Da redaktøren vår ble akutt syk i mars, fikk Gatemagasinet Virkelig samtidig en unik mulighet. Hans svært nærgående, personlige dagboknotater og hans mobilkamera tar pulsen på UNN Tromsø fra innsiden. Svalbard, tirsdag 22/3-2011 klokka 08.00: Det er dagen for hjemreise etter fire fantastiske dager på 78 grader nord. Sammen med et knippe flotte mennesker jeg sitter sammen med i et statlig forvaltningsorgan, har jeg hatt arbeidsomme og opplevelsesrike dager i isbjørnens rike. Jeg står i dusjen og summerer opp turen på denne siste dagen. Jeg er uthvilt og i fin form. Nede i restauranten på hotellet deler jeg som vanlig en hyggelig frokost med mine arbeidsfeller. For min del en skikkelig cowboyfrokost; to skiver grovt brød med speilegg og bacon, pluss fire trivelige kjøttboller som triller rundt på tallerkenen. Det som skulle skje de neste dagene kan ikke tilskrives maten på hotellet, la det være sagt. Reisefølget drar ut på en flott tur rundt på øya i minibuss. Det er ennå tidlig på dagen, og jeg kjenner en stigende følelse av oppblåsthet. Akkurat som om frokosten ikke vil gli skikkelig ned i magen. Jeg kjenner meg kvalm og til dels uvel. Tilbake på hotellet må jeg legge meg nedpå, og flere av mine kolleger undrer seg hvordan jeg har det. Min vanlige vitalitet var borte, og jeg var noe blek om nebbet. Den deilige avslutningslunsjen valgte jeg å stå over, da jeg allerede var i gang med å springe på do hvert femte minutt. Foran meg lå en flytur til Tromsø få timer unna, og jeg begynte å bli bekymret. 1 / 19
Bilde tatt på Svalbard, noe blek og ikke spesielt smilende. Noe var i gjære... Trykk i kabinen min Smerten i magen blir verre for hver gang jeg går på toalettet, og kvalmen stiger. Jeg klarer ikke å sitte i ro, men må bevege meg hele tiden. Fremme på Svalbard lufthavn må jeg igjen på do, og klarer akkurat å gjøre meg ferdig sittende før magen vrenger seg, og jeg kaster opp. 2 / 19
Heftigere og mer intenst enn jeg noen gang før har opplevd. Jeg kjenner et drag av trykk over brystet og svimer nesten av. På vei gjennom gaten og inn til flyet oppdager jeg at jeg har fått vindusplass midt i flyet. Flyet er bortimot fullt, og jeg ser for meg at det er umulig å booke om til toalettsetet. Det er ikke sikkerhetsbelte der. 3 / 19
Uendelig vakre Svalbard. Til tross for smertene er det ingen grunn til å klage på utsikten. Jeg må vel på godt gammelt norsk holde meg i en time og 40 lange minutter. Det skulle vise seg å bli en konsentrasjonsøvelse av de sjeldne. En øvelse som skulle føre til et indre trykk i kroppen som ble mer enn smertefullt. Et host, og hele flyet ville hatt gleden av hele mitt kroppsinnhold. Men jeg klarer det. Takket være stahet og en konsentra-sjonsøvelse jeg engang lærte av en teaterinstruktør fra Mexico. Kort fortalt handler den om å flytte seg ut av sin egen kropp. En øvelse jeg har hatt glede av ved mange uvirkelige hendelser i livet. I Tromsø blir jeg for en gangs skyld ikke stoppa i tollen. Min kollega Ivar ser at jeg er dårlig når jeg setter meg ned like ved dassen i ankomsthallen for å vente på tur. Køa av trengende er uendelig. Ivar tilbyr seg å hente min koffert på båndet, mens jeg holder avføring og magesyre på forsvarlig avstand. Mens jeg sitter der får jeg pustebesvær, akkurat som om åndedrettet snøres sammen til halvparten, samtidig som en intens smerte dukker opp i brystet og stråler utover armene mine. Stråling. Armer. Nå blir jeg redd. Smerten er ubeskrivelig. Om å gjøre opp for en taxi og sitt liv på samme tid Jeg sier farvel til kollegene mine på flyplassen, og Ivar hjelper meg med å praie en drosje. Jeg klarer ikke å bære bagen min, jeg har mistet kraften i armene. Jeg blir svimmel av pustebesværet, der jeg sjangler ut mot bilen. Jeg setter meg inn og tar farvel med min bekymrede kollega, Ivar, og hans faderlige formaning om at jeg sporenstreks skulle til lege. Smertene i hele kroppen er så intense nå at jeg ikke tenker helt klart. I bilen finner jeg ut at jeg heller skal dra til Tromsdalen og gjøre mitt fornødne før jeg setter meg i kø på legevakta. Dessuten har jeg et ettermiddagsmøte jeg må rekke. Jeg er overhodet ikke rasjonell, men ringer for sikkerhets skyld legevakta på vei over tverrforbindelsen. Ni sekunder ut i samtalen sier vedkommende i andre enden av telefonen strengt: Du kommer hit med én eneste gang. Be 4 / 19
taxien kjøre deg helt til ambulanseinngangen. Vi åpner porten for deg nå. Det var sagt med en sånn mamma-stemme, jeg turde ikke annet. Da svetter jeg. Jeg tenker på hjertet. I nær familie har jeg hjerte-/karproblematikk, men har alltid vært sikker på at jeg ikke kommer til å bli plaga. I dette øyeblikket forbanner jeg alle hamburgerne jeg har spist, pilsene jeg har drukket, kolesterolen, våkenettene og kotelettene jeg har slukt med litervis av cola som følgesvenn. Jeg forbanner min nedlatenhet overfor Grete Roede og Fedon Lindberg, og ber til min skaper om at han må stå meg bi. Nå går det opp for meg at jeg ikke er udødelig. Jeg gjør opp kortet i taxien i full visshet om at det var siste gang jeg dro det kortet. I det irrasjonelle smertehelvetet var jeg sikker på at jeg skulle dø. Jeg er ikke redd for mitt endelikt, men det er så mange ting jeg ennå skulle ha gjort. Dessuten har jeg ennå ikke fylt 42 år. Det er nesten latterlig å sette ord på det, men billedlig sagt gjorde jeg ikke bare opp for turen, men også for mitt liv. Jeg husker at jeg tenkte at om jeg overlever dette, er SATS neste. Og bare drit i å invitere meg på hamburger og øl. Nå skal jeg springe Oslo Marathon. 5 / 19
Etter dette skal jeg springe Oslo Marathon. Da jeg dreit meg ut Taxien må stanse seks meter unna ambulanseinngangen på legevakta i Tromsø. En annen taxisjåfør hadde parkert på en måte som sperret inngangen. Jeg ser en åpen port og en båre som står klar. Taxi-sjåføren hjelper meg med bagen og jakken, og akkurat i det jeg skal ringe på knappen i mottaket etter hjelp, starter den verste spyria jeg har opplevd i mitt liv. Jeg støtter meg mot en murvegg ved porten og spyr seks ganger på rad. Det kommer ikke litt, det spruter, og jeg klattfarger nysnøen rett ved mottaket. Smerten river, og det siste spytaket skulle bli det verste. Fra nederst i magen starter en bølge som tar fullstendig kontroll over kroppen min. Jeg får ikke luft, det svimler for meg i det jeg kjenner at jeg i det siste harket også driter i buksa. Betydelige mengder, nok til at det når ned til sokken på høyre fot. Jeg tenker ikke på det pinlige i dette da, men takker tilfeldighetene for at jeg alltid går med mørke bukser. Legevakta kaster ikke bort tiden Så husker jeg ikke så mye mer. Jeg vet ikke om det går tre eller ti minutter, men plutselig ligger jeg i bar overkropp på en benk i et undersøkelsesrom på legevakta. En sykepleier med en tørr høvel barberer bort hår på brystkassa mi der det senere skal sitte noen festepunkter for å måle EKG. En måling som forteller noe om den elektriske aktiviteten i hjertet mitt. Det ligger i lufta, 6 / 19
lege og sykepleiere mistenker at Eliassen har fått hjerteinfarkt. Jeg er i ørska. I ettertid har jeg fått vite at jeg i dette øye-blikket har tatt et bilde av meg selv med mobiltelefonen, og sendt det ut til to av personene jeg skulle ha vært i møte med. I mappen for sendte elementer ligger et bilde av meg, rødsprengt i ansiktet og med en surstoffmaske på. Kledelig pinlig i ettertid. Etterrettelig inntil det sinnsyke. Jeg minnes at jeg tenkte der jeg lå på akuttbenken, at jeg håper de ikke klipper opp buksa mi. For da vil de oppdage at i dag hadde Eliassen gått hjemmefra uten bleie. Her er litt av kimen i denne historia, det bekymret meg ikke i kampens hete at jeg dreit meg ut. Legevaktens proffe stab vet hva de gjør, om jeg noen gang hadde betvilt det. I mappen for sendte elementer ligger et bilde av meg, rødsprengt i ansiktet og med en surstoffmaske på. Det gikk forferdelig fort. Jeg blir i forholdsvis høyt tempo trilla opp på akutten av legevaktens egne sykepleiere. Det eneste jeg i ettertid har reflektert litt undrende over, var en stemme som sa: Vil du betale kontant eller med kort? Jeg rakk altså å betale egenandelen på legevaktundersøkelsene før vi rulla mot akutten. Jeg vet ikke om dette er vanlig prosedyre, og det gjør streng tatt ingenting, men i et øyeblikk der du tror at du er døden nær, er det absurd å trekke kortet. Forfall nå, på en måte. Jeg hadde nok vært mer bekvem i all ubekvemmeligheten med en giro med meg på båra, eller for den saks skyld en regning i posten i dagene etterpå. Jeg har gjort meg noen tanker om dette i ettertid, og den eneste logiske konklusjonen mitt komiske hode kan komme opp med, er at om jeg hadde strøket med denne dagen, ville pengene vært tapt for Helse Nord. Derfor altså den bærbare bankterminalen på legevakta. Spøk til side om jeg noen gang på spalteplass eller i det private har ytret meg negativt om legevakta i Tromsø, skal jeg spise det i meg nå. Jeg er evig takknemlig for deres handlekraft denne dagen. Akutten UNN Tromsø, 22/3-2011 klokka 17:35 Jeg ligger i en korridor bak påskegule forheng i Gilberts rike et lite minutt, og skal etter hvert få lære at gul er sykehusets farge for smitte. En myndig kvinnelig sykepleier bryter stillheten. Hun sier sitt navn og forteller at hun senere skal forklare meg hvorfor hun hilser på meg med hanskene på. I ettertid har jeg forstått at det var automatikk for henne å gjøre dette, trolig av to grunner; fordi hun måtte komme fort i gang med meg, og fordi det var flere mennesker tilstede i 7 / 19
gangen. Fiffig, proft og diskret. Den neste timen under denne kvinnens ledelse kommer jeg aldri til å glemme. Jeg var hennes pasient, i hennes trygge regime. Når hun ga ordrer til min helbred, stod leger og bioingeniører som logrende hunder opp etter veggen. Hun kjørte svært strengt på regler for omgang med pasient Eliassen denne dagen. Her ble hansker byttet for hver nye oppgave, og utstyr ble kasta i søppelet om legen hadde gjort en liten brøler med det sterile regimet. Dette var forsmaken på et par døgn i isolasjon. Det demret for meg etter hvert at folket som jobbet rundt meg hadde flere teorier om hva som var galt med meg. Tanker om infarkt, toksiner (matforgiftning), norovirus og flere aggressive basillteorier. Akuttsykepleieren tok tusen prøver mens hun mellom slagene viste seg som en god og beroligende samtalepartner. I ettertid husker jeg ikke alt, trolig på grunn av en altfor høy feber, men jeg lærte en lekse av denne kvinnen: kunnskap er meningsløs om du ikke kan filtrere den gjennom hjertet ditt. Den unge akuttlegen blir også et fint minne, til tross for at hun måtte utføre en del tildels ubehagelige undersøkelser av Eliassens hulrom. Så gjentar jeg meg selv til det kjedsommelige; man glemmer sin blyghet og bluferdighet på et sykehus der man føler seg trygg, der menneskene bak frakkene inn-byr til tillit, utviser profesjonalitet og empati, og uten å nøle eller tvile gjør jobben sin. Sykepleier Brille med marsboerdrakten Jeg trilles ut av akutten og inn i en heis, og opp på isolatet som skulle bli min slagmark de neste tre døgn. Slagmark for her utkjempes kampen mot virus og basiller i smittsomme kropper. Isolat du tenker kanskje ensomhet. Joda, der er ikke så enkelt å få venner og familie inn der, men magisk nok kompenseres dette på en måte jeg ikke hadde ventet. I en slik situasjon forventer du kanskje korrekte helsearbeidere som stikker riktig og som fører seg med en kald mine fra vakt til vakt. Det er ikke slik. På denne avdelingen er det til og med bare sykepleiere ansatt i tillegg til leger, i møte med pasienter. Primærsykepleie, kalles det, sier sykepleier Brille på Infeksjon, mens hun for n`te gang utvi-ser sin imponerende simultankapasitet: Fag til fingerspissene, mens hun samtidig snakker rolig om vanlige mellommenneskelige ting og veileder and-re sykepleiere. Hun drar meg ut av tunge tanker, venefloner og brillekateter med oksygen. Hun får meg til å beholde min verdighet til tross for min nakne, delvis barberte overkropp, mitt skitne hår, det stinkende toalettet og mitt lekre sykehusundertøy. Hun får meg til å kjenne det helt naturlig å være der, i situasjoner ikke engang kjæresten min får se meg i med et termometer med plasttrekk ut av rumpa fire ganger i døgnet. Det gjør liksom ingen ting om jeg spyr på gulvet. Det er normalt om jeg driter i senga. Så er det umulige mulig. Det finnes engler på denne jorda. Engler fordi de utfører det overmenneskelige i vanskelige situasjoner. Sykepleier Brille med marsboerdrakten får bli representanten for disse englene som hver og en burde vært hyllet og hed-ret. Vi er mange som er takknemlige, motta vår dyptfølte takk, marsboerengler i alle land. Måtte det engang vises på 8 / 19
lønnslippen hva dere egentlig er verdt for helsen vår. Infeksjon sengepost UNN, Tromsø 22/3-2011 klokka 20:00 Utslitt, svimmel og litt redd. På Infeksjon går undersøkelsene av kroppen min som en stafettpinne fra legevakt via akutten og hit. Det settes et bekken ned i dassen og innholdet skal bokstavelig talt analyseres, ved siden av settes et vaskefat som jeg skal spy i. Dette skal også under lupen. Sykepleieren er ung og vakker, og jeg er ikke noe tøff. Hun insisterer proft, jeg gjør som hun sier. Prøvene går til testing. Jeg trilles ut igjen og ned på røntgen, etter at jeg omtrent er vakuumpakket og har fått et digert munnbind på. 9 / 19
For et bra sykehus! Til dels fornøyd mellom slanger, ultralyd og røntgenapparater. Her kan man se mitt delvis barberte bryst. Den joviale røntgenlegen Radiografen tror meg ikke når jeg mener at jeg ikke klarer å stå oppreist. Med enkle grep har han fått meg på beina og klistra brystkassa mi til en maskin. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står. Jeg kjenner at tarminnholdet presser alle veier, men holder ut. Jeg ser etter en dass, men det er utenfor rekkevidde. Jeg klemmer igjen alt jeg kan. Bildene er tatt og røntgenlegen sitter klar med ultralydapparatet. Han er i godt humør. Han kikker inni kroppen min. Det er vondt som faen når han presser det kalde lydhodet inn mot innvollene minne. Han oppmuntrer, og på sitt herlige gebrokne norsk konstaterer han at jeg nettopp har tissa og at jeg ikke er gravid. Han klasker meg litt på flesket og sier at jeg burde gjort noe med dette. Det er faktisk hyggelig. Ikke så meget alkohol, sier han plutselig. Faen, tenker jeg. Jeg har ikke nytt alkohol på mange dager. Du har litt fett på lever, men går bra, sier han jovialt. Så er han ferdig, takker for seg og går. Jeg ligger igjen i en dam av ultralyd-glidemiddel og vil alvorlig drite. Ser etter dassen igjen, men mistenker at den er på venterommet der ute. Hvordan skulle det tatt seg ut? En halvnaken bamse, innsmurt i glidemiddel, løper mellom det påkledde folket, vill i øynene, på leting etter en dass. Jeg blir liggende. Det dukker opp et menneske fra ingensteds og tørker av meg og triller meg ut i gangen. Der venter en portør som tar meg tilbake til infeksjonsposten, i en dritetrengt hyggelig samtale om tatoveringer. Lykken lukter bæsj For et bra sykehus, tenker jeg. Alle er bra, alle er hyggelige og flinke. Er det ingen drittsekker her? Ingen inkompetente idioter? Inne på isolatet mitt igjen får jeg superkrefter. Jeg hopper ut av senga og river av meg trusa i hoppet, i det ræva treffer dassen utstøter jeg et jubelbrøl. Oh, lykke! Noe senere kommer endelig meldinga jeg har venta på. Du har ikke hatt hjerteinfarkt, Eirik, roper søster Vakker inn i slusa. Angsten slepper taket. På et sted føler jeg at jeg har fått livet i gave. 10 / 19
Det blir ei jævlig natt. Kanskje den verste i mitt liv. Pustebesvær, diaré og oppkast. Bryst- og hode-smerter og et frostanfall. Jeg må ha hjelp. Feberen rir kroppen min og gir krampelignende ristinger. Jeg ligger i fosterstilling og spyr mens jeg rister. Avmakt. Jeg er redd. Men englene er der. Jeg er trygg, men redd. Marsboerenglene gjør ingen brå bevegelser, de holder et fokus jeg ikke evner å holde på. Trøster, roer, snakker. Infeksjon sengepost UNN, Tromsø 23/3-2011, tidlig Det er morgen. Jeg har ikke sovet mye. I ørska ser jeg en høy mann komme inn i slusa. Jeg ligger i en seng med intravenøst i armen, og oksygenslanger i nesa. Han er legen min, hans navn kan forveksles med en komikers. Han hilser på meg og er rolig, forklarer hva de leter etter og mener at jeg ikke bør ha noen avtaler de neste dagene. Jeg spør, vi snakker. Marsboerenglene sjekker diskret at doktoren med komikernavnet er hyggelig med meg. De står liksom bak ham, men likevel holder de meg i handa. De er på en måte på mitt parti. Denne dagen har ikke så mange minner. Jeg skal egentlig bare ligge der. Kroppen skal jobbe. Den skal kaste ut all betennelsen så proteinene i blodet mitt viser at jeg ikke er forgiftet mer. Vi kan hjelpe kroppen litt, men mest av alt må den ville jobbe selv. Jeg er motivert. Vanligvis drikker jeg minst to liter cola om dagen, men nå klarer jeg ikke tanken. Jeg fantaserer om å få cola intravenøst. Englene ler, jeg ler. Så gråter jeg litt. Og det er helt greit. Dagen går mellom toalett, oppmuntring til å spise og spyrier. Kroppen jobber. Det går rett vei. Feberen synker sakte. Blodverdiene blir noe bedre. Jeg føler meg mildt sagt elendig. Natta kommer, men er lik dagen. Nesten like mange marsboerengler om natta som om dagen. Jeg vil sove, men får det ikke til. Englene flyr sakte rundt meg. Jeg har det godt, bortsett fra en eneste ting: Tv-en er langt oppå veggen, fjernkontrollen slutter å virke, og jeg er lenket til sengen. Det var ikke til å unngå at jeg mot min vilje måtte nyte en episode med Charter-Svein. Traumatiserende. Marsboerenglene hjalp meg å bearbeide inntrykkene etterpå. Engler liker heller ikke Charter-Svein. 11 / 19
Jeg fantaserer om å få cola intravenøst. Infeksjon sengepost UNN, Tromsø 24/3-2011, tidlig morgen Det er torsdag morgen. Den hyggelige marsboeren fra et av våre naboland kommer inn gjennom slusa. Jeg har akkurat kreket meg på do, og denne turen avslører at det ikke er noe fastere avføring i dag heller. Heldigvis har jeg ikke kastet opp på et døgn og føler meg noe bedre, men følelsen av å ha vært påkjørt av en trailer er eneste beskrivelsen som passer. 12 / 19
Magesmertene har avtatt i intensitet, men jeg har gangsperre i mellomgulvet. Håper du vil ha litt mat i dag, det er så fint at du holdt en stund på frokosten du spiste i går, til tross for at det ikke var så mye, erter hun. Hun stuller og steller, og det går 13 / 19
Traumatisert av en fryktelig episode av Charterfeber opp for meg at dette, blant mange, er et svært dedikert menneske. Hun kan noe om mennesker, hun ser meg og min frustrasjon og avmakt over å måtte oppta ei seng på et sykehus. Paradoksalt nok er jeg oppriktig takknemlig over å være her. Eller; jeg må være her. Hvis noen nå hadde bedt meg om å gå fra infeksjonsposten og ned til kiosken på sykehuset, hadde jeg ikke hatt krefter til det. Marsboerengelen kommer inn med et brett med en skive ristet brød, en klatt smør og en kopp buljong. Bare tanken på mat får magen til å vrenge seg, men jeg vet at jeg må få noe ned i magesekken. Mat gir kraft til helbred og til å kunne gå oppreist. Jeg kjenner hvor sliten jeg er, kjenner hvor trygt og godt det er å være her. Kjenner meg godt ivaretatt. Jeg klemmer i meg bit for bit av brødskiva, og slurper i meg én teskje av gangen av den vanligvis velsmakende buljongen. Kvalmen presser matbitene opp mot det såre mellomgulvet, og truer med å kaste ut maten. Jeg biter det i meg, er i ferd med å gi opp, men ønsker å være en flink pasient. Gjøre som sykepleieren sier. Jeg er som et barn som vil ha ros. Naivt nok blir det drivkraften til å få i seg maten. Skiva er oppspist og en halv kopp buljong har fått plass i min ellers så store magesekk. Jeg sitter i senga og kjenner at nå kaster jeg opp. Som en lam, løfter jeg beina ut av senga med hendene og trør på gulvet. 14 / 19
Bare tanken på mat får magen til å vrenge seg. Men jeg vet at jeg må få noe ned i magesekken Jeg åler meg mot et bord under vinduet på det lille koselige rommet mitt. Den første spyklatten er liten, men fyller munnhulen, og jeg svelger den like før den kommer ut. Det passer meg ikke å spy nå. Jeg har jo ikke spydd på et døgn, dessuten er mage og mellomgulv utslitt. Tårene spretter mens jeg holder tilbake mageinnholdet. Det roer seg, igjen får jeg puste. Svimmelheten holder på i rive meg over ende, jeg klamrer meg til bordplata så veneflonkanylen som er teipet fast i handa truer med å rive opp huden. Jeg håper doktoren snart kommer med gode nyheter, at det er som jeg tror, at jeg er på bedringens vei. At de har funnet ut om det er et toxin eller et virus som herjer i kroppen min. At han snart kommer for å fortelle at jeg kan reise hjem om få dager. Jeg er kraftløs og utmattet. Skallen holder på å revne, og jeg har hatt ekstreme hodesmerter i to døgn. Jeg vil ikke ha så mye smertestillende, kun litt på kvelden for å få sove. Min bestemor var en kjent oversøster det het det da på Mottagelsen på gamle RST. Hun var nøye med hvordan man distribuerte tabletter i familien, men en mann på over hundre kilo skal 15 / 19
ikke ha nesten 40 i feber så lenge. Jeg må revurdere Paralgin forte, om ikke for smertelindringen, så for den febernedsettende effekten. Englene synes det. Og da er jeg enig. 16 / 19
...et helvete av redsel og smerte, spy, drit, redsel og avmakt. En forgiftning eller et virus, har de sagt. De siste dagene har vært et helvete av redsel og smerte, spy, drit, redsel og avmakt. Jeg har sovet tre timer i natt. Første natta med søvn på tre døgn. Maten koker i magen, jeg klarer det ikke lenger. Smerten river i mellomgulvet da magesyra, brødskiva og buljongen spruter ned i do. Seirer over maten med svensk støtte Det blir ettermiddag, og jeg oppfordres igjen strengt til å spise. Tanken på mat er fremmed etter at mellomgulvet ennå verker etter oppkastet i formiddag. Frøken Nord-Sverige i påskegul marsboerdrakt bringer meg to kjøttkaker og en potet. Lukta av feit brun saus har tidligere fått meg til å juble, men ikke i dag. Alle musklene i kroppen spenner seg. Jeg må. Ellers kommer jeg meg ald-ri ut av sykehuset. Oppriktig sagt, jeg er på mitt 17 / 19
Her kommer ingen inn uten marsboerenglenes velsignelse. aller laveste psykisk, jeg er knekt av en kropp på over 100 kilo som ikke spiller på mitt lag, og sliten. Uendelig sliten. Det er vondt å gå på do, vondt å puste, vondt å se på tv, en skallebank fra helvete og kjæresten min er i Oslo for tiden. Faen! Jeg tygger på den første kjøttkakebiten i ti minutter. Svelger. Venter. Med øynene lukket kjenner jeg kjøttslaggets vei ned i magen. Der det skulle landet trygt i et hav av magesyre er det ingenting. Jeg venter. Ingenting skjer. En bit til så en bit til. Etter en time er maten fortært. Jeg ligger i senga og venter. Venter på at kroppen skal kaste det ut. Det skjer ikke. Jeg er overrasket. Etter tre timer er maten fremdeles i magen, og skjønne Frøken Nord-Sverige berømmer meg for at jeg har vært så flink. Så vakkert å tenke på. Den vanligvis sværkjefta selvstendige digre mannen er plutselig en liten hvalp som får skryt av mor. Man må ha vært i en slik situasjon for å forstå dette litt komiske scenariet. Hennes skryt fikk meg til å ønske meg mer mat, og den kvelden fortærte jeg kveldsmat på vanlig vis. Den intravenøse posematen kunne kobles ut av armen. Jeg tror den siste posen var den femtende literen med saltvann englene holdt meg levende med. Endelig kunne jeg springe lykkelig på dass uten et rullende råtungt stativ med en pose på. Faren for å drite på dørstokken igjen var minimal. Oh, lykke. Til tross for en noe sår stjert, sitter jeg på doen og synger glade sanger. Svenske sanger. 18 / 19
Tror Marsboeren sier Fordi Infeksjon Jeg De bedring. langt komikernavn stå. Høydeforskjellen doktoren englene løpe, Da med Epilog Så der. klemt Epikrise Hoveddiagnose: e(r): Behov diaré hotellfrokost, Etter Hodepine. Status Våken, viser Lab: Leucocytter innkomst.( ) kan setter jeg våkner Når Det den barn. punkterte hvert nær det og jeg engler. jeg mitt De oppkast. siste tror gir seg visitt. frisk, isolasjon. kommer sengepost også ikke fastslå av mulig ligger, lurer gode fra kontaminerte på Marsboerengler. ned posen at hjul, men Doktoren var Nord-Sverige lov engler. i nummenhet progno-ser, marsboer lager på tillegg Innsyknet A09.0 at når blir å jeg men 41 på om det var klemme klare å UNN, folk den sove år underlig marsboerengel Særlig til jeg bor Annen snart den kommer. gammel rusten diaré hi. som svar. Brille føler samme fredag godt. distalt at smittefare, femtende Jeg henter folk nordsvenske står jeg og vis Jeg på og meg Lada lufta skal på Jeg Vi mann uspes. våkner. statusforskjellen i nesten Mars. så 25/3-2011, elevengelen dag takker, armer Mars, snakker tilbake klar bare tror uten store, må literen pille skallebank på med gastroenteritt på modig. støtte og men Vi gjennom notert motor, Svalbard. å engler. og sammen, coronarsykdom snakker med ben dra ved tidlig skallen nesten hadde da trygge hennes meg svimmelhet hjem Jeg samt nå saltvann hjelp tør og O, som dusjen, er Symptomene ut, litt, vil forsiktighetsregler jeg helga det doktoren min som sovner. eller og thorakale jeg av svever mellom dra, men de ikke vært kolitt irriterer folk og englene oss, så virker natt. i men og forskjellen ønsker slekt. svare skinnende Jeg skal fra mulig stille av jeg går, epigastrielle klemmende vil meg oppriktig infeksiøs debuterte sover elefant vil jeg holdt ( )Innkommer og helt rundt snakke hadde annen meg bli bare løpe litt etter i ærlig. lengre. stort Mercedes, meg forhold inne at og himmel glade litt årsak. jeg ut planet. hvert litt leger magesmerter. straks god sett levende i mer på med nok snøen. Jeg mus, til over natt. rommet forlater alltid hele og Bidiagnos nærhet omsorg etter nå ennå riktignok doktor helvete. men min pga. med. Forløp: innkomst: klar samarbeider godt. Tilbakevendene takvise smerter i epigastriet/thorax.( ) Hun på Skjønt natta. Får Vurdering: Muligens sykmeldt. i. mulig v. væske. venstresidig 15,6-6,3. Noro Første virus. Neutrofile døgn fremre Svar fortsatt avventes. hemiblokk. 14,5. oppkast CRP ( )Det I 82-26. øvrig og avtales diaré. sinustakykardi I blodgass Roet ikke seg kontroll. antydet gradvis med Ingen hyperventilasjon frekvens ned resept. og 110. observeres.( ). Ikkeved skal Z29.0 EKG også mitt. Jeg badespeilet Tilsvar: Teksten seksjons-overlege Pettersen kunne er uten ikke forelagt at dy noen meg Vegard UNN av da v/ disse Skogen, jeg adm. skulle har dir. klinikksjef hatt Tor reise, innvendinger Ingebrigtsen, og Jon etterlot Mathisen meg til klinkksjef teksten. denne og kommunikasjonssjef Markus tannkremkunsten Rumpsfelt, på Hilde 19 / 19