Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen.

KNUT VOLLEBÆK: HVORDAN ER DAGENS MINORITETSPOLITIKK I EUROPA? Hva er det å være et anstendig menneske i møte med rom og andre minoritetsgrupper? TVILS-dagene, Bergen, torsdag 11. september 2014 Kjære alle sammen. Takk for invitasjonen. Det er flott og viktig at dere som arbeider med utdanning og omsorg i vid forstand, er villig til å ta opp et emne som minoritetspolitikk og forholdet til minoriteter i samfunnet. Etter min mening er dette konferansens viktigste tema, fordi stabiliteten i vårt eget land, i Europa og for den saks skyld resten av verden, avhenger av at vi håndterer minoritetsspørsmål og integrering på en klok måte, på en slik måte at minoritetene får delta i samfunnet og får et eierskap til det samfunnet de lever i. Marginalisering og utestenging er oppskriften på konflikt. Og konflikt undergraver og ødelegger samfunnet vårt. Med situasjonen i Ukraina som bakteppe vil jeg gjerne vri temaet dere har gitt meg litt. Det å være et anstendig menneske i forhold til rom og hvilken som helst minoritet, er viktig. En forutsetning for tilhørighet, er at man blir sett og hørt. Ja, at man blir behandlet anstendig. Jeg skal komme tilbake til det. Men vårt forhold til minoriteter er mye mer enn bare snakk om anstendighet i betydningen skikkelig eller sømmelig. Selvsagt skal vi være skikkelige og sømmelige, hvis noen vet hva det vil si å være sømmelig i vår tid, i møte med rom og minoriteter og alle mennesker. Men spørsmålet om vårt forhold til minoriteter i våre samfunn, er faktisk et sikkerhetspolitisk spørsmål hvor regjeringene må forstå at minoritetspolitikk både er avgjørende for stabiliteten innen et samfunn og bestemmende for forhold til naboland og dermed også avgjørende for regional og global stabilitet. Derfor begynner jeg med storpolitikken, hvis jeg får lov. Alle store konflikter i verden i dag, er konflikter hvor etnisitet enten er en hovedårsak til konflikten eller brukes for å forverre en konflikt. Umiddelbart vil vi kanskje si at det kan da ikke være tilfellet. Men hvis dere raskt beveger dere rundt i verden og ser på Europa, Afrika og Asia, tror jeg dere blir enige med meg i at det holder stikk. Enten det er Midt-Østen i bred forstand, Nord-Afrika, Kenya, Sudan og Sør-Sudan, Sentral-Afrikanske Republikk, Kaukasus, Sentral-Asia, Indonesia, Filippinene, Myanmar. Vi kommer ikke utenom at det er etniske grupper som står mot hverandre i alle disse konfliktene. Dette må få konsekvenser for måten vi forholder oss til inter-etniske forbindelser på. Men la oss gå tilbake til vårt relative nærmiljø og se på den konflikten som opptar oss alle nå, nemlig krigen i Ukraina og konflikten mellom Ukraina og Russland. Torsdag i forrige uke hadde Aftenposten en artikkel av journalist Per Kristian Aale hvor han skriver at NATO hevder at Russland fører en såkalt hybridkrig. Og han fortsetter: Allerede for halvannet år siden skrev sjefen for den russiske generalstaben for Russlands væpnede styrker, Valerij Gerasimov, en artikkel som skisserer en plan for hvordan Russland skal føre en slik krig som et varsel om det som skulle skje i Ukraina. Og Aale siterer Gerasimov: Kriger blir ikke lenger erklært, og grensene mellom fred og krig blir utydelige. Rollen til ikke-militære virkemidler for å oppnå politiske og strategiske mål har vokst, og i mange tilfeller er de mer effektive enn bruk av våpen. Dette skrev generalen i militærtidsskriftet Den militærindustrielle kurer i februar 2013. Generalen skriver videre at Russland må bruke et bredt spekter av politiske, økonomiske, informasjonsmessige, humanitære og andre ikke-militære virkemidler. Dette må brukes samtidig som man utnytter protestpotensialet til lokalbefolkningen. 1

Det er interessant at general Gerasimov skriver dette og at det ikke blir sensurert bort, men det er ingen nyhet. Dette har vært russisk strategi i flere år. Dette var måten Russland gikk frem på i krigen med Georgia i 2008 og hvor de greide å fremprovosere et georgisk angrep på russiske og sørossetiske styrker. Denne krigen førte til etableringen av Abkhasia og Sør-Ossetia som såkalte uavhengige stater. Disse statene er riktignok ikke anerkjent av så mange. Så vidt jeg vet er det bare Venezuela, Nicaragua og Nauru som har anerkjent og fortsatt anerkjenner dem. Det hevdes at Russland betalte svært godt for en anerkjennelse. Ryktene sier at Russland tilbød 50 millioner dollar til enkelte av de mikroskopiske øystatene i Stillehavet. Dette fristet også Tuvalu og Vanuatu som skal ha fått utbetalt 50 millioner dollar, men ombestemte seg etterpå. Det må antagelig være gode eksempler på hva det vil si å få i pose og sekk. Det er som kjent ikke så lett å få igjen svarte penger som allerede er betalt ut i arbeidslivet og heller ikke i storpolitikken. Men selv om de to utbryter-republikkene ikke er anerkjent av mange land, har Russland gjennom sin splitt og hersk politikk greid å skape store problemer for Georgia, og forsinke Georgias tilnærming til NATO og EU og skape uro i regionen. Kanskje var det også hensikten. Nå kan det imidlertid se ut som om situasjonen har endret seg og at Russlands aggresjon mot Ukraina hjelper Georgia i landets forhold til NATO og EU. Men vi må lenger tilbake i tid for å forstå hva etnisitet kan bety i en europeisk sikkerhetspolitisk sammenheng. Freden i Westfalen i 1648 etablerte prinsippet om nasjonalstatens suverenitet. Dette prinsippet ble videreutviklet av filosofen Montesquieu under den franske revolusjon. Ideen, som vel alltid egentlig bare har vært en illusjon, var at hver nasjon, det vil si hvert folk, skulle ha sin stat. Grenser for territorium skulle følge grenser for etnisitet eller folkegruppe. Selv om det gjennom historien uten tvil har vært stater som kunne defineres som monoetniske, har det alltid vært et fåtall. Folk har flyttet. Folk har konkurrert og kjempet om landområder. Av og til har en folkegruppe vært villig til å ta imot en ny gruppe på sitt territorium, men ofte har innvandring blitt invasjon med den følge at de som allerede bodde på et landområde enten ble drept, fordrevet eller underkuet. Det er nok å nevne europeernes ankomst til Amerika, både sør og nord, som eksempler i denne sammenheng. Derfor tror jeg vi raskt kan slå fast at drømmen om hvert folk sitt landområde stort sett alltid har vært en drøm. Og i dag er det helt umulig å tenke seg en monetnisk stat. Alle land er multietniske og multikulturelle, selv Island og Liechtenstein. Jeg ser av noen oppslagsverk at Albania er blitt fremhevet som et eksempel på noe tilnærmet en monoetnisk nasjonalstat. Heller ikke det er riktig. I Albania bor det en gresk befolkning, en makedonsk og en tyrkisk. I de sørlige delene av Albania er det etnisk uro, både fordi Albania har undertrykket den greske folkegruppen og fordi Hellas blander seg inn og presenterer seg som forsvarere av gruppen. Det er et eksempel på bruk av etnisitet som jeg skal komme tilbake til. Da Jugoslavia gikk i oppløsning etter Titos død, ble det klart for oss alle hvilken destruktiv dynamikk som fantes i etnisitet hvis den ikke ble håndtert på en konstruktiv måte. Mange av oss hadde lukket øynene for den innenrikspolitiske situasjonen i Jugoslavia under Tito. Selv om Jugoslavia var et kommunistisk diktatur, talte Tito Kreml i mot, han var en uavhengig kommunist, han var nyttig når det gjaldt å begrense Moskvas innflytelse vestover og ble på den måten Vestens yndling. En diktator som stod opp mot Vestens felles fiende under den kalde krigen, kunne ikke samtidig bli gjenstand for kritikk. Så lenge Tito førte en utenrikspolitikk som passet Vesten, lot vi hans innenrikspolitikk være i fred. Det skulle vise seg å være en uklok politikk i lengden. Da Sovjetunionen og Jugoslavia gikk i oppløsning, var det ikke krig og konflikt vi så for oss. Snarere så vi for oss en sterk demokratisk utvikling i Europa, hvor menneskerettigheter og folkestyre ville være bærebjelkene. Det tok bare halvannet år etter Berlin-murens fall i november 1989 før Europa var midt oppe i den alvorligste og blodigste krigen siden annen verdenskrig. Dette var en krig som kom 2

snikende, akkurat slik general Gerasimov beskriver. I dette tilfellet var det neppe utenforstående makter som nøret opp under hatet. Det lå der fra før. Tito hadde manipulert Jugoslavias mange etniske grupper ved å spille den ene gruppen ut mot den andre, ved å balansere makten mellom de ulike gruppene, alle fikk noe, ingen fikk hegemoni. Innimellom tilbød han folket brød og sirkus for å hjelpe på stemningen, enten det var kjøleskap til alle eller fjernsynsapparater da disse kom på markedet. Ved Titos død var det som en trykkoker gikk i luften. Titos undertrykkelse og kløkt var borte. Oppdemmet hat kom til overflaten. Gamle konflikter helt tilbake til 1389 og slaget på Kosovosletta mellom tyrkere og serbere, og den ikke så fjerne konflikten fra annen verdenskrig mellom det kroatiske Ustasha-regimet og serberne, veltet frem. Inter-etniske konflikter som begynte i nabolag og landsbyer utviklet seg til en regional storkrig med katastrofale følger. 40 000 mennesker ble drept i krigen på Balkan, en krig vi ikke trodde kunne oppstå. Balkan er bare ett av mange eksempler på at tvungen assimilering ikke virker. Du kan undertrykke et folk, men du kan ikke tvangsassimilere det. Hvis vi påtvinges en merkelapp, en livsform, viser erfaring at vi reagerer negativt og heller tviholder på egenart og tradisjoner enn gir dem opp. Hvis integreringsprosessen ikke er frivillig med respekt for en folkegruppes egenart, vil prosessen før eller senere ende i en konflikt. Det finnes det mange eksempler på. Ettersom Europas statsledere ikke hadde sett, eller ikke hadde villet se, konfliktpotensialet på Balkan, ble de grepet av panikk ved det som skjedde tidlig på 90-tallet. Det spredde seg en frykt for at man ikke skulle være i stand til å begrense konflikten bare til Balkan. Det tidligere Sovjetunionen bestod av et lappeteppe av etniske grupper. De gjenetablerte baltiske statene, Estland, Latvia og Litauen, hadde, og har, store russiske folkegrupper. Det samme med Ukraina. Sentral- og Øst-Europa har også en utfordrende etnisk sammensetning med bl. a. store ungarske folkegrupper i flere av nabolandene. Kaukasus og Sentral-Asia er ikke mindre komplisert. Under den kalde krigen, i 1975, undertegnet Sovjetunionen, medlemmene av Warszawa-pakten, NATOs medlemsland, inkludert USA og Canada, og nøytrale vestlige land Helsingfors-erklæringen. Den erklæringen la grunnlaget for Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) som i 1994 ble til en organisasjon (OSSE) og som hadde som oppgave både å arbeide for nedrustning og for demokrati og godt styresett, menneskerettigheter og utvikling av det sivile samfunn i landene som er med i organisasjonen. Dette har vært et viktig forum for samarbeid mellom øst og vest. I 1992 bestemte KSSE-lederne seg for å etablere en uavhengig institusjon, nemlig Høykommissæren for nasjonale minoriteter. På bakgrunn av det som gikk for seg på Balkan, så man behovet for å gripe fatt i inter-etniske spørsmål så tidlig som mulig og forhindre at de resulterte i åpen konflikt og krig. Institusjonen ble opprettet som en sikkerhetspolitisk mekanisme. Mandatet er konfliktforebyggende. Det vil si at det er risikoen for en væpnet konflikt som er grunnlaget for aksjon, ikke bare brudd på menneskerettigheter. OSSE har andre organer som arbeider spesifikt med menneskerettigheter. Høykommissæren fikk et sterkt mandat. Hun eller han kan ut fra egen vurdering av situasjonen i et land, gripe inn. Man trenger ikke bli invitert. Videre er det viktig å forstå at høykommissæren ikke er en ombudsperson for minoriteter. Samtidig som man peker på minoriteters rettigheter og skaper forståelse hos myndighetene for hva de må gjøre for å støtte opp om minoriteters språk, kultur, utdanning og ikke minst deltagelse i offentlig liv, skal man også arbeide for integrering og arbeide frem en forståelse hos minoritetene for at de har plikter i det samfunnet hvor de bor, og at de må finne seg i at de lever i et storsamfunn med historie, tradisjoner og kultur som danner rammen også for deres liv. Her er det en avgjørende forskjell mellom assimilering og integrering. Integrering betyr ikke at alle forskjeller utviskes. Forskjeller kan være en rikdom i et samfunn. Dessuten vet vi at intet samfunn er statisk. Også det norske samfunnet har forandret seg gjennom tidene og tatt opp i seg mye utenfra. Det samfunnet vi ser rundt oss i dag, er et resultat av nedarvede tradisjoner og 3

kultur og kontinuerlig påvirkning av nye impulser. Derfor er det bedre å snakke om integrering av et samfunn enn integrering inn i et samfunn. Hele samfunnet er del av en integreringsprosess. Det vil si at også majoriteten må forventes å forandre seg i denne prosessen. I dag snakker vi mye om utfordringer knyttet til innvandring og hvordan samfunnet er blitt multietnisk og multikulturelt på grunn av de siste ti-års innvandring. Men heller ikke dette er nytt. Gjennom tidene har folkevandringer og migrasjon resultert i mange multi-etniske samfunn og stater. Samtidig er det interessant å legge merke til at hvis vi ser på utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, er det nok oftere grensene som er flyttet enn menneskene. Ved kriger og fredsslutninger har landområder skiftet eiere og gjort at innbyggere har gått fra å være majoritet til å bli minoritet og vice-versa. For noen år siden traff jeg en etnisk ungarsk dame som fortalte at hennes 90-år gamle mor bare hadde flyttet innenfor en radius av 50 km i hele sitt liv. Allikevel hadde hun hatt pass fra syv forskjellige statsdannelser. Hun hadde skiftet mellom å være majoritet og minoritet flere ganger, ikke fordi hun hadde flyttet, men fordi noen hadde flyttet grensene rundt henne. Sovjetunions oppløsning og kommunismens fall i Europa, skapte en utfordrende situasjon for mange land som hadde store etniske minoriteter innenfor sine grenser. Det ble også klart at hvordan regjeringer håndterte forholdet til disse minoritetene, ville være avgjørende for samfunnets stabilitet. Dette førte til at Europarådet så behovet for å beskytte minoritetsgrupper og skape rammer for staters behandling av dem. I 1994 kom Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Norge sluttet seg til konvensjonen i 1998 og etablerte fem nasjonale minoriteter som har krav på spesiell oppmerksomhet og støtte ut fra denne konvensjonen. De fem gruppene er kvener, skogfinner, tater/romani, sigøynere/rom og jøder, mens samer som dere vet, er anerkjent som urfolk og har spesielle rettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169. Mens man i de første ti-årene etter annen verdenskrig var forsiktig med å snakke om etnisitet, er dette nå et høyaktuelt begrep i europeisk politikk. Annen verdenskrig viste hvor galt det kan gå hvis vi lar politikere få utvikle og bruke etniske stereotypier i politikken enten for å utrydde det de mener er mindreverdige grupper (sigøynere og jøder) eller for å dyrke frem andre grupper, som f. eks. den såkalte ariske rase. Men det at vi ikke snakket om rase og etnisitet i den første etterkrigstiden, betød selvsagt ikke at disse begrepene ikke var til stede i folks bevissthet om sin og andres egenart. Da krigene på Balkan brøt ut, ble vi veldig klar over sprengkraften i etniske motsetninger som ikke er bearbeidet. Men selv om organisasjoner som OSSE og Europarådet tok fatt i de utfordringene som flerkulturelle og fleretniske samfunn representerer, ser det ikke ut til at statsledere har vært eller er villige til å gripe fatt i dem. Vi har ikke vært villige til å ta arbeidet med konfliktforebygging på alvor. Den konflikten vi i dag ser i Ukraina begynte lenge før general Gerasimov skrev sin artikkel om infiltrasjonskrig. Med en etnisk russisk befolkning på 17 prosent, med et flertall av befolkningen som bruker russisk i dagligtale, med nesten 300 000 krimtartarer som ble repatriert til Krim i 1995 og med deler av befolkningen som fortsatt vil forsvare samarbeidet med Hitler-Tyskland i kampen mot Stalin, er det legio muligheter for konflikt. Ukraina var derfor ett av de landene som OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter engasjerte seg i, helt fra institusjonens begynnelse i 1992. Både i begynnelsen og i min tid hadde vi dialog med myndighetene i Kiev om å legge til rette for bruk av russisk i skole, media og offentlig administrasjon. Vi arbeidet med språklov som skulle respektere de ulike språkgruppene i landet og vi utarbeidet forslag til tekst til lov om restituering av eiendom og rettigheter for grupper som Stalin hadde deportert fra Ukraina, bl.a. krimtartarene, men også andre mindre grupper. Allerede for mer enn ti år siden fisket Moskva i rørt vann med å klage over at myndighetene i Ukraina hindret bruk av russisk språk og de fremhevet ulike andre typer av 4

diskriminering som de påstod den russiske minoriteten ble utsatt for. Russiske kultursentra fikk økonomisk støtte fra Moskva. Slik støtte til etniske brødre og søstre er ikke galt i seg selv, men det blir galt hvis støtten brukes mot regjeringen i det landet hvor minoriteten er borger og til å undergrave innbyggernes lojalitet. For å undersøke de russiske påstandene og for å komme med forslag som vi håpet kunne redusere konflikten mellom Moskva og Kiev, foretok jeg og mine medarbeidere i 2008 en studie av situasjonen for etniske ukrainere i Russland og etniske russere i Ukraina. Vi mente at Moskva overdrev sin retorikk om diskriminering, men pekte allikevel på flere tiltak som regjeringen i Ukraina kunne iverksette for å bedre forholdene for etniske russere i landet og frata Moskva dets argumenter om diskriminering. Selv om Russland overdrev sine beskyldninger mot Ukraina, ble det klart for oss at det var stor misnøye med situasjonen blant enkelte russiske kretser som hadde gått fra å tilhøre majoriteten og makthaverne i det tidligere Sovjetunionen til å bli et mindretall i dagens Ukraina. Mine møter med etniske russere i Donetsk i Øst-Ukraina og Simferopol på Krim var preget av et hat som jeg sjelden har opplevd. Dette hatet rettet seg mot myndighetene i Kiev. Om russisk kritikk var riktig eller ikke spilte derfor mindre rolle. Den russiske propagandaen ble varmt mottatt hos enkelte grupper i Ukraina. Dette mente vi at den ukrainske regjeringen måtte ta på alvor før det ble for sent. Problemet var at myndighetene ikke ville høre på våre forslag. Noe av det siste jeg forsøkte før jeg sluttet som høykommissær i fjor høst, var å foreta et besøk til Kiev for å legge frem en ny rapport vi hadde utarbeidet om den etniske situasjonen i Ukraina og foreslå tiltak for å redusere spenningsnivået. Den ukrainske regjering takket nei til besøket. De mente at et slikt besøk ville nøre opp under etniske motsetninger i stedet for å redusere dem. Jeg skal på ingen måte påstå at OSSE og mitt og min etterfølgers engasjement ville kunne ha forhindret den krigen som nå finner sted i Ukraina. Alt tyder på at Putin hadde bestemt seg for å sette i verk tiltak for å destabilisere Ukraina for å forsøke å forhindre landets tilnærming til Vest- Europa. Denne typen aggresjon må vi fordømme på det sterkeste og bekjempe. Hvis den får fortsette, kan russisk destabiliseringspolitikk gripe om seg. Det er ikke urimelig å tenke at den manglende vestlige reaksjonen på det som skjedde i Georgia i 2008, gav Putin og Moskva grunn til å anta at han også hadde et visst spillerom i Ukraina. Men nettopp fordi vi neppe kunne ha forhindret Putins undergravingsvirksomhet, blir det desto viktigere for en regjering som den ukrainske å gjøre det den kan for å forhindre at utenlandsk innblanding blir positivt mottatt av folkegrupper inne i landet. Ukrainas regjering kunne ha gjort mye mer i denne sammenheng. I stedet har vi over de siste ti-tyve årene hørt gjentagne uttalelser, og opplevd tiltak, som må bli oppfattet som forsøk på å marginalisere den store russiske befolkningsgruppen i landet. Dermed har jordsmonnet vært fruktbart for Putins bruk av etnisitet i sin ekspanderende infiltrasjonspolitikk i Ukraina. Dessverre er det et faktum at etnisitet og etniske motsetninger i dag blir brukt bevisst av ulike politiske retninger i Europa. Etter min mening ser vi to motstridende tendenser til bruk av etnisitet i europeisk politikk i dag. Selv om de går i hver sin retning fører de begge til konflikt. Den retningen vi har snakket om så langt, er den ekspanderende. Etnisitet brukes til å skaffe seg innflytelse i naboland hvor man har etniske slektninger bl.a. for å gjøre opp for det som hevdes å være gammel urett eller rett og slett for å kappe land, for å si det litt enkelt. Når det gjelder Russlands interessesfære, er det ikke bare Ukraina som har store russiske befolkningsgrupper. Det har også de baltiske land, spesielt Estland og Latvia, som lenge har fryktet en utvikling hvor deres store russiske befolkningsgrupper kan brukes til å undergrave de nasjonale regjeringenes autoritet. 5

Regjeringene har truffet en rekke positive tiltak for å inkludere den russiske minoriteten, men fortsatt mangler det noe på at gruppen er helt likestilt og dermed kan Moskva også i de landene bruke etniske russeres situasjon i sin propaganda. Et annet eksempel på et land som bruker etnisitet for å utvide sin innflytelsessfære, er Ungarn. Ungarske myndigheter, ikke minst nåværende statsminister Orban, har pekt på urettferdigheten ved Trianon-avtalen fra 1920 som førte til at Ungarn, som var på tapernes side etter første verdenskrig, mistet store landområder hvor det fortsatt bor etniske ungarere. Det gjelder i Ukraina, men aller mest i Romania og Slovakia. Forsøkene fra Budapest på å gjøre etniske ungarere over hele verden til ungarske statsborgere, krav om at regjeringen i Ungarn skal kunne beskytte og hjelpe etniske ungarere i nabolandene og opprettelsen av et regionalt parlament i Budapest med etnisk ungarske parlamentsmedlemmer fra nabolandene, har ført til uro og bekymring i de samme nabolandene, som spør seg hva hensikten er og hva konsekvensene kan bli. Også Romania og Bulgaria har funnet frem til etniske grupper i sine naboland som de mener at de har et spesielt beskyttelsesansvar overfor og har dermed skapt uro i hovedstedene i naboland som Serbia og Makedonia, men også konflikt i de regionene hvor disse minoritetene er bosatt og blir oppfattet som illojale. Denne tendensen til å bruke etniske grupper fra ett land til å øke sin innflytelse i naboland hvor de bor, er farlig. Den er ikke enestående for Europa, men det gjør det ikke bedre. Vi står overfor et omseggripende fenomen vi må ta fatt i og bekjempe. I 2008 la mitt kontor frem retningslinjer for håndtering av inter-etniske relasjoner på tvers av landegrensene. Hva kan et land gjøre for å støtte etniske grupper i naboland og hva bør man unngå. Det er klart at minoriteter i ett land kan ha glede av støtte fra et naboland hvor samme gruppe utgjør majoriteten. Det kan gjelde støtte til språkopplæring, kulturformidling og undervisning. Grunnplanken i de såkalte Bolzano/Bozen Recommendations on National Minorities inter-state Relations, som vi utarbeidet, var at man kan gjøre det meste bortsett fra å bevæpne grupper, men at det må skje i samarbeid med regjeringen i det landet der gruppene bor og er borgere. Man må unngå tiltak som kan oppfattes å undergrave folks tillit til og lojalitet overfor regjeringen i det landet hvor de bor. Det virker destabiliserende, noe vi ser med all mulig tydelighet i Ukraina i dag. Og når konflikten har fått utvikle seg så langt som den har i Ukraina, er det veldig vanskelig å se hvordan den kan løses på en fredelig måte. Selv om vi har fått en våpenhvile som vi får håpe holder, er en våpenhvile bare begynnelsen på en lang prosess for å bygge opp igjen tillit til lokale og nasjonale myndigheter. Det vil lett ta en generasjon før slik tillit er bygget opp. For at tilliten i det hele tatt skal gjenoppbygges, kreves det en bevisst og vedvarende politikk fra myndighetenes side. Jeg har ikke glemt at jeg skulle si noe om rom eller sigøynerne. Rom er den største etniske minoriteten i Europa i dag. Man regner med ca. 12 millioner mennesker. De er ofre for den andre tendensen i europeisk etnisk politikk, nemlig den ekskluderende. Vi ser en økende tendens til at politikere sanker stemmer ved angrep på minoriteter, ikke minst rom, men ikke bare rom. Xenofobi og nasjonalisme er blitt en farlig trend i europeisk politikk. Noen mener at dette skyldes finanskrisen. Finanskrisen har gitt myndigheter og politikere behov for å finne noen å skylde på. Minoriteter, de andre, er alltid enkelt å bruke i så måte. Etter min vurdering er det imidlertid for lettvint å tro at når finanskrisen er over, vil også grunnlaget for xenofobi og nasjonalisme være borte. Finanskrisen har forsterket nasjonalistisk politikk. Den har gitt nasjonalistiske politikere større gjennomslagskraft. Men nasjonalismen og xenofobien er langt alvorligere enn bare et utslag av en finanskrise. Vi kan se det bl.a. på den måten disse holdningene har spredd om seg også i land som ikke er spesielt rammet av finanskrisen og hvordan holdningene nå finner gjenklang langt inn i tradisjonelle partier. De andre, de som er forskjellige fra oss, har alltid vært opplevd som truende. Dette dreier seg om folk som etnisk tilhører et naboland og som kan oppfattes som femtekolonnister. Det kan også være 6

innvandrere fra land med kultur, religion og tradisjon som er fremmed for oss. Eller innvandrerne kan bli oppfattet som konkurrenter enten det er på arbeids- eller ekteskapsmarkedet. Rom har gjennom århundrer vært annerledes. De har levd på utsiden av samfunnet, og selv om de i dag stort sett er fastboende, holdes de utenfor majoritetsbefolkningen. I flere land mangler de gyldige identitetspapirer noe som resulterer i at de hverken kan få arbeid eller helsetjenester eller sende sine barn på skole. Vår verden er åpnere enn den har vært på lenge. Slik jeg ser det, lider mange i Europa av agorafobi, frykt for det åpne rom, en frykt for en åpenhet som globaliseringen har ført med seg og som mange mennesker i Europa opplever som påtvunget dem av noen byråkrater i Brussel som ikke forstår og kjenner deres spesielle situasjon. Skal man sanke stemmer i sentral-europeiske land i dag, kan det være god hjelp i en retorikk som skaper skiller mellom minoriteter, spesielt rom, og storsamfunnet. Man oppnår i alle fall ingen stemmer ved å gå inn for en politikk hvor rom skal integreres i samfunnet. Rom har ikke noe naboland som støtter dem. Slik sett vil en anti-rom politikk ikke gi det samme grunnlaget for et nabolands innblanding som ekskludering av andre minoriteter vil kunne gjøre. Allikevel vet vi at all marginalisering gir opphav til frustrasjon og konflikt. Integreringspolitikk er ikke veldedighet eller altruisme. Det at vi legger til rette for at alle våre innbyggere, uansett opprinnelse, skal oppleve at de er en del av samfunnet, at de hører til, at de har eierskap til det samfunnet de bor i og ser på myndighetene som sine legitime myndigheter, selv om de ikke nødvendigvis har stemt på dem, fordi det er disse myndighetene som gir dem det de trenger, alt dette gjør vi ikke fordi vi er så usigelig snille, men fordi vi vet at et stabilt samfunn er avhengig av en slik politikk. Først når politikerne innser dette, kan vi ha håp om at ekstremistisk propaganda ikke vil bli møtt med gjenklang i våre samfunn. Dette gjelder også rom. Rom er dessverre sett på som et problem, ikke som en mulighet. Rom er definert som et sosialt problem. Så lenge denne gruppen bare ses på som en gruppe som skal behandles og ikke som en mulig ressurs, er det vanskelig å se hvordan vi kan lykkes med en rompolitikk. Det er viktig at vi i Norge kommer forbi diskusjonen om tigging eller ikke. Jeg har besøkt områder og landsbyer hvor rom bor, i flere land i Europa. Forholdene er deprimerende, og det er skremmende hvordan de behandles. Ett av problemene er at de mangler representasjon i folkevalgte organer. De har ingen egen stemme. Dermed blir de objekt i stedet for subjekt. De kan ikke handle på egne vegne. Noen blir satt til å tale deres sak. Og mange steder er de som skal tale deres sak, mer interessert i å snakke dem ned enn å fremsnakke dem. Penger som er ment å gå til skole og arbeid, går i lommene på dem som har ansvaret for rom-politikk. Dette er selvsagt litt satt på spissen. Men dessverre bare litt. Gjennom sine såkalte rom-ti-år, det vil si langtidsplaner for rom-integrering, har EU bevilget enorme beløp til arbeid med rom-befolkningen i EU-land. Allikevel er det veldig lite som har skjedd. Derfor er det på mange måter et sunnhetstegn når enkelte rom fra Sør-Europa bestemmer seg for å gjøre noe med sin situasjon. Selvsagt er det ikke bra å tigge. Det er lite produktivt, og man blir utsatt for nedverdigende behandling som gjør at man forblir på det nederste trinnet av samfunnsstigen. Men i en situasjon hvor lokale muligheter for å tjene penger er utelukket, viser det vilje, pågangsmot og oppdrift å komme seg fra Romania eller Bulgaria eller hvor det skulle være, og ta seg til Norge og skaffe seg penger som kan brukes på hus og skole i hjemlandet. De undersøkelsene jeg har sett, tyder på at det er lite menneskehandel blant rom som tigger i Norge. Det betyr ikke at det ikke kan forekomme. Men de fleste som kommer hit, kommer i en familiesammenheng og sender penger hjem, sier de som har gjort undersøkelser på gruppen og som arbeider med utenlandske rom. Dermed blir tigging en slags kortsiktig løsning for noen mennesker 7

og samtidig et symbol på et mye større problem som ikke kan løses ved et lokalt eller nasjonalt forbud mot å tigge. Rom-folk oppfattes ikke som truende for den politiske stabiliteten i Europa i dag. De er snarere en belastning enn en trussel. Noen romfolk jeg har snakket med, har antydet at de kanskje burde ha vært mer voldelige for å få oppmerksomhet. Min tidligere institusjon, høykommissæren for nasjonale minoriteter, har gjort og gjør litt for rom, men ikke svært mye, nettopp fordi høykommissærens mandat sier at hun eller han skal engasjere seg der hvor konfliktpotensialet er størst, og det er det til nå ikke i forholdet mellom storsamfunn og rom. Men det behøver ikke å forbli slik på lenger sikt. En minoritetsgruppe på 12 millioner mennesker, som lever over det meste av Europa og som systematisk utsettes for trakassering og diskriminering, må forventes før eller siden å reagere. Reaksjonen vil kunne bli voldelig. Inter-etniske utfordringer er kommet for å bli. Alle våre samfunn er multikulturelle. Vi kan like det eller ikke. Men det er et faktum, og det kan ikke reverseres. Da er det lite hensiktsmessig for politikere å bruke mye tid på diskutere om de liker eller ikke liker denne situasjonen. Man kan nok på kort sikt lure til seg noen stemmer ved å snakke ned multikulturalismen. Men mye av kritikken er etter min mening en misforståelse. Det er ikke multikulturalisme man kritiserer, men multi monokulturalisme, nemlig det faktum at folkegrupper lever side om side i vårt samfunn uten noe særlig kontakt. Det er uten tvil et problem for mange samfunn. Derfor burde våre politikere og våre intellektuelle heller konsentrere all tid om å se på hvordan man kan skape et levedyktig og bærekraftig flerkulturelt samfunn. Det er ikke noe vi noen gang blir ferdig med. Det er noe vi må arbeide med hver dag. Det må stå på alle politiske partiers agenda, og det må stå i alle læreplaner. Innen EU-systemet har man vært flinke til å påpeke regjeringers ansvar overfor sine minoritetsgrupper under medlemskapsprosessene. Men så snart et land er blitt medlem av EU, ser det ut som det glemmes. Da jeg i 2007 som nyvalgt høykommissær kom på besøk til et land som nylig var blitt medlem av EU, så landets utenriksminister på meg og spurte med ekte forundring hvorfor jeg kom. Landet hadde samarbeidet nært med min forgjenger om integrering og minoritetspolitikk i prosessen for å bli medlem av EU, men nå var de jo innenfor og hadde ikke lenger behov for meg og mitt kontor. Da tok jeg på meg skolemesterhatten og snakket om at læring er en livslang prosess. Integrering og minoritetspolitkk er ikke en eksamen, men en daglig øvelse for oss alle. Hvis vi ikke forstår det, vil vi før eller senere bli ofre for vår manglende politikk. Dermed er minoritetspolitikk og vårt forhold til rom mye mer enn anstendighet. Det er snakk om en realpolitikk som tar enkeltmennesker og også minoritetsgrupper på alvor. Men det hindrer jo ikke at integrering også har å gjøre med hvordan jeg opptrer overfor mine medmennesker. Romfolks situasjon kan ikke løses ved at jeg opptrer skikkelig i møtet med dem, men min vilje og evne til å se menneskene rundt meg enten det er rom eller andre, og behandle dem anstendig, er med på å legge grunnlaget for et samfunn der folk føler at de hører hjemme og hvor de ønsker å være lojale. Dermed blir også mitt smil og nikk sikkerhetspolitikk. Takk. 8