Semesteroppgave i Examen philosophicum Universitetet i Oslo, vår 2014 Oppgave: Forklar hva en deontologisk etikk er ved hjelp av begrepene om «det rette» og «det gode». Bruk Fried til å diskutere om deontologien er en velbegrunnet teori. «Å skade uskyldige mennesker, å lyve, slavebinde og fornedre folk, alt dette er noe som anstendige mennesker viker tilbake for...» Slik introduserer Charles Fried, amerikansk jurist og advokat, første kapittel i sin bok Right and Wrong, utgitt i 1978. Fried drøfter her de kategoriske normene «rett og galt», sammenlikner etikken med utilitarismen, som er en annen hovedretning innen moderne normativ etikk, og utdyper videre om de deontologiske systemenes kompleksitet. Filosofen er motivert av sin konsistense mening angående det å skade uskyldige mennesker, myrde, lyve, gjøre til slave, fornedre og krenke andre menneskers rettigheter. Uansett hvor mye godt dette ville føre til, skriver han, er slike handlinger absolutt gale og kan på ingen måte rettferdiggjøres. Hans meninger som filosof og jurist kom særlig frem i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001, der han i en av sine ni bøker 1 kritiserer Bush-styret for tortur og overvåkning i kampen mot videre angrep. Fried vektlegger særlig forskjellen mellom «det rette» og «det gode», og bruker sin definisjon på disse termene som et hjelpemiddel for å forklare leseren hva som skiller deontologien fra konsekvensialismen. Utifra Frieds verk, kan en si at deontologien er en velbegrunnet teori? 1 Because It Is Wrong: Torture, Privacy and Presidential Power in the Age of Terror, av Charles Fried og Gregory Fried 1
Rett og galt Deontologi eller pliktetikk er en etikk der valg skal baseres på regler og moralske prinsipper, hvilket betyr at moralen i en handling vektlegges fremfor resultatene, eller at det rette har forrang fremfor det gode. I deontologien skal man handle som en anstendig person, fremme «det rette» og unngå «det gale», mens en utilitarist direkte søker etter «det gode» og viker unna «det dårlige». For å forstå hva som står til grunn for dette skillet, må en se på betydningen til begrepene «det rette» og «det gode». «Det gode» viser til det mennesker oppfatter som positive fornemmelser. Helt uten tanke på moral, kan en «god» opplevelse være noe så banalt som å spise noe godt, drikke når man er tørst eller motta et vakkert synsinntrykk. Det viser til lykke, inntrykk som oppfattes som nytelse av sansene. På en annen side viser «det rette» i deontologien til det moralske aspektet ved en handling. Mens «godt og dårlig» peker på konsekvensene ved en handling er det moralen som ligger bak det «rette» og det «gale» «Det rette», eller plikter, er i konsekvensialismen avledet fra lykke eller «det gode». Deontologien tar avstand fra dette synspunktet og sier heller at pliktene våre er mer grunnleggende, og er ikke avledet av «det gode». En handlings moralske aspekt avhenger nemlig ikke av godene den frembringer. Denne forskjellen er essensiell i deontologien, og Fried hevder at begrepet om «rett og galt» er det mest sentrale i sitt arbeid (Fried, 2013:73). Hva som er «rett» og hva som er «galt» blir uttrykt i de kategoriske normene. Disse gjelder uavhengig av andre forhold, derav navnet. De kategoriske normene er kjernen i deontologien, og den absolutt viktigste faktoren for moralske handlinger. De kategoriske normene er handlingsdirigerende, som betyr at de regulerer de valg vi foretar oss i en moralsk situasjon. Hvis du finner en tykk lommebok på gata, vil du kanskje, i stedet for å beholde den og innholdet, levere den på nærmeste politistasjon. Dermed har moralen din bestemt dine handlinger. I tillegg er de kategoriske normene absoutte. Det heter ikke «Unngå å lyve, under ellers like forhold», men «Ikke lyv, punktum.» (Fried, 2013:75). Det er viktig å påpeke, som Fried skriver, at det absolutte kun viser til en første tilnærming til en mer kompleks forståelse av deontologien. (Fried, 2013:75) 2
Charles Fried påpeker til slutt at de kategoriske normene kun omhandler personer. Dette kan tolkes som mennesker, men en bredere tolkning vil kanskje inkludere sjimpanser eller andre intelligente skapninger. Kravet ligger i at personen skal ha moralsk personlighet, dvs. evnen til å velge fritt og rasjonelt, evnen til intensjonal handling. De kategoriske normene handler i bunn og grunn om respekt for personer. Ved å bryte disse, krenker du offerets rettigheter og frihet. «Å lyve eller intensjonalt å gjøre alvorlig skade på en annens kropp, innebærer en benektelse av den andres status som person, en benektelse som ikke nødvendigvis er inneholdt i det å tillate at skaden skjer som en rent ledsagende følge av våre handlinger.» (Fried, 2013:90) Fried påpeker at hvis det finnes noen dyr med denne egenskapen, er ikke det et problem for hans teori, det utvider kun gyldighetsområdet. De kategoriske normene har form som «Du skal ikke lyve», «Du skal ikke stjele» osv. Selv om disse utgjør en brøkdel av alle de normene et samfunn har, er de så essensielle i deontologien at de skyggelegger andre forhold. Men det er én faktor som spiller en rolle i enhver moralsk situasjon, og det er intensjonen til personen hvis utøver den. De kategoriske normene har et veldig begrenset gyldighetsområde. De gjelder kun for personer, og de gjelder bare for de konsekvensene vi frembringer intensjonalt. Bivirkningene av en handling er altså ikke gyldige for de kategoriske normene. Alt som ikke inngår i vår intensjon, alt som ikke er et ledd i intensjonen for en handling, vil ignoreres av de kategoriske forbud. Denne intensjon beskriver Fried som aktørens formål, og de midler en tar i bruk for å nå formålet. Sistnevnte punkt skiller begrepet om intensjon fra slik det blir brukt i dagligtale, men i deontologien er dette et viktig poeng. Aktøren har en slags plan, og denne planen omfatter en forberedelse, en gjennomføring og et mål. Om en handling har en bivirkning, og denne faktisk kan forutses med stor sannsynlighet, vil fortsatt ikke denne berøres av det kategoriske forbudet fordi bivirkningen ikke er en del av intensjonen, og dermed planen, til aktøren. De kategoriske normene omfatter også konsekvenser som man intensjonalt sikter mot ved å unnlate å handle. Ikke å handle blir dermed en del av aktørens plan hvis målet oppnås ved å unnlatelse. Om man regner med intensjon får de kategoriske normene en ny form; «Du skal ikke lyve», eller «Ikke lyv» blir til «Ikke intender å lyve». Med betydningen av intendering blir da dens 3
endelige form for en vilkårlig kategorisk norm «Ikke velg X, hverken som ditt formål eller som et middel til ditt formål». Ved å bryte denne regelen, krenker du offerets evne til intensjonal handling. Offeret har egne planer og sitt eget liv, og ønsker ikke å bli utsatt for en gal hendelse fordi det går på bekostning av personens vilje og frihet. Ved å intendere en kategorisk urett handling, hindrer det offeret å føre egne intensjonale handlinger, og du hevder deg dermed over den andre. Dette er igjen i strid med prinsippet om at alle er likeverdige, og at alle skal ha lik respekt for alle personer. Dette er betegnelsen på «det gale» i deontologien. Intensjon og konsekvens Charles Fried gir oss en solid innføring i deontologien i første kapittel av Right and Wrong. Flere ganger trekker han inn konsekvensialismen, herunder utilitarismen, og setter de to etikker opp mot hverandre. Han argumenterer tydelig for at sin deontologiske tankegang er bedre begrunnet enn utilitarismen, som ikke fokuserer nok på hvilke midler som taes i bruk på veien mot et mål, og feilaktig favoriserer resultatet. «Uansett oppfatning av hva sluttilstanden er, hevder konsekvensialistene at det ikke kan være rasjonelt å være opptatt av hvordan sluttilstanden oppstår, uansett når dette hensynet har betydning for selve frembringelsen av denne sluttilstanden.» (Fried, 2013:74) Fried fortsetter med å kritisere utilitarismens absolutisme, og for det han omtaler som besettelse. En konsekvensialist må alltid foreta en beregning og veiing av godene for hver handling, for å finne den handling der nytelse maksimeres for flest mulig mennesker. Han nevner videre at denne konstante beregningen kan frustrere aktøren, for «å stanse opp bare for et øyeblikk eller å slå seg til ro med det nest beste er å svikte plikten». (Fried, 2013:78) Deontologien vil slippe dette problemet, hevder Fried, mye på grunn av begrepene om «rett og galt». De elementære begrepene tillater oss en valgfrihet så lenge man holder seg innenfor de kategoriske normene sine grenser og veiledninger. De «unngår å spre seg utover og overta hele vårt moralske liv» (Fried, 2013:79), og dette til tross for at de er absolutte. Fried erkjenner at deontologien er et kompleks system, men at det tillater oss å ta egne valg og beholde vår frihet fordi de kategoriske normene er såpass begrensede i sin natur. Det kan virke som den deontologiske teorien styrker autonomien eller selvbestemmelsen hos mennesker, fordi etikken i motsetning til handlingsutilitarismen ikke krever en slik 4
omfattende tanke bak hver eneste handling. Utilitaristen ville kanskje ha svart med at denne friheten ikke er utelukkende positiv. Hvis alle yter egne interesser ville vi skapt et samfunn fullt av egoister, istedenfor å fremme det universale gode. Fried trekker da frem et poeng av filosofen Adam Smith, som mente at hvis hvert enkelt menneske følger sine egoistiske planer, vil resultatet bare bli godt for samfunnet som helhet (Fried, 2013:73). Dette er en rimelig begrunnelse for Frieds deontologi. Denne tankegangen rettferdiggjør mangelen på den konstante oppfordringen som man finner i utilitarismen, til hele tiden å søke etter det øyeblikkelige gode, som for eksempel veldedighet. Det er ofte de velstående som donerer penger til veldedighet, og mange av disse har sannsynligvis fremmet egne interesser på veien til rikdom. Konsekvensialisme, skriver Fried, er også svekket av det han kaller «lammelse». Drap på uskyldige personer er kanskje den galeste handlingen tenkelig (med unntak av tortur), og Fried leter, men finner ikke den egentlige årsaken for at slike normer ikke skal være lov i konsekvensialismen. Hvis det ikke finnes noen bakomliggende årsak, om drap er galt, uansett, må man for all del unngå dette resultatet i all handling. Sommerfugleffekten 2 fører til at man aldri kan være sikker på hva handlingene dine resulterer i, og dette fører igjen til, ifølge Fried, en form for «lammelse» hos utilitarister fordi alle dine handlinger på et eller annet vis kan føre til drap. Deontologien unnslipper problematikken ved å fokusere på intensjonen bak dette fiktive drapet, «for så lenge den dårlige virkningen bare skjer, har vi ikke krenket en absolutt norm ved å tillate den å skje» (Fried, 2013:84). Så lenge du ikke indenderer å drepe en uskyldig person, eller å utføre en annen urett handling, er ikke handlingen kategorisk gal uansett konsekvens. Dessuten er det ikke mulig å intendere en fjern virkning i fremtiden, jf. sommerfugleffekten, fordi fremtidens detaljer inntil videre er uforutsigbare. Dette er en av flere grunner Fried bruker for hvorfor det er gunstig å skille det intenderte fra forutsette konsekvenser. Ved å skille det vi gjør fra det vi tillater å skje, sier han, kan de kategoriske normene beholde sin kategoriske kraft samtidig som vi unngår lammelse, besettelse og motsigelser. Filosofen erkjenner at forskjellen mellom å gjøre noe, og å tillate 2 «Sommerfugleffekten, en formulering knyttet til såkalte kaotiske systemer som uttrykker at små endringer i forholdene ved et visst tidspunkt kan forplante seg og gi store virkninger senere.» definisjon hentet fra http://snl.no/sommerfugleffekten 5
noe å skje er svært vag, men at intensjonsbegrepet sørger for denne spesifiseringen. Slik har Fried klart å eliminere et stort smutthull i deontologien som den tidligere, mer konservative deontologen Immanuel Kant var kritisert for. Kant hadde nemlig en mye strengere etikk enn den Fried formidler i Rett og galt. Blant annet mente han at for at en handling skal være rett, må maksimen til en handling, den grunnsetning aktøren handler etter, kunne gjøres til en universal lov (Kant, 2013:143). Å lyve, for eksempel, blir da galt uansett. Godtar du én løgn, godtar du i prinsippet alle løgner. Fried har en svært gjennomtrengende forklaring, indirekte tolket fra teksten hans, på hvorfor det å lyve er galt. Å lyve er kategorisk galt, mener kanskje Fried, fordi det krenker offerets autonomi. Mulighetene til personen vil kanskje minkes hvis de tar løgnen i betraktning, og dermed minkes også deres vilje til å handle intensjonalt. Ved å lyve viser du også manglende respekt for personen, og hever deg selv over den andre. Denne tanken virker komplett, men er den virkelig det? For at løgn skal være kategorisk galt, må aktøren vite at den informasjonen han frambringer offeret er feil, ellers er ikke handlingen intensjonal og dermed heller ikke kategorisk gal. Men hva hvis aktøren intenderer å lyve, ikke for å krenke offeret, men for å ivareta privat eller sårbar informasjon? Et klassisk eksempel handler om morderen som er ute etter å drepe en person, og spør deg om du vet hvor offeret befinner seg. Hvis vi antar at du kjenner til offerets plassering, og kjenner til aktørens intensjon, er det da galt å lyve til morderen? Ifølge Frieds deontologi er det absolutt galt å lyve, uansett om det kan komme noe godt ut av det, men det finnes faktisk et unntak. For hvis morderen uansett har krenket det kategoriske gale, det å intendere urett mot en uskyldig person, så er det ikke galt å lyve for å forhindre dette (Fried, 2013:75). Morderen har allerede hevet seg selv over deg og offeret, så ved å lyve, ifølge Fried, ivaretar du din rett til å bli behandlet som en person. 3 Fried skriver, på en annen side, at det ikke er galt å holde tilbake informasjon. Dette bryter ingen kategorisk norm, så å unnlate å avsløre offerets plassering vil dermed være en annen mulighet. Men hvordan skal Frieds deontologi ta stilling til andre hvite løgner? Er det greit å 3 Det samme unntaket kan anvendes på normen «Det er galt å skade uskyldige mennesker». I selvforsvar har du allerede blitt krenket, og kan da hevde din rett ved å forsvare deg selv, og kanskje skade den andre i forsøket. Et slikt eksempel vil jeg presentere senere. 6
lyve om innholdet i en julegave? Er det greit å lyve hvis offeret faktisk vil bli løyet til? 4 Det kan virke som at unnlatelse her er det eneste riktige valget i deontologien. Er dette en mangel i Frieds pliktetikk? Det er kanskje mulig å tolke slike hvite løgner, i henhold til Frieds deontologi, på en annerledes måte. Det trivielle, skriver Fried, kan ignorere de kategoriske normene i visse tilfeller. Det å lyve om innholdet i en julegave, eller andre hvite løgner, går kanskje innenfor denne kategorien fordi bruddet er såpass ubetydelig. Følgelig er dette tilfellet begrunnet til ikke å bryte med noen kategorisk norm allikevel. Dette argumentet krever dog litt godvilje fra leserens side fordi Fried ikke går nøyere innpå definisjonen av en triviell hendelse. I den andre enden skriver Fried, mer utfyllende, om katastrofetilfeller, «som når å drepe en uskyldig person kan redde en hel nasjon.» (Fried, 2013:75). Her skriver han at det vil være fanatisk å gjøre det rette i denne situasjonen, altså å unnlate å drepe denne personen. En konsekvensialist ville da lurt på hvorvidt Fried ville ha drept en uskyldig for å redde en «halv nasjon», en million personer, tusen personer osv., og ville beskyldt han får å bruke et vektskålsprinsipp, altså en konsekvensetikk. Og hvis denne beslutningen kun gjelder i ekstreme tilfeller, hvor går grensen? Fried skriver videre at «det katastrofale kan altså få det absolutte ved rett og galt til å måtte vike» (Fried, 2013:75), men at slike spesielle tilfeller, eller unntakstilfeller, sjelden vil kunne oppstå i virkeligheten. Hvis en sånn situasjon skulle ha oppstått, må man anse dette som et unntak, og da gjelder en annen form for moral. Det virker som Fried viker unna slike spørsmål fordi han ikke har noe svar på det. Etikken hans er ikke anvendbar i nevnte tilfeller fordi konsekvensen blir så ufattelig enorm hvis man handler «rett». På en annen side som Fried anser denne mangelen som et problem, fordi de nevnte tilfeller er så urealistiske, uansett, at man sjelden vil støte på et slikt problem. At Fried ikke tar stilling til katastrofetilfeller vil noen mene er feigt av ham, og hevde at deontologien ikke er like universal som for eksempel handlingsutilitarismen. Andre vil kanskje utelukke dette som et problem, fordi man uansett ikke ville handlet normalt i et slikt tilfelle. Skulle en slik katastrofe oppstå, ville alle parter ansett dette som en unntakstilstand, som i krig, der andre lover og regler, samt etiske prinsipper, gjelder. La oss se bort fra dette unntaket, og presentere et spesialtilfelle som Fried også nevner i sin 4 Man kan for eksempel tenke seg et spørsmål som «Var maten god?» eller «Passet denne genseren meg?», der den som stiller spørsmålet kanskje ikke vil høre sannheten. 7
tekst; En gruppe utforskere er i en grotte, når den uheldigvis fylles med vann. De må komme seg kjapt ut, men av panikk klarer den første mannen, som er svært overvektig, å sette seg fast ved utgangen og sperre for de andre. Den eneste måten de kan redde seg på er å sprenge seg ut, og beklageligvis drepe den tykke mannen på stedet. Er drapet et middel for å redde gruppen? I så fall ville det være kategorisk galt, men i dette tilfellet kan man benytte et unntak fra denne regelen. Drapet på den tykke mannen kan sees som selvforsvar, fordi han av panikk satt de andres liv i fare ved å løpe først ut av hulen. Dette intenderte han, og satte i samme slengen seg selv foran de andre utforskerne. I andre tilfeller, der en ikke er sikker på om en handling er intendert, eller kun en bivirkning, innfører Fried den kontrafaktiske testen; «Ville du utført X, hvis ikke det var for konsekvens Y»? Hvis konsekvensen av en grunn ikke ville skjedd allikevel, og du fortsatt ville handlet, må det bety at Y er intendert av aktøren. Dette er en enkel, men effektiv test, og kan brukes i flere tilfeller der det er usikkert hvorvidt en konsekvens er intendert eller rene bivirkninger av handlingen. Det er grunn til å tro at den kontrafaktiske testen gir mer tyngde til Frieds intensjonsbegrep, fordi det blir lettere å skille intenderte og uintenderte, men forutsette bivirkninger, noe som kanskje er et av de viktigste argumentene mot deontologien. Fordi intensjonsbegrepet er så viktig for Fried, er det essensielt at det er godt begrunnet. Begrunnelsen via intuisjoner formidler at det deontologiske systemet er begrenset, dvs. at du beholder valgfriheten etter de kategoriske normene, men også komplekst ved at den moralske personligheten til slutt vil styre deg og dine valg. Fried skriver også at uten intensjonen ville deontologien også rammes av lammelse, motsigelse og besettelse slik som utilitarismen. Begrunnelsen Fried gir for sin etikk fremstår svært sammensatt. Han viser til problemer i utilitarismen, og argumenterer for hvordan deontologien unnslipper disse. Sentralt i denne prosessen presenterer han intensjonsbegrepet, som også viser seg å være anvendbar i moralske situasjoner. Dette beviser at Charles Fried ikke bare er en jurist og advokat, men også, fordi han klarer å anvende disse fagfeltene i en sammensatt etikk, en svært habil filosof. 8
Litteraturliste Fried, Charles. 2013. «Rett og galt» i IFIKK. Exphil II: tekster i etikk. Oslo: Institutt for filosofi-, idé og kunsthistorie Kant, Immanuel. 2013. «Grunnlegging til moralens metafysikk» i IFIKK. Exphil I: filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo: Institutt for filosofi-, idé og kunsthistorie Andre kilder http://snl.no/sommerfugleffekten https://en.wikipedia.org/wiki/charles_fried 9