Skolen som markedsføringskanal eller som motkultur til barns kommersielle hverdag?

Foredrag på konferanse om kommersielt press på barn og unge 10. april: Skolen som markedsføringskanal eller som motkultur til barns kommersielle hverdag? Av Inger Lise Blyverket, nesteleder i styret for seksjon Grunnskole i Utdanningsforbudet Hvor bør grensene settes i forhold til skolen som markedsføringskanal og hvilken rolle kan skolen ha som en motkultur mot barns kommersielle hverdag? Jeg tenkte at jeg skulle gå rett på sak med en gang, men ble til slutt enig med meg selv om at jeg aller først ville vie noe tid til følgende spørsmål: Hva er skolens rolle, hva er vårt mandat, hva er det samfunnet har gitt førskolelærere, lærere og skoleledere i oppdrag å utføre? Med andre ord: hvilken verdiplattform står jeg på når jeg som lærer møter elevene mine en torsdag morgen? - Og jeg altså samtidig vet at idealet om "shop 'till you drop" og "money can buy you love" (eller i alle fall "happiness") preger deres hverdag og bevissthet like mye og kanskje til og med mer enn den preger min For det første: Formålsparagrafen for skolen. I den står det mye "vettugt"; noen av oss mener nok kanskje at deler av den er moden for revisjon og fornying i tråd med at det norske samfunnet har endret seg mye de siste årene, men dette tror jeg vi kan være enige om er blant de alle viktigste oppgavene vi står overfor i skolen: Vi skal sørge for at dei blir gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn står det om grunnskolen, og vi skal hjelpe dei i deira personlege utvikling står det om videregående opplæring. Opplæringa skal videre fremje menneskeleg likeverd og likestilling, åndsfridom og toleranse, økologisk forståing og internasjonalt medansvar. For det andre: Generell del av læreplanen - hele læreplanverket er forskriftsfestet som styringsredskap i den norske skolen, og gjennom den forpliktes vi på: Å gi en oppfostring som ser mennesket som et moralsk vesen med ansvar for egne valg og handlinger, med evne til å søke det som er sant og gjøre det som er rett.. Elevene skal utvikle personlig fasthet til å hevde egne og andres rettigheter. De skal gis styrke til å stå alene, gå på tvers og ikke legge seg flat Samtidig står å lese at: Skolen må finne den vanskelige balansen mellom å anspore, utnytte og danne motvekt mot den kultur de unge selv skaper. Skolen skal formidle verdier som kan veilede i de valg som ny kunnskap åpner for. Det er imidlertid foreldrene som har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. 1

Men skolen må trekke foreldrene med i utviklingen av miljøet rundt opplæringen og i lokalsamfunnet. Til sist står det at: Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode - å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling. Dette vet dere bare er utdrag av skolens mandat, men slik jeg ser det er akkurat dette utvalget en synliggjøring av hvilket oppdrag som er gitt meg som lærer i arbeidet med å gi barn og unge en opplæring som ikke skal kjennetegnes av en kultur der alt er å likne et marked, en opplæring der elevene skal utvikle en kritisk holdning til det konsumsamfunnet foreldregenerasjonen har vært med å skape! Så er det sagt som introduksjon, og jeg kan begi meg over i de vanskelige veivalgene: 1. Hvor bør grensene settes i forhold til skolen som markedsføringskanal? Det er selvsagt fristende å si og i alle fall enklest å si: Vi krever en skole som er fullstendig antikommersiell og ikke-kommersialisert, der alle opplæringsaktiviteter er gratis, der verken sponsing eller reklame har noen plass, der andre verdier enn forbruk og marked fokuseres, der moter, trender og hyper aktivt motarbeides. Det gjør vi for at alle elever skal sikres et likeverdig tilbud, uavhengig av hvor de bor og hvem de er. Det gjør vi for å fremme en skole som utvisker sosiale ulikheter, der ingen ser forskjell på fattig og rik, der de sunne verdier råder grunnen (slik som å vekke ydmykheten overfor det uforklarlige, nøre hugen til å ferdes utenfor oppstukne stier, utvikle innlevelse og følsomhet overfor andre og utvikle gleden ved det vakre for eksempel, slik læreplanen beskriver det for oss). Vi sier kort og greit nei til alt som har med kommersialisering å gjøre, bare da kan skolen bli den frisonen eller det pusterommet som for eksempel Nyborgutvalget og NOU'en er opptatt av og understreker behovet for. Det er fristende å si og det er enkelt å si, men alle vi som er her vet og ikke minst alle dem som arbeider i barnehage, grunnskole og i videregående opplæring vet at det er nær sagt umulig å gå fra klare ord til resolutt og kompromissløs handling på dette området - det synes jeg vi skal innrømme like godt først som sist. Likevel: Noe kan vi være tydelige på; noe kan vi få til hvis vi virkelig vil: Utdanningsforbundet sier et klart og utrykkelig nei til reklame i skole- og lærebøker, både i grunnskolen og i videregående skole. En skolesektor som utsettes for kraftig lut via krav om stadige innsparinger, samtidig som ansvaret for å få budsjettet i balanse skyves stadig lenger ned i skolesystemet og ned på den enkelte arbeidsplass, vil se seg nødt til å lete med lys og lykte etter mulige inntekter og i alle fall reduserte utgifter. Vi trenger ikke lure på det, vi trenger ikke utredninger for å slå fast det, vi vet det! Noen få år tilbake gikk en oslorektor i front for å skaffe skolen sin kladdebøker med reklame; ikke fordi han mente det var pedagogisk best for barn å skrive i bøker med reklame eller fordi han mente det ga opplæringen et nødvendig nytt perspektiv, men fordi skolen trengte penger! Skoledirektøren i Oslo hadde ingen holdning til dette utover å uttrykke bekymring for om det 2

ville ødelegge kommunens innkjøpsavtale! Når skolemyndigheter fraskriver seg ansvar og rektorer ser seg nødt til å ta det, har vi et problem. Et forbud kan sørge for at manglende økonomiske bevilgninger til skolen ikke kan kamufleres ved økt kommersialisering av noe av det viktigste i elevers læringsmiljø - undervisningsmateriellet. Men heller ikke Utdanningsforbundet tror at et slikt forbud løser alle problem. Læreplanen både i grunnskolen og i videregående opplæring oppmuntrer jo til å finne andre kilder til læring enn læreboka, til å finne andre læringsarenaer enn klasserommet. Da må en ut i den virkelige verden med turer og ekskursjoner, kanskje til det lokale næringsliv eller mer sentrale virksomheter. NHO har utviklet partnerskapsordning - der lokalt næringsliv oppmuntres til å inngå forpliktende kontrakter med skoler og klasser på alle trinn for å øke bevisstheten om hvor mangfoldig næringslivet er, gi kompetanse slik at elevene seinere kan vite mer om hvilke yrkesmuligheter de faktisk har, og der de samarbeider med skolen i å lage praktiske opplæringstilbud som hever kvaliteten. Mange mediebedrifter, deriblant aviser har gode, tilrettelagte undervisningsopplegg som selvsagt innebærer møte med et marked, med merkevarer og med reklame. Og sjøl husker jeg ennå da klassen min i 6. klasse gikk på tur gjennom Lillomarka for å besøke Diplomis! Da må en også ut i den virtuelle verden - søk på internett! - det fins vel knapt en elev i skolen som ikke har blitt møtt med denne oppfordringen - og der fins reklame, der fins påvirkning som er langt mer aggressiv i form og innhold enn en liten annonse på innsida av en kladdebokperm. Tross disse modifikasjonene og innsigelsene - et klart forbud mot reklame i lærebøker er et signal om at samfunnet ønsker å begrense det kommersielle inntoget i skolen. Vi vil at samfunnet skal gi det signalet, ikke overlate alt ansvar til den enkelte lærer og den enkelte skoleleder. Utdanningsforbundet sier dessuten uttrykkelig nei til sponsing av skolen. Skolen har fått sitt mandat av samfunnet og skal være lojal mot det og mot elevene, ikke mot næringslivet eller lokale velgjørere. Skolen er et felles ansvar og skal sikres drift og utvikling gjennom politiske bevilgninger i et demokratisk system. Det er det offentlige som skal betale for at Norge får en utdanningssektor vi kan være stolte av og som sørger for at alle barn og unge møter en opplæring som gir dem de beste utviklingsmuligheter. Men klarer vi å leve opp til det i praksis? Dersom en skole mottar brukte men ellers velfungerende datamaskiner fra en lokal bedrift uten krav til motytelser - skal en da si nei? Dersom foreldrene i klasse 3C bestemmer seg for å spandere nye gardiner, ny maling og pusse opp på dugnad det nedslitte klasserommet, skal da skolen si nei? Dersom foreldrene slenger 200,- kroner hver i en klassekasse, slik at læreren kan ta dem med på utflukter skolen ellers ikke ville hatt råd til, skal da skolen si nei? Riktignok har vi fått en skjerpelse i Opplæringsloven som innebærer at alle elever har krav på gratis leirskole - fordi leirskole er en del av den obligatoriske opplæringa. Men når statssekretæren samtidig går ut og sier at det er helt ok at foreldre bidrar med gaver til skolen, bare det er frivillig, hva betyr egentlig gratisprinsippet da? Utdanningsforbundet har tradisjonelt stått for en restriktiv linje i disse spørsmålene - nettopp fordi vi mener at uthuling av gratisprinsippet fører til at en også uthuler det offentliges ansvar for å bevilge nok penger til skolen. Men dersom det bare er Utdanningsforbundet som er villig til å følge linja helt ut, blir det umulig å praktisere et slikt nei til sponsing! 3

Utdanningsforbundet sier nei til et fysisk arbeidsmiljø som er reklamefinansiert og reklameinfisert. Vi vil ikke ha en skole med cola-automater i kantina og diesel-sponsa solavskjerming. Og vi aksepterer ikke at lærere må gå rundt som levende reklameplakater. En rektor på en stor grunnskole ordnet for få år siden selvlysende vester som lærerne skulle bruke når de hadde såkalt inspeksjon i friminuttene. Lærere som nektet å reklamere for forsikringsselskapet IF ble kalt inn på rektors kontor; alle lærere skulle bruke vestene og på den måten være med å spe på en strupet skoleøkonomi. Da Skolefokus skrev om saken og en av lærerne våget å ta kampen i full offentlighet, ble det valgfritt men likevel ingen retrett eller vilje til å se dette som et ledd i kampen mot å skjerme barn og unge mot kommersielt press. Ufattelig, synes jeg, og dertil uverdig for lærerne, men det er nå en annen sak. Saken er kanskje heller at for stadig flere foreldre med stadig bedre råd, står etter hvert valget, ikke mellom å bidra med noen kroner til klassekassa eller la det være, men om en vil velge den offentlige skolen vekk til fordel for en privat løsning. Foreldre er i stadig økende grad villig til å betale for opplæringa til det kjæreste de har - barna, og noen har også råd til det! Disse utfordringene kan ikke løses ved å overlate ansvaret til den enkelte foreldre eller den enkelte lærer eller for den saks skyld den enkelte skole. Dette handler etter mitt syn om en politisk kamp, der vi sier ja til en felles offentlig skole for alle barn og unge i dette landet, der vi sier ja til en skole som er sikret økonomiske rammer som gjør den til det fremste sted for læring, som gjør at foreldre stolte og glade sender sine barn av gårde hver morgen i trygg forvissning om at det er nærskolen som er den beste garantisten for et skoletilbud i toppklasse, og der rektorer ikke blir look-alike kremmere mer enn pedagogiske pådrivere og tilretteleggere. Og hva med selve innholdet i skolen da? En naturlig følge av det jeg har brukt tida mi til fram til nå, er jo at skolen bør redusere, ikke øke presset mot barn og unge. Hva da med entreprenørskap som metode både i grunnskolen og innenfor videregående opplæring? Alle aktører innenfor utdanningssektoren ønsker denne metoden velkommen, den er praksisnær, konkret, fremmer ansvar for egen læring og forbereder elevene på et framtidig yrkesliv, der det å kunne selge varer eller tjenester vil bli viktigere og viktigere. For dem som ikke kjenner til metoden eller har hørt om ungdomsbedrift, kan jeg kort fortelle at eleven i større eller mindre grupper i løpet av et skoleår, skal utvikle en forretningsidé, planlegge sin virksomhet, besette ulike stillinger i bedriften, ev. produsere varen eller tjenesten, i alle fall selge den, helst drive med overskudd før det hele skal avvikles. For meg, og sikkert for dere også, høres dette spennende ut, det høres utviklende ut og en skjønner at her vil elevene lære mye, kanskje også "the hard way" - og det er vel bra? Lære om hva som selger og hvorfor, reklamens makt og markedsføringens tricks likeså - dette må vel være forbrukerkunnskap i praksis? Men tenker vi like grundig over at en del av disse varene faktisk har skolen som markedsplass, elevene som kunder? Litt spissformulert kan en si at yrkesretningen salg og service i videregående opplæring fører til kjøpepress; faktisk kan det være et bevis på at en har lykkes i sitt læringsprosjekt dersom en lopper sine medelever for flest mulig penger mens de selger varer eller tjenester som ikke kan sies å være livsnødvendig for noen Jeg sier ikke dette som et angrep på en vel ansett metode både i grunnskolen og i videregående skole, men for å understreke at slik samfunnet er, er også skolen motsetningsfylt. Dilemmaene står i kø, særlig innenfor dette området. 4

Og hvilken opinion er det som følger oss i at en i skolen må si nei når Fischer tilbyr skolene langrennsski, slik at både norsketniske og ikke minst minoritetsetniske barn og unge som ellers ikke ville fått satt sine ben på et par ski, får anledning til å nøre hugen og drive fysisk fostring i den naturen som vi er så heldige å ha som nærmeste nabo? Fischer krevde ingen direkte motytelser og alle ski har jo et merke, så da den gangen Lærerforbundet Oslo gikk hardt ut og sa nei, var det liten støtte å hente. Folk flest hadde vanskeligheter med å se dette som resultat av kynisk produktplassering. Kanskje hadde holdningen vært en annen dersom det var green card i golf som var tilbudet eller noe mindre "ekte" og mer trendy som for eksempel snowboard? Og hva er det som gjør at det er greit å selge Tine meieriprodukter i kantina mens Coca Cola Company blir bedt om å finne seg andre jaktmarker? Jeg er sikker på at det hadde vært mye vanskeligere å akseptere kladdebøker med reklame for Play Station eller Miss Sixty-bukser enn det var å godta reklamen for Hippopotamus miljøvennlig og resirkulert skrivepapir som var det som faktisk fylte kladdebøkene i Oslo den gangen. Og hva med skolefotografering, årbokproduksjon, skolegensere og mer til? Tenker vi over hvilket organ i skolen som faktisk utsettes for aktiv og aggressiv markedsføring hver eneste dag - jo elevrådet! Klasse- og elevrådsarbeidet skal oppøve medråderett, samhandling og egenutvikling, og ingen av hovedmomentene i læreplanen berører den kommersielle virkeligheten som elevrådet møter hver gang de skal fordele post og vurdere arbeidsoppgaver! Og når vi så er enige om at ja, det finnes noen få enkle svar og noen få tydelige meldinger å gi, samtidig som det er langt flere tvetydigheter, mange nyanser, flere grensetilfeller enn vi setter pris på og at noen enhver av oss må innrømme at helt rene er selv ikke vi. Når vi er enige om at vi ønsker å dempe det kommersielle presset samtidig som vi innser at skolen ikke kan hermetiseres mot ytre påvirkning, da blir jo spørsmålet det samme gamle: 2. Hvilken rolle kan skolen ha som en motkultur? Hvis vi skal snakke om en motkultur må vi vel også definere den andre kulturen, den som bare er der, antakelig også sterkere og tydeligere, det er den som har hegemoni, det er den som gjelder - med andre ord; hva slags verden lever barn og unge i når de ikke er på skolen? Jeg vil trekke fram følgende kjennetegn på den kulturen: Vi lever i et samfunn som preges av velstandsøkning, av økt forbruk og mer penger blant folk flest. Det innebærer også at mye måles i hva du har eller hva du kan skaffe deg. Det koster stadig mer å ha barn i dag - og de økte kostnadene handler om alt det som en ikke må ha, men som er fint eller morsomt å ha, det gjelder klær og fritidsutstyr, det gjelder hobbyer og reiser. Stadig flere ungdommer, og stadig yngre ungdommer arbeider stadig mer ved siden av det som er ment å være heltidsbeskjeftigelsen - skolen. Det fins mye verdifull læring i å delta i yrkeslivet, men det snakkes mindre om hva det er som tvinger dem til å jobbe mer; mye kan kjøpes for penger, det gjelder kule klær men også en spennende fritid - og etterpå klager vi på at læringsresultatene blir dårligere? Samtidig vet vi at 1/3-samfunnet er på vei. Vi møter større sosiale forskjeller - flere og flere barn/familier har ikke råd til det som i dag oppleves som "standard"-forbruk, de faller utenfor, kan ikke delta i aktiviteter, samtidig som ingen kan si at de lider direkte nød. 5

I de seinere åra har vi fått en sterk økning i personlig forbruk holdt sammen med økende offentlig fattigdom. Foresattes økte kjøpekraft skaper en voksende ubalanse mellom standarden hjemme og på skolen. Det er på skolen en har det mest avdanka utstyret, der en ikke har en cd-spiller til hver klasse langt mindre en tv eller videospiller, mens de fleste hjem har en tv til hvert av barna ved siden av en i stua og en på soverommet. Det er på skolen at murpussen faller fra taket, og malingen flasser av veggene, mens 10 åringen får pusset opp rommet sitt og nytt interiør for 3. gang i livet Vi lever i et samfunn der vi tidligere og tidligere blir konsumenter. NRKs satsning på spinoff-produkter i stor skala gjør barnetvbarn til logo/merkevarebevisste forbrukere som kjenner sine behov og vet hva de vil ha lenge før de kan snakke reint. Vi sier at ungdomstida stadig forlenges, og at den varer minst til en er 35 år, kanskje lenger, men færre snakker om at barndomstida kortes ned. Fokus på trend og stil og utseende, og mødre som er venninne med sitt førskolebarn skaper et marked for bh størrelse 5 år i de store kjedebutikkene og 4-åringer med tettsittende, dypt utringet paljettbehengt snuppekjole, ikke ulik den evig unge mor gjerne går med. Og jeg har ikke tall på hvor mange avisoppslag den siste tida som gjennom enqueter og større spørreundersøkelser slår fast igjen og igjen at unge tenåringsjenters fremste fritidssyssel er shopping! I tillegg lever vi i et samfunn som preges av vanvittige mengder informasjon som vi gamle, men også de pur unge bombarderes med, og der det er vi selv som må sile og styre. Mange påvirkningskanaler konkurrerer om oppmerksomheten og de bruker stadig sterkere virkemidler for å skille seg såpass ut at vi legger merke til akkurat dem. Kanalene er multimediale og appellerer til flere sanser på en gang. Og markedsføring direkte eller indirekte dominerer bildet! Du skal ha gode mainstream-nyrer, en boltet ryggrad og armeringsjern gjennom dine holdninger og verdier for ikke å bli påvirket av denne kulturen som besynger kommersialisering i tråd med markedsliberalisme som både credo og skjebne! Alt kan kjøpes for penger, jo flere tilbydere jo mer konkurranse - og det er såre vel - for det fremmer visst kvalitet! Godt vi har skolen da - som motkultur!!! Ja, hva vil det si å være motkultur? 1) Skolen er jo vår viktigste felles arena der alle barn møtes og det hver eneste dag. Derfor er skolen et særdeles egnet sted for all slags god og sunn påvirkning og for holdningsskapende arbeid! (I parentes bemerket - hvor lenge? - utdanning er vare og en etterspurt sådan - om ikke lenge kan vi shoppe skoler som vi shopper fritidssysler til våre barn - og vips så forsvinner en felles arena - men en Remaskole eller en Briobarnehage kan vel ha sine gode sider?) Men la det ikke være tvil om at ja, vi i skolen skal utnytte det fellesskapet og de demokratiske verdiene som skolen er tufta på - det er noe av det mest grunnleggende for alle som arbeider i skolen - det er derfor motstanden mot friskoler og forsvaret av enhetsskolen er så sterk i lærerstanden! 2) Alt ( i alle fall nesten alt) av det vi ikke liker i samfunnet kan og skal motvirkes i og av skolen - jeg nevner i fleng spisevegring, abort, selvmord, alkohol, annen dop, røyking, mobbing, fedme. Det føles iblant som om alt det vi ikke klarer eller orker å gjøre noe med ellers i samfunnet, det ber vi skolen om å rydde opp i. Det er som om vi alle kan puste lettet ut: -Jaja, samfunnet går sin skjeve gang, vi gjenkjenner en utvikling vi ikke liker, men det er så komplisert å gjøre noe med, det er så mange aktører en må forholde seg til, og det betyr til 6

og med kanskje at vi som voksne må gi avkall på sånne ting som vi egentlig liker og synes er ganske bekvemt. Da er det sannelig godt vi har skolen: Skolen er et rent og ubesudlet sted - der barn og unge kan søke ly mot - i dette tilfellet - kommersielle (på en annen konferanse på et annet sted i landet er det nok noe annet) krefter som river og sliter i dem fra alle kanter Men la det heller ikke være tvil om at ja, skolen skal i alle fall gjøre sitt for at barn og unge i så stor grad som mulig skal oppleve skolen som et fristed - der en blir tatt på alvor og sett som det unike mennesket en er og med de behovene en faktisk har! 3) En kan ikke forvente av den enkelte mor og far, enn si bestemor eller bestefar at de skal sette foten ned når Petter vil ha Blånisselue slik som på tv, og Oda vil ha den ekte Babyborndokka, eller når Henrik bare må ha Playstation og Kristin ikke kan leve uten nye Buffalostøvler. Det er sånn samfunnet har blitt, vi kan ikke nekte våre barn det alle andre barn får, da blir de utenfor og mobbet og det blir bare konflikt og bråk. Godt da at vi har skolen som tilbyr temaundervisning om reklame i 6. klasse og prosjektarbeid om medienes påvirkning i 10. Og som lærer opp elevene i kritisk tenkning og det å sette egne grenser og stole på seg selv og ha selvtillit til å stå alene. Verdiformidling i skolen er jo så in nå Ja, så in er det at prosjektet om verdiformidling i skolen allerede må anses som vellykket - det fins utallige av gode eksempler og nyttige erfaringer som spres og videreutvikles hver eneste dag i den norske skolen - dette er førskolelærere og lærere gode på og dette er de opptatt av - her gjør skolen en jobb av høy kvalitet! 4) Og nå skal det bli enda bedre - for selv om skolen har drevet med dette i alle år, kan selvsagt skolen også perfeksjoneres. Lærerne bør få økt sin kompetanse, det må legges til rette for bedre læremidler og det må gis tid på skolens planer for Forbrukerkunnskap. (Men da er vel kanskje ikke skolen motkultur lenger - vi skal ikke lenger lære dem ikke å preges av forbrukskultur, marked, kjøp og salg, men heller lære barn til å være forbrukere, men da kritiske, reflekterte, verdibaserte sådanne ) Uansett sier vi i skolen definitivt jatakk og er villige til å inkludere - på en tydeligere og mer forpliktende måte - forbrukerperspektivet og erkjenne at nettopp barn og unge trenger særskilt kompetanse for å håndtere konsumsamfunnet! En gjennomgang av læreplanen for fag viser at vi ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over oss at det kommersielle presset kommer lenge før barna når puberteten, og at barn både i barnehage og på barnetrinnet raskt blir erfarne forbrukere som møtes med stadig mer aggressiv markedsføring og som dermed må få forbrukerkunnskap inn med - om ikke morsmelken - så i alle fall skolemelken - hvis den ennå fins! Imidlertid kan det synes som om det er enkelt å gi skolen nok et oppdrag. Og i og for seg er det slett ikke noe galt i det - skolen får sitt mandat fra samfunnet, den skal leve i takt med omgivelsene, ha evne og vilje til å møte nye utfordringer og må være tilstede midt i det samfunnet den er en del av - da er det ikke merkelig om nye oppgaver kommer til, riktignok sjelden til fortrengsel for såkalte gamle (Norske elever er alt for dårlig til å lese, og da er de sikkert det når det gjelder å skrive, de er ikke gode nok i matte enn si naturfagene og jamen meg er det nærmest katastrofale tilstander når det gjelder fremmedspråkene også. Så fram for basisfagene og basiskompetansen hoies det, la oss teste og måle, slik at vi ser hvem som er dårligst i landet her!) Men ok - vi tar oppdraget - skolen pleier å gjøre det - nettopp fordi vi jo er enige i at det er vår oppgave å være en motkultur. Likevel - jeg er redd for at en har overdreven tro på et begrenset virkemiddel. Et gjennom kommersielt og kommersialisert samfunn med barn som anses å ha kjøpekraft idet de kommer 7

ut av mammas mage og som med et ordforråd på 1000 ord som 7-åringer har viet 400 av dem til merkevarenavn, et slikt samfunn framstår lett som en Goliat eller kanskje til og med et Ragnarok eller i alle fall en vårflom. Men vi skal prøve, og jeg kan love på vegne av 130.000 medlemmer i barnehage og skole at vi vil fortsatt representere motkulturen hver eneste dag til krampa tar oss, men skyld ikke på oss hvis vi ikke klarer å endre et helt samfunn - det gjør vi nemlig ikke alene. Og det leder meg over på hvilken alliansepartner jeg mener har størst potensiale eller med andre ord: Hvem vil konkurrere med skolen i å være den ypperste mokulturist? Jeg ser av programmet for konferansen at det kommer mange innledere etter meg som representerer store og viktige alliansepartnere, og som jeg forventningsfullt gleder meg til å lytte til i løpet av dagen. Og jeg er helt enig med statsråden i at en aldri må oppgi troen på effekten av det frivillige samarbeidet mer enn å ha nesegrus tillit til reguleringer og påbud. Men selv om det er mange viktige grupper og organisasjoner, fagmiljøer og bransjer i konferanseprogrammet, er den aller viktigste alliansepartneren ikke offisielt representert blant innlederne i dag. Jeg er dog overbevist om at de er til stede på konferansen likevel - nemlig foreldrene! Reflekterer tiltaksplanen fra regjeringen den kraften som kan ligge i denne gruppa? Har det vært vurdert en storstilet kampanje mot alle foreldre når det gjelder dette temaet? Hvor mye informasjon får de på helsestasjonen om det å sette grenser mot markedets utnytting av førstegangsforeldre? Har en vurdert å starte selvhjelpsgrupper i lokalmiljøene der foreldre med barn under skolealder kommer sammen for å diskutere hvordan gjøre småbarn mindre merkevarebevisste? Skole-hjemsamarbeidet drøftes mye for tida - og det er samstemt enighet om at det må bedres og videreutvikles - hva med en offensiv satsning fra UFD og BFD for å legge til rette for en 10-trinnsrakett der alle foreldre med barn i skolen skal gjennom en årlig "pensumplan" i "Hvordan veilede dine barn vekk fra kommersialiseringa"? Jeg har tro på at foreldre kan mobiliseres, at de kan engasjeres og aktiviseres, at de kan bevisstgjøres og utvikles, slik at de kan bli pådrivere for et samfunn mindre preget av marked og konsum. Men det kan bli skummelt det, det er det så mye politisk sprengkraft i - at en kanskje vil vegre seg mot å nøre opp under en slik potensiell folkebevegelse i en verden der økt vekst fremdeles gjelder som rettesnor og guide! Og vil foreldre det mon tro - de trives vel som oss andre som konsumenter? I det ene øyeblikket vil vi gjerne ha valgfrihet og shoppe den billigste strømmen, i det andre øyeblikket vil vi at staten skal drive førstehjelp når markedet virkelig fungerer etter hensikten og gir oss skyhøye priser fordi vinteren er så streng. På den ene side er vi opptatt av at skole og helse, unge, gamle og syke skal få den beste opplæring og det beste stell, men vil vi bidra gjennom fellesskapet via skatteseddelen? Noen ganger må vi foreslå tiltak som svir litt, som endrer noe grunnleggende, som koster noe, og hvis vi ikke vil eller våger det, får vi også være ærlige nok til å si at det er de verste sidene, avartene, utvekstene av det kommerse samfunnet vi vil til livs, men at litt kommersielt press 8

er fint og noe reklame må vi godta og all sponsing kan vi da ikke forby Greit standpunkt det - men da må vi ta inn over oss konsekvensene! Vi lærere vil fortsatt jobbe med å oppfylle formålsparagrafen og å sikre barn og unge et likeverdig skoletilbud som gjør dem i stand til å møte framtida med kraft og mot, evner og kompetanse og med fellesskapsverdier både i sekken og i hodet og i hjertet! Hjelp oss et stykke på vei ved å si ja til en felles offentlig skole med nødvendige økonomiske rammer, slik at skolen får den plassen i folks bevissthet som den må ha for at vi skal ha kraft og styrke til å være en motkultur! Og så sier jeg takk for meg og ønsker dere en fin vår, mens vi reflekterer over ungdommer som kjører rundt i rød og blå busser overstrødd med reklame, mens de forventingsfulle roper chickelacke (gjør de fremdeles det?) med nylig innkjøpt russelue på hodet, russedress på kroppen, russekort i lomma og rus(e)brus i hånda! 9