Regionalt senter for spiseforstyrrelser

Regionalt senter for spiseforstyrrelser Kartlegging av tilbud, kompetanse og samarbeid innenfor fagområdet spiseforstyrrelser 2013

Innhold 1 Innledning... 1 2 Sammendrag... 2 3 Metode... 3 4 Nøkkeltall... 4 5 Diagnose og behandling... 5 6 Henvisning og samarbeid med andre instanser... 7 7 Veiledning og oppsøkende virksomhet... 9 8 Nettverk og videreutdanning... 10 9 Tilbudet ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser... 12 10 Sammenlikning med 2006-undersøkelsen... 13 11 Avslutning... 15 12 Referanser... 16 13 Vedlegg 1... 17

1 Innledning I 2006 gjennomførte Regionalt kompetanseteam for voksne med spiseforstyrrelser, ved Nordlandssykehuset, en kartleggingsundersøkelse i forhold til behandling av voksne med alvorlige spiseforstyrrelser i Nord-Norge, med datagrunnlag fra 2005. Undersøkelsen var et ledd i å planlegge utviklingen av det regionale tilbudet til denne pasientgruppen. I 2009 ble Regionalt senter for spiseforstyrrelser opprettet ved Nordlandssykehuset, bestående av kompetanseteam med poliklinisk virksomhet og døgnenhet med 12 plasser. Det er nå gjort en oppfølgingsundersøkelse med datagrunnlag fra 2011. I tillegg er vinklingen noe mer rettet mot det regionale senteret og erfaringer med regionens bruk av dette så langt. Målet med undersøkelsen er for øvrig å se på forekomst av spiseforstyrrelser i vårt materiale, eksisterende tilbud til pasientgruppen, samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene og kompetanse og behov for kunnskap på området. Formålet med undersøkelsen er kvalitetssikring av behandlingstilbudet til pasienter med alvorlig spiseforstyrrelse. Undersøkelsen ble sendt ut til ansatte med status som behandlere i spesialisthelsetjenesten, leger og helsesøstre i kommunehelsetjenesten og privatpraktiserende psykiatere og psykologer med avtale med Helse Nord. Undersøkelsen er kvantitativ i form av et elektronisk spørreskjema, utarbeidet i Questback. Antall spurte var 908 med en svarprosent på 45. Først kommer en gjennomgang av rapportens nøkkeltall, med noen metodiske betraktninger. Videre vil det dreie seg om de ulike temaene; diagnose og behandling, samarbeid med andre instanser, veiledende og oppsøkende virksomhet og nettverk og videreutdanning. Et eget avsnitt handler om erfaringer med Regionalt senter. I neste del har vi sett litt på tallene fra 2006-undersøkelsen opp mot vårt materiale. Vi har også en egen gruppe av kliniske ernæringsfysiologer som utgjør 30 respondenter. Resultatene kommer som et eget vedlegg. Undersøkelsen og rapporten er utarbeidet av prosjektgruppa som har bestått av May Linchausen, nettverkskoordinator, Jannike Karlstad, hovedfag sosialt arbeid, Marlene Blomstereng Karlsen, klinisk ernæringsfysiolog og Margrethe Arntsen, enhetsleder. Thomas Annaniassen har bidratt med statistisk bearbeiding. Vi ønsker å takke alle respondentene for deres bidrag! Dato 12. juni 2013 May Linchausen Prosjektleder/nettverkskoordinator Regionalt senter for spiseforstyrrelser Nordlandssykehuset HF 1

2 Sammendrag Denne undersøkelsen ble sendt ut til 908 respondenter med en svarprosent på 45. Respondentene er ansatte med status som behandler i spesialisthelsetjenesten, helsesøstre og fastleger i kommunehelsetjeneste og privatpraktiserende i Nord-Norge. 76 % av respondentene svarer at de har møtt pasienter med spiseforstyrrelse i sin praksis siden 2006. I 2011 har hver behandler i gjennomsnitt hatt tre pasienter med spiseforstyrrelse. Når det gjelder spesifikt gutter/menn til behandling det samme året, var antallet per behandler i gjennomsnitt to, av de få respondentene som rapporterer at de har hatt denne gruppen i behandling. I hele undersøkelsen er aldersgruppen 18-29 høyest representert. Det rapporteres om flest pasienter med uspesifisert spiseforstyrrelse, og deretter er anorexia nervosa den diagnosen respondentene har hatt mest befatning med. Når det gjelder samarbeid innad i hjelpeapparatet oppgir de fleste at i den grad de samarbeider med noen er det stort sett med fastlegen, da som regel ved poliklinisk henvisning. Den instansen det samarbeides minst med er medisinske avdelinger. På spørsmål om respondentene eller enheten de jobber ved driver ambulant eller oppsøkende virksomhet, er det et fåtall som driver slik aktivitet. 25 % av respondentene driver selv veiledning i forhold til spiseforstyrrelse. Rundt 10 % av respondentene eller enheten de er ansatt ved driver undervisning, den er i størst grad gitt til skolen; ansatte, elever og foresatte. Av respondentene selv er det kun 1 % som mottar veiledning regelmessig, 57 % mottar av og til. De aller fleste sier de har behov for veiledning i forbindelse med behandling av pasienter med spiseforstyrrelse. 8 % av respondentene er deltakere i kompetansenettverk tilknyttet spiseforstyrrelse. Det er da snakk om Regionalt klinisk nettverk for voksne med spiseforstyrrelser. Det deltakerne finner mest nyttig ved nettverket er årlige konferanser og informasjon på nettverkets nettside. Når det gjelder videreutdanning relatert til spiseforstyrrelser rapporterer 14 % at de har tatt dette. Det er kompetanseprogrammet kropp og selvfølelse og kognitiv terapi ved spiseforstyrrelser flesteparten har tatt. Hele 87 % sier de har behov for mer kompetanse på feltet, og de områdene som peker seg ut er motivasjonsarbeid, familiearbeid og tidlige tegn på spiseforstyrrelse. Undersøkelsen tar også for seg erfaringer så langt i forhold til Regionalt senter for voksne med spiseforstyrrelser som ble opprettet i 2009. 37 % av respondentene sier at de eller deres pasienter har benyttet seg av tilbud ved senteret. Det som kommer frem er at en stor andel ikke kjenner til flere av senterets tilbud, behandling i døgnavdeling viser seg som det best kjente. Denne undersøkelsen er en oppfølging av nettverksundersøkelsen som ble ferdigstilt i 2006. Det vi stadig ser er at det er lite samarbeid mellom instansene i hjelpeapparatet. Flesteparten av respondentene ønsker mer kompetanse i forhold til spiseforstyrrelser, da gjennom veiledning, kurs eller videreutdanning. Det er fortsatt også svært få som oppgir å være deltaker i kompetansenettverk. Datagrunnlaget for de to undersøkelsene er ulikt, men slik tallene viser har hver respondent i gjennomsnitt hatt tre pasienter med spiseforstyrrelse hver i 2005 så vel som i 2011. Diagnostisk ble det rapportert om høyest forekomst av pasienter med uspesifisert spiseforstyrrelse i 2011 mens overspising var høyest representert i 2005. 2

3 Metode En ulempe som ofte nevnes ved bruk av spørreskjema er lav svarprosent, ofte på under 50 %. I denne undersøkelsen er altså svarprosenten på 45, hvorvidt svarene vi har fått her er representative for gruppen av de som jobber med spiseforstyrrelser i Nord Norge er usikkert. Vårt mål for undersøkelsen har vært å nå flest mulig av respondentene i de utvalgte gruppene, men vi vet at når det kommer til fastlegene spesielt er det en del vi ikke har fått kontakt med. I Finnmark er det 97 hjemler for lege mens vi har sendt ut undersøkelsen til 76 stykker, det er dette fylket vi har nådd ut til flest leger. I Troms er det 170 hjemler mens vi der har spurt 125 leger. I Nordland er det 250 hjemler mens vi kun har spurt 35 leger på grunn av begrenset tilgang til e-postadresser til fastleger. Når det gjelder Nordland viste det seg å være problematisk å få kontaktinformasjon. Tabell 1. Svarprosent i kommunehelsetjenesten Spurte antall Svar antall Svar % Finnmark 119 29 24 % Helsesøstre 43 22 51 % Leger (antall hjemler 97) 76 7 9 % Troms 235 87 37 % Helsesøstre 110 75 68 % Leger (antall hjemler 170) 125 12 10 % Nordland 167 68 41 % Helsesøstre 132 59 45 % Leger (antall hjemler 250) 35 9 26 % Man kan tenke seg at noe av frafallet i denne undersøkelsen er selektivt, ved at enkelte yrkesgrupper har vært mindre villig eller interessert i å delta enn andre. Det er omtrent 300 respondenter som har svart på hele undersøkelsen. Enkelte har kun svart på innledende spørsmål, naturlig nok falt en del i fra på spørsmål om de hadde hatt pasienter med spiseforstyrrelser eller ikke. En faktor som også kan bidra til lav svarprosent kan være liten interesse for emnet. Vi kan for eksempel sammenlikne de to gruppene helsesøstre og fastleger, i Finnmark er svarfordelingen på henholdsvis helsesøstre 51% og fastleger 9%. Den samme tendensen ser vi i Troms der helsesøstrene har en svarprosent på 68, mens legene har en svarprosent på 10, og videre i Nordland med helsesøstre på 45% kontra leger på 26%. Man kan tenke seg at helsesøstre ofte er den første instansen pasienter med spiseforstyrrelse møter, gjennom skole spesielt, derfor er muligens oppmerksomheten rundt pasientrgruppen større. 3

Det er også mulig at behovet for økt kompetanse og samarbeid er større hos helsesøstrene. En liknende tendens ser vi dersom vi sammenlikner svarprosent mellom poliklinikker og døgnenheter, der førstnevnte jevnt over har en høyere svarprosent. Det kan selvsagt være flere grunner til dette, man kan tenke seg at kjennskap til fenomenet, samt det å treffe pasienter med spiseforstyrrelse, er større på poliklinikker. Det kan også ha noe med tid og kapasitet å gjøre, det å se nytteverdien av en slik undersøkelse. Dette gir om ikke annet et bilde av hvordan omfanget av og arbeidet med pasienter med spiseforstyrrelser utarter seg i Nord-Norge. De åpne spørsmålene i undersøkelsen gir oss ved det regionale senteret nyttig informasjon i form av konkretet tilbakemeldinger på vår virksomhet så langt. 4 Nøkkeltall Spørreskjemaet ble sendt ut til 908 hvorav 409 besvarte. Det er ca 300 som har svart på hele undersøkelsen, 94 respondenter ble silt ut på spørsmål om de har hatt pasienter med spiseforstyrrelser eller ikke, og svart nei på dette. De 300 respondentene som gjenstod har svart på de fleste spørsmålene, det er imidlertid noe frafall på enkelte spørsmål. Av de 409 respondentene er 189 ansatt i spesialisthelsetjenesten, 192 i kommunehelsetjenesten (leger og helsesøstre) og 28 er privatpraktiserende. Den yrkesmessige fordelingen er som følgende: 156 helsesøstre, 83 leger, 54 psykologer, 52 sykepleiere, 22 sosionomer og 42 i kategorien annet. Kategorien annet består av blant annet fysioterapeuter, vernepleiere og pedagoger. Av de som har svart på undersøkelsen er 38 % helsesøstre. Og svarprosenten er høyere blant ansatte i poliklinikker kontra døgnavdelinger. Geografisk sett er 44 % av respondentene fra Nordland, 42 fra Troms og resterende fra Finnmark. Vi kan anse denne svarfordelingen som naturlig etter befolkningstettheten i de tre fylkene. I tillegg har vi i 2012-undersøkelsen trukket inn yrkesgruppen kliniske ernæringsfysiologer. Av de respondentene som har svart sier 76 % at de har møtt pasienter med spiseforstyrrelser siden 2006. I 2011 har hver enkelt av dem i gjennomsnitt hatt tre pasienter med spiseforstyrrelse. Her viser det seg imidlertid et vidt spenn, ved at enkelte oppgir null pasienter i løpet av dette året mens andre oppgir opptil 30 pasienter. Når det spesifikt gjelder gutter/menn til behandling oppgir 17 % av respondentene at de har hatt denne gruppen til konsultasjon i løpet av 2011. Antallet mannlige pasienter per respondent var i gjennomsnitt to. Når det kommer til alder på pasientene, er gruppen 18-29 år høyest representert. 4

Figur 1. Yrkes- og fylkesfordeling av respondentene 180 160 Finnmark 140 22 120 100 Troms 80 60 40 20 0 16 75 5 6 4 34 13 24 17 6 7 25 59 33 25 9 29 Nordland 5 Diagnose og behandling Det er en stor diskrepans mellom forekomst av spiseforstyrrelser og henvisninger til hjelpeapparatet, man har estimert at 30 % av de med anorexia nervosa og 6 % av de med bulimia nervosa kommer til behandling (Statens helsetilsyn 2000). I vårt materiale kommer vi frem til estimat på ca 0,15 % av befolkningen, som har vært i kontakt med helsetjenesten for sin spiseforstyrrelse i 2011 i Nord-Norge. Slik det refereres til i rapporten fra 2006 vil 68 pasienter (kvinner) i alderen 14-24 år i Helse Nord trenge innleggelse i en spesialisert behandlingsenhet per år. Dersom vi ser på tallene fra denne undersøkelsen, er det 114 respondenter som svarer at enten de eller deres pasienter har benyttet seg av tilbudene ved Regional senter for spiseforstyrrelser. Blant de respondentene som har hatt pasienter med spiseforstyrrelser i 2011, rapporteres det om flest pasienter med uspesifisert spiseforstyrrelse og deretter anorexia nervosa. Ca. 2/3 av respondentene svarer at de har hatt 1-2 pasienter med disse diagnosene i løpet av dette året. Den diagnosen behandlerne hadde minst befatning med i 2011 var atypisk bulimia. Vi ser den samme tendensen her i forhold til tallene ovenfor, som sier at en høyere prosentandel av pasienter med anorexia enn med bulimia kommer til behandling. Man kan tenke seg at 5

anorexia er den mest synlige diagnosen innenfor spiseforstyrrelser, muligens blir disse pasientene lettere fanget opp av hjelpeapparatet. Det kan også tenkes at noen pasienter med bulimia kommer inn under diagnosen uspesifisert spiseforstyrrelse. Ifølge våre tall er pasienter med overspisingslidelse lite representert i hjelpeapparatet. Skårderud et. al (2004) sier at det er stor variasjon i forekomsttall, dette skyldes gjerne bruk av vanskelig sammenliknbare metoder. Man kan også se overdrevne forekomstestimater. Det er indikasjoner på at forekomsten av anorexia har vært relativt stabil de siste 25 år, mens det muligens har vært en svak økning på bulimia. Prevalens på anorexia er 0,2-0,4 %, bulimia 1-2 %, overspisingslidelse 1,5-3,2 %. Det anslås at 50000 norske kvinner mellom 15 og 45 år har en behandlingstrengende spiseforstyrrelse, om lag 600 av disse trenger høyt spesialiserte tjenester (Skårderud, Rosenvinge og Götestam 2004). Rosenvinge og Götestam gjorde en studie i 2002 der målet var å beregne den sannsynlige forekomsten av alvorlig spiseforstyrrelse i befolkningen i Norge, og antall som har behov for behandling i primær- og spesialisthelsetjenesten. Prevalens for anorexia ble satt til 0.3%, bulimia til 2 % og overspising 3 %. Disse tallene gjenspeiler resultatene fra ni norske og utenlandske studier og litteraturoversikter. Behandlingsbehovet er antatt å være til stede hos ca 50 % av dem med bulimia og nær 100 % hos dem med anorexia. Det antas at det i Helse Nord er 290 behandlingstrengende pasienter med anorexia, 1900 med bulimia og 2800 med overspisingslidelse. Dette utgjør et antall på til sammen 4990 pasienter med spiseforstyrrelser. Tabell 2. Antall respondenter som har møtt pasienter med spiseforstyrrelser fordelt på type diagnoser i 2011 (n=312) Antall respondenter møtt Antall pasienter pr respondent AN Atypisk AN BN Atypisk BN Uspes. spf Overspis. psyk. lidelse 1-2 112 56 93 25 104 82 28 3-5 20 8 18 6 29 19 10 6-10 4 1 4 1 8 4 0 Over 10 1 0 1 0 1 2 1 Overspising slidelse Antall respondenter totalt 137 65 116 32 142 107 39 I vårt materiale kommer vi frem til et betydelig lavere estimat, på rundt 690 pasienter i Region Nord. Det vi imidlertid ser i materialet er at mange av respondentene rapporterer om at de har møtt pasienter med anorexia, som jo utgjør den minste gruppen av mennesker med spiseforstyrrelser. Igjen er det også viktig å huske på at denne undersøkelsen har en svarprosent på under 50 og viser derfor ikke hele bildet av situasjonen. 6

Internasjonalt sett er menns prevalens på anorexia 0,2-0,3 % og kvinner 0,9-2,2 %. En tredjedel er ikke inkludert i statistikken da de ikke søker/oppsøker hjelpeapparatet. Bulimia har en prevalens på 1,5-2,0 % for kvinner og 0,5 % på menn. Overspisingslidelse har en prevalens på 3,5 % for kvinner og på 2,0 % for menn (Birmingham og Treasure 2010). 6 Henvisning og samarbeid med andre instanser Respondentene ble bedt om å redegjøre om de henviste pasienter videre i hjelpeapparatet i 2011. De fleste svarte at de hadde henvist videre til fastleger. Deretter var det henvist til disse instansene i følgende rekkefølge: Regionalt senter for spiseforstyrrelser, kliniske ernæringsfysiologer, voksenpsykiatriske poliklinikker og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Færrest henvisninger var det til medisinske avdelinger og allmennpsykiatriske avdelinger. Videre ble det spurt om samarbeid med andre instanser. Respondentene fikk følgende alternativer: ved innleggelse, ved poliklinisk henvisning, faste møter, tilfeldig, annet samarbeid og ikke aktuelt. Samarbeid med fastlege skjer i størst grad i forbindelse med poliklinisk henvisning av pasient. Samarbeid med helsesøster viser seg sjeldent å være aktuelt for disse respondentene. Samarbeid med psykiatrisk poliklinikk skjer i størst grad ved poliklinisk henvisning, den samme tendensen ser vi ved samarbeid med psykiatrisk døgnavdeling der det i hovedsak også skjer ved selve henvisningen dit. Når det gjelder samarbeid med medisinsk avdeling kommer det frem at det i det hele tatt sjelden er aktuelt, om det skjer er det først og fremst ved innleggelse. At det samarbeides så lite med medisinsk avdeling kan man tenke seg er naturlig når det gjelder denne pasientgruppen, da det kun er de som er svært dårlig somatisk som er innom denne instansen. Til slutt har vi sett på samarbeid med Regionalt senter. Litt i overkant av 50 % sier at det er aktuelt med samarbeid. Det skjer ved tilfeldighet, innleggelse og poliklinisk henvisning. Noe i underkant av halvparten sier at det ikke er aktuelt med samarbeid med senteret. 7

Figur 2. Når samarbeider du med Regionalt senter for spiseforstyrrelser? 100 % 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Ved innleggelse % Ved poliklinisk henvisning % Faste møter % Tilfeldig % Annet samarbeid % Ikke aktuelt % Hvor tilfreds er behandlerne i undersøkelsen med samarbeidet med disse instansene? På en skala fra 1-6, der 1 står for ikke tilfreds og 6 står for svært tilfreds, kommer alle instansene respondentene har samarbeidet med ut et sted mellom 4 og 5. Det vil si at det samarbeidet som har vært anses som av god kvalitet. Figur 4 nedenfor viser tilfredshet når det gjelder samarbeid med Regionalt senter. 8

45 % Figur 3. I samarbeid med Regional senter for spiseforstyrrelser, angi grad av tilfredshet. 40 % 35 % 30 % 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % 1 Ikke tilfreds 2 3 4 5 6 Meget tilfreds 7 Veiledning og oppsøkende virksomhet Nesten 60 % av enhetene respondentene er ansatt ved, driver ikke ambulant eller oppsøkende virksomhet knyttet til spiseforstyrrelser, over 30 % vet ikke hvorvidt enheten de er ansatt ved driver slik virksomhet. Kun 9 % av respondentene driver selv en slik oppsøkende eller ambulant virksomhet. På spørsmål om hvorvidt enheten de er ansatt ved driver veiledning til eksternt personell vedrørende spiseforstyrrelser er det hele 40 % som ikke vet om deres enhet gjør dette. Det er 25 % av respondentene som selv driver veiledning vedrørende spiseforstyrrelser. Videre er det spørsmål om enheten eller respondenten selv driver undervisning om spiseforstyrrelser, 14 % av enhetene gjør dette, og 11 % av respondentene selv. Det er hvert å merke seg at også når det gjelder dette spørsmålet er det hele 33 % som ikke vet om enheten de er ansatt ved driver undervisning. Den undervisningen som er gjort er i størst grad gitt til psykiatritjenesten i kommunen, deretter er en del av undervisningen gitt til skole; til ansatte, elever og foresatte. Hjemmetjenesten er den instansen det er gitt minst undervisning til, man kan tenke seg at denne instansen har lite med spiseforstyrrelse å gjøre. Det spørres så om respondentene mottar veiledning relatert til spiseforstyrrelser, 57 % får veiledning av og til, mens kun 1 % får veiledning regelmessig. Over 80 % sier at de har behov for veiledning i forbindelse med behandling av pasienter med spiseforstyrrelser. 9

8 Nettverk og videreutdanning I etterkant av undersøkelsen fra 2006, ble det opprettet et Regionalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser i Helse Nord som består av samarbeidspartnere hovedsakelig fra de ulike distriktpsykiatriske sentrene. En del av undersøkelsen dreier seg om deltakelse i kompetansenettverk tilknyttet spiseforstyrrelser, 8 % av respondentene svarer at de er med i et slikt nettverk. Regionalt klinisk nettverk for voksne med spiseforstyrrelser er det nettverket flest er med i, ellers er det snakk om nettverk av lokale varianter. Videre spørres det om hva deltakerne i Regionalt klinisk nettverk synes er nyttig ved å delta i dette. Figur 4. Hva opplever du som nyttig ved Regionalt klinisk nettverk? (n=22) 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % 10

Over 60 % sier at årlige konferanser og informasjon på nettverkets nettsider er mest nyttig. Det som anses som minst nyttig er halvårige konferanser. Dette kan man tenke seg at har noe med reiseavstand og hyppighet av reiser til de eventuelle konferansene å gjøre, med lange avstander i de tre fylkene, som igjen kan være et spørsmål om ressurser. Vi kommer så inn på temaet videreutdanning og kurs relatert til spiseforstyrrelser. Det er 14 % som oppgir at de har tatt videreutdanning innen dette feltet, det vil si 41 av respondentene. Det er kompetanseprogrammet Kropp og selvfølelse i regi av Universitetssykehuset Nord- Norge flertallet av de 41 respondentene har tatt, deretter kommer videreutdanning innen kognitiv terapi ved spiseforstyrrelser. Videre spørres det om respondentene har behov for ytterligere kompetanseheving på feltet, hele 87 % svarer at de har dette behovet. Det området der det er behov for mest kompetanseheving er innen motivasjonsarbeid, deretter er det tidlige tegn på spiseforstyrrelse og familiearbeid. Figur 5. 250 200 150 100 163 Innen hvilke tema er det behov for økt kompetanse? (n=261) 123 98 Kompetansebehov n=261 206 143 153 164 135 50 0 Hvorvidt Regionalt senter for spiseforstyrrelse kan bidra til slik kompetanseheving er neste spørsmål, 60 % svarer at de tror senteret kan bidra til det, mens de resterende svarer at de ikke vet. Dette kan tyde på at det er en del som ikke vet hva dette senteret består av og kan bidra med. På spørsmål om hvordan senteret kan bidra til kompetanseheving kommer en rekke forslag. Veiledning, kurs og informasjon peker seg ut som en hovedkategori. Det foreslås at senteret arrangerer kurs, sender og legger ut informasjon på nett, eller at senteret reiser ut og oppsøker helsetjenesten. Samarbeid og drøfting av pasientsaker er et annet punkt. Ønske om 11

hospitering ved senteret kommer også frem som et forslag, samt samlinger i fagnettverket med ulike tema. Som er forlengelse av dette spørres det om hvorvidt respondentene har mulighet for telematikkoverføring på sitt arbeidssted, over 70 % svarer at de har mulighet til det. Hvorvidt de har mulighet til eventuelt å låne studio hos andre er det en del som er usikre på, 45 % svarer vet ikke på dette spørsmålet. 9 Tilbudet ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser 37 % av respondentene svarer at de eller deres pasienter har benyttet seg av tilbudet ved Regionalt senter for spiseforstyrrelser, det vil si 114 respondenter. Av disse er det flest respondenter fra spesialisthelsetjenesten i Nordland som har benyttet seg av Regionalt senter, jamfør figur 6 nedenfor. Figur 6. Sektor- og fylkesmessig fordeling av respondentene som har benyttet seg av Regionalt senter. n=114 Finnmark Troms Nordland 80 % 70 % 60 % 7 % 50 % 24 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % 3 % 8 % 13 % Kommunehelsetjenesten%, n=27 1 % 4 % 4 % 37 % Privat praktiserende %, n=10 Spesialisthelsetjenesten %, n=77 * 114 respondenter er lik 100 % 12

De blir så bedt om å gi en vurdering av hvordan de opplever tilbudet som ble gitt fra senteret. Av de tilbudene som er blitt benyttet vurderes de til score 4-5 av 6 mulige. Men det som kommer tydeligst frem her er den store andelen respondenter som ikke kjenner til tilbudene fra senteret. Dersom vi ser på utredning og behandling i poliklinikken er det i snitt 45 % som ikke kjenner tilbudet. De to gruppetilbudene motivasjonsgruppe og multifamiliegruppe som senteret tilbyr, er det mellom 60 og 70 % som ikke kjenner til. Det tilbudet vi ser at flest kjenner til er behandling i døgnenheten. Til slutt bes respondentene si noe om eventuelle andre tilbud de kunne ønske at senteret hadde, her kom en rekke kommentarer. Kommentarer og forslag kan deles inn i fire kategorier. Noe som kommer tydelig frem er at informasjonen om senteret er liten og utilgjengelig. Flere sier de ikke vet hvilket tilbud senteret har eller hvordan det drives. Flere etterlyser derfor mer informasjon om senteret, og hvordan de kan henvise pasienter. Ett forslag er at det lages en informasjonsvideo om senteret. Ønske om veiledning er et annet sentralt punkt. Enkelte skriver at de har deltatt på kurs i regi av senteret og synes det var nyttig. Ellers er det noen ønsker i forhold til veiledning til spesifikke grupper; i forhold til å jobbe med mødre med spiseforstyrrelser, i forhold til de som jobber og omgås med ungdom med spiseforstyrrelser, og til skolen. Det nevnes i tillegg at fastlegene bør få økt kompetanse på området. Ønske om tettere dialog med senteret er nok et punkt. Dette kan dreie seg om mulighet for rådgivning i enkeltsaker. En respondent nevner at hun kjenner til en kollega som har fått støtte i enkeltsaker. En annen etterlyser tettere dialog med senteret under pasientenes innleggelse, samt mer informasjon ved utskrivelse. I den siste kategorien kommer det frem en del negative erfaringer med senteret. En respondent sier at hun opplever generelt lite kompetanse fra senteret, både i forhold til konkrete pasientsaker, bidrag til veiledning og lite samarbeid med andre instanser. En annen refererer til enkeltsaker der pasienter som har vært innlagt ikke var fornøyd med tilbudet. Én sier at det oppleves slik at senteret kun tar i mot pasienter med anorexia diagnose. Det kan oppleves problematisk dersom man kommer i kontakt med ansatte ved senteret som har lite erfaring med spiseforstyrrelser, er det en annen som sier. 10 Sammenlikning med 2006-undersøkelsen Denne undersøkelsen har et annet datagrunnlag enn undersøkelsen fra 2006, samt en annen oppbygning. Det er derfor i utgangspunktet vanskelig å sammenlikne disse to undersøkelsene, men vi har likevel valgt å se på noen hovedtrekk. 2006-undersøkelsen er delt i tre delrapporter; én for spesialisthelsetjenesten, én for kommunehelsetjenesten og én for private spesialister. Måten respondentene er spurt på er også annerledes, i 2006-undersøkelsen ble det kun sendt direkte henvendelse til ledere, som videresendte undersøkelsen til medarbeidere som kunne være aktuelle respondenter. Når det gjelder selve datagrunnlaget er det i 2006 spurt 39 i spesialisthelsetjenesten, med en svarprosent på 74, kontra 356 spurte i 2012 med en svarprosent på 53. I kommunehelsetjenesten var antallet spurte 514, med en svarprosent på 18, og henholdsvis 508 spurte med en svarprosent på 38 i 2012. Av private spesialister var det 36 spurte med svarprosent på 40, og 13

henholdsvis 30 spurte med svarprosent på 47 i 2012. Det er verdt å merke seg at 133 respondenter besvarte 2006-undersøkelsen mens 409 respondenter besvarte denne undersøkelsen. En tendens vi ser i 2006-undersøkelsen, i likhet med den nye undersøkelsen, er at svarprosenten fra poliklinikker er høyere enn fra døgnenheter. Fra 2011 ble det rapportert om høyest forekomst av pasienter med uspesifisert spiseforstyrrelse og anorexia i behandlingsapparatet, fra 2006 ble det fra spesialisthelsetjenesten og privatpraktiserende rapportert om høyest forekomst av bulimia. Kommunehelsetjenesten, som er den største gruppen i 2006-undersøkelsen, rapporterer om flest pasienter med overspising forbundet med annen psykisk lidelse. Når det gjelder samlet antall pasienter med spiseforstyrrelse per behandler blir antallet i snitt fem per behandler i spesialisthelsetjenesten, i kommunehelsetjenesten i snitt to og blant privatpraktiserende i snitt tre. I 2006 har hver respondent i gjennomsnitt hatt tre pasienter med spiseforstyrrelser, lik gjennomsnittet i 2011. Når det gjelder gutter/menn til behandling i 2006 oppgis det færre enn i 2011, et stort antall har ikke hatt denne gruppen til behandling. Den aldersgruppen som er høyest representert er gruppen 19-29 år, som i 2011. Samarbeid med andre instanser er neste tema. Her svarer respondentene jevnt over at de samarbeider i størst grad med fastlege og psykiatriske poliklinikker, stort sett ved henvisning og innleggelse. Annet samarbeid skjer mer ved tilfeldigheter. Noe av det samme ser vi i materialet fra 2011, der samarbeid med fastlege og psykiatrisk poliklinikk også var mest aktuelt, og at det skjer i forbindelse med henvisning. I begge undersøkelser rapporteres det om lite samarbeid med medisinske avdelinger, at dette da eventuelt skjer ved innleggelse. Det samarbeidet som skjer vurderes også i 2006-undersøkelsen som av god kvalitet. Når det gjelder veiledning og undervisning i forhold til spiseforstyrrelse kommer det frem at det er få av respondentene som driver med dette, den veiledningen som gis er først og fremst til kommunehelsetjenesten. Av respondentene selv er det noen som mottar veiledning av og til, tilnærmet ingen mottar veiledning fast, mens nesten samtlige av de som har svart på dette spørsmålet sier de har behov for dette. Den sammen tendensen i forhold til veiledning ser vi i materialet fra 2011. I 2006 er det 14 % som oppgir at de har tatt videreutdanning, samme prosent som i denne undersøkelsen. Det er kompetanseprogrammet kropp og selvfølelse og toårig utdanningsprogram i regi av Nordlandssykehuset som oppgis som videreutdanninger. Flesteparten av respondentene fra spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten signaliserer behov for kompetanseheving innen flere områder, kostbehandling, familiearbeid og somatiske plager og komplikasjoner. Privatpraktiserende gir ikke uttrykk for behovet i samme grad, men i den grad de har behov er det de samme områdene det gjelder. Det er fortsatt en stor andel som melder om behov for kompetanseheving i denne undersøkelsen, og det er stort sett de samme områdene som går igjen. Når det gjelder deltakelse i kompetansenettverk kommer det frem at svært få av respondentene fra 2006 er med i et slikt. På spørsmål om hva som ville være nyttig ved deltakelse i et slikt nettverk svarer gruppene noe ulikt. Spesialisthelsetjenesten ønsker først og fremst telematikkundervisning, og utveksling av fagartikler på nett. Kommunehelsetjenesten og privatpraktiserende ønsker også utveksling av fagartikler, mens årlige konferanser er det alternativet med høyest oppslutning. Også her er utfallet likt sammenliknet med den nye undersøkelsen, der årlige konferanser og informasjon på nett anses som mest nyttig. 14