På første rad Medlemsblad for Teatrets Venner i Trondheim nr 2 2012 HAIR Førsteelskeren fra fjellet Unge dramatikere På plass i livet
Hilsen fra styrelederen I skrivende stund er jeg fortsatt leder av foreningen, men når dere får denne utgaven av På Første Rad i postkassa, så har vi avholdt vårt årsmøte, og en ny leder er valgt. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke for meg, og ønske den nye lederen og det nye styret alt godt i det videre arbeidet. Da jeg påtok meg vervet som leder for to år siden skrev jeg at med en kvinneandel på 80% var det grunn til å ha store forventninger. I dag føler jeg at arbeidet i styret har innfridd forventingene og at vi har nådd de fleste målene vi satte oss. Samarbeidet i styret har vært meget bra, og jeg vil takke alle for innsatsen. Som kjent eier foreningen fire leiligheter som Trøndelag Teater disponerer. Noe av det første som skjedde etter at jeg var blitt valgt var at jeg ble innkalt til et møte med leder og nestleder i det borettslaget hvor vi eide to leiligheter. Opprinnelig eide Teatrets Venner fire leiligheter i dette borettslaget, men to ble solgt ved en tidligere anledning. Forholdet til styret i borettslaget har ikke vært det beste, noe som var utrivelig for oss alle. I løpet av 2011 ble de to siste leilighetene solgt og erstattet med nye leiligheter andre steder i midtbyen. Prisstigningen har ført til at dette har en meget gunstig innvirkning på årets regnskap selv om vi måtte betale mer for de nye enn det vi fikk for de vi solgte. I forbindelse med dette har vi også signert ny avtale med Trøndelag Teater vedrørende bruken og fordelingen av kostnadene. Selv om jeg visste at foreningen hadde store verdier var jeg likevel litt bekymret fordi venneforeningen i flere år hadde lagt frem regnskaper med underskudd. Et mål var derfor å kutte kostnader, og jeg er derfor glad for at vi nå har fått ned kostnadene på utgivelsen av medlemsbladet. Bladet er også utgitt etter fastsatt plan. Jeg håper og tror at bladet fortsatt blir vel mottatt blant våre medlemmer. Som et av tiltakene for å bedre kontakten med medlemmene våre ønsket vi å arrangere felles turer, og flere alternativer, både i inn- og utland ble diskutert. Den første turen gikk til Stiklestad i fjor sommer, med en liten, eksklusiv gruppe deltakere. Vi tror slike arrangementer er viktig, og håper derfor på større tilslutning til årets tur, til «Musikk-spillet om Lady Arbuthnott» på Sunndalsøra. Merk dere derfor datoen 30. juni alt nå. Hjemmesida vår har vært vår vedvarende dårlige samvittighet. Ingen av styrets medlemmer har den nødvendige kompetanse, og vi har derfor forsøkt med ekstern hjelp. Etter flere mislykkede forsøk ble en student på HiST engasjert til å lage en ny hjemmeside. Det er nå en glede å kunne fortelle at vår nye hjemmeside er operativ, og nå er det opp til det nye styret å holde den oppdatert. Vi fikk en e-post med et enkelt spørsmål: Hva driver dere egentlig med i styret? Det understreker at kontakten med medlemmene på langt nær har vært god nok. Men orienteringen ovenfor kan vel være et delvis svar. Vi har heller ikke har lyktes med er å øke antall medlemmer. Her trenger styret all den hjelp og støtte de kan få fra dere som alt er medlem. Ta det som en oppgave å bidra til at vi får flere medlemmer i jubileumsåret 2012. 2 Takk for meg, og lykke til videre! Anders Husby, leder På første rad et medlemsblad for Teatrets Venner i Trondheim Venneforeningen for Trøndelag Teater ble stiftet 29. juli 1939 REDAKSJONEN Gerd Isern Wenche Strømdahl ADRESSE Teatrets Venner Postboks 3549 Hospitalsløkkan 7419 Trondheim INTERNETT www.teatervenn.no E-POST medlem@teatervenn.no styret@teatervenn.no KONTORTID Torsdager 16 til 18 Telefon 73 80 51 43 STYRET Anders Husby (leder) Astrid Nielsen Skauge (n.leder) Elin Moxnes (sekretær) Mariann Rødsjø (regnskap) Bente Buarø (arrangement) Org.nr. 981 369 084 Opplag: 700 Layout: Offset-Trykk Trondheim Førsteelskeren fra fjellet Da Jon Lockert Rohde var midt i en intens rolleinnstudering på musikkteaterlinjen på Bårdarakademiet i Oslo, ble han tatt til side av Alexandra Myskova (Sasha), mangeårig, sagnomsust teaterpedagog ved Statens Teaterhøgskole. Hun ser Jon dypt og alvorlig inn i øynene og sier: Jon, barnet mitt, - du er førsteelsker! Te k s t: Wenche Strømdahl Fo t o : Er i k Jo h a n s e n Førsteelskeren i aksjon - her fra Elden sammen med Malin Solli. Foto: Svein Eggan Da vet vi dét; her må det være snakk om begavelse, når Sasha har tatt ham under sine vinger. Med en fortid som skuespiller fra Nasjonalteateret i Praha, besitter hun streng østeuropeisk disiplin, og er ikke nådig når hun feller dom over skuespillere. Så da er det neppe tilfeldig at hans første rolle som profesjonell skuespiller er som den sjarmerende Berger i musikalen Hair. (Han som svinger seg opp på bordet og danser fletta av det prektige borgerskapet, i Milos Forman filmversjon) - Jeg var nesten i sjokk da jeg på skolens siste dag i juni, fikk beskjeden om at jeg hadde fått en av hovedrollene i Hair på Trøndelag Teater! Fra arbeidsløs til fet rolle! Det ble en veldig bra sommer! Du kommer fra Røros. Hvordan startet teater-interessen? - Det var slett ikke skuespiller jeg først skulle 3
bli. Jeg er vokst opp like ved jernbanestasjonen, så valget var klart: Konduktør. Så ble det skiløper. Etter det fotballspiller. Men så begynte jeg etterhvert i Bergstadens Teaterlag. Der gikk jeg gradene med revyer og opptredener før jeg fikk roller i Elden. Nå sist sommer spilte jeg Kalle Lundgren, krigshelten som dør fra sin kjære. - Men jeg har alltid likt å synge, så da jeg skulle på Videregående, ville jeg gå på musikklinje. Derfor ble det hybeltilværelse på Tynset. Etter det ble det Romerike Folkehøgskole, og så 2 år på Bårdarakademiet i Oslo. Bårdar er en skole for håpefulle artister, sangere, dansere, skuespillere. Mange har vært innom denne skolen på veien til en proffkarriere. Det ligger i sakens natur at det er hard kniving om jobber etter en er ferdig her. Mange utdanner seg videre, enten på Kunsthøgskolen i Oslo (KIO) eller utenlands. Jeg føler meg enormt priviligert som har fått denne store muligheten her på teateret. Men det er også litt skremmende. Jeg er fullstendig klar over at jeg er i startgropen. Så får vi se, om satsen blir bra. Jeg skal iallefall gjøre mitt aller beste. Jon er godt kjent med Trøndelag fra før. Faren hans kommer fra Steinkjer, og familien har hytte ved Snåsavatnet. Moren er fra Hamar. - Vi er en stor familie. Mor og far og 4 gutter. Både aktivitetsnivå og støynivå var nok rimelig på topp når vi vokste opp og fartet mellom skiløypa, korpsøving og fotballtrening. Men nå er vi glade i kose oss, se film, høre på musikk, spille data. Og å lese! Jeg er en ordentlig lesehest, sluker alt fra biografier, historie og skjønnlitteratur. - Faren min jobber i Statens Naturoppsyn og mamma er lærer. Vi er vel en ganske vanlig familie, egentlig. Nå er du blitt kjendis på Røros, hvordan opplever du det? - Det er stas å komme hjem nå, etter å ha vært borte i noen år. Nå setter jeg pris på Røros; ser hvor fint det er der. Og folk er fremdeles veldig hyggelige og vil meg vel. Kan du si noe om hvorfor du vil være skuespiller? - Jeg ønsker å fortelle historier om mennesker slik at det kan vekke gjenkjennelse hos publikum. Følelsene i oss forandrer seg ikke, de er universelle, men de vil komme til uttrykk på forskjellige måter. Jeg håper å være et instrument som kan speile det. Så vil jeg spille teater for folk, og ikke for forståsegpåere. Det må ikke være vanskelig tilgjengelig for å være godt teater. - Jeg tror dessuten fullt og fast at det er viktig med et ensemble som kan skape forestillinger sammen. Som kan inspirere og utfylle hverandre. Stole på hverandre. Dette er tankegods som vår pedagog på skolen, Sasha, var eksponent for. Jeg har lært utrolig mye av henne. Det er så kult at en 90- årig dame fremdeles er så glødende opptatt av faget sitt og har så mye å lære bort! Tilslutt Jon, hva opptar deg utenom teater? - Jeg er veldig glad i god mat! Bør lære meg å kokkelere litt mer Så er jeg blodfan av Tromsø IL i eliteserien i fotball! Og vara for SV i kulturutvalget i Kommunestyret på Røros. Passe seriøst. Passe originalt. Passe overraskende. Absolutt verdig en Førsteelsker. 4 Lidenskapelig Tromsø-supporter og matelsker. 5
Unge dramatikere Jeg er invitert ned i Teaterkjelleren en lørdag formiddag i februar. Her har 8 ungdommer (15-18 år) workshop med en dramatiker, en dramaturg og en regissør. Ungdommene er blitt plukket ut med hver sin teatertekst som skal produseres på teateret nå i vår. De skal selv være med å spille, både sine egne og de andres tekster. Te k s t: Wenche Strømdahl Fo t o : Er i k Jo h a n s e n Rommet syder av energi. Idag har de besøk av en dramatiker, Kristofer Blindheim Grønskag. Oppvokst på Frøya, nå bosatt i København. Hans oppgave er å gi dem skriveverktøy, så de både tør og evner å skrive sine ideer fullt ut. - Dette er virkelig en kjempemulighet i livet, sier Elise. Til å få prøve ut noe jeg er veldig interessert i. -Bare å få komme inn i teateret, er stort, og det gir gratis inspirasjon, sier Oda. Det krever innsats fra oss, men det er så fint å være i en skapende prossess. -Rita og Mathilde er utrolig flinke til å stille slike spørsmål som får oss til å vende og vri på teksten, og på den måten komme et skritt videre, sier Ibrahim. -Vi gruer oss litt til å bli ferdig med teksten og gi den fra oss til de som skal spille rollene. Det blir kanskje den største utfordringen. De har allerede tilegnet seg masse kunnskap på kort tid. Mathilde Holdhus, dramaturg på teateret, har forelest om forskjellige genre og oppbygging innenfor dramatiiske tekster. Hun har gitt dem stykker til lesing og tipset dem på filmer som vil være relevant i skriveprossessen. -Men det er veldig viktig å poengtere ovenfor dem at de skal ikke bli som Ibsen. Vi er ikke ute etter å kopiere det som er gjort før. Tvert imot, deres stemmer skal være tydelige. Så det er hovedutfordringen for meg: finne kvaliteten i teksten på deres premisser, slik at får selvtillit og kan si: Dette kan jeg! Så er det også viktig at de ser verdien i de andres tekster på gruppa. De lærer mye av det også. I det hele tatt er det en super gruppe som lytter godt til hverandre og er topp motivert. Gøy! lignende her i Trondheim. Å få unge til å kjenne eierskap til teater, og å la dem få komme med det DE er opptatt av, det synes jeg er kjempeviktig. Dette er jo framtidas publikum og teaterfolk! I tillegg lærer vi gamliser noe om de unges verden og hva som opptar dem og hva slags teater de vil ha. - Alt var egentlig klart for oppstart i 1996, men det måtte legges bort pga forskjellige omstendigheter. Men nå, da jeg lanserte ideen for Kristian Seltun, tok han øyeblikkelig imot den. Så fikk vi Kulturrådet med på det (kr 200 000,- i støtte ) og nå er vi virkelig igang! Helt konkret, hvordan griper dere an arbeidet med tekstene? - Tekstene er svært forskjellige i formen. Noen har replikkveksling, andre er mer en liten fortelling. Andre nærmer seg mer dikt. Og tekstene skal videreutvikles og sikkert skrives om mange ganger. På denne veien skal vi gi dem mer kunnskap om teater. Vi ser bl.a. forestillinger sammen med dem og diskuterer etterpå. Vi ser på malerier som gir inspirasjon til å dikte historier, feks. vi ser på et bilde i 2 min., og så skriver de i 2 min. Da kommer det mye spennende og morsomt! Scenograf Gilles Berger skal snakke om teaterrommet, med alle dets muligheter. Vi skal jobbe med improvisasjon og vi skal lære noen grep om diktskriving. Det gjelder å åpne opp for dem slik at deres visjon kommer fram. Ikke lukke. Ikke begynne å tenke resultat for tidlig. Derfor er alt tillatt nå. Alt er bra. Men så må vi etterhvert være behjelpelig med å ta valgene som må tas. Foreløpig er det utrolig morsomt. De er så ivrige så dette generer energi alle veier. Så i slutten av april skjer det i Teaterkjelleren. Da skal tekstene være knadd og eltet og blitt til forestilling og dramalesning. Da kommer de unge dramatikerne med sine egne ideer, sine egne historier og sine egne uttrykk. Da kommer vi gamliser til å lære ett og annet! Vi gleder oss allerede. Kristofer, dramatikeren, er tydelig inspirert av de entusiastiske dramatikerne. -Det var rett og slett en stor glede å lese det de hadde skrevet. Selv om det er uferdig på mange måter, er det en nerve der, det umiddelbare ligger åpent. Som dramatiker ble jeg nesten misunnelig; det er jo nettopp det vi selv er på jakt etter hele tiden. Min jobb er å gi dem enkle skriveverktøy, så de kan inspireres til videre jobbing. 6 Regissør Rita Abrahamsen er den som hadde ideen til dette skriveprosjektet, og hun er også den som skal lede dette fram til premiere i slutten av april. - Jeg har min regiutdannelse fra England, og allerede på 70-tallet hadde Royal Court Theater en slik skrivegruppe for både barn og unge. Veldig mye spennende og friskt ble produsert med de unge i alle ledd, og siden har jeg båret på denne ideen om å starte noe Bak: Kristofer (dramatiker), Rita (regissør), Ibrahim, Elise, Erlend, Andrea, Mathilde (dramaturg). Foran: Oda Og Vilde. (Edvard og Askild var ikke tilstede) 7
På plass i livet PORTRETT INTERVJU - Jeg tror det startet med denne lampa. Den stod i lilt-stua hjemme i Stjørdalen, og under den hang finklean og på gulvet stod de svarte lakkskoene mine. Mens jeg ventet i spenning på at vi skulle gjøre oss i stand til å dra på teater, satt jeg foran lampa og diktet meg inn i alvenes verden, i blomsterskogen på lampeskjermen. Te k s t: Wenche Strømdahl Fo t o : Er i k Jo h a n s e n For scenograf Per Kristian Solbakken var dette helt som det skulle være, det. -Mor var egentlig utdannet barnepleier, men sluttet å jobbe da hun fikk barn. Hun brukte istedet all sin omsorg og kreativitet på broren min og meg da vi vokste opp. På bursdagene våre for eksempel, laget hun nærmest full scenografi hjemme i stua ved å henge opp tepper, dekorere veggene med tegninger av alle gjestene og plassere dem i utklippede togvogner. I det hele tatt ble det tegnet uhorvelig mye hjemme hos oss, hun sørget alltid for at det var masse tegnepapir tilgjengelig hele tiden. Og ingenting ble kastet! Mor var også med som skuespiller i teaterlaget, og det hendte seg at hun slo til med både sang og dans hjemme på kjøkkengulvet. Far, som var drosjesjåfør, syntes nok det til tider kunne bli vel mye opptredener hjemme i stua. Han var adskillig mer rolig av seg, han sa ikke så mye. Men han kunne fortelle gode historier. Så fantasien min hadde gode vekstvilkår med slike flotte foreldre. Jeg savner dem ennå, selv om far døde i 1998 og mor i 2007. Med denne oppveksten var det nærmest helt naturlig at Per Kristian ble scenograf, og at Trøndelag Teater har vært hans arbeidsplass i 34 år. - Jeg søkte først jobb som scenearbeider på Trøndelag Teater, og begynte med å dra tepper på snorloftet. Gjennom den jobben lærte jeg hvor viktig det er med finfølelse og musikalitet i alle funksjoner rundt scenen. Jeg lærte fort og fikk mye skryt. Etter et år ble det ledig rekvisitørstilling som jeg søkte, og fikk. Og her fikk jeg virkelig utløp for min kreativitet. Jeg ble ganske fort spurt av teatersjefen, Ola B. Johanessen om jeg ville lage scenografi og kostymer til en Faust oppsetning som skuespillerne selv skulle regissere. Det var kjempestas! - Bare så synd at det aldri ble ført frem til premiere, grunnet diverse interne problemer. - Men jeg fikk en ny sjanse av Ola B. i 1981 med Stoppestedet av Julian Garner. Det ble spilt i Teaterforeningen. Og da var det gjort. Jeg var både rekvisitør, kostymedesigner og scenograf helt til 1989. Da fikk jeg stilling som fast scenograf. Men du har egentlig utdannelse innen psykiatrien? - Etter framhaldsskolen tok jeg møbelsnekkerlinjen på yrkesskolen. Så ble det keramikk-og sanglinje! på folkehøgskole. Og så fikk jeg meg jobb som aktivitør på Østmarka Psykiatriske Sykehus. Syntes at det virket spennende med psykiatri, derfor tok jeg hjelpepleierlinjen i psykiatri. Jobbet i 2 år på Ringvoll med tunge pasienter. Men jeg skjønte at hvis jeg skulle fortsette i dette yrket, ville jeg ta livet av meg; jeg klarte ikke å legge fra meg jobben når jeg hadde fri. Så da jeg så at Trøndelag Teater søkte etter scenearbeider, da var jeg klar. 8 Eventyrlampa fra barndommen er fremdeles et viktig klenodium for Per Kristian.. 9
Som scenograf er du er i stor grad selvlært. Hvordan har du opplevd det? Kanskje har jeg tatt yrket mitt enda mer alvorlig på grunn av det. Jeg har jobbet og jobbet, dag og natt i perioder, for å få tingene ferdig. Jeg er ærgjerrig, og setter min stolthet i å gjøre mitt aller beste hele tiden. -Det hendte at kolleger på teateret sa det til meg: Du tar det for alvorlig, Per Kristian! Da ble jeg bare irritert. Klart jeg skal ta det alvorlig, det er sånn jeg fungerer! Jeg har ofte hatt ansvaret for flere oppsetninger på samme tid. I løpet av et år kunne jeg også ha opptil 5 premierer. Jeg trodde jeg skulle klare å lage alt selv også. Men det var jo helt forfeilet fra min side, for det første tok jeg jobben fra de dyktige håndverkerne på verkstedene, og for det andre sleit jeg meg ut. Var det det som skjedde da du måtte sykemelde deg i 2008? -Det var en skikkelig smell. Jeg opplevde å miste grepet om yrket mitt på samme tid som livet smuldret opp, alt rant fra hverandre som vann, det var umulig å holde det sammen. I det smellet lå det mye: jeg hadde gått på overforbruk i mange år uten å ta faresignalene inn over meg, og jeg hadde ikke gitt meg tid til å bearbeide tapene av mor og far. Jeg hadde riktignok hatt en vekker i 2000, da jeg holdt på med Peer Gynt sammen med Catrine Telle. Like før premieren var det slutt på kreftene, og jeg gikk ned for telling. Men jeg ville ikke lytte til kroppen, og kom altfor fort tilbake. Fortsatte likedan som før, med altfor mye å gjøre. Tok på meg ekstraoppgaver i sommerferiene, bl.a hadde jeg Elden på Røros i flere sesonger. merferiene er hellige, da har jeg ferie! Da bor jeg på landet. Hugger ved og ser utover havet - det trenger ikke å være så mye mer enn det, for at livet skal være meningsfullt. Og at Per Kristian har hatt hendene fulle, ser en på antallet forestillinger han har laget disse årene. Ca 70 forestillinger på Trøndelag Teater, pluss et tyvetalls utenom. Han hadde bl.a ansvaret for scenografi og kostymer på Midnattspoperaen på Steinvikholmen de første årene. I tillegg har det vært flere utstillinger og installasjoner. Klarer du å trekke frem 3 oppsetninger du er spesielt stolt av? - Heksen Inmaria Frankåfri (1990) Pepsi Love ( 2006 ) og Mishima X 2 (2002). Jeg tenker rett og slett på dem som fullendt. Alle tre står for meg som ferdigformede leirklumper, imotsetning til andre ganger hvor jeg har hatt følelsen av å ha vann mellom fingrene; umulig å få helt riktig form på. Det er mange som har satt pris på arbeidet til Per-Kristian. I 1996 fikk han Teatrets Venners Kunstneriske Pris. I 1998 fikk han Hedersrosen Skulturen Malstrøm fra utstillingen Erindringer på Stjørdal Museum 2009. Så da det smalt igjen, ble jeg skikkelig syk. Jeg ble borte fra teateret i 2 år, det første året var jeg sykemeldt, og det andre året forberedte jeg utstillingen Erindringer på Stjørdal Museum. I ettertid ser jeg på dette avbrekket som noe av det viktigste som har skjedd i livet mitt. Jeg lærte virkelig at livet er mer enn teater, og at det gjelder å bruke den tiden vi har her på jorden til det som er viktig. Nå velger jeg bort mye. Som- 10 Per Kristian i arbeid på Arturo Ui på Hovedscenen 2012 11
Scenografimodell til Pepsi Live på Studioscenen 2006 fra Adresseavisen. Og to ganger er han blitt nominert til Hedda-prisen, i 1998 for En umulig gutt og i 2008 for Et juleeventyr. Beskriv deg selv som scenograf; sterke og svake sider? - Jeg tror jeg er flink til å få folk interessert, få folkene på verkstedene til å sette seg i samme kupé på toget, og slik dra i samme retning. Det er viktig, for da kan alle være med å berike ideene og slik kan resultatet bli enda bedre. Men jeg kan også sette foten ned, hvis det trengs. Jeg er ikke kjent for å ta snarveier og godta lettvinte løsninger. - Så tror jeg at det er vanskelig å sette meg i bås, det vil være vanskelig å si at det er en Per Kristian-scenografi. Og det er bra, det viser at jeg behersker flere former for uttrykk. En fellesnevner vil kanskje være at jeg bruker store pensler brede strøk - som synes. - Min svake side er at jeg er svært utålmodig. Jeg er nok flinkere til å lage ting enn å snakke om tingene. Jeg vil handling, få satt ideene ut i livet fort! Mens Per Kristian har fortalt om livet sitt, har vi sittet i stuen hans i Vollabakken, med vakker duk på bordet og spist hjemmelaget Janssons fristelse og nybakte rundstykker på Versaceservise. Slanke, høye stettglass med vann. Månelykt i taket. Engler i vinduet. På veggen henger hans første finjakke i glass og ramme. Hjemmesydd av mor, selvfølgelig. - Alle tingene mine har en historie. Jeg har skrellt vekk alt som ikke betyr noe for meg. Det blir så altfor mange ting! Det er ekstremt viktig for meg å ha det ryddig og pent her hjemme. I yrket er det mye uforutsigbarhet, mye forandringer i løpet av en prøveperiode, slik må det være. Derfor er det så viktig med ro og orden og oversikt på hjemmebane. Når dette bladet kommer ut, har Per Kristian fylt 60 år. Om 2 år skal han slutte i fast stilling. Da skal han gjøre det han lenge har drømt om: holde kurs for barn, lage flere utstillinger, male. Se mer til slekta si i Stjørdalen. Hugge mer ved! - og sitte og glane utover havet! - Jeg har elsket yrket mitt, selv om det i perioder ble for mye jobbing. Livet har tatt sine grep med meg og jeg er idag et lykkelig menneske. Så tenker jeg på at hadde det ikke vært for Ola B. Johannessen, er det ikke sikkert jeg hadde blitt scenograf. Han trodde på meg og gav meg sjansen. - Heldig, ja! Scenografi -modellen til Arturo Ui på leseprøven 12 13
HÅRreisende provokasjon For 45 år siden var musikalen HAIR mer utfordrende enn man nesten kan forestille seg i dag. Tittelens henspilling på hippienes frodige hårmanker var symbolsterk nok til å sende sjokkbølger inn i borgerskapets velfriserte rekker. Etter at Off-Broadway-premieren i 1967 hadde vakt oppsikt, var veien kort til Broadway, hvor forestillingen i Tom O Horgans regi ble en sensasjon. Te k s t: Martin Nordvik Fo t o : Er i k Jo h a n s e n Oppsetningen ble tatt over til Londons West End, hvor jeg så den på The Shaftesbury Theatre et par år senere. Fremdeles hadde musikalen nyhetens interesse både fordi budskapet virket utfordrende, og fordi det ble formidlet gjennom et sceneshow som brøt med mange inngrodde tradisjoner. Innholdet hadde sprengkraft, spillestilen var ukonvensjonell i en improvisasjonspreget koreografi. Viktigst var likevel musikken, som på imponerende vis fanget opp tendensene i tiden, en periode med oppløsning, protest, frigjøring, opprør, flukt og drøm og dermed definerte sjangeren rockemusikal, The American Tribal Love Rock Musikal, som den ble kalt. Skaperne, Galt MacDermot (musikk), James Rado og Gerome Ragni, traff en ungdomsgenerasjon som spesielt i USA på 1960-tallet opponerte mot et samfunn som ga dem liten innflytelse, som sendte titusener til tjeneste i en langvarig krig i Vietnam. Hippie-bevegelsen var en del av opprøret store deler av verden fikk merke. Tiljublet og fordømt Reaksjonene lot ikke vente på seg, HAIR ble tiljublet og fordømt. Uansett musikalen ble møtt med interesse og viste seg å være en publikumsmagnet. Mange hevdet at denne interessen ville være et forbigående fenomen, at den mest skyldtes en perfekt timing. Dessuten var det naturlig å regne med at sensasjonseffekten raskt ville svekkes. Men i utgangspunktet var reaksjonene meget skarpe. HAIR på Broadway (1742 framførelser!) ble beskyldt for å skjende amerikanske verdier med flagget som sterkt symbol, og for som en kritiker skrev en nesten religiøs flirting med rusmidler. Det var heller ikke helt fritt for nakenhet på scenen, og teaterkonservative publikummere reagerte sterkt på at de som ønsket det, kunne entre podiet og ta del i sluttdansen. De fleste forlot nok teatret med følelsen av å ha opplevd noe helt nytt og spesielt. Husker jeg tenkte at det sikkert ville gå år og dag før et norsk teater våget seg på en HAIR-oppsetning. Det gikk hele 12 år fra urpremieren til Hollywood kunne by på en filmatisering. Den tsjekkiske regissøren Milos Forman hadde i mellomtiden laget Gjøkeredet og burde være rett mann for oppgaven. Likevel ble filmen en blekere variant mest fordi musikken ikke traff med samme energi. Dristig i Bergen Men Den Nationale Scene i Bergen satset på HÅR allerede i 1970 dristig, skulle det vise seg, men også en suksess i alle fall publikumsmessig. Sven Henning var hentet fra Trøndelag Teater og fikk regioppgaven som han løste på imponerende vis. Det ble en forestilling Til glede og forargelse, som var tittel over undertegnedes Bergens-reportasje. Reaksjonene var mildest talt blandet. Men selv de mest negative, eksempelvis fra Bergens Tidendes Rolf Døcker, krydret anmeldelsen med godord. Etter å ha påpekt at hippiebevegelsens gjenferd hadde slått seg ned på DNS, hvor han savnet ekte hår isteden for plastparykker, roste han både Hennings regi og spesielt Lucy Fenwicks koreografi. Riktignok trodde han den verbale humoren var hentet ut av en brakke for tyske underoffiserer en fuktig kveld. Men ensemblet fikk ros nesten over hele linja høstet bl.a. Helle Ottesen anerkjennelse for sin Jeanette, det samme gjorde Vidar Sandem, Ivar Nørve og Frank Iversen. Og Bentine Holm som sto for ett av høydepunktene med sangen om Frank Mills. Den - og andre nummer som Aquarius og Good Morning Starshine - var for lengst kjent av alle. I Bergen var Terje Rypdal musikkansvarlig. Han mente det allerede var behov for oppfrisking av arrangementene. Komponist Galt Mac- Dermot var født i Montreal og utdannet i Cape Town, Sør-Afrika, hvor han praktiserte som organist i en kirke. Han karakteriserte selv Hair-musikken som parodi på 60-tallsrock. I Bergen ville ikke alle høre på det øret. Predikant-aksjon Anmeldelser og omtaler ga forestillingen rikelig reklame, men alt styret rundt overgikk ethvert PR-opplegg. Det går mange år mellom hver gang det svinger såpass rundt et norsk teater. En aksjon mot teatret og forestillingen ble startet av pastor Iver Høy, leder i Predikantenes Broderkrets i Bergen. Han samlet 14.500 underskrifter på et protestopprop, og advarende flyveblad ble utdelt på teatertrappen premierekvelden. Her kunne vi bl.a. lese at det ventet oss både skamløshet, gudsbespottelse, blotting, vold, forførelse og demonisk musikk. Det virket ikke som om noen tok skrekken, og HÅR ble sett av vel 39.000 på Den Nationale Scene. I ettertid har det vist seg at HAIR er et stykke som tåler å møte nye situasjoner - nye tider. Det er derfor ingen overraskelse at TrøndelagTeater nå satser på musikalen, selv om sjangeren har hatt en betydelig utvikling siden urpremierens dager. Sist jeg opplevde HAIR på scenen, var på Det Norske Teatret i 2006, da et ungarsk team stor for oppsetningen, som både virket nostalgisk og nærværende. På et moderne teater ga de tekniske nyvinninger helt andre muligheter og bidro til en forestilling med trøkk og tempo. Noe av friskheten og stinget var savnet i en førsteakt som mest bød på god underholdning - spesielt i glitrende koreografert dans. Etter pause strammet forestillingen til og bød på besk samfunnskritikk. 14 15
B-postAbonnement B-postAbonnement Returadresse: Teatrets Venner, Returadresse: Trøndelag Teater Postboks 3549 Teatrets Hospitalsløkken, Venner, Trøndelag 7419 Trondheim Teater Postboks 3549 Hospitalsløkkan 7419 Trondheim KLIPP HER Ja, jeg vil bli medlem! Teatrets Venner Svarsending 9104 0098 OSLO 16 Medlemskap i Teatrets Venner koster kr. 300.- per år for enkeltmedlemmer, kr. 400.- for parmedlemmer (felles medlemskort) og kr. 600.- for Bestevenn. Skriv tydelig - bruk helst blokkbokstaver. Navn nytt medlem:... Adresse:... Postnummer / sted:... Telefon:... Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter:... E-postadresse for teaternyheter:... O Enkeltmedlem O Parmedlem O Bestevenn Navn nytt medlem:... Adresse:... Postnummer / sted:... Telefon:... Mobiltelefon(er) for SMS-nyheter:... E-postadresse for teaternyheter:... O Enkeltmedlem O Parmedlem O Bestevenn Er vervet av;... Medlemsnummer verver:... (medlemsnummer står på medlemskortet ditt) O Medlemsskapet er en gave (1 år betales av verver) Husk at du også kan melde inn nye venner på www.teatervenn.no Hvis du ikke vil klippe i bladet, send oss opplysninger per brev eller E-post