Pål Gerhard Olsen I hoppet Gyldendal
Trinnet brast under meg med en bløtkakelignende lyd. Jeg gikk igjennom til kneskålen pillråttent trevirke hadde god heftevne rundt buksebeinet da jeg febrilsk fikk dradd foten til meg igjen. Skifte trinn i en viss fart, et lite svimmelhetsanfall av det usannsynlig bratte unnarennet. Et svalestup mot den myrete flaten femti meter lenger nede. Over meg var det mer stigning. I bakken, hadde han sagt. Men jeg så ham ikke noen steder. Heller ikke da jeg var helskinnet oppe på kulen, og hoppkanten og det himmelstrebende overrennet kom til syne. Granskogen åt seg inn i bakken fra begge sider. En gjengrodd gangvei frem til noe som så ut som et klubbhus. Plankeveggen var prydet med et avbleket emblem jeg skimtet korslagte hoppski. Huntonitt spikret foran vinduene. Revebjeller sto æresvakt langs den sprukne grunnmuren. Septembersolen gikk ned bak skogsilhuetten. Raskt fremadskridende skyggelegging. Avgassene fra forbrenningsanlegget øst for elven som rant brunsvart nede i dalbunnen, så ut som atomskyer i det små. Jeg svettet tofelts mellom skulderbladene. Tungpustet som om jeg var i Himalaya. Si et idiotisk hallo? rundt hushjørnet. Kjenne på døren på kortenden. Men hoppsporten lå på sotteseng her. Han sto der da jeg snudde meg. I en av de vindusløse gluggene i dommertårnet på motsatt side. Et underlig langtrekkende, blankpusset ansikt. Som en messingkule på en sengestolpe. Han hadde kanskje stått der lenge. Gitt meg stilkarakterer for oppstigningen. Irritert fotet jeg meg over mot ham. Måtte sette byskoene hardt inn for ikke å ta overbalanse. Midt i bakken lå en død, spraglete kattunge. Fra den renskårne
åpningen der hodet skulle ha sittet, steg det opp fluer i et serpentinermønster. I vemmelse sparket jeg til den vesle skrotten, så den gå kast i kast nedetter, til den ble borte i det ankelhøye, strie gresset. Han hadde tatt skrittet ut i bakken i mellomtiden. Beige vindjakke, ternete skjorte. Undersetsig. Tynt, sidegredd hår som fremhevet fregnene under. Den ene hånden hvilte som et åpent kronbeger på kneet hans, som om han ventet på at noe skulle falle ned fra det høye. Aron Ask? sa han da vi kunne se pupillene på hverandre, og lukket hånden. Ja, men hvorfor gjøre det så vanskelig? Hoppa her. NM 69. Sjuende plass. Imponerende, sa jeg oppriktig. Hoppa med lærhjelm på den tia. Han snakket litt slørete, som med munnbind. Som Bent Tomtum. All time high, den plasseringa. Ikke lett å hoppe etter Wirkola. Ikke før, heller. Svetten rant like friskt. Det hadde vært ferskt, det katteliket. Kona mi, sa han så. Hu har stikki av. Jeg tar ikke sånne saker. Dette er ikke en sånn sak. Hvordan er denne da? Annerledes. Du ska kke få henne tilbake. Bare se hvordan hu har det. Betaler godt. Han spesifiserte hva han la i det. Jeg måtte si meg enig. Hva har du til meg? Noen spor å gå etter? Steen & Strøm.
Steen & Strøm? Jobber der. Inne i Oslo, altså. Parfymeavdelinga. Du vet hvor hun er? Sa du ikke at hun hadde stukket av? Det er ikke det det kommer an på. Om jeg veit hvor hu er eller ikke. Det er bare begynnelsen. På hva? Litt opp til deg, det. Hva du finner ut. Skal være en av de mest oppfinnsomme i bransjen, du. Det er det jeg har hørt. Ring meg så snart du har noe. Han sto på stedet hvil da jeg var nede på sletten igjen. Overkroppen hans krenget. Som om han hadde ski på beina og var klar til å gjøre comeback. Det var fire flate mil inn til Oslo, men bare noen hundre meter til forretningsvirksomheten hans, i et mindre elementbygg på bortre elvebredd. Jeg svingte inn på busslommen vis à vis og ringte ham opp på mobilen. Svetten hadde ennå ikke fordampet. Jeg kom over en død katt i unnarennet. Guttestreker. Ville bare høre deg si det. Jeg var utenfor Steen & Strøm idet dørene gikk opp neste dag. Jeg hadde ikke noe annet fore. Det kunne være én begrunnelse. Jeg hadde også andre å gripe til. Som privat etterforsker viste jeg alltid ansikt. Før eller siden ble jeg involvert mer enn sunt var. Kanskje var dette en sak der jeg kunne tukte min altfor innfølende natur. Være etterlengtet teknokrat. Få ting gjort, ikke bli gjort noe med. Hun hadde kolbeformet, kastanjebrunt hår. Ansiktet
var velformet, men med et litt nedsunket munnparti. Representativt antrukket i mørkeblå drakt, myket opp av et mangefarget skjerf i halsen. Og hva skulle det være? Ti fingre i fallbydende sprik over glassdisken der en kvinnes troppekonsentrasjoner i skjønnhetskrigen sto oppmarsjert. Det var noe grønt i øynene hennes. En leppestift. Til min kone. Hun er blond. Kornblond. Vi gikk gjennom noen av alternativene sammen. Endte opp med en renessanserød en. Nydelig, sa hun med et deltagende smil, og satte et lite vannfast høyvannsmerke på håndbaken. Jeg skulle hilse, sa jeg. Fra din mann. Hun skvatt ikke. Du er? En som har satt deg under observasjon. Siden du har forlatt hjemmet. Ja, er jeg ikke frekk? Sluttsatsen kom en tanke tilkjempet, som om ordet debuterte på tungen hennes. Nordlandsdialekten var avslepet. Jeg går til lunsj klokken ett. Møt meg da. Så enkelt som det? Har alltid gjort det enkelt for andre. Vi holdt oss innenfor varehusets fire vegger. Konseptet Le Café, dandert med modne kvinner i høstskrud. Som om han ikke kunne komme selv, sa jeg etter en tung trekant av roastbeefsmørbrødet. Han er ikke sånn. Ragnar sender alltid en annen. Så det har vært flere? Du har gått fra ham flere ganger? Er det det jeg har gjort? sa hun. Gått fra ham?
Hør her, sa jeg med en amperhet som ikke lovet bra for levedyktigheten til forsettet mitt, og grep det ene håndleddet hennes. Jeg er blitt for gammel til gjetteleker som dette. Det tror jeg ikke. Du blir aldri for gammel til det. Til noe. Se på meg, jeg er 54. Jeg så på henne. Munnen tegnet en oppadgående kurve. Det grønne hadde styrket seg. Så hvordan har du det? sa jeg og løslot håndleddet hennes. Hva skal jeg melde tilbake? Jeg er på prøve her, sa hun fattet. Kan ingenting. Har bare vært hjemme. Ført inn regnskapstallene hans. Men det går. Liker meg her. Blant alle disse menneskene. Kan gå opp i dem. Være dem alle. Du kan ikke være deg selv hele tiden, kan du? Synd jeg skulle komme og forstyrre deg i personlighetsoppløsningen din. Åh, nei. Nå var det hun som la hånd på meg. Slik skal du ikke se det. Går du med meg? Et lite innkjøp, bare. Før kvelden. Det var ikke langt. Undertøysavdelingen. Hun gikk med den ene hånden inne på brystet som en Napoleon, lot tungvint nok venstrehånden som den klokkerunde håndvesken var trædd inn på, falle ut og forlenges, for å beføle noen av de kroppsnære plaggene. Det er så mye nå, sa hun tenksomt. Før var det nesten ingenting av dette. Ikke som du kunne snakke om. Nå snakker alle om alt. Kanskje du og jeg kan bli så frimodige også? Vi har et stykke igjen. Hun fingret seg ufortrødent venstrehendt frem, inn
under en off white nattkjole i fet silke. 2700, leste hun av prislappen. Det koster å være kvinne. Ikke nok, sa hun, tok luksusvaren resolutt med seg til disken. I rulletrappen nevnte hun et hotell for meg. Kom sent. Fingrene hennes inni overarmen min. Fem faste tastetrykk mens det grønne glitret. Jeg avla statusrapport inne mellom de lavprisede bokkassene skrått overfor hovedinngangen. Hvordan virka hu på deg? sa han fiskende. En kvinne i sin beste, mest oppegående alder. Som vil lufte seg. Kanskje litt tett og klamt hos deg, Frislid? Han klukklo. Kan være det, kan være det. Og jeg nekter ikke Margaret noe. Det må du ikke tru. Hun bor for øvrig på hotell. Å jaså? Vil du ikke vite hvilket? sa jeg, siden han hadde sluttet å fiske. Kom med det. Jeg kom med det. Men sa ikke noe om den retro vampete nattkjolen før jeg la på. Unndro den saksopplysningen. Et urent trav jeg ikke kunne dy meg for. Teknokraten i meg hadde allerede avgått ved døden. Etter bare noen korte trefninger med dette uhåndgripelige ekteparet. Hotellet lå fire kvartaler fra arbeidsstedet hennes.
Nyrenovert, statushevet. Men jeg måtte likefullt gå spissrotgang mellom heroinsprøytene. Jeg kom tidlig for å komme sent, tok en drink i Chesterfield lobbyen. Et knippe seminarister skulle på strippeklubben like i nærheten, drev verbal sensitivitetstrening i baren. Kveldsvakten bak skranken sammenlignet firehjulstrekkere i telefonen. Toyota RAV 4 ble best in test. Tom for blandingswhisky ba jeg bileksperten formidle en beskjed opp til henne om at jeg var i anmarsj. Jeg følte et gnagende behov for slike foranstaltninger. Da heisen stoppet i fjerde, byttet jeg plass med en mann som hadde så stort hastverk at flassflakene som hekket på skuldrene hans føk av. Døren sto på klem. Jeg dyttet den opp i små støt, sa navnet hennes. Hun svarte ikke. Men da dørvinkelen var sine 60 grader, så jeg henne ligge på sengen med silken i krøll oppover lårene og den ene stroppen nede. Varmt, uutluftet. Den venstreholdte sigaretten som slo aske av seg selv i den sjelløse belysningen, høyrehånden like avstengt som på Steen & Strøm. Den tredje, hørte jeg henne si, metallisk til taket. Jeg gikk så langt inn i rommet at jeg fikk lukket døren etter meg. Den tredje hva? Hittil i kveld. Så du ham ikke? Nei, sa jeg. Du er snill, du. Hun aket seg opp mot hodegjerdet. Nattkjolen krøp etter. Jeg fant en stol. Sittende dørvakt. Telefonen på den rokokkoimiterte skrivepulten ringte.
Skal du ikke ta den? Ta den du. Ingen hadde noe på hjertet. Men det er mannen din. Det tror jeg ikke. Fordi om noe er enkelt, er ikke alt det. Hun klappet inviterende på den snublende lave sengen, tok hånden min da jeg motvillig kom så langt, begravde den i silke. Du er svært venstrehendt. Det har jeg måttet lære meg. Skolen? Et isnende ironisk smil. Skal vi ikke si livets skole? Men dette kan umulig være friminuttet. Dette? Det er en drøm, det, sa hun issmeltende, og tok meg med på en rundtur med blikket. Et rom som ikke er noe. Og så meg. Mer av det samme. Null pluss null. Hva blir det? Har alltid vært svak i matematikk, sa jeg, førte hånden ut til siden, bort fra den klebrige silken, løftet opp stroppen med pekefingeren. En annen drøm, da. Hvordan ser den ut? Tastetrykket igjen. Pøse på med det grønne, som om hun hadde uendelige regnskoger å ta av. Det kan du vel tenke deg. En junkie satte et skudd inne i den kullosforgiftede børsparken da jeg kom ut på gaten. En real lårhøne, tenkte jeg. En prikking i nakken fikk meg til å se opp. Hun sto der da, neseklemt mot hotellvinduet som om hun