Eksemplet Rosenborg ballklubb Cricket i Oslo Harald Grønningen Skiløper og skogsarbeider

01 2014 Eksemplet Rosenborg ballklubb Cricket i Oslo Harald Grønningen Skiløper og skogsarbeider

Forord Idrett samspill og lagånd 4 Idrett og lokalhistorie 2 3 I dette nummeret skal det handle om idrett. Om sterke enkeltprestasjoner som blant annet Harald Grønningens meritter i skisporet. Om lagidretter som cricket og fotball der det gjelder å spille hverandre gode der man dyrker samspill og lagånd og ut fra en felles ideologi skaper gode resultater. Det skal handle om ledere som virker samlende og inkluderende og får idrettsutøveren til å prestere maksimalt, både som enkeltindivid og lagspiller. Er du god nok, får du kanskje plass på et landslag også. Suksessen til et landslag, en idrettsklubb eller -forening, har sterk sammenheng med grunnverdiene i organisasjonen. I en klubb som Rosenborg, som Ola Svein Stugu har skrevet om i dette bladet, ligger det en felles historie som er utgangspunkt for de prestasjonene man ønsker å oppnå også i dag. Nye spillere får en innføring i klubbens historikk og filosofi i dette tilfellet «Godfotteorien» slik at de skal føle et sterkere felleskap til og forståelse for den organisasjonen de jobber i. I sportsbilagene står det nesten like mye om trenerne som spillerne. Noen trenere er av et sånt format at de skaper sin helt egen retning, slik som Drillo, Nils Arne Eggen og Per Mathias Høgmo innen fotball. De har en naturlig autoritet, langsiktige planer og opparbeider seg tillit og respekt i spillergruppa og fra supporterne. Andre trenere kan komme inn fra sidelinja, skape støy og gi et inntrykk av at all innsatsen som er lagt ned til nå har vært feil, og at alt blir bedre om man bytter stadion, skifter navn på klubben og sparker markedssjefen. Idrett er fascinerende og mangfoldig og består selvsagt av langt mer enn ski og fotball. Thomas Mikael Walle bidrar denne gang med en spennende artikkel om verdenssporten cricket, og hvordan den har spredt seg via det gamle britiske imperium og helt til Ekebergsletta. Idrettshistorikeren Thor Gotaas gir oss et tilbakeblikk på Femmilas historie, en distanse som har stor prestisje i skimiljøet. Egne idrettsminner har også en rettmessig plass når historien skal skrives. Marianne Wiig forteller om en barndom og ungdom hvor det å prøve seg i ulike idretter var en naturlig del av oppveksten. Medlemslagene leverer gjerne stoff til bladet, noe vi setter stor pris på. Denne gangen er det Åmli, Marker og Målselv som har fått spalteplass. Åmli har hatt en fotoutstilling som viser utviklinga i kulturlandskapet de siste 100 år, mens Marker forteller om sitt vellykkede prosjekt Tirsdagsklubben. Målselv har gjort fortjent ære på sitt medlem Vidkunn Haugli, som har fått Kongens fortjenstmedalje blant annet for sitt viktige arbeid med lokalhistorie. Legg også merke til at vi har to etterlysninger av stoff denne gangen, begge med tilknytning til 2. verdenskrig. Mot slutten av året planlegger vi et nummer som skal vies lagenes arrangementer og prosjekter vedrørende Grunnlovsjubileet. Det meste av det som publiseres er veldig nasjonalt, og vi ønsker et nummer med et mest mulig lokalt tilsnitt på 200-årsjubileet vårt. Vi oppfordrer derfor lagene som skal markere 1814 i løpet av året om å ta kontakt. Kontaktinformasjonen finner dere som vanlig i kolofonen. Vi ser fram til å høre fra nettopp ditt lag! Audhild Brødreskift eksemplet Rosenborg ballklubb 9 Forteljingar om freden etterlysning 10 Cricket i Oslo 15 Dronning på rulleskøyter 16 Åmli historielag Kulturlandskap i endring 20 Idrett og krig etterlysning 22 Harald Grønningen Skiløper og skogsarbeider 27 Kulturvernkonferansen 2014 Hva skal vi med gamle dager? 28 5-mila Skisportens manndomsprøve 31 Målselv historielag Kongens fortjenstmedalje til Vidkunn Haugli 32 Ringspill og ballspill i østre Bærum på 1960- og 70-tallet 36 Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen Mange stemmer frå levde liv 36 Historien om Båstadlund Guttemusikkorps 39 Tirsdagsklubben i Marker historielag 41 Krav om ekstraordinært landsmøte i Landslaget for lokalhistorie 42 Uttalelse fra de tre styremedlemmene som stemte imot flytting Innhold Nr. 1, 2014, 25. årgang Lokalhistorisk magasin Meldingsblad for Landslaget for lokalhistorie (LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ISSN 0802-8931 Adresse Lokalhistorisk magasin Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim. Tlf: 73 59 63 95 E-post: aubrodre@broadpark.no. Internett: www.lokalhistoriskmagasin.no/. Redaksjon Audhild Brødreskift (redaktør), mob. 917 71 504, e-post: aubrodre@broadpark.no. Marianne Wiig (red.sekr.), marianne.wiig@lokalhistorie.no. Hans Hosar, hans.hosar@lokalhistorie.no. Marit Sofie Egeberg Krog, maekrog@yahoo.no. Marthe Glad Munch-Møller, marthe.glad@lokalhistorie.no. Hans Nissen, hans.nissen@ntnu.no. Redaksjonen avsluttet 2. april 2014. Abonnement LLHs medlemslag får Lokalhistorisk magasin fritt tilsendt, med fem eksem plarer til hvert lag. Andre kan tegne abonnement. Prisen for 2014 er kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,- for lag og institusjoner. Enkeltnummer koster kr 75,-. Adresseendringer sendes til Siv Randi Kolstad, på e-post: siv.r.kolstad@ntnu.no eller tlf.: 73 59 64 33. (Husk å ta med hvilken adresse det skal endres fra!) Annonser og manus Materialfrister i 2014 for hefte 1: 15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, ta kontakt med Siv Randi Kolstad, på tlf.: 73 59 64 33 eller e-post: siv.r.kolstad@ntnu.no. Utgivelsestidspunkter Mars, juni, september og desember. Opplag: 3000 Formgiving og bilderedaksjon: Marianne Wiig Designmal/Trykk: 07-gruppen Landslaget for lokalhistorie Sekretariatet, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41. E-post: siv.r.kolstad@ntnu.no Internett: historielag.blogspot.com/ Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 Generalsekretær: Hans Nissen Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler kr. 2000. Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen for historielagsbevegelsen i Norge. Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen for og øke kunnskapen om lokalhistorie og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. Norsk lokalhistorisk institutt Observatoriegata 1b, 0254 Oslo Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 E-post: nli@lokalhistorie.no Internett: www.lokalhistorie.no www.lokalhistoriewiki.no Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under Kultur departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. Om magasinet og utgiverne Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og for Norsk lokal historisk institutt. Redaksjonen består av representanter for både LLH og NLI. Forsiden Cyril Edward Powers (1874 1951) linoleumstrykk The Eight fra 1930. Private Collection / Photo Osborne Samuel Ltd, London / The Bridgeman Art Library.

4 Cupfinalesiger. 2013 Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. 5 Idrett og lokalhistorie eksemplet ROSENBORG BALL- KLUBB Av Ola Svein Stugu Av alle uviktige ting i verda er fotball det viktigaste, skal pave Johannes Paul II ha sagt. Kva som gjer somme fenomen meir og mindre viktige enn andre, er ikkje eintydig, men lokal- og regionhistorikarar som interesserer seg for folks daglegliv og for kulturendringar i eit område, kan ikkje unngå å nemne idretten. Historia om einskilde idrettsgreiner eller om einskilde idrettsklubbar kan såleis ikkje berre brukast til å fortelje om fritidsaktivitetar og daglegliv. Ho kan også brukast som eit prisme for å forstå meir grunnleggjande endringsdrag i kultur så vel som i økonomi både innan regionen og meir allment. Bydelslaget Eit eksempel som vil vere godt eigna til å illustrere dette, er Rosenborg ballklubb, som i tiåra etter 1960 utvikla seg frå ein bydelsklubb i Trondheim til eitt av dei viktigaste landsdelssymbola i Trøndelag. På 1950-talet var Steinkjer den store fotballklubben i Trøndelag, og den einaste stabile i landstoppen. Men i 1960 vart Rosenborg cupmeister for første gong. Same år rykka laget opp i Hovedserien. Det var da så godt som eit reint bydelslag. Unntaket var ein 19-årig orkdaling, Nils Arne Eggen, som hadde kome til byen for å studere, og vart venleg mobba som bone av bygutan på laget. Over til venstre: Eldar Hansen scorar sitt femte mål på to kampar i den legendariske cupfinalen 1960. Frå RBKs nettsider/arkiv. Over til høgre: Odd Iversen i aksjon under kampen mot Molde på Lerkendal 1974. Iversen scora eitt av Rosenborgs to mål i kampen som enda 2 1.Foto: Stein Fjesme/Adresseavisen. Høgre: Skitne og glade. RBK vann seriefinalen 1958/59, 4 0 over Trygg. F. v.: Harald Gulbrandsen, Kjell Hvidsand, Kåre Rønnes og Carsten Dreier. Vegen opp og fram Cupmeisterskapen var ikkje nok til å etablere Rosenborg stabilt på toppnivået i norsk fotball. Men mellom 1967 og -71 vart klubben seriemeister tre gonger. Åra som følgde, vart magrare, men etter eit nytt meisterskap i 1985 kom ein lang periode da Rosenborg dominerte norsk fotball på ein måte som ingen hadde gjort tidlegare. Frå 1988 til 2004 var det berre to år klubben ikkje vann serien, fleire år vart han også cupmeister. Frå 1995 var klubben også ei rekke år med i Champions League, og det var ikkje sjeldan å møte utlendingar som ikkje hadde nokon som helst referansar til Trøndelag og Trondheim før dei fekk høyre at det var der Rosenborg kom frå. Dei seinaste åra har ikkje klubben vore like suveren, men han er framleis mellom dei fremste i landet. I det følgjande er det likevel ikkje fotballresultata som er temaet, men dei samfunnsvilkåra som gjorde utviklinga frå bydelsklubb til internasjonalt nivå mogleg. Personfaktor og timing Ikkje minst i første fasen var personfaktoren viktig. «Troillungan», kameratgjengen frå 1960, stod for ei form for fandenivoldsk speleglede som gjekk godt heim hos publikum, og klubben hadde leiarar som kunne ta vare på sjansane. Men det handla minst like mykje om heldig timing: Klubben var godt posisjonert da konkurransen om fotballhegemoniet i Trondheim hardna til. Til saman førte dette til at Rosenborg vart den leiande trondheimsklubben i ein periode da også fotballen i aukande grad vart underlagt marknadskreftene. Men kor leis kunne klubben også bli leiande i landet? Første fasen var kjenneteikna av bereposar og bukselommer, den andre var prega av stresskoffertar og bankkonti. (Ingar Skrede) Det viktige opplandet Svaret må søkast langs fleire linjer. Ei handlar om sentralisering og konsentrasjon. Di meir ressurskrevjande toppfotballen var, di viktigare var det for ein klubb å kunne trekke på eit stort oppland. Allmenne forestillingar om kva som var sentrum og periferi i ein landsdel, favoriserte storbyklubbene. I denne konkurransen tapte Steinkjer: bon laget inant kunne aldri bli identifikasjonsobjekt for fotballfrelste trondheimarar. Forskuv inga av tyngdepunktet i kvinnehandballen i landsdelen frå Innherred til Trondheim er ein parallell prosess som kom om lag på same tid. Men den hang også nær saman med at Trondheim fekk dei første idrettshallane i landsdelen. Bil og fjernsyn Det tidlege 1960-talet var også ei gjennombrotstid for bilismen og fjernsynet. Sirkelen av menneske som potensielt kunne identifisere seg med fremste

6 7 Lerkendal stadion i dag. Foto: Jan O. Jensen. Øvst: Fotball og kommers. Mobildeksel for RBK-fans. Høgre: Dette laget vann opningscupen på Trondheim Stadion i 1949. Ukjend fotograf. Alle bilete frå RBKs nettsider/ arkiv. Over: Rosenborg på løkka, tidleg på 1930-talet. Spelarane er frå venstre: Kolbjørn Haugan, supertalentet Ragnar Iversen, Thor Munkvold og Kåre Sandstad. Mannen i bakgrunnen ikkje namngjeven. Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. Venstre: Rosenborgs store trio, Harald Sunde, Odd Iversen og Nils Arne Eggen, på Værnes etter forballandslagets «drømmereise» i Mexico og Guatemala. Foto: Adresseavisen. laget i byen, var såleis i ferd med å utvide seg dramatisk. Den utflytta trondheimaren i Oppdal som i åra etter 1960 fylte bilen med fotballinteresserte naboar når Rosenborg spela storkamp, var ikkje noko særsyn. Slik vart fotballen også ein katalysator for sterkare kontaktar og kulturell utjamning mellom by og land. Heilskapen blir best når spelarane får høve til å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke det i samhandling med dei andre. (N.A. Eggen). Frå vinteridrett til verdsidrett Allment var idrettsleg framgang eit godt symbol å samle seg rundt for trøndersk patriotisme. Skiidretten var viktig, fram til 1980-åra kunne også skøyter konkurrere om masseinteressa, men i eit større bilete kunne dei internasjonalt sett smale vinteridrettane vanskeleg måle seg med verdsidretten fotball som det i tillegg var knytta eit knippe globalt einsarta ritual rundt. Ein klubb som kunne framstå som symbol for trøndersk styrke og samhald, var sikra eit stort, entusiastisk heimepublikum og følgjeleg også inntekter som med den rette blandinga av hell og dyktigheit igjen kunne konverterast til nye sportslege suksessar. Forsterkingar utanfrå Ein slik god sirkel føresette at klubben alt var etablert på toppen. For å kome dit, måtte den lokale kameratgjengen få forsterkning utanfrå. Her kom veksten i utdanningssamfunnet Rosenborg til gode, med eit aukande tilsig av studentar i spelarstallen. I tillegg var klubben mellom dei aller første som tok i bruk økonomiske middel for å trekke til seg gode spelarar. Nesten ingen på meisterlaget i 1971 hadde bakgrunn i bydelen, ein tredel av spelarane kom jamvel frå andre landsdelar enn Trøndelag. Frå berepose til stresskoffert Mot slutten av 1980-talet var Rosenborg leiande i profesjonaliseringa av norsk fotball. Den store omveltinga kom frå 1987 88, da selskapet Rosenborg Sport vart stifta og forretningsføringa i klubben kom inn i opne, ryddige og kontrollerbare former. Da klubben tok dei første stega i marknadsorienteringa før 1970, var verksemda meir prega av improvisert gründerkapitalisme enn av konserntenking. Første fasen var kjenneteikna av bereposar og bukselommer, den andre var prega av stresskoffertar og bankkonti, skreiv forfattaren Ingar Skrede i ei bok om klubben i 1992. Underhaldning på grasmatta Rosenborg fikk såleis etter kvart meir til felles med underhaldningsbedrifter som sirkus og revyteater enn med tradisjonell amatøridrett. Omorganiseringa innebar ikkje berre meir bedriftsøkonomisk tenking rundt verksemda, men også ei forståing av sjølve fotballspelet som eit produkt på ein underhaldningsmarknad. Når laget bevisst valde ein offensiv spelestil, var det ikkje berre fordi det gav resultat, men også fordi det var publikumsvenleg. RBK som identitetsskapar Ut gjennom 1990-talet vart bedriftspreget enda sterkare. Inntekter frå publikum, spelarsal og bonusinnntekter frå Champions League gjorde det også lettare for klubben å kjøpe Lerkendal av Trondheim kommune og bygge den ut til ein rein fotballarena. Både byen og landsdelen samla seg rundt klubben som symbol på at også ein trøndersk organisasjon kunne hevde seg mellom dei store. Det var greitt å ha med seg i ein periode da ei rekkje store trønderske bedrifter

Bok og skrift anten la inn årene eller vart selde ut av landsdelen. I 1991 kunne til dømes den nye ordføraren i Trondheim, Marvin Wiseth, fortelje til Adresseavisen om korleis han stadig kunne sole seg i glansen frå RBK. «Rosenborg gir Trondheim en helt egen identitet,» meinte han. Wergelandsveien: Fra Grotten til Litteraturhuset / Bodil Stenseth. Oslo: Press, 2013. 291 s. 8 9 I brodden for hamskiftet Rosenborg blir såleis ikkje berre eit eksempel på hamskiftet i toppidretten i tiåra fram mot tusenårsskiftet, klubben var også mellom dei som gjekk i brodden for det. På den tida han slo igjennom, høyrde norsk fotball eintydig inn under fritidssfæren. Mot slutten av perioden var han i aukande grad innordna i et produksjonsliv der produksjon av meining, symbol og opplevingar hadde fått ein stadig viktigare plass. Hovudproduktet til bedrifta Rosenborg var oppleving, men han leverte også symbolverdiar og identitet til samfunnet omkring, og vart jamvel brukt som eksempel for lagbygging både i offentleg og privat samanheng. Godfotteorien Midt oppe i marknadsorienteringa dyrka klubben fram ei form for ideologi som fann si uttrykte og tilspissa form i den mangeårige trenaren Nils Arne Eggens Godfotteori. Heilskapen blir best når spelarane får høve til å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke det i samhandling med dei andre, meinte Eggen. Systemet var kollektivt, men der skulle det vere rom for både individualisme og ulikskapar. Målet med verksemda var likevel å vinne over konkurrentar og motstandarar. Slike tankar var på linje både med anerkjent teori for bedriftsleiing og med eit liberalisert, marknadstilpassa sosialdemokrati, og Eggen vart jamvel tilbydd ein statsrådpost da Thorbjørn Jagland danna regjering i 1996. Det ideologiske særpreget har likevel vore mindre tydeleg dei seinare åra. Fortryllinga er borte, og Rosenborg har vorte meir normalisert og lik andre storklubbar, både i marknadsorientering, prestasjonar og prestisje. Ola Svein Stugu (fødd 1947) er professor ved Institutt for historiske studier på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Wergelandsveien er en av de kortere veiene i Oslo, men det er ikke så rent få kjente personer som har fått plass der gjennom tida. Veien tilhører det eksklusive området langs Slottsparken, og er i dag mest kjent for bygninger som Grotten og Kunstnernes hus. Bodil Stenseth har i sin bok om veien tatt utgangspunkt i bygningene, men fokuset ligger på menneskene. Boka kan beskrives som en serie biografier om mennesker som har det til felles at de har bodd eller hatt sitt virke i Wergelandsveien. Hun har tatt for seg alle slags folk, fra slottsarkitekt Linstow og Grotten-beboer Henrik Wergeland til indremisjonær Slyngstad og vaktmester Johansen i Kunstnernes hus. I de enkelte kapitlene er det også funnet plass til å omtale resten av husholdet, også tjenerskapet. Boka er gjennomillustrert, og bildeutvalget kan være noe overraskende. Det finnes selvsagt bilder av veien og bygningene langs den, men det er også her menneskene som er i fokus. Det er de som får de store oppslagene, ikke husene. Selv om boka har det som forventes av et akademisk verk noter, kilder og personregister er den også en underholdende bok som gjør ei gate til noe mer enn en ferdselsåre eller en adresse, nemlig til summen av menneskene som har bodd der. Chris Nyborg Fra øverst til nederst ser vi Wergelandsveien nr 2, Grotten, fra 1841 (foto: Stig Rune Pedersen, 2012), nr 23b fra 1865, nr 21 fra 1866, som bl.a. har huset Norges Musikkhøgskole, nr 5 fra 1931, nr 7 fra 1958, nr 17, Kunstnernes hus, fra 1930 (alle foto: Chris Nyborg, 2013) og nr 29 i 1905. Bygningen er revet, og i nybygget fra 1932 holder Litteraturhuset til (ukjent fotograf, Mittet forlag, Oslo museum). Alle bilder fra Lokalhistoriewiki.no, cc-by-sa. Forteljingar om freden 8. mai 1945 er ein av milepelane i norsk historie. Knapt nokon dag har sett nordmenn sine kjensler i så djup rørsle som denne dagen. Men for å forstå det som hende nett den 8. mai, er det heilt avgjerande å fortelja om kva folk opplevde, tenkte og følte i tida før. Dei fleste skjøna at krigen snart var over, men korleis ville slutten bli? Dette emnet arbeider eg med nå, med eitt av dei større norske forlaga i ryggen. Tanken er å skrive ei bok som skal ut til Under: Biletet er ikkje tid- og stadfesta, men bodskapen er ikkje til å ta feil av. Frå NTB s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. jubileet neste år. Og heilt vesentleg for meg er å få fram lokale, konkrete forteljingar frå rundt om i landet, gjerne kvar einaste krik og krok. Det kan vera dagbøker, rapportar, artiklar til dømes frå historielagsårsskrifter og bygdebøker lydband, minne fortalt av tidsvitne som ennå lever og tips, alt som kan medverke til å gje eit sannferdig, ekte og konkret bilete av frigjeringsprosessen som får sitt klimaks denne dagen. Eg vil gjerne ha forteljingar som ser freden frå alle perspektiv og vinklar, sigerherre og tapar, fangar og krigsheltar, oldingar og born. Eg kjem til å reise mykje kring i lan- Venstre: Håkon VII sitt monogram og V-teiknet i stein kjende symbol for motstanden under krigen. Biletet er ikkje stad- og tidfesta, og personane ukjende. Frå NTB s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. Over: Kongens monogram og valspråk samt datoen for det tyske overfallet. Biletet er ikkje tid- og stadfesta. Frå NTB s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. det, og vil gjerne ha personleg kontakt med folk som sit inne med slikt materiale eg har skissert. Men sjølvsagt tek eg og imot på e-post eller på den avlegse måten som vi framleis har postkasser til. Eg set pris på einkvar kontakt, og for all del, eg er ikkje berre ute etter store hende og sensasjonar og avsløringar (sjølv om eg ikkje seier nei til slikt). Alt vil ble handsama etter alle reglar for kjeldevern og kjeldebruk. Eg takkar på førehand alle som let høyre frå seg. Egil Ulateig Romsdalsvegen 1004 2665 Lesja Telefon 917 58 877 Epost: egil-u@online.no Religion som tema i neste nummer Hovudtema i neste nummer av Lokalhistorisk magasin vil vere religion i lokal samanheng. Vi vil teikne opp ein religiøs Noregs-geografi, og set fokus både på kristne og ikkje-kristne trusretningar, gammal og ny tid, rørsler, konflikter, gudshus, kyrkjetekstilar og mykje meir. Småstoff Lokalhistorisk magasin 4/13

Cricket i Oslo Av Thomas Michael Walle 10 11 Over: Landslaget spiller mot et gjestende lag fra Pakistan på Ekebergsletta i 2003. Foto: Thomas Michael Walle. Venstre: Den første organiserte cricketklubben for jenter i Norge, Falken Girls. Her fotografert på Ekebergsletta i Oslo 2013. Ukjent fotograf. Kilde: ambisjoner.no. Allerede mot slutten av 1800-tallet ble det spilt cricket i Oslo, og hadde Mr. Whittons plan for «Parkanlæg ved Frogner» blitt gjennomført, hadde en cricketbane blitt anlagt der Gustav Vigelands skulpturer i dag troner. Det var imidlertid grunnet den pakistanske innvandringen til Norge fra slutten av 1960-tallet og framover at cricket skulle få fotfeste i byen. Sportsimperialisme på 1800-tallet Det vi i dag omtaler som idrett eller sport kan spores langt tilbake i tid og har nok vært et element i de fleste samfunn. Beslektede former har eksistert på ulike steder, men med lokale regler og særpreg. Under Dronning Victorias lange regjeringstid i Storbritannia (1837-1901) ble ulike idrettsformer fremmet ut fra idealet om den sunne, siviliserte og kristne mannen begrepsfestet i ideologien om Muscular Christianity. Samtidig skjedde det en standardisering av reglene, og mange moderne idretter ble forma lisert i andre halvdel av 1800-tallet. Dette førte til etablering av sportsklubber og muligheter til å konkurrere på tvers av lokale, regionale og etter hvert nasjonale grenser. Storbritannia var en politisk og kulturell stormakt, og de nye sportene spredde seg til mange land. Sport kan tjene både som en motor for og som mål på transnasjonale endringer. Sport «reiser» og sprer seg, men noen sportsformer reiser bedre enn andre. En kombinasjon av egenskaper ved sporten og lokale forhold er med på å avgjøre hvorfor en sport slår rot et sted, mens andre ikke fester seg. I Norge ble Christiania Footballclub stiftet så tidlig som i 1885, bare få år etter at de første standardiserte reglene ble utarbeidet i Storbritannia. I 1902 ble Norges Fotballforbund etablert, og også i mange andre europeiske land fikk fotballen tidlig bred oppslutning. Motesport for byens herrer Cricket, som på denne tiden var å betrakte som britenes nasjonalidrett, hadde derimot mer begrenset gjennomslag i Norge og i Europa forøvrig. Vi har ingen sikre opplysninger om når cricket ble spilt for første gang i Norge, men et bilde av det som skal være «Christiania Cricketklubb» fra 1865 tyder på at sporten ganske raskt ble tatt opp i enkelte miljøer. Selv om identiteten til de avbildete mennene så langt er ukjent, skal fotografiet ha vært i Ida Wedel Jarlsbergs (1855-1929) eie. Som datter av Peter Anker Wedel Jarlsberg og oppvokst på Jarlsberg gods, tilhørte hun det absolutte øvre sjikt i samfunnet. Dette kan gi oss noen indikasjoner på hvem som kjente til cricketsporten på dette tidspunktet. Hvorvidt Christiania Cricket - klubb hadde andre klubber å spille mot, finnes det lite informasjon om. Mot slutten av 1880-tallet er det imidlertid flere eksempler på at sporten både er kjent i Norge og at det gjøres forsøk på å etablere cricket som en organisert idrett i hovedstaden. Utstyr kunne kjøpes i velutstyrte forretninger, og Spilleaftener på Bygdøy bane annon seres i avisen. 1 Da Kristiania kommune kjøpte parken under Frogner Hovedgård i 1896, var det et mål å gjøre den tilgjengelig for publikum. Christiania Cricketklubb,1865. Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen, Oslo museum / oslobilder.no. Skotten James Whitton, ansvarlig for Glasgows kommunale parker, ble invitert til byen i 1900 for å utarbeide forslag til et parkanlegg der idrett og sportslige aktiviteter skulle vies stor plass. 2 Det opprinnelige forslaget fra 1902 satte av store arealer til «Kriket-pladse», men i et revidert utkast er en lekeplass tegnet over cricketbanene. Ingen av forslagene ble gjennomført etter planen, men Frognerparken slik vi kjenner den i dag har like fullt større arealer avsatt til sportslig rekreasjon. Så sent som i 1908, i en avisartikkel om sportens påvirkning på herremoten, omtales cricket som en av de mest moderne sporter som for håpentligvis vil erstatte Lawntennis, i følge artikkelforfatteren. 3 Cricketsporten fikk imidlertid ikke den arenaen som kunne ha ført til et gjennombrudd i hoved staden. Det er lett å tenke at tiden var i ferd med å løpe fra cricketspillet, med kobling til en britisk overklassekultur som gradvis svekket sin globale innflytelse. 4 Kanskje er dette også forklaringen på at cricket ikke ble en masseidrett i Norge. Samtidig levde cricketen videre blant annet i England og Australia. Også i de britiske koloniene, der cricket først var en adspredelse blant koloniherrene, ble sporten gradvis introdusert for større deler av befolkningen. Gjennom avkoloni seringsprosessen fikk cricket en viktig symbolsk rolle i etableringen av en nasjonal identitet, blant annet for India, Pakistan og de Vest-Indiske øyer. Å slå de tidligere koloniherrene i deres egen idrett ble en milepæl for mange av de nye nasjonene, som etter hvert gjorde cricketspillet til sitt. Cricket er i dag en verdenssport, men få nye land har meldt seg på blant de beste nasjonene som hvert fjerde år møtes i verdenscupen. Mer enn «arbeidsinnvandrere» I årene rundt 1970 kom en ny gruppe arbeidsinnvandrere til Norge. Fenomenet var i seg selv ikke nytt, selv om innvandrerandelen hadde vært lav i årene etter andre verdenskrig. Det nye var at arbeidsinnvandrerne av utseende og opphavsland skilte seg fra tidligere innvandrergrupper. En stor andel var unge pakistanske menn, i hovedsak ugifte men også noen som hadde reist fra ektefeller og barn. For de fleste var nok planen å jobbe i Norge et begrenset antall år, før de reiste tilbake til Pakistan for å (re)etablere seg der. Med bakgrunn i dette har mye av den tidlige historien om den pakistanske innvandringen til Norge dreid rundt hardt arbeid og kummerlige boforhold. Dette forstås ut fra at mennene i ett og alt hadde fokus på å tjene opp penger til et bedre liv for seg og familien i Pakistan. Fortellingen om de tidlige inn vandrerne som ofret seg for sin familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske miljøet. Historien gjenfortelles og lever videre hos nye generasjoner, og bidrar til å skape lojalitetsbånd til foreldre- og besteforeldregenerasjonen. Det vil alltid skjule seg mange alternative fortellinger bak slike offisielle historier, og en av disse handler om cricket. Noen av de pakistanske mennene hadde fått jobb på Kværner i Lodalen. Med cricketutstyr medbrakt fra Pakistan begynte de å slå ball på fritiden, mellom brakkene på industriområdet der de også

bodde. Fra å være en motesport for den bemidlete byborger rundt århundreskiftet med ambisjoner om et større cricketanlegg på Oslos vestside, gjenoppsto cricket på østsiden av byen blant en gruppe industriarbeidere. Nå bidrar imidlertid denne framstillingen til å tilsløre et vesentlig skille innenfor gruppen av arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Det var i all hovedsak menn med bybakgrunn som spilte cricket i denne fasen, og de utgjorde et mindretall i en innvandrergruppe der majoriteten kom fra landsbygda. Dette skillet sier nok også noe om utbredelsen av cricket i Pakistan på 1970-tallet, med oppslutning spesielt i byene og blant landets overklasse. Et annet vesentlig element var at de med bybakgrunn i større grad kom som individuelle innvandrere, mens de som kom fra landsbygda gjerne hadde slektskapsrelasjoner til hverandre. Cricket kan derfor ha utgjort en aktivitet som knyttet mennene sammen, på tvers av slekt, opphavssted og også religion. 5 Kamp mellom Bjørvika og Holmlia på Ekeberg, 2013. Foto: Norges Cricketforbund. 12 13 Cricket-spillere på Plaine de Plainpalais, Geneve, 1817. Ukjent kunstner. Kilde: Wikimedia Commons. Byen tas i bruk Mulighetene til å spille cricket på Kværners industriområde var selvsagt begrenset, men Ekebergsletta lå ikke langt unna. Dette friluftsområdet ble brukt av byens befolkning til både organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter, og var bedre egnet for å spille skikkelig cricket. Mennene begynte å gå opp til platået på søndagene da de hadde fri, og dette var starten på cricketens nye liv i Oslo. Etter hvert ble også Muselunden, grøntområdet på Sinsen, tatt i bruk, og det etablerte seg to grupperinger som skulle danne grunnlaget for framtidige cricketklubber. Det er ikke uvanlig at en gruppe venner benytter et åpent område til uorga ni serte sportsaktiviteter. Et fotballmål kan markeres med sko og klær, og hjørnene antyder banens rektangulær form. Cricketspillerne opplevde imidlertid problemer med andre brukere av området, særlig på Muselunden. I en cricketkamp foregår mye av aktiviteten på midtstykket av banen, den såkalte pitch, mens mange spillere følger med på det som skjer på avstand, klar til å fange ballen hvis den skulle komme i deres retning. Og mens pitch en er rektangulær og avlang, er yttergrensen av banen oval. Det er derfor kanskje ikke så merkelig at en utenforstående ikke forstår hvor grensene er. De prøver å gå rundt, men i stedet befinner de seg plutselig i kampområdet. Også senere, etter at permanente baner ble etablert, har det imidlertid vært konflikter der enkelte bevisst har ignorert banens yttergrense med et tydelig ønske om å provosere, samtidig som lokalbefolkningen har gitt uttrykk for at cricketspillerne tar seg urettmessig til rette på definerte fellesarealer. 6 En kombinasjon av spillernes bakgrunn og manglende kunnskap om spillet er nok medvirkende årsak til slike konflikter. Det var også andre begrensinger ved de områdene de til nå hadde benyttet. Gressmatten på Ekebergsletta var preget av at området ble brukt til fotball, noe som gjorde den mindre egnet til cricket, der matten helst skal være tørr, så jevn som mulig og med kortklippet gress. Oslo Park- og idrettsvesen ble kontaktet, og etter lengre forhandlinger fikk cricketspillerne tildelt et område på Grønmo som de kunne benytte, på en eldre og gresslagt del av byens gamle søppelfylling. En sammenleggbar pitch av jute, 22 meter lang, 3 meter bred og av forståelige grunner veldig tung, måtte transporteres opp til banen hver gang de skulle spille. Organisering og integrering Det er interessant at samtidig som myndighetene betraktet de pakistanske arbeidsinnvandrernes opphold i Norge som midlertidig, en oppfatning de i stor grad delte med innvandrerne selv, ble det tatt aktive grep for å etablere cricket som en organisert idrett i Norge. Det er tydelig at mennene ikke anså sin situasjon som innvandrer som meningsfull utelukkende gjennom en forestilt framtid i Pakistan, men la vekt på å finne glede og engasjement i livet i den situasjonen de var i der og da. Cricket var nok for mange også en vesentlig del av deres identitet. Utsagnet fra en av spillerne om at «Cricket er min andre religion» sier mye om at dette er et viktig element i en kultur de ønsket å opprettholde. 7 Også på andre måter kan prosessen med å skaffe bedre fasiliteter for cricketspillet sies å peke framover mot en mer permanent tilværelse i Norge. Kontakten med myndighetene tjente som en skole for å forstå det norske byråkratiet. Det ble lagt vekt på å argumentere på vegne av en idrett som var likestilt med andre sportslige aktiviteter, heller enn å fremme krav som en minoritetsetnisk gruppe. På begynnelsen av 1980-tallet hadde da også de som spilte cricket en ganske variert bakgrunn, med deltakere både fra India og Storbritannia i tillegg til et økende antall med bakgrunn fra Paki stan. Samtidig åpnet lederskap i cricketen for innflytelse og posisjoner også på andre områder, og dette forsterket koblingen mellom det norskpakistanske miljøets interessekamper og makthierarkier på den ene siden og organiseringen av cricket på den andre. Særlig de indiskættede spillerne trakk seg ut, og da den norske cricketligaen ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet med seks klubber, var den pakistanske dominansen tydelig. Nye grep for å profesjonalisere organi seringen av cricketen ble tatt på 2000-tallet. Et nytt område av Ekebergsletta ble tilrettelagt for cricketkamper, med skikkelig pitch og treningsområde for å kaste og slå ball. En bane nummer to ble etablert på Rommensletta på Stovner, noe som ga mulighet for flere lag både til å trene og spille kamper i løpet av den korte norske cricketsesongen (mai september). Antall lag i ligaen

Dronning på rulleskøyter 14 15 Øverst: Faksimile fra boken Five years of Pakistan, publisert i Karachi, trolig i 1953. Under: Skotten James Whitton utarbeidet i 1900 på oppdrag av Kristiania kommune en plan for et parkanlegg ved Frogner hovedgård. I planen inngikk cricket-baner. Oslo byarkiv, bilag til bystyresak. vokste raskt, og i 2003 var det 19 lag fordelt på to divisjoner. I tillegg ble et norsk cricketlandslag etablert, og i 2007 ble sporten endelig tatt opp som særidrett under Norsk Idrettsforbund. I 2013 ble det spilt cricket i fem divisjoner, i tillegg til én jentedivisjon og tre aldersbestemte ungdomsdivisjoner. På 40 år har cricket vokst til å bli en stor sport, som speiler endringen i sam funnet i løpet av den samme perioden. Samtidig er behovet for egnete baner og treningsområder fortsatt en stor utfor dring. I 2005 ble luftige planer for et idrettsstadion på Sørenga lansert under navnet «Enga Amfi», inkludert fasiliteter for cricket. 8 Selv om denne cricketbanen ser ut til å lide samme skjebne som Mr. Whittons Kriketplads i Frognerparken, er det grunn til å tro at cricketen omsider, etter 150 år og en tur innom Pakistan, har klart å slå rot i Oslo. Thomas Michael Walle (f.1970) er Førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Han er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, og har i sin doktorgradsavhandling skrevet om maskulinitet og etnisitet med utgangspunkt i cricketmiljøet i Oslo. Litteratur Khan, Mahmona: Tilbakeblikk Da pakistanerne kom til Norge. Pax Forlag, Oslo 2009. Mangan, J.A.: Athleticism in the Victorian and Edwardian public school. Frank Cass, London 2000 [1981]. Roede, Lars: Frogner hovedgård - Bondegård, herskapsgård, byens gård. Pax Forlag, Oslo 2012. Stoddart, Brian og Sandiford, Keith A.P. (red.): The Imperial game: Cricket, culture and society. Manchester University Press, Manchester 1998. Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete. Norsk innvandringshistorie: I globaliseringens tid, 1940-2000. Pax Forlag, Oslo 2003. Walle, Thomas Michael: A Passion for Cricket Masculinity, ethnicity, and diasporic spaces in Oslo. PhD-avhandling, Universitetet i Oslo 2010. Kilder 1 Aftenposten, 24.07.1890 2 Roede, Lars 2012:186-88 3 Ukjent forfatter, «I Dagens Løb», Aftenposten, 12.04.1908 4 For eksempel argumenterte Oscar Nissen, som representerte Arbeiderpartiet, under debatten i bystyret for at idrettsanlegg ikke var noe for vanlige folk. 5 I et intervju i forbindelse med doktorgradsarbeidet ble det påpekt at han som tok med det første cricketutstyret til Norge tilhørte Pakistans kristne minoritet. 6 Hanken, Anita, «Går over streken», Lokalavisen, 11.06.2009 7 Walle, Thomas Michael 2010:235 8 Lundegaard, Hilde, «Vil ha badeland og stadion», Aftenposten Aften, 21.09.2005 Av Marthe Glad Munch-Møller Over: Et selskap på rulle skøyter i badebyen Weston-super-Mare, nær Bristol, England tidlig på 1900-tallet. BBCs nettsted, PD. Midten: Dronning Mauds velbrukte rulleskøyter. Foto Teigen, Oslo kunstindustrimuseum. Under: Postkort fra en av rulleskøytebølgene. Historia sier at den første til å gå på rulleskøyter var den belgiske oppfinneren Joseph Merlin, som i 1760 skulle introdusere de nye skøytene i selskapslivet mens han gled omkring på et fornemt engelsk maskeball og spilte fiolin. Oppfinnelsen ble ingen braksuksess, selv om Merlin selv endte kvelden med et brak, nærmere bestemt ved å rulle inn i et kostbart speil, slik at både det og fiolinen gikk i tusen knas. Senere ble stadig nye og forbedra skøyter introdusert, til de på 1870-tallet hadde blitt en ganske populær fritidssyssel, - riktignok blant de velstående. Begge kjønn syntes nok rulleskøyter var en morsom aktivitet, men de grasiøse, glidende bevegelsene en kunne oppnå på skøytebanen gjorde at sporten ble ansett som spesielt velegna for damer. Først rundt 1900 kom skøytene ned i en pris som gjorde dem tilgjengelige for de bredere lag av befolkninga. Den norske kongefamilien gikk på både skøyter og rulleskøyter. Kong Olav fortalte at familien i hans barndom brukte dammen i Dronningparken bak slottet til skøytebane, - Maud hadde selv pleid å gå på skøyter som ung dame hjemme i England, og etterlot seg to par skruskøyter med tilhørende støvler Rulleskøytenes popularitet gikk i bølger. Den første boomen var på 1870-tallet, hvor det skal ha vært hele 30 rulleskøytebaner i London. Omkring 1910 ble det nok engang populært. Dronning Mauds rulleskøyter er produsert i USA, og innkjøpt en tid før første verdenskrig. I motsetning til skruskøytene skulle de ikke monteres fast på støvlene, men hadde ankelremmer som holdt dem fast til foten. De er ganske slitt, og har trolig vært i flittig bruk. Litteratur Tronier, Arne og Finn Syversen. Dagliglivets historie: forbløffende fakta om ting som omgir oss. Det beste, Oslo 1982. Kjellberg, Anne. Dronning Maud, et liv, en motehistorie. Kunstindustrimuseet i Oslo, Oslo 1995.

16 17 Historielagene Historielagene Sommarutstilling på Elvarheim museum i Åmli Kulturlandskap i endring Av Kari Hagelia Olstad og Jens Magne Føreland Elvarheim var opphavleg bygd som eit samfunnshus og teken i bruk i 1925. Heilt fram til 2012 heldt kommunestyret sine møte i denne bygningen. Her har også vore bibliotek, tannlege og i ei årrekkje hadde også framhaldskulen undervisninga si her. Arbeidet med å legge til rette for eit jakt- og fangstmuseum starta på 1980- talet med innkjøp og utstilling av ei samling dyr og fangstreiskap etter den kjende jeger- og fangstmannen i bygda, Aslak Harstveit. Han ønskte på sine eldre dagar at kommunen skulle overta samlingane hans og nytte dei i ein museumssamanheng slik at ungdommen kunne få kunnskap om ein viktig del av kulturarven i bygda. «Ein må ha kunnskap for å bli glad i naturen», var slagordet hans. På Elvarheim har det også blitt plass for historia til den store bjørneskyttaren, Olav Tverrstøyl, som i si tid var med og skaut nærare 100 bjørnar. Utstillingane om desse to fangstmennene er sjølve kjernen i presentasjonen av museet som til sommaren skal supplerast med ei permanent utstilling om beveren i Åmli. Beveren pryder kommunevåpenet, og ikkje utan grunn. Det var i Åmli-området beveren overlevde etter å ha blitt overbeskatta i Nord-Europa heilt frå mellomalderen. Sommarutstilling I tillegg til dei faste utstillingane har den lokale museumsnemnda kvar sommar laga ei temautstilling i den store festsalen i andre etasje. Sommarutstillinga er vanlegvis open for publikum frå kring midten av juni til ut august, og har vore årviss frå 1990. Ved val av tema for sommarutstillinga legg museumsnemnda alltid vekt på å finne tema som har lokal forankring og som ein reknar med vil engasjere lokalt, men også i noko mon utafor eigen kommune. På det jamne er mellom 1000 til 2000 besøkande innom sommarutstillinga i løpet av dei 2 1/2 månadane utstillinga er open. Sommarutstillinga 2013 Hovudtemaet for utstillinga i 2013 var «Åmli i dag og for 100 år sidan». I tillegg vart det sett fokus på at det i 2013 er 100 år sidan kvinnene fekk allmenn røysterett. At dei to viktige organisasjonane Åmli helselag og Åmli skogeigarlag feira 100-års jubileum vart også markert. Fotografi frå den store fotosamlinga til Åmli historielag var viktig for å synleggjere hovudtemaet. I tillegg fekk ein tak i mange gamle fotografi frå private samlingar. Størsteparten av bilda var om lag 100 Førre sida: Gardsgrenda Austenå i Tovdal for omlag 100 år sidan. Dette bildet viser ei grend mest utan anna vegetasjon enn eng og åkrar. Steinura i bakre/høgre bildekant er heilt rein for buskar og kratt. Foto: Åmli Historielag. Over: Gardsgrenda Austenå i Tovdal i 2013. Mangt har endra seg på kring 100 år. Ein ser framleis beitedyr i bakkane opp for vegen, men store områder er tilgrodd med buskar og tre. Bygningsmassen er også endra, men ein kjenner igjen dei same gardstuna. Foto: Jens M. Føreland. Høgre: Olav Tverrstøyl levde i tidsrommet 1845 til 1938. I heile sitt liv budde han i Åmli, men han jakta over store område både i Aust- Agder, Vest-Agder og Telemark. Olav skaut den fyrste bjørnen som 14 åring. I alt var han med å felde nærare 100 bjørnar. Dei fleste skaut han sjølv. På bilde står han med den gamle bjørnebørsa etter bestefar sin, Olav Johnsen Eppeland. år gamle. Dei viste på ein god måte korleis grender, gardar, og andre lokalitetar såg ut på byrjinga av 1900-talet. I tillegg reiste nokre i museumsnemnda rundt i kommunen for å fotografere dei same motiva for å vise korleis stadane ser ut i dag. For dei som fekk dette oppdraget, vart det ei utfordrande oppgåve. Mangt har endra seg på 100 år. Det som i fyrste rekke var eit problem var all vegetasjonen som hadde kome opp. I ein del tilfelle var det ikkje råd å sjå dei motiva som for 100 år sidan låg som opne landskap. Nokre stader var bygningsmassen heilt endra, andre stader var forfallet stort. I alt vart det lagt fram dokumentasjon på om lag 40 stader i Åmli med fotografi frå 2013 og for ca. 100 år sidan. Reaksjonane på utstillinga har vore positive. Den enorme attgroinga er ein ting publikum merker seg. I fleire gardsgrender der fotografiet for 100 år sidan viser snaubeita rabbar og lier, finn ein i dag lauvkratt og vegetasjon heilt inn mot husveggane. I historisk samanheng er 100 år ein kort periode, men for

Det har i mange år vore ei fast ordning at alle skuleklassane frå og med 4. klasse og oppover brukar ein skuletime på sommarutstillinga. Her ser me elevar som gjer seg kjent med ein del av utstillinga i 2013. (Foto: Arild Håkedal). Høgre: Frå utdelinga av Kongens fortenestmedalje. Frå venstre fylkesmann Øystein Djupedal, Bjørg Krog Kleivene og ordføraren i Åmli, Reidar Saga. (Foto: Jens M. Føreland). Åmli, og truleg for dei fleste kommunane i landet, er endringane store. Ein anna ting som slår ein er alle menneska som var med på dei gamle fotografia. På den tida var fotografering ei storhende og folk på staden stilte opp for å bli med på bilda. I dag er bruk av fotoapparat vanleg. Ofte får ein den motsette reaksjonen at folk kvier seg for å bli fotografert. I samband med opninga av utstillinga heldt fylkesmannen i Aust-Agder, Øystein Djupedal, eit interessant foredrag omkring hendingane som førte til at kvinner fekk allmenn røysterett i 1913. Han kom med fleire overraskande sitat frå sentrale fora som drøfta denne saka og tok den endelege avgjerda, mellom anna frå Stortinget. I konservative kretsar var motstanden stor og argumenta underlege sett i dagens lys. Overrasking Kongens fortenestmedalje Nokre personar hadde i det stille arbeidd ei tid med å skaffe dokumentasjon slik at mangeårig leiar av museumsnemnda i Åmli, Bjørg Krog Kleivene, kunne få Kongens fortenestmedalje. Hovudpersonen sjølv var uvitande om denne aktiviteten heilt fram til at fylkesmannen, Øystein Djupedal, avslutta sitt foredrag med å kalle opp Bjørg og tildele henne medalja. Mange i salen var ukjent med det som skulle skje, og Bjørg sjølv vart litt «sett ut» med det same, men kom raskt til hektene og takka hjarteleg for utmerkinga som ho tydeleg sette stor pris på. Alle i salen reiste seg og hylla Bjørg med trampeklapp. Det var først og fremst på bakgrunn av Bjørg sin store frivillige innsats i lokalmiljøet at søknaden om tildeling av H.M. Kongens fortenestmedalje blei fremja. Men også på bakgrunn av hennar innsats for å fremje nye idear innan landbruksnæringa. Bjørg Krog Kleivene Bjørg Krog Kleivene vart født 31.10.1934, som nest eldst av fire sysken. Ho vaks opp på garden Østre Krog i det som nå er Marker kommune i Østfold. Ho lærde tidleg å ta del i arbeidet på garden, men fekk også høve til skulegang. Fyrst realskulen i Askim og i 1954 tok ho eksamen artium. Etter eksamen artium var ho ei tid heime og hjelpte til der. Bjørg Krog Kleivene er eit overskotsmenneske av dei sjeldne og ei eldsjel. Ho er ein viktig person for mykje av det som skjer og har skjedd i Åmli kommune. Hennar yrkeskarriere viser også stor og fortenestfull innsats gjennom eit langt liv. Innsatsen hennar på frivillig basis er av heilt uvurderleg verdi for kulturlivet i Åmli med blant anna mange aktive år i Åmli bygdekvinnelag, Åmli historielag, Åmli boknemnd, Åmli bygdetun og ikkje minst museumsnemnda og arbeidet med sommarutstillingane sidan 1990. Ho har også vore aktivt med i søndagsskulearbeid i ca 50 år. Og i samband med at den nåverande kyrkja i Åmli feira 100 år i 2009, sydde ho ein messehakel til bruk i kyrkja. For dei som etter å ha lese denne artikkelen skulle få hug til å bli nærare kjent med Elvarheim museum så ta gjerne ein tur til Åmli. Opplysningar om bygda og museet finn du på nettet under Åmli kommune. Helge Gudheim: Kinning, bresting og ysting i Valdres sett i norsk og internasjonal samanheng. Mat & Kultur AS, Vangsnes 2013. 541 sider Ysting i Valdres har undertittelen Dokumentasjon av ein ystetradisjon. Dokumentasjonen er eineståande grundig og omfattande, og er formidla på både presist og pedagogisk vis. Boka veg 3 kilo og er såleis på fleire vis eit vektig verk. Forfattaren har har to overordna siktemål med utgjevinga. Det eine gjeld kulturvern. Valdres er i dag det mest aktive og eigentleg det siste store stølsområdet i Europa nord for Alpane. Det er rundt 220 stølar i drift der, og 70% av mjølkekyrne i bygdene der blir framleis sende til fjells kvar sumar. Boka går nøye inn på reiskap og produksjonsprosessar. Ho gjengir autentiske oppskrifter på rundt 20 tradisjonelle mjølkeprodukt, og nyttar og forklarer over 3300 dialektord frå Valdres knytt til stølslivet og ystinga. Meir enn 1000 gamle og nye bilete, tabellar og kart er med og forklarer samanhengane. Dokumentasjonen av kulturarven byggjer mellom anna på intervju med 35 eldre budeier og kunnskap bevart etter 200 informantar frå 1930- talet. Ikkje minst er det ein halvt løynd, men historisk særs viktig kvinnekultur som blir teken vare på i dette. Det andre siktemålet med boka er av næringspolitisk karakter. Forfattaren stiller seg kritisk til korleis nasjonen generelt og mjølkeindustrien spesielt har handsama kunnskap og tradisjonar i mjølkeforedlinga. Han fremjer sjølv i boka mange forslag til korleis tradisjonane kan takast med inn i framtida ved å leggje til rette for lønsam næringsverksemd basert på stølsdrift og ysting. Forfattaren er mellom anna særs medviten på produktmerking av maten. Forfattaren (fødd 1957) er journalist, og har i alle år sett det som ein viktig del av yrkesgjerninga å vere tradisjons- og kulturformidlar. Gaute Ljotebø: Stølar og stølsliv i Høyanger kommune. Strevsamt og fritt. Høyanger bygdeboknemnd 2012. 208 sider Gaute Ljotebø har skrevet ei omfattende og innholdsrik bok om stølsdrift i Høyanger kommune. Som tittelen indikerer, viser han samspillet mellom det harde arbeidet på stølen og stølen som en friplass. Stølen var en kvinnearbeidsplass, og vi får presentert det omfattende stølsarbeidet på en god måte. Også transporten til og fra stølen var en del av arbeidet, og kunne være strevsomt dersom stølen lå høyt til fjells. Både dyr, mat, klær og utstyr skulle fraktes. Kyr og geiter og til dels sauer ble melka på stølene, og arbeidet med melking og handtering og bearbeiding av melka var omfattende. Det ble laget mange forskjellige melkeprodukter som smør og flere ulike ostetyper. Produktene fra stølen ble som regel frakta ned til bygda ukentlig på kløvhest, og da ble mat til folk og tilleggsfòr til dyra fraktet opp til setra samtidig. Arbeidet med kløvtransporten var ble oftest tatt hånd om av mennene. Rovdyr kunne være en påkjenning for kvinnene på stølen, og på andre halvdel av 1800-tallet var det flere historier hovedsakelig knyttet til bjørn, men også noen få om ulv. Vi får videre høre om stølen som sosial møteplass, og får lese om stølshelger med gjestebud hvor tradisjonell seterkost ble servert. Her var spekemat, smør, rømmegrøt, mylse, rjomask og surmelkslapper kalt «pikekyss» blant det som ble servert. Ljotebø forteller også om stølen som ungdommen sin friplass, hvor man kunne samles til sosialt samvær i helgene, ja noen kom også til støls som friere. Framstillinga av livet på stølen er rikt illustrert med både bilder og sitater fra kvinnenes egne fortellinger. En stor del av boka er viet presentasjonen av de enkelte seterbrukene i kommunen, også dette er rikt illustrert. Boka avslutter med å ta for seg avviklinga av den tradisjonelle stølsdrifta og omlegging til nye bruksområder i nyere tid, med friluftsliv og rekreasjon som viktige stikkord. Boka er en svært god kilde til kunnskap for alle som er interessert i livet på stølen, også ut over Høyanger kommune. Leseren får nærhet til temaet gjennom de mange bildene og kvinnenes egne fortellinger. Boka er samtidig godt dokumentert gjennom bruk av kildemateriale og litteratur. 18 19 Historielagene Aslak Harstveit levde i tidsrommet 1913 til 2000. Han var heile sitt liv ein dyktig jeger og hadde store kunnskaper omkring natur og fauna. I Åmli vart han også kalla beverkongen fordi han dreiv stor fangst av levande beverar som han selde både i inn- og utland. Han samla også ei mengd med utstoppa dyr og fuglar. Også ei stor knivsamling hadde han. Alt dette overtok Åmli kommune etter han sitt ynskje, og utgjer i dag ein stor del av dei faste samlingane på Elvarheim museum. Ann Kristin Klausen: I ærfuglens rike. Orkana Akademisk forlag 2013. 212 sider. Forfatter av boka er Ann Kristin Klausen, ansatt ved Helgeland museum. Boka tar for seg ærfuglens spesielle kulturhistoriske posisjon. Langs norskekysten ble det høstet ederdun fra Mørekysten i sør til Porsangerfjorden i nord. I dette store området var det Helgeland og Salten som var kjerneområdet for denne virksomheten. Her ble det drevet kultivering med vokting, tilførsel av reirmateriale og bygging av ærfuglhus. Boka gir et fint blikk på ærfuglen. Den er rikt illustrert og inneholder faktastoff om ærfuglen og dens betydning i kulturhistorisk sammenheng. Bok og skrift