Kommunisme og fascisme To ideologier Kommunisme og fascisme 1
Kommunisme og fascisme er to ideologier som var motstandere av demokratiet. De to bevegelsene, som sto i opposisjon til hverandre, spilte en sentral rolle i mellomkrigstidens Europa. I Russland overtok kommunistene makten og forvandlet landet til en kommunistisk stat, Sovjetunionen. I Italia og seinere i Tyskland var det fascistene som overtok og omskapte sitt land til fascistiske stater som truet både demokratiene, Sovjetunionen og verdensfreden. Hvordan kunne to ideologier vokse seg så sterke i løpet av så kort tid? Sammendrag Kommunisme Før den første verdenskrigen betegnet «kommunisme» egentlig sosialisme, men dette endret seg da bolsjevikene i 1917 tok makten i Russland. Den første verdenskrigen var hovedårsaken til at kommunistene tok over. Gjennom krigen viste det seg hvor ineffektivt tsarstyret var. Manglende industrialisering gjorde landet dårlig rustet for en moderne krig. Tapene var enorme og en gikk tom for nødvendige varer. Det hendte at soldater ble sendt mot tyskerne uten våpen, med beskjed om å plukke opp våpnene til sine nedskutte kamerater etterhvert som de gikk frem! I mars 1917 tok tålmodigheten slutt, og folket gikk til gatene i hovedstaden som på denne tiden het Petrograd (St. Petersburg). Soldatene gikk raskt over til opprørernes side. Tsar Nikolaj 2. abdiserte, og det ble dannet en regjering ut fra den folkevalgte nasjonalforsamlingen dumaen, som skulle styre frem til en ny forfatning var laget av en valgt grunnlovsgivende forsamling. Det negative var at det i tillegg ble opprettet arbeider- og soldatråd kalt sovjeter som svekket regjeringens makt. Oktoberrevolusjonen Bolsjevikene hadde ikke hatt en sentral rolle i revolusjonen i mars, men en halvt år senere skulle de få sin tid i glansen. Gjennom hele sommeren hadde oppslutningen deres økt. De var det eneste partiet som ville trekke landet ut av krigen, de ville at bøndene skulle overta godseiernes land og de ville gi landets nasjonaliteter selvstendighet. 2
Etterhvert som høsten gikk forbi fikk bolsjevikene kontroll over sovjetene, og Vladimir Lenin, som var bolsjevikenes leder, mente at nå var tiden inne for å ta makten. 7. november, gregoriansk kalender, gjennomførte de kupp og oppløste den grunnlovgivende forsamlingen hvor de bare hadde 25 % av representantene. Russland brukte fortsatt den julianske kalenderen, så for dem skjedde dette i oktober. Mange tvilte på at kommunistene kunne beholde makten lenge. Når de gikk ut av første verdenskrig måtte de gi fra seg mye land i Øst-Europa, samtidig som det brøt ut borgerkrig mellom kommunistene (røde) og de antirevolusjonære (hvite). Flere vestlige land likte ikke utviklingen og sendte tropper for å hjelpe de hvite. Det gikk dårlig for de røde, og i 1919 holdt de kun en bred sirkel rundt Moskva, men likevel seiret de i 1921 etter at Lev Trotskij fikk etablert den røde armé. Med nye løfter om nasjonalt selvstyre og jord til bøndene var støtten deres bred, mens motstanderne var blitt spredt, splittet. Verdensrevolusjonen som ikke kom Etter at borgerkrigen var over startet kommunistene utviklingen av Sovjetunionen bestående av et utvalg republikker der den russiske var den klart største. Bare kommunistpartiet var tillatt, og for å bevare kontrollen ble det ikke lov å skape undergrupper innad i partiet. Et hemmelig politi var allerede i 1917 skapt, og politiske motstandere ble fengslet, drept eller sendt til arbeidsleirer. Likevel, forskjellige meninger var lov på 1920-tallet, og debattene var livlige. Karl Marx manifest sa at et kommunistisk samfunn kunne bare eksistere i et industrialisert et, fordi for å få gjennomført endringene måtte det eksistere en stor industriarbeiderklasse. Derfor var det viktig at revolusjonen spredte seg til de industrialiserte landene, og for at det skulle gå kontrollert for seg ble Komintern opprettet for å organisere verdens sosialistiske/kommunistiske partier om det samme målet. I Norge var Arbeiderpartiet medlem en kort stund. Revolusjonsforsøk skjedde i flere land uten hell, og omsider forsto russerne at de var alene om å kunne bygge opp kommunismen. Det var klart at Sovjetunionen måtte industrialiseres for at en god, kommunistisk stat skulle oppstå. De kunne ikke satse på noe hjelp utenfra, så alt måtte de ordne selv. Bøndene ble spesielt diskutert. Skulle en tvinge dem til å gi fra seg billige matvarer til den økende mengden arbeidere i byene? Hvor mye skulle de skattelegges? Lenin døde i 1924, og etter han fulgte en hard kamp om makten i partiet. Lenins favoritt Trotskij ble sammen med andre store ledere fra revolusjonens dager tilsidesatt, og frem trådde Josef Stalin mot slutten av 20-årene. Gjennom jobben som partiets generalsekretær hadde han hatt sørget for at de som i hans øyne var fornuftige hadde fått forfremmelser og blitt ansatt gjennom mange år allerede. Få turte føre en debatt som gikk mot hans meninger, og med stø kurs ledet han frem en storindustrialisering. Stalinisme Den industrielle revolusjonen kom for fullt til Sovjet. Stalin hadde så mye makt at en gjerne betegner styret mellom 1930 og Stalins død i 1953 som stalinisme. Planøkonomi ble innført for å få fortgang, og femårsplaner ble utarbeidet hvor en bestemte all industriutbygging og ellers pengebruk. Privat eiendomsrett var historie, og det ble satset sterkt på kraftverk, tungindustri og våpenproduksjon. På landsbygda ble bøndene tvunget til 3
å gi jord og dyr til kollektivbruk for at det skulle drives i fellesskap. Bøndene og staten lå nærmest i krig med hverandre. Bøndene drepte heller dyrene og satte fyr på avlingene enn å la staten ta det, noe som ledet til flere tilfeller av hungersnød som drepte millioner uten at Stalin brydde seg. Han fortsatte storstilt eksport av korn for å tjene penger til å kjøpe maskiner og utstyr fra utlandet. Stalinismen ga et førerdiktatur der all makt lå hos en opphøyet, persondyrket og enerådig Stalin. Alt av kultur skulle være i tråd med offisielle retningslinjer, og alle spor av uenighet med statens politikk skulle utryddes. Flere hundre tusen ble sendt til arbeidsleirer i Gulag-systemet, der de gjerne måtte arbeide til de stupte i mange herrens minusgrader i Sibir. Når 1938 var omme satt rundt to millioner fanget der. De fleste som skulle elimineres bare forsvant sporløst, men de som ble regnet som Stalins største motstandere ble stilt for retten i Moskvaprosessene. Dette var ofte de fremste kommunistlederne fra 1920-årene som ble tvunget til å innrømme grove forbrytelser, og alle ble de dømt til døden. På den ene siden gjennomførte Stalin en storstilt industrialisering, fikk en planøkonomi som (på en måte) fungerte, og arbeidsløsheten forsvant. På den andre siden fikk de en «allmektig gud» på toppen i et diktatur preget av ensretting og førerdyrking, hvor bøndene ble sløyet ned og brutalt mistet store verdier. Hundretusen ble henrettet og mengder ble sendt til fangeleirer i et terrorvelde. Slik hadde stalinismen et dobbelt ansikt. Fascisme I Tyskland og Italia kom fascistene til makten i mellomkrigstiden. Selve betegnelsen oppsto i Italia og brukes spesielt om de italienske fascistene, men dekker fascister i alle land, også de som i Tyskland heller kalte seg nasjonalsosialister, forkortet nazister. De samlet seg aldri internasjonalt slik kommunistene gjorde i Komintern, men de hadde likevel stor innflytelse på styresettet i mange land. Ideologi Fascistene var nasjonalister av sterkeste sort, og fremstilte nasjonen som noe tilnærmet hellig. De dyrket føreren som ble betraktet som landets og bevegelsens fremste person: Nasjon og fører var nærmest ett. Mussolini i Italia, Hitler i Tyskland - og Quisling i Norge - er eksempler. Grunnleggende var alt som på en eller annen måte kunne splitte nasjonen uhørt. De var antidemokrater: Partier, debatt og mange meninger førte til en oppdelt nasjon. Det en trengte var én ubestridt fører, ett parti og én mening. Likevel, var det noe de hatet enda mer enn demokrati var det kommunister og sosialister, for de oppfordrer jo til klassekamp! Noe annet som spesielt kom til syne i nazismen var rasismen: Menneskeheten besto av forskjellige raser, og noe som var forskjellig skulle ikke være i samme stat! Den ariske - nordiske - rasen sto øverst, nederst fant en jødene. Gjennom vold skulle en vise fascistenes og nasjonens styrke og overlegenhet ovenfor alle som var annerledes. Uniformer var sentralt for å vise enhet, samhold og styrke. Fascismen var imperialistisk. Italienerne skulle erobre områdene rundt Middelhavet og i Nord-Amerika, mens tyskerne skulle ta slaviske områder i Øst-Europa og Sovjet. 4
Revolusjon og en total omlegging av samfunnet var ikke et mål. De tyske fascistene sto for der nationalsozialismus, nasjonalsosialisme, men ikke sosialisme i seg selv slik den rette definisjonen er. De ønsket en begrenset planøkonomi og sørget for å bekjempe arbeidsløsheten, de støttet privat eiendomsrett og holdt seg langt unna det kommunistiske kollektive eie av fabrikker og gårder. Næringslivsledere var viktige samarbeidspartnere for Hitler på veien mot krig. maktovertagelse 23. mars 1919 ble den fascistiske bevegelsen unnfanget i et gammelt palass i Milano med Benito Mussolini som fører. Fra høsten 1920 vokste bevegelsen raskt med et ønske om regjeringsmakt, og to år senere marsjerte 25 000 væpnede fascister inn i Roma. Mange offiserer og soldater sympatiserte med fascistene, så kongen så ingen annen løsning enn å gi etter og be Mussolini danne regjering. Mussolini ble statsminister mens flere og flere fascister strømmet til byen. «Marsjen mot Roma» ble hvert år feiret i et land der demokratiet falt sammen. Mussolini ble ved makten til han ble styrtet under den andre verdenskrigen. I en annen stat ble en annen mann inspirert av hendelsene i Italia. Dette var Adolf Hitler, tidligere korporal i første verdenskrig, som i 1919 meldte seg inn i et bittelite, nesten ubetydelig parti som året etter tok navnet Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP). Han ble raskt partiets leder, og i 1923 forsøkte han på statskupp i Bayern ved å - i snippkjole - storme inn i en ølkjeller i München, skyte i taket og kunngjøre at han nå hadde tatt makten i delstaten. Han ble satt i fengsel, og de fleste lo av hans opptreden. Dette endret seg derimot på slutten av tiåret. I valget i juli 1932 fikk partiet 37,2 %, det meste de kom til å oppnå i et fritt valg. Den økonomiske krisen var nok hovedgrunnen til deres vekst. Valgordningen i republikken gjorde det vanskelig å få flertall alene, og samarbeid var nært umulig. Velgerne mistet troen på demokratiet og gikk som vanlig i krisetider mot de ytterliggående partiene. Kommunistene økte i oppslutning, men mange fryktet også deres revolusjonære metoder og gikk heller til Hitlers crew. Hitler selv la stor vekt på å fremheve hvor stor skade Versailles-traktaten hadde medført for landet og hvor mye jødene var grunnen til at alt gikk dårlig. Hans løfter om å gjøre Tyskland stort var fristende. 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler. Nazistene hadde ikke flertall i nasjonalforsamlingen, men det var heller ikke den minste hindring for deres ambisjoner. Fascistisk diktatur Det tok ikke lang tid før Hitler hadde etablert et rent fascistisk diktatur i Tyskland der alle andre partier var forbudt (og dessuten følte mange ledere seg så maktesløse at de bare oppløste partiet), kommunister og sosialister ble forfulgt, fengslet, henrettet eller satt i konsentrasjonsleire, der pressen bare fikk omtale det myndighetene tillot på den måten de tillot, og der propaganda fylte mediene. Også innad i eget parti ble all motstand eliminert. Heinrich Himmler bygde opp der Schutzstaffel, SS, først som en livvaktgarde for føreren, men som etterhvert ble en del av det tredje rikets militær- og ordensvesen. De fikk blant annet ansvar for konsentrasjonsleirene. Rasepolitikken ble uttrykt gjennom forfølgelser, mobbing og isolering av jødene, og omsider ble de også trukket ut av arbeids- og næringslivet. de skulle på den måten tvinges til 5
å emigrere, og det gjorde de også. Mellom 1933 og 1941 emigrerte om lag halvparten av landets 500 000 jøder. Krystallnatten er blitt stående som en spesielt fryktelig hendelse: Natten til 10. november 1938 ble det satt i gang ekstra brutale voldshandlinger mot jøder i Tyskland og Østerrike. Massivt hærverk ble gjennomført på jødiske butikker, synagoger og andre bygninger. Selve natten ble 91 jøder drept, men innen utgangen av måneden var 400 døde og 30 000 sendt i konsentrasjonsleire. Det hele ble forklart med at en ung jøde hadde skutt en tysk diplomat i Paris. Det var likevel ikke denne forfølgelsen og brutale behandlingen av jøder og politiske motstandere som var tydelig for den tyske befolkningen. Partiets håndtering av den økonomiske krisen ble sett på som høyst positiv. Den offentlige aktiviteten økte slik at en trengte mange arbeidere: En bygde jernbane og motorveier, som for eksempel den tyske Autobahn, selv om få blant befolkningen hadde biler å kunne kjøre med i disse nedgangstidene. Et godt og stort veisystem ble bygget for en ny storkrig. I 1936 ble det innført en fireårsplan som skulle sikre at landet ble mer selvhjulpent og rustet opp. Slik klarte Hitler å avskaffe arbeidsløsheten, noe selv ikke Roosevelt hadde fått til. Demokrati, kommunisme og fascisme Demokratiet var vinneren av første verdenskrig. De nye statene fikk nye grunnlover, demokratiske nasjonalforsamlinger, alminnelig stemmerett og flerpartisystemer, but nobody wins for long. Demokratiet ble svekket i mellomkrigstiden. Flere steder tok fascister eller kommunister makten fordi de demokratiske lederne ikke greide å imøtekomme den økonomiske krisen. Folk mistet tilliten og gikk mot de ytterliggående. Kommunistene beviste at de greide å fjerne arbeidsløsheten og var i bedre stand til å takle krisen. Det samme greide Hitlers Tyskland. Demokratiet i de gjenværende statene ble truet utenfra av Sovjet, Tyskland og Italia, innenfra av kommunismens og fascismens tilhengere. De statene som greide å beholde demokratiet var der folk hadde fått en tillit til det demokratiske systemet over lang tid. Det var i USA, Storbritannia og de skandinaviske landene at demokratiet hadde hatt en stabil utvikling uten bår endringer. Her hadde folket troen på at de folkevalgte kunne løse problemene. I Frankrike vaklet det, men det holdt frem til okkupasjonen under den andre verdenskrigen. Det stikk motsatte skjedde i de fleste statene der demokratiet var noe nytt, noe folk ikke enda var vant til og som folk enda var mer kritiske til enn positive for, som i Tyskland, Italia og flere øst-europeiske land. Fascismen ble en større trussel enn kommunismen. Kommunisme som grunnleggende ideologi mener ikke at en skal direkte utrydde alle som ikke er «perfekte», men heller at arbeiderklassen skal reise seg og ta makten i fellesskap. Kommunistene tok bare makten i Sovjetunionen, mens fascistene, som støttet en brutal ideologi der alle annerledes skulle elimineres fordi de utgjorde en trussel for et enhetlig samhold, hadde makten i to sentrale og sterke land i midten av Europa. Større enda ble den fascistiske trusselen da Hitler fikk makten i 1933 og med en gang startet oppladningen til en ny krig. 6
Focus on this Problemer bygger seg opp Fredsoppgjøret etter 1. verdenskrig er ekstremt sentralt for utviklingen av den andre verdenskrigen. Ut av krigen hadde demokratiet kommet styrket, en hadde beseiret keiserdømmet i Tyskland og det osmanske riket var historie. Østerrike-Ungarn ble delt, og de fleste land hvor det enda ikke var demokrati etablerte det - men de ble svake demokratier. Innbyggerne i mange av de nye demokratiene hadde ikke tiltro til de demokratiske styremåtene. De manglet erfaring, noe som gjorde folkestyret i disse landene svakt. Under krigen hadde Frankrike og England lånte store penger av USA, og i etterkant ble det betalt ned med krigsskadeerstatningsmidler fra Tyskland. Tyskland, på sin side, lånte store summer av amerikanerne for å betale erstatningene. Pengene gikk i en trekant mellom tyskerne, britene og franskmennene, og amerikanerne. Når børsen i New York bryter sammen i 1929 faller dermed en sentral aktør ut, og økonomien i Vest-Europa går i stå. I de unge demokratiene så det ut som om markedsøkonomien bare førte med seg ustabilitet samtidig som at demokratiet ikke greide å løse problemene effektivt. Et resultat ble at oppslutningen om de ekstreme ideologiene økte, i Tyskland ved at nazistpartiet vokste sterkt, og i Italia gjorde Mussolinis parti det samme. Hitlers meninger fremsto for befolkningen som "demokratiet kan ikke løse problemer, men det kan jeg. Jeg skal gi alle jobb, jeg skal fjerne det demokratiske surret. Med meg får dere effektivitet", og tyskerne trodde på det fordi de var vant med totalitære ledere som styrte med jernhånd, eksempler er Bismarck og keiser Vilhelm 2. Folk var enkelt og greit sinte, de visste ikke hva som skjedde, og de ønsket effektiv handling uten sinkende debatt. "Vi skal utradere året 1789 i europeisk historie" sa Josef Gobbels, Hitlers propagandaminister som spredte jødehat, var riv ruskende gal og som lurte det tyske folket trill rundt med plakater og propagandafilmer. Hva skjedde i 1789? Den franske revolusjonen! Tanker om demokrati, frihet, likhet, brorskap, menneskerettigheter gikk i følge nazistene tvert imot all effektiv og rettferdig statsstyring. Skal liksom en jøde ha samme rettigheter som en arisk tysker? Nei, selvfølgelig ikke, nazistene står for alt det motsatte, og hadde som mål å utrydde den franske revolusjonens tankegang verden over. Dette er en viktig del av grunnen til at de ikke likte de etablerte demokratiene i Vest-Europa. Fascismen: en utdyping Fascisme er en samlebetegnelse for fascistiske retninger. Italias Mussolini var fascist, og mens Hitlers Tyskland også var bygd på en fascistisk tankegang kalles de heller nasjonalsosialister eller nazister fordi de hadde dette ekstra sterke synet på at alle som var annerledes skulle bort. Alle andre folkeslag, alle med funksjonshemminger, alle med sykdommer osv. Fascisme er egentlig en ekstrem versjon av nasjonalisme: De er sykelig opptatt av sin egen nasjon, og for å dyrke den fremhevet de det nasjonale og enhetlige fellesskapet og gamle storhetstider i sammenheng med beskyldninger om at alle annerledes 7
er grunnen til at en ikke er en stormakt lengre. Jøder er annerledes enn kristne, de med vanskeligheter er ikke som flertallet. Førerdyrking er en annen sentral del ved fascismen. Den sterke mannen som kan rydde opp i det demokratiske rotet er den stolte representanten for det nasjonale fellesskapet. Man går bevisst frem for å skape aggressive barn, gjerne for å gjøre dem til drapsmaskiner og slemme jævler - vold viser at du er sterk, og det er den sterke som skal overleve. De er de som har størst sjanser til å heve nasjonen over andre, så helt klart er det de som skal få de viktige posisjonene. Antidemokrati. Demokratiet var ansett som ineffektivt og med på å splitte nasjonen fordi det oppfordret til forskjellige meninger og utstrakte debatter fremfor direkte og konstant handling. I landene med manglende tillit til demokratiske styreformer - gjerne de landene der demokratiet var nytt og tvunget inn av utenforstående seierherrer - oppsto det mengder av små partier som aldri fikk stor nok makt alene, og som aldri greide å bli enige fordi de ville ha all makten selv, slik de tidligere lederskikkelsene en gang hadde. Rasismen gjelder særlig nazismen, som bygger opp om et hierarki der den ariske rasen sto på toppen og jøden var plassert helt på bunden. Kommunister var også no-go, de var en trussel mot det nasjonale fellesskapet, fordi kommunistene "ikke bryr seg om nasjonen". De vil ikke at spesielt Tyskland eller Russland skal fremheves, men arbeiderklassen som helhet, over hele verden. Landegrenser har lite å si når klasseskillene skal elimineres i alle land. Kommunistene satte internasjonalt samhold foran det nasjonale. Den siste tingen jeg vil trekke frem som sentralt i fascismen er imperialismen. Fascistene ville bygge imperier på bekostning av naboland. Hitler mente han måtte skape livsrom for det tyske folket og ta tilbake tidligere områder slik at tyskerne kunne utfolde seg i all sin prakt. Russland var stort og flott, og det var lett å drive jordbruk der, så landet var et sentralt mål. Frankrike var lumpne, derfor skulle de tas, og britene var plagsomme der de satt kjepphøye på egen øy, så de måtte selvfølgelig også vekk (i grove trekk ). Fascismen overtar i Italia Italia vant krigen, men de tapte freden. De fikk altså ikke noen belønning for den innsatsen de hadde gjort. De fikk ingen nye store landområder eller noen store verdier, noe de naturlig vis syntes var skuffende. De var ikke de eneste. Etter første verdenskrig har vi en situasjon der mange er misfornøyde. Det eksisterer en form for et demokrati, men Italia skjønner ikke hvordan det fungerer. I landet er det rett og slett politisk kaos, som det alltid har vært. Økonomien gikk ikke spesielt bra like etter krigen, og arbeidsledigheten var ganske høy. Noen sitter med tanker om at Italia fortjener så mye mer, og at de ikke burde bli oversett. Benito Mussolini fremmer synet på at demokratiet er et rot, økonomien er et rot og samarbeidet med andre er elendig på grunn av de andres oppførsel. Han utnytter politisk og økonomisk kaos, nød og arbeidsledighet for å prøve å vekke følelser i det italienske folket med gamle romerske statuer og forbilder fra en storhetstid. På en ganske surrealistisk måte greier han nettopp dette, og i 1922 gjorde han noe veldig unikt i verdenshistorien. I Milano starter han en marsj mot Roma, hvor han og hans støttespillere gikk fra den ene byen til den andre og samlet følgere i en protest. Han skulle gå inn i Roma, ha mange nok med seg og kreve regjeringsmakt. Det som skjer er nøyaktig som han har planlagt (og det at noe i Italia går etter planen er ganske spesielt). Han kommer til Roma, regjeringen ser at "han her bør vel få prøve seg", og han blir gitt regjeringsmakten. Samtidig sitter en liten mann med rar sveis og bart i München og tenker på å gjøre det samme. 8
Mussolini vandret i fronten i flotte militære klær. 25 000 fulgte han, og alt var en stor suksesshistorie. Det er i hvert fall slik det skulle fremstilles. Slik var det selvfølgelig ikke. Historiske kilder sier heller at han tok toget, og den store hæren var bare en mengde smågrupper i Romas gater som gikk rundt med klubbe og banket folk. Regjeringen ble redde, og ga Mussolini makten for å stoppe volden. Fascismen tar over Tyskland I 1919 ble det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet NSDAP stiftet med Adolf Hitler som leder. Han hadde blitt kastet ut av kunstakademiet, han var selvfølgelig arbeidsledig når krigen var over, og han satt i et land som var ydmyket foran hele verden. Adolfs oppfatning var at noe galt hadde skjedd når Tyskland tapte, og i følge han var grunnen jøder. Han begynte å henge rundt på en del barer, og han lærte raskt at han hadde retorikkens naturlige gave. Hans evne til å overbevise folk var noe for seg selv. Full av selvtillit og inspirasjon fra Mussolini gjorde Hitler i 1923 et forsøk på statskupp i Bayern, men det mislykkes kraftig. Han havner i fengsel, og illsint som han var skrev han boken Mein Kampf mens han satt inne og funderte på hvordan han kunne heve seg. Skulle han ta makten i Tyskland, så måtte han bruke spillereglene i demokratiet, så han forsøker å ta makten gjennom demokratiet lovlig - og det greier han (i hvert fall litt lovlig). Gradvis utover 1920-tallet gjør nazipartiet det bedre og bedre - ved valget i 1932 satt de med sin største oppslutning i demokratiske tider med 37,2 %. De hadde ikke flertall, men det var ikke noe problem når en hadde en gjeng brutale og aggressive mannfolk klare. Dette er et viktig poeng: De hadde ikke demokratisk flertall når de vant, så vi kan heller ikke si at alle i Tyskland var nazister. Noe annet som kommer til syne er at de som ikke likte Hitler, de tok ikke del i dette valget, mens de som hatet demokratiet trodde på hans lovnader om å fjerne det valfartet til stemmelokalene. Frem til valget hadde veldig få tatt Hitler seriøst, så når valgresultatet kom fikk mange et sjokk. De la for første gang merke til at "jaha, disse burde vi kanskje ikke kødde så mye med, likevel". Den neste store feilen de gjør er å ikke ønske å gi nazipartiet for mye makt, men i stede å gjøre Hitler til rikskansler og gi han en sterk posisjon. Han var ganske flink til å skrike høyt og få viljen si. Forklaringer på Hitler og nazipartiets store oppslutning er altså mange. De som støttet demokratiet satt hjemme på valgdagen, og de som ville kaste det stemte som aldri før. Den økonomiske krisen og en enorm arbeidsledighet skapte sinne - på det verste hadde pengene ingen verdi i det hele tatt, det var for eksempel billigere å bruke sedlene som tapet på veggene enn å kjøpe tapetruller. Demokratiet klarte ikke å løse krisen, for ingen politiske partier ble enige om tiltak. Det er egentlig ikke så rart at folk mistet tilliten til en styreform som er bygget på at en skal være uenige, men diskutere seg frem til enighet. Versaillestraktaten er en av de mest sentrale grunnene, og også en viktig bakenforliggende årsak til mange av de andre årsakene til nazismens vekst. Den skapte misnøye, den rakket ned på Tyskland og straffet dem enormt økonomisk. Traktaten ble selve symbolet på alt negativt resten av verdens nasjonaliteter hadde påført tyskerne. Frykten for kommunistene skal heller ikke undervurderes, fordi mange var livredde disse som på denne tiden hadde en ganske stor fremgang også i Tyskland. Nå er det lett å tro at dette var grunner til at Hitler kom til makten, og hadde han ikke eksistert ville heller ikke nazismen vunnet frem. Der er jeg nok uenig, for hadde ikke han kommet ville en av de andre sterke nazistene som havnet i statsapparatet heller ledet an. En ny krig som hevn på den forrige var i det store og det hele uunngåelig. 9
I kortversjon kan vi si at Hitler kom til makten på lovlig vis, men så starter det mystifistiske. Rett etter at Hitler ble rikskansler i 1933 skjedde det en stor brann i Berlin. Riksdagen brant ned natt til 28. februar, og Hitler var raskt ute i radioen og brautet ut alle stygge anklager mot kommunister og jøder, som ble påstått å være skyldige. Han ble så sint at han greide å presse igjennom en lovgivning som, på bakgrunn av at kommunistene og jødene truet landet, ga han nærmest enerådig makt for effektiv styring. De lovendringene sikret nazistene makten i Tyskland, og gjorde Hitler til diktator. Mange mener i etterkant at det var nazistene selv som påsatte brannen, med den hele hensikt å bygge et diktatur. Dersom det er tilfellet var dette en genistrek som utspilte seg akkurat slik de ønsket. Ikke før i 1964 var bygningen restaurert, men den ble først brukt som bygning for nasjonalforsamlingen igjen i 1999. Hitler endrer hele Tyskland på en total måte. Han samler mer og mer makt rundt seg selv og hans nærmeste krets. En snakker veldig gjerne om Tyskland som en ettpartistat, for alle andre politiske partier ble forbudt. Skulle du ha noe å si i politikken eller i samfunnet generelt, måtte du være medlem av nazipartiet (og ha samme meninger som føreren). Kommunistene hadde det naturlig vis derfor ikke så greit. Hitler bygde konsentrasjonsleirer hvor han fengslet kommunister og andre personer som han mistenkte kunne være en trussel. Mange av leirene som fungerte som utryddelsesleirer under andre verdenskrig, ble bygget nå. Jødeforfølgelsene startes opp. En vet ikke om Hitler egentlig hadde en underliggende plan om å drepe alle jøder, men det som var synlig for folket var at jødene skulle sendes til Madagaskar, alle sammen. Det er først når krigen skifter retning etter D-dagen og ting går dårligere og dårligere for tyskerne at de starter gassingen av jødene for å bare bli kvitt dem så fort som mulig. Propagandaapparatet kom også for alvor i gang. Pressen ble ensrettet, sensur ble innført. Versaillestraktaten og alle utenlandske ble sett på som store motstandere fordi de fikk skyld for all elendighet i Tyskland. Alle mediekanaler ble ensrettet til formålet å plante tanken om at "nå skal vi ta dem!" i alle innbyggernes hoder. Kun journalister som var positive til NSDAP fikk beholde jobben, lærere som ikke likte nazismen ble fjernet. De mest fanatiske nazistene fikk innpass i en egen organisasjon kalt SS med Heinrich Himmler som leder. Han var en av Hitlers nærmeste - og en riv ruskende gal mann. SS var en elitegruppe av gale nazister med en sikker, heltysk slekt langt tilbake i tiden. I tillegg ble det opprettet et eget sikkerhetspoliti ved navn Gestapo; et objekt for frykt i seg selv. De kunne komme på din dør midt på natten etter en liten mistanke om at du ikke var nazist for å banke deg litt og sende deg rett i en konsentrasjonsleir. Selv om ytterst få tyskere hadde biler bygde regimet den kjente Autobahn; store flotte motorveier gjennom landet. Tanken med det var ikke at folket skulle ha fine veier å kjøre på, men at landet skulle være klare for å drive fullskala krig. Mange år før konflikten brøt ut hadde Hitler altså startet stor opprustning av militæret, marinen, luftvåpenet og ellers klargjort samfunnet for krig. Samtidig elsker flere og flere i Tyskland Hitler. Propagandafilmene fremstiller solfylte bilder med Hitler omgitt av hundrevis av folk som hyller han, hilser han med høyre hånd rett ut, mens han står opphøyd over dem alle og hilser tilbake. Kvinner og barn brukes spesielt i filmene for å vise at det ikke bare er sinte menn som liker han, men alle i befolkningen. Oppbyggende musikk og bestemte filmatiske triks fremstiller Hitler som Messias som skal komme og redde Tyskland fra en forferdelig depresjon. I 1938, bare et år før krigen brøt ut, hadde Hitler satt i gang utallige prosjekter for å bygge landet. Så mye aktivitet var det at de gikk tom for råvarer, og var avhengige av god, klassisk invasjon av naboland og imperialisme i andre deler av verden for å selv ha ressurser nok til full krigføring på to fronter. 10
Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt. Erlend C. L. Birkeland 2016 11