Et essay om Frihet, Likhet og Brorskap. Asle Toje

for mye frihet? For mye frihet? Et essay om Frihet, Likhet og Brorskap Asle Toje i 1814 ble Norge rammet av et politisk jordskjelv som vi ennå kjenner etterskjelvene av. Landet gikk fra perifer vasallstat til selvstendig nasjonalstat i løpet av noen hektiske uker. Vi fikk med dette en grunnlov som var betraktelig mer moderne enn landet selv. Den norske grunnloven formes av den franske revolusjon grunntanker. Vi fikk også vårt eget flagg med farger hentet fra den franske revolusjonsfanen, rødt, hvitt og blått. De tre fargene har samsvar i tre ord som har blitt stående som summen av revolusjonens idealer: frihet, likhet og brorskap. De tre ordene rommer en dyp filosofisk innsikt. Sammen utgjør de en oppskrift på «det gode samfunn». Nå skal det sies at tripletten ble knesatt først senere. I 1789 var slagordet Égalité, Fraternité, ou la Mort mer utbredt Frihet, Likhet eller Døden. 1 Datidens radikalere var like villige til å ofre blod som radikalere flest. Fortrinnsvis noen andres. Terror og tyranni fulgte. Slagordet «Mennesket vil ikke være fritt før den siste kongen er kvalt med tarmene til den siste prest» sier sitt om tidsånden. 2 Revolusjonens kanskje viktigste fortjeneste var at den detroniserte adelsveldet som hadde dominert Europa siden middelalderen, og med dette tanken om at noen er født bedre enn andre. Sett fra 2014 ryddet revolusjonen av 1789 rom for den virkelige revolusjonen, borgerskapets revolusjon av 1848, og med dette det parlamentariske demokrati som ramme for folkestyret. Det var i 1848 at «Frihet, Likhet og Brorskap» ble Frankrikes offisielle motto. En forbedring fra de reaksjonære Chouanernes konkurrerende slagord «Tro, Autoritet og Orden». Frihet er et ord som har mange betydninger. Det kan stå for å kunne ta sine egne avgjørelser fritt og ha muligheten til å kunne uttrykke sine egne oppfatninger uten frykt (jeg kunne fortsette, men jeg er sikker på at leseren skjønner poenget). Å være fysisk og/eller lovlig fri er noe annet, altså å være fri fra tvang 45

asle toje og undertrykkelse. Likhet kan bety likhet for loven og i forlengelsen av dette at alle borgere har like regler, status, rettigheter, respekt, muligheter og privilegier. Brorskap er et ord forbundet med ideen om folket, et kollektiv som deler mål og mening. Brorskapsidealet tar høyde for at vi har kollektive interesser som individets interesser i enkelte tilfeller må underordnes, for felleskapets beste. Frihet, likhet og brorskap har for lengst forlatt det politiske ordskiftet og entret festtalenes retusjerte landskap. Som Jostein Gaarder skriver i bestselgeren Sofies Verden: «For to hundre år siden bidrog slagordet Frihet, Likhet og Brorskap til å sveise det franske borgerskapet sammen. I dag må de samme ordene binde hele verden sammen». 3 Et lønnlig håp. Uheldigvis er de tre begrepene til dels gjen sidig utelukkende. Når de tre kommer sammen, så kolliderer de. Frihet fører med nødvendighet til ulikhet. Forskjellige valg har ulike konsekvenser. Likhet fordrer utjamning som bryter med individets frihet, og er i utgangspunktet uforenlig med statsdannelsens idé. Og brorskap vil alltid stille større krav til de som skiller seg ut seg fra flertallet, byrden av assimilering faller på minoritetene. Det er vår styreforms store styrke og største svakhet, dette at politikk i demokratier aldri kan håpe å være mer enn midlertidige løsninger på permanente problemer. Mange av de store politiske stridene fram til i dag har gjenspeilet ulike oppfatninger om den rette balansen. Hvor mye frihet, hvor mye likhet og hvor mye enhet, eller brorskap? De tre ordene har vært såkorn for de tre mest mobiliserende ideologiene i moderne tid liberalismen velger seg frihet, sosialismen likhet, og nasjonalismen brorskap. Hver av disse har til forskjellige tider vært politisk toneangivende. Mens annen halvdel av 1800-tallet var nasjonalismens gullalder, stod første halvdel av 1900-tallet i sosialismens tegn, slik annen halvdel av 1900-tallet tilhørte liberalismen. Hver av ideologiene har gjort slagordet Frihet, Likhet og Brorskap til sitt eget. Dette bildet males naturligvis med en meget bred pensel, men hoved trekkene sier noe viktig om ideologiske føringer for den politiske debatten hvem som definerte hva som var riktig, om du vil. Nasjonalismen virket til langt ut på 1900 tallet før ideologien ble diskreditert med den 2. verdenskrig på samme måte som sosialismen virket fram til 1989, da denne opplevde et lignende havari med slutten på den kalde krigen. Det kan virke som om disse ideologiene var på sitt mest progressive da de var i brytning med konkurrerende tanker, men degenererte da de tilsynelatende hadde seiret. Sosialisme og nasjonalisme ble autoritære, elitistiske ideologier. De to viste farene ved et enøyd fokus på brorskap eller likhet. Resultatet var ufrihet og flertallets overgrep mot mindretallet. Slutten på den kalde krigen var begynnelsen på en identitetskrise for Vesten. Sovjet rev med seg viktige deler av vårt selvbilde i fallet. Hva er kapitalisme uten 46

for mye frihet? kommunisme? Hva er den frie verden uten østblokken? For å komme opp med en ny drøm, eller hva president Bush den eldre avfeide som «visjonsgreia», ble statsviteren Francis Fukuyama 4 kalt inn. Han kom opp med tanken om «slutten på historien», at det liberale demokratiet ikke bare er den beste styreform, men også den endelige styreform. 5 Resten av historien ville handle om at den liberale orden uunngåelig ville bre om seg til alle verdens land og riker. Jeg nevner dette for å vise hvor feil de tok, de som hevdet at «ideologienes tidsalder er over». 6 Vi lever i liberalismens tidsalder. Hvor komplett liberalismens seier har vært viser seg i at alle partiene på Stortinget er liberale. Alle slutter seg til den liberale stats fire hjørnesteiner det frie markeds forrang, lovens forkjørsrett foran politikken, parlamentarisk demokrati og sterkt minoritetsvern. Liberalismens endelige seier tas for gitt, på samme måte som det for førti år siden syntes trolig at sosialismen ville triumfere. Det er lett å glemme at på slutten av 1970-tallet levde om lag seksti prosent av verdens befolkning under forskjellige former for sosialistisk styre. I 2014 er ikke Norge lenger en eksternt opplyst utkant. Få land i Europa har vært mer ivrige enn Norge på å internalisere og institusjonalisere Fukuyamas inter nasjonale orden. I norsk utenrikspolitikk etter den kalde krigen ble liberale verdier hva evangeliet en gang var for misjonsbevegelsen. Her til lands er de liberale grunnverdiene så inn arbeidede at å skrive under på dem er nødvendig for i det hele tatt å bli ansett som en legitim politisk bevegelse. Dette er en utvikling som filosof Jens Saugstad mener politikerne vondt kan ha innsett de fulle implikasjonene av da Stortinget skrev om 2 til å lyde «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.» 7 Å skrive inn menneskerettighetene gjør lite for å gi nytt liv til en grunnlov som ligger på den politiske motsatsen til formalin. Det er også uklart om det er klokt å formalisere liberalismens forrang gjennom å skrive dens verdensbilde inn i Grunnloven. Dette kan bidra til å dypfryse partifloraen. 8 Gjennom å gjøre den demokratiske kontrakten snevrere tvinger man potensielt politiske bevegelser ut av et system som har vist seg bemerkelsesverdig godt egnet til å romme og avvæpne tilsyne latende uoverstigelige ideologiske kløfter.» Det kan være grunn til å spørre om det liberales seier virkelig er så komplett og så endelig som påstått. Den liberale orden har vist seg mindre uangripelig enn hva Fukuyama antok. Statsviteren Zaki Laïdi beskriver vår samtid som En verden uten mening. 9 For at verden skal ha mening trenger vi, ifølge Laïdi, en overordnet struktur som knytter enkeltmennesket til kollektivet og gir dette fellesskapet retning. Laïdi mener vår samfunnsorden, hva han kaller «markedsdemokratiet», mangler en visjon for fortid og framtid. Markedsdemokratiets styrke ligger i nuet. Å levere varene, bokstavelig talt. Borgerne oppmuntres til å se på seg selv som individuelle 47

asle toje konsumenter. Vår tids rådende ideologi har lite å si om hvor vi kommer fra, eller hvor vi er på vei det er opp til den enkelte å finne sin mening. Det liberale demokrati innebærer, ifølge den store økonomen Karl Polanyi, «at samfunnet styres som et vedheng til markedet. I stedet for at økonomien felles inn i de sosiale forholdene, blir de sosiale forholdene innfelt i det økonomiske systemet». 10 Markedsdemokratiet har levert mer frihet enn noen annen styreform i historien. Men det har, som filosofen Hjalmar Hegge påpeker, avfødt spenninger, blant annet at materiell velstand og uinnskrenket individualisme er mindre lykkebringende enn man kanskje skulle tro. 11 Dette leder til en innsikt så banal at jeg nøler med å feste den til papir: Mennesker trenger et kollektivt mål, noe å tro på. Og det er et system som velger seg frihet framfor likhet og brorskap dårlig på. Vi har lært oss å leve med ulikhet. Selvfølgelig er Europa langt unna den amerikanske situasjonen hvor ti prosent av befolkningen tjener halvparten av inntektene, men tall fra OECD viser at over hele Europa vokser inntektene til de rikeste ti prosent raskere enn for de fattigste ti-prosentene. 12 På 2000-tallet hadde Norge og våre naboland den sterkeste veksten i ulikhet blant OECD-landene. Samtidig har individualismen blitt styrket på bekostning av fellesarenaer, det være seg institusjoner som kirke og sivilsamfunn eller felles symboler som kongen og flagget. Markedets logikk gjennom syrer stadig flere mellommenneskelige relasjoner. Det mest bemerkelsesverdige ved Europas fin de siècle var at dette var tiåret da en generasjon som hadde hatt sine formative år under det grenseoverskridende 1960-tallet inntok samfunnets kommandohøyder og redefinerte sosiale normer. Resultatet var en dramatisk endring i hvordan europeere så på minoriteter; etniske, seksuelle og religiøse. Dette var en endring som var mer dyptgripende enn noe av det som skjedde på 1960-tallet. I mange land, som i Norge, var 1968 noe som for det meste skjedde et annet sted. 1990-tallet hendte over hele Europa, samtidig. Frykten for å diskriminere har bidratt til å redusere brorskap til et minste felles multiplum, noe den norske Verdikommisjonens konklusjoner vitnet om. Norske verdier var allmennmenneskelige verdier og vice versa. 13 Og størst av alt var friheten, noe som, som Bernt T. Oftestad har påpekt, også stod sentralt da Stålsett-utvalget i 2013 avskaffet den norske statskirken. Den enhet som Kirken skapte, ble funnet mindre vektig enn et mer omfattende frihetsbegrep. 14 En problemstilling som kun er av akademisk interesse i ufrie samfunn, men som er av akutt viktighet i demokratier, er at så lenge frihetsbegrepet fokuserer på negative friheter altså frihet fra overgrep og går over i positive friheter, altså friheten til å gjøre det beste ut av en selv, så vil ulike friheter komme i konflikt med hverandre. Henry Steiner ved Harvard Law School har skrevet innsiktsfullt om dette. Et stadig mer omfattende frihetsbegrep administrert av internasjonale 48

for mye frihet? domstoler løsrevet fra nasjonal kontekst kan vekke til live konflikter som hadde gått i dvale. 15 Konflikten mellom samer og nordmenn i nord er et tenkelig eksempel på dette. Er allemannsretten viktigere enn samers særrettigheter til land og vann? Anne Julie Semb viser det dypt problematiske i et frihetsbegrep som gir enkelte grupper privilegier som nektes andre, hva hun kaller et borgerskap pluss. 16 Frihet, likhet og brorskap har hatt forskjellig mening til forskjellige tider. I 1789 var frihet uløselig knyttet til presteskapets sterke politiske stilling under det franske monarkiet. Likhet hadde alt å gjøre med aristokratiets opphøyde stilling, og brorskap må forstås i sammenheng med laugene som på den tiden var kjernen i det vi i dag kaller sivilsamfunnet og således en viktig samlingsarena. I dag er det andre tema som står i sentrum. Utbredelsen av liberale verdier er fortsatt viktig, men mest i Vestens relasjoner med «resten». I 2013 lansertes en ny frimerkeserie som viser Marianne, Frankrikes egen «frihetsgudinne» og revolusjonssymbol. Det ble stor ståhei da kunstneren avslørte at den ukrainske toppløsaktivisten Inna Sjevtsjenko er modell for tegningen av Marianne. Hun manifesterer verdiene frihet, likhet og brorskap, sa Olivier Ciappa i et intervju. I Vesten foretrekker vi å se vår samtid som en historie hvor universelle verdier triumferer over illiberalt tankegods; at tiden etter den kalde krigen har vært en uavbrutt seiersrekke for sekulære menneskerettigheter, markedsøkonomi, demokrati og den liberale rettsstat. Dette antas å lede til meningsfellesskap, verdifellesskap og interessefellesskap et «verdenssamfunn». Bak dette ruver en stor, fet, antakelse: at verden uunngåelig vil formes av globale felleskapsverdier, ikke makt, kultur, interesser eller ideologier. Det er grunn til å sette spørsmåls tegn ved dette. I Vesten foretrekker vi å identifisere oss med vestlige, urbane høyutdannede i ikke-vestlige land. Vi antar at vi har samme interesser som dem, og at disse igjen representerer folk flest. Også når så ikke er tilfelle. Dette er noe av grunnen til at så mange har tatt så grundig feil i sine optimistiske prognoser for utviklingen i Russland og Kina eller for den arabiske våren. Mens vi ser utviklinger i det internasjonale systemet i lys av en normativ antakelse om at alle land vil bli som oss, er antatt utdaterte fenomener som religion og nasjonalisme tilbake som tunge historiske drivkrefter. En trend som i stor grad har foregått under kommentariatets radar er, som Paul R. Pillar skriver i The National Interest, at de siste to tiårene er nasjonalisme tilbake i fri og ubunden form. Han mener vi lever i «nasjonalismens tidsalder», ikke bare i Øst-Asia, hvor nasjonalistisk tankegods er tilbake på læreplanen, men også i USA, hvor tanken om amerikansk «eksepsjonalisme» er en form for nasjonalisme. Russlands nye styreform, ofte referert til som Putinisme, er også gjennomført nasjonalistisk. Alle disse landene puster på brorskapsaspektet i håp om å styrke indre samhold i påvente av hva mange antar vil bli en prøvelsenes tid. 49

asle toje I Europa er situasjonen noe annerledes. På halvveien mellom en nasjonal fortid og en ennå-ikke-oppnådd postnasjonal framtid sliter politikerne med å mobilisere velgernes samfunnsånd. Nasjonalstaten som i 200 år har vært rammen rundt forsøkene på å finne balanse mellom frihet, likhet og brorskap, har avstått mye av sin politiske makt til overstatlige organer. Den europeiske union, det kanskje fremste symbolet på den overnasjonale liberale orden, er, fem år inn i finanskrisen, stadig mer upopulær. 17 Kort fortalt sliter Europa med å skape jobber og økonomisk vekst. De to er umistelige for å bevare en samfunnsordens legitimitet. Historien viser at demokratier så vel som diktaturer er underlagt denne jernloven. Det at demokratier har mindre risiko for revolusjon har mer å gjøre med at vår styreform er bedre på å levere varene jevn vekst og et fleksibelt arbeidsmarked. Det haster altså å få hjulene i gang. Enkelte steder er religion igjen en politisk maktfaktor. På samme tid ser vi tegn til oppblomstring av nasjonalistisk tankegods fra ungdomsbevegelsen Génération identitaire i Frankrike, til folkhems-nasjonalistene i Sverige demokratene og nasjonalsosialistene i det greske Gyllent daggry. Disse bevegelsene bekjempes på bred front. Mens Génération identitaire unngikk med et nødskrik å bli forbudt i 2013, ble lederskikkelsene blant nazistene i Hellas fengslet etter et politisk motivert drap i 2013. I Sverige nekter alle partiene i Riksdagen å samarbeide med Sverigedemokratene. Det kan være gode grunner til dette, men det bør ikke forhindre oss i å ta på alvor det sinnelag som får deler av befolkningen til å søke seg til slike bevegelser. Enkelte mener at liberalismen, som nasjonalismen og sosialismen før den, har utviklet seg til en ideologi hvor det ene ordet fortrenger de andre. Frihet uten likhet og brorskap fortoner seg for enkelte som fremmedgjørende, meningsløst. Tilbake til Grunnloven. Nordmenn liker tanken om Grunnloven mer enn selve teksten. De færreste har lest den. Enda færre kan gjengi en eneste strofe.det har naturligvis å gjøre med at den norske Grunnloven er skrevet på arkaisk dansk, et fremmedspråk som helt fram til i dag har lagt lokk på folkelig grunnlovspatriotisme, eller politisk grunnlovsaktivisme. Norge har ingen forfatningsdomstol. Det er verdt å merke seg at en av Norges fremste statsrettsjurister, Eirik Holmøyvik, mener Stortinget rutinemessig bryter Grunnlovens paragraf 93, den som handler om suverenitetsavståelser. 18 Norske politikere har gitt fra seg svært mye av makten som en gang var samlet i stortingssalen til EU. 19 Dette peker hen mot et interessant spørsmål. Er EUs traktater overordnet grunnloven? I to skjellsettende dommer fra 1963 og 1964 fastslo Europadomstolen, at EU-retten har forrang over lovgivning fra nasjonale parlamenter. Et mer passende tiltak enn å skrive menneskerettene inn i Grunnloven ville vært å skrive inn unionens fire friheter og således formalisere de grunnlovsstridige suverenitetsavståelsene til EU. 50

for mye frihet? Stater som har en egen forfatningsdomstol, som Tyskland, har over tid holdt grunnloven utenfor denne maktutvidelsen, mens trenden i Norge er mer uklar. Det er med dette interessant å merke seg at Grunnloven oppdateres med nytt innhold på samme tid som dens stilling og autoritet er stadig mer uklar. En av landets fremste kommentatorer, Kjetil Wiedsvang, går så langt som å hevde «Ikke i noe annet demokrati, noe sted, noen gang, har politikerne frivillig gitt fra seg så mye makt til overnasjonale organer der de selv ikke er representert.» 20 Dette er med sikkerhet en overdrivelse. Ikke at det er usant, det er det ikke men at dette er noe unikt. Det samme kunne ha blitt skrevet om de fleste av EUs medlemsland. De spørsmål som var ment å reguleres av grunnloven vurderes og defineres nemlig i stigende grad av jurister uten folkelig mandat. Det er, dypest sett, to motstridende syn på demokratiet, som her kolliderer. Er demokratiets referanseobjekt folket, eller er det lovene? Juridifiseringen av norsk politikk gjennom spredning av legalistisk sjargong, domstolenes utvidede virkefelt og inntoget av overnasjonale domstoler i norsk rettspleie har dramatisk redusert folkevalgtes makt og virkefelt. Konstitusjonalister mener suvereniteten hviler i lovene, parlamentarister mener den hviler i folket og deres valgte representanter. Den norske grunnloven er på parlamentarismens side, EU-retten bunner i konstitusjonalisme. 21 Vi ser altså en trend hvor det liberale hegemoni utfordres hjemme og ute. Mens det er en viktig oppgave å konfrontere politisk ekstremisme, er det også på sin plass å spørre seg om noe av problemet ligger i at vi har dyrket fram en samfunnsorden som favoriserer frihet over likhet og til nær utelukkelse av brorskap. Det er ikke uten grunn at vi favoriserer det liberale markedsdemokratiet. Vår samfunnsorden har levert varene. I liberalismens tidsalder har verden blitt et bedre sted med fall i alt, fra krig til sjansen for å dø i barsel til fysisk avstraffelse av barn. Forskeren Steven Pinker påpeker at voldsnivået etter 2. verdenskrig har vært raskt fallende, sammenlignet med tidligere tider. Han mener å se en «humanitær revolusjon» drevet fram av det liberale prosjektet. Pinker karakteriserer seg selv som utviklingsoptimist og konkluderer med at «verden har aldri vært et bedre sted.» 22 Kan hende er det en verden uten mening, men det er en verden verdt å kjempe for. Den beste måten å gjøre det på er å ta tilbake noe av det som for mange synes å ha gått tapt. I så måte er det, kan hende, på sin plass at den gamle devisen Frihet, Likhet & Brorskap hentes ut av museumsmonteren og plugges tilbake i det politiske ordskiftet. noter 1 Borgheto M. La Devise «Liberté, Égalité, Fraternité», Paris, Presses Universitaires de France, 1997, s. 32. 51

asle toje 2 Sitatet tilskrives ofte encyklopediens far, Denis Diderot, trolig feilaktig. 3 Gaarder, Jostein. Sofies verden roman om filosofiens historie, Gyldendal, 1992, s. 310. 4 Ajemian, Robert (1987) Where Is the Real George Bush?, Time Magazine, 26. januar. Journalisten rapportert at da en venn av Bush oppfordret ham til å ta noen dager på Camp David for å tenke gjennom sine planer for presidentskapet, skal Bush ha reagert med forbitrelse, «Å, visjonsgreia. 5 Fukuyama, Francis. The End of History and the Last Man. Macmillan International, 1992. 6 Lyotard, Jean-François. The Postmodern Condition: A Report on Knowledge. minneapolis: University of Minnesota, 1984, s. 12. 7 Saugestad, Jens. «Problematisk grunnlovsforslag», Morgenbladet, 25. januar 2013. 8 Rokkan, S. Citizens, Elections, Parties. Approaches to the Comparative Study of the Process of Development. Oslo: Universitetsforlaget, 1970, s. 7 19. 9 Laïdi, Zaki. A World without Meaning: The Crisis of Meaning in International Politics. London: Routledge, 1998, s. 33. 10 Polanyi, Karl. The Great Transformation, Boston, Beacon Press, 1957 [1944], s. 74. 11 Hegge, Hjalmar. Frihet, individualitet og samfunn, Oslo, 1988, Universitetsforlaget, s. 11 19. 12 Organisation for Economic Co-operation and Development. Divided We Stand: Why Inequality Keeps Rising. Paris, 2011: OECD. 13 For mer, se: Loga, Jill. «Godhetsmakt: Verdikommisjonen mellom politikk og moral», Rapport Nr. 90, Institutt for Administrasjon og Organisasjonsvitenskap, 2005, Universitetet i Oslo. 14 Oftestad, Bernt T. «Frihet, likhet, men hva med enheten?» i Herland, H.N. (2013) Ny vind over Norge, s. 115 129. 15 Sitert i Samuel Moyn. The last Utopia: Human Rights in History, Harvard University Press, 2010, s. 226. 16 Semb, Anne Julie. «Why (not) Commit? Norway, Sweden and Finland and the ILO Convention 169». Nordic Journal of Human Rights 02 (2012), s. 122 47. 17 «(2013). The new sick man of Europe : the European Union : French dispirited, attitudes diverge sharply from Germans. http://www.pewglobal.org/files/2013/05/ Pew-Research-Center-Global-Attitudes-Project-European-Union-Report-FINAL- FOR-PRINT-May-13-2013.pdf. 18 Holmøyvik, E. (2014) «Grunnlova og avtalene med EU: pragmatismens siger, det konstitusjonelle demokratiets tap» i Eriksen, E.O. & J.E. Fossum (2014) Det norske paradoks, Oslo, Universitetsforlaget: s. 42 60. 19 «Sikker konstitusjonell praksis? Grunnlova og Noregs avtaler om suverenitetsoverføring», i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2013 s. 117 125. 20 Wiedsvang, Kjetil. «Norsk avmakt», Dagens Næringsliv, 08.10.2013. 21 Østergård, U. (1992). Europas ansigter: Nationale stater og politiske kulturer i en ny, gammel verden. København: Rosinante. 5 19. 22 Pinker, Stephen. The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined. New York, 2011: Vikings. 7. 52