Simone Elkeles Grenseløs kjærlighet Oversatt av Hilde Stubhaug Gyldendal
Til Karen Harris, en fantastisk venn, mentor, kritiker, forfatter og så mye mer. Jeg ville vært fortapt uten vennskapet vårt og rådene fra deg disse siste sju årene. Tusen millioner takk for at du har vært med meg på denne ferden.
1 Carlos Jeg vil bestemme over mitt eget liv. Men jeg er meksikaner, så enten jeg vil det eller ikke, er mi familia bestandig på plass for å gi meg råd, uansett hva jeg holder på med. Nei, «gi råd» blir litt svakt. «Beordre» er nærmere sannheten. Mi amá spurte ikke meg om jeg ville forlate Mexico og flytte til Colorado for å bo hos broren min Alex det siste året på high school. Hun bestemte seg bare for å sende meg tilbake «til mitt eget beste» det var det hun sa. Når resten av mi familia stilte seg bak avgjørelsen, var det avgjort. Tror de virkelig at jeg unngår å havne under jorda eller i fengsel fordi de sender meg tilbake til USA? Helt siden jeg ble sparka fra sukkerfabrikken for to måneder siden, har jeg levd la vida loca. Ingenting kan forandre på det. Jeg ser ut av det lille vinduet idet flyet stiger over de snødekte toppene på Rocky Mountains. Jeg er helt klart ikke i Atencingo lenger og jeg er ikke i forstadene til Chicago heller, der jeg hadde bodd hele mitt liv, da mi amá andre året mitt på high school tvang oss til å pakke sakene og flytte til Mexico.
Da flyet har landet, kikker jeg på de andre passasjerene som kappes om å komme først ut av flyet. Jeg lener meg tilbake og lar hele situasjonen synke inn. Jeg skal treffe broren min igjen for første gang på nesten to år. Jeg er faen ikke sikker på om jeg har lyst til å treffe ham. Flyet er nesten tomt, så jeg kan ikke utsette det lenger. Jeg rasker til meg sekken og følger skiltene til bagasjeutleveringen. Idet jeg går ut av terminalen, ser jeg at broren min Alex står og venter på meg bortenfor sperringene. Jeg trodde kanskje at jeg ikke kom til å kjenne ham igjen, eller føle at vi var som fremmede heller enn i familie. Men storebroren min er ikke til å ta feil av jeg kjenner ansiktet hans like godt som jeg kjenner mitt eget. Litt fornøyd ser jeg at jeg er høyere enn ham nå og slett ikke den puslingen jeg var da han forlot meg. «Ya estás en Colorado,» sier han og trekker meg inntil seg for en klem. Da han slipper meg igjen, legger jeg merke til noen svake arr over øyebrynene hans og ved ørene. De var ikke der sist jeg så ham. Han ser eldre ut, men han har ikke det vaktsomme uttrykket som alltid var der før som et skjold. Jeg tror jeg har arva det skjoldet. «Gracias,» sier jeg med flat stemme. Han veit at jeg ikke har lyst til å være her. Onkel Julio vek ikke fra min side før han hadde fått tvunget meg inn i flyet. Og så trua han med å bli på flyplassen til han visste at jeg var i lufta. «Du har ikke glemt hvordan man snakker engelsk?» spør broren min mens vi går mot bagasjebåndet. Jeg himler med øynene. «Vi har bodd bare to år i
Mexico, Alex. Eller for å være mer presis: Det er bare to år siden jeg, mamá og Luis flytta til Mexico. Du stakk.» «Jeg stakk ikke. Jeg går på college så jeg kan få gjort litt nytte for meg her i livet. Du burde prøve det.» «Nei, ellers takk, jeg er fornøyd med det unyttige livet mitt som det er.» Jeg tar bagen min fra bagasjebåndet og følger etter Alex ut av flyplassen. «Hvorfor har du den der rundt halsen?» spør broren min. «Det er en rosenkrans,» svarer jeg og fingrer med korset av svarte og hvite perler. «Jeg har blitt kristen siden sist.» «Kristen, ja! Særlig. Jeg veit det er et gjengsymbol,» sier han idet vi er framme ved en sølvfarga BMW kabriolet. Broren min har ikke råd til en sånn dritlekker bil; han må ha lånt den av kjæresten sin, Brittany. «Og så, da?» Alex var med i en gjeng da vi bodde i Chicago. Før ham var mi papá med. Alex er kanskje ikke villig til å vedgå det, men det ligger i genene mine å være en hard jævel. Jeg har prøvd å følge reglene. Det kom ikke en klage fra meg mens jeg tjente mindre enn femti pesos om dagen på å jobbe ræva av meg etter skolen. Etter at jeg fikk sparken og begynte å henge med los Guerreros del barrio tjente jeg mer enn tusen pesos om dagen. Det var kanskje skitne penger, men vi fikk mat på bordet. «Lærte du ingenting av feilene jeg gjorde?» spør han. Da Alex var med i Latino Blood hjemme i Chicago, tilba jeg han, for faen. «Du vil ikke vite svaret på det.» Alex rister frustrert på hodet mens han tar bagen ut av
hendene på meg og slenger den bak i bilen. Ja vel, så klarte han å komme seg ut av Latino Blood. Tatoveringene har han resten av livet. Uansett hva han tror, kommer han alltid til å være knyttet til LB, det spiller ingen rolle om han er aktiv. Jeg ser ordentlig på broren min. Han har helt klart forandra seg, det merka jeg så fort jeg traff ham. Han ser kanskje ut som Alex Fuentes, men jeg merker at han har mista kampånden han hadde en gang. Nå som han går på college, tror han at han kan følge spillereglene og gjøre verden til et vakkert sted å være. Det er utrolig hvor fort han har glemt livet i forstadsslummen i Chicago, det er ikke så lenge siden. Noen deler av verden kan aldri bli vakre, uansett hvor hardt du prøver å polere bort skitten. «Y Mamá?» spør Alex. «Hun har det bra.» «Og Luis?» «Han også. Lillebroren vår er nesten like smart som deg, Alex. Han tror han skal bli astronaut, som José Hernández.» Alex nikker som en stolt papá han tror virkelig at Luis kan leve ut drømmen sin. De to der innbiller seg det utroligste begge brødrene mine er drømmere. Alex tror han kan redde verden ved å kurere sykdommer, og Luis tror han bare kan stikke og utforske nye verdener. Idet vi svinger ut på motorveien, ser jeg en vegg av fjell i det fjerne. Det minner meg om det røffe landskapet i Mexico. «Det er Front Range,» sier Alex. «Universitetet ligger ved foten av fjellene.» Han peker mot venstre. «Det der er Flatirons, de kaller dem det fordi berga er flate som
strykejern. Vi kan dra dit en dag. Brit og jeg pleier å gå turer der når vi trenger å komme oss litt bort fra universitetet.» Da han kaster et blikk på meg, ser han at jeg stirrer på ham som om han hadde to hoder. «Hva er det?» spør han. Kødder han? Me está tomando los pelos? «Jeg lurer bare på hvem du er, og hva faen du har gjort med broren min. Broren min var en hard jævel, og nå snakker han om fjellene, strykejern og gåturer med kjæresten.» «Hadde det vært bedre om jeg snakka om å bli full og stein?» «Ja!» sier jeg og later som jeg blir ivrig. «Og så kan du fortelle meg hvor jeg kan gå for å bli full og stein, for jeg holder ikke lenge uten et eller annet ulovlig innabords,» juger jeg. Han har sikkert fått høre fra mi amá at hun har mistanke om at jeg doper meg, så jeg kan like godt spille den rollen. «Jadda. Spar pisspreiket til mamá, Carlos. Jeg går ikke på det noe mer enn du gjør sjøl.» Jeg legger føttene på dashbordet. «Du veit ikke en dritt.» Alex skyver dem ned. «La være. Det er bilen til Brittany.» «Du er så tøffel, ass. Når skal du få dumpa esa gringa og oppføre deg som en vanlig collegefyr som har seg med et drøss av jenter?» spør jeg ham. «Brittany og jeg dater ikke andre.» «Hvorfor ikke?» «Det kalles å være kjærester.» «Det kalles å være en panocha. Det er ikke naturlig for
en fyr å være sammen med bare én jente, Alex. Jeg bestemmer over meg sjøl, og det har jeg tenkt å fortsette med.» «Bare så vi har det klart, señor Bestemmer over seg sjøl, så holder du pulinga ute av leiligheten min.» Han er kanskje storebroren min, men faren vår har vært død og begravd aldri så lenge. Jeg vil ikke ha og trenger ikke dette regelpisset fra ham. Det er på tide jeg kommer med noen regler sjøl. «Bare så vi har det klart, har jeg planer om å gjøre hva faen jeg vil mens jeg er her.» «Bare gjør oss begge en tjeneste og hør etter. Kanskje du faktisk plukker opp en ting eller to.» Jeg ler kort. Ja da, sikkert. Hva skal jeg lære av ham, hvordan man fyller ut søknader til college? Hvordan man gjør kjemieksperimenter på varmeenergi? Jeg har tenkt å holde meg langt unna begge deler. Vi er stille begge to mens vi kjører tre kvarter til og fjellene for hver kilometer kommer nærmere og nærmere. Vi kjører rett gjennom området til Universitetet i Colorados avdeling i Boulder. Mursteinsbygninger skyter opp av landskapet, og det er studenter med ryggsekker overalt. Tror Alex at han kan være den som får en godt betalt jobb og ikke trenger å være fattig resten av livet? Det er det stor sjanse for! Særlig. Folk kommer til å kaste ett blikk på ham og tatoveringene hans og sparke ham på huet og ræva ut. «Jeg skal være på jobb om en time, men jeg får deg på plass først,» sier han idet han parkerer bilen. Jeg veit at han har fått seg jobb på et eller annet verksted for å betale dynga med lån til skolen og staten.
«Her er det,» sier han og peker på bygningen foran oss. «Tu casa.» Lenger unna et hjem enn denne forjævlige åtte etasjer høye kjempemaiskolben av en bygning, skal det godt gjøres å komme, men okei. Jeg tar bagen ut av bagasjerommet og følger etter Alex inn. «Jeg håper dette er den fattige siden av byen, Alex,» sier jeg. «For jeg får utslett av rikinger.» «Det er ikke akkurat luksus, om det er det du mener. Det her er subsidierte studentboliger.» Vi tar heisen opp til fjerde etasje. Det lukter gammel pizza i gangen, og det er masse flekker på gulvteppet. To sexy jenter i treningstøy kommer mot oss. Alex smiler til dem. Så drømmende som de ser på ham, ville det ikke overraska meg om de plutselig falt på kne og kyssa gulvet foran ham. «Hils på Carlos, broren min. Carlos, dette er Mandi og Jessica.» «Å, hei, Carlos» Jessica mønstrer meg fra topp til tå jeg har helt klart kommet til Avdeling for kåte collegejenter. Og jeg merker det som bare faen. «Du sa ingenting om at han er dritsexy.» «Han går på high school,» sa Alex advarende. Er han min personlige pikk-hemmer nå, eller? «Siste året,» plumper jeg ut med og håper at det kan gjøre det litt bedre. «Jeg blir atten om et par måneder.» «Da ordner vi en bursdagsfest for deg,» sier Mandi. «Kult,» sier jeg. «Kan dere to være gaven min?» «Hvis Alex ikke har noe imot det, så,» sier Mandi. Alex trekker seg unna og drar hånda gjennom håret. «Jeg havner i trøbbel sjøl hvis jeg lar denne samtalen gå