Juss-studentenes rettsinformasjon Arbins gate 7 0253 Oslo Sentralbord 22 84 29 00 Telefaks 22 84 29 01 Internett http://www.jussbuss.no Justisdepartementet Kriminalomsorgsavdelingen v/ Sigbjørn Hagen Postboks 8005 Dep. 0030 OSLO Oslo, mandag, 17. januar 2011 Vår ref.: 848 / SS Må alltid oppgis. INNSPILL TIL ARBEIDSGRUPPENS UTREDNING OM ETABLERING AV RESSURSAVDELINGER FOR INNSATTE MED PSYKISKE LIDELSER OG STORE ATFERDSAVVIK Det vises til høringsbrev av 22.12.2009. Juss-Buss takker for tilliten som høringsinstans. Innledning Juss-Buss er en frivillig rettshjelpsorganisasjon, drevet av studenter ved det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Juss-Buss har over 50 saksmottak i fengsel hvert år og tar årlig i mot ca 350 henvendelser vedrørende fengselsrett og straffegjennomføring. Gjennom vår praksis har vi opparbeidet oss bred erfaring på området. På bakgrunn av dette vil fengselsgruppa ved Juss-Buss komme med noen bemerkninger til enkelte av de problemstillingene som oppstilles i høringsbrevet. Generelle bemerkninger Utredningen er en del av oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008), hvor det ble satt fokus på at den gruppen som ikke har en alvorlig sinnslidelse ved fengsling ikke skal utvikle psykiske lidelser som følge av å være innsatt. Juss-Buss er positive til at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal vurdere behovet for forbedringer i de innsattes tilbud om psykisk helsehjelp, og er takknemlige for at utvalget har bedt om innspill på dette området. Konkrete bemerkninger Dagens situasjon Gjennom vår kontakt med innsatte får vi gjentatte tilbakemeldinger om at de opplever det psykiske helsetilbudet i fengsel som et glemt kapittel. Innsatte har de samme, lovfestede rettighetene til helsehjelp som andre borgere. Likevel viser blant annet masteroppgaven Hårdnes, A. M. (2008) 1
Helsetilbudet i norske fengsel: en undersøkelse av regler og praksis. Juss-Buss stensilserie nr 114, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, Oslo, og våre egne erfaringer at fengslene ikke oppfyller disse rettighetene på en tilfredsstillende måte. Eksemplene på dette er mange, og i det følgende vil vi komme med noen konkrete problemer vi ser ofte. En del av de innsatte vi møter står i realiteten uten et tilbud om psykisk helsehjelp. I enkelte tilfeller er det på grunn av at fengselet ikke har en psykolog. Andre fengsler har tilbud om psykolog, men det er lange ventelister. Noen ønsker av ulike årsaker å benytte seg av tilbud om psykisk helsehjelp utenfor fengselet, eksempelvis fordi de har et nært forhold til en bestemt psykolog fra tiden før fengsling eller fordi det er lange ventelister hos psykologen tilknyttet fengselet. Vi mener det er uholdbart at innsatte som har et behov for psykisk helsehjelp og som ikke får dekket dette i fengselet, får avslag på fremstilling til et tilbud på utsiden av fengselet, begrunnet i økonomiske hensyn. Vi får også henvendeleser fra innsatte som har problemer med å få utredet sitt behov for medisinering. Mange har resepter de har fått på utsiden, men må vente på utredning fra helseavdelingen for å få tilgang på disse medisinene. De lange ventelistene medfører i mange tilfeller at den innsatte må gå lenge uten medisiner han har behov for og likevel skal ha. De manglene vi ser med helsetjenesten blir særlig alvorlige sett i lys av den høye andelen innsatte med psykiske plager. Fafo-rapport 429 Levekår blant innsatte (Friestad og Hansen 2004) viser at hele 30 % av de mannlige innsatte og 40 % av de kvinnelige innsatte har psykiske plager. Tilsvarende tall for befolkningen for øvrig er 10 %. Juss-Buss ser det også som problematisk at tilbudet er så dårlig med tanke på at det sitter barn og unge i disse fengslene. Vi vil ikke gå videre inn på dette, da alternativer til fengsling av barn er behandlet i NOU 2008: 15 Barn og straff, men vil likevel påpeke at så lenge det finnes barn i fengsel, er det viktig at det psykiske helsetilbudet bedres også for disse. Det kan være mange årsaker til at innsatte opplever helsetilbudet i fengselet som mangelfullt, men for Juss-Buss synes det som at en av hovedårsakene er manglende kapasitet. Dette er særlig klart i de fengslene hvor det ikke finnes noe tilbud om psykolog. Ettersom Juss-Buss erfarer at tilbudet om psykisk helsehjelp i fengslene ikke er tilstrekkelig, er vårt prinsipielle standpunkt at det bør fokuseres på å forbedre det generelle psykiske helsetilbudet i alle landets fengsler. På denne måten vil alle innsattes lovfestede rettigheter til helsehjelp blir oppfylte og den enkelte får et tilbud tilpasset sitt behov. Vi mener at det må finnes et slikt velfungerende tilbud til alle innsatte og at dette må prioriteres fremfor opprettelse av ressursavdelinger for enkelte grupper. Med dette som utgangspunkt ønsker vi likevel å komme med konkrete kommentarer til enkelte av punktene i forslaget, da vi ser at ressursavdelinger kan være av nytte på et tidspunkt der det psykiske helsetilbudet er på plass for alle. 5. Målgruppebeskrivelse 5.1 Tilnærming og forslag til inndeling Juss-Buss stiller seg kritisk til den foreslåtte inndelingen i særlig sårbare og hjelpetrengende og farlige og alvorlige personlighetsforstyrrede. For det første tror vi en slik inndeling vil være uheldig da den kan oppleves stigmatiserende og vanskelig å akseptere for den enkelte. Det kan være en fare for at inndelingen medfører at fokus forflyttes til hvilken kategori den innsatte tilhører, fremfor å tilrettelegge for individuelt tilpasset opplegg og behandling. 2
For det andre kan en inndeling i spesifikke grupper i tillegg åpne muligheten for feilkategorisering. Det er viktig at vedkommende får den nødvendige tilrettelagte behandlingen han trenger, og at gruppeinndelingen ikke går på bekostning av behandlingen. Vurderingen av om innsatte er i målgruppen vil i noen grad vil bero på fengselets evne til å håndtere de aktuelle innsattes tilstand, jf. avsnitt 9.1 i utredningen. Juss-Buss mener det kan være betenkeligheter knyttet til dette og savner en problematisering fra arbeidsgruppen. Juss-Buss erfarer at ved slike skjønnsmessige vurderinger som det legges opp til her, vil det kunne danne seg ulik praksis i de forskjellige fengslene. For å motvirke at fengslene kategoriserer de innsatte ulikt, bør det føres tilsyn med denne praksisen. Fengslenes evne til å håndtere tilstanden må uansett ses i lys av om tilbudet om tilrettelegging og individuell oppfølgning er tilfredsstillende for å kunne avhjelpe den enkeltes situasjon. Arbeidsgruppen påpeker i avsnitt 9.1 i utredningen at 53 % av de innsatte i målgruppen karakteriseres som både sårbare og vanskelige. Videre er det sagt at vurderingen av hvilken gruppe den innsatte med sammensatte problemer skal plasseres i, skal avgjøres individuelt. På denne bakgrunn mener Juss-Buss at de innsatte i stedet må tilbys et individuelt opplegg med fokus på behandling og rehabilitering tilpasset den enkeltes behov i de ordinære fengselsavdelingene, fremfor å fokusere på egne ressursavdelinger. Det må uansett være en forutsetning at ressursavdelingen ikke lar avdelingenes kapasitet være en faktor i avgjørelsen av hvor den innsatte til slutt havner. I forlengelsen av det ovennevnte ønsker vi igjen å fremheve behovet for behandling og rehabilitering av de innsatte som ikke omfattes av målgruppene. Det totale antall innsatte i norske fengsler er til en hver tid rundt 3300. Det fremgår av utredningens avsnitt 9.2 at det på undersøkelsestiden var omlag 77-90 mannlige og 3-5 kvinnelige innsatte i målgruppene til ressursavdelingene. På bakgrunn av henvendelser fra innsatte, er vårt inntrykk er at behovet for individuell tilrettelegging og behandling langt større. Juss-Buss er for øvrig enig med arbeidsgruppen i at de som skal overføres til en psykiatrisk behandlingsinstitusjon ikke skal være på vent i en ressursavdeling. 7. Forslag 7.1 Ressursavdelinger 7.1.2 Målgruppe Strafferettslig status Juss-Buss er enig i arbeidsgruppens forslag om at alle innsatte bør ha mulighet for overføring til ressursavdelingene, uavhengig av strafferettslig status. Vi er imidlertid opptatt av at varetektsfengslede og innsatte i politiarrest får tilbud om aktiviteter og psykolog, uavhengig av frihetsberøvelsens varighet. Juss-Buss er følgelig av den oppfatning at overføring til en ressursavdeling ikke kan begrenses til de med et langvarig fengselsopphold. At frihetsberøvelsen trolig vil være kortvarig kan, etter vår mening, ikke være en begrunnelse for å utelukke en eventuell overføring. Dersom vedkommendes behov for tilbud og tilrettelegging vil kunne oppfylles ved overflytting til ressursavdeling, bør lengden av fengselsoppholdet være uten betydning. 3
Tilbudet til varetektsinnsatte må, etter vår mening, ta sikte på å motvirke en forverring av helsetilstanden, slik at de innsatte ikke utvikler psykiske lidelser eller får varige traumer av fengslingen. Juss-Buss erfarer også at usikkerhet rundt egen fremtid og overgangen fra frihet gjør at innsatte i denne gruppen er spesielt utsatt for skadevirkinger og psykiske påkjenninger. Flere studier viser i tillegg at selvmordsraten er høyere blant varetektsinnsatte enn fangebefolkningen ellers. Se senest Yngve Hammerlin (2009) Selvmord og selvmordsnærhet i fengsel - selvmordsforebyggende arbeid i fengsel Oslo: KRUS (håndbok nr. 3/2009). Studien underbygger således vår erfaring med at de midlertidig frihetsberøvede må få et psykisk helsetilbud så snart de blir fengslet. 7.1.3 Innhold og ambisjonsnivå Arbeidsgruppen ønsker å legge til rette for at innsatte i målgruppene skal få en tettere og behovsrelatert hjelp for å sikre at forberedelsen til løslatelse starter tidlig. Dette skal sikres gjennom samhandling mellom flere instanser som blant annet skole, NAV og helsetjenesten. Juss-Buss er positive til at det blir satt fokus på tilrettelegging av hjelp fra slike tjenester. Vi ønsker imidlertid å understreke at slik hjelp må gis til alle innsatte som har behov for det, uavhengig av om de befinner seg i målgruppene. Vi er videre positive til at arbeidsgruppen ønsker å sette et økt fokus på nettverksbygging og involvering av innsattes pårørende. Juss-Buss erfarer at muligheten for å involvere de pårørende og det øvrige nettverket rundt den innsatte bidrar til å motivere til videre soningsprogresjon, og samtidig motvirke en forverring av deres psykiske helse. Bruk av permisjoner som rehabiliteringstiltak for innsatte med psykiske problemer er noe Juss-Buss tror vil kunne ha god effekt på rehabiliteringsarbeidet som skjer i fengselet. Den innsatte får i tillegg muligheter til å bygge tettere relasjoner med sitt nettverk utenfor fengselet. For at de pårørendes involvering skal kunne bidra til rehabiliteringen, mener Juss-Buss at det bør tilrettelegges for besøk i større grad enn i dag. Det må etter vår mening ikke kunne nektes besøk på grunn av manglende ressurser. En slik ressursprioritering må for øvrig skje overfor alle innsatte i norske fengsler. Når det gjelder ambisjonsnivået til innholdet i behandlingen for de såkalt farlige og alvorlig personlighetsforstyrrede, mener Juss-Buss at denne er for lite ambisiøs. Når ambisjonsnivået arbeidsgruppen foreslår begrenser seg til å beskytte samfunnet og avlaste det aktuelle fengselet, er vi bekymret for at kontroll fremfor et individuelt tilrettelagt tilbud, vil prege deres hverdag. Mange innsatte kan også oppleve det å overføres til en slik avdeling som straff for uønsket adferd. Vi mener ambisjonsnivået både kvantitativt og kvalitativt må være høyere enn bare å omfatte atferdskorrigerende tiltak. 7.2 Ambulerende veiledningstjenester Juss-Buss er enig med arbeidsgruppen i at normalitetsprinsippet er viktig, og at det må tilstrebes at alle innsatte soner ved vanlige fengselsavdelinger med opplegg og tilbud tilpasset deres behov. Der problemene er sammensatte, vil behandlingsbehovet stå sterkt. Uavhengig av om det opprettes ressursavdelinger, mener vi etablering av sentraliserte kompetansegrupper vil kunne støtte opp om det generelle tilbudet som bør finnes i alle norske fengsler. Etter vårt syn bør det opprettes slike 4
kompetansegrupper med mandat til å bistå helse- og aktivitetsavdelingene for å sikre at alle innsatte får et godt soningstilbud og et tilfredsstillende psykisk helsetilbud. Vi forstår utvalget dit hen at veiledningstjenesten skal bistå fengselets ansatte med råd og veiledning, samt samordne den enkeltes ulike behov slik at behandlingstilbudet blir så tilrettelagt som mulig. Juss- Buss mener at det bør vurderes hvorvidt det vil være hensiktsmessig at veiledningstjenesten også blir en tjeneste som har direkte kontakt med de innsatte. På denne måten kan veiledningstjenesten opparbeide seg større kunnskap om gruppen og behandlingsbehovet, og gjennom dette medvirke til at tilbudet blir bedre og jevnere mellom de ulike fengslene. I tillegg vil vi foreslå at veiledningstjenesten kan observere tilbudene i de ulike fengslene, både for å komme med innspill til alternative arbeids- og behandlingsmetoder og for å avdekke problemer og utfordringer knyttet til ulik praksis. Som tidligere nevnt er vår overordnede målsetting at samtlige fengsler skal ha et fullgodt psykisk helsetilbud. Realiteten i dag er imidlertid en annen, og for de fengslene dette gjelder kan en slik tjeneste avdekke hvor det umiddelbare behovet er størst. 7.3 Prinsipielle problemstillinger 7.3.1 Identifisering av utviklingshemmede Juss-Buss er enig med arbeidsgruppen i at en identifisering/diagnostisering av innsatte der lettgradig psykisk utviklingshemming mistenkes, i visse tilfeller kan være nødvendig. Dette for å sikre denne gruppen viktige tilretteleggingstiltak, herunder lovpålagte tjenester fra det kommunale hjelpeapparatet. Vi mener den innsattes behov for hjelp må være avgjørende i vurderingen av om identifisering er nødvendig. Samtidig er Juss-Buss av den oppfatning at en slik identifisering både kan være stigmatiserende og inngripende for den enkelte. Arbeidsgruppen foreslår at identifisering avhenger av innsattes samtykke. Juss-Buss er enige i at samtykke er nødvendig, men vil også påpeke at innhenting av samtykke oppleves like inngripende som selve identifiseringen. Det er viktig at de innsatte som ikke vurderes som lettgradig psykisk utviklingshemmede likevel blir tilbudt lignende tilrettelegging, der dette vil være progresjons- og behandlingsfremmende. 7.3.2 Nærhetsprinsippet versus samling av ressurser og kompetanse Juss-Buss er enig med arbeidsgruppen i at nærhetsprinsippet må veie tungt. Alle innsatte må derfor tilbys et forsvarlig tilbud i et nærliggende fengsel. Dette gjelder ikke bare innsatte innenfor målgruppene, men alle landets innsatte. Ressurshensyn kan ikke gå foran hensynet til den innsattes rehabilitering, og det må legges til rette for at innsatte skal kunne sone med et tilfredsstillende tilbud så nært hjemstedet som mulig. En slik prioritering vil også legge til rette for at den innsattes familie skal kunne bidra aktivt under fengselsoppholdet. 7.3.3. Tvangsoverføring eller frivillighet Juss-Buss er enig med arbeidsgruppen i at forutsetningen for at innsatte blir overført til ressursenheten for målgruppe 1 må være frivillighet. 5
Når det gjelder målgruppe 2, de farlige og alvorlige personlighetsforstyrrede, åpner arbeidsgruppen for bruk av tvangsoverføringer selv om utgangspunktet også her skal være frivillighet. Det uttales videre at hensikten med overføringen først og fremst vil være å ivareta omgivelsenes trygghet og livskvalitet, samt avlaste vedkommende fengsel. Vi er kritiske til at straffegjennomføringsloven skal få flere grunnlag for overføringer ved bruk av tvang. For det første tror vi ikke at hensikten oppnås på lang sikt gjennom bruk av tvangsoverføringer. Det kan være en fare for at tilbudet til målgruppe 2 ikke vil være tilpasset det individuelle behandlingsbehovet, og da står man igjen med en mulighet for bruk av tvangsoverføringer og behandlingsmetoder som gagner fengselet, og ikke den enkelte innsatte. Det kan i tillegg være en fare for ulikheter mellom fengslene ved vurderingen av behovet for tvangsoverføringer, som nevnt ovenfor i punkt 5.1. Særlig når avgjørelsen om overføring med tvang i stor grad vil bli avgjort ut fra det enkeltes fengsels evne til å håndtere innsatte i målgruppe 2. Vi mener fengselets behov ikke kan være grunnlag for å gjennomføre flere tvangsoverføringer enn det er hjemmel for i straffegjennomføringsloven i dag. Innsatte som blir overført vil også kunne oppleve det som en disiplinærreaksjon, selv om det ikke anses som dette etter dagens regler. Tilleggskommentar om informasjonsutveksling/taushetsplikt Juss-Buss er kritiske til hvordan informasjonsutvekslingen vil foregå mellom helsetjenesten og øvrig personell på ressursavdelingene. Arbeidsgruppen peker i denne forbindelse på utfordringer knyttet til den daglige tverrfaglige samhandlingen. Juss-Buss mener disse utfordringene ikke er problematisert godt nok. Den spesielle situasjonen med samarbeid mellom helsetjenesten og betjenter på en og samme avdeling over lengre tid, gjør det nødvendig med et klart regelverk på dette området. Dette er særlig viktig for å unngå at innsatte i en sårbar situasjon føler seg presset til å samtykke til informasjonsutveksling for i det hele tatt å få tilbud om behandling. 10. Kvinnelige innsatte Uavhengig av antall kvinnelige innsatte som antas å være i målgruppen, og usikkerhet rundt behovet for tilrettelegging og behandling, er det viktig at disse ikke blir nedprioritert når det gjelder generelt tilbud og eventuelle ressursavdelinger. Selv om antall kvinnelige innsatte er lavt, vil nærhetsprinssippet i like stor grad gjøre seg gjeldende overfor dem, noe det bør tas høyde for ved organiseringen av det psykiske helsetilbudet. 11. Areal- og personalmessige behov Forslaget til antall psykologer og psykiatere ansatt ved ressursavdelingene vil innebære en stor forbedring sammenlignet med dagens situasjon. Juss-Buss mener det må være flere psykologer og psykiatere tilgjengelig i fengslene, for å sikre at alle innsatte får et godt tilbud. Dette er spesielt viktig i fengsler som ikke har et slikt tilbud i dag, og som heller ikke er tiltenkt en ressursavdeling. Det er i denne sammenheng bekymringsfullt om innsatte må velge mellom nærhet til familien og mulighet til å få hjelp med sine psykiske problemer, og ikke kan få begge deler tilpasset sin soning, se ovenfor punkt 7.3.2. Når det gjelder behovet for flere fengselsbetjenter nevner arbeidsgruppen Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Det ble der brukt en blanding av fengselsbetjenter med henholdsvis fengselsfaglig og miljøterapautisk bakgrunn. Dette fungerte i følge arbeidsgruppen med vekslende hell. Likevel 6
ønsker arbeidsgruppen å prøve ut en sammensetning uten at det gås nærmere inn på hvilke erfaringer man har gjort seg på Ila. Juss-Buss vil på bakgrunn av samtaler med de innsatte tilråde at det blir vurdert andre tiltak for å unngå betjentenes dobbeltrolle. Fengselsbetjentens dobbeltrolle som vokter og hjelper har etter vår erfaring vist seg å være uheldig for å oppnå en optimal behandlingssituasjon. Juss-Buss får tilbakemelding fra flere innsatte at de ikke opplever behandlingsprogrammer der betjenter har nøkkelposisjoner, som hensiktsmessig for rehabiliteringen. De innsatte gir uttrykk for at sammenblandingen av betjentenes rolle som hjelper og vokter skaper usikkerhet og vanskeliggjør et tillitsforhold som er viktig for rehabiliteringen. De kan få mindre utbytte av et behandlingsprogram dersom det er betjenter som holder det, ettersom mange frykter at informasjon de deler i neste omgang kan bli brukt mot dem som en del av betjentenes kontrollfunksjon. Eksempel på et vanlig dilemma for innsatte er rusprogrammer, hvor det er nødvendig å være ærlig med seg selv og den som leder programmet for å få utbytte av det. Juss-Buss mener derfor at det bør være eksterne som har ansvaret for rehabiliteringstilbudene, men at fengselsbetjentene kan trekkes inn i tilretteleggingen der den innsatte samtykker. 13. Lokalisering Når det gjelder arbeidsgruppens lokaliseringsforslag ønsker Juss-Buss igjen å fremheve nærhetsprinsippet, og påpeke at behandlingstilbudet ikke må gå på bekostning av den innsattes kontakt med sine nærmeste. Juss- Buss ser også at fengsler som Drammen, Ringerike, Kongsvinger og Åna ikke er tiltenkt ressursavdelinger. Dette mener vi er bekymringsverdig da det ikke er et tilstrekkelig psykisk helsetilbud i noen av disse fengslene i dag. Vi ønsker igjen å fremheve behovet for et velfungerende psykisk helsetilbud i alle landets fengsler. Eventuelle spørsmål kan rettes til Stine Sorknes, som kan nås på telefonnummer 22 84 29 15 alle hverdager mellom kl 10:00 og 15:00, unntatt torsdager. Med vennlig hilsen, for Juss-Buss, Kirsten Vikesland Mæhle Ida Kjensli Stine Sorknes Harald Ankerstad Erlend Liaklev Andersen 7
8