EXT.KIRKETåRN. KVELD Det er mørkt. Fra toppen av et kirketårn har DAVID(17) hoppet med ryggen vendt ned mot et hav av vakre flammer. Armene er brede, og beina er strake. Akkurat som et kors. Mens han faller sprer beina seg, og han strekker armene oppover, som om han vil nå noen. En skygge fra kirketårnet brer seg over ansiktet hans. Han er redd. INT.SYKEROM.KVELD Rommet er hvitt. I en sykeseng ligger David koblet til masse ledninger og maskiner. Den høyre armen hans ligger forknytt på magen hans. Den venstre hånden holder (17) tett inntill ansiktet sitt, som er vått av tårer. Han kysser den med gjevne mellomrom. På veggen henger det et bilde av en liten rød ball, og en stor blå ball. Adam hever hodet når døren går opp, og (42) trer inn i rommet. Ansiktet hans er stivt, og øynene er røde. Han har på seg en sort kjortel, med en hvit pappkrans rundt halsen. Øynene til Hans og Adam møtes, men Hans trekker fort blikket til seg. Øynene hans faller så på et trekors som ligger i en søppelkasse. Han tar et skritt mot den. Du våger ikke. Hans stopper opp, og ser mot sønnen sin. Han setter seg ned ved siden av sengen. Han tar ikke på ham. Det er stille.
Adam avbryter stilheten. De sa at han aldri vil våkne opp igjen. Hans svarer stille. Jeg vet det. Hva har du tenkt til å gjøre? Hans ser på hjertemonitoren, og hikster. Adam ser olmt på ham. Herregud! Tenk på sønnen din. Han skal ikke ligge her i mange år og lide på grunn av deg! Han vil ikke det... Adam avbryter ham. Han vil det hvis ikke du tar deg sammen!
Hans ser ned. Det blir stille mellom dem igjen. Adam begynner å gråte. Hvorfor kan du ikke tilgi ham? Hans mumler. Fordi det dere drev med var synd... Adam avbryter ham med et rop. Når ble kjærlighet en synd!? Hans greier ikke svare, bare stirrer på hjertemonitoren. Adam blir mer grøtet i stemmen. Det er som om han tenker på et godt minne, men som samtidig er for fjernt for ham. Vet du hva det siste han sa til meg var? Hans ser opp mot Adam. At hans høyeste ønske var å slå Goliat.
Hans får en tåre i øyekroken, og øynene hans faller på bildet på veggen. Øynene hans faller så på sønnen, som rykker til i ansiktet, som om det gjør vondt. Hva må til for at David skal vinne? En fars vilje til å gjøre det godt igjen. En tåre renner ned på hans kinn. Tåren blir brått avbrutt av at døren blir smelt opp bak ham. Hans snur seg. I døren står øverstepresten, (56). Igor har på seg en sort kappe, med et sølvkors rundt halsen. Han er skallet og er stiv i ansiktet. Han vinker Hans til seg. Hans ser på Adam. Adam ser bedende på Hans. Hans tar hånden til David, og kysser den før han går ut i gangen. INT. SYKEHUSGANG.KVELD. Gangen på sykehuset er hvitt. Man kan se inn til David og Adam gjennom et stort vindu. Igor og Hans står ved vinduet og ser inn. Jeg er lei for det, Hans. Meget lei for det.
Det er greit, Igor. Jeg forstår det slik at maskinene er det eneste som holder ham i live? Hans nikker. Du vet hva som er det rette å gjøre. Hans begynner å hulke. Ja. Du må la ham ligge der. Hans ser sjokkert opp på Igor. Igor fortsetter å snakke med sin myndige stemme. Han syndet i livet, og han skal nå lide for det. Et tordnende sinne glimter til i øyet til Hans, og han raser
inn døren til sykerommet. INT SYKEROM. KVELD Hans går målfast mot søppelkassen ved siden av sengen til David. Han tar korset opp. Han sender et bevist blikk bort på David, og kaster korset gjennom vinduet. Glasset reiner ned og speiler seg i stjernene. Med David sitter Adam, og et smil brer sg i ansiktet hans. I de knuste glassbitene fra vinduet, flammer kjærlighetens ånd. Vi går inn i flammene. EXT.FLAMMEHAV.KVELD David faller mot et vakkert hav av flammer. Over ham er kirketårnet borte, og stjerner danser på himmelen over ham. Hans armer, som prøver å nå noe, berører en flamme, og han faller så bakover med en evig ro i ansiktet.