Svangerskap, fødsel og barsel for kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Svangerskap, fødsel og barsel for kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep. (Trykket i noe forkortet form i Jordmorbladet nr. 1-2000 under tittelen: Å beholde kontrollen - svangerskap, fødsel og barsel ) Graviditet, svangerskap, fødsel og barsel vil for mange kvinner stå som en overveiende positiv opplevelse. For andre kan det være en blandet, for ikke å si skremmende, opplevelse. Blant kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vil også menigene være delte. Noen utsatte kan oppleve selve svangerskapet som.en av de roligste og beste periodene de har hatt. Det synes som om denne tilstanden for noen kan få kroppen til å koble bort traumer og senvirkninger for en tid. Andre utsatte opplever denne tiden som svært vanskelig. Også for dem som har en god periode i svangerskapet kan paradis-tilstanden få en brå slutt ved fødselen eller i barseltiden dersom hun ikke har fått bearbeidet traumene før den tid. Har den utsatte derimot fått bearbeidet traumene før graviditeten, synes det ofte som den utsatte opplever graviditet, svangerskap, fødsel og barsel blir en ny og positiv start på livet. Særlig tydelig blir dette for kvinner som har født både før og etter en bearbeidelse av traumene. Den utsatte kan nok være redd under svangerskapet, også under den første graviditeten etter bearbeidelse. Hun er sikker på at det som skjedde sist, vil skje igjen. Imidlertid viser det seg oftest at det går langt bedre enn fryktet: - Før bearbeidelsen hadde de kanskje et distansert forhold både til graviditet og fødsel og var nærmest redd sitt eget barn den første tiden etter fødselen. - Etter bearbeidelsen levde de intenst med under hele svangerskapet selv om de var redde. De var også mye mer tilstede under fødselen og opplevde en intens tilknytning til barnet fra første øyeblikk. Smertene kunne kanskje oppleves sterkere enn før, men de fikk ikke problemer under press-riene slik de gjorde før. Er det det slik en fødsel skal være? sa en kvinne etter å ha født sitt tredje barn, det første etter bearbeidelsen. Jeg vil i det følgende forsøke å belyse noen av de spesielle problemene utsatte kan slite med i svangerskap, fødsel og barsel. Selvsagt kan de problemene som berøres, delvis også ha andre årsaker enn seksuelle overgrep. Ikke desto mindre synes de nedenfor omtalte plagene å være typiske for utsatte mødre som ikke har fått bearbeidet traumene på en adekvat måte. Vanlige plager og problemer for utsatte Hva slags senvirkninger etter seksuelle overgrep kan den utsatte slite med? Jeg vil i fortsettelsen utdype følgende problemområder: Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 1 september -99

I svangerskapet: Vanskelig forhold til egen kropp, særlig mage og bryster. Panikk for å få feil kjønn. Redsel for å føde: Mer enn redsel for smerter. Under fødselen: Tap av kontroll over omgivelsene. Tap av kontrollen over egen kropp. Redsel for tap av kontroll over følelsene: Stille fødsler. Tap av kontroll over hva som kommer ut av kroppen. Tap av kontroll over minner fra tidligere overgrep. Konsekvens: Lange fødsler og press-rier som stopper. Reaksjoner umiddelbart etter fødselen. I barselperiden: Amming. Seksuelle problemer. Fødselsdepresjon. I forlengelse av barselperioden: Sårbarhet etter en fødsel. Feil kjønn på barnet. Katastrofeforventning. Gjenopplevelse gjennom egne barn. Senvirkninger etter seksuelle overgrep kaller jeg ofte blåmerker etter overgrep. På samme måten som det er normalt få et blått merke på leggen om noen sparker oss der, er det normalt å få blåmerker etter overgrep, ofte kalt senvirkninger. Samtidig må vi være klar over at senvirkninger, blåmerker, ved første øyekast synes svært ulike. Men ofte kan de grupperes i to grøfter på samme måten som enhver god, gammeldags vei har to grøfter: En på hver side. La oss tenke oss at at det å bli utsatt for seksuelle overgrep er å bli presset ut i en av grøftene av overgriper. Det kan da helt tilfeldig hvilken grøft en blir presset ned i. Dermed kan samme type overgrep ofte føre til svært ulike senvirkninger. Men en grøft er det uansett og slitsomt er det uansett. Og det er den uskyldige parten, den utsatte, som må slite med virkningene av å ha blitt skjøvet ut av veien og kanskje bli stemplet som vanskelig eller unormal. Svangerskapet. Vanskelig forholdet til egen kropp, særlig mage og bryster. Trass i problemer med blåmerker til daglig, kan noen utsatte oppleve et unntak under svangerskapet: Den utsatte har kanskje slitt med et vanskelig forhold til egen kropp helt siden overgrepene. Men under selve svangerskapet kan hun kanskje for første gang føle at hun kjører på veien når det gjelder forholdet til egne kropp: Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 2 september -99

- Noen utsatte kan nemlig blomstre opp når graviditets-magen begynner å synes. Disse kvinnene har kanskje noen av sine beste perioder nettopp mens de er gravide. Noe av den samme følelsen kan de få nå brystene blir ømme og vokser: Har de tidligere syntes brystene var ekle, kan de nå oppleves ganske OK: De er forvandlet fra ekle seksualobjekter til matstasjoner for et ventet barn og blir akseptert som det. De kvinnene som opplever det slik, synes for en tid å fortrenge den ekle kroppen som ble misbrukt til fordel for den mors-kroppen som nå snart skal sette et nytt barn til verden. Den utsatte opplever endelig at hun er noe, duger til noen og lykkes med noe. - Andre, derimot, kanskje de fleste, føler at de havner enda lenger ned i grøfta under svangerskapet: De forsøker å skjule magen så lenge som mulig, de kan pine seg ved å spise så lite som mulig og har ofte et ikke-forhold til at de er gravide. Selv med stor mage kan de si til seg selv: Dette angår ikke meg. Jeg er ikke gravid! Det er hun der jenta med samme navn som meg, hun som går ved siden av meg, som er gravid, ikke jeg! De forsøker å betrakte seg selv utenfra, de forsøker å dissosiere som de kanskje gjorde under overgrepene. Men kroppen minner hele tiden kvinnen om at hun er gravid. I de første ukene er dette knyttet til brystene: De ekle brystene blir en konstant påminnelse om graviditeten ved at de vokser og kan være ømme. Etter hvert blir det også vanskeligere å skjule den voksende magen. Mange opplever at ekkelheten vokser proporsjonalt med størrelsen på magen: Nå ser alle hvor ekkel jeg er eller: Nå ser alle det ekle jeg har vært med på. Særlig ille kan det bli når de kjenner at barnet sparker og kan se armer og bein lage buler på magen. Som vi kommer tilbake til nedenfor, har noen panikk for i beste fall å bære på et foster med misdannelser. I verste fall er det en djevleunge eller en stor, ekkel slange. Den gravide kan da få panikk når hun kjenner spisse armer og bein: Hun tror kan være f.eks. horn som er i ferd med å vokse ut av pannen på barnet. Da er det ikke rart den gravide er redd under første ultralyd-undersøkelsene: Tenk om noen ser det jeg frykter inni magen min!. Panikk for å få feil kjønn. I tillegg blir noen utsatte veldig bekymret for hvilket kjønn barnet deres har. Noen har panikk for å få jenter, andre har panikk for å få gutter. De som har panikk for å få jenter, er som regel redde for at en datter kan komme til å bli misbrukt som dem selv. Dette kan være en reell fare, særlig dersom overgriper er far til den gravide og hun ikke har våget å fortelle om overgrepene. I slike tilfelle kan det også være ekstra vanskelig å skjerme en ny jente i familien om overgrepene aldri er blitt kjent. Panikk for å få gutter kan tilsvarende gå på redsel for at gutten skal bli misbrukt dersom det i familie eller nærmiljø finnes en overgriper som forgriper seg på gutter. Men det kan også være redsel for å ta seg av en gutt: Vil jeg våge å stelle en gutt? Vil ikke det bli så ekkelt at jeg ikke greier det? Eller: Hvordan skal jeg vaske og stelle en gutt skikkelig og samtidig være sikker på at jeg ikke begår seksuelle overgrep mot han? Jeg er jo nødt å ta i den greia, men hvor går da grensen for hva som er overgrep og ikke? Tenk om jeg vasker litt for mye eller tar litt for mye på han? Jeg har jo sett at den greia kan være stiv, selv hos småbarn. Går det da an å bøye den på plass når jeg skifter bleier, eller er det å gå for langt? Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 3 september -99

I media blir det også med jevne mellomrom hevdet at overgripere selv som regel har vært utsatt for seksuelle overgrep. Dette kan gi den utsatte panikk for at hun plutselig, og uten forvarsel, kan forvandles til en overgriper. I min spørreundersøkelse (1996) der 109 misbrukte kvinner i alderen 18-60 år deltok, svarte hele 27,5% av de som hadde født barn at de hadde vært redde for selv å bli overgripere. Redsel for å føde: Mer enn redsel for smerter. De fleste kvinner vil føle en viss engstelse for å føde. Her er gravide som har vært utsatt for s.o. ikke noe unntak. Men mens ikke-utsatte ofte er redd for de fysiske smertene, kan utsatte som ikke har fått bearbeidet de overgrepene være redd for helt andre ting: - De fleste utsatte har en svært høy smerte-terskel og sier derfor at smertene er ikke noe problem i det hele tatt. - Det er alt det andre ved fødselen de er redde for. Men de kan ofte ha problemer med å sette ord på hva alt det andre er: Det er bare ett eller annet som gir dem angst eller panikk. Hva kan så alt det andre innebære? For de fleste utsatte er det farligste av alt å miste kontrollen. Det kan bl.a. skyldes en ubevisst redsel for å gjenoppleve det tap av kontroll den utsatte opplevde under overgrepene. Svært mange utsatte opplever at det å komme på sykehus og føde nettopp kan være tap av oversikt og kontroll. Ved en fødsel kan den utsatte være redd for å miste kontrollen over - omgivelsene - egen kropp - egne følelser - hva som kommer ut av kroppen - minner fra overgrep. Fødselen. Tap av kontroll over omgivelsene. Mange utsatte, kanskje de fleste, har som alt nevnt, problemer i forhold til egen kropp. Det å bli avkledd under fødselen kan da bli svært vanskelig. I tillegg må den fødende kanskje ligge i en svært avkledd og ydmykende stilling under fødselen. Komplikasjoner under fødselen kan forsterke dette ytterligere. Når jeg skal føde, er jeg prisgitt alle omkring meg, er et typisk utsagn. Jeg vet ikke sikkert hva de kan komme til å gjøre med meg: Hva skjer når jeg må kle av meg? Tenk om de tar fra meg alle klærne så jeg ikke har noe å skule meg med. Hva skjer når de kommer og forlanger at jeg skal forsøke å amme? Tenk om ser de ekle brystene mine? Tenk om de tar på, eller klemmer på dem? Tenk om jeg får et panikk-anfall og samtidig vet at her kan jeg ikke stikke av? Tap av kontrollen over egen kropp. Det å miste kontrollen over reaksjonene i egen kropp, er også noe mange utsatte har opplevd under overgrepene. Det kan f.eks. ha skjedd ved at overgriper i den mest ydmykende situasjonen som tenkes kan, får kroppen til å kjenne seksuelle spenninger. Dette opplever den utsatte som at til og med hennes egen kropp svikter henne under overgrepene. Under fødselen er det også snakk om at kroppen kjører sitt eget løp : Veer og press-rier starter i Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 4 september -99

kroppen enten den utsatte vil det eller ikke. Noe kommer ut av kroppen enten den utsatte vil eller ikke. Også det at vannet går kan skape panikk: Hva er det som renner fra kroppen min? Er det noe som avslører det som skjedde? Vil noen nå forstå og avsløre hvor ekkel jeg er?. I tillegg kommer belastninger fra normale rutiner på en fødeavdeling. Det kan f.eks. være å få klyster. Også da kan den utsatte oppleve å miste kontrollen over kroppens reaksjoner etter at klysteret er satt. Noe av det samme kan hun oppleve under pressriene: Hun kan få panikk for at noe kommer ut av endetarmen og avslører hvor ekkel hun er. Dette synes særlig å være et problem for dem som under overgrepene har vært utsatt for anal inntrengning og kanskje i tillegg har fått kommentarer av overgriper etter overgrepet om at de er ekle fordi noe kom ut etter overgrepet. Redsel for tap av kontroll over følelsene: Stille fødsler. Noen utsatte kan også får panikk for å kli avkledd i mer overført betydning: Tenk om det blir så vondt at jeg hyler!. For den utsatte kan det å skrike være et tap av kontroll som er så traumatisk at det kan framkalle et kraftig angstanfall. Under overgrepene var det å ikke lage lyd i det hele tatt eller det at hun lot som hun sov kanskje den eneste form for kontroll den utsatte greide å bevare. Dette ble ofte kombinert med en dissosiasjon som førte til en form for selv-bedøvelse som i ettertid gir mange utsatte en svært høy fysisk smerteterskel. I ettertid må mange utsatte derfor ha full kontroll over om hun skal vise følelser i det hele tatt, og eventuelt på hvilken måte. Det fører til at mange sjelden vil, eller våger, å vise glede eller sorg, verken nytelse eller smerte. De er ofte kjent for alltid å være rolige og behersket og aldri vise sterke følelser. Men ingen ser kaoset som lurer på innsiden. Under fødselen fører dette til at den utsatte ikke kan tillate seg å stønne eller vise for mye tegn på smerte. Dermed kan de bli ekstra redde når de før første fødsel hører om alle de problematiske fødslene og om vanvittige smerter: Kan det bli så ille at jeg mister kontrollen uten mulighet til å gjemme meg bort eller stikke av? Når den fødende så kan få et velment råd av jordmor om at det bare er av det gode å hyle og skrike, særlig under press-riene, vil dette rådet oftest mottat med et taust, men trassig: Aldri i verden om du skal få høre meg skrike!. Skulle den utsatte likevel gi lyd fra seg, kan hun oppleve det minst ynk som et vanvittig skrik og et bittert nederlag: Det at skriket slipper ut, er tap av kontroll og alt kan bli røpet for hele verden. Med så sterk panikk kombinert med høy fysisk smerteterskel er det ikke rart at mange utsatte har stille fødsler. Press-riene: Den store utfordingen! Den mest traumatiske delen av fødselen, synes for mange utsatte å være når press-riene setter inn. Da mister den utsatte for alvor kontrollen over egen kropp. Det er da noen utsatte kan si: Nå vil jeg ikke mer. Jeg vil hjem! Igjen må vi huske på: Dette er ikke først og fremst panikk for smerter, men for helt andre ting. Panikken kan også gi seg utslag i at den fødende forlanger at alle skal ut av rommet uten at den fødende der og da greier å sette ord på angsten. Ved senere ettertanke synes imidlertid mange utsatte å mene at panikken umiddelbart før, og under, press-riene er todelt: - Hva kommer ut av kroppen min? Og hva avslører det? - Gjenopplevelse av overgrep. Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 5 september -99

Tap av kontroll over hva som kommer ut av kroppen. Som alt nevnt, kan noen fødende få mareritt-lignende forestillinger om det de bærer i magen. Vi nevnte kvinnen som var redd for at det vokste ut horn på barnet hennes. En annen utsatt kvinne var sikker på at hun kom til å føde en svær, ekkel slange, en annen et hårete, slimete ekkelt vesen, en tredje et vanskapt barn med et veldig grotesk utseende. I det minste er den fødende ofte helt overbevist om at hun ikke kan føde et normalt, friskt barn: Det kommer sikkert til å vise seg at barnet har misdannelser. Bakgrunnen for slike tvangstanker kan sikkert være mange. Men mange utsatte er redd for at overgriper, som kan oppleves som å være djevelen selv, lever inni dem og/eller kan ha hatt sex med dem. Mange har også en sterk følelse av at han har lagt igjen noe djevelskap inne i dem som siden er det som vokser. En kvinne sa det slik: Jeg følte at når magen min begynte å vokse, var det den mørke skyggen jeg alltid hadde båret inni seg som begynte å vokse. Noen ganger kan denne følelsen et stykke på vei være relevant når det er overgriper som gjør den utsatte gravid. Særlig traumatisk blir det dersom overgriper er far eller bror. Det sier seg selv at det må oppleves nærmest umulig for en utsatt å få et forhold til et slikt barn både i graviditeten og etter fødselen. Men selv om en rent fornuftsmessig vet at overgriper, f.eks. far ikke kan være far til barnet, kan en med følelsene aldri være helt sikker: Tenk om det er overgripers barn likevel! I tillegg til dette kan også, som tidligere nevnt, den fødende ha panikk for at noe kommer ut av endetarmen. Dette blir bokstavelig talt mye mer påtrengende under pressriene. Samlet sett er den fødende, bevisst eller ubevisst, redd for å miste kontrollen i betydningen redd for å bli avslørt: Nå kan hele verden se hvor ekkel og pervers jeg er!. Nå kan alle se hva jeg har vært med på! Tenk om jeg føder en liten djevleunge!. Da har jeg virkelig ligget med han, han har gjort meg gravid og hele verden kan nå se dette!. Og skjer det ikke under selve fødselen har alle umiddelbart etter fødselen gjennom fødselskanalen et vidåpent kikkhull like inn i den skitne sjelen deres. Tap av kontroll over minner fra tidligere overgrep. Under press-riene kan kroppen til den utsatte også plutselig huske sider ved overgrepene. Når barnet er på vei ut kan kroppen samtidig huske mens-smerter eller pressrier med motsatt fortegn som en kvinne uttrykte det. Det at noe sprenger seg vei ut av kroppen kan få skjeden til å huske at noe sprengte seg inn/rev i stykker kroppen en gang før. Dette kan være minner fra overgrep som barn eller fra voldtekt som voksen, som ikke er blitt bearbeidet. Skjer dette, er den fødende som regel ikke lenger til stede på fødeavdelingen: Hun er tilbake i den samme panikken, lammethetsfølelsen, ensomhetsfølelsen og hjelpeløsheten som hun opplevde under overgrepene. Selvsagt er dette følelser den fødende ikke har mulighet til å forutse om hun har fortrengt og/eller ikke fått bearbeidet disse traumene: Hun vet ikke på forhånd at de s.o. hun har vært utsatt for kan gjenta seg under fødselen. Har den utsatte ikke fått satt ord på overgrepene før, vil hun sjelden se sammenhengen nå heller: Hun bare forsvinner. Sammenhengen skjønner hun kanskje først under bearbeidelsen av overgrepene når hun med full kontroll lar kroppen få lov til å huske og assosiere. Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 6 september -99

Konsekvens: Lange fødsler og press-rier som stopper. Mange utsatte forteller at det gikk greit så lenge de hadde vanlige rier. Da var det bare smertene som skulle takles og det var ikke noe stort problem. Men da pressriene satte inn, kom panikken som omtalt ovenfor. Hva blir synlige konsekvenser for omgivelsene? Igjen kan vi snakke om to grøfter : Noen velger å forsvinne. Den fødende dissosierer, flytter ut av kroppen, som hun gjorde under overgrepene. I ettertid kan hun ha glemt nesten hele fødselen mens ektefellen kan fortelle om en problematisk fødsel. Men selv om hun forsvinner på denne måten, kan det utad være vanskelig å observer at hun ikke er helt med under fødselen. Andre kan, som alt nevnt, bli desperate. De vil ut av sengen og skal hjem: Dette vil jeg ikke! I begge tilfeller kan det indre kaoset bli så overveldende at pressriene kan bli svakere eller stoppe helt opp: For den som forsvinner kan det skje ved at den fødende melder seg ut av kroppen og derfor på en måte frasier seg å samarbeide med den - og dermed også med jordmor. For den andre gruppen kan det mer bli et panikk-artet valg: Jeg skal ikke presse. Jeg vil ikke at det skal komme ut av kroppen min! Jeg vil hjem!! Noen forteller at de i denne situasjonen nærnest har suggerert seg selv til å stoppe press-riene, og noen mener de for en stund har greid det, selv med drypp. Som tilskuere står kanskje en fortvilt ektemann og en jordmor som klør seg i hodet og ikke skjønner hva som foregår. Samtidig kan den fødende sette seg i en nesten uløselig konflikt: - Kroppen er fornøyd med at den har fått kontroll igjen og stoppet fødselen. Men det kan den fødende selvsagt ikke si til jordmor. - Men hodet, fornuften, vet at dette må hun gjennom uansett. Jo fortere, jo bedre. Dermed blir den fødende også fortvilt når press-riene stopper og akkurat det er det lov å gi uttrykk for uten å føle seg unormal! Kvinnen kan igjen være tilbake i traumet og den uløselige konflikten fra overgrepene: På den ene siden et fortvilt forsøk på å stoppe overgriper, på den andre siden den fryktelige vissheten at det er umulig. Alternativet er å få det overstått fortest mulig, men forsøke å være så passiv og fraværende som mulig og ikke røpe følelser. Reaksjoner umiddelbart etter fødselen. Etter fødselen er det blitt vanlig å legge barnet på magen til moren. Har den utsatte ikke fått bearbeidet traumene etter overgrepene, kan dette bli noe som skaper panikk, og dermed avstand og avsky til eget barn, i stedet for nærhet og gode følelser. Når kroppen plutselig kjenner at noe varmt og klisset blir langt på magen, kan magen hos noen utsatte huske noe annet varmt og klisset f.eks. overgripers svette hud eller at overgriper lot sæden sprute utover magen med påfølgende berøring av fingre eller penis. Også dette kan skape kaos hos den nybakte moren i ettertid: Med hodet vet hun at det er hennes barn det er snakk om og intet overgrep. Med hodet vet hun at barnet ikke er ekkelt og at hun ikke må føle slik for sitt eget barn. Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 7 september -99

Ikke desto mindre er det nettopp ekkelhet og avsky hun følte da hun fikk barnet på magen. Det kan føre til at hun i ettertid ikke takler nærhet med dette barnet og som en følge av det kan slite med en enorm skyldfølelse. Når en mor våger å vedkjenne seg disse følelsene, kan mange, kanskje de fleste, også i ettertid, bearbeide disse følelsene. Med kyndig hjelp kan mor gå tilbake og gjenoppleve fødselen og det å få barnet på magen. Samtidig vil hun da kunne være i stand til å skjelne mellom det ekle magen husker og den gode, men glemte følelsen av å få sitt eget barn på magen. Dermed får hun lov å kjenne at faktisk hadde hun gode følelser for barnet sitt allerede ved fødselen. Hun våget bare ikke å kjenne etter av redsel for å kjenne noe ekkelt. Og dermed var det bare det ekle hun kjente. Men tilbake til tiden umiddelbart etter fødselen. Den utsatte moren kan rett etter fødselen reagere på ulike måter: Noen vil ikke se barnet sitt i det hele tatt og kan be personalet om å få han/henne bort fortest mulig. Noen greier ikke å si fra om hva de ønsker eller ikke, og vet det kanskje heller ikke. De er virker totalt forvirret. Noen greier å koble om : De greier å innse at de har fått et lys levende, velskapt barn og de greier samtidig å glede seg over dette. Av dem som greier å ta imot barnet sitt, kan imidlertid noen havne i den motsatte grøften. De fleste lager seg sin egen lille verden for seg og barnet sitt. Det er helt normalt og skal så være. Det å løse opp den biologiske og psykologiske symbiosen forbindelsen mellom mor og barn tar tid og må skje gradvis, først ved at far kommer inn i forholdet. Grøftekjøring blir det imidlertid dersom mor bevisst eller ubevisst lager så vanntette skott omkring denne verdenen at andre ikke får lov å slippe inn, selv etter lang tid, ikke engang far til barnet. Ved dette forsøker noen mødre å overbevise seg selv om at de skal beskytte barnet mot all verdens ondskap. De ser ikke at dette er en unaturlig binding der mor ønsker at barnet skal tilfredsstille alle de behov for nærhet og ømhet mor ellers ikke har fått tilfredsstilt i livet sitt. Mor holder da barnet unna alle andre nærmest som en kosebamse eller en dukke i deres lukkede verden. Reaksjoner etter bearbeidelse. Hva så med flergangsfødende som har født både før og etter bearbeidelse av overgrepene? Hos denne gruppen mødre vil ofte reaksjonen i ettertid være: - Under graviditeten var de redde for at denne fødselen skulle bli som de andre. Men samtidig opplevde de fleste at de hele tiden levde intens med i graviditen. - Etter fødselen er den typiske kommentaren: Var det så vondt å føde? Er det slik det er å føde? Tenk om jeg hadde fått oppleve dette også under den første fødselen! At smerten oppleves sterkere, kan skyldes at smerteterskelen har lagt seg på et mer normalt nivå etter at den utsatte har våget å kjenne på egne følelser. Men det disse fødende er helt overveldet over, er å få kjenne på alle intense og gode følelsene i forholdet til det barnet som blir født og føle at det er både godt og rett fra første øyeblikk. Alt det andre som de var så redde for, er som blåst bort. Da er det ikke rart at mor kan oppleve andre, tredje Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 8 september -99

eller fjerde fødsel som om det skulle være den første. Barsel. Etter fødselen venter nye utfordringer for den utsatte: - Amming. - Seksualliv - Fødselsdepresjon? Amming. Som vi alt har nevnt, har utsatte ofte et problematisk forhold til egen kropp, bl.a.brystene. Da skulle en forvente at amming ble et stort problem. Det blir det også for mange utsatte mødre. Men for andre kan det gå greit. En nybakt mor sa det slik: Grunnen til at det gikk så greit å amme, var at jeg overbeviste meg selv om at nå var ikke brystene mine lenger de ekle klumpene som overgriper klemte på. Nå var de matstasjoner for barnet mitt - og bare det. Men etter at jeg sluttet å amme, ble brystene like ekle som før. For de som får problemer med amming, er det to momenter som kan skape problemer: - det å måtte blotte brystet ved ammingen, særlig når andre er til stede, men også om den utsatte er alene - det å ta på og klemme på egen bryster - det å våge å miste kontrollen ved å la noe få lov å renne ut av kroppen, i dette tilfelle melk. Mange utsatte kvinner vil også oppleve at det er mer porblematisk å amme fra det ene brystet enn fra det andre. For noen kan det bli så ille at de nesten ikke får det til å amme på det ene brystet i det hele tatt mens det går rimelig greit fra det andre. Selvsagt kan dette ha flere årsaker, også fysiske. Ikke desto mindre synes dette å ha psykiske årsaker som igjen kan føres tilbake til overgrepene. I bearbeidingsprosessen vil mange utsatte oppleve at det ene brystet oppleves eklere enn det andre, at dette brystet automatisk beskyttes og gjemmes mer bort enn det andre. Som regel husker da kroppen at det brystet som eklest, er der brystet som har de første og tydeligste minnene fra overgrepene. Som regel er det det samme brystet som er vanskeligst å amme fra. Dermed blir dette brystet sjelden skikkelig tømt, noe som kan føre til at en evt. brystbetennelse kommer først i samme brystet og bekrefter at dette er et problembryst. Når den utsatte blir bevisst på dette, vil hun ofte avsløre seg selv ved å bli oppmerksom på de unnskyldningene hun finner for å slippe å amme fra det ekle brystet. Samtidig får hun ofte tilbake kontrollen over dette i så sterk grad at hun til sin forbauselse oppdager at det umulige brystet blir nesten like enkelt å amme fra som det gode. Seksuelle problemer. Etter en fødsel vil vel de fleste nybakte mødre slite litt i forhold til seksuallivet, særlig i oppstartingsfasen. Her utgjør de utsatte intet unntak. De kan som andre være redd for at det skal være vondt, for at sårene ikke er grodd o.l. Men i tillegg blir mange utsatte redde uten egentlig å vite hva de er redde for. De utsatte som i ettertid setter ord på denne angsten, ser ofte en sammenheng mellom det å starte seksuallivet igjen og gjenopplevelse av overgrepsfølelser. Her dominerer ofte følelsen av å bli sprengt, Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 9 september -99

og/eller ødelagt. Opplevde den utsatte dette under overgrepene og også gjenopplevde det samme under fødselen, er de redde for å komme inn i denne skrekkverdenen enda en gang. Enda større blir problemene om den nybakte moren lider av fødselsdepresjon. Det kan da ende med en total seksuell avvisning av mannen der hun kan føle seg presset til dumme og dårlige unnskyldninger for å slippe sex, eller resignere og bare la partneren få sitt. Uansett hvilken grøft den utsatte havner i, vil dette bare forsterke en eventuell fødselsdepresjon. Fødselsdepresjon. Svært mange utsatte som ikke har fått bearbeidet traumene sine, synes å få fødselsdepresjoner etter fødselen. På spørsmålet: Mener du at du har hatt fødselsdepresjon og/eller psykiske problemer etter noen av fødslene utover det du anser for normalt? svarte 51,7% av de som hadde født barn bekreftende. En engelsk undersøkelse, gjengitt i New Scientist 1998, viser at ca. 13,5% av mødrene fikk fødselsdepresjon. Ut fra det som til nå er sagt, burde det ikke overraske om jeg hevder at for utsatte synes fødselsdepresjon å være en senvirkning etter seksuelle overgrep som ikke er blitt bearbeidet. Selv om tallene fra de to undersøkelsene her ikke er helt sammenlignbare, synes de å indikerer at fødende som har vært seksuelt misbrukt uten påfølgende bearbeidelse, er kraftig overrepresentert blant dem som får en fødselsdepresjon. Når den nybakte mor plutselig husker overgrepene. Mange utsatte sier at de greide å holde overgrepene fortrengt, eller i det minste under kontroll, til de fikk barn. I ettertid ser ofte utsatte at de kan ha hatt lettere fødselsdepresjoner etter hver fødsel uten at det store smellet kom da. Mer direkte minner fra overgrep, f.eks. såkalte flashbacks, synes ofte å komme helt opp i dagen etter en fødsel. Men etter hvilken fødsel? Min undersøkelse viser en svak overrepresentasjon av fødseldepresjoner etter første og andre fødesel. Men forskjellene er små: 18 fikk problemer etter første fødsel, 17 etter andre og 10 etter tredje. Av det grunn er det naturlig å se etter andre forhold som, sammen med fødselen, kan bidra til at minner fra overgrep blir aktivert. Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 10 september -99

Utsatte selv sier at slike forhold kan være f.eks. - sårbarhet etter en fødsel. - feil kjønn på barnet. - katastrofeforventning - gjenopplevelse gjennom egne barn. Sårbarhet etter en fødsel. Etter en fødsel vil det psykiske forsvaret være bygget ned for alle nybakte mødre, utsatte så vel som ikke-utsatte. Men for de utsatte betyr det samtidig at demningen mot de traumene som ligger der på det ubevisste eller mer bevisste planet, blir svakere og truer med å sprekke. Feil kjønn på barnet Dersom den nybakte moren har hatt sterke håp om kjønn ut fra den redselen vi nevnte ovenfor, kan feil kjønn være med på å forsterke en evt. fødselsdepresjon. Moren kan bli fortvilet over hvordan hun da skal kunne greie å skjerme barnet sitt mot overgrep fra omgivelsene eller blir enda reddere for selv å bli en overgriper. Men dette kan og være en redsel moren ikke er bevisst på verken før eller etter fødselen. Katastrofeforventning Vi snakket om at den fødende kunne ha panikk for hva som kunne komme ut av kroppen hennes. Når hun så mot alle egne antagelser føder et friskt og nydelig barn, er det noe som ikke stemmer. Hva det er, vet hun kanskje ikke. Men bevisst eller ubevisst vil hun lett tenke: Når de verste antagelser ikke ble oppfylt ved fødselen, hvilke andre katastrofer er det da som ligger og venter på meg? For det er ikke snakk om om det skjer, men når det skjer. Slik er bare livet mitt. Sagt på en annen måte: Jo bedre fødselen gikk, og jo mer de ytre forhold synes å ligge til rette for mor og barn, jo mer deprimert kan moren bli fordi når gode ting synes å skje meg, varer det aldri lenge før virkeligheten er tilbake. Men katastrofeforventningen slår ikke bare til om fødselen går uten komplikasjoner. Den kan slå like sterkt ut ved kompliserte og vanskelige fødsler. Da stemmer ting og tøffe utfordringer, det er den fødende vant til å mestre. Satt på spissen kan vi noen ganger si at jo mer dramatisk fødselen er, og jo mer dramatisk situasjonen er for mor og/eller barn etterpå, jo bedre kan utsatte nybakte mødre beherske situasjonen. Hun er langt mer vant til å takle kriser enn medgang! Og igjen kan andre havne i motsatt grøft ved kriser under og etter fødselen: De har hatt forventninger om at nå er det endelig deres tur til å få det godt i livet. Men den gang ei! Jeg kan visst like godt gi opp: Det nytter ikke for slike som meg. Gjenopplevelse av overgrep gjennom egne barn. Har mor ved fødselen også et eldre barn som nærmer seg den alderen da hun ble utsatt for de seksuelle overgrepene, kan fødselsdepresjon eller akutt panikk-angst bli forsterket: Mor kan gjenoppleve egne traumer og følelser gjennom barnet og noen ganger også få flash-backs om hun ikke har fått gjennomarbeidet egne overgrep. I tillegg kan hun bli så redd for at også barnet kan bli rammet. at Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 11 september -99

hun står i fare for å overføre sin egen angst på barnet. Fysiske lidelser. Senvirkninger etter seksuelle overgrep gir seg også fysiske utslag. Vi skal ikke her gå inn på alle lidelsene dette gjelder, men nøye oss med den lidelsen som direkte kan relateres til svangerskap og fødsel, nemlig kronisk bekkenløsning. Av ikke misbrukte kvinner viser Folkehelsas undersøkelse at 1,7% av normalbefolkningen lider av kronisk bekkenløsning. For utsatte er prosenten 11,9%. Kommentarer burde være unødvendige! Konklusjon. Jeg våger å påstå at det neppe finnes noen enkeltfaktor som gir så store problemer for gravide og nybakte mødre som det å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Samtidig synes det som om veldig mye kan gjøres for å begrense disse problemene for både mor, barn, familie og nettverk om adekvat hjelp kan gis. Et nøkkelord i dette arbeidet mener jeg er kontroll. Den utsatte har ved overgrepene blitt fratatt kontrollen over egen kropp, egne følelser og egne verdier. En god hjelper vil da være den som hjelper den utsatte til å gjenvinne kontrollen på en god og adekvat måte. Selv om det beste selvsagt er samtaleterapi i god tid før både graviditet og fødsel, er det ønsketenkning å tro at det alltid er mulig. Da er god hjelp på et altfor sent tidspunkt mye bedre enn ingen hjelp. Her tror jeg helsevesenet generelt og jordmødre, gynekologer og helsesøstre spesielt har en stor og viktig oppgave som kan gi store positive utslag. Jeg mener utfordringene i da ligger i - å skolere dem som møter gravide, fødende og nybakte mødre om senvirkninger etter seksuelle overgrep generelt og spesielt på det som berører svangerskap, fødsel og barsel - å bli i stand til å gjenkjenne typiske senvirkninger og ta hensyn til den gravide/fødende/nybakte mor på en slik måte at hun blir ivaretatt uten å miste kontrollen over en hemmelighet hun kanskje ikke en gang er bevisst på selv. Eks.: Ser en jordmor en fødende kvinne som ser ut til å streve med panikk eller ser ut til å forsvinne, kan hun ta sine forholdsregler. Hun kan f.eks. spørre den fødende om hun vil ha barnet på magen eller ikke, hun kan si at noen synes det er godt å skrike mens andre ikke våger å gjøre det og hun kan være veldig vàr og la den nyfødte mor få beholde så mye kontroll som mulig når hun skal fosøke å amme. - å bruke denne kunnskapen i møte med den gravide ved f.eks. å alminneliggjøre typiske senvirkninger som de som er omtalt i denne artikkelen. Det kan skje ved svangerskapskontroller, svangerskapskurs, møte med jordmor før fødselen og med helsesøster etter fødselen enten kvinnen setter senvirkningene i forbindelse med overgrep eller ikke. Eks.: Hun som er redd for å få et barn med horn kan få hjelp ved å alminneliggjøre denne angsten uten der og da å måtte innom de overgrepene hun kanskje har vært utsatt for - å skaffe tilveie tilbud om trygg og adekvat samtaleterapi så snart som mulig når den utsatte setter ord på at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 12 september -99

Åkrehamn 06.09.99 Reimunn Førsvoll, kapellan Kapellan Reimunn Førsvoll, 4270 ÅKREHAMN 13 september -99