Bjørneregistrering i Schaannings grensedal

XXX 97 Steinar Wikan Bjørneregistrering i Schaannings grensedal Glimt fra natur og naturstudier før og nå Stavanger Museums Årbok, Årg. 114 (2004), s. 97 120, 2005

Stavanger museums legendariske konservator, Hans Tho. L. Schaanning, bodde i unge år i Pasvikdalen i Finnmark. Her ble han en pioner i utforskningen av fuglefaunaen, men som lideskaplig jeger var han også sterkt interessert i bjørn og ulv. I artikler, brev og rapporter nevner han ofte bjørn som er observert, og som han og vennen Johan Koren prøver å få has på, men det mislykkes stadig. Takket være Schaanning er Pasvik i dag kjent som et klassisk naturområde. Fuglene han gjorde kjent, finnes fortsatt i rikt monn. Riktignok har noen arter blitt sjeldnere, mens andre har blitt mer tallrike. Bjørnen vandrer fortsatt i skogene, og nå er det mye lettere å komme inn på dyret enn på Schaannings tid. Det er ingen som jakter på den, i all fall ikke på norsk side av grensene. I Pasvik møtes Norge, Finland og Russland, og i begge nabolandene drives det ordinær bjørnejakt. Dette er kanskje en medvirkende årsak til at bamsen er såpass tam i den norske delen av grensedalen. Verden har gått fremover siden Schaannings dager. I dag er det ikke geværet som er zoologens viktigste redskap. Bjørneregistreringen utføres av Statens naturoppsyn, og den går ut på å kartlegge bestanden på grunnlag av spor og observasjoner. På våren er snøscooteren et viktig hjelpemiddel. Sporene granskes, måles, tegnes og fotograferes. Det tas GPS-koordinater, og det samles inn hår og ekskrementer, om slikt finnes, for DNA-analyse. Feltarbeidet utføres imidlertid i Schaannings «gamle rike», og tankene går derfor ofte til pioneren som fartet i disse traktene for hundre år siden. Hans skildringer i Jægerliv Nordpaa (1916) danner på en måte kulissene for dagens virksomhet og får villmarka til å bli nesten like vill som den gangen, til tross for snøscooter, GPS, reingjerder og skogsbilveier. Det er grytidlig aprilmorgen i Pasvik. Året er 2005. Et indre ur varsler meg, og jeg ser på klokkeradioen ved senga i feltboligen. Fire minutter over tre! Merkelig, tenker jeg, mens jeg står opp og ser ut på dagen som bryter fram. Hvorfor akkurat fire minutter over tre nesten hver eneste morgen? Hva er det som styrer den biologiske klokken og gjør den så presis? Bare av og til er avvik på et par minutter den ene eller andre veien. Ute er det allerede nesten helt lyst. Den røde himmelen over fjellene på russiske side viser at sola også er i ferd med å stå opp. Jeg er blitt vant til denne døgnrytmen under bjørneregistreringen, og det er antagelig derfor kroppen gir signal til rett tid hver dag. Tidlig start på dagen er en kjempestor fordel under slikt arbeid. Da er føret godt, og solstrålene faller lavt inn på de snødekte vidder, slik at kontrasten blir stor. Alle spor, både gamle og nye, vises godt. Likevel dveler jeg en god stund ved kjøkkenbordet, studerer snøspurvene som myldrer på foringsplassen. De feiter seg opp på byggkorn og solsikkefrø før den siste etappen mot de arktiske kyster. To lavskriker hakker i et kjøttstykke som jeg har hengt på en avkappet bjørkekvist. Været ser fint ut. Kuldegradene er ikke for mange, og snøen er fast og tørr. Alt ligger til rette for en vellykket dag i felt. Samtidig som de første solstrålene bryter over fjelltoppene, kjører jeg ut. Tittelside: Bjørn fotografert ved elgkadavre den 22. april 2005. Foto: Steinar Wikan. Brown bear (Ursus arctos) photographed near a carcass of an elk (Alces alces) April 22th 2005.

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 99 Hans Thomas Lange Schaanning (1878 1956) Hele livet var Schaanning glødende opptatt av ornitologien, men han fikk aldri formell utdannelse i faget. Likevel er han regnet som en av de store fagmenn innen grenen. Interessen for fugler hadde han fra unge år i Kristiania, og den oppslukte ham slik at det gikk utover skolegangen. Allerede mens han leste til artium, arbeidet han med et større verk om Norges fugler. Det ble levert til en priskonkurranse, men ikke bedømt. Manuskriptet ble imidlertid, med tilføyelser av ny kunnskap, utgitt i 1916 og fungerte lenge som Norges beste fuglehåndbok. Sommeren 1900 gjennomførte han en stipendreise i Finnmark. Under et opphold i Pasvik fant han at her kunne han leve som jeger og samler av egg og skinn til vitenskapelig formål. Samtidig kunne han studere fuglelivet som «frilans vitenskapsmann», og samme høst drog han hit med vennen Johan Koren. Herfra drev de innsamling i Norge, Finland og Russland, og deltok blant annet i professor Kristian Birkelands nordlysekspedisjon til Novaja Semlja 1902 03. Schaanning giftet seg 1902 med den unge Elsa Fiina, datter av Nils Rautiola, en av de finske pionerene i russisk Pasvik. De levde et lykkelig villmarksliv som vakte oppmerksomhet og fikk tre barn. Da Elsa døde 1907, bare 21 år, flyttet Schaanning over til norsk side og etablerte gården Noatun. Der fortsatte han studiene og innsamlingen, og var også grensevokter. 1909 giftet han seg i Kragerø med Hedevig Lysholm Schjelderup. Hun fulgte ham til Pasvik, hvor de bodde til 1911. I andre ekteskap ble det fem barn. Fra Pasviktiden solgte Schaanning mer enn 3.000 skinn av fugler og pattedyr og 3.600 egg til museer og samlinger. Etter noen år som stipendiat i Kristiania ble han i 1918 ansatt som konservator ved Stavanger Museum. Her ble han til han gikk av for aldersgrensen 1948. Full av tiltakslyst bygde han om utstillingene og gjorde dessuten et banebrytende arbeid innen ringmerking og spredning av ornitologisk kunnskap. Han stiftet Norsk Ornithologisk Forening 1921 med ham selv som redaktør i foreningens tidsskrift. Der skrev han det meste selv, til foreningen døde hen i 1935. I tillegg bearbeidet han ornitologisk materiale fra flere polarekspedisjoner og deltok ivrig som norsk representant i internasjonalt ornitologisk arbeid. 1937 opprettet han Norges første ornitologiske fuglestasjon på Revtangen, Jæren. Schaanning var litterært interessert, og han skrev ofte dikt til eget bruk. Noen ble publisert i aviser. Dessuten samlet han klassisk litteratur innen ornitologi, og i senere år frimerker, spesielt med fuglemotiv. Han var kjent for å ha en stribar natur, og han førte lange og uforsonlige polemiker i dagspressen. Faglig har det stått strid om hans innsats for vitenskapen. Det er hevdet at hans arbeider stort sett var faunistiske registreringer og detaljrike oversikter, uten formulerte problemstillinger og analyser. Han var likevel høyt profilert som feltforsker, og hans faunaoversikter er mye brukt, også i dag. Som inspirator var han en ener og er regnet som den siste av de store ornitologer fra pionertiden. Basert på Wikan, S. 2004. Schaanning, Hans Thomas Lange. S. 143 i Arntzen, J. G. (red.). Biografisk leksikon, bind 8. Kunnskapsforlaget, Oslo.

100 Steinar Wikan Viltregistrering Snøscooteren brummer i nattestillheten, men lyden gjør meg ikke så mye. Jeg har hørselsvern på. Mens kilometerne tilbakelegges, kan jeg ikke unngå å tenke på tidligere tiders skiturer i vinterskogen. Slitet med tung ryggsekk og dårlig føre er glemt, og tilbake er bare idyllen ved å oppleve terrenget og naturen. Jeg har gått disse skogene på kryss og tvers, på ski og til fots, og hvert skritt gav en ny opplevelse. Det var som å være den første «hvite mann» som tok seg inn i ødemarkene. Slik føltes det i alle fall, selv om jeg visste at andre hadde fartet her før; for eksempel Schaanning for hundre år siden. Han var den første utenfra som utforsket området biologisk og gjorde det kjent for den store krets. Samene har selvfølgelig vandret her i århundrer, etterfulgt av norske, finske og russiske kolonister, men det er liksom en annen historie. Følelsen av oppdagelse av nytt land bak hver kolle er blitt borte med den nye teknologien, men likevel er opplevelsen av villmark like stor. Jeg konkluderer med meg selv at snøscooteren er et nødvendig hjelpemiddel hvis man skal drive effektivt registrerings- og dokumentasjonsarbeid. I et par uker har jeg speidet etter bjørnespor, men ennå ikke sett tegn til at bamsen har stått opp. Det er fortsatt tidlig i sesongen. Tidligere var det sjelden å finne bjørnespor før mot slutten av måneden, men i de senere år har dyret vært ute omkring 10. april. I mellomtiden har jeg vært sysselsatt med andre viltoppgaver, blant annet kartlegging av elgens vandringer og ankomsten til de første vannfuglene i den åpne delen av Pasvikelva. De par siste dagene har det vært mer enn nok å gjøre i forbindelse med en jerv som har forsynt seg av reinflokken. Seks drepte rein har gjeterne funnet, og min jobb er å dokumentere skadene, slik at eierne får erstatning. Vanligvis er jerven en dårlig jeger, men noen ganger ligger forholdene til rette for den, slik som i år. Et tynt skarelag bærer jerven, og også reins- Pasvikskogen den 7. april. Foto: Steinar Wikan. Pasvik forest April 7th

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 101 Reineier Inge Randa sittende ved rein drept av jerv. Foto: Steinar Wikan. Reindeerowner Inge Randa sitting by a reindeer (Rangifer tarandus) killed by a wolverine (Gulo gulo). dyrene når de spaserer pent og pyntelig. Sporene og merkene på de døde kroppene forteller den dramatiske historien om rovdyrets kamp med sitt bytte. Flere steder har jerven, det forholdsvis lille dyret, smøget og lurt seg innpå de beitende reinsdyrene. De har blitt klar over faren for sent. Panikken har tatt dem, og under flukten har de brutt gjennom skaren, kavet i løssnøen og tråkket hverandre ned. Jerven har med letthet kommet seg på ryggen av en reinsimle eller en fjorårskalv og bitt i nakken. Kloremerkene viser hvordan den har klamret seg fast med forlabbene, og hvordan baklabbene har raspet etter feste langs sidene og lårene. De kraftige kjevene har bitt og bitt til nakkesenen er revet av, slik at reinsdyret ikke lenger har klart å holde hodet oppe. I går ble jerven skremt av reingjeterne. Jeg kjører en runde for å finne utspor og eventuelt se etter nye ofre. Samtidlig ser jeg selvfølgelig etter bjørnespor. Det er blitt den 16. april nå. Selv om vinteren ikke synes å ville slippe taket, så burde de første bjørnene være ute nå. Det er de helt sikkert, men kan fortsatt holde seg ved hiene. Sporene finner man ikke før de forlater hiet og begynner å vandre. Årets første bjørn Jerven har forlatt reinflokken og dratt sørover, finner jeg ut, og jeg er i ferd med å vende tilbake til basen. Da vibrerer telefonen i skjortelomma under scooterdressen. En skiløper har observert og fotografert bjørn på Rørvann. Villmarkingen er på langtur, og har fått gitt beskjed til en venn, fra en plass det er dekning. Vennen kontakter meg, og jeg får detaljene. Årets første ordentlige bjørnemelding! De tidligere har vært feilmeldinger. Jeg bestemmer meg for å

102 Steinar Wikan Bjørnen ved Rørvann besøkte knauser og fjelltopper, trolig for å lytte og lukte. Foto: Steinar Wikan. The bear at Rørvann visited crags and mountain tops, probably to listen and smell. sjekke denne meldingen med en gang. Det skulle være gode muligheter å følge sporene tilbake til hiet, og dermed få en fullstendig sporløype på de første bevegelsene til årets første bjørn. Ennå viktigere er det å studere sporene, finne hår eller møkk, slik at dyret kan bli identifisert. Kursen legges mot Rørvann, selv om det blir en lang kjøretur. Denne ettermiddagen og neste formiddag bruker jeg på kartleggingen av baksporet. Dyret har tydelig kommet fra et hi-område ved Sametti, ca. fem kilometer i luftlinje fra observasjonsstedet, men på turen dit har den vandret lange og mange sløyfer gjennom skog og over fjell. Det er for tidkrevende å følge baksporet i detalj. Jeg må vurdere ressursbruken i forhold til nytten og økonomien i prosjektet. Interessant er det likevel å se hvordan bjørnen har brukt terrenget. Den har vært oppe på hver en topp og storstein, antagelig for å lytte og lukte. Sulten har den sikkert vært, og på langt hold har den snust inn duften fra et kadaver. Godt nedsunket i overvann og is-sørpe lå en død elgku i en smal bukt av Rørvannet. Antagelig har bjørnen på langt hold kjent en svak duft av kadaver, men lukten var vanskelig å lokalisere. Bjørnen hadde vandret opp og ned på alle høyder i fjellterrenget, gått hit og dit mot vinddraget for å finne retningen. Til slutt hadde den funnet kilden, en stor matressurs gjemt under snøoverflaten. Akkurat da den var begynt å grave fram elgkadaveret, kom skiløperen intetanende vandrende langs vatnet. Snakk om uflaks for bjørnen. Den torde ikke vende tilbake, men fortsatte en lang vandring mot bebyggelsen og videre over til Russland. Det kunne jeg senere konstatere. Det var skiløperen som hadde flaks, og han fikk til og med tatt noen bilder, på langt hold riktignok. Jeg bruker god tid på å studere sporene. De er store og brede. Bjørnen har gått på en spesiell bredbeint måte. Jeg tror jeg kjenner den igjen fra tidligere år, men for sikkerhetsskyld plukker jeg fram tommestokk og kamera, måler og dokumenterer. Ti-tolv sporstempler som ser

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 103 Elgku gravd fram av bjørn den 16. april, på Rørvann. Foto: Steinar Wikan. Female elk dug up by a bear on April 16th at Rørvann. representative ut, plukkes ut. Lengde og bredde på forfot og bakfot måles skrittlengde og plassering av labbene. Samtidig gransker jeg detaljene grundig. Er det noe avvik i utforming av tåputer og klør, settes labbene på en spesiell måte, sleper den noen av føttene eller avspeiler det seg noe karakteristisk ganglag på denne bjørnen? Erfaring har vist meg at bjørnene er individuelle. Jeg vet at grundige studier av gode spor på snø er til uvurderlig hjelp senere i sesongen når man bare finner ett og annet avtrykk i våt snø, på skogbilveien eller i den blaute myra. Denne hannbjørnen kjenner jeg igjen både på dens måte å gå på og på en klo på høyre forfot som setter et spesielt dypt og markert avtrykk i bløtt underlag. Dette er det vi tror er «alfahannen», en stor og nesten svartfarget bjørn som er sjefen i Pasvikskogen. I hvert fall mener vi at det er denne som er lederbjørnen, og derfor har den fått navnet. Bildene til skiløperen, som jeg senere får oversendt på e-mail, bekrefter langt på vei min mistanke om at dette er den kjente alfahannen som vi hadde mange problemer med i fjor. Den drepte to griser i en grisebinge, besøkte en rekke gårder på nattetider, veltet kompostbinger og spiste kraftfôr av matdepot utenfor driftsbygninger. Tidligere stolte jeg altfor mye på spormålene som metode for å skille individene tidlig om våren. Spesielt er bredden på forfoten regnet å være et godt kriterium. Metoden gikk til en viss grad an da antall bjørner var få, men erfaring har vist meg at man ikke kan stole på denne måte å skille individene. Sporene varierer for mye etter underlaget eller hvordan sol og frost har virket på dem. Dessuten kan man ikke være sikker på at andre måler likedan som en selv, om man får inn meldinger. Nå ser jeg etter spesielle kjennetegn. En bjørn har en «lilletå» som stikker rett ut. Kanskje satte labben seg fast mellom to steiner en gang for lenge siden? En annen har to klør som alltid står tett sammen, og en tredje mangler to klør på høyre forfot, samtidig som de tre resterende er ute av normal stilling. Man tror den er påskutt under ordinær bjørnejakt i Finland. I alle fall ble det fortalt om en skadeskyting for tre år siden, hvor man mente bjørnen var truffet i labben. Slik kan jeg kjenne igjen individene.

104 Steinar Wikan Hiet I flere år har alfahannen vært første bjørn på snøføre, og jeg vet den ikke har det mest forseggjorte hiet. Denne gangen har jeg brukt så mye tid på baksporingen at jeg må gi opp å komme til endepunktet. Hiet er nok like i nærheten av stedet jeg gir opp, tror jeg, men det er så mange spor på kryss og tvers at jeg utsetter letingen. Dessuten er det meget kupert og vilt her, med mye løs snø, bekker som holder på å gå opp, steinblokker og nedfallstrær. Det er nesten umulig å ta seg fram med scooteren. Jeg bestemmer meg for å komme tilbake og undersøke grundigere med ski eller truger på beina. Det blir det ikke noe av, men senere finner jeg flere andre hi. Bjørnen sover vintersøvn fra oktober til april her nord, hele seks måneder, og tar ikke næring til seg på hele denne tiden. Den tærer på opplagsfettet den la på seg året før. Mest imponerende er det at binnene har næring nok til å produsere melk til ungene som fødes midtvinters. En bjørnunge veier kanskje ikke mer enn 250 gram når den fødes, men har vokst til fire kilo før den går ut. Fødende binner har de beste og mest forseggjorte hiene, oftest gravd inn i en sandbakke eller stor tue, gjerne maurtue, som slett ikke behøver å være forlatt. Inne i hiet har bjørnebinna sørget for å legge en tykk madrass av lyng og mose som den har skrapt sammen utenfor hiåpningen. Også inngangen er tettet igjen med et fang plantemateriale. Hannbjørner og unge individ er mindre nøye. De tar det som det passer seg og finner seg en tilfeldig plass når søvnen begynner å bli påtrengende. Det kan være et hulrom under en steinblokk, i en bergsprekk, eller et krypinn under en nedfallsrot. Noen rasker med seg litt vegetasjon til å ligge på, mens andre legger liten flid i forberedelsene. Det er helst slike hi som renner full av vann om våren. Maurtuehiene bryter ofte sammen når vårsola varmer, mens de skikkelige hiene som er gravd i en sandbakke i en nordhelling, holder lenge. Når det lykkes å Bjørnehi i Gjøkbukta 5. mai. Foto: Steinar Wikan. Den of brown bear at Gjøkbukta May 5 th.

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 105 spore helt tilbake til hiet, eller vi finner det ved leiting senere, ser vi at det vanligvis er mange sportegn utenfor. Sporene viser at bjørnen er aktiv. Den tygger og graver, prøver om alt fungerer og den pusser labber og klør i mosen. Tyristokker kan være fullstendig oppkavet. Noen ganger innbiller jeg meg at bjørnen har vært sint og arg utenfor hiet, for det virker som den slår i stykker trerøtter og stokker i affekt. I alle fall ligger det ofte trebiter slengt og spredt bortover marken, og i nærheten kan man finne den såkalte «tappen». Det er det den har gjort fra seg første gang etter vintersøvnen. Man kan godt forstå at det er med en viss anstrengelse bjørnen får tømt tarmen for rester som har ligget der et halvt år, og da kan det godt hende den klapper sund en tyrirot i ren frustrasjon. Vi har en tendens til å bruke menneskelige trekk når vi beskriver bjørnens atferd. Det er ikke sikkert vi helt forstår hva som egentlig foregår. Det knytter seg mye folkefantasi til tappen, som ofte er beskrevet som en harpiksholdig propp som bjørnen har tettet endetarmen med. I virkeligheten er det rester av siste måltid før bjørnen gikk i hi og skiller seg ikke vesentlig fra annen møkk fra høsten før. Største forskjell er at denne lorten inneholder mye hår som bjørnen har slikket i seg når den i løpet av vinteren har rengjort pelsen, og møkka er mørk på farge. Det skyldes gallesaft som har samlet seg i tarmen. Bjørnens avføring kan forresten variere svært mye i form, farge og konsistens, alt etter hva den eter. I forskersjargongen har de forskjellige typene egne navn. Rundt kadavrene finner man «kjøttmøkk» som er svart eller grå på farge, gjerne tyntflytende uten faste konturer. Den inneholder hår og mindre knokkeldeler. Om høsten dominerer «bærmøkka» som ser ut som store dynger ren blåbærsyltetøy, mens «gressmøkka» gjerne er lortformet og fast i konsistensen. Det er også «maurmøkka» hvor man tydelig ser rester av insektene og deler av massen som maurtua er bygd av. Bærmøkk som har ligget en stund, får en fiolett farge. Neste vår er det bare blader og tomme bærskall igjen, og vi kaller denne typen for «kaffegrutmøkk». Karakteristisk for alle bjørneekskrementene er at de ikke er homogene, og de bærer preg av dårlig fordøyelse. Hvis man roter litt i ruka, ser man gjerne plantefibre, barnåler, billevinger og insektdeler, hele bær, og hår fra byttedyr, for eksempel ull om bjørnen har tatt en sau. Svært «Tappen» utenfor hiet i Gjøkbukta 5. mai. Foto: Steinar Wikan. Bear excrement outside the den at Gjøkbukta May 5 th.

106 Steinar Wikan mange meldinger om bjørnemøkk viser seg å være sommermøkk fra hjortedyr. De er gjerne store og utflytende, og har ikke perleformen som er vanlig om vinteren. Det er imidlertid lett å se forskjell på møkk fra drøvtyggere og rovdyr. Hjortedyrene som har en effektiv mage og som tygger maten to ganger, har møkk som er kraftig nedbrutt, finfordelt og ensartet tvers i gjennom. For rovdyrene er det motsatt. Bjørnen kan oppholde seg lenge i nærheten av hiet før den begynner sin normale aktivitet. Kanskje er bosoa blitt våt eller taket har rast sammen. Det er mulig den ikke hadde noe skikkelig hi, men bare et hulrom som er blitt for ufyselig når mildværet satte inn. Det er bare når bjørnen blir skremt eller av andre grunner føler seg utrygg, den forlater hiområdet med en gang. Binner med unger kan bli ved hiet i flere uker, helt til snøen forsvinner. Jeg fant en gang et hi hvor en binne med tre fjorårsunger hadde overvintret. Sovekammer med plass til fire var gravd i en maurtue og videre inn i en tilstøtende forhøyning av jord. Dette komplekset hadde brutt sammen tidlig på våren, og familien var nødt til å ta tilhold på noen barflekker. Bjørnemoren visste nok at det var tryggere å være der enn å begynne å vandre rundt i løssnøen, og hun brukte sikkert dagen til å dorme i vårsola. Ungene var imidlertid spillvåkne og full av aktivitet. De hadde klatret og turnet i greinene på en stor nedfallsfuru like ved og entret noen friske furutrær helt til topps. Antagelig hadde de fått klar beskjed hvor langt de kunne dra, for på baksiden av den tørre nedfallsfurua og bortenfor den nærmeste klyngen med friske trær, var det ikke et eneste sportegn etter bjørnene. Sangsvaner April går mot slutten. Fortsatt er det full vinter i Pasvikskogen, gammeldags vårvinter slik det var før. Schaannings skildringer tyder ikke på mye vårløsning i april for hundre år siden, og det var det heller ikke i mine unge år, så vidt jeg minnes. Når jeg blar i feltnotatene fra siste tjue års bjørneregistreringer, ser jeg at vårens ankomst hele tiden har variert. Enkelte år var det omtrent snøbart den første mai, mens man andre år hadde vinterføre til slutten av måneden. Slik synes det å bli i år. Fjoråret og de par siste årene før var preget av varme og rask snøsmelting i slutten av april. Slik er det ikke i år. Mildvær har det riktignok vært, noe som førte til at snøen ble våt og kram. Nå er det frosset på; til knallhard skare. Det er lett å ta seg fram med snøscooter. Midt på dagen bløtes snøen opp, og da kan det være verre. Jerven har ikke vist seg på ny i reinflokken til Pasvik reinbeitedistrikt. Den drog over til Russland, kunne grensevaktene fortelle. Senere kom den tilbake, men drog rett over til Finland. Der drepte den et par rein like på andre siden av grensen, og brukte norsk territorium som skjulested for de finske reingjeterne. Jeg så sporene på en av registreringsturene. Jerven spiste av kadavrene på finsk side, men søkte gjennom gjerdet til Norge for å hvile. Noen ganger lurer jeg på om dyrene vet at de ikke blir forfulgt om de krysser grensegjerdet. Flere bjørner har kommet ut i det siste, og dessuten er det et tilsig fra både Russland og Finland. Det er derfor nok å gjøre for en som prøver å skille individene fra hverandre og holde oversikt over antall bjørner. Elleve individer har det blitt, voksne hannbjørner og ungbjørner som har forlatt moren, men ikke har blitt kjønnsmoden ennå. Kanskje det også er noen voksne binner uten unger, men disse er ikke lett å skille bare på sporene. Får man synsobservasjoner eller bilder fra andre observatører, så er det lettere å finne ut av det. De digitale kameraene er til god hjelp. Alle har slike nå for tiden, og selv et dårlig bilde på langt hold kan gi verdifull informasjon, når filene bearbeides og motivet forstørres. Ørenes plassering, hodeprofil og eventuelle fargetegninger kan gi indisier om alder og kjønn. Voksent utseende, kombinert

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 107 Sangsvaner. Foto: Steinar Wikan. Whooper Swans (Cygnus cygnus). med forholdsvis moderat sporstørrelse, tyder på voksen binne. Lyse flekker i nakken er tegn på ungbjørner. Akkurat nå er de fleste bjørnene i ro, og få nye spor er å finne. Antagelig lever de høyt på elgkjøtt, for forholdene for jakt har vært meget gode. Slik er det når bjørnen med brede labber flyter oppå, mens elg i flukt går gjennom og må slite tungt. Flere steder har jeg sett spor av elg i vill flukt ut fra steder hvor bjørn har gått inn. Jeg vet at der inne utspiller dramatikken seg, men jeg venter med å undersøke saken til bjørnen er ferdig og kommer ut av seg selv. Ved visse mellomrom kjører jeg de faste patruljeløypene for å se etter utspor. Slik snøen er nå om natta, kan jeg aldri være sikker på om bjørnen har forflyttet seg uten å sette synlige spor. I dag, den 25. april, skal jeg imidlertid oppdatere meg på trekkfuglene langs Pasvikelva. Telling av vannfugler er også en del av feltoppgaven min. Feltboligen ligger i en bukt av vassdraget, så jeg må først kjøre rundt et par lange, utstikkende nes før jeg kommer til hovedløpet. Ved Oterholmen treffer jeg åpent vann. En råk er brutt opp fra Hestefoss kraftverk til det utvidede elvepartiet nedenfor Noatun, Schaannings bolig på norsk side. Jeg stopper og lytter. Konserten er i gang. Sangsvanenes trompetaktige støt flerrer nattestillheten over grenseelva, og gjenlyden ljomer fra åsene på russisk side. Jeg ligger gjerne over her en natt hver vår for å oppleve skuespillet. Denne gangen nøyer jeg meg med et par timers sjelero i fordypelse over Schaannings minne, slik han fremfører den i sin bok Jægerliv Nordpaa. Men først skaffer jeg meg en oversikt over situasjonen og lar blikket granske iskanten gjennom kikkerten. Sytten sangsvaner teller jeg i råka utenfor meg. Ytterligere tjue befinner seg lenger mot neset på Noatun hvor jeg godt skimter det pyramideformede taket på hans feltbolig. Bygningen kalles Peisestua, og den satte Schaanning opp da hans unge kone døde i 1907. I mange år har den fungert som et lite museum. Hele gårdsanlegget er egentlig et minnemuseum over den berømte fugleforskeren, for bygningene står ganske likedan i dag som de gjorde den gang han bodde her.

108 Steinar Wikan Schaanning slo seg først ned på russisk side, men ønsket å bosette seg i Norge. Det var ikke lett, for myndighetene hadde vedtatt at det ikke skulle være befolkning så langt opp i grenseområdet. Det ville bli for vanskelig å holde kontroll, og spesielt Schaanning hadde ord på seg å være vanskelig å holde styr på. Man mislikte hans nære omgang og samboerskap med den russiske befolkningen. Med utrettlig pågangsmot og god kontakt sentralt, til tross for mye motgang lokalt, klarte han å få den nødvendige tillatelsen til å bygge opp et bosted på den plassen han hadde sett seg ut. Gården kalte han Noatun, hentet fra norrøn mytologi. Noatun var boligen til guden Njord, som styrte over rikdom, grøde og sjøfart. Han ble gift med Skade som var jotundatter og bodde på Trymheim i fjellene. Der holdt han ikke ut på grunn av «ulvenes tuten». Hustruen Skade holdt heller ikke ut på Noatun. I eddadiktet klager hun: Ikke kunne jeg sove ved sjøens bredd for fuglenes larm. Meg vekker hver morgen svanenes skrik! Dette gjenforteller Schaanning i boka si og legger til at gudens bolig for den saks skyld like godt kunne ha ligget i Øvre Pasvik som i Åsgård. Skjønnere plass for en gudebolig «skal der letes længe efter, og svanerne, disse prægtige sagafugler med de blendende fjærhammer og den vidttonende sang, vil man ikke søke forgjæves der». Særlig senhøstes, etter de første kul- Peisestua på Noatun, Schaannings feltbolig i 1910. Bakerste ser man Schaanning selv. De andre er hans hustru Hedevig, hennes søster, en tjenestekone og Schaannings fire første barn. Bygningen står slik også i dag. Foto fra Schaannings fotosamling. Schaanning s field house, in 1910. Schaanning himself is right at the back. The others are his wife Hedevig, her sister, a maid and Schaanning s first four children. The building is still standing, though reconstructed. Photo from Schaanning s photographic collection.

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 109 Tranedans. Foto: Steinar Wikan. Dancing Cranes (Grus grus). denettene i oktober, samler de seg «hundreder paa hundreder og atter hundreder» i det langgrunne vatnet. Deres gjennomtrengende og fjerntklingende skrik lik et mangedobbelt ekko fortoner seg milevis i alle retninger, og gir faktisk området en siste eventyrets glans før midnattssolens fagre land begraves av vinteren og den arktiske natt. Sommeren, lyset og livet dør i svanesangen, for etter fem måneder atter å våkne opp på ny til de samme toner. Svanene er de siste trekkfuglene som forlater Pasvik, skriver Schaanning, og er også de første som vender tilbake. De er her når aprilsola og den sterke elvestrømmen i forening endelig har slitt hull i ispanseret og utvidet en råk ved en av elvas mange fosser. Jeg river meg løs fra Schaannings lyriske beskrivelse, og må si meg enig med ham, bortsett fra at fossene nå er erstattet av kraftverk. De første svanene kommer allerede i slutten av mars; bare en eller noen få, og så øker de utover etter hvert som det blir mer åpent vann. Til slutt er de flere hundre. Etter som det blir bart innover myrer og skogsvatn, forsvinner de til hekking og ungestell. Denne dagen beiter de fredelig i råka eller sitter parvis og hviler i morgensola. Noen sædgjess er også kommet, faktisk nettopp en av de siste dagene. Forrige gang jeg var her, så jeg ingen. Schaanning skriver at de første gjessene nesten alltid viser seg første mai. Det stemte tidligere. Nå kommer de en uke tidligere. Mens jeg teller opp gjess, stokkender og kvinender som også er på plass, høres kraftige skrik i sør. To sangsvaner med høylytte trompetstøt kommer glidende lavt over isen. Vingene foldes ned i bakkant som flapsene på et DC-9 fly, og de brede, svarte fotbladene spredes utover. Fuglene tar underlaget glidende og springer deretter bortover isen et stykke, før de gjenvinner balansen. Trompetstøtene øker i volum, mens svanene møter hverandre med strekte halser og kraftige vingeslag. Spillet smitter over på fuglene omkring som hiver seg med i vårkåte fanfarer. Det bølges og strekkes i halser, bakses med vinger og sprutes med vann mens sangen går opp mot et høydepunkt i intensitet. Det hele varer bare noen få minutter. Snart ebber kraften ut. Fuglene i råka vipper igjen stjerten i været, mens de roter etter bunnplanter, og de på iskanten fortsetter døsingen i sola. De nyankomne legger seg utmattede på isen.

110 Steinar Wikan Bjørnejakt i gamle dager Jeg fortsetter mot Hestefoss. Her ser jeg over til øya Vaarlamasaari, også kalt Niilansaari, hvor Schaanning bodde fra 1901 til 1907. Jaktstua hans er rekonstruert i et prosjekt jeg har vært med på, og utgjør nå en liten feltbase i et russisk naturreservat. Mye av hans feltaktivitet ble drevet derfra. Det var her på denne øya Schaanning hadde truffet sin Elsalill, som han giftet seg med og som skjenket ham tre barn, slik man uttrykte det før i tiden, før hun døde i en alder av 21 år. I jaktstua bodde også vennen Johan Koren, som Schaanning drev forskning sammen med. Bjørnejakten var den store manndomsprøven på den tiden, og i grenseområdet bodde det flere legendariske jegere. Schaannings svigerfar, Rastin-Niilas, hadde skutt sin siste bjørn like før karene kom til Pasvik. Storjegerne Laitin-Matti og Melstin-Pekka, som også ble nære venner, hadde feller og fangsinnretninger mange steder i skogene både innover Kola i Russland og ved Enaresjøen i Finland. Både Schaanning og Koren ville gjerne felle bjørn, men den var ikke lett å komme innpå den gangen. Fangst i feller var ikke noe for sportsjegere som dem. Dyret måtte tas på ordinær jakt, mann mot mann, mente de. På denne tiden gikk det an å kjøpe en «bjørnering», men det var for rikfolk. Schaanning og Korens venn i Vadsø, den rike kjøpmann og konsul Lauritz Brodtkorb, hadde vært på utallige jaktekspedisjoner i grensestrøkene mellom Finland og Russland sør for Pasvik, og han skulle ha skutt tretti bjørner. Blant annet fortalte han om en jakt i 1888 som varte i fem uker, og på den tiden kjørte han 1.300 km med reinskyss. Konsulen hadde fått opplysninger om hele 17 bjørner som var «ringet» i grensestrøket. En ringet bjørn er et individ i hi som er lokalisert på sporsnø om høsten ved å gå stadig mindre ringer. Ringen kunne selges til den pengesterke overklassen, som kom for å skyte bjørnen senere på vinteren. Brodtkorb hadde lovet en klekkelig sum dersom jakten gav godt resultat. På grunn store snømengder var det denne gangen mange hi som ikke ble gjenfunnet, og andre hadde blitt forlatt etter at ringen var gått. Likevel fikk konsulen has på tre bjørner, skutt i tre forskjellige hi. Han fortalte detaljert om jaktformen; hvordan en hjelper banket på hi-taket for å skremme ut dyret, og hvordan de gikk løs på den med munnladningsgevær og bjørnespyd. Det hørte med til denne jaktens kultur at man skulle bruke primitive våpen. Konsulen hadde også med seg en moderne «expressrifte» og «dobbeltløp kal. 12 ladet med faste kugler», men disse skulle bare brukes i nødsfall. De to feltforskerne hadde ikke midler til slik luksusjakt, men Schaanning oppnådde likevel å kjøpe et bjørnehi som svigerfaren hadde lokalisert i nærheten av bostedet. Han hadde nok ikke gått ringer på sporsnø, men sett det kom damp opp på kalde vinterdager. Det pleier å være et sikkert tegn på at her overvintret en bjørn. I aristokratisk tradisjon inviterte Schaanning til stor jaktseanse utpå vinteren. Venner innen «tørrfiskadelen» i Vadsø ble innbudt, og et helt følge kom til Øvre Pasvik. Schaanning har ikke selv skrevet historien, så vidt jeg kan se, men en av kjørekarene har fortalt den. Hele følget samlet seg i jaktstua på Vaarlamasaari til stor oppladningsfest. Fra samlaget i Vadsø var det brakt atskillige flasker, og selv kjørekarene som lå ute i snøskavlen, fikk noe av godsakene. Gjestene var ute og skjøt inn våpnene sine. Neste dag skulle bjørnen tas. En erfaren bjørnejeger som var hyret inn, gikk fram med spydet mot hullet hvor dampen steg opp, mens de andre stod klare med våpnene. Ingen bjørn lot seg skremme ut, og det var heller ikke noe hiåpning å finne. Dampen kom fra en kilde, et oppkomme under en stor stein. Schaanning ble meget vred over episoden, har kjørekaren fortalt. Schaanning lyktes likevel i å få tak i en bjørn i Pasvik, og det på en meget merkelig måte. Han har ikke publisert noe om det, men det finnes en nedtegning i hans etterlatte dokumenter som forteller om episoden. Nøyaktig tidspunkt er ikke angitt, men han bodde iallfall i jaktstua på Vaarlamasaari nedenfor Hestefoss. Der drev han fangst, og en vårdag skulle han legge ut en

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 111 otersaks i fossen. Nesten fremme på fangstplassen oppdaget han at en hundevalp hadde fulgt etter. For ikke å risikere «at faa bikjevalpen i saxen», hang han den oppspente fangstinnretningen i en furugrein og gikk hjem med hunden. Da han en halv time senere kom tilbake «stod en bjørn opreist efter stammen og svinget rasende og murrende frem og tilbake med den ene forlab fastklemt i saxen». Han måtte en ny tur hjem for å hente geværet. Takket være den kraftige, hjemmesmidde svanehalssaksa satt bjørnen fortsatt fast da han kom tilbake, og «et skud bag boven gjorde det strax av med den». Nok en gang måtte Schaanning gå en vending hjem. Slik bjørnen hang, strammet den saksa fast, og han fikk ikke løs dyret. Han måtte hente øks for å hugge av furugreina. Saksa ble deretter satt ut etter opprinnelig plan, og neste dag hadde han også oteren. «Men saa letvindt har jeg dog aldrig kommet til bjørnen nogen gang før og ikke senere heller for den saks skyld», avslutter han beretningen. Så vidt en vet, er dette Schaannings eneste landbjørn, men både han og Koren fikk sine isbjørner på Novaja Semlja. Predasjon Mai måned er kommet til sin femte dag, og føret er like godt. Litt bløtt midt på dagen, men ellers aldeles utmerket. Heller ikke smeltevannet på innsjøene og de åpne bekkene er videre sjenerende. Jeg bruker morgenen til omfattende patruljering, uten egentlig å finne noe særlig nytt. Svaner og gås er begynt å søke innover skogene, men det finnes nesten ikke åpent vann for beiting, selv ikke i bekkeosene. Flere steder spaserer sangvanene på islagte tjern, utålmodige etter å komme i gang med hekkingen. Sporene etter de brede svømmeføttene i våt snø tar seg merkelige ut. Det er som små bjørner har tasset omkring. På myrene danser tranene mens de utstøter sine karakteristiske dobbelskrik. Når den ene utstøter det klangfulle ropet, svarer den andre øyeblikkelig. Dette er villmarkslyder. Flere steder hører jeg orrhanespill, og jeg synes arten er spesielt tallrik i år. Merkelig hvordan faunaene Orrhane i spill. Foto: Steinar Wikan. Black Grouse (Tetrao tetrix) in display posture.

112 Steinar Wikan Elg. Undersøkelser av bjørnens predasjon på elg er en viktig del av forskningen i Pasvik. Foto: Steinar Wikan. Elk. Studies of the predation of bears on elk is an important part of the research in Pasvik. forandrer seg. Orrfuglen fantes ikke i Pasvik på Schaannings tid, men det gjorde storfuglen til gangs. Schaannings skildring av tiurleiken på Muotkavaara er blitt en klassiker i norsk jaktlitteratur. Ikke få ganger har jeg gjennom tidene møtt tilreisende fugleturister og jaktinteresserte med Jægerliv Nordpaa i ryggsekken, på søk etter det store eventyret på åsene ved Treriksrøysa der Norge, Finland og Russland møtes. De fleste har blitt skuffet, i hvert fall når det gjelder tiurspillet. Da Schaanning og Koren var her i 1904, hadde «allmuejegere» fanget 71 spillfugler i snarer. Selv skjøt de 14 15 stykker, og likevel vistes det ikke på spillet. Det gikk like intenst da de drog, som da de kom. Jeg venter på parkvokteren som jeg skal møte klokken ti. Sammen skal vi sjekke et kadaverområde hvor en eller flere bjørner har holdt til i lang tid. I mellomtiden tar jeg meg en tur innom Muotkavaara. Det har vært tiurspill her i år, finner jeg ut. Fuglene er altså tilbake, og nå er det slutt på den overdrevne høstingen om våren, som befolkningen tidligere gjorde. Schaanning drev forresten ikke bare jakt, men utførte også forskning. Han studerte tiurspillet inngående og mente storfuglen i Pasvik var av en annen type enn den sørpå. Spillet er av en helt annen karakter. Selv om Schaanning har beskrevet forskjellene i detalj, har dette tydeligvis ikke blitt trodd av senere forskere. Først i de aller siste årene har enkelte naturfotografer gjenoppdaget Pasviktiurens spesielle «knirkespill». Kanskje det her ligger en kime til ny forskning?

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 113 Parkvokteren kommer til avtalt tid, og sammen kjører vi fram til kadaverplassen. Vi var her også den 22. april. Finske grensevakter og finske reingjetere hadde rapportert om at flere bjørner hadde krysset grensegjerdet inn til Norge, og det var grunnen til at dette området måtte undersøkes. Tre elger var blitt drept like inn på norsk territorium, tett ved siden av hverandre. Da vi kom den 22., så vi en bjørn som var i ferd med å forlate kadaveret. Da vi stoppet, stoppet bjørnen også. Den var nok usikker på hva det var som kom. Motordur i seg selv er ikke farlig, det vet bjørnen. Lenge prøvde den å kikke på oss mellom trærne, kom nærmere og kikket igjen, og så la den seg ned. Der lå den lenge, helt til vi ble utålmodige. Da vi rørte på oss, oppdaget den at her var det folk, og den stakk av i god fart. Et par ganger stoppet den, reiste seg på to for å se, og fortsatte mot Finland. Vi fikk konstatert at det var en hel elgfamilie som var drept, okse, ku og ettårs gammel kalv. Trolig hadde alle blitt tatt under den samme jakten, alene av den store, brune hannbjørnen vi hadde fått så god anledning til å studere. Sannsynligvis ble kalven drept først, deretter kua og så oksen. Det er mulig kua og oksen ikke hadde flyktet, men prøvd å verge kalven. Dessuten må forholdene ha vært meget gunstige for bjørnen da dramaet utspant seg, tung og vanskelig snø. Elgene kom seg ikke unna. Også tidligere har jeg sett at ku og kalv er blitt drept under det samme jaget, også den gangen ved at kua hadde stoppet opp og kommet tilbake for å forsvare sitt avkom. Men jeg har aldri sett at tre elger hadde blitt drept under samme jaktforsøk. Det er forresten sjelden at voksne, friske elgokser blir drept av bjørn. De fleste kadavre av voksne hanner som jeg har undersøkt, har vist at de enten var skadet eller utmagret, eller hadde gått seg fast i gjerder, netting, myr, steinur og lignende. Den 22. april brukte vi kun kort tid på undersøkelsen, for ikke å forstyrre for mye. Alle kadavrene var dekket til med snø som bjørnen hadde sparket over dem, og bjørnen hadde stier og liggerplasser omkring kadavrene. Vi foretok ingen avdekking eller obduksjoner, men tok noen bilder, gjorde en beskrivelse og samlet møkkprøver for DNA-analyse. Nå er vi altså tilbake, den 5. mai. Bjørnen eller bjørnene har forlatt kadavrene, og av sportegnene kan vi «lese» mer av predasjonshistorien, særlig når vi kombinerer med det vi observerte på vårt første besøk. Avstanden fra kalven til kua var 150 meter, og derfra 60 meter til oksen. Bjørnen hadde først spist av kalven, samtidig som den holdt vakt ved de andre kadavrene, passet på å dekke dem til og jaget bort rev, ravn og andre bjørner. Etter kort tid hadde den dratt resten av kalven til lagerplassen for kua og brukt dette som «kommandoplass». Her var bakken tørr og fin, og herfra hadde den fin oversikt over terrenget omkring. Etter hvert ble det en hard opptråkket bjørnesti mellom kommandoplassen og oksen som lå i et vått parti i en bjørkeskog. Mest spiste den nok av oksen, men den hadde brukt mye energi på å jage bort inntrengere. Det kan vi se av sporene. Hva som rører seg i et bjørnehode, kan man bare spekulere på, men dette individet hadde tydelig funnet ut at også oksen måtte flyttes til der kua lå god overdekket. Den hadde slept og dratt på den digre kroppen, spist av lasset, dekket midlertidig over, jaget kjøttyver og fortsatt å dra; til restene var på plass sammen med de to andre. Sannsynligvis var det ikke mye igjen av kua, da bjørnen endelig kom dit med det som var tilbake av oksen. Det hadde vært en for stor oppgave å passe på alt. Nå ligger alle tre elghudene sammen på den tørre rabben. Beina med knokler og klauver henger fast i hudene, som hele hammer. Jeg tar margprøveundersøkelse av lårbeinene. Alle dyrene har vært i god kondisjon for årstiden; kua og oksen i utmerket kondisjon, mens kalven har vært litt redusert. Det kan jeg se på konsistens og farge på margfettet. Resten av knoklene ligger spredt omkring spiseplassen og i terrenget omkring, og det er nok av møkkprøver å ta

114 Steinar Wikan Tre elghuder på kadaverplassen 5. mai. Fugleskitt på trestammen viser at fugler har spist av kadavrene. Det ble funnet sportegn av både ravn og kongeørn ved kadavrene. Foto: Steinar Wikan. Three elk skins were the only remains of the carcasses, May 5th. Bird excrement on the tree stump shows that birds had taken their part of the carcasses. Traces of both Ravens (Corvus corax) and Golden Eagles (Aquila chrysaetos) were found. analyse av. Også åtseleterne har lagt fra seg sine visittkort. I løpet av to uker er alt spiselig på tre elger borte, flere hundre kilo kjøtt. Tro hvor mye den rettmessige eier hadde fått av dette? Studiet av bjørnens predasjon på elg har vært en viktig del av forskningen vår i Pasvik, og man kan se at også elgen har tilpasset seg et liv med bjørn som nabo. De flokker seg gjerne om våren og tar hvilepausene ute på tjern og innsjøer. Der ligger de tett sammen i en gruppe, med sansene rettet mot alle kanter. Mange ører, neser og øyne lytter, værer og observerer, og bjørnen kommer seg ikke innpå. Når de oppdager bjørnen, springer de opp og har situasjonen under kontroll. Om rovdyret prøver et angrep, flykter de til et annet vatn eller en myr, hvor de samler seg og følger med i hva fienden foretar seg. Bjørnen gir normalt fort opp, passerer forbi flokken som om den ikke er interessert lenger. Den vet nok at forholdene fort kan endre seg. En gang observerte jeg at bjørnen etter flere mislykte forsøk hadde lagt seg på toppen av en furukolle. Der hadde den tydelig ligget lenge og lyttet og været og fulgt med hvor elgflokken tok veien. Den natta slo været om og det ble kaldere. Bjørnen lå til skaren ble så sterk at den bar. Da reiste den seg opp og snek seg inn på elgene som var mer enn en kilometer borte. Fra kort hold satte den inn et avgjørende angrep, og klarte å ta ei drektig elgku. Materialet viser at det i slike situasjoner går verst ut over drektige koller, men også utmagrede kalver, åringer, blir ofte tatt. Nyfødte elgkalver er lett bytte, og det viser seg at bjørnen dreper så mange den klarer å spore opp. Sesongen for slik jakt er imidlertid kort. Etter et par ukers tid løper kalvene fortere enn bjørnen. Obduksjoner som vi har foretatt, viser at bjørnen

Bjørneregistrering i Schaannings grensedal 115 dreper elgen ved bitt mot mulen, nakken og ryggen. Den setter bittet mot sentralnervesystemet og holder det så lenge byttet sparker. Da er eventuelle andre elger over alle hauger, og bjørnen kan konsentrere seg om byttet. At flere elger blir tatt på samme sted, hører absolutt til sjeldenheten. Parkvokteren kjører videre, og jeg drar langs reingjerdet mot Finland for å dokumentere hvordan bjørnen kommer seg gjennom et slikt stengsel. Dette er en egen forskning som jeg har holdt på med i mange år. Med tid og stunder må jeg vel få tid til å publisere materialet. Flere steder finner jeg spor som viser at bjørner har passert, begge veier, og jeg måler og tegner. Det er imponerende å se hvor liten åpning mellom strengene bjørnen behøver for å komme gjennom. Kroppen er meget elastisk. Bare den greier å stikke hodet på tvers mellom trådene, får den resten av kroppen med seg. Mens jeg holder på med dette, kommer det melding om en bjørneobservasjon på Gjøkbukta. Det må være et nytt individ som er kommet ut, tror jeg, og legger kursen dit. Det stemmer. En liten bjørn, som var meget lite sky i fjor, har ligger i hi i en sandbakke bare 150 m fra riksveien og ganske nær Schaannings gård Noatun. Hadde det vært i hans dager, hadde det blitt bjørnejakt. Nå får ungbjørnen gå i fred. Endelig klokken ti på kvelden er jeg tilbake i min feltbolig. Det ble en lang og innholdsrik økt i dag. Atten timer i felt. I morgen tar jeg hviledag. Bjørner mister skyhet Vi er kommet til 24. mai. Snøen er så godt som borte. Bare hist og her ligger en liten rest igjen. Jeg går skogsbilveiene til fots for å se etter bjørnespor i det bløte veidekket. Dette pleier å være en god metode for å konstatere spor etter binner med unger, som sjelden går på snø. Jeg begynner med Tommamoveien. Rart er det at jeg kjørte denne veien med scooter for bare fem dager siden. Nå skinner sola, det er varmt og godt, og fuglene synger og kvitrer. Alt skjer så fort her nord, begge veier. I dag er det nesten sommer, men i morgen kan det være snøstorm igjen. Fascinerende, vil jeg si. Alt kan skje. Heller ikke i dag kan jeg la være å tenke på Schaanning og Koren. Tommamoen har sitt navn etter fjellsamen Tomma-Per som holdt til her med stor reinflokk om vinteren i den tiden de to eventyrerne bodde i Pasvik. De var ofte på besøk hos samene, og både Schaanning og Koren har skrevet om en spesiell bjørnehistorie som utspant seg her et par år før de kom nordover. Schaanning skriver at Tomma-Per hadde vært på skitur i flokken da han plutselig oppdaget en bjørn som styrtet fram fra en nedfallsrot hvor den var blitt forstyrret av reintråkket. Den satte etter gjeteren som flyktet det han kunne. Bjørnen fulgte etter ved å springe langs nedfallsstammer og den hadde nesten nådd igjen reingjeteren da hans to kamerater, brødrene Eikjok, kom til. Koren utdyper det nærmere. Ingen hadde skytevåpen, men lappene er aldri rådløse, skriver han. De to brødrene kastet resolutt bjørnen fast med sine lassoer og holdt den i sjakk mens Tomma-Per surret kniven til sin skistav og gav seg til å bearbeide det arme dyret med dette våpenet. De oppnådde også virkelig å få livet av bjørnen på denne måten, dog først etter at drapsmannen også på et hengende håret reddet sitt skinn. Bjørnen fikk ham nemlig ved et utfall på en eller annen måte under seg, og det var med nød og neppe han ble reddet av sine behendige og snarrådige kamerater, sier Koren i et brev. Lensmannen som senere betalte ut skuddpremien, forsikret at det var minst femti hull etter knivstikk i skinnet. Tomma-Per skal selv ha uttalt at det var 53 hull og flenger i fellen og nesten mer arbeid å lappe den sammen enn å sy en hel pesk.

116 Steinar Wikan Grensen mellom Norge og Finland. Foto: Steinar Wikan. The border between Norway and Finland. Spor etter bjørn som har gått gjennom grensegjerdet mot Finland. Foto: Steinar Wikan. Tracks of a bear which has slipped through the boundary fence with Finland.