FUGs problemnotat om gratisprinsippet Det er et grunnleggende prinsipp at den offentlige grunnskoleopplæringen skal være gratis. Gratisprinsippet i offentlige skoler skal sikre alle elever en rett til den samme opplæringen uavhengig av foresattes eller barnets økonomiske situasjon. Kommunen har dermed ikke anledning til å kreve foreldrebetaling for utgifter som er knyttet til grunnskoleopplæringen for elevene. Gratisprinsippet i videregående opplæring er noe annerledes definert enn gratisprinsippet slik vi kjenner det fra grunnskoleopplæringen. Hovedregelen er at videregående opplæring i offentlig skole og i bedrift er gratis. Tilsvarende kan verken fylkeskommunen eller lærebedriften ta betalt av læringen eller lærekandidaten. Skoleeier kan pålegge elevene, lærlingene, lærekandidatene og de voksne å skaffe seg annet individuelt utstyr som opplæringen til vanlig gjør det nødvendig å ha. Elevene får et ikke-behovsprøvd læremiddelstipend, som skal medvirke til å dekke utgifter elevene har til andre læremiddel og nødvendig individuelt utstyr. Opplæringsloven er imidlertid ikke til hinder for at skolen mottar gaver som kommer elevene til gode i opplæringen eller i form av eksempelvis sosiale tiltak. Gavene kan være rene pengegaver, dugnadsinnsats, elevprosjekt, klassekasser osv. fra foreldre eller andre. De midler som skaffes til veie på denne måten kan benyttes på ulike måter. Bruk av reisekasser som er helt eller delvis finansiert av elevenes foresatte reiser særlige og vanskelige problemstillinger. En del foresatte vil føle seg presset til å betale til en klassekasse i slike sammenhenger, selv om det ikke foreligger noen formell plikt til å yte bidrag.
Et mulig tiltak er å sørge for at innsamlinger foregår med full anonymitet slik at bidraget fra den enkelte ikke blir kjent. Klassekasser bør derfor ikke inneholde navn på elev/foresatte, men kun en oversikt som viser størrelsen på de aktuelle bidrag. Det bør videre presiseres at det er en frivillig sak for de enkelte foresatte å bidra eller ikke. Omgåelse av gratisprinsippet Foreldreutvalget får henvendelser fra foreldre som opplever lokale praksiser knyttet til pengeinnsamling til klassekasser strider mot gratisprinsippet, selv om skolen ikke direkte krever inn penger fra foreldre. Problemstillingen relateres til klasseturer og leirskoleopphold. Klasseturer Det er mange skoler som organiserer klasseturer, med sosiale eller pedagogiske mål eller en kombinasjon av begge deler. I en rekke tilfeller ser man at elevene har blitt pålagt å betale egenandeler ved gjennomføring av slike turer. Foreldreutvalget erfarer at stadig flere skoler krever høye egenandeler fra hver elev for at klasseturer skal gjennomføres, selv om disse anses som en del av opplæringen. På en skole fikk ikke en tredjedel av klassetrinnet reise til en utenlandstur på grunn en påkrevd egenandel på flere tusen kroner. Dette er toppen av isfjellet. Den vanligste måten å finansiere klasseturene på er at elever og deres foresatte legger flere timers innsats i dugnadsarbeid. Noen blir oppfordret til å selge flere bokser kaker, såper, kremer og andre produkter som ofte kommer fra rene kommersielle aktører. Stadig nye krefter etablerer seg på markedet og misbruker den gode dugnadsånden blant befolkningen. Det er som regel klassekontakter som er den mest aktive aktøren her. Klassekontakten samarbeider med en bedrift som likesom tilbyr seg å hjelpe elevene til å tjene inn penger til klassekassa. Denne praksisen er kritikkverdig. Det kan virke som det er tilfeldig hvilken bedrift som får adgang til arbeidskraften som elevene representerer. Det
er heller ikke alltid foreldre får uttale seg om hvordan de kan skaffe den nødvendige pengesummen ved dugnad. Den største utfordringen for mange familier er nettopp å klare å selge den mengden som det kreves for at turen skal gjennomføres. De som har et stort nettverk rundt seg selger lettere enn de andre. Dette kan være en ekstra utfordring for mange og særlig innflytere, som ofte har familien og vennekretsen sin langt unna bostedet. Konsekvensen av denne situasjonen blir ofte at familien ender opp med å kjøpe hele pakka og på denne måten dekke den skjulte egenandelen. I videregående skole, blir elevene forespeilet at turene er frivillige. Noen føler seg ekskluderte fra fellesskapet på grunn av manglende betalingsevne. Når disse elevene i tillegg opplever at de ikke får et reelt og likeverdig opplæringstilbud mens resten av klassen er på tur, føler de seg forsømte og nedprioriterte. Leirskole Kommunene er forpliktet etter loven til å gi elevene tilbud om leirskoleopphold i løpet av grunnskoleopplæringen. Læreplanverket sier kun at bruk av ute og fritidsaktiviteter skal vektlegges, og at leirskole kan være ett alternativ. Der hvor det arrangeres leirskole skal imidlertid denne være gratis. Kommuner som sender elever på leirskole kan søke om statlig tilskudd til leirskoleopplæring for de elevene som har opphold ved leirskole med en varighet på minst tre overnattinger. Kompensasjonen er imidlertid ofte ikke tilstrekkelig til å finansiere hele leirskoleoppholdet. Trang kommuneøkonomi kan dessverre gjøre det ønskelig at foresatte bidrar økonomisk. Det er ikke i veien for at skolen tar imot gaver som vil fungere som en delvis finansiering av leierskoleopphold. Skolen kan imidlertid ikke sette som vilkår for en slik leirskoleopplæring at foresatte bidrar til finansierringen. Samtlige elever må gis tilbud om å få delta på leirskolen, uavhengig av om deres foresatte har gitt gave til skolen eller ikke. Det er viktig at skolen sørger for å informere de foresatte om disse grunnleggende prinsippene.
FUG mener at pedagogiske klasseturer og leirskoleopphold tilfører elevene viktige verdier og bidrar til å realisere formålparagrafens intensjon. Disse opplæringsformene setter elevene i annerledes settinger som muliggjør sosial, praktisk og mangfoldig læring. Elevene øver seg til selvstendighet, kreativitet, samarbeid og respekt for hverandre og naturen. Med bakgrunn i denne argumentasjonen, ønsker FUG at skolemyndighetene og skoleeierne legger forholdene til rette for at elevene kan opplever læringsarenaer utenfor skolens bygg, herunder pedagogiske skoleture og leirskoleopphold. Om skoleeierne og skolene har øremerkede midlene til dette formålet, vil dette fjerne behovet for omgåelsen av gratisprinsippet. I forhold til gratisprinsippet må det foretas en vurdering med hensyn til om den konkrete turen kan anses å være i regi av skolen og være en del av grunnskoleopplæringen eller ikke. I følge veiledning fra Utdanningsdirektoratet er klasseturen å anse som en del av opplæringen hvis minst ett av momentene er til stede: Skoleeier er ansvarlig derom det oppstår uhell på turen Det er utarbeidet reglement for turen Det er utarbeidet sanksjoner for eksempel for hjemsendelse Turen fremgår av skolens virksomhetsplan/årsplan Det er organisert opplæringstilbud til eventuelt andre elever som ikke er med på turen Hvor vidt medfølgende lærer mottar lønn, og herunder får dette godskrevet som arbeidstid, den tiden de er på tur innebærer at dette er grunnskoleopplæring for elevene. Foreldre befinner seg under ulike familie- og økonomiske omstendigheter. Noen vil kunne bidra med mer enn noen andre til en felles klassekasse som finansierer skoleklasseturer.
Loven åpner for at foreldrene skal kunne gi gaver til klasser eller skoler, i form av penger inntjent gjennom dugnader. Slik som Foreldreutvalget opplever det, byr dette på utfordringer knyttet til kravet til frivillighet og anonymitet. Noen foreldre fører seg presset til å bidra, spesielt dersom bidragene blir registrert på elevens navn og det blir sendt betalingspåminnelser til familier. Mange av disse kan oppleve at det er vanskelig å si fra, da de er redde for at det kan gå utover barna deres. Skolen og foreldrerepresentanter må sørge for alt foreldrene ikke føler seg presset. Gaver skal gis under reell frivillighet. Foreldrene må gis klar forståelse av at dersom flertallet vedtar å samle inn penger til en aktivitet, så innebærer ikke dette at alle må bidra. Men alle elevene har rett til å være med fordi aktiviteten skjer innenfor ordinær undervisningstid. Foreldreutvalget mener at færreste mulig aktiviteter skal være foreldrearrangert og foreldrefinansierte og at egenandelen ikke skal overstige fem hundre kroner per elev. Foreldreutvalget oppfordrer lærere og klassekontakter til å legge til rette for grundige diskusjoner om hvordan skolen og foreldre praktiserer gratisprinsippet generelt og spesielt i forbindelse med aktiviteter utenom ordinær undervisning. Dette kan gjøres i forbindelse med foreldremøter, slik at alle får anledning til å fremme sine synspunkter og forslag.