Tidlig Norge 1
Denne delen omhandler utviklingen gjennom forhistorien i det som i dag er Norge, fram til ca. 800 e.kr. Gjennom hele denne perioden var Norge en utkant i Europa. Viktige impulser fra kulturer lenger sør brukte lang tid på å nå fram hit. Omtrent samtidig med at de første menneskene slo seg ned langs norskekysten, begynte folk i Midtøsten å dyrke jord og holde husdyr. Først flere tusen år senere slo jorddyrking for alvor gjennom som levevei i Norge, og med jordbruket ble det også her lagt grunnlag for maktkonsentrasjon og større forskjeller mellom høy og lav i samfunnet, som ellers i Europa. Dette betyr likevel ikke at menneskene i Norge levde isolert. Som vi skal se, var det gjennom hele forhistorien en utbredt kontakt mellom folkegrupper i Sør-Norge og kulturer lengre sør og øst. I jernalderen må for eksempel impulsene fra Romerriket ha vært særlig sterke, noe funn fra for eksempel Illerup Ådal i Danmark bare er ett av mange eksempler på. Lengst nord i landet har folk dessuten hatt kontakt med kulturer i dagens Finland og Russland gjennom flere tusen år. Sammendrag De første menneskene i Norge I lang tid var de nordlige delene av Europa dekket av is, og først da den begynte å smelte for 15 000 år siden kunne mennesker begynne å utforske området. Det tok mange tusen år før all isen hadde smeltet, og det var i innlandet den forsvant sist. Derfor er det ved kysten vi finner de eldste tegnene på bosetning, men i dag kan vi likevel finne mange av tegningene lengre inne på land enn hva de opprinnelig var når de ble tegnet. Det er fordi når den tunge isen smeltet begynte landet å heve seg - noen steder er det ikke ferdig enda - og i den prosessen har bosetninger sim i eldre steinalder lå helt nede ved sjøen nå havnet lengre inne på land. 2
Den første innvandringen Før innlandsisen smeltet var det to veier til Norge. Den ene var i nord gjennom Finland, den andre fra sør og vest; her var avstanden over havet mye kortere enn i dag. Det var før i tiden et sammenhengende landstykke mellom England og Danmark, som krympet inn og forsvant da havet steg med vann fra issmeltingen. Folk og dyr i dette nordsjølandet kunne rømme til Danmark, England eller med båter over havet til Norge når de så at områdene druknet. De kunne også gått på isen om vinteren. Vi kan derfor si at issmelting i stor grad førte til at Norge ble befolket. Selv om klimaet kunne være ganske jævlig, for å si det pent, fantes det masser av ressurser langs den isfrie kysten, for eksempel fisk, sjøfugl, sel og litt lengre inne i landet, reinsdyrflokker. For mindre menneskegrupper som levde av fisking og sanking måtte dette være en gullgruve. De var sannsynlig vis på vandring mellom de beste fiske- og fangstplassene, og etter hvert (for om lag 10 000 år siden) beveget de seg også opp på fjellene, til isfrie områder der mye rein beitet. Uansett hvor rik naturen var, var menneskene som levde av jakt og sanking avhengige av store områder. Dagens beregninger antyder at hver person trengte kanskje 25-100 km 2. Det er grunnen til at folketallet i Norge i begynnelsen bare kan ha vært noen tusen, der folk levde i grupper på 15-25 stykker. Med så små grupper ble det i vanskelig å ha et samfunn preget av sosiale forskjeller, for man kunne bare eie det en selv fikk bært med seg. Steinalderen Siden stein ikke råtner, slik som tre og skinn gjør, er det nettopp stein vi har igjen fra steinalderen, og som er grunnlaget for navnet på tiden fram til ca. 1800 år f.kr. Det betyr ikke at de ikke hadde andre materialer: Klær ble laget av skinn, man hadde trebuer og treskaft til pil og bue og til annet utstyr. Arkeologer finner også noen få ganger redskaper av bein. Flintstein var foretrukket i mange sammenhenger, fordi det var lett å gjøre det skarpt. Problemet var at en ikke har flintstein naturlig i Norge, så enten må steinalderfolk ha funnet det på strender etter at det har blitt ført med havis fra Danmark, eller drive handel med folk lengre sør. Funn av store mengder flint tyder derfor på mye byttehandel med folk fra Danmark. Andre steintyper som var nyttige var grønnstein, kvartsitt og kvarts. Jordbruket 4000 år før Kristus nådde kunnskapen og teknologien rundt jordbruk frem til Skandinavia, etter mange tusen års spredning gjennom Europa. Likevel var jordbruksrevolusjonen her til lands en langvarig prosess, for i de første tusen årene var jordbruk bare kjent i sør, og jakt, fiske og sanking var fortsatt viktig. Fra ca. 2800 f.kr. skjedde det derimot endringer i bosetningsmønsteret, og i løpet av 500 år var jordbruket spredd langs hele kysten mens store jeger- og sankerboplasser ble forlatt. Siden 2300 f.kr. har jordbruket vært avgjørende for bosetningen i landet. De plutselige endringene i bosetningsmønstret og samtidige endringer i materialutvalget på 2000-tallet f.kr. kan hinte til at jordbrukets oppsving skyldes en større 3
innvandring, som brakte med seg raske endringer og nye kunnskaper. På denne tiden kom også det indoeuropeiske språket inn i dagligtalen, som er et språk med grunnlag i Sørøst- Europa og som videre har vært utgangspunkt for de fleste europeiske språk. Hele denne teorien om innvandring er ikke helt sikker. Alternativer kan være at mer kontakt med folk sør for Norge ga folket her kunnskap om det å drive jordbruk, men så raske som endringene var er det liten sjans for at handel og møter var den eneste påvirkningen. I motsetning til i Midtøsten vokste det ikke frem bysamfunn her i Norge som et resultat av jordbruksrevolusjonen. Folketallet økte og kulturen endret seg, men bosetningen var spredt. Ingen hadde noen nødvendighet for større fellesskap. Jordbruket ble heller ikke tatt i bruk av alle i befolkningen. I nord beholdt de sine gamle metoder, fordi klimaet ikke passet så bra med kornsortene, og i resten av landet fortsatte jakt og fiske som en viktig del av næringsgrunnlaget også for de som drev jordbruk, noe som økte fordelene med å ikke bo i store samfunn, men å i stede ha store områder med dyre- og planteressurser disponibelt for mindre grupper mennesker. Bronsealder De første metallgjenstandene kom til landet 2000 år f.kr., men det tok nærmere 200 år før mennesker kunne utnytte det godt. Vi sier av den grunn at bronsealderen startet rundt 1800 f.kr, selv om metallet hadde vært i bruk allerede i 200 år. Kunnskapen om metall kom samme vei som jordbruket, fra Midtøsten og opp mot Norge sydfra. Norge var en utkant og det er usikkert hvordan kontakten med utlandet faktisk foregikk, men det er funnet helleristninger som avbilder store båter med mange folk i, så Bronsealdersamfunnet I bronsealderen vokste det frem et høvdingsamfunn i de fruktbare jordbruksområdene på Østlandet, Sør-vestlandet og rundt Trondheimsfjorden. Store gravhauger hinter til at noen greide å opparbeide seg en status i samfunnet, for gravhaugene var en måte å vise hvilken maktposisjon den avdøde hadde. Dette var makt som fulgte med for eksempel stort overskudd fra jordbruket. Bronsen bidro etter alt å dømme til større forskjeller i samfunnet. De som klarte å få kontroll over produksjon og/eller import av metallene som trengtes for å lage bronse (kobber og tinn) fikk en viktigere stilling. Metallbruken førte også til at økt spesialisering innen jordbruket samlet makt i bestemte handlekraftige slekter og områder. Bronse var sjeldent og dyrt, så det var også perfekt for å klargjøre og vise rikdom og status. I hovedsak ble bronsen brukt som statussymboler, ikke nødvendigvis til nyttegjenstander. Det ble også brukt innen våpenteknologi, men mye er blitt støpt om i ettertid, så få slike gjenstander eksisterer fortsatt. Til tross for tidens navn var fortsatt de fleste av nytteredskapene folk brukte til daglig laget av stein, skinn og bein; Bronse var rett og slett ikke sterkt nok. Om lag 1500 år f.kr. begynte bønder i Sør- og Midt-Norge, Danmark og Sør-Sverige å bygge langhus. De kunne være opp til 25 meter lange og åtte meter brede. Store hus kunne 4
symbolisere rikdom, og det krevde mye innsats for å bygge slikt et bygg. Menneskene bodde i én del, dyrene i den andre. Langhusene tyder på en mer bofast jordbrukskultur. i nord Vi vet ikke sikkert, men det kan antas at allerede 8000 år f.kr. vandret det folk inn i Nord-Norge fra dagens Finland og Russland. Det vi vet sikkert er at 6000-5000 år f.kr. var det kontakt mellom fangstfolk i Finnmark og kulturer lengre øst og sør. Denne kulturelle kontakten har vært vesentlig for utviklingen i nord i all tid. Vi kan anta at det allerede i steinalderen ble brukt ski og sleder om vinteren og båter om sommeren for å ta seg frem i nordområdene. Dette kan være en forklaring på hvorfor keramikkunnskapene kom så mye tidligere til Nord-Norge enn til sør. Handelen mellom Finnmark og Russland ble hyppigere, og bedre organisert. Kjeramikk og bronsegjenstander fra Russland ble byttet mot pels, og senere kom også kjennskapen til jernet denne veien, men dette metallet fikk ikke den samme samfunnsmessige betydningen i nord som det fikk for jordbruket i sør. I nord fortsatte de fleste menneskene som jegere og sankere som i all hovedsak brukte redskaper av stein og bein. Kan opprettholdelsen av dette jegerlivet være grunnen til at den samiske kulturen ble utviklet like før Kristi fødsel? På denne tiden begynte jordbruket også å få grep i nord, som kan ha ført til at flere jegerne og sankerne ble mer opptatt av å beholde sin identitet som nettopp noen som ikke stolte for mye på jordbruket, og gjennom den tanken kan de ha utviklet en egen kultur, den samiske. Jernalder Tiden mellom ca. 500 f.kr. til 1050 e.kr. kategoriseres som jernalderen, men i denne teksten tar vi for oss tiden frem til vikingtida, ca. 800 e.kr. Når kunnskapen om jern kom til Norge satte det i gang store forandringer. Det første jernet kom til Norge nesten tusen år etter at det først ble tatt i bruk i Lilleasia. Folket i sør lærte å utvinne jern av keltiske folkegrupper som bodde i Europa, mens i nord kom kunnskapen noe tidligere, fra Finland og Russland. I dag er det ikke mye å finne av jernredskaper fra denne tida, men det har mer å gjøre med at jern ruster og forsvinner enn at det ikke var populært. Faktisk har man ikke funnet noen steinredskaper fra perioden, noe som sier en god del om hvor stor omleggingen hadde vært fra stein til noe bedre. Jern hadde mange positive sider som gjorde det til det første bruksmetallet i Norge. Det var lett å utvinne, for det en trengte var ved og myrmalm, som begge er lett å finne i den norske naturen. Bronsen tok aldri helt av, fordi det måtte importeres. Med jern kunne alle som mestret teknikken utvinne metallet av lokale ressurser. 5
Nyrydding og gårdsdrift i jernalderen Ved overgangen til jernalderen ble også klimaet våtere og kaldere. Vi kan anta at dette førte til at husdyr måtte være mer inne om vinteren, som igjen leder til at en må fôre dem, og fôr må samles før vinteren. I tillegg ble det bygget opp båser i langhusene for å ha bedre kontroll på dyra, og man anla steingjerder for å holde dyrene unna åker og eng. Dermed fikk man en inndeling av innmark og utmark, og grenser for privat eiendom. Noen steder kunne det bli anlagt flere hus og gårder rundt et tun: en utvikling av små landsbyer. Avlingene økte av at en kunne ta gjødsel fra fjøsene og spre på åkrene før dyrking, men det som virkelig hjalp for jordbruket var jernet som gjorde det mulig å komme opp med mer effektive redskaper. Gode jernøkser ble brukt til å rydde skog, som gjorde det mulig å bygge flere gårder. Det foregikk en betydelig nyrydding av land i århundrene etter Kristi fødsel. Større gårdsbruk og bedre avlinger førte til en befolkningsøkning i Norge frem mot 500-tallet, før det stoppet opp i hele Europa som følge av en byllepest ikke veldig ulik svartedauden. De stoppet jernproduksjonen og la gårder øde. Dette er derimot bare å se på som et hakk i plata, for fra midten av 600-tallet tok befolkningen seg opp igjen og nyryddingen fortsatte. Befolkningsøkningen førte til at folk også bosatte seg på fjellene om sommeren og anla setrer, mens det langs kysten ble opprettet flere fiskevær; et viktig ledd i økningen av fiskeri fra 700-800 e.kr. Høvdingsamfunnet Bedre tider og økning i folketallet førte til større forskjeller. Store gravhauger tilsier at folk «av høyere betydning» ble gjort ekstra stas på, og muligens at en sterkere sentralmakt var under utvikling - kanskje til og med kongemakt. Gravhauger i Borre i Vestfold tilsier at dette området utviklet seg til et politisk sentrum. Flere folk betydde større konkurranse og kamp om ressurser. Det er funnet forsvarsanlegg som skulle beskytte rikdommer og viktige maktposisjoner, noe som kan tyde på at landet ble oppdelt i flere riker med et anspent forhold seg imellom. I Nord-Norge har man funnet rester etter kretstun bestående av flere store hus hvor mannskapene til en lokal høvding bodde, ordnet rundt et tun. Disse mannskapene kan for eksempel ha samlet inn ressurser for høvdingen, og kanskje drev de handel og krevde inn skatt. På Jæren kunne mannskapene ha kontroll over skipstrafikk og kreve inn toll og avgifter. Et av de rikeste gravfunnene gjort i Norge skjedde på Avaldsnes ved Karmsundet, hvor den som var så heldig å kontrollere sundet også kontrollerte store deler av handelen langs norskekysten mens han hadde gode muligheter for fortjeneste. Det var nettopp her Harald Hårfagre opprettet en av sine kongsgårder. 6
Handel og kulturveksling Langs norskekysten vokste det frem maktsentre og handelssentre fra hvor det ble mulig å kontrollere ferdsel, import, eksport og annen kontakt med utlandet. På østlandet finnes det også slike steder langs elver langt inn i landet. Import og eksport var nesten en forutsetning for de som ønsket å bli rike og mektige. I de første århundrene etter Kristus var det primært handel med Romerriket som foregikk. Rundt de romerske hærstyrkene som var stasjonert ved grensene til riket utviklet det seg byer med håndverkere og handelsmenn. Denne handelen førte også til mer organisert jakt og utvinning av ressurser her til lands. Flere nordiske krigere gjennomførte tjeneste i den romerske hæren. De fikk opplæring og verdifull kunnskap av verdens ledende krigsmakt som de kunne spre videre til samfunnene i nord. En tydelig konsekvens av dette er at nye våpen inspirert av de romerske våpnene ble tatt i bruk. Også romerske mål- og vektsystemer ble innført, og beboerne i nord utviklet et eget skriftspråk med utgangspunkt i de romerske tegnene. Samfunnsendringer Vestromerrikets fall på 400-tallet fikk relativt liten betydning for Norge. Handelen med de samme områdene fortsatte som før, selv om de ikke ble overstyrt fra Roma lengre. På 700-tallet erstattet skip robåter, som førte til at samferdselen ble bedre og handelen økte. Det ledende landet på denne tiden var Frankerriket. Kombinasjonen av større befolkning, begrensede ressurser og bedre båter åpnet for økt utvandring over havet mot for eksempel Orkenøyene, Hebridene og Island. I starten var ferdene rolige, men etterhvert fikk de et nytt og mindre fredelig innhold. Vikingtiden er et faktum. Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 7