Imperialismens tidsalder The imperial march imperialismens tidsalder 1
Ved inngangen til 1900-tallet nådde Europa høyden av sin makt. De europeiske statene utvidet sin politiske og økonomiske innflytelse i alle verdensdeler, og aldri før hadde en så stor del av verdens befolkning vært underlagt kolonisering og fremmedstyre. Den industrielle revolusjonen ga noen land et økonomisk og teknologisk overtak som førte til en verden med langt større forskjeller mellom rike og fattige enn noen gang tidligere i historien. Den europeiske ekspansjonen ble ikke gjennomført bare ved militærmakt og direkte kontroll, men var også preget av økonomisk dominans og andre former for innflytelse. Reaksjonene på ekspansjonen varierte fra land til land og fra verdensdel til verdensdel. Et ganske godt spørsmål som burde besvares handler om hva som var årsakene til at Europa kunne utvide sin makt så sterkt på så kort tid, og hvordan det gikk til at også Japan og USA sluttet seg til imperialistmaktenes rekker. Sammendrag Den nye imperialismen Imperialisme går ut på at en stat utvider sin egen makt ved å underlegge seg andre stater. Det ar foregått til alle tider, men selve begrepet ble først tatt i bruk i Storbritannia på 1800-tallet når de utvidet det britiske imperiet. Aktiviteten hadde foregått helt siden 1400- tallet, og medio 1800 var Storbritannia en dominerende makt med kolonier over hele verden. Kolonier med mange hvite ble preget av selvstyre, mens der det var urbefolkning sørget hvite nybyggere for å rydde dem av veien. Forskjellen var at nå, mot slutten av 1800-tallet, foregikk ekspansjonen av de europeiske maktene raskere enn noen gang før. Vi kaller tiden mellom 1870 og 1914 for «den nye imperialismen». Imperialisme i mange former Utvidelsene av de europeiske imperiene hadde flere sider. Økt militært og politisk makt gjennom å ta områder militært eller bare få politisk innflytelse og dermed kontroll, flere europeere utvandret - en demografisk side - og den var av økonomisk og industriell karakter når en hentet ut ressurser, produserte varer hjemme og solgte dem til hele verden. 2
Imperialismen gikk også ut på å spre europeisk religion, kunnskap og ideologier europeerne selv mente var best - «det er bedre for dem om vi bygger samfunnet deres». Det er en forskjell på hvordan imperialismen utspilte seg i Asia/Afrika kontra Latin- Amerika. I førstnevnte var det mest brukte militær og politisk makt for å erobre området og ha kontroll over det, men ikke nødvendigvis direkte styre det. I Latin-Amerika, derimot, var innvandring, handel og økonomisk dominans målet. Asia - En sterkere verdensdel Europeerne var ikke alene i Asia. Også USA og Japan hadde store ambisjoner for verdensdelen. I tillegg var flere områder i Asia i stand til å beholde sin egen selvstendighet, f.eks. Japan, Iran, Afghanistan og Thailand. I Kina fikk imperialistene økonomisk og militær innflytelse, men de overtok ikke styringen. Altså, hele Asia ble ikke kolonisert. Afrika Slavehandelen og påfølgende kriger hadde svekket Afrika sterkt, men utpå 1800-tallet opplevde flere områder en ny fremgang med befolkningsøkning og økonomisk vekst som grunnlag for nye stater. Likevel bodde fortsatt flesteparten i små og lukkede lokalsamfunn, så som helhet var ikke kontinentet i stand til å stå imot europeernes inntog. Helt i sør hadde Storbritannia ført krig hele århundret for å ta makten, mens franskmennene fra 1830 og i flere tiår fremover kjempet for Algerie og etterhvert hele Vest- Afrika, hvor europeiske handelskompanier hadde etablert seg der slavehandelens sentrum tidligere var, for å få en sterk posisjon i handelen. Likevel var det frem til 1870 kun en mindre del av Afrika som var underlagt de europeiske stormaktene. Så ble det et kappløp om å ta til seg flest områder, og i løpet av kort tid var hele Afrika delt opp. På Berlinkonferansen i 1884-85 møttes stormaktene for å bli enige, og med kart og penn tegnet de opp grenser uten en tanke for at det splittet noen fra hverandre og samlet andre som slett ikke burde vært tvunget sammen. i 1914 var kun Etiopia og Liberia uten europeisk styre. Delingen av kontinentet Franskmennene tok Nord-Afrika vest for Libya, et land Italia erobret i 1911. Britene tok Egypt i 1882 med det ønsket å kontrollere Suezkanalen slik at de fikk en veldig mye kortere vei til India. Franskmennene ønsket et sammenhengende område fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst, mens britene kjempet for et belte fra Egypt i nord helt ned til sydspissen. Bare Tysk Øst-Afrika kom i veien for britenes ambisjoner, mens britene selv sperret franskmennenes ønske. Sør-Afrika ble vesentlig mye viktigere når en fant mye diamant og gull der, men deler av området var under kontroll av nederlendere kalt boere. Ved startet av 1900-tallet vant britene en krig her etter å ha sendt en halv million soldater og satt flere titusener av boere og afrikanere i konsentrasjonsleire, så i 1910 fikk de samlet alt til et rasediktatur styrt av et hvitt mindretall, kontrollert av det britiske imperiet. Portugal 3
hadde i mange hundre år hatt noen kolonier langs kysten som de nå utvidet innover, mens Tyskland kom sent i gang og fikk områder i både vest og øst, men ikke så mye som de ville. Italienerne ble stoppet fra å ta Etiopia mens den belgiske kongen hadde Kongo som privat eiendom, 80x større enn Belgia selv. Undertrykkelsen var derimot så brutal at Belgia, etter mye press fra stormaktene, måtte overta. Når europeerne kom med maskingevær mot afrikanernes trespyd valgte noen å samarbeide med den tanken at om de var vennlige mot europeerne ville de kunne beholde noe makt selv. Andre visste at samarbeid var eneste alternativ til en grusom krig de uansett kom til å tape. Noen igjen prøvde militær motstand, som ofte endte med massehenrettelser og nedbrente landsbyer. Resultatet var uansett okkupasjon. Kolonistyret Slutten av 1800-tallet ble spesielt hard i Afrika. Kriger, tvang og forflytning under kolonisering kombinert med tørke, flom, sykdom og andre katastrofer rev samfunnet fra hverandre og ga sterk befolkningsnedgang, men etter 1. verdenskrig stabiliserte ting seg med etableringen av nye administrasjoner der europeere satt på toppen og tok alle beslutninger hjemme i moderlandet, med vestlig utdannede afrikanere - gjerne tidligere høvdinger - under seg. Hæren i kolonien besto av afrikanere ledet av europeiske offiserer. Demokrati var viktig hjemme, men i Afrika skulle ikke folket få ha noe å si i styringen. Det ble anlagt havner langs kysten og jernbane innover i landene. Flere og flere bønder begynte dyrking av varer som var attraktive i Europa og ble på den måten inkludert i en voksende verdensøkonomi, selv om europeiske selskaper tok mye av fortjenesten. Europeisk utvandring til Afrika var ikke stor, men der det foregikk ble land tatt fra befolkningen til f.eks. å starte plantasjer. Myndighetene brukte gjerne tvang for at europeerne skulle få billige arbeidere. Misjonering var også stort, og lokale religioner samt islam ble fordrevet til fordel for en afrikansk form for kristendom. Misjonærene var attraktive fordi de tilbød legehjelp og skole. Mange afrikanere ønsket skolegang i håp om å få jobb i koloniadministrasjonen eller innen handel. Det indiske området - imperiets juvel Dagens India, Pakistan og Bangladesh var soleklart britenes viktigste, mest befolkningsrike og mest lønnsomme område. Det var et land med flere religioner - hinduisme og islam var størst - og mange språk og kulturer. Området hadde ikke vært et rike slik Japan og Kina, men fra primo 1500 hadde det islamske mogulriket - et av de mektigste rikene i verden i sin tid - kontroll over mye av det. Likevel var det vanskelig å opprettholde et stort rike, og bed starten av1800-tallet var det mange selvstendige fyrstedømmer i området samtidig som det britiske ostindiske kompaniet hadde startet erobring. Det var et firma som fra 1600-tallet hadde hatt enerett på britisk handel i Asia. Kompaniet startet midt på 1700- tallet en okkupasjon av Bengalområdet. De krevde høye skatter av bøndene, og hadde enerett på mye handel til lave priser. Inntektene finansierte kriger mot selvstendige indiske. På 1800- tallet var kompaniet rett og slett en kolonimakt. Hundretusener av indere ble arbeidsløse når billige, britiskproduserte varer utkonkurrerte den indiske næringen. Råvareproduksjon og eksport gikk negativt ut over 4
matproduksjon til lokale områder. Britene beskyttet sin økonomi, noe inderne ikke kunne når britene var de som kontrollerte alt for å fremme sine egne interesser. Imperiets juvel Kompaniets hær besto av mange indere som i 1857-58 startet et opprør som mange andre grupper sluttet seg til på grunn av misnøye med styret og misjoneringen. Opprøret utfordret britene, men imperiet slo tilbake. Etter opprøret ble kompaniet tilsidesatt mens de britiske myndighetene selv gikk inn for å ta styringen. Etter dette ble britisk kontroll direkte innført over to tredjedeler av området, og indirekte gjennom allianser i den siste tredjedelen. Engelsk språk, lov og kultur ble tvunget inn, og via samarbeid med mektige godseiere økte forskjellene veldig. Landet hadde betydning både militært og økonomisk. En viktig forutsetning for britenes kontroll var deres militære styrke som ikke bare ble benyttet i India, men også i resten av Asia, i Egypt og i Sør-Afrika. Alle utgifter ble dekket av det indiske statsbudsjettet, så indere betalte gjennom skatt for kolonisering av eget land så vel som andre deler av verden. I tillegg var en solid administrasjon sentral. 1000 britiske tjenestemenn med en halv million indere under seg styrte sammen med militæret over 300 millioner indere som britene solgte mengder av industrivarer til samtidig som de tok mye råvarer fra. De skapte et stort handelsoverskudd ved å selge mer til dem enn de kjøpte. Godt utdannede indere i administrasjonen ble ofte behandlet dårlig, så nasjonalistiske ideer oppsto også her. I 1885 ble Den indiske nasjonalkongressen stiftet for å skape et sentrum for den indiske nasjonalismen. I starten krevde de noen demokratiske endringer og at indere skulle få flere stillinger i administrasjonen. Flere indere utrykte misnøye med at britene tok ut store verdier fra landet og ikke hjalp til når hungersnød krevde millioner av liv. Det at myndighetene i slike nedgangstider var mer opptatt av å opprettholde eksport av mat til britiske kunder fremfor å organisere hjelp og senke priser for indere ble sterkt kritisert. Muslimene i landet - 1/4 - mente kongressen i for stor grad fremmet hinduistisk nasjonalisme, og opprettet derfor i 1906 Den muslimske liga. Dermed var grunnlaget til stede for den uenigheten som oppsto da britene etter 2. verdenskrig trakk seg ut. Andre erobringer Britene fikk kontroll over Sri Lanka, Burma og Malaysia. Nederland hersket fra før av over Indonesia, mens Frankrike erobret hele dagens Vietnam, Laos og Kambodsja, et område vi kaller Indokina. Russland konkurrerte med britene om innflytelse særlig i Afghanistan, men ingen av dem kunne ta området når geriljasoldatene hadde kontroll. Ellers tok russerne store områder både øst og sør for seg mot slutten av 1800-tallet, men kalles ikke en kolonimakt fordi de greide å skape et sammenhengende imperium, til forskjell fra europeernes spredte kolonier. 5
Kina - kaos og rot Imperialismens tidsalder Kina ble ikke en koloni på samme måte som India, men i andre halvdel av 1800-tallet fikk likevel Europa, USA og Japan innflytelse som endte med at landets selvstendighet minket. Dette opplevdes som ydmykende og kom som et sjokk for et rike som hadde vært en ledende verdensmakt i veldig lang tid. Imperiet utvides Den kinesiske kulturen, ideologien og styresettet hadde virket samlende for en sterk stat som hadde eksistert siden 221 f.kr. Et bredt utvalg folkegrupper definerte seg som kinesere, holdt sammen av embetsmenn kalt mandariner. Under ledelse av et nytt dynasti opplevde landet en ny storhetstid på 1700-tallet, og en stor ekspansjon fant sted slik at grensene ble omtrentlig slik de er i dag. Befolkningen økte raskt, men var bærekraftig ved hjelp av et godt jordbruk og import av nye varer som poteter og mais. Samtidig sørget myndighetene for å bygge ut infrastruktur, mens de holdt skattenivået ganske lavt i forhold til slik det var i Europa for ikke å gjøre folk misfornøyde. Samtidig var Kina en ledende eksportør av porselen, te og silke i bytte mot gull og sølv, som ofte var hentet ut fra Latin-Amerika og Sør-Afrika. Ellers lå kineserne foran europeerne innen ernæring, levealder, lokal økonomi og handel og lese- og skrivekunnskaper blant folket. Det de ikke hadde var en stat som fokuserte på å erobre andre steder i verden for å ta markeder, råvarer og utnytte arbeidskraft. En svekket stat - Kina tvinges åpent for handel Når 1800 kom var tegnene til stede på at det kinesiske samfunnet ikke lengre var hva det en gang hadde vært. Den sterke befolkningsøkningen ga nå stort press på ressurser, og et stivt og autoritært styre hadde blitt for redde for å miste makten. Når voldsomme opprør oppsto på landet brukte staten mer og mer ressurser på å stoppe dem, men da ble det mindre penger til flombeskyttelse og annen infrastruktur. Samtidig tok vesten igjen Kinas kunnskapsforsprang. Britene var først ut. De hadde før betalt for kinesiske varer med sølv og gull, men nå dyrket bønder i India opium som britene krevde å kunne bruke som betaling i stede. Kinesiske myndigheter ville ikke ha det giftige stoffet i sitt land, så i 1839 brøt den første opiumskrigen ut. Kina tapte, måtte åpne havnene for handel, betale store mengder sølv og gi fra seg Hong Kong. Britene bestemte at kineserne skulle ha lave tollsatser, som ruinerte håndverkere som ikke kunne konkurrere med de lave prisene. Britene var derimot ikke fornøyde og krevde å kunne handle mere. Kineserne sa nei, men etter en ny krig måtte de igjen gi etter. Kinas selvstendighet minket stadig på grunn av kriger og trusler. Europeerne tok over tollvesenet slik at de var sikre på at det de betalte i toll ble tilbakebetalt i form av krigserstatninger og gjeld. Kristendommen skulle spres, og kinesisk lov gjaldt kun for kinesere, ikke utlendinger. 6
Opprør Rundt omkring i landet gjorde folket opprør på grunn av nedgangstider, dårlig styre og manglende motstand mot imperialistene. Mest kjent er nok Taiping-revolusjonen fra 1851 og som varte i 15 år, hvor opprørere fikk kontroll over mye av Kina. Nært 30 millioner døde før myndighetene vant. En endte med et splittet land der småkeisere hadde opprettet egne hærstyrker og innført lokal skattelegging. Noen prøvde seg til og med på å bygge ut transport og industri, men det ble også sterkt motarbeidet. I 1895 tapte Kina en krig mot Japan og måtte med det gi fra seg Taiwan og Korea til japanerne. Dette og flere katastrofer led opp mot et opprør helt på slutten av århundret, som europeerne betegnet som bokseropprøret. Opprørerne prøvde i stor grad å innføre en vestlig samfunnsmodell. Kristne og misjonærer ble drept, jernbane ble revet opp og telegraflinjer hogget ned. I 1900 gikk de inn i Beijing og beleiret utenlandske ambassader. USA, Japan og flere vestlige land sendte tropper for å hjelpe sine folk og kunne ta makten i dette riket som nå så ut til å falle helt fra hverandre. I etterkant krevde de store erstatninger. Det er ikke så rart at det sittende styret i landet mistet oppslutning. Nasjonalisme fikk en viktig posisjon da det sittende styret hadde sin opprinnelse utenfor landet, og i 1911 var det hele over. En republikk erstattet et nesten to tusen år gammelt keiserrike, men roen hadde ikke lagt seg. Kaos, skiftende regjeringer, borgerkrig og svakt styre fulgte frem til kommunistenes overtagelse i 1949. Det er flere grunner til at Kina ikke ble kolonisert slik Afrika ble. Det var flere stormakter som kjempet om Kina, og det var større motsetninger mellom dem. Dermed holdt de hverandre i sjakk. I tillegg krevde USA at alle skulle ha like vilkår for handel, men ingen skulle direkte gå inn og styre. I tillegg var (og er) Kina stort, det har mange innbyggere, de hadde vært et rike i lang tid og de hadde en solid kultur som ga samhold. Japan - en selvstendig øy Av alle landene i Asia var det kun Japan som greide å styrke sin stilling heller enn å miste den. Landet greide å bygge opp et industrisamfunn slik som europeerne. Likevel så det mørkt ut i 1854 da amerikanske krigsskip ankret opp utenfor øya og med kanonbåtdiplomati (et land plasserer sin marine utenfor et annet land for å presse det andre landet til å gå med på det første landets ønsker) tvang Japan til å gå med på å åpnes for fri handel og innflytelse. Herifra gikk utviklingen i stikk motsatt retning av hva den hadde gjort i Kina. En vellykket revolusjon brøt ut i 1868 som endte med at en gruppe menn tok makten fra den sittende øverstkommanderende for hæren. De hadde som mål å skape en sterk stat for å unngå kolonisering og utenlandsk dominans slik de andre asiatiske landene hadde havnet under. Det ble bygd jernbane, skip, telegraf og anlagt industri. Ungdommen ble gjerne sendt til vesten for å få fin utdannelse og lære hvordan bedriftene fungerte. Samtidig opprettet staten mange bedrifter som, etter å ha vært i drift en stund, ble solgt til private. De som ville bygge fabrikker fikk lån, og utenlandske ble hentet inn for å dele kunnskap. En var forsiktig med å ta opp lån utenfor landegrensene eller gi utlendinger mulighet til å investere i landet, og ellers ble alt finansiert av høye skatter. Med tiden ble Japan imperialistiske i stor konkurranse med Europa og USA. Militæret ble rustet opp, og i 1894-95 vant japanerne en krig med Kina som ga dem Taiwan. Det likte ikke russerne, som selv ville ha noen områder nær Japan, så da var alt duket for krig i 7
1904-05 som japanerne vant etter å ha senket mesteparten av den russiske flåten. Noen år senere erobret de Korea og styrte det som en koloni. Et autoritært og besluttsomt, bestemt og handlekraftig styre er noe av grunnen til at Japan greide å styrke seg selv i konkurranse med europeerne. Utviklingen ble passet på slik at ikke andre fikk overtaket, i tillegg til at Japan var et lite land som var lett å holde samlet. Ingen dypt kulturelle eller religiøse uenigheter fantes, og høy utdanning, god økonomi og velutbygd infrastruktur hjalp positivt til. Latin-Amerika - Frihandelsimperialisme Latin-Amerika løsrev seg fra europeerne i etterkant av Napoleonskrigene, og ble egentlig ikke erobret igjen slik Afrika ble. Derimot fikk innvandring, investeringer, handel og økonomisk dominans så stor betydning at det gjerne omtales som frihandelsimperialisme. Dette preget landene så mye at deres frihet til å utvikle egen politikk var begrenset. Nord- Amerika mottok mengder av europeere, mens Latin-Amerika heller beholdt et stort flertall av indianere, afrikanske slaver og etterkommere. Den politisk dominerende overklassen var hvit, og europeisk innvandring og firmaer hadde sin innvirkning. I størst grad var det Storbritannia som var aktive, og verdensdelen hadde en viktig posisjon i den britiske utenriksøkonomien. De investerte i bygging av infrastruktur og industri, og latinamerikanske land drev mye eksport av jordbruksvarer aka. kaffe, korn, sukker, kjøtt etc, og mineraler. Fra 1850 og ut århundret ble stadig større områder åpnet for produksjon og privat eierskap, som tvang urbefolkningen til side. Samtidig var den økonomiske veksten god, men i hovedsak var det de rikeste hvite som tjente på det i samarbeid med utenlandske aktører. Flere bønder og indianere forsøkte derfor opprør, men størst betydning fikk den meksikanske revolusjonen i 1910. Etter en blodig maktkamp vant opprørerne. De fikk gjenerobret jord, det ble etablert et reformvennlig styre som begrenset makten til overklassen, kirken og kapitalistene fra utlandet. Revolusjonens mest radikale mål ble ikke nådd, men den var likevel en inspirasjon for hele kontinentet. Storbritannia var lenge den ledende stormakten i Latin-Amerika, men mot slutten av århundret var det USA som tok over posisjonen særlig i Mellom-Amerika. Store selskaper gjorde store investeringer, og landet blandet seg mer og mer inn i politikk for å heve egen interesser. Også militær makt ble brukt i økt mengde, som i 1895 da opprørere på Cuba fikk støtte av Statene, som tre år senere gikk til krig mot Spania, som Cuba på den tid tilhørte. Spania tapte, USA overtok flere spanske kolonier og sikret seg stor politisk og økonomisk innflytelse på Cuba. USA sto i kulissene også da flere andre kolonier løsrev seg. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 8