Nr 2 2011 Tema: Respekt ord og handling Portrett: Dagfrid Fosen Kunstner og «kjerringa mot strømmen» Dans på sykehjemmet www.bymisjon.no
Mer enn maten Christoffer og Arild har vært på kino sammen. For Arild var det første gang på 15 år. Det var en stor opplevelse. Christoffer jobber på bymisjonskafeen Møtestedet, og lette opp gjesten Arild da han havnet på sykehus og ble borte fra kafeen. Så ble det kinotur. Nå er Arild tilbake ved kafébordet og støtten fra staben på Møtestedet. Jeg ble holdt øye med. Det var en veldig positiv overraskelse, som betydde mye. Dette stedet er mer enn maten. Her får vi hjelp til å komme oss videre. Her treffer vi folk. Det gjør godt. Hit inviterer jeg faren min av og til også og tar en middag. Kokken her burde ha Kongens fortjenestemedalje. De har byens beste kjøkken. Sier Arild, han er på vei opp i vekt og blir friskere nå. Han har lang erfaring fra ruslivet, og vet at tilbudet fra Møtestedet bedrer helsa til folk: Det burde vært flere slike steder. Tema: Respekt Å se hver enkelt s 4 7 Innsiden Gode og vonde vårtegn s 8 Portrettet Dagfrid Fosen s 10 12 Fotoreportasje Kulturkveld på Ammerudhjemmet s 15 17 Frivillig arbeid: Barna omfavner Skattkammeret s 18 19 Æresord Arne Berggren: Den tredje vei s 22 Byblikket s 24 Hvordan utføre respekt? Tema s 4 7 2 BYMISJON 2_2011
LEDER Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon 22 36 55 00 e-post: firmapost@bymisjon.no Hejmmeside: www.bymisjon.no I redaksjonen: Per Frogner (redaktør) per.frogner@bymisjon.no Atle Briseid atle.briseid@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Margrethe Høydalsvik margrethe.hoydalsvik@bymisjon.no Ståle Lidsheim stale.lidsheim@bymisjon.no lay-out: Jorunn Waaler www.waalerdesign.no Forsidefoto: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique Opplag: 23 400 Ik-kontrollert innsam lings konto: 7011 05 18593 241 MILJØMERKET Trykksak 709 Respekt og omsorg på sykehjemmet i nye 8 år! Før påske ble det klart: Vi er blitt enige med kommunen om fortsatt drift av våre fem sykehjem i åtte år til. Klart vi feiret! For dette resultatet av lange og strevsomme forhandlinger inneholder så mye godt for mange. Først og fremst gir det oss mulighet til å fortsette et arbeid som preges av respekt og omsorg, for og med de eldre. Stabile rammer gir trygghet for beboere og ansatte, og mulighet til å jobbe målrettet med kvalitet i eldreomsorgen. I mange år har vi levd på overtid med gamle kontrakter, med stor usikkerhet. Nå vet vi hva vi skal i lang tid. Det gir inspirasjon til å brette opp ermene. For det blir nok ikke tid til hvilkeskjær! Utfordringene i eldreomsorgen er mange. De handler både om kvalitet og om kapasitet. Hvordan sørge for at hver enkelt får den omsorgen som han eller hun trenger og har grunn til å forvente? Hvordan kan vi inspirere mange flere av dagens unge til å velge utdanning og arbeidsframtid innen eldreomsorgen? Vi i Kirkens Bymisjon kan og vil være med på å løse utfordringene og fortsatt jobbe med faglig utviklingsarbeid innen eldreomsorgen. Det grunnleggende for oss er at hver enkelt møtes med respekt. Dette innebærer tverrfaglig arbeid, der vi ser hver enkelt som et helt menneske med fysiske, psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle behov. Bymisjonen vil i sin eldreomsorg fortsatt ha et sterkt fokus på blant annet kultur, frivillighet, nærmiljø- og pårørendearbeid. Avtalen er gledelig også fordi den til tross for harde forhandlinger viser at kommunen ønsker å satse langsiktig på samarbeid med ideelle aktører som oss i sentrale velferdsoppgaver. Denne politiske viljen peker framover, på et felt der samhandling er og blir viktigere enn konkurranse, og der tjeneste må få forrang framfor fortjeneste. Sturla J. Stålsett generalsekretær BYMISJON 2_2011 3
Tema: Respekt Respekt se om igjen Respekt. R ordet som alle bruker. Et rastløst rop om anerkjennelse, og en sår lengsel etter å bli sett og regnet med. Sturla Stålsett rydder i respektbildene for tida. Snart blir det bok. Respekt handler mest om sårbarhet og gjenkjennelse. Uten gjenkjennelse, ingen respekt, sier generalsekretæren. Respekt-ordet bærer med seg en tradisjonens eim av autoritet, skikk og bruk og dannelse. Et sted der nede i oppdragelsen ligger en forståelse av hvem som skal respekteres, på hvilken måte og av hvem. Samtidig lyder nye rop om respekt fra alle kanter. Som krav og opprør, forventing og verktøy. Bymisjonens generalsekretær kommer i vår med bok om respekt i vår tid. Ikke uventet er det blitt en nesten dagsaktuell eksempelsamling. Ungdomskulturens frustrerte krav om anerkjennelse, markedskreftenes konsekvenser, fattigdommens seiglivethet, papirløse migranter, rusavhengige og andre nødlidende i åpent rom, om alle som ikke synes og høres i en støyende tid. Om å se om igjen: re spectare: Se en gang til. Høflighet, ærbødighet og tradisjon kan være gode ledestjerner, sier Sturla når vi starter samtalen i den tradisjonelle forståelsen av respekt. Det er godt for oss alle det finnes noen felles verdier og rammer å forholde seg til. Problemet oppstår når rammene blir tømt for innhold og gjensidighet, og blir til formalisme. Respekt er noe som utøves i øyeblikket, mellom personer som møtes og påvirker hverandre, sier han og henviser blant annet til den danske teologen K.E Løgstrup. Er forventningen om respekt også bruk av makt? Ja, men i flere og veldig ulike former. Den kan fremmes med en skarp utside, som et myndig krav som støttes opp av overmakt. Det blir lett destruktivt og selvmotsigende, fordi denne typen makt ikke respekterer «den andre». Men når den samme styrken brukes«nedenfra» er det mer spennende og konstruktivt! Hør Aretha Franklins sterke sang «Respect» med krav om respekt for kvinner, se undertrykte grupper som samler seg med rak holdning og danner motmakt og blir øyeåpnere. Det er rettferdig krav om respekt! Sårbarhet er viktig i Sturlas tanker om respekt. For det er så mye som ligger i spennet nettopp mellom makt og sårbarhet. Uten at man griper og forstår den andres sårbarhet finnes det egentlig ikke respekt. Sturla Johan Stålsett Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, dr. theol. og leder «Regjeringens utvalg for gjennomgang av tros- og livsynspolitikk». Utgir i vår boka «Respekt» på Pax forlag. 4 BYMISJON 2_2011
Hvordan utføre respekt i praksis? På Bekkelagshjemmet handler det om omsorg, kontakt og humor. Respekt må bygge på gjenkjennelse, ellers skapes ikke respekt. Sårbarhet har vi alle, men den er ikke symmetrisk, den er ulikt fordelt, men er et nødvendig fundament i menneskelige møter. Hvordan påvirke med makt og autoritet? Det kan vise seg i en myndighet som holder sin makt tilbake. Som viser varhet, tålmodighet, og er klar over at et nærvær kan påvirke den andre. Når vi gjenkjenner sårbarhet, er det en ressurs å møte hverandre med. Det er det som heter «å se om igjen»? Ja. Det er det respekt betyr! Re-spectare. Se om igjen. Hva skal vi se etter hos hverandre når vi praktiserer respekt slik? Den gode viljen, drivkraften. Også i det vi ikke forstår hos hverandre. Vi må forutsette at folk ønsker noe konstruktivt, og søke å forstå det ukjente ut fra egen erfaring. På en måte er vi alle «skjulte mennesker» med et eget frigjørende rom som ikke kan fattes. Da er vi ved det dikteren Halldis Moren Vesaas kalte «den indste grinda». Respekt blir ofte til krevende debatter med mange ord og markeringer. Kirkens Bymisjon har en visjon som sier at mennesker skal erfare respekt. Hvordan utføre respekt i praksis? Jeg tror tålmodighet er en grunnforutsetning, sier Sturla. Respekten har tid til å vente, til å la den andre definere, ikke alltid overta styringen, være villig til å begynne på nytt gang på gang. Kan viljen til respekt også bli til ettergivenhet? Ja, men mest hvis vi ikke konfronterer det som er galt, og en egentlig ikke våger å bry seg. I respekten ligger tillit, der gode spørsmål skaper forventninger og øker mulighetene. Vår tids respektbilde er sammensatt, mener bymisjonslederen. Stadig flere grupper utfordrer fellesskapet, det er kamp om begrepenes innhold, og mye stenges av når situasjoner blir problematisk og gruppene ikke møtes. Respekten kommer på avveier når den bare blir et skjold med krav om lojalitet, og stenger av for dialog. BYMISJON 2_2011 5
Tema: RESPEKT Hvor ligger de viktigste utfordringene om respekt i vårt samfunn nå? Kanskje ligger de største utfordringene i det som ikke uten videre oppleves som «greit» å respektere og i det usynlige. Samfunnsgrupper som migranter, folk som tigger, papirløse. Et annet område er de som ikke synes så godt, de eldre, stille folk som står svakt. Folk fra andre kulturer opplever norsk respekt for eldre som ikke tilstrekkelig. Hvorfor? Vi har fått en dyrking av det normale menneske som en person med ungdom, livskraft, nettverk og forbruksevne. Det er nye og kommersielle krefter som definerer samfunnsbildet, og det blir usant. Det kan føre til en forakt for alderdom, forgjengelighet og det som er avvikende. I virkeligheten er et av trekkene i vår tid at flere og flere lever alene, mange strever med å leve opp til forventinger, vi kommer lettere på avstand fra hverandre. Det rammer muligheten til respekt. Sturla Stålsett advarer mot en «evalueringskultur» som utvikler seg, særlig gjennom mediene. Ydmykelse er i ferd med å bli underholdning. TV-programmer som enten består av ekstrem ros eller hensynløs utskyvning av tapere, er betenkelig. I de sosiale mediene på internett, utvikler det seg et språk som kan være nådeløst. Debattkulturen blir tøffere. Det er pirrende, men det er en tendens som gir respektløsheten større rom. Alle trenger respekt, sier forfatteren og generalsekretæren. Den starter i gjenkjennelsen og trenger hender og føtter for å bli handling mellom oss. Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle Har ikke skjønt hva ordet betyr I noen miljøer snakkes det mye om respekt, men jeg tror ikke de har skjønt hva ordet egentlig betyr, sier Yasim Adil. De fire kameratene fra Elvebakken videregående skole har mange synspunkter på hva ordet respekt betyr i praksis. Å ha forståelse for andres religion og meninger, sier Michael Lu. Å ikke tråkke på andres synspunkter, legger Neddersan Thangarajah til. Når man ikke viser respekt, snakker man stygt til andre eller baksnakker dem, sier Jiaxin Xiao. For noen betyr det å ta vare på sitt eget rykte eller ære, men jeg tenker ikke på det på den måten, sier Yasim. Guttene har foreldre som kommer fra Pakistan, Kina og Sri Lanka. De mener at det er forskjell på hva ulike kulturer legger i ordet. Ja, absolutt. Respekten for eldre er mye større i andre kulturer. Når jeg snakker med besteforeldrene mine, viser jeg hensyn og snakker rolig. De eldre har på en måte sin rolle. Den skal man respektere, sier Yasim. Også respekten for foreldre er større i andre kulturer. Når jeg snakker til moren min, banner jeg for eksempel aldri. Mange nordmenn snakker til foreldrene sine på samme måte som de snakker til venner, sier Michael. At respekt er noe man må gjøre seg fortjent til, er guttene enige om. Respekt har ulikt innhold i ulike kulturer, mener disse kameratene med bakgrunn fra Kina, Sri Lanka og Pakistan. Hvis du for eksempel har tatt utdanning eller jobbet hardt, fortjener du respekt. Men samtidig fortjener eldre respekt på grunn av alle tingene de har opplevd, sier Michael. Det kan virke som om penger gir respekt blant ungdom. Folk blir venner med dem som har mye penger, sier Yasim. Tekst: Atle Thingnes Briseid Foto: Torstein Ihle 6 BYMISJON 2_2011
Respekt handler om å oppdage det som skaper liv i øynene og forsøke å gjenskape det, sier kulturarbeider Bjørg T. Moe. Å se hver enkelt Respekt handler om å se og ta vare på det personlige hos hvert enkelt menneske, mener kulturarbeiderne på Bekkelagshjemmet. I stua på Bekkelagshjemmet strømmer beroligende musikk ut av stereoanlegget. Åtte eldre damer nipper til glass med vin eller brus mens de venter på tur for å få massasje og hudpleie. Respekt handler om å se hvert enkelt menneske, sier Benedikte Guttormsen Slørdal, en av sykehjemmets to kulturledere. Det handler om å ta vare på det personlige i hver enkelt. De skal ikke bli del av en masse, selv om de bor på sykehjem. Vi må opprettholde personlighetene, sier Bjørg T. Moe. De ansatte på sykehjemmet jobber konstant med å kartlegge bakgrunn, interesser, musikksmak, yrkesbakgrunn og personlighet til hver enkelt. Det er en utfordrende oppgave når majoriteten av beboerne har demens, og flere mangler språk. Beboerne på et sykehjem er like forskjellige som alle andre. Her finner du alt fra fine fruer til ihuga sportsfolk, sier Slørdal. Å legge til rette for kulturopplevelser er en viktig del av arbeidet med å møte beboerne med respekt. Hver eneste dag arrangerer Slørdal og Moe alt fra sangstunder og velværetimer, til fisketurer og besøk på Norway Cup. Vi må være åpne og kreative. Vi kan ikke holde på det samme programmet år etter år, sier Slørdal. Det handler om å oppdage hva som skaper liv i øynene og forsøke å gjenskape det. Respekt betyr også å godta at folk ikke ønsker å være med på aktivitetene, sier Moe. Tekst: Atle Thingnes Briseid Foto: Torstein Ihle Å forstå at ikke alle kan jobbe For meg betyr respekt å forstå at jeg går på sterke medisiner og ikke greier å arbeide, selv om jeg har forsøkt, sier Cato Brække, fast gjest på kafeen Møtestedet. Hver dag er han innom kafeen i Skippergata for å spise middag og snakke med de ansatte. For å fungere, må han selvmedisinere seg mot nerver og panikkangst. På byens brune restauranter blir jeg møtt med at jeg er lat. De forstår ikke hva det vil si å være psykisk syk. Det er ikke snakk om latskap, selv om jeg ser frisk ut. Det går bare ikke, sier han. Må ikke gjøre noe for det Cato søker seg derfor til bymisjonskafeen Møtestedet. Der blir han møtt som den han er. I Bymisjonen får man respekt med en gang man går inn døra. Man trenger ikke gjøre noe for det. Dessuten får jeg ikke bare middagen på bordet, men jeg kan prate om det jeg sliter med. Det gjør dagen lettere, og jeg føler meg mer verdt som menneske. Jeg blir respektert - ikke for det jeg gjør, men rett og slett som menneske, sier han. Han mener kriminelle miljøer bruker ordet respekt som noe negativt. De har tatt ordet og misbrukt det. Jeg kaller det frykt, sier han. Cato og Lisa på kafeen Møtestedet: Det gjør dagen lettere å møte folk som de er. BYMISJON 2_2011 7
Forts. fra s 7 Må ikke gjøre noe for det Cato søker seg derfor til bymisjonskafeen Møtestedet. Der blir han møtt som den han er. I Bymisjonen får man respekt med en gang man går inn døra. Man trenger ikke gjøre noe for det. Dessuten får jeg ikke bare middagen på bordet, men jeg kan prate om det jeg sliter med. Det gjør dagen lettere, og jeg føler meg mer verdt som menneske. Jeg blir respektert ikke for det jeg gjør, men rett og slett som menneske, sier han. Han mener kriminelle miljøer bruker ordet respekt som noe negativt. De har tatt ordet og misbrukt det. Jeg kaller det frykt, sier han. Tenke annerledes om seg selv Sosialkonsulent Lisa Jacobsen får stadig tilbakemeldinger på at gjestene på Møtestedet slapper av i kafeen. Det tar hun som et tegn på at de føler seg respektert. Hovedtanken på Møtestedet er å møte mennesket ikke problemet. Vi vet at de har så mye mer enn rusproblemene. Vi ønsker å bygge opp om styrkene og gi dem mulighet til å tenke annerledes om seg selv, sier sosialkonsulent Lisa Jacobsen. De ansatte legger stor vekt på å huske navn og hilse ordentlig på gjestene. På Møtestedet betaler alle kundene for seg. Det er med på å opprettholde gjestenes selvrespekt. På den måten blir ikke gjestene mottakere av veldedighet. De er vanlige kafégjester som kan klage på maten eller servicen når den ikke er bra nok, sier hun. Tekst: Atle Thingnes Briseid Foto: Torstein Ihle Premierer miljøvennlige ansatte Som et ledd i arbeidet med å gjøre rusbehandlingsinstitusjonen «grønnere», premierer Origosenteret ansatte som velger miljøvennlig transport. Kirkens Bymisjon Oslo har de siste årene arbeidet aktivt for å gjøre organisasjonen grønnere. Så langt er seks virksomheter sertifisert som miljøfyrtårn, og flere er underveis. Ved rusbehandlingsinstitusjonen Origosenteret i Svinndal tar man i bruk ulike tiltak for å gjøre virksomheten mer miljøvennlig. Hver måned gir institusjonen en premie til en ansatt som velger miljøvennlig transport. Miljøterapeut Liv H. Schiller får et gavekort av HMS- og kvalitetsrådgiver Stig Gunnar Kristiansen fordi hun velger miljøvennlig transport. 50 nasjonaliteter på Møtestedet 4000 personer fra over 50 forskjellige land besøkte Møtestedet i fjor. Kafeen for personer i rus- og gatemiljøet i Oslo sentrum serverte 22. 361 middager. Totalt mottok kafeen over 41.000 besøk fordelt på ca 4000 ulike personer. Dette er en økning fra tidligere. Gjestene på Møtestedet gjenspeiler det nye multikulturelle Norge. Mennesker fra minst 50 ulike land har besøkt kafeen det siste året. En ny tendens er det økende antallet gjester fra Øst- Europa. På bakgrunn av dette opprettet kafeen prosjektet «Rom for rom» i 2010. Målet var å skaffe seg kunnskap om språk, kultur og rettigheter for å kunne imøtekomme gruppen på en bedre måte. Mange av øst-europeerne ønsker seg vanlig lønnet arbeid, men har gjennomgående lite kjennskap til norske samfunnsforhold og rettigheter. Som rumenske borgere må de fremlegge arbeidskontrakt som viser at de har 100 % stilling til minimum tarifflønn for å få arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. De fleste tjener derfor penger ved å tigge, spille, selge ting og samle flasker. Vi har også blitt kjent med kvinner og menn som selger sex mens de er i Oslo, sier Kari Gran, leder for Møtestedet. 8 BYMISJON 2_2011
Gode og vonde vårtegn INNsIDeN Det er vår. Fryden over varmen fra solstrålene og hutringen på ettermiddagen når sola gjemmer seg slåss om plassen i bevisstheten. Tenk at folk nettopp gikk på skiturer! Jeg nynner på «Her kommer vinteren» og kjenner at jeg tar helt feil. Nå er jo snart sommeren her! Museører på bjørka, hestehov og blåveis! Det er botanisk hage på Tøyen, der sorler det i bekken i fjellhagen, det er å rusle på Kampen mellom småhusene, klø eselet på barnebondegården i manen og lete i grøfta etter mer hestehov. Det er paradis, slengtau, kicke ball og kaste på stikka. Det er lykke, varme dager, korte netter og allergimedisin. Grünerløkka Oslos hipness-sentrum endrer karakter. Når folket kollektivt men taust erkjenner at NÅ kommer våren da blir Løkka et folkehav, en surfebølge, en overbruset brus, en sprekkeferdig ballong av våryre folk fra hele byen. Alle spankulerer, ser seg om, myser mot sola, stopper litt opp «Hmm, hvilken kaffesjappe blir det latte-to-go på i dag tro?» Fregner på nesa og stilige solbriller. Åååå så fint det er! Som ved et trylleslag står de der igjen. De lyser og tindrer. De er freshe og gullglitrende. De er innbydende og forføreriske. De leder oss inn i fristelse. De tiner humøret til kalde nordboere «Aaah, det var deilig!» og «Hadde glemt hvor godt den første smaker!». Sorlet av lovprisninger er å høre i byen, langs fortau og på hjørner hvor noen har satt opp uteservering. Vi smiler stivt når sola går rundt hjørnet, men med hanskene klamrer vi oss fast til et av de sikreste vårtegnene. Skummende og iskald. Vi nyter kollektivt. Og visst er den deilig. Visst løsner den på snippen. Visst gjør den lette beruselsen godt når den tar oss med et bittelite hopp opp fra trivialitetene, inn fra kulda, ut fra kjedsomheten. Det er menneskelig og velkjent. Alkoholen som rusmiddel er som skismøring i sporet. Det er mye som blir lettere. Medaljer har baksider. Så deilig det hadde vært om alt godt, ikke kunne gjøre vondt. På A-Senteret hvor jeg jobber, lærer vi mye om hva dette duggfriske vårtegnet kan gjøre med menneskers liv. Mange av dem som kommer i behandling for alkoholproblemer har fått store deler av livet ødelagt. Man tenker ofte at bare leveren holder, så går det bra. Dessverre er det nesten alltid slik at alle andre sider ved livet er påvirket negativt før leveren blir syk. I tillegg til de som selv har problemer med alkoholforbruket sitt, er det som oftest mange rundt dem som har det veldig vanskelig. Pårørende kan lett kjenne seg igjen i bildet av en diger elefant i stua alle vet at den er der, alle prøver å unngå og skumpe borti den og ingen snakker om den. Den tausheten som oppstår rundt et problematisk alkoholbruk er vanskelig å bære for barn i særdeleshet og for familien generelt. Tenk om årets valgkamp kunne fokusere litt på dette mindre om åpningstider og bevillinger, mer om menneskelige konsekvenser, både for dem som har rusproblemer og for dem som har det vanskelig på grunn av andres rusbruk. Spørs om det er en juicy sak man sanker stemmer på Tekst: Aino Lundberg, Institusjonssjef A-senteret, Kirkens Bymisjon BYMISJON 2_2011 9
PORTRETTET Kjerringa mot strømmen Dagfrid Fosen stiller opp for andre. Med sitt eget liv. Bare se på typen. Han er helt stiv av piller. Dagfrid Fosen legger fra seg avisen på kjøkkenbordet inne på Natthjemmet. Muammar Gadafi pryder forsiden, og Dagfrid er sikker i sin sak: Da han tok makta, var han levende. Nå er han bare full av medikamenter. Hun er innom hovedstaden for å delta på utdelingen av =Oslo-prisen og skal snart tilbake til behandlingssenteret Riisby på Hadeland. Men før hun drar, har hun lovet å gi et intervju. Det angrer hun på nå. Verken den fysiske eller psykiske formen er på topp. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle klare å stille, sier hun ærlig. Likevel sitter hun her og snakker vennlig og engasjert. De som kjenner henne, sier at Dagfrid stiller opp for andre, med sitt eget liv. De kaller henne en representant for det irregulære, en som tar kampen uten å forvente å få noe tilbake. Hennes omskiftelige liv gjør at hun én dag kan være høyest oppe på barrikadene, for neste dag ikke å ville høre om barrikader i det hele tatt. Styrken min er at jeg er sårbar. Det er ingen som kan være sterke uten å være sårbare, uten å føle det vanskelige på kroppen. Når jeg forteller historier, gjør jeg det fordi jeg har vært der, følt på det og blitt forbannet, sier hun. Kommunikasjonskunstner. Det var Dagbladet som først kalte henne «Dronningen av CC Vest», fordi hun som trofast og kjappkjeftet selger av =Oslo var blitt et kjent og kjært ansikt på kjøpesenteret. Siden har dronning-tilnavnet blitt hengende ved. Selv kaller hun seg pubtrubadur, gatepredikant, rehabjeger og kommunikasjonskunstner med utdannelse fra livets skole. Folk som kjenner Dagfrid, sier at hun elsker livet og samtidig er mer redd for livet enn døden. I perioder lever hun stort, med rikt engasjement og et bredt kontaktfelt. Hun har stor politisk forståelse, og kjenner mange kulturpersonligheter. Jonas Fjeld, Petter Nome, Erling Lae og Erling Folkvord er blant hennes venner på Facebook. I slike perioder får Dagfrid mange klapp på skulderen. Som da hun fylte 50 år, og en av hennes faste kunder på CC Vest, Ellen Holtermann, (Dagfrid poengterer at navnet skal med, journ. anm) fikk med seg senterledelsen, 10 BYMISJON 2_2011
55 bedrifter og 150 ansatte ved kjøpesenteret på å gi henne en bursdag som de færreste er forunt. Feiringen omfattet blant annet flere gavekort som til sammen ble 50.000 kroner, bli ny-dag og stor overraskelsesfest på Presseklubben med tre retters middag og champagne. Dagfrid tok sjokkskadet imot hyllesten iført herresmoking fra Fretex, hvite joggesko og tiara. Altfor mange inntrykk. Samtidig bærer hun på en ekstrem sårbarhet. Alle mennesker opplever oppturer og nedturer i livet, men Dagfrid opplever dem sterkere enn de fleste. Derfor må hun i perioder trekke seg inn i sitt innerste eksil. Da drikker hun for mye, spiller for mye og bruker amfetamin. Jeg bruker ikke stoff for å rømme fra livet, men for å få til det gode livet. Jeg må ha medisinering for å rydde i hodet, sier hun og beskriver sin egen hjerne som en radio hvor altfor mange kanaler står på samtidig. I skolen klarte hun ikke sortere inntrykkene og konsentrere seg om én ting. Alt kom samtidig. I en alder av 54 begynner hun å skjønne seg på oppturene og nedturene. Jeg har overlevd en tid og begynner å se mønsteret i det. Når jeg er nede, jobber det underbevisste best. Derfor er det ikke alltid negativt. Hvis jeg må ned i kjelleren for å finne «den gode lønn», så må jeg kanskje ned. Men man må leve en stund for å skjønne at det er selvskading vi driver med, sier hun. For første gang i livet har hun begynt å kjempe for seg selv. Motivasjonen har hun funnet i familien, og i særdeleshet i barnebarna. Når jeg har skadet meg selv, har jeg også skadet de som står meg nær. Det går mer og mer opp for meg. Jeg vil at barnebarna mine skal se det ekte bildet av meg. Det gir meg et slags bonuskort, et sånt som du får i monopol. Et kort som gjør at du ikke trenger å ta boten likevel, sier hun. Herlig humor. Da =Oslo ble opprettet for 6 år siden, var Dagfrid blant de første som meldte seg. I jobben føler hun seg sett, og hun får brukt sin herlige humor og sitt skarpe hode. Det er ingen overdrivelse å si at Dagfrid er ekstremt flink til å selge. Selv mener hun at en samling av alle salgstriksene ville utgjort en oppskrift på 60 bind. Noen ganger beveger jeg meg lovlig langt mot grensen for hva man kan si. Men jeg har fått stor menneskekunnskap gjennom jobben, sier hun. Dagfrid har det ikke bare i kjeften. Hun uttrykker seg også gjennom tegning, maling, skriving og sang. Mange husker hennes sterke tekst da Aftenposten ba ulike personer omskrive åpningskapittelet i Hamsuns «Sult». Andre husker =Oslos 5-årsjubileum, da hun på samme scene som Dumdum Boys og Bjørn Eidsvåg tok publikum med storm med sin kassegitar. Og andre igjen har sett bildene hennes, som blant annet prydet coveret på Natthjemmets jubileums-cd. BYMISJON 2_2011 11
utsiden som ser, sier hun. En av Dagfrids fanesaker er at politikere og hjelpeapparat må lytte til dem det gjelder. Hun snakker ofte om den usynlige muren mellom rusmiljøet og det øvrige samfunnet. Ekspertisen sitter her! Det er vi som har opplevd det dere snakker om. Det er så lite kommunikasjon mellom to verdener som bor oppå hverandre i denne byen. Vi er ikke fra en annen planet, vi kommer ikke fra intet, sier hun. For å forstå andre, må man ta utgangspunkt i sine egne erfaringer, mener Dagfrid. Det er skremmende når noen klasker et speil i trynet på deg. Men for å forstå andre, må man trekke paralleller til seg selv. Noen har forstått at jeg er sårbar og bruker det mot meg. Det er lettere enn å ta opp speilet. Styrken min er at jeg er sårbar. Det er ingen som kan være sterke uten å være sårbare, sier Dagfrid Fosen, pubtrubadur, gatepredikant, kommunikasjonskunstner og selger av =Oslo. Kundene hennes spør ofte hvordan hun, med så mange evner, kan stå og selge blader på kjøpesenteret. Gjennom jobben får jeg vist kvaliteter ved meg selv som jeg ikke får vist ellers. Og når folk ser sider av meg som det er mulig å sette pris på, gjør det noe med selvrespekten. Men jeg er ikke noe unntak i miljøet. Det er bare at når man er nedkjørt av rusmidler, synes ikke kvalitetene så godt, sier hun. Kjerringa mot strømmen. Det viktigste for Dagfrid er at hun får leve sitt liv på sine egne premisser. Ikke overraskende var «kjerringa mot strømmen» hennes favoritteventyr som barn. Et av hennes mange, faste uttrykk er «det er uintelligent å følge saueflokken på vei mot stupet». Det politiske systemet minner meg om en slik saueflokk. Selv om et parti finner ut at deres standpunkter var feil, holder de likevel på dem. Alle kan ha forskjellige meninger, men for å finne frem til løsninger, må man snakke sammen, sier hun. Hennes talegaver har imponert mange, og gjennom Natthjemmet og =Oslo har hun fått mulighet til å holde foredrag og innlegg på seminarer og konferanser. Men at hun kan være en inspirasjon for andre, er vanskelig å fatte. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan inspirere noen. Jeg går jo egentlig rundt i et vanvittig kaos, sier hun. Gi en gave til livet Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid for at de som er mest sårbare i samfunnet skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. I utvikling. Med sterke kunstneriske evner og en gitar hun ofte trekker frem, har noen kalt henne for en bohem. Den merkelappen er hun ikke enig i. Jeg vil heller kalle meg en person i utvikling. Jeg ønsker å lære å fungere og delta. Men da må jeg få lov å slippe inn i tilhørigheten. Noen av oss må bruke så utrolig mye krefter på å få komme gjennom døra. I rusmiljøet er det utrolig mange flinke, ressurssterke mennesker, men det er få på Testamenter og minnegaver forandrer liv! www.bymisjon.no/minne Tlf:02005 12 BYMISJON 2_2011
Stor-avtale for sykehjemmene i havn Tidenes største avtale mellom Kirkens Bymisjon og Oslo kommune er i havn etter et gjennombrudd i sykehjemsforhandlinger. Det er stor glede og lettelse over at vi etter lang tids forhandling er kommet til enighet med Oslo kommune, sier avdelingsdirektør i Aldring & Kultur, Anne Marie Johansen. Dette sikrer oss muligheten til å drive videre på lang sikt med samme totalantall plasser som vi nå har, og med de kravene til kvalitet som både vi og Oslo kommune har til sykehjemsdrift. Dette sikrer også at en lang tradisjon føres videre: At ideelle organisasjoner driver sykehjemsarbeid i Oslo. Hun roser også forhandlingsklimaet gjennom mange og krevende faser. Det har vært gode forhandlinger med respekt for våre ulike roller og funksjoner, sier avdelingsdirektøren Kirkens Bymisjon har hele tiden pekt på at unntaksbestemmelsen i Lov om offentlig anskaffelse åpner for å inngå direkte avtaler med ideelle aktører. Oslo kommune trodde først at de måtte konkurranseutsette sykehjemmene som var drevet av ideelle aktører. Dette møtte stor motstand. De ideelle aktørene har drevet sykehjem i Oslo de siste 100 årene og ønsket fortsatt å gjøre det. Deretter foreslo Oslo kommune å innføre autorisasjonsmodell for sykehjemmene; dette hadde som grunnprinsipp at det skulle inngås en rammeavtale der drifterne ville bli betalt for hver plass som ble benyttet. Oslo kommune og KS bestilte en ekstern, juridisk vurdering av en slik avtaleform. Konklusjonen var at behovet for sykehjemsplasser i Oslo var så stort at det ikke var et reelt konkurransemarked slik denne modellen forutsatte, det ble derfor ikke anbefalt å gå videre med. Etter lengre tid besluttet Oslo kommune seg for å gå i direkte forhandlinger med alle de ideelle sykehjemmene med bakgrunn i den muligheten som lå i unntaksbestemmelsen i lov om offentlig anskaffelse. Dette var Kirkens Bymisjon og de andre ideelle aktørene på feltet svært glade for. Avtalen som nå er inngått mellom Oslo kommune og Kirkens Bymisjon inneholder også en særavtale om de historiske pensjonsutgiftene. De nye driftsrammene gir også muligheten til å fortsette med utviklingsarbeid og nytenkning ved bymisjonens sykehjem. Dette er svært gledelig. Et krevende og møysommelig arbeid har ført fram. Anne Marie Johansen har ledet dette arbeidet for oss på en fremragende måte. Nå ser vi framover med mange muligheter, men også et stort ansvar, som vi skal bære sammen, sier generalsekretær Sturla Stålsett. Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle Avdelingsdirektør for Aldring & Kultur i Kirkens Bymisjon er lettet og glad for den nye sykehjemsavtalen. Skriver om konkurranseutsetting Marit Müller-Nilssen har i sin masteroppgave intervjuet sykehjemsarbeidere om deres egne erfaringer fra konkurranseutsetting. Funnene har hun sammenfattet i en kronikk. Müller-Nilssen som til daglig leder Kirkens Bymisjons eldretiltak Skovheim Allsenter, har to ganger med to års mellomrom intervjuet sykehjemsmedarbeidere om synet på erfaringene fra konkurranseutsetting i eget arbeidsforhold. «Skulle deres erfaringer oppsummeres med ett ord, måtte det være frykt», skriver hun i kronikken «Utsatt for konkurranse». Du kan lese kronikken på: www.bymisjon.no/kronikker BYMISJON 2_2011 13
Seniorer strømmer til skolebenken På St. Hanshaugen eldresenter strømmer pensjonister til for å lære om kunst, kultur og religionshistorie. Seniorakademiet er blitt en suksess. Eldre nå til dags nøyer seg ikke med eldresentre som bare tilbyr kaffeslabberas. De vil ha faglig påfyll, språkkurs, yoga og konserter. Kirkens Bymisjons eldresenter på St. Hanshaugen endrer seg i takt med tiden og tilbyr «seniorakademi» tre ganger i måneden. Temaet for dagens forelesning er kosthold i middelhavslandene. Menn kan ta to glass rødvin, kvinner kan ta ett, sier foreleser Liv Gregersen Kongsten. Er det ikke likestilling, da, spør en eldre kvinne muntert. Du vet, vi kvinner gjør som vi vil, svarer Kongsten, til latter fra salen. Moderne eldresentre Seniorakademiet er blitt et av de mest populære tilbudene ved eldresenteret, og hver uke møter 30-40 personer opp for å fordype seg i vårens tema, som er kunst- og kulturhistorie. Før jul var religionskunnskap den røde tråden. For oss som har vært i arbeid og har vært engasjerte mennesker, fyller dette tilbudet noe som vi tidligere fikk gjennom jobben, sier Eva Bragli. Hun er på plass sammen med Sigrid Tuftin. Venninnene får med seg nesten alle forelesningene. Det er interessante temaer som tas opp, og veldig flinke forelesere. Dessuten treffer vi kjentfolk og kan kombinere det med lunsj eller middag, sier hun. Fra filosofi til førerhunder Astrid Nøklebye Heiberg, Wolfgang Plagge, Elsa Lystad, Ingeborg Moreus-Hansen, Gerd-Liv Valla og Jahn Otto Johansen har alle vært på eldresenteret for å formidle sin kunnskap. Temaene spenner fra filosofi til førerhunder. Særlig populære var forelesningene om Roma, Konstantinopel og Frans av Assissi i kunsten. De samlet full sal og ga inspirasjon til reiselystne eldre. Snart står «Berlin et brennpunkt i europeisk historie» på programmet, og måneden etter reiser deltakerne til den tyske hovedstaden for å se byen med egne øyne. Dette er mennesker som har levd en stund. Mange er utrolig kunnskapsrike og stiller avanserte spørsmål. Derfor skal de få faglig påfyll i forhold til hvor de er i livet. Det skal være utfordrende og interessant. Mange kommer med egne forslag til temaer og forelesninger. Det prøver vi å følge opp. Det skal føles som at dette er alles program, sier kulturleder Kristin Minde. Trekker nye grupper Daglig leder Inger Grødum merker at seniorakademiet er med på å trekke flere yngre mennesker til eldresenteret enn tidligere. Kulturprogrammet sendes til alle husstander i bydelen, og mange finner tilbudet interessant. Eldresenteret er blitt et viktig sted også for personer som nærmer seg pensjonistalderen, uføre og trygdede. Vi har et utrolig spenn i miljøet, sier hun. Inne i salen nærmer forelesningen seg slutten. Eva og Sigrid har fått gode tips for å bedre kostholdet. Dette er et kjempebra tilbud og en riktig satsning, sier de. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid 14 BYMISJON 2_2011
Kultursentrum Ammerud FOTOREPORTASJEN 70 frivillige er med på å lage tirsdagene til en fest på Ammerudhjemmet. 87-årige Peder Hermstad er en av de ivrigste i denne jobben. BYMISJON 2_2011 15
Bandet Joker med Ranni Rommen sørger for fult trøkk på dansegulvet. Øverst: Thomas Møller er kultur- og nærmiljøarbeider. Han er en populær mann blandt beboerne. Over: Solveig Aasarød og Torlaug Sollie er faste gjester på kulturkveldene. Det er så flott når de kommer ned fra rommene sine. Damene har pynta seg og jeg kan si «så fin du er på håret» og de lyser opp som ei sol. Du kan ikke ha det bedre som ung mann ler Peder Hermstad (87). Peder har gjennom 36 år vært primus motor i frivilligforeningen på kultursenteret. Han har tidligere hatt moren på senteret og han er nå enkemann. Kulturkveldene her på Ammerudhjemmet, det er livet mitt det! Det er så trivelig, at jeg kan ikke tenke meg noe triveligere jeg, smiler Peder, som er en av de 75 frivillige. Ammerudhjemmet bo- og servicesenter har en såkalt åpen sykehjemsmodell som innebærer en stor grad av kultur-, nærmijøarbeidarbeid og frivillighet. Målet er å være et møtested mellom generasjoner i nærmiljøet. Hver tirsdag kommer besøkende fra bydelen og byen for øvrig for å være med på det allsidige kulturprogrammet på Ammerudhjemmet bo- og kultursenter. Her skjer det mye: musikkbingo, nyttårsball, lysandakt, og konserter med Trond Granlund, Anne Lise Gjøstøl og Henning Sommerro, samt flere av byens danseorkeste, kulturskoleinnslag og lokale krefter. Kvelden vi besøker Ammerudhjemmet er det besøk fra strykeorkestre med barn fra Høybråten, Tonsenhagen og Grorudskolenes strykeorkestre, og et tamilsk orkester ved 16 BYMISJON 2_2011
Øverst: I 36 år har Peder Hermstad vært med og laget trivsel på Ammerudhjemmet. Her danser han med Mali Waagø. Over: Det tamilske strykeorkesteret Saptaswara var også en del av kveldens underholdning. navn Saptaswara. Dans og moro er det Joker med Ranni Rommen som sørger for. Jeg sier vel aldri nei når de kommer og henter meg nei, smiler Solveig Aasarød. Tilbudet betyr jo at jeg kommer meg mer ut, sier hun og svinger seg i dansen sammen med frivillig Torlaug Sollie, som har vært her nesten hver tirsdag i 12 år. Torlaug kan fortelle at når det er dansekvelder med Jenny Jensen og andre kan det være så fullt her at køen går langt ut på parkeringsplassen. Da er det liv her, ler hun. Mor og sønn Irene og Stein Roald Rognmo trives på dansegulvet. Tekst og foto: Torstein Ihle BYMISJON 2_2011 17
Edgar Fladby får hjelp av frivillig medarbeider Olav Hovda Ottesen til å låne riktige langrennsski. 18 BYMISJON 2_2011
» Det skal være gøy å låne her. For barn er det viktig med kult utstyr for ikke å falle utenfor» Frivvillig Barna omfavner Skattkammeret På Bislett stadion står barna i kø for å låne sportsutstyr fra Kirkens Bymisjons utlånssentral Skattkammeret. To kvelder i uka er det stor aktivitet i underetasjen på Bislett stadion. Da åpnes dørene til et rom fylt med alpinutstyr, langrennsski, skøyter, skateboard, baller ja, nesten alt man kan ønske seg av sports- og friluftsutstyr. Og det beste av alt det er gratis! En av de som stikker hodet innom denne kvelden er Edgar Fladby. Han skal gå på ski med læreren sin på Ila skole, men mangler eget utstyr. Jeg har nesten aldri gått på ski. Bare en gang før, sier han. Frivillig medarbeider Olav Hovda Ottesen velger rutinert ut et skipar blant de minst 50 parene som ligger i hyllene. Han tester spennet og finner frem skisko i riktig størrelse. Edgar er fornøyd. Et veldig kult sted. Det var læreren min som visste om det. Jeg kommer til å fortelle vennene mine om det, sier han. Stor pågang. Etter at Skattkammeret åpnet i fjor sommer, har stadig flere barn i bydel St. Hanshaugen funnet veien til utlånssentralen. Noen har aktivitetsdag på skolen og mangler utstyr, andre har utstyr, men ønsker å prøve noe nytt. Foreldre kommer innom for å låne utstyr slik at de kan ta med alle barna på tur samtidig. I vinter har det vært folk innom hele tiden. Av og til er det så mange at det nesten blir stressende for de frivillige som jobber her. Vi har til og med hatt besøk av en imam som lånte utstyr til alle barna sine, sier prosjektleder Sunniva Sved Johnson. Utstyret på Skattkammeret er moderne og av god kvalitet. Aller helst skal utstyret være nytt, men Skattkammeret har også tatt imot brukt utstyr under forutsetning av at det ikke er slitt eller gammelt. Det skal være gøy å låne her. For barn er det viktig med kult utstyr for å ikke falle utenfor. Dessuten gir godt utstyr en bedre opplevelse av aktivitetene og større lyst til å prøve igjen, sier hun. Trenger mer utstyr. Med gode tilbud fra Torshov Sport og G-sport, og støtte fra bydelen, Ferd, Rossignol, Storebrand og noen eldre damer som la ned syklubben sin og ga pengene de hadde på kontoen til Skattkammeret, er utvalget blitt større og større. Men fortsatt er det behov for mer. Vi skulle gjerne hatt mer alpinutstyr, gjerne twintipski og snowboard, fordi mange spør etter det. Dessuten trenger vi flere hjelmer og annet beskyttelsesutstyr. Nå som sommeren er på vei, trenger vi også flere skateboard, rollerblades, fiskestenger, redningsvester og gjerne en kano, sier Sved Johnson. Prosjektlederen synes det er artig å se at barna omfavner tiltaket. Det er veldig gøy å se at så mange kommer og låner. Barna snakker om det på skolene, og vi får masse positive tilbakemeldinger fra utekontaktene, fritidsklubbene, skolene og andre som jobber med barn, sier hun. Behov for flere sentraler. Tilsvarende sentraler finnes også på Romsås og Bjerke, og også de har stor pågang. Det er tydeligvis et behov for slike sentraler i andre bydeler. Tekst og foto: Atle Thingnes Briseid BYMISJON 2_2011 19
arne Berggren arne Berggren er forfatter og dramatiker. Han skriver for tv, teater og bøker. Han er også en kjent stemme som kåsør og kommentator i NRk radio. I gjestespalten ÆresOrd møter du en fast gruppe skribenter som gir oss tanker og innspill fra egen erfaring og bakgrunn. gjestekvartetten som veksler mellom å ta ordet er arne Bergrren, Ingeborg gjærum, asta Busingye lydersen, og Jan Christian Nielsen. ÆResORD en tredje vei Noen ganger er man skråsikker. Slik jeg ser verden, er den eneste rette. Hvordan jeg opplever konflikten, er det objektivt sanne. Noen ganger blir konflikten så tøff at jeg får panikk. Da kan jeg reagere på tre måter: Jeg kan rømme fra det hele. Jeg kan bli totalt paralysert. Eller gå til angrep. Flight or fight. Konflikter oppstår fordi to parter har sterk avvikende oppfatninger av hvordan ting henger sammen. Konflikt er i seg selv ufarlig, konflikter er egentlig en forutsetning for at man kommer videre. Konflikt er grunnlaget for mye av den forandringen vi oppfatter som positiv, eller for en ny innsikt. Noen av de beste opplevelsene man kan ha som menneske er å være grunnleggende uenig med den andre, for da avdekker det seg kanskje en tredje vei, en ny mulighet, et kompromiss eller en ny forståelse. Konflikter blir først farlige når det går følelser inn i det. For at noen skal bli fastlåst eller destruktivt, må det følelser med i bildet, og følelsene har en tendens til å bli særlig sterke når noe eller noen pirker i min selvfølelse. Det verste for mange er opplevelsen av ikke å bli respektert, bli sett ned på. Noen behandler deg ovenfra og ned, som vi sier. Er respektløse. Herser med oss. Da blir vi emosjonelle. Da koker det lett over. Slå tilbake, roper noen. Ta rotta på dem. Ikke la deg overkjøre! Vis dem hvem du er. Ikke finn deg i hva som helst, sier gode venner mens de bærer ved til bålet. Ingen vil ha mennesker som ikke kan vise følelser. Jeg vil gjerne slå et slag for verdighet. For at vi ikke alltid skal være så forståelsesfulle når følelsene løper av med oss. Og jeg vil slå et slag for avvikling av følelsestyranniet. Går det an å si noe slikt, i samfunnet der følelser ser ut til å være en av de mest gangbare valutaer? Det å vise følelser. Det å forstå følelser. Trigge følelser. Selge følelser. Går det an å slå et slag for at man legger mer 20 BYMISJON 2_2011