Energi? Av Bruno Aamo, akupunktør NAFO Artikkelen er publisert i deqi, nr. 2, 2009 (tidsskrift for Akupunkturforeningen, Norge) I dagligspråket har "energi" kommet til å bety noe slikt som overskudd, kapasitet og virkelyst, mens det innenfor alternativmedisinen gjerne omtales i flertall, "energier", og henspiller da på krefter som vanligvis ikke er nærmere definert. I akupunkturfaget er begrepet "qi" et basisbegrep, men benyttes ofte synonymt med "energi" på en slik måte at begrepene synes å kunne erstatte hverandre. Dette er etter min mening problematisk, noe jeg skal forsøke å belyse i det følgende. Vårt moderne "energi" er avledet av det greske energeia som refererer til at noe "er i arbeid". Et forsøk på oversettelse av energeia til norsk vil kunne være "kraft" eller "styrke". Ordet har lang tradisjon innenfor den vestlige kulturkrets, og allerede i den klassiske aristoteliske filosofi inntok det en sentral plass. Fysikk og energi På 1700-tallet - i tilknytning til mekanikkens utvikling - fikk ordet en ny betydning og et helt eksakt innhold. Fra da av ble energi definert som den evne et mekanisk system har til å utføre arbeid eller generere varme. Denne definisjonen ble etter hvert utvidet til å gjelde alle systemer, ikke bare mekaniske, og energi er i dag et nøkkelbegrep innenfor moderne naturvitenskap. Termodynamikkens første hovedsetning, som nærmest har status av å være fysikkens grunnlov, sier at energi aldri kan oppstå eller gå til grunne, bare innta nye former. Energi kan altså verken oppstå fra ingenting eller forsvinne sporløst, derimot kan den frigjøres fra mediet den er bundet i (for eksempel kull eller uran) og omdannes til andre former for energi (varme, elektrisitet etc). "..energi kan ikke avgis med mindre en annen slags energi kan settes inn," skriver den tyske fysikeren Walter R. Fuchs (1936-76) i. Energi er altså en fellesbetegnelse på ulike målbare fysiske fenomener som til en viss grad kan gå over i hverandre. Den totale mengden energi i ethvert lukket system er konstant. Bevegelsesenergien i en foss kan overføres til rotoren i en generator som så omdanner bevegelsesenergien til elektrisk energi. Elektrisk energi kan i neste omgang omdannes til varme og lys, eller drive motorer, m.a.o. tilbake til bevegelsesenergi igjen, osv. Den berømte professor, matematiker og astrofysiker, sir Hermann Bondi (1919-2005) skriver at "alle former for energi må ha masse, for den mest karakteristiske egenskapen ved energi er dens evne til å skifte form." ii I alle slike transformasjoner går imidlertid alltid noe av energien tapt som spillvarme og blir ikke omdannet til elektrisitet, og denne prosessen er irreversibel. Forskjellige former for energi har forskjellig kvalitet. Dersom en form for energi kan brukes til nyttig virksomhet, regnes den som høyverdig, men lavverdig hvis den ikke kan brukes på denne måten. Hver gang man bruker energi, forbrukes den i den forstand at den degraderes og i mindre og mindre grad blir tilgjengelig for arbeid. Når varme omdannes til bevegelsesenergi i for eksempel en bilmotor, produseres det så mye overskuddvarme at man trenger et effektivt kjølesystem for å unngå at motoren skades pga temperaturen. Selv om den totale mengden energi riktignok alltid

er den samme, blir det derfor etter hvert stadig mindre energi som kan brukes. Dette er en av grunnene til at man i et globalt perspektiv snakker om en kommende energikrise. For hva skjer når jordens viktigste energiressurs, oljen, er brukt opp? At energien degraderes, innebærer samtidig at det blir mer og mer spillvarme som finfordeles overalt, noe som kommer til uttrykk i loven om entropi. Entropi refererer til graden av uorden i et termodynamisk system. Mens lav entropi betyr høy arbeidsevne, er høy entropi lav arbeidsevne. Ethvert system går alltid mot større og større uorden. Den britiske fysikeren Stephen Hawkings har sammenlignet tilstanden i universet med en leilighet der beboeren ikke rydder og som dermed uvergelig går mot økende kaos. Den plassen fenomenet energi innehar i moderne fysikk kan illustreres ved Einsteins berømte ligning som revolusjonerte vårt verdensbilde, E=mc². Her står E for energi, i dette tilfellet partiklenes kinetiske hvileenergi, m står for masse (mer korrekt: materie), c for lysets hastighet i vakuum, og 2-tallet ("i andre") betyr lyshastigheten multiplisert med seg selv (kvadratet av lyshastigheten). Det ligningen forteller er at masse og energi er ekvivalente størrelser. Masse kan altså forvandles fullstendig til energi, noe som innebærer at 1 kilo vann (hydrogen pluss oksygen) under ultimative forhold (dvs. hvis denne massen støter på tilsvarende mengde anti-materie) vil kunne gi fra seg like mye varmeenergi som forbrenningen av ca 40 millioner liter bensin! Former for energi De ulike formene for energi har ulike navn, egenskaper og måleenheter, og deles vanligvis inn i mekanisk energi, elektrisk, termisk (varme), kinetisk, kjerneenergi og stråleenergi. I tillegg kommer potensiell energi med underkategoriene elastisk energi, kjemisk energi, gravitasjonsenergi, elektrisk feltenergi og hvilemasseenergi. Måten energi kommer til uttrykk i sine forskjellige manifestasjoner, og hvordan disse omdannes til hverandre, kan uttrykkes i eksakt matematisk språk. Standard vitenskapelig måleenhet for energi er joule (J). Å omtale energi som energi uten å angi hvilken form for energi man snakker om, gir like lite mening som å forlange frukt - og så protestere når selgeren foreslår ulike frukttyper. For det er jo frukt jeg vil ha, ikke epler, pærer eller bananer, men frukt! Problemet er at hvis jeg faktisk ønsker å kjøpe frukt, er jeg nødt til å bestemme meg for konkrete eksisterende eksemplarer av eksisterende frukttyper. Jeg kan ganske enkelt ikke kjøpe "frukt". "Frukt" som sådan forekommer bare som en språklig abstraksjon, ikke som et objekt i den virkelige verden. På samme vis med energi. Begrepet henviser alltid til en bestemt form for energi; varme, bevegelse, etc. Slankereklamen som kunngjør at produktet innholder "masse energi, men ingen kalorier", kan vi umiddelbart se bort fra ettersom den rommer en opplagt selvmotsigelse. Kalori, eller mer korrekt kilokalori, er måleenhet på energi i mat. Følgelig: mat og drikke uten kalorier = mat og drikke uten energi. Kroppens energi I kroppen lagres energien som glykogen og fett. Hvor mye overskuddsnæring - eller energi - vi til enhver tid råder over, kan vi få en antydning om ved å kikke på badevekta. Kroppens basisenergi er kjemisk, og denne formen for energi blir så

omdannet til termisk, mekanisk og elektrisk energi, dvs at vi gir fra oss kroppsvarme, beveger oss, samt at kroppen produserer elektriske spenninger, blant annet elektriske impulser i nervesystemet. Energien lagres i de kjemiske bindingene ATP (adenosin trifosfat) som produseres ved nedbrytning av karbohydrater, fett og proteiner, og frigjøres når ATP spaltes til ADP (adenosin difosfat). Sirkulerende energier? I følge gjengs språkbruk er det energi som sirkulerer i akupunkturens meridianer, energier som enkelte som har evner og anlegg for slikt kan føle. På bakgrunn av det som hittil er sagt, tvinger følgende spørsmål seg på: hva slags energi er det egentlig her snakk om, ettersom energi alltid tilhører en bestemt kategori? Kan det være elektrisitet? Eller elektromagnetisme? Varme? Eller kanskje en annen form? I så fall må dette være målbart. Det er ikke tilstrekkelig å kalle det blott og bart "energi" og så påberope seg at "i følge moderne fysikk" er materie og energi i bunn og grunn samme sak. At materie og energi er det samme innebærer blant annet som vi har sett at 1 kilo materie kan forvandles til varmeenergi tilsvarende 40 millioner liter brennende bensin. Uranladningen som ødela Hiroshima veide 64 kilo. Dersom vi påstår at "energi" betyr noe annet innen akupunkturen enn i fysikken, har vi innført et privat stammespråk som isolerer oss til en sekt. Og hvis vi postulerer at akupunkturens "energi" sant nok er en form for energi, men en som ennå ikke er oppdaget av vitenskapen, har vi plassert oss trygt utenfor det rådende naturvitenskapelige verdensbilde. I begge tilfeller har vi utelukket oss fra de vitenskapelige miljøene, og vi vil (fortsatt) bli betraktet som kvakksalvere og svermere der effekten av vår behandling tilskrives placebo. Dersom vi skal kunne forvente å bli tatt på alvor i et samfunn som i stor grad bygger på vitenskap, må også akupunktur være basert på viten og kunnskap, ikke påstander, antakelser, trosartikler og private overleveringer av "hemmeligheter." Energi er noe konkret og veldefinert, og handler knapt om vage subjektive fornemmelser. Jeg kan se tre mulige svar på utgangsspørsmålet: Hvis "energiene" som flyter rundt i meridianene skal kunne omtales som energi, må 1) disse "energiene" kunne identifiseres som energifenomener som allerede er kjent og beskrevet av fysikken, eller 2) de må kunne påvises kvantitativt (utledes og beskrives teoretisk, samt kunne måles) som faktisk "nye" former for energi. Disse nye "energiene" kan naturligvis ikke være i strid med kjente naturlover, og bevisbyrden mht deres eksistens vil påhvile den/de som påstår at de finnes. Det 3. alternativet er at begrepene energi og qi refererer til forskjellige fenomener. I den grad "energien" i akupunkturpunktene har vist seg å være målbar, har dette gitt seg uttrykk i at den elektriske motstanden i huden over akupunkturpunktene synes å være lavere (50 000-100 000 ohm) enn i huden for øvrig (ca 1 000 000 ohm), og at punktene er omgitt av et positivt ladet, særegent elektrisk felt iii. Qi - oversettelser og oversettere Det eldgamle ordet qi er høyst levende i moderne kinesisk språk, og inngår i en hel rekke ordsammenstillinger. Noen ganske få eksempler: qi wei (lukt, odør), cha qi (brystsmerte under pusting),

fu qi (lykkelig skjebne), qi nao (sinne, ergrelse), qi qiu (ballong), ke qi (oppførsel, høflighet), qi you (bensin) - for å nevne noe. Listen kunne gjøres betydelig lenger. Når vi støter på ordet "energi" i kinesisk medisinsk litteratur, er det vanligvis som en entydig oversettelse av dette meget flertydige kinesiske ordet. George Soulié de Morants (1878-1955) monumentale presentasjon av kinesisk medisin, "l'acupuncture Chinoise", ble utgitt posthumt. Men selve tittelen på første bind - "l'energie" - som ble publisert allerede i 1939, introduserer problematikken. Soulié de Morant bruker atskillig plass på å diskutere fenomenet, også senere i verket, og argumenterer for å kalle qi "vital energi" iv. Ilza Veith har i sin klassiske engelske versjon av Neijing v vært oppmerksom på oversettelsesproblemet, og qi er der blitt forsøkt oversatt og tolket i henhold til sammenhengen ordet opptrer i. Qi blir hos henne derfor gjengitt med så vidt forskjellige ord som blant annet "influences", "breath" og "force". Denne strategien medfører kanskje at vi i én forstand kommer nærmere tekstens mening, men i og med at vi mister det uomtvistelige faktum at vi står overfor ett og samme begrep som kan ha varierende meningsinnhold, går vi glipp av muligheten for dypere forståelse av teksten: vi er prisgitt oversetterens tolkning og har ikke mulighet til å gjøre vår egen. Helt fra akupunktur ble alminnelig kjent i vesten på begynnelsen av 1970-tallet, har imidlertid qi temmelig konsekvent blitt oversatt med og omtalt som "energi". Selv i den kinesisk-engelske utgaven av Neijing som ble publisert av China Science & Technology Press i 1997 vi, en utgave som bærer preg av å være tiltenkt rollen som standardoversettelsen av denne teksten, oversettes qi systematisk på denne måten. Det er derfor ikke til å undres over at forestillingen om at det kinesiske qi og det greske energi er synonyme begreper, har festet seg her i vesten. Moderne vestlige forfattere som Giovanni Maciocia vii, Ted Kaptchuk viii og Jeremy Ross ix har imidlertid tatt inn over seg dette formidlings- og forståelsesproblemet. De redegjør for qi-begrepets etymologi, innhold og bruksområder, og lar det så for det meste stå uoversatt, selv om også de jukser en del. Andre oversettere, som for eksempel Zhu Ming x og Ki Sunu xi viser pietet overfor de gamle kinesiske begrepenes kompleksitet og egenart. De lar være å komme med vestlige forenklinger, mens for eksempel Maoshing Ni xii inkluderer klassiske kommentarer i sin utlegning av grunnteksten, samtidig som han bruker vestlig og østlige begreper om hverandre. Dermed forsvinner grensene mellom selve teksten, senere anmerkninger til den, oversettelse og språklige interpretasjoner. Qi - etymologi og historie Kinesisk skriftspråk startet som et billedspråk og dets oppståen daterer seg til tiden etter 1300 f. Kr. xiii Opprinnelsen til piktogrammet for qi ser ut til å tilhøre denne tidligste fasen. En av Qingdynastiets store lærde, Duan Yu Cai, skriver at tegnet fra først av etterlignet stigende skyer xiv, og tegnets meningsinnhold - stigende damp som tar form som skyer - viser til noe som er usynlig, men som likevel både kan sanses og erkjennes. Denne form og betydning forble uendret frem til Zhou-dynastiet (1066-770 f.kr.). Man må kunne anta at de ideene som nedfelte seg i dette piktogrammet har vært ansett som

svært viktige ettersom man så tidlig i skriftspråkets historie åpenbart ønsket å formidle disse innsiktene ved hjelp av skrift. Under Zhou gjennomgikk tegnet sin første forandring: den øverste parallelle linjen fikk en ekstra krøll oppover og til venstre, sannsynligvis for å holde meningsinnholdet atskilt fra tallet 3. I følge åttebindsverket Hanyu Da Zidian ("Omfattende ordbok over kinesiske tegn"), angivelig et av de beste referanseverkene som finnes når det gjelder kinesiske skrifttegn, hadde tegnet opprinnelig tre tilleggsbetydninger: å gi, å tigge, å ta eller bevare. Etter hvert kom det til å inkludere flere forskjellige betydninger, samtidig som tegnets utseende også endret seg. Den nederste parallelle linjen fikk en krøll ned til høyre og qi-tegnet tok opp i seg ordet for pust, xi, som i utgangspunktet ble skrevet med et helt annet tegn. Neste steg i tegnets utvikling både med hensyn til innhold og utseende, var at ordet for "å gi ris" eller "gi næring" (xi) på grunn av uttalemessig likhet, ble tatt inn ved at ordet for "ris" (mi) ble en del av tegnet. Dermed fikk tegnet den unike flerfoldige betydningen at det på samme tid henviser både til immaterielle og uhåndgripelige aspekter av tilværelsen (tåke, damp) som til svært så materielle og nærende (kokt ris). Qi kom til å spille en viktig rolle i kinesisk historie, både filosofisk, litterært, kosmologisk og medisinsk. Qi i filosofi og medisin Zhou-dynastiet endte i en epoke som blir kalt "De stridende staters periode" (480-222 f.kr.). Samfunnets oppløsningstendenser, som lenge hadde vært påtrengende, førte til at Confucius (551-479 f.kr.) forsøkte å rekonstruere en idealisert gullalder ved samle og "gjenskape" tidlige tiders idealer og omgangsformer. Daoismen utviklet seg så som en reaksjon på konfutsianismens regelorientering, og ble en viktig premissleverandør i klassisk kinesisk tenking. De daoistiske filosofene mente at verden startet med qi, og i Dao De Jing xv (ca 300 f.kr.) heter det: "Tao skapte det ene. Det ene frembrakte de to. De to frembrakte de tre. De tre frembrakte alle ting." En vanlig tolking av dette sitatet er at samspillet mellom yin og yang frembrakte qi, og at alt som eksisterer, fra sjelen til sverdet, består av qi. Og i "Den store kommentaren" ("Da zhuan") til Yijing står det at "Jing og qi utgjør skapningene" xvi. Halvannet tusen år senere beskrev neo-confusianeren Zhi Xi (1130-1200) skillet mellom det styrende prinsippet (li) og den materielle årsak (qi) på følgende måte: "I universet er det li og qi. Li er det dao som tilhører det som formes over (i himmelen), og er kilden alt skapes fra. Qi er materialet (bokstavelig: instrumentet)

som tilhører det som formes innvendig, og er midlet hvorved ting skapes." xvii Fra og med det andre århundret f. Kr. hadde kinesisk medisin, åpenbart på bakgrunn av forutsetninger som var lagt av filosofien, utviklet qi-begrepet og gitt det en rekke medisinske implikasjoner som er lett gjenkjennbare fra nåtidens akupunkturlitteratur. Det er fra dette tidsrommet distinksjonen mellom de to formene for qi i kroppen som er mest yin og mest yang, ying qi og wei qi, stammer. Begrepet qi er svært innholdsrikt. Hanyu Da Zidian lister opp 23 ulike betydninger, og interessant nok er ingen av dem identisk med innholdet i det moderne vestlige ordet "energi". Det som kommer nærmest, måtte med en velvillig tolking være betydning nr. 18 (styrke). Neijing inneholder mer enn 3000 referanser til qi, derav 270 forskjellig klassifikasjoner. Qi refererer både til substans (yin) og til funksjon (yang). Organenes qi er for eksempel identisk med deres funksjon. Når man sier at lungenes qi er "spredende og synkende", forteller dette noe konkret om måten lungene fungerer på innenfor dette perspektivet. Qi som "sirkulerer i meridianene" må nødvendigvis være noe ganske annet enn de ulike organenes qi. Et synspunkt som ser ut til å ha fått et visst fotfeste her i vesten, er at qi er "energier" som kan overføres mer eller mindre ad magisk vei. Forfatterne Ken Rose og Zhang Yu Huan xviii beskriver hvordan en av deres lærere, en av veteraner som på 1950-tallet hadde deltatt i etableringen av tcm som fag i det moderne Kina, kommenterer dette: "Hvordan kan du ernære noe som helst med bare en liten nål av stål?" Og svaret er naturligvis: bare indirekte ved å stimulere organene som er involvert i opptaket av qi. Dessuten kan man oppløse stagnert qi og på den måten frigjøre qi som allerede finnes i organismen. Bruker man derimot moxa, kan man tilføre qi: yang qi, altså varme. Ordsammenstillingen de qi brukes også om de fornemmelsene (strømninger, tyngde, varme etc) man kjenner når et akupunkturpunkt nåles korrekt. Qi, språk og teoretiske modeller Det er opplagt at det gamle kinesiske begrepet qi favner om en hel rekke ulike fenomener som dekkes av ganske andre ord og begreper i moderne språk. For eksempel vil wei qi for en stor del falle inn under moderne teorier om immunforsvar (makrofager, T- celler etc.), mens gu qi (matens qi) blant annet omfatter proteiner, fett, karbohydrater, vitaminer osv. Luftens da qi kan oversettes med oksygen. Meridianlidelser og stagnert qi i meridianene faller svært ofte sammen med smertemønstrene som er forårsaket av myofascielle triggerpunkter xix. Det burde være tilstrekkelig å nevne at triggerpunkter i fremre aspekt av m. gluteus minimus gir smerter som radierer nedover lår og legg langs galleblæremeridianen, og at disse triggerpunktene tilsvarer GB 29 Ju Liao xx. Imidlertid er det som måtte finnes av vestligmedisinsk grunnforskning på akupunktur ofte langt fra å være tilstrekkelig til å forklare de effektene og resultatene vi daglig ser i klinikken. Moderne medisin kan ikke erstatte de gamle kinesiske forklaringene - uten at vi dermed er nødt til å påberope oss eksistensen av mystiske krefter og ukjente "energier". Verdensbildet vårt, og alt hva det innebærer, består av foreløpige

tankemodeller. Slik vil det naturligvis alltid måtte være, og naturvitenskapen vil derfor også i fremtiden nødvendigvis ha overraskelser på lur. Sannsynligheten er derfor stor for at vi kan få ny kunnskap om disse fenomenene etter hvert, men dette forutsetter både forskning og nytenking. Påstander om private opplevelser med qi fører ikke til nyutvikling innen faget. Healing ved help av qigong, dvs at behandleren eksternaliserer eller "sender ut" sin qi, hevdes å være noe faktisk eksisterende, og tilhører utkanten av det som vanligvis omtales som "tom kraft" (empty force) der man angivelig skal kunne påvirke/bevege mennesker på avstand xxi. Problemet er at rapporter om slike begivenheter som oftest har karakter av å være anekdoter som i liten grad er etterprøvbare. Dermed koker det ned til hvorvidt man tror på det eller ei, og har liten sannhetsverdi for andre enn de som allerede er troende. Jan Diepersloot xxii gir det besynderlig og etter alt å dømme overnaturlige som skjer under "empty force" en forklaring som er godt innenfor vårt etablerte verdensbilde. Og når den spinkle, eldre kinesiske herren Sam Tam fra Vancouver slynger unge veltrenete menn som veier nesten det dobbelte av ham selv flere meter av sted, tilsynelatende uten bruk av muskelkraft, poengterer han at dette ikke handler om magi. Det dreier seg utelukkende om kombinasjonene av oppmerksomhet, sensitivitet og timing av korrekte bevegelser av musklene, selv om disse bevegelsene er så små at man nesten ikke kan registrere dem. Intet annet. Vi beherskes fortsatt av de samme kjente naturlovene - uten at det som skjer blir mindre imponerende av den grunn. Kina og Norge: kinesisk medisin og "kinesisk medisin"? Den tradisjonelle kinesiske medisinen er opplevelsesnær og empirisk. Den består av observasjoner, teorier, handlingsregler og terminologi som er innarbeidet og tilpasset hverandre i løpet av mer enn 2000 år. Det er interessant at vår folkelige diagnose "forkjølelse" inneholder noe av den samme erfaringen (forkjøle=kulde/kjøle ned", engelsk: "catch a cold") som kinesisk medisin ("invasjon av kulde"), og dette er noe som er gått tapt i moderne teknisk medisinsk terminologi ("virusinfeksjon"). Faget har en forståelsesramme som skiller seg markant fra vestens moderne forklaringsmodeller, men så vel diagnoser som behandlingsstrategier er utviklet innenfor denne modellen - og der fungerer det, ut fra sine egne premisser. I Kina hersker det fredelig sameksistens mellom disse to vidt forskjellige medisinske paradigmene. Selv om tendensen nok er at det moderne "tcm"-systemet tilpasser seg skolemedisinens diagnoser, veksler man likevel mellom perspektivene, ettersom ingen hittil har bygget noen farbar bro mellom systemene. Kanskje lar det seg ikke gjøre. Men man foreskriver ikke vestlige medikamenter på bakgrunn av kinesiske diagnoser, og vice versa. Det er imidlertid ganske opplagt at kinesisk medisin trenger både modernisering og fornying. Fortsatt drasser den med seg tankegods fra sin sjamanistiske fortid - for eksempel ideen om at valnøtter er bra for hjernen fordi de ligner på hjerner. Men vi kan ikke skifte ut sentrale kinesiske begreper med vestlige etter eget forgodtbefinnende av den enkle grunn at ordene har forskjellig innhold. Dersom du nevner "energi" for en kinesisk lege som ikke er blitt sosialisert inn i vestens sjargong, blir du møtt med hevete øyenbryn og et forundret blikk. For energi og qi er nemlig ikke det

samme. Og etter 6 måneders studieopphold i Kina og 5 års tett daglig samarbeid med høyt utdannete og erfarne kinesiske leger, har jeg aldri sett noen stille diagnose ved å holde hendene over pasienten for "å føle på stagnert energi i meridianene", slik man undertiden kan oppleve her hjemme: diagnoser stilles ved at man bruker de fire undersøkelser og de åtte prinsipper. Det er dette som er kinesisk medisin. I vesten kan det imidlertid virke som om mange er mest tiltrukket av den smule "mystikk" man kan tolke inn i denne medisinske tradisjonen. Men akupunktur er et håndverk, og for å beherske dette kreves det konkrete kunnskaper og ferdigheter, kunnskaper man må kunne belegge faglig, kunnskaper som overføres til andre i alminnelige læresituasjoner - ikke via opptak i broderskap der man utveksler esoteriske hemmeligheter. i Walter R. Fuchs: KNAURS Buch der modernen Physik (München/Zürich 1965) ii Hermann Bondi: Relativitet og sunn fornuft (Oslo 1966) iii Wilhelm Schielderup: Nytt lys på medisinen (Oslo 1989) iv George Soulié de Morant: Chinese Acupuncture (English Edition: Paradigm Publications, Brookline, 1994) v Ilza Veith: The Yellow Emperor's Classic of Internal Medicine (First University of California Press Edition, 1966) vi Yellow Empero's Canon Internal Medicine (China Science & Technology Press, 1997) vii Giovanni Maciocia: The Foundation of Chinese Medicine (Churchill Livingstone, 2006) viii Ted J. Kaptchuk: The Web that has no Weaver (Condon & Weed, Inc., 1983) ix Jeremy Ross: Zang Fu. The Organ Systems of Traditional Chinese Medicine (Churchill Livingstone, 1985) x The Medical Classic of the Yellow Emperor (Foreign Language Press, Beijing, 2001) xi Ki Sunu: The Canons of Acupuncture (Yuin University Press, Los Angeles 1985) xii The Yellow Emperor's Classic of Medicine (Shambhala. Boston and London, 1995) xiii Trygve Løtveit: Den gule keiser og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina (C. Huitfeldt Forlag A.S. 1995) xiv Zhang Yu Huan & Ken Rose: A Brief History of Qi (Paradigm Publications, Brookline, Massachusetts, 2001) xv Tao te ching - Utvalgte taoistiske skrifter, oversatt av Karl Ludvig Reichelt (De norske bokklubbene 2001) xvi Yijing - forandringens bok, oversatt og kommentert av Ole Bjørn Rongen (Gyldendal 2002). I Rongens oversettelse brukes henholdsvis ordene essens og livskraft, men i en fotnote gjør han oppmerksom på at de kinesiske grunnordene er jing og qi. xvii Fung Yu-lan: A Short History of Chinese Philosophy (The Free Press, 1976) xviii Zhang Yu Huan & Ken Rose: A Brief History of Qi. (Paradigm Publications, Brookline, Massachusetts, 2001) xix Janet Travell and David Simons: Myofascial Pain and Dysfunction. The Trigger Point Manual (Williams & Wilkins, 1983) xx Peter T. Dorsher, M.S., M.D.: Relationship of Myofascial Trigger Points and Referred Pain to Classical Acupuncture Points and Principal Meridians. (Department of Physical Medicine and Rehabilitation, Mayo Clinic Jacksonville, USA) xxi Paul Dong & Thomas Raffill: Empty Force (Element Books Limited 1996) xxii Jan Diepersloot: The Tao of Yiquan. The Method of Awareness in

the Martial Arts (Center For Healing & The Arts, 2000) Startsiden