Helheten er musisk! Nora Kulset, 2002 Vår vestlige musikk-kultur Nordmenn flest er i dag av den oppfatning av at musikkutøving er noe som tilhører A: De med utdannelse på feltet eller B: "de musikalske". Hvem er "de musikalske"? Hva vil det si å være "musikalsk"? I Ghana har man et ordspråk som sier at den som ikke er musikalsk, ikke kan snakke. Vedkommende er stum, og man synes litt synd på en person som er stum. Det er et handikap. (John Collin i Frøshaug & Aarhus 1995). Dersom vi skulle overføre dette ordspråket til vår kultur, vil jeg påstå at de aller fleste av oss ville endt opp som stumme. Ikke fordi vi ikke er musikalske, men fordi vi har laget oss en utrolig snever ramme for hvem som får slippe inn i båsen av "de musikalske". Og de andre tier. "Klassisk musikk" og dens begrensende effekt For å forstå hvorfor det har blitt slik, må vi ta en snartur innom musikkfilosofien. Norges allmenne musikk-kultur er sterkt preget av det som kan kalles "vestlig kunstmusikk" og som på folkemunne heter "klassisk musikk". Et av de viktigste momentene innen denne tradisjonen, er det tilbakeskuende. Det handler om musikk som er skrevet av komponister som er døde. Vi kan tro at dette er noe som alltid har vært slik, men det er ikke tilfellet. Mens de vi i dag ser på som "de store mestrene" (Bach, Mozart, Beethoven osv.) fremdeles var i live, var det vanlig at nykomponert musikk ble framført. Vi vet alle at Mozart døde som en fattig og lite anerkjent komponist i forhold til statusen han i dag har. I en begrenset tidsperiode og i et begrenset geografisk område, oppsto det musikk som i de siste hundre årene har dominert den vestlige verdens musikk-kultur og vår oppfatning av og syn på musikk. At så mange store byer i vesten har bygget flotte opera- og konserthus kun for å fremføre denne typen musikk, forteller oss noe om hvor sentral denne forholdsvis nye musikktradisjonen har blitt innenfor vestlig musikk-kultur (Weber 1999 i Cook & Everest). Grunnen til at dette skjedde, er fremveksten av det som i musikkvitenskapen heter "kanon". Da tenker vi ikke på å synge "Fader Jakob" flerstemt, men den religiøse betydningen av ordet.
Å bli kanonisert innenfor katolisismen, er det samme som å få helgenstatus. Innenfor musikkvitenskapen handler det om spørsmålene rundt hvordan noen få komponister fra en begrenset tidsperiode har fått lov til å dominere vårt musikksyn så overveldende. De har på et eller annet tidspunkt blitt kanonisert, fått helgenstatus. Vi skal ikke gå mer inn på beskrivelsen av kanon og de ulike typene av kanon i denne artikkelen men derimot nøye oss med å slå fast at gjennom dette fenomenet, har et helt samfunn samlet anerkjent denne tidsperiodens musikk som "det vakre", og utøvere av denne musikken som "de dyktige". Musikken glipper for oss Tilbake til vår stumhet. Det er kanskje ikke så rart at vi blir stumme når den musikalske målestokken som er lagt inn i kulturen vår er musikk som ble skrevet for den adelige fiffen i Østerrike og Tyskland på 1700- og 1800-tallet? Gjennom de siste hundre årene har musikklivet i den vestlige verden blitt stadig mer institusjonalisert og profesjonalisert (Weber 1999). Den vanlige musiseringen ute blant folk ble "lavkultur"; noe som ikke var så godt ansett som den kanoniserte musikken og dens utøvere. Og sakte men sikkert har musikken ute blant folk (og da mener jeg virkelig mannen i gata) i store deler av den vestlige verden, stilnet hen. Musikkutøving er noe som tilhører musikkutdannede; de som er utdannet til å ta vare på musikken, å regelrett konservere den (derav det tidligere navnet "musikk-konservatoriet"). Musikken er sosialisert til å tilhøre institusjoner. Vi anser at man må være i besittelse av en ekstra gave eller talent for å kunne utøve eller skape musikk. Vi har blitt stumme fordi rammene for å være musikalske har blitt så stramme. Det er nødvendig å tilføye at bildet er noe mer komplekst enn hva som her tegnes opp, men vi ender likevel opp med at den vestlige kunstmusikktradisjonen har spilt en viktig brikke i vår "forstumming".
Men hva er musikk egentlig? Dette vet heldigvis ikke et nyfødt barn! "Et barn er født med hundre språk, men blir frarøvet nittini", sa den italienske filosofen og pedagogen Loris Malaguzzi som grunnla de spesielle barnehagene i Reggio Emilia i Nord- Italia (Wallin 1996). Ja, et barn er født med hundre språk. Et barn kan uten problem gi uttrykk for hva det vil lenge før det behersker talespråket. Barnet bruker mimikk, gestikulering, lyder - alt i en meningsfull rytmisk sammenheng. Men hvem er det som frarøver de disse nittini språkene? Det kan selvsagt ikke være andre enn oss voksne, som gjennom vår egen begrensning, er dårlige rollemodeller for de små. Det er vi som lærer de at å uttrykke seg gjennom annet enn talespråket, både er vanskelig og skremmende. Det er vi som lærer de å putte ulike uttrykksformer i bås. Barn har ingen oppfatning av at dans og sang er to ulike ting. Eller fysisk fostring. Eller drama. Eller forming. Eller "Jeg kjenner ei lita jente med stor evne til begeistring. Hun er tospråklig, og kanskje var det derfor ordet ble som det ble. Hun fant nemlig opp et nytt ord denne jenta, helt nytt - for henne: "Mosika!" Trykket var på den første stavelsen, og hun sa det med utropstegn! Hver gang hun hørte musikk, enten det var nært eller langt unna, kom dette: "Mosika!". Spontan begeistring og glede lyste med utropstegnet. "Hører du, det er jo musikk! Musikk er flott! Vi må løpe dit musikken er, sammen. Kom! Musikk er godt! Kom hit til meg, musikken!" Alt dette, og sikkert mye mer, sammenfattet i ett ord: "Mosika!" ( ) (Berre 2000, s. 13) Musikk er et uttrykk for de små barna som ennå ikke er sosialisert inn i vestlig tankegang rundt dette med musikalitet. En naturlig del av livet. Alle små spedbarn har jo snakket med sin mor ved hjelp av dette språket; Trevarthens begrep "motherese" er jo det samme som musikk! (Trevarthen, 1988) Hvor kommer musikken fra? I følge bl.a. Ellen Dissanayake (Dissanayake 2000), kan vi se musikken som det aller første og biologisk nødvendige språket mellom mor og nyfødt barn. For at barnet skal overleve, må
mor være der. Hun må gi barnet kjærlighet, omsorg, mat. Det må dannes gjensidig fysisk og psykisk kontakt mellom mor og barn. Ved at begge oppfatter at den andre part sender signaler om å oppnå kontakt, vil mor og barn kommunisere med hverandre. Mor kan kommunisere all den kjærligheten som er biologisk nødvendig for barnet dersom det skal vokse opp, og barnet kan kommunisere sin kjærlighet og hengivenhet til mor slik at hun på sin side vil bli stadig mer knyttet til barnet. Vi vet alle at det ikke hjelper om kun den ene part i et forhold er forelsket! Vi trenger bekreftelse på den andres følelser, så også i et sunt samspill mellom foreldre og barn. Problemet er jo at den lille nyfødte ikke kan snakke med mor. Hvordan skal kommunikasjonen mellom de to da foregå? Hva slags språk er det naturen har gitt oss? Musikk! (Dissanayake 2000). Følelsesspråket Motherese og musikk - to sider av samme sak. Motherese er språket du kan høre mellom spedbarn og mor (noen ganger også far og besteforeldre). Motherese er vokaliseringer og ansiktsuttrykk; den voksne speiler og møter barnets ansiktsuttrykk og vokaliseringer og får svar tilbake av barnet. På denne måten oppstår en positiv kontaktsirkel mellom spedbarnet og mor/far med utstrekning og gjensvar, der spedbarnet får bekreftet at det blir hørt og sett (Abrahamsen 1997). Spedbarnet blir aktivt kontaktsøkende fordi hun vet at hun får svar tilbake. utstrekning gjensvar gjensvar utstrekning den positive kontaktsirkelen
Nettopp slik knyttet mor og barn de livsnødvendige båndene. Mor fikk kontakt med det lille barnet og fikk respons og kjærlighet fra den lille. Babyen på sin side, fikk alt det den trengte av omsorg, nærhet, kontakt og trygghet, samtidig som den lærte seg å ta i mot og vise kjærlighet. (Dissanayake 2000). Det er viktig å understreke nettopp det emosjonelle innholdet i dette språket. Det er følelser som formidles, ikke ord eller fakta. Man kan like gjerne si "neimen, for en fæl nese du har da, lille venn!" som "for en skjønn liten tass du er!" - det er tonefallet og intonasjonen som formidler at vi elsker dette lille barnet, ikke innholdet i ordene. Det er musikken i stemmen, om du vil. Derfor mener flere forskere i dag at det er nettopp her; i det aller første samspillet mellom mor og nyfødt barn, at musikken oppsto (Wallin, Merker & Brown 2000). Musikken går fra å være den livsnødvendige dialogen mellom mor og barn til å være kommunikasjon mellom mennesker; voksne og barn. Den blir mindre viktig til å formidle konkrete behov, dette tar talespråket seg av. Vi ser at musikk og talespråk her skiller vei. Man lærer seg å snakke og kan dermed sette ord på følelser, behov og opplevelser. Likevel fortsetter musikken å være en viktig kommunikasjonskilde mellom mennesker, fordi musikken beholder følelsesaspektet. Slik kan vi si at musikken er følelsesspråket vårt. Musikken taler rett til følelsene våre - både når vi utøver (synger, spiller og danser), lytter til og skaper (komponerer) musikk. Grunnene til dette, er lette å forstå når man ser denne illustrasjonen: illustrasjon hentet fra Jane Healy (1987) "Your Child's Growing Mind"
Musikk oppfattes nemlig av den limbiske sonen i hjernen. Dette er ganske logisk når du ser hvor ørets plassering er i forhold til hjernen - de aller fleste nervetrådene som går fra øret inn i hjernen, treffer den limbiske sonen, også kalt kattehjernen (Healy 1987). Det er i den limbiske sonen at følelsene våre sitter. Den limbiske hjernens nervetråder er sterkt mottakelige for endorfiner som bl.a. frigjøres av musikk. Endorfiner er kroppens naturlige morfin og resulterer i at vi føler velvære og blir avslappet. Musikk er et av de sterkeste midler vi har til å uttrykke følelser. Vi lærer oss å hanskes følelser og uttrykke følelser. Vi lærer oss å håndtere komplekse følelsesmessige relasjoner, vi lærer oss at vi kan føle dypt og intenst uten at vi nødvendigvis må foreta oss en handling (Hagen 2001). Det er derfor fristende å trekke den konklusjonen at vi som er stumme, er stumme fordi vi ikke tør slippe følelsene til. Musikken som vekker alle disse følelsene i oss, er noe vi vegrer oss litt for å gi oss i kast med. Med et nyfødt barn på armen, synger alle mødre i samspill med sitt barn, de danser og vugger for å få barnet til å trives. Men når barnet lærer å snakke, rygger vi tilbake på tørr grunn og putter det inn i båsene "sang" og "dans". Det spontane og ekte ved det forsvinner, og vi tar det frem i planlagte situasjoner som i en musikksamling eller et prosjekt i fysisk fostring. Det er her vi sakte men sikkert frarøver barna nittini av deres hundre språk. Helhet skal det være La oss nå gå tilbake til start. Hvordan skal vi best mulig drive med musikk i barnehagen? Hvorfor er det viktig å drive med musikk? Og hva bør man kunne? Kort om hvordan Når vi nå vet det vi vet, ser vi at vi i alle fall ikke kan tenke på musikk som prosjekt. Vi kan ikke ha musikk som satsningsområde i et år for så å legge det til side igjen neste år. Musikk er ikke noe man skal ta fram og se på av og til. Musikk er en del av livet. Musikken var selve utgangspunktet for at vi kunne gjøre oss forstått. Den taler til oss sterkere enn noe annet. Er det ikke slik kanskje, at du kan høre en sang fra ungdomstida di, og dermed husker du hvilken fest du var på, hvilke klær du brukte, personer du nesten har glemt, lukter og smaker? Minner kan komme strømmende på, og de er ikke bare i bilder. De kommer med fullt sanseapparat;
lyder, følelser, smaker, lukter. Musikk er uendelig mye mer enn det å ha musikksamling hver onsdag kl 1000. Kort om hvorfor Vi har sett at musikken er det aller første språket vårt, og vi har sett hvordan dette språket beholder sitt følelsesaspekt og følger oss gjennom hele livet. Problemet ligger i at vi voksne stort sett er passive mottakere av musikk; de aller fleste av oss ender opp som lyttere. Barna er skapende, utøvende og lyttende. De innehar fremdeles hele spekteret av dette språket. Vi ønsker jo ikke å fortsette å frarøve barn nittini språk, så vi får heller benytte sjansen til å lære oss noen av språkene på nytt, vekke til live barndommens kunster. Be en gruppe voksne mennesker skrive ned sangene de husker fra de er små. Syng noen av sangene sammen med de. La de skrive ned hva de kjenner når dere synger. Da får du grunnene til hvorfor musikk er viktig. Jeg snakker av egen erfaring, men flere andre har opplevd det samme (Bjørkvold 1999). Kort om dette "å kunne noe om musikk" En kursdeltaker hos meg svarte en gang perfekt på spørsmålet: "Hva mener du man må kunne for å drive med musikk i barnehagen?" Spørsmålet var selvsagt ment som en vennligsinnet "felle"; meningen med det var å avlive dårlige holdninger og myter som ofte dukker opp. Vedkommende svarte: "Det handler ikke om kunnskap, men om holdning". Det er så riktig som det kan få blitt. Summen av dette er like innlysende som den kan være vanskelig å leve etter i praksis. Vi må gjøre som barnet - ikke tenke på uttrykksformene som noe som er atskilt fra hverandre. Vi må rive ned veggene og slippe lyset inn. Ikke tenk på musikk som et isolert fenomen - men tenk musisk.
Det musiske Først må vi takke Jon-Roar Bjørkvold. Uten han hadde vi alle fremdeles strevd med å finne ord til å skulle beskrive en helhetsfilosofi som har som mål å se alle enkeltdeler uten at det går på bekostning av helheten. Å ivareta uttrykksmangfoldet hos mennesket, den skapende kraften i oss alle, å kjenne at vi har en kropp som lever og pulserer. Men Bjørkvold blåste liv i antikkens uttrykk "musisk" (Bjørkvold 1989). Og for dere som ennå ikke kjenner begrepet "musisk", dets opprinnelse og innhold, følger her en kort innføring: De ni muser I gresk mytologi fortelles det om musenes fødsel. Det musiske var de olympiske gudenes gave til menneskene. Det musiske var tilværelsens stemme, det ene som manglet etter at Zevs hadde skapt en fullkommen verden. Det musiske skulle fortelle om og lovprise denne fullkomne verdenen i ord og toner. De ni muser ble født for å ta hånd om språk, diktning, dans, tonekunst - alt som kunne omfattes av det grekerne la i ordet "musisk" (Varkøy 1993). De ni muser fremstilles som unge vakre piker med kroner eller blomster i håret. De elsker alle kunstnere og hvisker dem i øret hva de skal gjøre. Det interessante er hva slags "kunstfag" de ni ulike musene passer ekstra godt på, og det er også her forståelsen av "det musiske" kommer inn i bildet. Urania måler og gransker universets mysterier med sin himmelblå drakt og stjernekrone på hodet, Polyhymnia er musen for sang og veltalenhet, hvitkledd og med perlekrone, Evterpe med sin fløyte, er musen for hyrdemusikk, fløytespill og blåseinstrumenter, Erato tar seg av lyrisk poesi og dans og har blomster i håret og en lyre i hånden, Melpomene holder en dolk og står for sørgespillet, Terpsikore med laurbærkrans i håret, har dans og harpespill som sine områder, Kalliope er muse for heltediktning og veltalenhet. Hun holder en trompet og en bok, Klio er beskytteren for historien. Hun holder ofte en papirrull og en griffel, Talia tar seg av lystspillet, og holder en maske og en hyrdestav i hendene. (Hauge 1991).
Vi ser her at De ni muser favner mer enn "musikk, dans, drama og forming", som er vår vestlige kulturs naturlige begrepsoppfatning av "kunstfag". Det er ikke en gang delt inn i båser hvor en muse står for "musikk", en for "drama" osv. Vi ser for eksempel at både Polyhymnia, Evterpe og Terpsikore tar seg av musikk og at både Talia og Melpomene står for dramafaget. I tillegg fins både Urania med sitt vitenskapsfilosofiske utgangspunkt og Klio med sin historiske. Det er snakk om mer enn hva vi til daglig omtaler som "estetiske fag". Dersom vi i tillegg ser for oss at de menneskene som først forholdt seg til de olympiske gudene og heltene, i tillegg anså idrett som en naturlig del av det å være menneske (jf. de olympiske leker), begynner vi å forstå hva begrepet musisk kan innebære og hvilke vidtrekkende konsekvenser en helhetstankegang som denne kan få. Det musiske menneske hører hjemme i en form for økologisk helhetstenkning, sier Jon-Roar Bjørkvold (Bjørkvold 1989), og han fortsetter: "Om vi ikke prøver å se i større helheter, ikke bare på tvers av fag og genre, men også på tvers av kulturer og aldersgrupper, vitenskap og poesi, mister vi Det musiske menneske av syne". (Bjørkvold 1989, s. 12) Det musiske står med andre ord for et mangfold av uttrykksmuligheter, der vi ser alle "fag" under ett. Vi ser helheten og legger fra oss vanen med å planlegge bruk av disse kun ut fra temaarbeide og satsningsområder. Den nye helhetlige hverdagen Holdningsendringen Hvilke konsekvenser vil et slikt musisk ståsted få for hverdagen i barnehagen? Vi må for tredje gang gå tilbake til start. Hvordan og hvorfor skal vi drive med musikk i barnehagen? Vi skal nå først som sist like godt bytte ut ordet "musikk" med "musisk" og heller stille spørsmålet: Hvordan skal vi få en musisk hverdag i barnehagen? Vi vet fra foregående at dette like mye dreier seg om en holdning, som det dreier seg om det "å kunne". Vi skal faktisk se litt bort fra dette med "å kunne". Vi skal i stedet konsentrere oss om "å ville". Alle som vil være musiske har et godt utgangspunkt. Når man i tillegg kan vise
til det faktum at man omgås små barn hver eneste dag, ja da er man et langt stykke på vei allerede. Bjørkvold har uttalt: "Å være sammen med barn er som å være ved livets kilde. Å se barn som tar latteren helt ut, som tar gråten helt ut, som stuper kråke på en slik måte at som tar livet helt ut!" (Bjørkvold i Frøshaug & Aarhus 1995). Dette er kanskje en noe banal uttalelse, men likevel fullt ut sannferdig. Det er faktisk å være ved livets kilde, uansett hvor mange mandager som fins. Barn uttrykker seg så levende og vil ha uttrykket ekte og nært. Vi voksne kan bare suge til oss og lære. Med det mener jeg ikke at vi skal slippe løs vårt tøylesløse raseri eller glemme kunsten å bokstavelig talt svelge våre skuffelser. Jeg tenker på det musiske. Barndommen er musisk (Bjørkvold 1989, Varkøy 1993). Voksenlivet er umusisk. Barna har helheten, mens vi voksne prøver å gjenskape den gjennom tverrfaglige prosjekt i beste mening. Svaret er så såre enkelt; vekk det musiske til live i deg igjen, og du får helheten! Det er snakk om holdning, intet annet. Og litt til Nei vel, så er det ikke riktig så enkelt. Men det er der det må begynne. Det er ikke ved å bli flinkere til å spille gitar eller kjøpe en ny bok om formgivning med barn. Slikt blir det fragmenter av, bruddstykker som vi kaller emner og tema. Og det er helheten vi nå er på jakt etter. Det lange gode stabile løpet. Men hva trenger vi mer enn en holdningsendring? Vi har mistet evnen til å utøve og skape musikk. Det ligger ikke i vår kultur lenger. Vi nøyer oss med å bruke én av de tre grunnleggende forholdene vi har til musikk, nemlig å lytte. De to andre forholdene; å utøve og å skape/komponere (Fredens 1991), overlater vi til de kulturen vår har utpekt som "de musikalske". Sangen Vi må kunne noen sanger å synge, det er innlysende nok. Vi må faktisk kunne mange sanger, for når vi har som utgangspunkt at vi skal ha musikken med oss hver dag dagen gjennom, må vi ha et stort repertoar å øse av i ulike situasjoner. Og ved å kunne mange melodier, følger også et annet positivt element med; nemlig at det er lettere å skape egne melodier når vi har mange andre i hodet. Man blir friere til å synge og dikte selv når kroppen er full av melodier og rytmer av ulike slag. Her har utdanningsinstitusjonene for førskolelærere et stort ansvar. Det er viktig å kjenne gleden ved å synge, jf. det jeg nevnte om voksnes opplevelse av å synge gamle barnesanger.
Det er viktig å være trygg på sin egen stemme og vite at man har et stort repertoar å bruke av. Sang har utviklet seg til å bli et altfor oversett fag innen musikk. Kanskje er det fordi mange av oss som underviser i dag, har et anstrengt forhold til egne timer i faget "sang" fra barneskolen. Der var det ikke mye musisk stemning! Alt for mange "sangtimer" på høgskolenivå er også i dag preget av den gammeldagse sangtimen. For jeg tenker ikke på at vi skal streve oss gjennom en sangbok fra perm til perm, jeg tenker på å vekke til live den sanggleden vi en gang hadde - som barn. Det er da vi forstår hvorfor det er godt å synge, at det kan være den reneste terapi å synge, at det kan gjøre underverker for liten og stor i barnehagen å sitte på sandkassekanten kl 1625 å synge med barna som blir hentet tilslutt. Den ekte sanggleden vekker vi bare dersom vi trykker på følelsene - og det skjer ved å vekke minner til live. For essensen i det hele er å synge de sangene som ligger nettopp ditt hjerte nærmest. Hopp over Hakkebakkeskogen til daglig dersom dette er sanger som går på gammel tomgang, men syng de for all del dersom du kjenner musikken i de! Dansen og rytmen Når vi fødes, har vi hørt en jevn puls i flere måneder. En puls som representerer trygghet, nærhet, det kjente. Dette er mors hjerteslag som slår ca 60 slag i minuttet dag og natt. Vi fødes ikke som ubeskrevne blad. Den dagen vi fødes, har vi jo egentlig allerede levd i ni mnd, selv om vi i vår kultur sier at vi er en dag gammel når vi i virkeligheten er ni mnd og en dag. Erfaringene vi har gjort i fosterlivet, tar vi videre med oss i livet utenfor livmoren. Pulsopplevelsen er allerede lagt til grunn i oss. Grunnpulsen, vår indre puls, er vi alle født med. Det er denne pulsen som er motoren i kroppen vår, og som gjør at vi kan lære å krabbe, å gå, å sykle osv (Hammershøj 1995). Det er dette som får et lite barn som sitter i tripp-trappstolen til å rugge kroppen frem og tilbake når det hører musikk. Det reagerer spontant og kroppslig på musikken. Det er naturlig å uttrykke musikken gjennom kroppen. Her er det også et stort gap mellom barn og voksne i vår kultur. Vi har lenge ment at små spedbarn skal være i ro. Mens de i andre kulturer binder barnet fast til ryggen og fortsetter med det til barnet er to år, legger vi barnet på et rolig soverom og sier "hysj, hysj, nå skal barnet sove" og lister oss på tå ut (Lind og Neumann 1983). Det første skritt på veien til å slutte å danse er allerede tatt. Den beste måten å finne tilbake til vårt naturlige behov for å reagere kroppslig på musikk, er å røre på kroppen! De aller fleste av oss kjenner det rykker litt i god-foten når helt spesielle sanger spilles, men brorparten holder igjen og nøyer seg med å trampe takten. Her er det bare å skride til verket. Du trenger ikke være noen John Travolta for å danse, du trenger bare å ha
en kropp. Også her er det viktig å kjenne på hva som føles riktig. Resultatet skal ikke bli en gjeng voksne som leker at de danser, ei heller en gruppe ville barn og voksne som har fredagsdisko med "Hits for Kids", fistelstemmer og høyt blodtrykk. Ville og leende barn er ikke nødvendigvis sammenfallende med barn som får utfolde seg musisk. Det autentiske Jeg har tidligere pekt på at barn i sin musiske virkelighet er opptatt av det ekte og nære, det autentiske. Min gamle lærer Gerd Abrahamsen sa en gang til meg (og hun tenkte på ens valg av pedagogisk ståsted, like fullt uttrykte hun seg så vakkert og musisk!) "Du må få det under skjorta, Nora, det er først da du kan danse med det!" Det er nettopp det som gjelder. Å bruke det som en kan danse med. Det andre får vente, modnes eller forlates. Det er bare det du kan danse med som duger i din nye musiske hverdag. Det er dette som er det autentiske, det ektefølte. Den musiske helheten Tenk på hva det er vi som voksne skaper, og hva det er som er en del av den naturlige helheten. Tenk på hvor mange musiske element som faktisk er til stede i hverdagen. Nyt dem, maksimer dem for egen del og lær deg å bruke dem! Det er vi som kan lære av barna og siden tilrettelegge på best mulig måte, vi trenger ikke skape nye kunstige situasjoner. Det musiske er det helhetlige. Den musiske hverdagen er en helhetlig hverdag. Det musiske mennesket er et menneske som benytter seg av hverdagens mange muligheter til skapende nærvær. Et menneske som er rikt på uttrykksmuligheter. Det er dit vi må komme, og det er her hva vi kaller "de estetiske fagene" kan hjelpe oss. Men de kan bare hjelpe oss dersom vi endrer holdningene våre. Estetiske fag må ut, og De ni muser må inn. Vi river veggene og slipper lyset inn. Slik kan vi voksne unnslippe vår stramme og begrensende vestlige musikkkultur og tre inn i den musiske virkeligheten sammen med barna. Vi må benytte oss av det før barna også er sosialisert inn i vår verden av stumme mennesker.
Litteraturliste Abrahamsen, Gerd (1997): Forelesning, HiS Bjørkvold, Jon-Roar (1989): Det musiske menneske Freidig Forlag, Oslo Bjørkvold, Jon-Roar (1999): Skilpaddens sang Freidig Forlag, Oslo Dissanayake, Ellen (2000): "Antecedents of the Temporal Arts in Early Mother-Infant Interaction" I Wallin, Merker & Brown (red.): The origins of music MIT-press, Cambridge Fredens, Kjeld (1991): Musikalsk odyssé Folkekolens Musiklærerforening, Herning Hagen, Conrad (2001): Foredrag Landsmøte Foreningen Musikk fra livets begynnelse, Bryne Hammershøj, Henny (1995): Barnets musikalske vei Tano, Oslo Hauge, Nanna Lindefjeld (1991): Antikkens guder og helter Cappelen, Oslo Healy, Jane (1987): Your Child's Growing Mind Doubleday, New York Lind, John og Neumann, Sigrid (1983): Musikk i livets begynnelse Aventura forlag, Oslo (Nytt opplag utgitt på Norsk Musikforlag 2000) Trevarthen, Colwyn (1987): "Infants trying to talk" I Söderbergh, Ragnhild (red.): Children's creative communication, Lund University Press, Lund Varkøy, Øivind (1993): Hvorfor musikk? ad notam, Oslo Wallin, Karin (1996): Reggio Emilia och de hundra språken Liber, Stockholm Wallin, Merker & Brown, (red.) (2000): The origins of music MIT-press, Cambridge Weber, William (1999): "The History of Musical Cannon" I Cook & Everest: Rethinking Music Oxford University Press Filmdokumentar: Frøshaug & Aarhus (1995): Når øyeblikket synger - om det musiske i mennesker med Afrika som speil Visions Oslo. DMMHs publikasjonsserie 2002 Copyright - Nora Kulset