AV SAMME FORFATTER Roskilde (roman, 2009) Øya (boksingel, 2009) Furuset (roman, 2013)
Linn Strømsborg Du dør ikke
Från mitt sovrumsfönster hör jag klockorna som ringer nånting börjar nåt tar slut i mitt liv står det still hur jag än springer KENT, «ANDROMEDA»
6 måneder
KVART PÅ SEKS. Det er mørkt ute, men nattbordslampa skinner. Jeg sovna fra den, som vanlig. Jeg setter meg opp i senga, skrur på radioen, gjesper og rister på hodet. Jeg strekker hals og titter ut. Ser tørt ut. Ikke snø. Gradestokken like over null. Grått. NRK Dagsnytt sier dette er NRK Dagsnytt og klokka er seks når jeg står på badet og pusser tennene. Teller inni meg for hver tannrad. Nederst til høyre, ti, foran nede, ti, nederst til venstre, ti, spytt. Samme tellinga oppe. Jeg kaster kaldt vann i ansiktet og leter med lukkede øyne etter et håndkle samtidig som Anne Jetlund Hansen avslutter sendinga med nyheten om at Kent legger opp: «Det svenske bandet som ga ut sitt første album i 1995 kom i natt med nyheten om at deres aller siste album vil utkomme i mai, etterfulgt av en avskjedsturné. Les mer om dette og resten av nyhetene på nrk.no. Vi er tilbake med neste nyhetsoppdatering halv sju.» Jeg går inn på soverommet og setter meg på senga. Blir sittende litt, før jeg bøyer meg ned og trekker fram joggesko og treningstøy fra under senga, tar på meg sports-bh, tights, en tynn ullgenser og en hettejakke. Knytter skolissene og reiser meg, hopper litt nervøst på gulvet, før jeg tar håret i hestehale på vei ut. Rasker med meg nøklene fra kroken i gangen og låser bak meg. Tar på meg hodetelefonene i oppgangen og begynner å løpe så fort jeg er utenfor. Leter opp Kents Isola før jeg legger mobilen i lomma bak på tightsen. Det er ikke glatt, men jeg er allikevel forsiktig. Ser ingen andre her ute. Etter at jeg har dusja litt for lenge, står jeg på
soverommet igjen, skal velge klær. Har lagt ullstrømpebukse og ullgenser på senga, finner et skjørt og en skjorte i skapet, kler dem fort på meg for å ta igjen tida i dusjen. Jeg burde egentlig sitti på bussen nå, men sitter på senga, åpner PC-en. Finner hjemmesida til Kent i bokmerkene. De har lagt ut en ny video. Den er tre minutter lang. Det rekker jeg. Trykker på Play. Trykker på Play igjen tre minutter seinere. En jente med langt, hvitt hår og dødningmaske malt i ansiktet trommer mens hun følger en vei, gjennom en skog, inn i en tunnel. Og fra mørket og alle kanter kommer de, ett etter ett, albumene deres, der er jenta fra Hagnesta Hill, flyet fra Isola, tigeren fra Vapen & ammunition, hundene fra B- sidor 95 00. Jeg finner mobilen, begynner på en melding til Jo. Sletter med en gang. Begynner på en melding til Miriam. Sletter den også. Så går jeg med et plutselig hastverk. Jeg sitter bakerst i bussen og ser ut på byen som våkner og lysner. Inni meg marsjerer fortsatt jenta med dødningmaske og tromme, men nå er det gatene mine hun forserer, fra Haugenstua til Furuset, der jeg vokste opp, hun går forbi vinduet mitt, forbi vinduene til alle jeg kjenner, og alle stimler sammen, titter ut, gnir seg i øynene, hvem er det der? Og på netthinna mi lyser korset og tittelen fra deres siste album opp, Då som nu för alltid, jeg hører stemmen til Joakim Berg og tenker at dette ikke var avtalen, det var ikke sånn det skulle bli, Joakim, ikke noe av dette var en del av planen.
HVER ENESTE DAG slutter mennesker å puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislett hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt. Det jeg er redd for kommer ingenstedsfra. Det kan ikke løpes fra. Og allikevel løper jeg. Sakte og tungt, raskt og lett. Rak i ryggen, andpusten og livredd. Jeg løper for å holde meg i live, for å kjenne at jeg fortsatt puster, at jeg ikke dør ved neste skritt, heller ikke det etter det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det, eller det. Som enkle hjerteslag treffer føttene mine underlaget og jeg redder ikke verden, jeg forsøker bare å redde meg selv, runde på runde, skritt for skritt. Hver dag løper jeg.
JEG HETER EVA, som i Bibelen, selv om jeg verken tror på den eller Gud. Jeg jobber på Folkehelseinstituttet, på et forskningsprosjekt om ungdom med minoritetsbakgrunn. Jeg kjenner cirka seks andre her, ingen veldig godt. Jeg samler inn data, lager rapporter i Excel, leverer dem til sjefen. Får en ny bunke med rapporter daglig, jeg liker det. Det er trygt. Trygge data om trygge mennesker som blir til trygge grafer. Livene deres blir statistikker som er lette for meg å lese. Jeg har ikke jobba her så lenge. Hjemmefra tar det tjue minutter med bussen. Hvis jeg går, tar det en time. Bestevennen min heter Jo og bor på Furuset. Bestevenninna mi heter Miriam og bor i Paris. Han jobber på IKEA, selv om han kunne blitt hva han ville. Han sier han liker det. Miriam er kurator, jobber på et lite galleri jeg aldri klarer å uttale navnet på, og har blitt akkurat det hun ville. Jeg skal jobbe her i et år til med mindre prosjektstillingen min blir forlenga. Hvis den ikke blir det, får jeg finne på noe annet. Jeg er ikke bekymra. Jeg bor for meg selv i en leilighet som er stor nok for meg, men ikke en til. Jeg kjenner ingen av naboene mine, men jeg vet at over meg bor det en gammel mann som hører på radioen litt for høyt. P2 hele dagen. Og i leiligheten ved siden av den bor det et ungt par, som ikke synes leiligheten er for liten for to. I tredje etasje bor det en mor som jeg tror er alene med en datter, en litt eldre kvinne enn meg som jeg sjelden ser, og i leiligheten helt øverst tre studenter i et kollektiv. De har fest en gang