Yrkesskade mest for menn?

I Norge er det omtrent like mange kvinner og menn som blir varig uføre, men når en ser på uføre med godkjent yrkesskade eller yrkessykdom, gjelder dette langt flere menn enn kvinner. Det er vanlig å forklare denne forskjellen med at det eksisterende regelverket tilgodeser kvinner og menn i ulik grad. I denne rapporten undersøker vi om det kan være andre forklaringer på de observerte kjønnsforskjellene. Våre analyser viser at det kreves langt mer enn regelverksendringer for å få til vesentlige endringer i kjønnsfordelingen blant yrkesskadde. Roy A. Nielsen og Roland Mandal Yrkesskade mest for menn? Roy A. Nielsen og Roland Mandal Yrkesskade mest for menn? Om kjønnsforskjeller i tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel Yrkesskade mest for menn? Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo www.fafo.no 20272-omslag.indd 1 Fafo-rapport 2012:45 ISBN 978-82-7422-931-0 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20272 6/13/2012 2:27:45 PM

Roy A. Nielsen og Roland Mandal Yrkesskade mest for menn? Om kjønnsforskjeller i tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel Fafo-rapport 2012:45

Fafo 2012 ISBN 978-82-7422-931-0 (papirutgave) ISBN 978-82-7422-932-7 (nettutgave) ISSN 0801-6143 Omslagsfoto: Colourbox.no Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

Innhold Forord... 5 1 Innledning... 7 1.1 Undersøkelsens problemstillinger... 8 1.2 Avgrensing...11 1.3 Kort om datagrunnlaget...11 1.4 Rapportens oppbygning...11 2 Yrkesskadeordningen i Norge...13 2.1 Regelverk og saksgang... 13 2.2 Innrapportering av yrkesskade/-sykdom i Norge... 20 2.3 Oppsummering... 25 3 Kjønnsforskjeller i helse?... 27 3.1 Uførhet, yrkesskade og kjønn...27 3.2 Kjønnsforskjeller i arbeidsrelaterte helseproblemer... 30 3.3 Oppsummering... 32 4 Om registerdataene...33 4.1 Næring... 33 4.2 Diagnoser... 34 4.3 Avgrensing... 35 4.4 Om analyseopplegget... 35 5 Hvem får varig uførepensjon med yrkesskadefordel?... 37 5.1 Betydningen av nærings- og diagnosegruppe... 40 5.2 Multivariate analyser... 46 5.3 Enkeltdiagnoser... 50 5.4 Oppsummering... 52 6 Oppsummering og diskusjon...53 Litteratur... 59 Vedlegg...61 3

4

Forord Formålet med denne rapporten er å undersøke de observerte kjønnsforskjellene blant uføre med yrkesskadetillegg. Mens det er omtrent like mange uføre kvinner og menn, er det en langt større andel menn blant uføre med yrkesskadetillegg. Det er vanlig å forklare disse forskjellene med at det eksisterende regelverket forskjellsbehandler kvinner og menn. I denne rapporten undersøker vi om det bare er regelverket som forårsaker de observerte kjønnsforskjellene, eller om det også kan finnes andre forhold som kan være av betydning. Rapporten er skrevet på oppdrag for Fagforbundet, med analyser basert på registerdata fra NAV og SSB. Datagrunnlaget inkluderer alle som har søkt om uførepensjon i perioden 2000 2007. Prosjektet har vart lenge i tid, og i løpet av prosjektperioden har en av forfatterne forlatt Fafo. Roland Mandal, nå forsker ved SINTEF Teknologi og samfunn, Avdeling helse, gruppe for arbeid og helse, var mest involvert tidlig i prosjektperioden, men har bidratt med kommentarer og innspill også i sluttfasen. Takk til Anne-Gry Rønning-Aaby i Fagforbundet og Atle Sønsteli Johansen i LO for innspill og kommentarer underveis i prosjektet. Tone Fløtten har vært en viktig diskusjonspartner underveis og har også kvalitetssikret den endelige rapporten. Takk også til Fafos informasjonsavdeling som har ferdigstilt rapporten for trykking. Eventuelle feil og mangler i rapporten er forfatternes ansvar. Oslo, juni 2012 Roy A. Nielsen Prosjektleder 5

6

1 Innledning Formålet med denne rapporten er å undersøke kjønnsforskjellene blant uføre med yrkesskadefordel. Videre er det en målsetting å avklare om kjønnsforskjellene kan forklares med hvilke yrkessykdommer som godkjennes. Dersom det er forskjell mellom menn og kvinner med hensyn til yrkesskadefordelen, skyldes den at menn og kvinner har ulike diagnoser, eller henger dette sammen med at det er ulike yrker som gir opphav til forskjellige diagnoser? Eller består forskjellene også etter at vi har tatt hensyn til alder, utdanning, tidligere arbeidssted og diagnose? Disse spørsmålene skal belyses i denne undersøkelsen. Det har lenge vært påpekt at menn oftere enn kvinner får godkjent skade og sykdom som har oppstått på arbeidsplassen, som yrkesskade/-sykdom (NOU 1999: 13; NOU 2008: 11), men det er mangel på robuste studier som forsøker å dokumentere hvorfor det er slik. Foreliggende rapport er unik i så måte, gjennom å analysere alle som fikk varig uførepensjon med yrkesskadefordel i perioden 2000 2007. I analysene skal vi undersøke om kjønnsforskjellene består når vi også tar hensyn til andre relevante kjennetegn ved dem som er uføre. Om kunnskapen om årsakssammenhenger på yrkesskadeområdet er usikker når det gjelder godkjenning av skade, så er den enda mer usikker når det gjelder godkjenning av sykdom som har oppstått på arbeidsplassen, som yrkessykdom. Mens yrkesskade tradisjonelt har blitt forbundet med alvorlige og akutte former for skader, gjerne knyttet til mannsdominerte næringer som industri, bygg- og anlegg og primærnæringene, så har det de senere år vært økt oppmerksomhet om ulike former for sykdom som er blitt mer og mer vanlige innenfor arbeidslivet (NOU 2008: 11). Dette gjelder spesielt for muskel- og skjelettlidelser og for psykiske lidelser/sykdommer. Sykdom er blitt en langt vanligere årsak til både sykefravær og uførepensjonering, og dermed er det nærliggende å forvente en tilsvarende utvikling når det gjelder yrkesskader. Yrkesskaderegelverket åpner imidlertid i liten grad opp for å godkjenne ulike sykdommer som yrkessykdom. Vi er derfor spesielt opptatt av å se om det er noen forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder godkjenning av yrkessykdom. 7

1.1 Undersøkelsens problemstillinger Undersøkelsen har to hovedproblemstillinger. Den første problemstillingen er: Er sannsynligheten for å få godkjent yrkesskade og yrkessykdom ulik for menn og kvinner? Denne problemstillingen er av mer overordnet karakter. Vi håper imidlertid også å kunne gi noen forklaringer på forskjellene, og den andre hovedproblemstillingen er derfor: Hvorfor, alternativt hvordan, oppstår forskjellene mellom kvinner og menn? Den første problemstillingen kan kanskje oppfattes som naiv, da det er kjent at menn oftere får godkjent yrkesskade og yrkessykdom enn kvinner. Dette trenger imidlertid ikke skyldes kjønn per se, men at menn og kvinner har ulike egenskaper og ikke minst ulikt arbeid, og dermed at eksponeringen mot helserisiko er ulikt fordelt mellom kvinner og menn. Således blir det et mål å undersøke hvor mye av kjønnsforskjellen som skyldes andre relevante kjennetegn, og derigjennom kunne si noe om hvorfor menn oftere får godkjent yrkesskade og -sykdom. De to hovedproblemstillingene henger altså tett sammen. For å kunne belyse hovedproblemstillingene har det vært nødvendig å undersøke en rekke mer detaljerte problemstillinger. For det første har vi som bakgrunn for å belyse hovedproblemstillingene gjort en del rent deskriptive analyser: Hvor mange menn og kvinner har fått godkjent yrkesskade og yrkessykdom i perioden 2000 2007? Godkjennes visse typer skader og sykdommer hyppigere enn andre? Hvilke kjennetegn har de som får godkjent søknad om yrkesskade? (alder, kjønn, diagnose, utdanning, yrkestilhørighet) For det andre har disse deskriptive analysene dannet grunnlag for følgende spørsmål som også belyses i rapporten: Bidrar yrkesskaderegelverkets utforming i større grad til å ekskludere kvinner enn menn, og hvordan kan dette eventuelt «dokumenteres»? Hvor oppstår kjønnsforskjellene? Er det forskjeller i faktisk hyppighet av skader og sykdommer, forskjeller i antall innrapporterte skader, forskjeller i andel innsøkte saker eller forskjeller i godkjenningsandelen for menn og kvinner i de gruppene som analyseres i rapporten? 8

Dersom vi finner en signifikant forskjell mellom menn og kvinner når vi kontrollerer for andre relevante forhold (som alder, utdanning, næring og diagnose) hvordan forklarer vi denne forskjellen? Kjønnsperspektivet er helt sentralt i undersøkelsen. Imidlertid er det fortsatt i stor grad et åpent spørsmål om og hva en eventuell sammenheng mellom kjønn og godkjenningsutfall på yrkesskadeområdet egentlig skyldes. Om det skulle være slik at vi finner en sammenheng mellom kjønn og godkjenningsutfall innenfor yrkesskade- og yrkessykdomsordningen etter å ha kontrollert for andre faktorer, vil det fortsatt være et åpent spørsmål hvordan denne effekten av kjønn oppstår: Skyldes det fysiske (biologiske) eller psykiske forskjeller mellom kvinner og menn? Skyldes det forskjeller i hvilke skader og sykdommer menn og kvinner typisk rammes av i yrkeslivet? Skyldes det forskjeller i meldemønster/meldetilbøyelighet mellom menn og kvinner, som kan henge sammen med at menn og kvinner i stor grad jobber innenfor ulike yrker (som igjen kan forklare at menn og kvinner rammes ulikt av ulike skade- og sykdomstyper)? Skyldes det forskjeller i godkjenningsfrekvensen av ulike yrkesskader/-sykdommer, som kan være knyttet til de to nevnte forholdene? Skyldes det forskjeller i regelverket for yrkesskadedekning, som kan være knyttet til de tre nevnte forholdene? Vi ser dermed at det vi omtaler som kjønnsforskjeller innenfor yrkesskadeordningen, kan oppstå i ulike faser/ledd. Dersom det er slik at menn har en høyere godkjenningsgrad enn kvinner hvordan kan dette i så fall forklares? Kan det forklares med at menn og kvinner har ulike forutsetninger (fysiske som psykiske) for å tåle bestemte typer påvirkning, eller handler det om at menn og kvinner jobber i ulike yrker og dermed blir utsatt for ulik påvirkning og belastning? Er det slik at menn faktisk skades oftere enn kvinner og også oftere enn kvinner påføres en type skader som tilfredsstiller kravene i regelverket? Diskrimineres kvinner innenfor yrkesskadeordningen, eller er det manglende vitenskapelig dokumentasjon av årsaks- og virkningsforhold innenfor typiske «kvinneyrker» som er den egentlige årsaken og mangelen ved dagens ordning? I yrkessykdomsutvalgets utredning (NOU 2008: 11) framheves det at det regelverket vi har hatt i Norge på dette området, fram til nå har gitt ulike resultater for menn og kvinner. Utvalget mener at det faktum at 88 prosent av godkjente yrkessykdommer i Norge gjelder menn, er egnet til å underbygge en slik tolkning. Utvalget (NOU 2008: 11 side 12 ff.) påpeker samtidig at dersom menn i større grad enn kvinner får godkjent 9

yrkessykdommer også etter at utvalgets endringer er tatt inn, 1 så handler ikke det om diskriminering, men snarere om manglende dokumentasjon av årsakssammenheng i typiske kvinneyrker. Noe lignende har en konkludert med i Sverige og Danmark, der en fant at menn på tross av en liberalisering av regelverket når det gjelder godkjenning av sykdom oftere får godkjent yrkesskade (NOU 2008: 11). I et upublisert grunnlagsnotat fra Fafo (Mandal 2008) er det vist at mer spesifikke analyser av menn og kvinner sysselsatt innenfor fire ulike næringer viser at både kjønn og yrke ser ut til å ha betydning for forekomsten av ulike typer muskel- og skjelettlidelser. Kvinner rapporterer i betydelig større grad enn menn om smerter i nakke, skuldre og øvre del av rygg innenfor alle fire næringer. Innenfor bygg- og anleggsvirksomhet og hotell- og restaurantnæringen er det en større andel menn enn kvinner som rapporterer om smerter i nedre del av ryggen. Helse- og sosialsektoren utmerker seg ved at en større andel kvinner rapporterer om alle de fire belastningslidelsene vi så nærmere på i det nevnte grunnlagsnotatet. Et slikt bransjeperspektiv står derfor sentralt i denne rapporten. I tillegg til å se på godkjenning og erstatningsutfall innenfor yrkesskadeordningen byr denne rapporten på en rekke andre resultater som er interessante i et arbeidslivsperspektiv. Kunnskap om forekomst og utbredelse av yrkesskade og yrkessykdom i arbeidslivet er viktig i et forbyggende arbeidsmiljøperspektiv (se f.eks. Weiner et al. 2009). Forekomsten av yrkesskade og yrkessykdom sier noe om sikkerheten og arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser og representerer en type kunnskap som er viktig for at Arbeidstilsynet og andre aktører skal kunne utøve en mest mulig målrettet/tilpasset tilsynsvirksomhet. Kunnskap om forekomsten av skader og sykdommer i arbeidslivet og hvordan dette varierer mellom yrker/næringer, mellom utdanningsnivåer samt mellom menn og kvinner, er også viktig for HMS-arbeidet innenfor ulike næringer og på den enkelte arbeidsplass. Det er usikkert hvor mange som er utsatt for forhold på arbeidsplassen som i særlig grad kan påvirke fysisk eller psykisk helse, men estimater anslår at dette gjelder henholdsvis en halv million og cirka 290 000 personer på landsbasis (Gravseth 2010). Mange av disse tilfellene inngår verken i sykefraværs-, uføre- eller yrkesskadestatistikken. De største enkeltbelastningene som rapporteres av arbeidstakere, er ubekvemme arbeidsstillinger / bevegelser / tunge løft og tidspress / stor arbeidsbelastning (Gravseth 2010). Kostnader knyttet til arbeidsulykker og arbeidsrelatert skade og sykdom er høye (ibid.), både for individ og samfunn. 1 De foreslår å inkludere enkelte muskel- og skjelettsykdommer, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og fosterskader (NOU 2008: 11 s. 12 ff.). 10

1.2 Avgrensing Når vi i denne rapporten skal undersøke kjønnsforskjeller i tildeling av yrkesskadetrygd, skal vi gjøre dette på et rent statistisk grunnlag. Saksgangen og regelverket vil selvfølgelig være et vesentlig bakteppe i dette arbeidet og gjennomgås under men vi er her kun ute etter å undersøke om skjevfordelingen av menn og kvinner med yrkesskadefordel, sammenlignet med kjønnsfordelingen blant uføre, kan tilskrives de uføres demografiske kjennetegn og arbeidshistorikk. Et viktig premiss i denne tilnærmingen er jo da en antakelse om at mange blir uføre av forhold og hendelser som finner sted i arbeidstiden og ikke på fritiden, men at dagens regelverk ikke åpner for å godkjenne alle forhold i arbeidslivet som fører til uførhet som en yrkesskade eller -sykdom. Det er åpenbart vesentlig at en har et velfungerende regelverk. Det ligger imidlertid utenfor dette prosjektets rammer å foreta en grundig vurdering av selve regelverket. Dersom vi gjennom våre undersøkelser skulle finne store kjønnsforskjeller, etter at vi har tatt hensyn til andre relevante kjennetegn, er det likevel nærliggende å tolke dette som i alle fall delvis forårsaket av det eksisterende regelverket, og dermed at en bør åpne for å se nærmere på dette. Men dette siste ligger altså utenfor rammene for denne rapporten. 1.3 Kort om datagrunnlaget Studien baserer seg på et omfattende datamateriale over alle som har søkt om uføretrygd i Norge i perioden 2000 2007. Dataene er trukket ut fra NAVs saksbehandlingssystem og senere blitt koblet sammen med persondata fra SSB. Samlet sett har dataene gitt anledning til å foreta multivariate analyser av sammenhenger når det gjelder godkjenning av yrkesskade og yrkessykdom. 1.4 Rapportens oppbygning I neste kapittel gjennomgås regelverket for yrkesskade og -sykdom og saksbehandlingen fram til tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel. Deretter presenteres en oversikt over hvilke undersøkelser som er gjennomført som er relevante for våre studier, samt en gjennomgang av erfaringer fra andre land, først og fremst Sverige og Danmark. I kapittel 4 beskrives datagrunnlaget og analyseopplegget, før vi i de resterende kapitlene gjennomfører analysene og til slutt sammenfatter og konkluderer. 11

12

2 Yrkesskadeordningen i Norge 2.1 Regelverk og saksgang Norge har et såkalt tosporet system for yrkesskadedekning. Personer som rammes av yrkesskade, kan ha rett til erstatning fra både folketrygden og den private yrkesskadeforsikringen (lov om yrkesskadeforsikring). Folketrygdloven av 1997 kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven av 1989 er de to regelverkene som regulerer yrkesskadeerstatning. Det er både likheter og ulikheter mellom folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven. Selve yrkesskadebegrepet er det samme i begge lovene (NOU 2004: 3). For at en skade eller sykdom skal kunne godkjennes som yrkesskade, må to hovedbetingelser være oppfylt: Skaden/sykdommen må ha oppstått i en arbeidsrelatert situasjon (på arbeidsstedet, i arbeidstiden og mens en er i arbeid), og det må foreligge en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom (NOU 2004: 3). Reglene om hvilke sykdommer som skal anses som en yrkesskade, finnes i folketrygdloven 13-4. Folketrygdloven har bestemmelser som gir særfordeler ved yrkesskade. I praksis betyr dette at en person med godkjent yrkesskade vil ha rett til gunstigere trygdeytelser enn gjennom de ordinære ytelsene. Ifølge 31-1 i folketrygdloven er formålet med folketrygdens yrkesskadedekning å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem. For mottakere av varig uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad innebærer det å få godkjent yrkesskade gjennom folketrygden at ytelsene blir beregnet på en mer gunstig måte. I henhold til yrkesskadeforsikringsloven er alle arbeidsgivere pliktige å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte i et forsikringsselskap. Forsikringen skal dekke yrkesskade og yrkessykdom og kan gi krav på utbetalinger utover dem som arbeidstakeren har rett til etter folketrygdloven. Loven gjelder med andre ord forsikring gjennom private forsikringsselskaper og omfatter personer som utfører arbeid for en arbeidsgiver. Folketrygdloven pålegger arbeidsgiver å melde yrkesskader til NAV, mens det ikke er meldeplikt overfor forsikringsselskapene. Som vi skal se, er det likevel svært mange yrkesskader og -sykdommer som ikke rapporteres. Det er den enkelte arbeidstaker som søker om yrkesskadefordel og/eller erstatning, og da vil den enkelte yrkesskadesak få egen behandling hos både NAV og hos for- 13

sikringsselskapene. Til tross for forholdsvis likt regelverk medfører dette at utfallet av en søknad fra tid til annen kan bli forskjellig i folketrygden og forsikringsselskapene. 2 Siden vi i denne rapporten undersøker dem som har søkt om uførepensjon (og hvor mange av disse som har yrkesskadefordel), som ligger under folketrygdloven, skal vi i dette kapitlet se mest på regelverket og saksbehandlingen hos NAV. Saksbehandling i yrkesskade- og yrkessykdomssaker Dersom en ulykkeshendelse/skade/sykdom som gjør det nødvendig med medisinsk behandling, eller som medfører arbeidsuførhet, inntreffer på en arbeidsplass, har arbeidsgiver plikt til å melde inn dette til NAV (NOU 2004: 3). Arbeidsgiver skal også sende inn skademelding i alle tilfeller hvor NAV lokalt ber om det, eller dersom arbeidstakeren ønsker det. Arbeidsgiver plikter videre å sende inn melding i tilfeller hvor det kan reises tvil om det foreligger en arbeidsbetinget skade eller sykdom. Saksbehandlingen i en yrkesskadesak starter vanligvis opp ved at NAV lokalt får melding om yrkesskaden eller yrkessykdommen fra den meldepliktige. Skademeldingen fungerer som et krav om godkjennelse av skaden/sykdommen som yrkesskade/yrkessykdom. En melding om yrkesskade/-sykdom er imidlertid ikke en søknad om erstatning. I NAV omtales dette som en administrativ godkjenning av yrkesskade. Godkjenning av en yrkesskade eller yrkessykdom danner et utgangspunkt for tilståelse av ytelser etter særbestemmelsene ved yrkesskade. For å ha rett til yrkesskadedekning er det et vilkår at yrkesskaden er meldt til Arbeids- og velferdsetaten innen 1 år etter at arbeidsulykken skjedde (folketrygdloven 13-14). Når det gjelder yrkessykdom, så er kravet at den må være meldt innen 1 år etter at medlemmet eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen. Det er imidlertid viktig å nevne at det kan det gjøres unntak fra denne fristen når det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger spesielle grunner til at melding ikke er gitt innenfor den vanlige tidsfristen. Det såkalte godkjennelsesspørsmålet (se http://www.nav.no/rettskildene/vedlegg/ 104250.cms) må være avgjort før NAV kan ta stilling til krav om ytelser etter særbestemmelsene ved yrkesskade/-sykdom. Ved godkjent yrkesskade/-sykdom skal NAV sende orientering om vedtaket til bruker. Vedlagt vedtaket skal det også følge en orientering om de særytelser som kan innvilges ved yrkesskade og yrkessykdom. Dersom en skade eller sykdom godkjennes som yrkesskade/-sykdom, kan personene søke om yrkesskadedekning. Krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel 13 framsettes overfor NAV. Søknader om ytelser etter folketrygdloven behandles i flere 2 For en mer detaljert sammenligning av folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven se NOU 2004: 3 (kapittel 4). I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2012 ble det foreslått å slå sammen de to regelverkene (under folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven) til én lov og samtidig samle saksbehandlingen (Prop. 111 S (2011-2012)). 14

trinn i NAV (NOU 2008: 11). Det enkelte NAV-kontor i hver kommune står for behandlingen av saker vedrørende yrkessykdom, herunder innhenting av nødvendige opplysninger. Når en sykdomssak vurderes som tilstrekkelig opplyst, blir den oversendt NAV Forvaltning Oslo og Akershus, Yrkessykdomskontoret (NOU 2008: 11), der endelig vedtak om økonomisk kompensasjon fattes. Kompensasjon kan gis i samband med uførepensjon, attføringsytelser og i form av menerstatning. For krav om yrkesskadedekning grunnet yrkessykdom er det spesielt viktig at disse sendes inn etter at godkjenningsspørsmålet er avgjort. Grunnen til det er at spesialisten som vurderer godkjenningsspørsmålet i yrkessykdomssaker så langt det lar seg gjøre også skal anslå den varige yrkesbetingede medisinske invaliditet og de eventuelle ervervsmessige konsekvenser yrkessykdommen medfører (når denne er konstatert). Utfallet av disse vurderingene vil legge føringer på hva den enkelte kan oppnå av økonomisk kompensasjon. En utfordring for behandlingen av krav vedrørende yrkessykdom er imidlertid at godkjenningsspørsmålet ofte tar lang tid i yrkessykdomssaker, nettopp fordi det må baseres på tidkrevende vurderinger vedrørende varig yrkesbetinget medisinsk invaliditet og de eventuelle ervervsmessige konsekvenser yrkessykdommen medfører. Det eksisterer ikke noe eget kravskjema for framsetting av krav om rehabilitering/ attføring/uførepensjon 3 etter særbestemmelsene ved yrkesskade og yrkessykdom. Søkere som har fått godkjent yrkesskade/-sykdom, og som skal søke om yrkesskadefordeler, skal benytte de søknadsskjemaene som gjelder for ordinær rehabilitering/ attføring/uførepensjon. Forskjellen er at i tilfeller hvor nedsatt arbeidsevne/uførhet skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, skal det krysses av for dette i et eget felt. Krav om men erstatning skal framsettes på et eget skjema (kilde: http://www.nav.no/ rettskildene/vedlegg/104250.cms). Et mulig utfall av en sak som omhandler uførhet grunnet yrkesskade eller -sykdom, er at en finner at ikke hele uførheten skyldes yrkesskade/-sykdom. I en del tilfeller vil det være snakk om en viss prosentandel av uførheten som blir beregnet med utgangspunkt i særbestemmelsene for yrkesskade, mens resterende uførhet beregnes på vanlig måte. Det er også slik at dersom NAV under behandlingen av en vanlig stønadssak blir oppmerksom på at en person kan ha krav på stønad etter særbestemmelsene ved yrkesskade, så skal NAV innhente skademelding fra den meldepliktige. Ved yrkessykdom skal det så langt det lar seg gjøre, innhentes skademelding fra alle de arbeidssteder hvor medlemmet kan ha vært utsatt for skadelig påvirkning (hentet fra punkt 4.3 i rundskrivet). 3 Ordningene med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble erstattet av arbeidsavklaringspenger i 2010, men gjelder for perioden som undersøkes her. 15

Hvilke økonomiske fordeler gir folketrygdlovens særbestemmelser om yrkesskade og yrkessykdom? Særbestemmelsene om yrkesskade/-sykdom er relativt omfattende, fordi de griper inn i en rekke ulike stønadskapitler i folketrygdloven. En grunnregel er at det ved yrkesskade/-sykdom gis samme type stønad som ved skade/sykdom generelt. Unntaket fra dette er menerstatning, som beregnes og utbetales for seg. Når det gjelder de ulike stønadene, er forskjellen at vilkårene kan være annerledes og ytelsen kan bli større enn etter de vanlige reglene. Når en søker folketrygden, er dette for å få godkjent skaden eller sykdommen som yrkesskade. Dersom skaden eller sykdommen godkjennes som yrkesskade, og på den måten faller innunder bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 13, vil en kunne ha rett til ulike særfordeler ved yrkesskade. Særbestemmelsene ved yrkesskade kan gi bedre stønadsdekning enn det som vanligvis er tilfelle etter folketrygdloven 3-30 (rundskriv). Særbestemmelsene innebærer i praksis blant annet ulike tillempinger i regelverket for uføreytelser med yrkesskadefordeler, herunder at krav om medlemstid, opphold og poengår etc. bortfaller. Videre kan tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon tilstås ned til en uføregrad på 30 prosent, «mot normalt» 50 prosent. Lignende bestemmelser finnes for beregning av pensjoner ved yrkesskade (står i 3-30), grunnstønad og hjelpestønad (står i 6-9), pensjon til gjenlevende ektefelle (står i 17-12), barnepensjon (står i 18-11) og alderspensjon (står i 19-11). Ved en skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter kapittel 13, ytes det full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og legemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell og hensiktsmessige hjelpemidler som kan bøte på følgene av skaden (kilde: http://www.nav.no/rettskildene/ lov/ L19970228-19_P5-25#L19970228-19_P5-25). Formålet med bestemmelsen i lovens 5-25 er å gi særlige regler ved dekning av utgifter til helsetjenester ved yrkesskade. I de tilfeller som omfattes av bestemmelsen, dekkes nødvendige utgifter utover folketrygdens ordinære stønadssystem, jamfør folketrygdloven 13-1 og 5 1. Ved spesielt alvorlige skader, herunder alvorlige medisinske skader, vil den skadelidte også kunne bli tilkjent menerstatning. Menerstatningen skal erstatte et varig men som er av ikke-økonomisk art, for eksempel fysiske eller psykiske skadefølger, og ytes ned til en invaliditetsgrad på 15 prosent. Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven kan en søke forsikringsselskapene om å få erstatning dersom en er blitt skadet i arbeidet. De to lovverkene har ulike regler om årsakskrav og bevisbyrde (NOU 2008: 11). Forsikringsselskapene foretar en selvstendig saksbehandling, men legger til en viss grad til grunn de vedtak som trygdeetaten (nå NAV) har fattet (NOU 2004: 3). En søker kan likevel oppleve å få positivt vedtak i den ene instansen og avslag i den andre. Lov om yrkesskadeforsikring er mer liberal enn folketrygdloven på to måter. For det første snur den bevisbyrden på hodet (forsikringsselskapet må sannsynliggjøre at de lidelser/plager søkeren har pådratt seg, ikke skyldes forhold på arbeidsplassen). 16

For det andre kan en gjøre unntak fra sykdomslisten når det gjelder godkjenning av sykdom som yrkesskade. Det gjennomgangen viser, er at yrkesskadeordningen, foruten å innebære noen særfordeler, også kan ha sosialpolitiske og fordelingsmessige virkninger/konsekvenser i samfunnet. De fordelingsmessige konsekvensene oppstår hvis det er slik at vurderinger knyttet til godkjenning/innvilgning av yrkesskade og yrkessykdom varierer mer eller mindre systematisk langs noen akser (yrke, næring, kjønn, alder etc.) som i utgangspunktet har begrenset betydning for den enkeltes helsetilstand og arbeidsevne. Noen slike virkninger vil derfor være uheldige. En «innvending» mot dette er selvsagt at det er yrkessykdomslisten som setter rammene for hvilke sykdommer som skal godkjennes som yrkesskade eventuelle fordelingsmessige virkninger må derfor ses i lys av / forstås ut fra denne listen. Det er imidlertid rimelig å tenke seg at det også er andre forhold som innvirker på utfall på yrkesskadeområdet, noe denne undersøkelsen skal gå dypere inn Forskrift om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade (1997) Vurderinger knyttet til godkjenning av ulike yrkesrelaterte sykdommer som yrkesskade er regulert gjennom en egen forskrift fra 1997. Forskriften lister opp hvilke sykdommer som kan godkjennes som yrkessykdom i Norge. Enkelte yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer, skal likestilles med yrkesskade. Eksempler på yrkessykdommer som ifølge forskriften skal likestilles med yrkesskade, er: sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning allergiske og idiosynkratiske hud- og lungesykdommer sykdommer som skyldes strålingsenergi nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer sykdommer i armer og hender, herunder vasospastisk syndrom i hendene, samt nevropatier, når sykdommen er framkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammere o.l. sykdommer som skyldes endringer i barometertrykket under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flygere og andre. Herunder medregnes også skader på sentralnervesystemet. Videre medregnes sykdom som skyldes forholdene under opphold i trykkammer. 17

Et fellestrekk ved de sykdomstypene som er listet opp, er at de typisk blir framkalt av ulike former for fysisk påvirkning i arbeidet. Et annet gjennomgående trekk er at de er knyttet til konkret og usedvanlig påvirkning og i mindre grad til belastning og slitasje som følge av repeterende arbeidsoppgaver. Listesykdommene ser således ut til å gjenspeile et krav om at en skal ha identifisert (vanligvis) én nødvendig og tilstrekkelig årsaksfaktor (monokausal sammenheng) 4. Mange av sykdommene som opplistes, er irreversible og i verste fall dødelige. Videre er mange av sykdommene mest vanlige blant menn. Det er for eksempel flere menn enn kvinner som blir hørselsskadet i arbeidslivet (se AFA-rapport 2007). I Norge er hørselsskader den yrkesrelaterte sykdommen som rapporteres hyppigst til Arbeidstilsynet (Direktoratet for arbeidstilsynet 2007). 5 Også sykdom knyttet til vibrering er langt vanligere blant menn. To av de største sykdomsgruppene i arbeidslivet og i samfunnet generelt, muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, er ikke med på listen. Begge disse sykdomstypene er for kvinner især en hovedårsak til både sykefravær og uføretrygding (St.meld. nr. 9 (2006-2007)). Norge er ett av få vestlige land som ekskluderer «belastningslidelser som er ervervet over tid» som mulig yrkessykdom (Veiersted 2003). Det er imidlertid ikke slik at de ovennevnte sykdommene blir godkjent som yrkesskade uansett grad det stilles nemlig klare krav til hvordan sykdommen har oppstått (NOU 2008: 11). Det er et krav at: a. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle, b. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet, c. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og d. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene. Det er viktig å merke seg at de retningslinjene som er angitt her, kun gjelder de såkalte listesykdommene. Dette er de sykdommene som er listet opp i forskriften, og der eksponering og årsak blir sterkt vektlagt. Kilder til mulige kjønnsforskjeller ligger trolig både i listen og i de retningslinjer som er angitt over. Gjennom å stille krav både til konsentrasjon, tid fra eksponering til sykdom og samsvar mellom eksponering og sykdom er det klart at retningslinjene over gjør det «enklere» å godkjenne sykdommer 4 For en kort diskusjon av medisinske årsaksforhold, se STAMI (2007). 5 I Sverige har sykdommer knyttet til hørselsorganer en relativt høy innvilgningsgrad for menn, mens den er lav for kvinner (Socialförsäkringsrapport 2008:3). 18