Bør Børson Jr. av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen Etter Johan Falkbergets roman Hovedscenen Trøndelag Teater 2013 1
ROLLER Bør Børson jr. Mads Bones Gammel-Bør Harald Brenna Josefine Silje Lundblad Laura Isaksen Kjersti Tveterås Tørsøien Jan Erik Berntsen Torsøia Hildegunn Eggen Ole Elveplassen Hans Petter Nilsen Nils Tollvold jr. / Kelner i Oslo Jon Lockert Rohde Lensmann Hansen / Ivar Zolen Espen Klouman Høiner Frøken Finckel / Danser Martha Standal Ida Olsen / Kristine Elveplassen Kristine Welde Tranås Eilas Månen / Åge Akselsen / Kelner i Trondheim Herbert Nordrum Verten på hotell Nordpol Arne Reitan O. C. Bentzen Jan Frostad Tørres Ivar Gafseth Soline Kine Bendixen Bærtil / Danser Per-Theodor Paulsen Bærtils dreng / Fotograf / Danser Magnus Myhr Linda Öh / Danser Leila Jung ÅR: I9I7 Det er i den tidlige barndommen den fødte skuespiller trer fram, for det er i den tidlige barndommen verden først oppfattes som et Mysterium. Opphavet til all skuespillerkunst er improvisasjon i møte med Mysteriet. -T. Navarro Skuespillerkunstens paradoks 2
1. SCENE FØRSTE AKT Alle i bygda på scenen når publikum kommer inn i salen. De bærer med seg handleposer. Jovial, folkelig stemning. De begynner å snakke om Bør, vitsing og skrønehistorier. Togfløyte høres i det fjerne. Toget kommer. Alle løper til togstasjonen for å se Bør returnere fra Trondheim. 2. SCENE (TOGSTASJONEN. Toget kommer. BØR BØRSON JR. kommer ut av toget, med reisevesker og kofferter. Han hilser til bygdefolket. De hilser knapt tilbake. BØR snubler og faller ut av toget, alt i koffertene faller ut. Folk ler. BØR samler tingene sammen, og trasker veien opp til Olderstad. Latteren blir høyere og går over til sang.) Ha' dokk hørd at'n Bør vørti tuillåt? TORSØIA: Ha ' dokk hørd at'n Bør vørti tuillåt? Tenkj hainn trur' hainn e' storkar, så e' n i fe. Hainn e' bon'kjerrings-sånn TORSØIEN: Hainn e' paintsett og faint, Se hainn må itj tru at hainn e' nåkå aint NILS: Ha' dokk hørd at'n Bør ha vørti tuillåt? Hele Olderdal'n skrakjle se mesta ihjæl OLE : Hainn ska åpn opp i krambu ALLE: Nei, no må me le! 3
SOLINE: Hainn ha' prata ruindt far sin, ALLE: Hainn lett n itj fred. Og så strøk'n åt banka med Gammel-Børs bok KRISTINE: Og så to'n ut pengan! ALLE: Hainn e' nå itj klok! ÅGE: Det e' sikkert n' Bør vørti tuillåt. Hele bygda døm klaske og sle se på lår. TORSØIA Hainn ha' vørre i Trondhjæm og kjøft opp i lass. TORSØIEN: Øm døm sle'n konkurs, se e' det no te pass. KVINNFOLKA: Ha' dokk hørd at'n Bør ha vørti tuillåt? Hainn e' heilt sikkert Olderdal'ns dummaste får. OLE: Og ti but'ikka, der ska n våggå og sæl, BÆRTIL OG BÆRTILS DRENG : Hainn som slett itj kainn rekne og slett itj kainn tæl'. ALLE: Hainn som slett itj ha akkorart fuinni opp krut 4
TØRRES: Fer det ha n itj, nei! Ha ha ha. JOSEFINE: Dokk ska' sjå at hainn einde, søm storkar te slut! ALLE: Ha ha ha. TØRRES: De e bære lækkert! Musikk mens det haukes og skrattes TORSØIA, LINDA, NILS (etter tur): Ha' dokk hørd at'n Bør ha vørti tuillåt?... Ha ha ha. ALLE: Ha' dokk hørd at'n Bør vørti tuillåt? Hainn e' helt sikkert Olderdal'ns dummaste får. Hvis hainn tru' at hainn e' nå', tru' me nåkkå aint. Hainn e' bon'kjerrings- sånn, hainn e' paintsett og faint. Når me kjæm nedåt bu n, se må dokk itj le... OLE: Ha ha ha ha ha! ALLE: Hainn e' tuillåt søm gris- møkk SOLINE: Gris-møkk! ALLE: Hainn Bør e' i fe! 5
Bør var den eldste sønn på Oldertsad. Han fylte tre og tyve den syvende februar var fregnet, solbrent og lyslett. Hendene store og fregnet og fulle av arr etter arbeid. I de grå øynene lå noe griskt og kaldt Han gikk for en stor gauder. Og mangen jente i Olderdalen lå våken om nettene oppe på loftet for hans skyld. Bør Olderstad kom fra Trondhjem nå. Han hadde vært der og gjort innkjøp. Egentlig hette han vel ikke Olderstad nå lenger; grossereren døpte ham om i går til Børson; det hørtes litt mer distingvert ut, sa grosserer O. C. Bentzen. Bør skjønte ikke hva det betydde, men når han kom hjem ville han slå opp i Konversasjon for menigmann og se etter. Nå kom sannelig boken til nytte. Da han kjøpte den, lo folk og spurte hva det var for slags barnelærdom som stod i den postillen. Om han så skulle si det selv, var han et grepa godt hode og burde ha gått underoffiserskolen og blitt lensmannsbetjent men kunne han svinge seg opp som handelsmann, ville det være like bra og gildere også. Hovedsaken var at en kom seg opp opp ble storkar ble rik og fikk tak i penger. Han hadde all sin dag hatt en brennende lengsel etter penger. Ingen annen ting kunne gjøre et menneske så glad og tilfreds som penger. Hans livs store mål hadde fra barnsben vært en diger bankbok den hadde stått for ham som den beste bok i verden. Han hadde dessuten fra livets første stund lengtet etter å bli dirketør i Olderdalens sparebank. Bør himlet med sine grå øyne ved tanken på at han engang skulle komme til å sitte i direksjonen på de slitte skinnstolene og være med og nekte fattigfolk og småbønder lån i banken nekte nekte og blånekte til de gråt og svettet og tigget og skalv. Hoj Bør storlo og hoppet ende opp på veien og slo seg på låret med håndflaten. Han syntes formelig han så Ole Elveplassen komme inn i banken, sid i buksebaken og med luen i neven og tigge om et lån. Å Børson! Dokk må itte nekte sælbot mot en fattig arbeidsmann ville han vel si. Ho! Ho! Ho! lo Bør igjen. Hver dag ville det komme en eller annen kroksyl av en bonde inn på krambua til ham og be så tynt om en toskilling. Han skulle plage dem å som han skulle seigpine dem de skulle få igjen for at de lo av ham. Nå var det hans tur til å le, for det ble nå alltid den som satt inne med kunnskapen og pengene, som kom til å le sist og best også. 6
3. SCENE (UTENFOR KRAMBUA. GAMMEL-BØR. JOSEFINE kommer inn.) GAMMEL- Hau... e' det du, Josefine? JOSEFINE: E fill det. E tenkte no at... e hadde itj nå' å gjør, og så tenkte at du, Gammel- Bør, trång lite hjelp her på Olderstad, tenkte e... no åt åpningen tå detaljferretningen. GAMMEL- Me åpne itj før grosserar'n sjøl sei ifrå. Hainn held på innpå lagera. Hainn småkkå på varan. JOSEFINE: Å, 'n Bør, ja. Det va' no itj hainn e tenkte på. GAMMEL- Det e i kjøli godt huggu på'a Bør'. Kuinn gått på uinderoffiserskulen og vørti lænsmainnsbetjænt. JOSEFINE: Men no bli n da haindelsmainn. GAMMEL- E ha' vør se nervøs fer di her haindelsmakeria. Har itj hatt bluinn på øga. Av og te va`det søm e hørde lensmainnskarjol`n nii svinga. No kjæm n piskadausen og ruinere hele stasen, tenkte e. JOSEFINE: Du må itj sei slekt, gammel-bør. GAMMEL- Men se idag skjedde det. Plutselig vart e glad. No sto det fæløgt. Det va' itj te å tru at n her gamle rønna skuill bli slekt storveges ferretningsforetagende. 7
TORSØIA: (roper fra vingen) Josefine? (Det begynner å strømme folk inn på tunet på Olderstad) GAMMEL-BØR E fe sjå te at grosserar'n itte et opp aille wienerbrøda før åpningen. (GAMMEL-BØR ut. OLE ELVEPLASSEN, TORSØIEN, TORSØIA og flere inn) TORSØIA: Josefine, hold de samen med oss. Ker du har gjort med håra? Sjå, ho ha tøggi og klent håret attover med sokkerspøtt! Du må tålå åt n du søm e far. TORSØIEN: Kven e det du spring og gjer de te fer? JOSEFINE: Hoild opp med å kontrollere me! (Hun forsvinner inn i folkemengden) (Kristine Elveplassen dytter Ole bort til Torsøia for å få han til å snakke med dem) OLE: Du, Hulda. Det e' fill myy å gjør på en storgård søm Torsøi fer tiden. TORSØIA: Å, du vet, det e' myy slit. En må henge på tenestfølkøm hele tiden. TORSØIEN Døm lure' se uinna. OLE: Kuinn tænkje me det, ja. Myy å passe på. Torsøi e' da minst døbbelt se stor søm den skitgården her på Olderstad, mange gong e stor. Lite tå en kjempegård dokk ha'. 8
TORSØIA: Me skuill' fill itj akkorart vør nødd te å gå på fattighuset. TORSØIEN: Itte akkorart det, nei. OLE: Når e minnes det, du skuill itj trønge i ekstra haind bortpå Torsøi? TORSØIEN: Jå TORSØIA: Nei! TORSØIEN: Nei. OLE: Itte det, nei. TORSØIA Kom Anders, me ser øm me finn a Josefine. SCENE 3B Tunet var fullt av folk. Bør Børson jr. Måtte rett som det var bort til vinduet, som han hadde hengt et stykke tøy for mens han kalkulerte varene og skrev prislapper, og se ut på dem som satt på stengarden og tomkassene. Nå banket det på døren, folk ville inn. Vent - buksen! Han hadde glemt å ta på seg den nye kjøpebuksen! Børson jr. Sprang opp på stueloftet, rev jakke og vest av seg, slo seg så ned på en gammel drakiste og prøvde å dra den gamle vadmelsbuksen av seg uten å ta av skoene. Fanken og! Skoene var digre og store med tykke såler og hæljern og der satte de seg fast inne i bukselårene. Vil du av, ditt dyr! freste han og bet tennene i hop. Nei! Han fikk vrenge den. Nei, den hersens vadmelsbuksa da! Nå fikk han den verken opp eller ned. At han skulle være så erke dum ikke ta av seg 9
skoene først. Ikke kunne han gå heller. Bare han kom seg bort til høvelbenken og fikk tak i den store tollekniven som lå der. Han prøvde å ta et hopp over golvet, men snublet i den vrangvendte vadmelsbuksen og stupte så lang han var og slo ansiktet i golvet. Og det drev store stjerner for øynene, og neseblodet randt. Verre og verre. Sinnet grep Børson. Han kom seg opp og prøvde å ta et nytt hopp falt på nytt, denne gangen bare på knærne. Nå kom det visst noen oppover loftstrappen. Han hørte det var Gammel-Bør. Privat skrek han Privat! Privat! Men gammel-bør hadde ikke vært i Trondheim, og forstod ikke hva privat betydde. Han åpnet uten videre døren og satte i et redd rop da han fikk se Bør stod på kne midt på golvet med en tull om benene og blodig i ansiktet han trodde Bør holdt på å ta livet av seg. Hjelp! ropte gammel-bør. Hold kjeften freste Bør. Han rettet seg opp og fikk så vidt tøyet seg bort på høvelbenken etter tollekniven som lå der. Og så tok han på å skjære boksen av seg. Nå ble Gammel-Bør redd for alvor; for dette måtte da være selvmord. Vonde anelser hadde slått ned på ham hvor han stod og gikk i det siste. Nå gikk de visst i oppfyllelse også. Bør Børson fikk endelig spikket av seg vadmelsbroken og trakk på seg den nye. Gammel-Bør var stum av forfjamselse. Litt etter stod Bør igjen inne i krambua, stram og karslig som om intet hadde hendt. På loftet satt gammel-bør og hutret. Dette var den verste dagen på lang tid. 4. SCENE KRAMBUA. Det var stor trengsel i krambudøren. Alle ville inn først; noen var aldeles sprekkferdige av nyfikenhet, andre stred for å komme først til butikken for å handle. Blant dem var Ole Elveplassen. Bare Bør ville forbarme seg og la ham få litt på kreditt? Han kjendte lukt av ferskt brød og bakkels og det minnet ham på at tarmene var tomme. Børson lot som han ikke enset Elveplassen. I grunnen syntes han synd på ham men ikke måtte han tro han fikk varer her foruten penger Gudag, gudag og vælkomen te åpninga av but'ikken. Triv'le' å sjå dokk. 10
Børs sang Som aille veit så har æ vørrå på en forretningstripp igjen. Æ drosja roinnt, som æ plar gjørrå te dem forbindelsan æ kjeinn'. Det va' tra'fikk så kolossal at æ fekk mest panekk. Æ såg tre-fir' aut'mobila, og elektrisk trekk! Ja, det er mangt modern' i Trondhjæm og mangt å heinte derifra. Og no e' æ just ved poenget: Det æ kainn anbefal' i dag: Kjøp sukkerkandis og rigabalsam og springstepsko til deinn som stepp. Og Hårfagre sin skokrem, båd' i svart og brunt, som dokk kainn ha på lok'alet, når dokk svinge' roinnt. Og sukkelade te småførkjan. Den koste' nesten itj nå' pæng'. Og æ ha' parafin og sirupsfat, blomstra ty og servelat, ja alt i væla, det har æ, (Musikken fortsetter under replikkene) OLE: Ja, du Bør, du Bør. Du fe det te. Huff, huff. (byr rundt) Værs god. Ska' det vær' en sigar? Sju kron' å femti ør' per dussin, minus 10% per 30 dager. 11
GAMMEL- Fersektøg no, grosserar. Lett døm betale fer se. Deinne e' gratis. Herskapet Torsøia med følge? Reklam sigar? (De vil ikke ha, men de andre i butikken forsyner seg grovt) TØRRES: (damper) Hæ hæ. Røke reklamesigar mett på daga. SOLINE: Rene øvrigheta. Hæ hæ hæ. BØR (synger): ENKELTE (svarer): Vi har fått ry - Ha me fått ry? for vår forsakels' - -Ja ja ja Vi tenkje' smått i vårres greind - Så saindt Ta Trondhjæm by - En kjempeby Eit stort mirakels - Ja ja ja Vi koinn' ha lært ein del ta dein - Så saindt Der kainn dokk tru at dem har sving på hjulan dygnet roinnt Dem tenkje vidt, og dem tenkje stort, og det e' berre soinnt. - det e berre suinnt Nei vi må le - - ha ha ha a litt på baken, - lea dein få sus i serken, om dokk vil - sus sus Og no kjem æ - ja, no kjem hainn te'baks te' saken: - ja ja ja Det æ kainn råde dokker te: Kjøp sukkerkandis og rigabalsam og springstepsko til deinn som stepp' Og Hårfagre sin skokrem, båd' i svart og brunt, som dokk kainn ha på lok' alet, når dokk svinge' roinnt. 12
ALLE: Og sukkelade te småførkjan' Den koste' nesten itj no' peng'. Og her er parafin og sirupsfat, blomstra ty og servelat, Ja, aillt i væla, det ha' hainn Believe me, baby. ALLE: Alt i væla, det har hainn ALLE: I don't mean maybe ALLE: Alt i væla det - har - hainn Har æ! ALLE: Tu du tu! Handlescene der folk kjøper varer - på kreditt. NILS Ja, her lokte det storkar, men e ser ingen! Ha ha. OLE: (smisker) Itte utafer diska. E' no itj så rart bevendt med storkara innafer diska hell. 13
TORSØIA: Jasså? E det mangel på storingsa? TORSØIEN: Me ska' få fem kilo kvetmjøl! TORSØIA: (drar fram lommeboka) Me ska' ha femogtjue kilo, tenkje e me sei. Ha du se du kainn gi att på femti - nei, huinder krona? Det kainn nok tenkes det, sju. Småpenga'. I Trondhjæm såg æ peng'skapet te'n O. C. Bentzen. Det var som å sjå luks ijnn i himmerik'. OLE: Himmerike. Ha ha. Ska' æ kom' over med mjølet senar'? TORSØIA: Me te det med. Du trøng itj å kommå åt Torsøi mer du, Bør. TORSØIEN: Det trøng du itj, det, nei. (TORSØIEN og TORSØIA legger på dør med nesene i sky) OLE: Vart a fernærma, Torsøia, ferdi me glømte at ho va storingse? (Bør var sur han og. Om et par års tid skulle han ved ustyrtelige penger og rikdommer legge Torsøia og den slappe mannen hennes på knærne. Han var da Børson, detaljist!) 14
Værs'god. Va' det nå'n som skull ha nå mer? (Ser rundt på alle i butikken unntatt Ole) OLE: Ja, se va' det tri kilo kvet'mjøl, da. To og i hæld, kanskje. Æ glømt å sei at alt salg her foregår per kontant. OLE: Kontant? Nei, jasså, er det bære kontanthaindel? Ja, kreditt e' en oting. OLE: Bevare oss, kreditt e' i gruinn' nå' jævelskap. Men øm ja, øm du berre villa lett me få lite på nå n dågga, te e fe oppgjør fer tømmerkjøringen ti Bakk'skoga frå i vinter. Firma'ts kreditt lyt æ brems'. Kuns mot fiks kontant. OLE: (demper et gråtkvalt raseriutbrudd) Dæsken... (OLE ut) GAMMEL- Det skuill' du ha sagt åt aille di arøm og. Henstand og borg e falig, grosserar. Lett døm få beskjed med en gong. Og se aille sigaran og sjokoladen du ga bort gratis. Det e' investering i etablering. Reklam' må til når eit firma skal etableres. Det e' itj mer å snakk' om det derre der. 15
GAMMEL- (hermer) Investering i etablering... Pengan ska inn, itte ut. (JOSEFINE inn.) 5. SCENE Gudagen, gudagen Josefine Torsøien. JOSEFINE: Uff, søm du skremte me, Bør. E' det du? Ja, det e' da mæ da, sju. Det e' dæ òg, sjer æ? JOSEFINE: Ja. Da e' det jo oss begge to, da. JOSEFINE: Vælkømminn hem frå Trondhjæm, fe e fill sei. (JOSEFINE kikker blygt rundt i bua. BØR tar fort fram et såpestykke, som han gnir inn ermet sitt med uten at hun ser det) Koss det står til her oppi dalen, da? JOSEFINE: Å, takk. Me bålå da liksøm med det såmmå, me da. (holder fram ermet) Hæ? Æ hør' itj ka du sei, du står så forgæli langt oinna. 16
JOSEFINE: (kommer nærmere) Kess hadde du det i Trondhjæm, da, Bør? Alldeles merkantilt. Bære storinga over alt. Og pæng og banka i kvar einaste gate og veit. Han steg tett inn til henne nå måtte hun da vel endelig kjenne hvor fint det luktet av ham. Han ble nesten sint. Fanken til bondeførkje, som ikke kunne lukte engang! Hadde det ikke vært for det at mor hennes åtte så ustyrtelig mye penger, så sannelig om han skulle stått her og truet godlukt innpå henne. Hulda Torsøiens dalere og gård og grunn med over- og underliggende herligheter ville imidlertid støtte godt Bør ville derved øke sin formue minst 100 pst. Pro tempora. JOSEFINE: Jasså? Ha' du kjøft mange vara der da? (trøyeermet fram igjen) Mang vara, ja Kjeint' du nokka siden du spør? JOSEFINE: Nei. Kelles det? Forkjølels' kanskje? Pussat i nasa?... Mang vara, ja. Æ ha' setelboka foill tå nota' og kvitteringa. Og så litt pæng, da. Inderle plaga i deinne bransjen med sånn tjukk lomm bok. Får sånn bule på buksen. Problem for mang det i Trondhjem. JOSEFINE: Å. Josefine. Du må itj forsmå en liten bygave. 17
JOSEFINE: (får såpestykket) Nei, du må itj ta bort frå de, Bør. E kainn itj tå imot. Læs og lukt. JOSEFINE: Vi-o-la-sæ-ben. Ailles venn. Prima var', sekunda ikke, ubetydelig brukt. Kroner 1,60 per dussin minus 15% per 30 dager. For dæ, frøken Torsøien, e'n på huset. JOSEFINE: E tykkje du ha ti på tålå Trondhjæmsk, e Bør. Å, ja. Når en som mæ omgås med så mang' Trondhjæmmera, så besmittes man lætt av sproget, da sju Koss lik' du lukta? JOSEFINE: (snuser) Va' det itj det e tykte. Såpa lokta akkorart det såmmå som du, Bør. (Bør lo karslig. Og han ble så underlig lett og glad om hjertet med en gang. Josefine fikk nok bli hans likevel. Han bestemte seg for det nå.) He he. No' or'ntli svineri, veit du. Det sett' sitt præg på ein stakkar i kolonialbransjen. Såpa, hest'pøls, brød, og pikekyss. JOSEFINE: (gir handa til farvel) Du får ha se mange slags takk, da. BØR I den forbinnels e det noget æ må spør dæ om Josefine. 18
JOSEFINE Ja? BØR Kan æ kom å besøk dæ i kveld? Efter mørkets frembrudd? JOSEFINE Takk fer såpa. (hun river seg løs og legger på dør) (roper etter henne) Du skoill' ha kjent kelles det lukta ta'n O. C. Bentzen, du, Josefine! 6. SCENE E kjenne`en kar Å, e kjenne' en kar, å, en støvandes mainn. Men hainn må itj få våttå at e elske' hainn. Tudel di, tudel dam, tudel dei. Så e læss søm e går ruinnt og plokke' lite ber, søm e sparke' bort småsten og kjike' på trær, se'n sjøl itj fe snust opp og følk døm itj spør om d e slik at e elske' 'n Bør. Og veit dokk ka'n fijnn' på? Hainn ha' såpa på trøy'ermet så e ska' lukt' at'n e vørte haindelsmainn. Og nåd mæ om e itj merk det Hainn e' no søt. Å, e kjenne' i hus, e ser fer me i hus der me to ska lev såmma i sus og i brus. Tudeli di, tudel dam, tudel dei. Med i kvitmåla grind og ei pi og en glunt 19
Å, det e' se banalt at det mesta går rundt. Men e vet ker e vil, e vet kven e vil ha, og se lenge e vet det, e' det bra. Og så vil n besøk mæ i kveld, efter mørkets frembrudd. E tru no mæsta hain kjæm for å spørr mæ ja å da veit e ka e ska svar! E ha øvd! Å, e kjenne' ein kar søm vil opp og vil frem, som itj vente te væla kjem ruilland s åt hainn. Tudel di, tudel dam, tudei dei. En søm itj sitt og håpe på stønad og trygd, men som prøve få liv ti i sirompa bygd! E ser bætterdø frem te' dein dagen e tør sjå'n Bør ijnn i øga når e kræmte' og spør: E' det saindt at du elske' me, Bør? 7. SCENE Utenfor krambua. OLE ELVEPLASSEN har drukket seg fra sans og samling, og kaver rundt, kaster og sparker tomsekken) OLE: Å, hainn dæsken duindre dainse kess det ko-o-k i mett blod. Når'n Elveplassen føst bli sint, da vø-ø-r n ittjnå. Sjå deinn diskensprettarfarsken Kess hainn briske se og sprett. E ska skjørrå n opp og steke n søm en svinekotelett! Bære rolig no 20
Prøv å faill te ro Åååå e kuinn sprikk! Ittnå henstand, kuns mot kontant, firmaets kredi-i-it må e brems Og så trippe n søm ei butikkfrøken a-a-at n itt skjems! Her ska følk gå ruindt med måggåsekk Se slunken søm i telt. Keffer ska deinn spretten låvvå mer, når ongan mine svelt? Bære roli no Prøv å faill te ro Åååå e kuinn sprikk! Skull en nå n gong sitt eit slekt i Slimåt så-å-åpstykkji gli? Øm e bære hadde kloa ti a Så sku-u-uill n få svi! E skull syn den kar n at livet e' nå ainn hell flir og glis. Hainn ha rompa full tå pæ-ing og e eige itj i flis! Bære rolig no Prøv å faill te ro, Åååå e kuinn' sprikk(e)! 21
8. SCENE BØR kommer ut (eventuelt i løpet av sangen) på vei mot Torsøi. I kveld var Børson jr. så fin som han aldri før hadde vært siden han kom til denne verden. Det digre tambakkjedet hadde han gnidd i aske, og såpevasket seg rundt til og med tennene og håret. Han rapte godt brus og røkte sigar og drømte om framtidens lykke og underfullhet. Han måtte sannelig passe på å tylle i seg mineralvann nå når han skulle av sted og fri til Josefine, og så var det bare å holde munnen bort i ansiktet på henne hver gang han rapet da skulle Josefine sannelig få kjenne at det luktet gull og røkelse av hennes elskede. I vinduene var det fullt av ansikter, som stirret etter Børson. Og en og annen sprang fra vinduet og bort på gulvet, slo seg med håndflaten på buksekneet og stod tvekroket av latter. En narr hadde Børson vært all sin dag, men nå overgikk han seg selv. Og de fikk tårer i øynene og svelgjet spyttet i vrangstupen, hostet og tørket seg med fingerknokene. Ole følger etter Bør. Bør venter på Josefine feks bak stabburet til Torsøyen. Hører så noen som lusker bak ham, og tror det er henne. Josefine? O min ælskede? Er det du, Josefine, som er ute og vandrer i den stille aftenstuind med fugelsang i luind? (BØR går mot den han tror er Josefine, for å kysse henne. Ole reiser seg) Beklager deinn kyssinga. Ska aildr gjenta sæ det der. OLE: Jasså, du driv og vil bli måg på Torsøi, du? E du speinnt tuillåt? 22
OLE: I godt gifte, hadde du fill rekna de te, Børson, din gauder. Ole, itj fortell herre te noken. Torsøia må itj sjå mæ her! Forstår du? Hoill kjeft. Du ha' itj sjett mæ! OLE Det kainn e itj låvvå. E trur e ska sei ifrå øm det her e no. (Går ned mot Torsøi gård og begynner å rope) Ho ho Torsøia!!! BØR Stopp (Løper etter ham, tar tak i ham, bruker vold, Ole tar frem en kniv) E' du speinnt tuillåt? Ta vekk kniven! Ta te vættet, Ole! OLE: No ska du få att fer at du lett me stå som en narr nedpå krambuen dine! (slosskamp) Du ska' få så my gratis vara du vil! Vara' på avbetaling. Nei, gratis! OLE: Det bli bærre løgna med di der varøm'. Æ garantere' at du ska' få varan'. Itj dræp me! OLE: Keffer ska du låvva når ongan mine svelt i hjel? Æ bærre sett dem på posten uforutsette driftsomkostninga! OLE: Bør du lyver! 23
Nei jeg gjør ei! TORSØIAs stemme: Hallo? E det nå n der?' Hallo? Det a Torsøia! Hoill kjeft Ole! Du ha' itj sjett mæ! (BØR legger på sprang, men mister både blomsterkvast og lommebok i farta. OLE plukker opp boka og finner fort ut at den strutter av sedler. Uten å tenke seg om springer han avgårde med pengene.) OLE: Oy oy oy! (Musikk. TORSØIEN og TORSØIA inn) TORSØIA: Hallo? E det nån her? Kom frem lødagsfriar! TORSØIEN: E tykte e drog kjensel på'a Børson. TORSØIA: E ska' slå'n skijnnflat!... Hysj der kjem'n att. (Josefine inn) JOSEFINE: Bør? E det du? (oppdager foreldrene sine) Ker det e' søm ha heindt? TORSØIA: Hør her, førkjonge: Olderstad ligg du uinna! Æ vil itj sjå de i nærheten tå'a Bør Børson. Og det mene e! TORSØIEN: Ja, det mene me. Du ligg' uinna a Bør... Børson. 24
TORSØIA: Junior! 9. SCENE JOSEFINE: Å, e kjenne' en kar, å, en støvandes mainn. Men hainn må itj få våttå at e ælske' hainn. Tudel di, tudel dam, tudel dei. Se e læss søm e går ruinnt og plokke' lite ber, søm e sparke bort småsten og... (Josefine ut) 10. SCENE (KRAMBUA, BØR OG GAMMEL-BØR) BØR Æ e så uløkkelig at æ trur æ koinn' dø tå sorg. At æ skuill' vårrå en slik tosk at æ skuill' mist' lomm'boka oppi skogen, og æ som tok med aill pengan æ åtte for å vis dem tel Josefine. No har æ vorri oppi der og leita kveill etter kveill og natt etter natt, men æ kain itj fijnn att pengan Æ må sett opp prisan' Her står det femti ør' - der sett æ ei kron' her står det to kron', da sett' æ fir', for pengan' min' vil æ ha tebake, ja. (OLE ELVEPLASSEN inn, sammen med en forsamling fra Bygda) OLE: Gudagen. Fint ver idag. Gudagen. Æ ha itj tid te å sjå etter sånt, æ. 25
OLE: E skuill ha hadd i stykkji flesk Ser pent ut det flesket der. BØR (feier unna fingrene hans ) Du ska' itj ta borti varan', du. (Børson og Elveplassen stod der og kjendte og visste at nå var det Elveplassen som hadde overtaket. Om han ikke gjorde som Ole ville nå ja da kom han til å springe fra gård til gård og fortelle om det som hendte oppi Torsøilien i går. Og så fikk Torsøia greie på det Og så gikk giftemålet og medgiften overstyr. Han kjendte kaldsvetten brøt ut på seg. Nei det ble ingen annen råd enn å gjøre gode miner til slett spill) (BØR spytter på flesket og gnir det rent med trøyeermet, men merker likevel opp med kniven.) Nok? OLE: Å, lite lenger innpå, Børson. Der? OLE: Å, enda lite lenger innpå. Der da? OLE: Å, enda lite lenger. Nei, ferresten, e te hele stykkjyet. (BØR legger i forfjamselsen flesket på vekta og handa på flesket) 26
Skal vi sei ein femogsytti kilo på det der nei, sju kilo blir det vel. OLE: Og se var det lite kvet brød, da, Børson. (legger i pose) Itt kvet brød? To? Tri?, fire, fem? Sei stopp. OLE: E te hele kassen, e, Børson. Du kainn da itj ta heile kassen! OLE: En skuill alder fainte og kjøpe i smått. Det e' se odrygt. (sa Elveplassen og så bort på Soline, for å se om ikke hun også var enig i det han sa. Og det var Soline enig i.) SOLINE: Å kjøpe i smått er det dommaste du kain gjør. OLE: Og se va det lite kaffe, da Børson. (Tar hele kaffesekken) BØR Heile sekken? OLE: Ja, det e så smått med mjølk no fer tien, se det går utover kaffe'n. Ker myy ha du tenkt å snyte me fer no? Det blir firogfemti krona, sytti ør! 27
(Bør sukker tungt, og tar fram boka for å skrive kreditt. Men å du store verden Børson trodde ikke sine egne øyne, der stakk Ole hånden ned i bukselommen som han ville dra opp pungen og betale. En stor glede strålte inn i Børsons sinn. Han stod i en voldsom spenning mellom håp og frykt. Nei å Børson så et gledelig syn: Elveplassen åpnet pungen og drog opp fem tikronere og fire kronestykker.) OLE: (blar opp pengesedlene) Værsegod, Børson. Vel undt. Jasså? Ha' du fått oppgjøret dett no, Elveplassen? OLE Oppgjør kainn en kanskje kaille det, ja. Takk takk! (stapper fornøyd drops i munnen hans) Værs'god. 30 ør' tebake, og litt drops te smårollingan'. OLE: Takk, takk. (Bør tar et drops selv, og begynner å dele ut sigarer til alle) Men du held kjeft, Ole? OLE: Åt a Torsøien? BØR. Hysj! 28
11. SCENE Koreografert overgang der man får følelse av at det går noen dager, Ole kommer tilbake hver dag og at handelen går godt. FRØKEN FINCKEL inn. ÅGE: Frøken Finckel (plystrer) LINDA: Ho ska ha ærva styggeli myy pæing. SOLINE: E hørde at nå n tålå ti at ho hadde fått flere milliona og tjue tusen krona ette en onkel i Amerika. BERTIL og BERTILS DRENG : Prøv dæ på hu der, du, Børson! ÅGE, LINDA, SOLINE: Hahahahaha! Inn kom den fine frøkna oppe i prestegården. Hun var fra hovedstaden brordatter til sjølve presten Finckel. Børson hadde møtt henne sist søndag. Og han hadde revet hatten av seg og hilst høyt Goddag! Goddag!, men hun hadde bare sett forbauset opp på ham, omtrent som hun ikke hadde hørt folk hilse før. Jåla! Men styggelig vakker var hun. Og rik skulle hun også være søkkrik også. Far hennes var en overlag stor grosserer i Kristiania. Han var visst konsul også. Om jeg ble mågen hans, ble det to konsuler da, tenkte Børson. Da slapp han dessuten å bryne seg på de slappe folka oppe på Torsøien. Han ville heller prøve å slå an på henne. (til Ole) Forresten træng du itj hoild kjæft åt a Torsøia nå mæir. Æ sikt høgar! (til Finckel) Guddagen høystærede jomfru Finckel. 29
FRK. FINCKEL: Jasså? Kjenner De meg? Skoill itj ein mainn i min stilling orienter' sæ mot den kondisjonerte del av dalførets frøkenbestaind?... (Det e' det no forresten rart at æ itj ha' tænkt på før ) Æ e' grossererkonsul Børson per Olderdalen. FRK. FINCKEL: Har De en riktig god grønnsæbe, herr grossererkonsul Børson? (Han lot sigaren rulle ut i ene munnviken, fikk foldekniven opp av bukselommen og tok på å pusse neglene sine.) Vi har, vi har. Prima vare, sekunda ikke. FRK. FINCKEL: Hva koster den for kiloen, da? Skal vi se, skal vi sjå. Det bliver kr 0,44 per brutto, minus tara og netto. Siden det er Dokk - Demses, mein' æ, Eder, så kainn Dokk få 5 prosent på'n - pro anno. (Han bøyde seg over disken mot henne og sa det lavt og gløttet bort på de andre. Inne på krambua var det blitt blikkende stilt de drev og røkte sigarer, og to av oppsitterne dyttet med albuene bort i hverandre og holdt av alle krefter latteren tilbake.) FRK. FINCKEL: Takk. Jeg skal få et kvart kilo. Et kvart? Det er det samme som et kvartkilo, ja. 30
(BØR surrer og surrer en snor rundt pakken. Han har ikke saks og prøver å bite snora over. Til slutt gir han opp og lar FRØKEN FINCKEL få hyssingnøstet med på kjøpet.) Ta hele greia, De, frøken Finckel. Kainn vårt ærede firma byde frøken Finckel på en enkel forfriskning i anledning av den gode haindel? FRK. FINCKEL: Forfriskning? (BØR åpner en brusflaske og fyller i to glass) Ei flaske brus, kanskje. (Tar en slurk og raper) Fra Trondhjæms Limonadefabriks Filial?... Øøøør. Prima vare. Værsågod, i all tarvelighet. Frøken Finckel vil ikke ha Drekk no ut. Ta ein or ntlig kuslurk. FRK. FINCKEL: Takk jeg er ikke tørst. BØR (tar glaset hennes) Så får æ ta resten sjøl. Brus dovne' så liddelig fort. Det e' ingen smak på limonaden når brusinga går ut. Ja skål da frøken! Øøøør. FRK. FINCKEL: Skal jeg kanskje få lov å betale for grønnsæben? Betal'? Ka det e' for snakk? Demses ska' da itj betal'. FRK. FINCKEL: Men det går da ikke. 31
Ta grønnsåpa. Vel undt, frøken. (Josefine inn) FRK. FINCKEL Adjø da, kjøbmann Børson, og takk for grønnsæben. (Tar av seg hansken for å håndhilse. Hansken blir liggende igjen på disken) (stapper i munnen hennes) Et lite drops på veien kanskje? FRK. FINCKEL: Nei takk Adjø, frøken Finckel, og overbring vårt firmas mest inderlige hilsener til Eders broder, Sognepræsten. (Hun går. Børson spankulerer fornøyd blant tilskuerne. Ole elveplassen skal og gå. Han har mye å bære på og hjelpes ut av de andre.) 12. SCENE Nei så sannelig kom ikke Josefine Torsøien også. Nå kom Josefine for sent til Børson jr. Hva var Josefine mot frk. Finckel? En simpel bondejente! Jasså, e det du, Josefine, som e ute og spioné spankulér? Kelles står det til oppe hos Eders, nei dokkers da? JOSEFINE: Jo takk. 32