smilende personene som var kledd i tradisjonelle, fargesprakende kostymer. Landet vårt utvikler seg fort i teknologi og forandringer, fortsatte Pavla. Våre barn og unge ikke leve under kommunismen som vi gjøre. De vil ha alt som i Amerika. Men vi ikke glemme det gamle. Jeg undervise i musikk, dans og kunst og treskjæring. 22
Også jeg tror på betydningen av historien, sa Amanda. Øynene deres møttes i taus forståelse. Ja, ja. Jeg skjønner. Arbeidet ditt med historiske tv-programmer vise det. Ikke sant? I dag viktig dag for arbeidet ditt, ja? Ja, det kan være det, sa Amanda. Hvis jeg finner de opplysningene jeg er ute etter. Akkurat da hørtes fottrinn i den lange, knirkende trappen opp fra inngangsdøren. Amanda smilte. Det måtte være Stefan. Ettersom heisen var konstant i ustand, visste hun at han hadde gått opp de fem vindeltrappene. Stefan kjøpe brød fort i dag, sa Pavla og blunket idet hun snudde seg mot komfyren. Det klikket i låsen, og det askeblonde håret til Stefan kom til syne. Dobre jitro, begynte han, men fikk så øye på Amanda. God morgen! De lyse, blå øynene hans holdt hennes, og hun undret seg igjen på om også han følte denne sterke kontakten. Pavla avbrøt øyekontakten deres idet hun befridde Stefan for brødposen. Han tok av jakken som nå var våt av smeltet snø, og satte seg på en gammel trebenk ved døren. Så dro han hånden gjennom det våte håret, ristet på hodet og sparket av seg de svarte støvlene. Dette er altså Stefan, tenkte Amanda. Dette var den Stefan som hele denne tiden hadde skrevet om å dra til Praha i weekenden. Dette var stedet der han ville gå og hente brød til frokost, ta av seg jakken, sparke av seg skoene akkurat slik, og si god morgen. Og i dag var hun her og fikk se det. Han så på henne igjen, men denne gangen ble hun oppmerksom på seg selv. Han hadde aldri sett henne en morgen uten sminke og med flatt hår, uten slike klær som hun brukte på konferanser, og med bare en genser på seg. Det er kaldt igjen, og det vil klarne opp i ettermiddag, sa Stefan. Og du skal vel arbeide under jorda hele dagen. 23
Han strakte armen inn under benken etter den lange korga som var full av sko og slitte tøfler, og fant sitt eget utgåtte par. De hadde tidligere minnet Amanda om tøflene herr Winifred, den eldre husverten hennes i San Francisco, pleide å gå med. Hun hadde ertet Stefan med dette, helt til hun oppdaget at de hun hadde fått låne av Stefans bestemor, så enda verre ut og var en størrelse for små. Amanda tenkte på gårsdagen da hun, Stefan og Petrov hadde gått igjennom Petrovs lysbilder og avisutklipp fra fløyelsrevolusjonen i 1989. Amanda var fascinert av historien om Tsjekkoslovakias uavhengighet, og hun ønsket å få høre om alle deres erfaringer fra den turbulente tiden. Men Stefan var uvanlig stille, og tausheten minnet henne om hvor lite hun egentlig visste om ham. Selv om de hadde skrevet til hverandre i flere måneder etter det første møtet i Paris, så var det viktige sider ved Stefan hun fremdeles ikke kjente. Stefan sa at han måtte ut et ærend. Etter at han var gått, forklarte Petrov at disse omveltningene hadde snudd opp ned på tilværelsen for eldre folk som ham selv og andre som hadde levd sine liv under kommunismen. Men Stefan var ung da det kommunistiske regimet falt, og hans beste venn hadde dødd på den tiden. Amanda lurte på hva Stefan var opptatt av da, og hvorfor han hadde forlatt Praha akkurat da landet hadde fått sin frihet. Var det på grunn av vennens død, noe som han nesten ikke hadde snakket om? Stefan kom straks tilbake og var i sitt vanlige gode humør. Han hadde med seg de nye, ullforede tøflene som hun brukte nå. Og spørsmålene hennes ble fort glemt da Pavla hentet fram bildene av Stefan som baby. I dag var det dagen da hun skulle reise, og ingen av dem visste når de fikk se hverandre igjen. Hvis det går bra med jobben min i dag, vil jeg kanskje få tid til å se sola, sa Amanda. Jobb fort, sa Stefan med et smil. La oss spise. Pavla kom tilbake fra komfyren med en stor 24
jernpanne i hånden. Amanda tok tallerkener fra tørkestativet og plasserte dem ut over bordet etter hvert som Pavla skjøv store porsjoner ned på hver og en av dem. Før Stefan satte seg til bords, hilste han sin bestemor som kom inn fra badet. Håret var pent satt opp i en knute på samme måten som Pavlas. Hun ga ham en god klem, tok ansiktet hans mellom begge hendene sine og pratet i vei på tsjekkisk. Petrov, kan du rive deg løs fra pc-en? ropte Pavla. Petrov trillet pc-stolen sin fram fra en stor bokhylle som dannet en vegg mellom kjøkkenet og dagligstua. Du behøver ikke be meg to ganger om det. Babicka, la Stefan være en mann, sa Petrov og blunket til Amanda mens bestemor Ruza kysset Stefan på kinnene. Ruza skjente på Petrov på tsjekkisk, selv om Amanda visste at hun ikke kunne ha forstått hva han hadde sagt på engelsk. Dobre jitro, Amanda, sa Petrov mens han trillet stolen sin bort til hjørnet ved bordet. Dobre jitro, svarte hun tilbake. Babicka har ennå ikke forstått at jeg er i trettiårene, og at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Praha, sa Stefan mens han trakk stolen ut for henne. Jeg er sikker på at bestemødre aldri forstår slikt, sa Amanda, selv om hun ikke hadde noen erfaring med dette. Hun hadde aldri kjent noen av sine besteforeldre. Men hun visste likevel at det ene besteforeldreparet hadde bodd i nærheten av Praha. Jeg vil be for maten, sa Petrov. Det grå håret hans falt ned over pannen, akkurat som Stefans. Han bøyde hodet, og resten av familien bøyde hodene sammen med ham. Først vil jeg takke deg, allmektige Gud, for den gaven vi har fått ved å ha Amanda Rivans i vårt hjem i går og i dag, ba han på engelsk. Amanda flyttet seg litt urolig på stolen. Men hun bøyde hodet og lukket øynene, slik de andre gjorde. 25
Vi ber deg, kjære Gud, fortsatte Petrov, at du vil beskytte henne på reisen hjem i natt, at du skal lede hennes vei i dagene som ligger foran, og velsigne henne med din kjærlighet og fred. Velsign maten og la den gi oss styrke og helse. Og vel, maten vil bli kald, Far, så vi takker deg for din godhet. I Jesu Kristi navn sier vi amen. De andre gjentok hans amen. Amanda undret seg over denne sammensatte familien, over den høytidelige religionen deres, deres sterke kjærlighet til hverandre og deres plutselig glupende appetitt. Det virket som om Petrovs bønn som fikk henne til å stoppe opp, var et dagligdags ritual. Det er sjelden mor lager en slik frokost, bortsett fra på helligdager, sa Stefan som satt ved siden av henne. Besøket ditt kommer oss alle til gode, sa Petrov. Så vendte han seg til Ruza og sa noe på tsjekkisk som Amanda antok var det samme. Bestemoren smilte og nikket til Amanda. Samtalen foregikk på et engelsk som innimellom var vanskelig å forstå, på tsjekkisk og på tysk. Stefans bestemor kunne litt tysk, og Amanda snakket tysk flytende, så dermed ble det det språket som var lettest å kommunisere på for dem alle. Amanda prøvde å memorere alle lydene og suge til seg hver detalj på dette stedet. Det høye, hvelvede taket dannet rammen om de mørke trebjelkene og de hvitkalkede veggene. De øverste etasjene i huset var varmere enn underetasjene, siden varmen fra radiatorene steg opp og forsvant nede. Men Amanda likte den gamle, trekkfulle bygningen, og enda mer da hun ble fortalt at den stammet fra 1700-tallet. Bøker og blader lå i hauger ved siden av skinnstoler og på hyller rundt om i rommene. I bokhyllene som var plassert under vinduene, var det verker av Twain, Dickinson, Billy Graham, Margaret Mitchell, Grisham, tsjekkiske forfattere som Kundera og Kafka og andre, og noen få forfattere og språk som var ukjente for henne. Amanda hadde satt av tid til å bli kjent med Stefan i disse 26
omgivelsene, siden dette var hans hjemlige forhold. Hun hadde forsøkt å forestille seg det slik han så det, i hvert fall når det gjaldt de tingene som var synlige for henne. Som for eksempel bildene i de kraftige trerammene, de små glassfigurene som forestilte bondekoner, et Eiffeltårn i miniatyr og en samling suvenirpenner med ulike bilder i hver penn, alt sammen tydeligvis fra Stefans reiser. Hun undret seg på hvem i familien han hadde brakt dem hjem til om det var til moren, Pavla, som trodde på det gamle, bestemor Ruza som stolt hadde vist henne sin postkortsamling, eller hans intellektuelle fetter Petrov, som studerte teologi som hobby. Hvilke gjenstander hadde vært her i hans barndom? Stefan bodde alltid her når han var i Praha. Han sov i sengen oppe på hemsen, den som hadde vært hans siden han var liten gutt og faren døde. Hver morgen ville han våkne til kiming av klokker som ga gjenlyd i gatene. Dette var Stefans sted hver gang han kom hit, og det sto urørt når han reiste. Amanda så på ham over bordet. På måten han brøt rundstykket i to og dyppet det i syltetøy før han tok en munnfull. I løpet av måltidet og samtalen fanget han noen ganger blikket hennes, blunket til henne og smilte. Kanskje var det tordenværet i går som hadde vært den beste tiden for dem. De hadde hatt en hel dag sammen, selv om de hadde delt den med familien hans. Så lenge hadde de ikke vært sammen siden den dagen de møttes i Paris sist sommer. Amanda forsto at de nå snakket om hva som lå bak oppholdet hennes i Praha. Arbeidet ditt høres interessant ut, sa Petrov. En hel tvkanal for historie, og du arbeider der. Jeg synes det er flott! Men du leve i dag også? Det var Pavla som spurte, men Amanda skjønte ikke hva hun mente. Pavla smilte forsiktig, og Amanda følte at det lå en mening bak ordene hennes. Jeg vet at det er lett å leve i fortiden. Men du leve i dag også, ikke sant? Pavla gjentok spørsmålet. Amanda nikket. Hun skjønte dybden i Pavlas ord. Det var 27
lett å tulle seg inn i fortiden og glemme å se utover karrieremuligheter og framover til det hun ønsket for sitt personlige liv. Ruza sa noe på tsjekkisk, mens hun lente seg over bordet og klappet Amanda på hånden. Hun sier at hun håper at du vil finne familien din, sa Stefan. Amanda flyttet blikket til Ruza. Tusen takk, sa hun, og husket samtalen de hadde hatt om familien hennes dagen før. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt mer tid her. Jeg håper å finne opplysninger om besteforeldrene mine fra den gang de ennå var i live. Jeg vet ikke hvor lenge de bodde i Lidice før nazistene invaderte. Lidice? spurte Ruza. Du fortalte oss ikke at de bodde i Lidice, sa Petrov. Det ble et øyeblikks stillhet i rommet, mens alles øyne var vendt mot Amanda. Det er hva jeg er blitt fortalt som barn, sa hun, og merket seg hvor tydelig overrasket de var blitt av ordene hennes. Amanda hadde ikke fortalt Stefan om besteforeldrenes skjebne i Lidice, og hun hadde slett ikke tenkt å fortelle familien hans denne historien før hun hadde fått noe bevis. Alle tsjekkere kjente selvfølgelig til nazistenes ødeleggelser og massakren i byen Lidice. Det var dumt av henne at hun ikke hadde fortalt det før, eller dumt at hun hadde sagt det nå uten å ha noen konkrete bevis. Jeg ante ikke dette, Amanda, sa Stefan medfølende. Jeg har aldri kjent dem. Jeg vet ikke engang helt sikkert hva som skjedde, bortsett fra at verken bestemor eller bestefar overlevde krigen. Vi har forståelse for hva tap av familiemedlemmer vil si. Petrov kastet et blikk på Ruza og Pavla. Alle dere har jo mistet mye mer enn meg, svarte Amanda. Hun visste at Stefans far, bestefar og onkel alle var blitt drept i de forskjellige krigene og opptøyene i Stefans hjemland. Fami- 28
lien hadde stått ansikt til ansikt med død og sorg gang på gang. Ja, det er så, men du har også mistet. Deres kjærlighet og hva heter det arven fra dem er tatt fra deg. Pavla nikket til Amanda for å vise sin sympati. Jeg mistet min far til nazistene og min bror og min mann til kommunistene. Men vi har bedre tider nå. Er du klar for denne dagen? spurte Stefan. Amanda nølte. Hun hadde fortalt ham om sitt siste prosjekt som også omfattet letingen etter keiserinnens brosje en kostbar juvel som var forsvunnet under nazistene. Undersøkelsene hennes kunne bli starten på en historie om den forsvunne brosjen og utvikles til et program i Historisk Nettverk der hun arbeidet. Dette kunne bli et viktig skritt i karrieren hennes. Hun hadde også fortalt Stefan at hun ville tilegne dette arbeidet sin far, på grunn av hans mangeårige innsats for Holocaust-ofre. Men hun hadde ikke innviet ham i den frykten eller de spørsmålene omkring hennes familie som hun håpet ville bli løst i dag. Antagelsen om at Lidice var stedet der besteforeldrene hadde levd og dødd, kunne bare bekreftes hvis hun fant bevismateriale i de arkivene som hun snart skulle undersøke. Jeg er klar, sa hun med påtatt selvtillit. Hvorfor lar du ikke meg jobbe sammen med deg? Stefan forstår ikke, nei. Pavla ristet på hodet. Det være hans problem siden liten gutt. Stefan, sa jeg: Ikke røre ovnen. Han gjorde. Ikke leke med juleeggene. Han knuste. Igjen og igjen. Stefan, Amanda si i går at hun får ikke noe arbeid gjort med deg i arkivet. Amanda lo av morens småskjenning. Hun forestilte seg Stefan som liten, med dekorerte juleegg som lå knust ved føttene hans. Vi kunne ha hele dagen sammen. Jeg er ikke klar for at du skal reise i kveld. Selv om Stefan sa det i en hverdagslig tone, visste hun at han følte at tiden deres gikk så altfor fort. 29
Jeg skal arbeide fort, finne det jeg trenger, og så kan vi være sammen i ettermiddag. Hun håpet det ville bli sant. En stor del av henne ønsket at han skulle hjelpe henne, og hun ville ha sagt ja hvis det bare dreide seg om en brosje uten noen forbindelse med hennes eget opphav. Men dette var noe hun måtte finne ut av alene dels på grunn av karrieren i Historisk Nettverk, men enda mer av personlige grunner. Pavla smålo og begynte å sette bort de tomme fatene. Denne kloke jenta, Stefan. Og hvis jeg finner en ledetråd som er knyttet til den savnede brosjen, kommer jeg kanskje mange ganger tilbake til Praha senere. Vi kunne få Stefan hjem oftere også. Pavla strakte seg ut etter en tykk strikkegenser som hang på stolryggen hennes. Da er det tid for Amanda til å arbeide. Stefan reiste seg fra stolen. Jeg har reservert dusjen for deg for etter-frokost-tid. Dekuji, sa Amanda med et kniks. Amanda tok en rask dusj i det gamle, flislagte badekaret. Hun pakket bagasjen på hemsen, og sa farvel til Petrov og Ruza. Pavla hadde allerede tatt farvel før hun dro for å undervise skolebarna sine. Da Amanda skulle til å gå, holdt Ruza godt omkring henne og snakket varmt til henne på tsjekkisk. Den gamle kvinnens ansikt var fullt av rynker fra et hardt liv, og armene hennes skalv, men øynene var de samme klare, lyse blå som Stefans. Og som hans, var blikket fast. Babicka, sa Stefan til slutt og la hånden på bestemorens skulder. Hva sa hun? spurte Amanda da Ruza slapp henne. Ikke noe. Det er på tide du går til arkivene, sa Stefan raskt. 30
Ruza sto og ventet ved siden av Stefan. Fortell meg hva hun sa, Stefan, insisterte Amanda. Han sukket og kastet et blikk på den gamle kvinnen. Hun sa noe om omsorg for meg og hjertet mitt. Og at hun ønsker at du skulle søke Gud av hele ditt hjerte. Ruza smilte, sa noen ord til og klappet seg på brystet. Hun sier: Søk Herren av hele ditt hjerte, sa Stefan. Amanda nikket. Denne kloke kvinnen hadde vært gjennom mer enn Amanda kunne forestille seg. Hennes arv var sorg og tap. Likevel virket Ruza glad nå ved slutten av livet. Si til henne at jeg vil forsøke, sa Amanda til Stefan. Ved utgangsdøren snudde Amanda seg for å vinke en siste gang til Petrov og Ruza. Hun likte ikke å si farvel. I løpet av en dag og en formiddag var hun blitt knyttet til disse menneskene og denne tårnleiligheten. Nå måtte hun rive seg fra dem så altfor fort. Hun kunne komme tilbake, sa hun til seg selv, selv om hun hadde pakket ned de nye tøflene i bagasjen i stedet for å la dem stå igjen under benken ved døren. Kanskje sto tøflene hennes tilbake sammen med de andres neste gang hun gikk ut denne døren. Hvis da ikke arkivene kom til å avsløre en annen sannhet enn den hun ventet. Amanda håpet på retur. Det eneste som bekymret henne, var det lille manglende leddet i historien om hennes opphav. Men snart skulle hun få vite sannheten, og hun ville ha de svarene hun søkte. 31