ORDRE: 39172 (s. 299 av 100) Bokanmeldelse Ragnar L. Auglend: Handleplikt, kommandomyndighet og lydighetsplikt i operativt politiarbeid. Gyldendal Juridisk Oslo 2016. ISBN 978-82-05-48688-1. 928 sider. DOI: 10.18261/issn.0809-9537-2016-03-06 Anmeldt av dr. juris Kjell V. Andorsen og professor emeritus Henning Jakhelln E-post: kvandorsen@hotmail.com og henning.jakhelln@jus.uio.mo 1. Bokens tematikk. Forfatteren angir innledningsvis (s. 20) at tema for denne boken er å gi «en rettsvitenskapelig fremstilling av politiets handleplikt i operative og innsatspregede tjenestesituasjoner og av polisiær kommandomyndighet og lydighetsplikt som virkemidler for å utløse, lede, korrigere og kontrollere pliktmessig handling eller innsats i slike tilfeller» og «hovedlinjer i reaksjonssystemet ved brudd på disse tjenstlige plikt- og kommandoforholdene». Det kan trygt konstateres at forfatteren har lykkes i sitt forehavende. Den foreliggende bok gir nettopp en rettsvitenskapelig gjennomgåelse av hele dette omfattende tema, og det på et overbevisende rettsvitenskapelig nivå. Boken er da også med den bearbeidelse og oppdatering som angitt i forordet (s. 5) forfatterens doktoravhandling for graden dr.philos. ved Universitetet i Bergen. Det er grunn til å lykkønske ikke bare forfatteren, men også miljøet ved Det juridiske fakultet i Bergen, med dette vektige bidrag til landets rettsvitenskapelige litteratur. Forfatteren presiserer for øvrig (s. 20 21) at fremstillingen ikke er begrenset til rettsdogmatikken i snevrere forstand å klargjøre, systematisere og fastlegge gjeldende rett herunder også det å forholde seg faglig kritisk til gjeldende rett. Utover det som kan kalles temaer av positivrettslig karakter, tar fremstillingen også opp tematikk av rettshistorisk, rettsteoretisk og rettspolitisk karakter. Det tilføyes at denne bredere tilnærming i vesentlig grad styrker den foreliggende fremstilling. Ytterligere presiserer forfatteren (s. 22 f.) at fremstillingen ikke er konsentrert om den eksterne myndighetsutøvelse mellom politi og borger, men om forhol- TIDSSKRIFT FOR STRAFFERETT, ÅRGANG 16, nr. 3, 2016, s. 299 309 2016 UNIVERSITETSFORLAGET DOI: 10.18261/issn.0809-9537-2016-03-06 299
ORDRE: 39172 (s. 300 av 100) dene innad i politiorganisasjonen og de tjenestemannsrettslige plikt- og kommandoforholdene som skal utløse og sikre lovlig og pliktmessig tjenesteutøvelse utad. Samtidig er det en nær sammenheng mellom de ytre og de indre organisasjonsforhold, hvor begrepene «handleplikt», «kommandomyndighet» og «lydighetsplikt» knytter forbindelsen mellom disse i en instrumentell funksjon. Så vel de ytre som de indre organisasjonsforhold med tilhørende plikter er til dels meget detaljert regulert i lovgivning med tilhørende forskrifter, instrukser mv., og hele dette regelverket er i betydelig grad straffesanksjonert. Spissformulert kan dette uttrykkes slik forfatteren gjør (s. 49): at en person i polititjeneste vil «kunne straffes enten pliktmessig handling unnlates eller det handles i strid med arbeidsrettslige plikter eller pålegg». De såkalte pliktkollisjoner representerer derfor en betydelig utfordring når regelverket skal anvendes i praksis, bl.a. i relasjon til de farlige tjenesteoppdrag. 2. Bokens oppbygning. På denne tematiske bakgrunn er fremstillingen delt i fire deler. Etter den innledende del 1 (s. 19 66) følger del 2 om bakgrunn og forutsetninger (s. 67 280), mens del 3 er hovedtemaet med handleplikt, kommandomyndighet og ansvar (s. 281 852), og med en oppsummerende avslutning i del 4 (s. 853 861), hvor også reformbehov omtales. På det overordnede plan kan det nok reises spørsmål om det ikke blir temmelig meget av generelt politirettslig stoff i den nokså omfattende del 2, og om ikke en god del av dette kunne ha vært kortet ned, kanskje endog betydelig. Den tematikk som del 2 behandler, utgjør imidlertid den ytre ramme for den interne problematikk som utgjør del 3, og må nødvendigvis omtales for å få frem sammenhengen mellom de ytre og de indre organisasjonsmessige forhold innen politiet, og dermed sammenhengen mellom handleplikten og den generelle politirett. Helheten i den samlede fremstilling, hvor del 2 utgjør om lag en tredjedel av boken, innebærer derfor at det ikke faller naturlig å karakterisere del 2 som uforholdsmessig omfattende, og det er under enhver omstendighet ikke til å komme utenom at forfatteren i denne boken behandler en rekke grunnleggende problemstillinger, med perspektiver langt utover de rent politirettslige. 1 1. En mer oversiktspreget fremstilling er gitt i Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug, Politirett, 2. utg., Oslo 2004. 300
ORDRE: 39172 (s. 301 av 100) 3. Bakgrunn og forutsetninger for handleplikt og kommandomyndighet mv. innen politiet behandles i bokens del 2 (s. 67 280). Det dreier seg om spørsmål som politivirksomhetens idé- og rettsgrunnlag, politiets organisasjon, mål, oppgaver og myndighet, og videre legalitetsprinsippet og de sentrale menneskerettigheter knyttet til utøvelse av politimyndighet. Hele dette omfattende bakteppe er blitt en meget givende og solid fremstilling av store deler av den generelle politiretten, og her blir disse spørsmål til dels inngående behandlet i en prinsipiell kontekst, basert også på de folkerettslige og de menneskerettslige perspektiver. Dertil viser behandlingen av disse spørsmål forfatterens inngående kjennskap til og kunnskaper om politietaten i praksis eksempelvis de svakheter som ble avdekket ved politiets håndtering av terrorhandlingene 22. juli 2011 og den langsiktige plan for videreutvikling av politiet som disse tragiske hendelser ga støtet til (s. 71 f.). De overordnede perspektiver får dermed også en god forankring i det praktiske arbeid innen politietaten, hvor forfatteren har et trygt og sikkert grep om det stoffet som behandles. 2 Behandlingen av legalitetsprinsippet (s. 151 175) er også illustrerende for overgangen til bokens hovedtema i del 3, særlig kapittel 6 om handleplikten (s. 282 f.). Det er først når den mer generelle og teoretisk pregede fremstilling i del 2 kobles til handleplikten at det blir et praktisk håndterlig grep om problematikken: Utøvelse av politimyndighet må finne sted med grunnlag i politiloven av 4. august 1995 nr. 53. Begrepet «politimyndighet» er for øvrig ikke definert i loven, men i alle fall forutsatt i 4 som en beføyelse politiet har. Dessuten følger det av 5 at enhver borger har plikt til å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir «i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne lov». Fra den siste passusen må det i alle fall kunne sies at de «inngrep» overfor den enkelte borger som politiloven direkte hjemler, er eksempler på utøvelse av politimyndighet. På den annen side er politiets oppgaver i samfunnet beskrevet langt mer vidtgående i politiloven 2 enn bare de forhold som knytter seg direkte til den enkelte, jf. f.eks. 2 nr. 5 om plikten til å yte andre 2. Sin yrkesaktive karriere har forfatteren i store deler tilbrakt nettopp i politiet og ved Politihøgskolen, og han var også medlem av det regjeringsoppnevnte utvalget (Gjørv-kommisjonen) som evaluerte politiet etter 22. juli-terroren i 2011 (NOU 2012: 14). 301
ORDRE: 39172 (s. 302 av 100) offentlige myndigheter bistand, og 2 nr. 6 om plikten til å samarbeide med andre myndigheter eller organisasjoner. Det kan for øvrig reises spørsmål om politiretten er basert på et strafferettslig eller et forvaltningsrettslig legalitetsprinsipp. For egen del synes viat svaret på mange måter kan være litt av begge deler. Etter grunnlovsreformen våren 2014 er begge prinsippene nå grunnlovfestet, det strafferettslige i Grl. 96 første ledd og det forvaltningsrettslige i Grl. 113. Derfor vil problemstillingen måtte presiseres til et spørsmål om det ene prinsippet er strengere enn det andre, i betydningen at det kreves mer av et lovgrunnlags klarhet, eventuelt om analogiforbudet kommer i en ulik stilling. I denne sammenheng legger forfatteren til grunn (s. 172) at det i politiretten bør tas utgangspunkt i rettstilstanden i strafferetten, ikke forvaltningsretten. Og, slik forfatteren også gir uttrykk for, det er ikke tvil om at Høyesterett i de senere år lar lagt listen høyere og på den måten strammet kravet til lovgrunnlagets kvalitet. Eller sagt på en litt annen måte: Den tid er ganske sikkert forbi hvor nær sagt en hvilken som helst småbåt ville blitt bedømt som et «skip» med en «skipsfører» etter den tidligere bestemmelse i straffeloven [1902] 422 annet ledd om å være beruset «i tjenesten», jf. Rt. 1973 s. 433. Det forhold at en bestemt handlemåte er klanderverdig (og dermed straffverdig), er i seg selv ikke nok hvis ikke gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet oppfyller visse krav til bestemthet og tydelighet. I Rt. 2011 s. 469 uttales dette uttrykkelig i forhold til spørsmålet om en tidligere samboer kunne likestilles med en tidligere ektefelle etter strl. 1902 219 om krenkelser i nære relasjoner. 3 Et slikt strengere syn på legalitetskravet har i stor grad å gjøre med muligheten til forutberegnelighet, og dermed i et videre tankeforløp også med kravet om kunngjøring, ikke bare at straffebestemmelsen er vedtatt. Det følger for øvrig av EMK artikkel 7 nr. 1, og er lagt til grunn i Rt. 2004 s. 357, at det samme kunngjøringskravet gjelder i norsk rett. 4 3. Om disse spørsmålene, og Rt. 2011 s. 469, Knut Erik Sæther, Høyesterett og straffeloven 1902 219 (mishandling i nære relasjoner). Rettsavklaring og rettsutvikling, festskrift til Tore Schei, Oslo 2016, s. 516 549, særlig s. 519 522. Etter lovendringen 24. juni 2011 nr. 32 er også tidligere samboere uttrykkelig kommet inn i lovteksten. 4. En oppdatert gjennomgang av høyesterettspraksis på dette området er Thomas Frøberg: «Nyere praksis om det strafferettslige legalitetsprinsippet», Jussens Venner 2015, s. 46 71. 302
ORDRE: 39172 (s. 303 av 100) Illustrerende for denne strengere anvendelse av legalitetsprinsippet er HR- 2016-1833-A. Her var spørsmålet om strprl. 157 om kroppsundersøkelse kunne brukes som hjemmelsgrunnlag for å få tilgang til innholdet i siktedes mobiltelefon, nærmere bestemt ved å bruke hans finger for å få åpnet telefonen. Både tingretten og lagmannsretten hadde godtatt dette. Høyesterett kom derimot til at strprl. 157, i lys av Grl. 102 og 113, allerede etter sin egen ordlyd måtte tolkes presiserende/innskrenkende til bare å gjelde selve kroppen som bevismiddel, ikke også innholdet av mobiltelefonen. Når det gjelder utøvelse av politimyndighet, beror det uansett hvilken bestemmelse i politiloven et politiinngrep hjemmelsfestes i på et nærmere og konkret skjønn i det enkelte tilfelle fra politiets side både om det skal gripes inn, og eventuelt hvordan inngrepet skal gjennomføres. Det gjelder med andre ord et opportunitetsprinsipp i politiretten, og forfatteren gir dette en inngående behandling (s. 452 493). I politiloven 7 om håndhevelse av den offentlige ro og orden m.v. er hjemmelsgrunnlaget for utøvelse av politimyndighet til dels nokså rundt og ikke så lite vagt formulert, nær sagt nettopp med hensyn til de egenskaper som skal til for at inngrepsbestemmelsene kan rekke både bredt og langt. Særlig gjelder dette beskrivelsen av formålet med inngrepene, så som å «stanse forstyrrelse av den offentlige ro og orden», eller enda noe mer tidsmessig usikkert allerede «når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser», jf. 7 første ledd nr. 1. For typen inngrep som kan gjøres, kommer ubestemtheten til uttrykk på en annen måte, nemlig slik at inngrepstypene ikke er uttømmende i 7 annet ledd: «Politiet kan i slike tilfeller blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy [ ] avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer». 5 Bestemmelsen i politiloven 7 må imidlertid leses i nær sammenheng med 6 om alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres. Prinsippene her behandler forfatteren grundig i kapittel 6.9 (s. 610 643), og legger til grunn 5. Uthevet her. De politirettslige spørsmål knyttet til politiets sikkerhetstjeneste (PST) etter politiloven kapittel III a holder forfatteren helt utenfor (s. 122 123), og det er forståelig. Dette er et særlig spor, både med tanke på de oppgaver politiet normalt har, og hvordan denne mer spesielle tjenesten er organisert. 303
ORDRE: 39172 (s. 304 av 100) en tredeling: et behovsprinsipp, et krav om forsvarlighet ved bruk av makt, og et krav om objektivitet. Under behovsprinsippet inngår krav om forholdsmessighet, subsidiaritet, adekvans og tilstrekkelighet. Objektivitetskravet innebærer upartisk, saklig og likt behandlende utøvelse av politimyndigheten. Mange av disse prinsippene er for en strafferettsjurist lett å kjenne igjen, blant annet fra eksempelvis nødvergeinstituttet. For utøvelse av politimyndighet kan man vel også si at flere av prinsippene innebærer alminnelige spørsmål om politietikk. Forfatteren skriver da også (s. 513 516) at med de vide fullmaktene loven gir for utøvelse av politimyndighet, stilles det store krav nettopp til den enkelte politipersons profesjonsetiske holdninger. For politiinngrep mot den enkelte borger har, foruten straffeprosessloven, også politiinstruksen av 22. juni 1990 kapittel 3 om politiets virkemidler en rekke bestemmelser som hjemler også fysiske inngrep, jf. f.eks. 3-2 tredje ledd om bruk av håndjern. For bruk av spesielt våpen gjelder imidlertid våpeninstruksen av 2. juli 2015. Dette reiser likevel en problematikk i forhold til legalitetsprinsippet. Det skal visstnok være den førstnevnte bestemmelse om «håndjern eller annet bendsel» som er hjemmelsgrunnlaget i Politidirektoratets forslag til ny arrestinstruks og bruken av såkalt reimseng at arrestanten blir fysisk remmet fast i sengen i arresten. Sivilombudsmannen stiller i sin høringsuttalelse 6 og etter vår oppfatning med god grunn spørsmål om dette er hjemmelsgrunnlag godt nok for et slikt ekstensivt inngrep. 4. Bokens del 3 om handleplikten er bokens hovedtema (s. 281 852). Begrepet «handleplikt» gjennomgås innledningsvis med omtale av så vel pliktelementet som handleelementet og forholdet til opportunitetsprinsippet, og sammenfattes (s. 299) med at begrepet «har et ikke ubetydelig innslag av relativitet», og at et uttrykk som politiets inngrepsansvar kunne være et alternativ til det tradisjonelle og innarbeidede begrep handleplikt. Handlepliktens historiske forankring (s. 301 351) er en utførlig gjennomgåelse av «en utviklingsprosess som gikk over flere hundre år» (s. 305), hvor forfatteren omtaler rettsutviklingen gjennom middelalderen (s. 306 325), gjennom den nyere tid (s. 325 338) og frem til den moderne tid (s. 338 347). Dette 6. Juristkontakt nr. 4/2016, s. 39 41. 304
ORDRE: 39172 (s. 305 av 100) perspektiv gir fremstillingen historisk dybde, og interessante bidrag som belyser både politivesenets forvaltningsmessige utvikling og oppbygning, og trekk av utviklingen når det gjelder rettsstillingen for politiets embets- og tjenestemenn i en tjenestemannsrettslig sammenheng. Avsnittet om det rettslige grunnlag for handleplikten (s. 351 452) tar for seg både de nasjonale og de folkerettslige og menneskerettslige rammer. Det institusjonelle pliktforhold er satt inn i en konstitusjonell ramme med utgangspunkt i grunnlovsvernet av menneskerettighetene, det institusjonelle ansvar for statens indre sikkerhet som påhviler politiet, og statens maktmonopol knyttet til politiets funksjon som statlig makt- og eksekutivmyndighet. Dessuten behandles handlingspliktens grunnlag i forhold til den enkelte politiperson det individuelle pliktgrunnlag med utgangspunkt i arbeidsavtale og tjenesteplikter knyttet til denne på det politirettslige grunnlag. Det innskytes at politimyndigheten gjelder ikke bare i den enkelte polititjenestepersons arbeidstid, men at han eller hun etter politiinstruksen 1990 6 første ledd også i sin fritid har plikt til å gripe inn ikke bare for å verne liv eller vesentlige samfunnsinteresser, men også hvor inngripen er strengt nødvendig for å forebygge eller stanse utførelsen av et grovt lovbrudd, eller pågripe noen som er ettersøkt som mistenkt for slike handlinger (s. 507 511). Alle disse forskjellige aspekter belyser handlepliktens relativitet og innhold, hvor ikke minst avsnittet om handleplikt og polisiære effektueringsnormer (s. 610 643) er illustrerende. Her behandles både behovsprinsippet (s. 611 625), forholdsmessighetsprinsippet (s. 626 635), forsvarlighetsprinsippet og bruken av makt (s. 635 638), objektivitetsprinsippet (s. 639 642) og likhetsprinsippet (s. 642 643). For egen del vil vi gi uttrykk for at avsnittet ikke bare er politirettslig sentralt, men at det også gir innspill til de generelle forvaltningsrettslige prinsipper om offentlig myndighetsutøvelse, og setter disse prinsipper i perspektiv. Det er for så vidt også illustrerende at hele den omfattende behandling av handleplikten avsluttes med et avsnitt om forholdet mellom handleplikt og bistand til annen offentlig myndighet (s. 686 695). I den sammenheng skal forfatteren krediteres for også å ha tatt opp problematikken knyttet til Grl. 101 tredje ledd om begrensninger i Regjeringens adgang til å anvende militær makt overfor innbyggerne (s. 658 685), etter at bestemmelsen ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ble innarbeidet i Grunnlovens del E om menneskerettigheter, og i alle fall lovteknisk som en del av grunn- 305
ORDRE: 39172 (s. 306 av 100) lovsvernet for organisasjons- og forsamlingsfriheten. Som forfatteren påpeker, er dermed «forbudet mot indre bruk av militærmakt blitt satt inn i en ny og helt annen konstitusjonell kontekst» (s. 658), fordi dette forbud tidligere, siden 1814, hadde en ganske annen selvstendig plassering, i Grl. 99 annet ledd. 7 Det er imidlertid ikke vanskelig å gi forfatteren medhold i den betraktning at den nye plassering av bestemmelsen ikke tilsikter realitetsendringer, og at Stortingets behov for kontroll med bruken av militær makt overfor sivilbefolkningen «må antas å være minst like stor ved militær maktbistand i andre tilfeller enn ved inngrep mot forsamlinger, eksempelvis ved bekjempelse av terroranslag eller ved pågripelse av farlige lovbrytere» (s. 661 662). Den omfattende behandling av handleplikten utfylles og videreføres ved de to følgende avsnitt om kommandomyndigheten (s. 696 738) og lydighetsplikten (s. 739 768). Kommandomyndighet defineres som det rettslige «instrument for å styre, lede og kontrollere polititjenestepersoners inngripen og øvrige disposisjoner ved pliktmessig handling på operativt og taktisk nivå», og her presiseres det også og treffende at så langt rettsgrunnlaget rekker, har foresatte ikke bare rett, men også plikt til å gjøre bruk av denne kompetansen i sin ledelse (s. 697). Under behandlingen av det rettslige grunnlag for kommandomyndigheten gjøres det rede ikke bare for det hierarkiske system, og for organisasjons- og instruksjonsmyndigheten mv., men også for sammenhengen med den generelle styringsrett som en arbeidsgiver tilkommer etter alminnelige arbeidsrettslige prinsipper (s. 702 707). Tilsvarende gjøres det bruk av de generelle arbeidsrettslige prinsipper ved drøftelsen av ledelsesansvaret under operasjoner hvor politiet må samhandle med personell fra andre etater eller organisasjoner (s. 705 719), jf. bl.a. arbeidsmiljøloven 2-2 annet ledd om hovedbedriftens samordningsansvar. Dermed får drøftelsene en bredere dimensjon enn de rent polisiære, men selvsagt slik at de polisiære forhold blir tillagt tilbørlig vekt. Det er således et utvilsomt poeng at det under innsatsaksjoner i seg selv er en sikkerhetsrisiko om det foreligger «uklare og uoversiktlige ledelsesog underordningsforhold» (s. 716). 7. I Grunnloven av 17. mai 1814 var bestemmelsen opprinnelig plassert i 27, men den ble ved grunnlovsrevisjonen av 4. november 1814, i anledning unionen med Sverige, flyttet til 99 annet ledd. 306
ORDRE: 39172 (s. 307 av 100) Under gjennomgåelsen av lydighetsplikten og forholdet til handleplikten fremhever forfatteren (s. 746 747, jf. også s. 369 370) den remonstrasjonsplikt som påhviler den enkelte person i polititjeneste ved både å skulle ha «en offensiv tilnærming til å etterleve den ordren som er gitt» både med hensyn til målet for handlingen, og selve effektueringen, og å «ha oppmerksomheten løpende rettet mot forhold som kan tale for at andre taktiske løsninger kan være mer målrettet eller sikrere enn det ordren legger opp til, og i så tilfelle gjøre foresatte oppmerksom på dette». Forfatteren påpeker at dette prinsipielle utgangspunkt utgjør en betydelig utfordring i praksis, fordi «det å ta opp hensiktsmessigheten ved en ordre med den foresatte vil av mange bli opplevd som et stort skritt», men også at den «grad av mental disiplin som kreves for å mestre remonstrasjonsplikten [ ] forutsetter en intern foredlingsprosess med rettslig kompetanse, holdningspåvirkning og ledertrening som sentrale elementer». For egen del vil vi tilføye, at det innen politiet som innen andre deler av arbeidslivet må være en utpreget lederoppgave å legge opp til å realisere denne prinsipielle tilnærming, fordi det samarbeidsklima som her skal realiseres i praksis, ikke vil kunne realiseres fra de ansattes side uten ledelsens initiativ eller i alle fall implisitte tilslutning. 5. Forholdet mellom handleplikt og lydighetsplikt ved farlige oppdrag behandles inngående i kap. 9 (s. 769 817), og det er under de farlige oppdrag at spørsmålene om handlingspliktens og lydighetspliktens begrensninger kan bli satt på spissen. Problematikken drøftes utførlig med utgangspunkt i betydningen av menneskerettighetsvernet, hvor tråden trekkes tilbake til den tidligere omtale av dette vernet (s. 772 f., jf. s. 414 f.). Deretter omtales sammenhengen mellom samfunnets sikkerhetsnivå og risikoen forbundet med tjenestegjøring i operativt og innsatsrettet politiarbeid (s. 779 784), og kravet om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø (s. 785 791), mens rett og plikt til å nekte farlige politioppdrag deretter behandles (s. 791 f.). Forfatteren påpeker etter vårt syn med all mulig grunn at faregraden for den enkelte polititjenesteperson alltid vil være relativ, fordi faregraden vil avhenge av en rekke faktorer, så som utstyr, kompetanse, øvelser og samarbeid i team. Vurderingen av faregraden vil derfor nødvendigvis måtte bli skjønnsmessig, og vurderingen av faregraden må i utgangspunktet påhvile de foresatte (s. 806). Vanskeligere er den problematikk som omtales med hensyn til sannsynligheten for at den enkelte polititjenesteperson vil overleve det aktuelle oppdra- 307
ORDRE: 39172 (s. 308 av 100) get (s. 803). Faregraden har naturligvis som konsekvens at det må bli tale om sannsynligheten for overlevelse, og dette har igjen sammenheng med spørsmålet om faregraden er uakseptabel under enhver omstendighet. Formentlig vil denne problematikk først og fremst være aktuell i de helt ekstraordinære situasjoner hvor de største samfunnsverdier kan stå på spill, og det er å håpe at slike situasjoner vil ha begrenset aktualitet. Dersom disse situasjoner likevel oppstår, 8 med en sannsynlighet for overlevelse som er mindre enn 50 %, kommer spørsmålet på spissen. Dette spørsmål kan vi ikke se at forfatteren tar klart standpunkt til. Etter vårt syn må imidlertid den enkelte polititjenesteperson i slike situasjoner være forpliktet til å følge den ordre eller de forholdsregler som er eller blir gitt, slik forholdet for øvrig kan være for innsatspersoner i andre etater, så som brannvesen, forsvar osv. Tilsvarende må det også være berettiget å gi slike ordrer. I slike situasjoner må derfor den enkelte «bli på sin post». Forholdet stiller seg annerledes slik forfatteren påpeker i situasjoner hvor faregraden ikke er overskredet, men hvor de konkrete forhold likevel kan innebære at det vil være klart uforsvarlig å gjennomføre oppdraget eller deler av dette. Med henblikk på slike situasjoner kan det være hensiktsmessig, slik forfatteren tar til orde for, å operere med en vurdering av sannsynligheten for overlevelse basert på 50 % som et utgangspunkt, som et hjelpemiddel ved vurderingen. 6. Ansvaret for brudd på tjenesteplikter, misbruk av myndighet og uforsvarlig tjenesteutførelse behandles i kapittel 10 (s. 818 852), og fremstillingen av de spørsmål som behandles i dette kapitlet, er praktisk nyttig og oversiktlig. Etter en omtale av mekanismer for kontroll og korrigering av tjenesteutøvelsen (s. 820 824) behandles det strafferettslige ansvar etter straffeloven av 2005 (s. 824 847), med omtale av fradømmelse av stilling som straff (strl. [2005] 56, jf. strl. [1902] 29), straffansvaret for tjenestefeil (strl. [2005] 171 172) 8. Illustrerende er Lillestrøm-ulykken 5. april 2000, hvor et godstog med to propangasstanker kolliderte med et annet godstog om natten nær Lillestrøm stasjon. Undersøkelseskommisjonen var «ikke i tvil om at man i forbindelse med brannen mellom tankvognene på Lillestrøm stasjon var meget nær en ekstremt stor ulykke som ville kostet et stort antall mennesker livet og dessuten medført store materielle tap». «Kommisjonen mener at [ ] at en BLEVE [Boiling Liquid Expanding Vapour Explosion eller ildkule] ville inntruffet mellom klokken tre og fire om natten 5. april dersom kjøling av tankene ikke hadde blitt iverksatt i tide», jf. NOU 2001: 9 avsnitt 9.6 Oppsummering, s. 97. 308
ORDRE: 39172 (s. 309 av 100) og misbruk av offentlig stilling ( 173), og arbeidsmiljølovens straffebestemmelser (aml. 19-1 og 19-2). Deretter behandles straffrihet når det handles etter ordre, og hvor det blir tale om nødrett eller nødverge, samt villfarelse. De tjenesterettslige sanksjoner disiplinærreaksjonene omtales avslutningsvis (s. 847 852). 7. En oppsummering og omtale av reformbehov utgjør bokens avsluttende del 4 (s. 854 861), hvor det på bakgrunn av de utførlige drøftelser i de øvrige deler av boken tas til orde for en nærmere regulering i politiloven av handleplikten, og av kommandomyndigheten og lydighetsplikten. Likedan tas det til orde for en nærmere regulering av politiets ledelse av felles rednings- og katastrofeinnsats, og av Forsvarets bistand til politiet, samt at menneskerettighetsperspektivet må trekkes sterkere inn i vurderingen av politiets oppgaver. Sett under ett er det et helt program for en nærmere lovregulering som forfatteren her tar til orde for. Den nærmere begrunnelse for de enkelte deler av dette programmet følger av de drøftelser som er gitt i bokens øvrige deler, og kunne i og for seg ha vært innarbeidet i tilknytning til gjennomgåelsen av de forskjellige spørsmål. Ved å skille behovet for reformer ut i et eget avsnitt oppnår forfatteren for det første at det blir lettere og mer oversiktlig å kommunisere reformbehovet til offentligheten. For det annet oppnår imidlertid forfatteren også det rettsvitenskapelige poeng at det trekkes et skarpere og klarere skille mellom de drøftelser som finner sted med utgangspunkt i den nåværende rettstilstand, og de mer rettspolitiske overveielser som nødvendigvis knytter seg til behovet for fremtidige reformer av denne rettstilstand. 7. Avslutningsvis vil vi bemerke at gjennomgåelsen ovenfor nødvendigvis har måttet begrenses til enkelte hovedspørsmål. Det er ganske enkelt ikke mulig å gi de forskjellige drøftelser av en rekke enkeltspørsmål en fullt ut rettferdig omtale i en bokanmeldelse som denne. For øvrig bemerkes for ordens skyld at forfatteren i forordet (s. 6 7) meget elskverdig har takket den ene av anmelderne for å ha vært en av hans «inspirerende samtalepartnere» under arbeidet med avhandlingen. For ordens skyld presiseres derfor ikke bare at denne anmelders bistand nok har vært av nokså beskjedent omfang, men også at alle synspunkter og drøftelser i boken selvsagt fullt ut og i enhver henseende står for forfatterens egen regning. 309