Tanker omkring en ulykke..

Tanker omkring en ulykke.. Ulykken. Det var med noen forskjellige folk på hjortejaktene våre, enkelte viste ikke slik oppførsel på jakten at de ble invitert med flere ganger. Vi i jaktlaget er opptatt av at vi skal kunne stole på folk som blir med på laget slik at jakten skal bli sikker. Jeg hadde i flere år vært jaktleder i laget. Min mellomste brors datter giftet seg med Ove, dette var også en grei kar å ha med seg på jakt og fiske. Og jeg hadde mange fine turer sammen med ham, både småviltjakt og hjort når det ble aktuelt. Og han stolte jeg fullt og helt på, var aldri noe tull eller skjødesløs våpenhåndtering der. Det var i det hele tatt en kar som jeg trivdes godt i lag med. Ove hadde vi ingen problemer med, derfor snakket Bjørg og jeg om at vi skulle få Ove som fast med på jaktlaget. Ove som allerede hadde vært med mange ganger i lsterdalen var lett å be, jakt i lsterdalen, det er det som er jakt, brukte han å si. Han var nemlig med på et annet jaktlag der jakten foregikk mere på snauflater med mye postering og mye passiv jakt. Derfor ble han med innover en fredagskveld i hjortejakta, Det var den 22 september 95. Vi kjørte i min bil og kona mi Bjørg var også med. Vår eldste datter og hennes mann bor på mitt hjemsted på Sogge, og hadde også besøk av vår yngste datter med samboer og ½ år gamle barnebarn. Mens Ove og jeg skulle ligge i campingvognen fremme i jaktterrenget for å kunne jakte mest mulig effektivt. Vi var begge i godt humør og gledet oss til en hyggelig jakthelg. Vi begynte med å ta oss en tur nedenfor veien om kvelden, for og se om noe dyr skulle komme frem på jordene i skymingen. Vi avtalte konkret hvor vi skulle gå, og hadde med radioer hvis noe skulle dukke opp. Når det ble for mørkt til å jakte lenger, snakket vi sammen på radioene og fant ut at det var på tide å dra til campingvognen, spise og ha det litt kos og jaktprat før vi køya litt tidlig, vi skulle jo tidlig opp neste morgen.

Vi diskuterte vel mest neste dags jakt som vi hadde tenkt ut mange dager i forveien, hjemme hos Ove. Vi ville starte i hver vår fonn og gå sakte mot hverandre og møtes på halvveien. Vi skulle ta oss god tid, vi hadde begge stolsekker som vi skulle ofte stoppe opp og sitte på. Regnet med å bruke bortimot en time på turen. Det hadde vært mye hjort i terrenget der forrige helg, Terje som var med forrige helg skjøt en kalv der, og vi så flere dyr som ikke ble skutt fordi vi kunne ha vært i skuddlinjen for hverandre. Vi brukte å gå side om side fra den ene fonna til den andre, men problemet med det er at det ikke er så lett å vite hvor fort kameraten går, for vi ser hverandre sjeldent. Dette ble ganske inngående diskutert fordi det var nytt for oss der oppi, men ellers blir det gjerne brukt ved jakt og postering nede i dalen. Stien som vi skulle møtes på, var godt markert «fold» i terrenget, den var mest synlig fra Røfsurd siden og starter der ved noen store kampesteiner like ved ura. Der hadde Ove postert oppå flere ganger, og valgte derfor å starte derfra fordi den var så lett å finne. Fra Seterfonnsiden skulle jeg begynne som var best kjent. Ca. klokka 8.30 gikk vi ut og gikk litt etter veien og brukte kikkertene opp i lia om noe som kunne friste oss. Da vi endelig bestemte oss for og gå slik som vi avtalte, ble klokken nesten 9.00, derfor ble starten oppe fra fonnene avtalt til kl. 10.00. Da vi gikk fra campingvognen sjekket vi at klokkene våre gikk riktig. Og mens han gikk veien forover, og jeg opp mot lia, testet vi radioene våre som virket ok. Han hadde en liten Midland radio som var lett å ta med seg, men som måtte tas frem av lommen dra ut antennen for å virke. Jeg hadde tilbudt ham min reserve som kunne brukes hele tiden, med bøyelig antenne og ørepropp, men han foretrakk den letteste. Jeg hadde min radio i ryggsekklommen med en monofon fast på ryggsekkremmen, og

kunne derfor kalles opp hele tiden, og svare bare ved å klemme inn sendeknappen. Jeg gikk til det avtalte startsted, og øverst i fonna ser jeg spor etter flere hjorter, både store og små spor, det var i det hele tatt tegn som tydet på at det var mye hjort i terrenget vårt dette året. Det var litt duskregn på turen opp, men mens jeg ventet på at klokken skulle bli 10.00, tørket jeg briller og kikkertsikte og det sluttet å regne. Mens jeg var på tur opp ryggen fra fonna, var nesten kommet opp på kanten, hører jeg litt bråk nedenfor meg, og får se en kolle som springer parallelt med min kurs opp mot ryggen av fonna. Jeg står helt stille, ser etter om den har kalv med seg, men ser ingen. Vi hadde nemlig avtalt at vi i laget ikke skulle skyte koller fra kalvene selv om det var lovlig. Vet at hvis jeg ikke skremmer den mer vil den kanskje stoppe opp, og jeg ser helt på fonnekanten en liten glenne som jeg synes det er trygt å skyte i. Skog i bakgrunnen, slik at kulen ikke ville gå så langt, stoppe i skogen bakenfor og hjorten, og terrenget skrånet nedover bortenfor hjorten. Som jeg tenkte så stopper hjorten opp med siden mot meg, ser rett på meg, jeg ser ikke beina, men bogen er fri og da skyter jeg straks. Ser ikke mere til hjorten, men er helt overbevist om at skuddet var bra, rett i bogen på den. Går litt fremover og er så sikker på resultatet at jeg nesten glemmer å ta ladegrep i tilfelle hjorten skulle prøve og reise seg. Jeg venter å høre Oves kommentar på øret, «hva bomma du på nå da lvar?» Og gledet meg til å fortelle om at vi hadde fått ei fin kolle. Jeg går frem oppå en stor stein som jeg kan gå rett oppå fra min side, ser etter hjorten som skal ligge rett bortenfor steinen, kanskje en 10 15 meter bortenfor, og blir veldig forundret når den ikke ligger der. Snur meg for å gå ned fra steinen for å se mere etter hjorten, som ikke lå der jeg ventet å finne den. Da får jeg se Ove ligge mellom steinen og terrenget, skjønner at han må være død, men roper likevel til ham «Ove, hva gjør du her?» Håpte at han bare hadde lagt seg slik for å skremme meg. Men så av stillingen

han lå i at det ikke var noe håp. Følte som om det rant noe ubeskrivelig kaldt ut av hele kroppen, det er vanskelig å forklare. Visste liksom at nå reiste all gleden ut av meg for godt. Og det er vel den beste beskrivelsen jeg ennå kan gi, og at det stemmer ganske bra ennå, selv om lyspunkter finns. Og visste at nå var livet plutselig blitt noe helt annet, noe helt fryktelig noe. Men tok av meg sekken og snudde på ham, tok av ham sekken, jakka og skar av ham skjorten. Tenkte ikke så mye over det med det samme, men han var helt våt av svette. Så på inngangs såret høyt i venstre skulderen og utgangen under høyre skulderblad slik at kulen hadde gått nært ryggraden. Prøvde etter beste evne å forbinde ham, men det var til liten nytte da han ikke blødde noe fra sårene. Og forsto at han var død. På sykehuset fortalte de at hovedpulsåren nær ryggraden var truffet, slik at det ble en stor innvendig blødning, og at han sannsynligvis var død før han traff bakken. Pakket ham inn i en redningsfolie for å holde ham varm, Etter som jeg ikke er noen lege var jeg ikke sikker nok på at han var død. Da kom det nok mange tanker, det letteste hadde nok vært å ta sitt eget liv, men jeg tenkte veldig klart og fornuftig hele tiden, jeg kunne ikke lage ulykken dobbelt så stor ved å skyte meg selv. Men jeg er glad for at jeg ikke viste der og da hvor vanskelig alt skulle bli. Tenkte mye på Bjørg og barna, mor og far, kunne ikke gjøre noe slikt for dem. Dessuten tenkte jeg på at hvis jeg levde kunne Lisbeth og hennes slektninger ha meg å la sitt sinne og frustrasjon gå utover og det ville være bedre for dem enn jeg var død. Hvordan jeg kunne være så framsynt da, er merkelig, men slik gikk det også. Hvordan ulykken hadde foregått skjønte jeg slett ikke nå, men jeg var sikker på to ting, at Ove var en helt annen plass enn han skulle være, og at jeg skjøt på hjorten som jeg hadde sett ei tid. Trodde kanskje hjorten måtte ligge et sted i nærheten, men hvorfor den ikke gjorde det, fikk jeg først vite siden. Kulen hadde truffet ryggsekkmeisen til

Ove. Så sprang og sklei jeg det beste jeg kunne ned til bilen og mobiltelefonen for å ringe 1 12. Kontakten var dårlig, men god nok. Da var jeg glad for mobiltelefonen, tenk om jeg hadde måtte kjørt helt til nærmeste telefon for og ringe og så tilbake igjen. Så for jeg opp igjen med et aldri så lite håp, Kanskje var det liv allikevel? Men nei, ikke mere håp. Da fant jeg geværet til Ove også, det Iå fint fraseglagt oppå en stein med mose på, typisk for ham å legge det slik for å skåne lakken på geværet. Jeg hadde så ofte ertet ham for lakken, skjeftet skulle vært oljet, så ville det tåle bedre skrammer! Så tok jeg og tømte begge geværene for patroner slik at ingen flere skulle bli skadet. Ei tid etterpå hørte jeg sirener fra ambulansen, og varslet dem med fløyte og rop. Jeg hadde nødraketter også, men sparte på dem til helikopteret kom. Det kunne ikke lande der oppe, men satte av lege og sykepleier enda lenger oppe. En av personellet fra sykebilen kom opp til meg og kunne bare konstatere at Ove var død. Samme hvor opprørt jeg var, fungerte jeg normalt hele tiden. Tenkte fornuftig, og fremfor alt så bestemte jeg meg for en ting, jeg skulle være bunn ærlig i alt jeg fortalte og gjorde. Dette tror jeg er det som har hjelp meg mest i gjennom det som skjedde, det gjorde alt så mye lettere både for meg selv og under rettsakene. Jeg ble spurt om jeg orket å gå ned alene, og det gjorde jeg. På turen ned så for det nok mange tanker gjennom hodet mitt, hvordan fortelle det til Bjørg og andre av mine. Men også en tanke, hvorfor kom du dit Ove, uten å si ifra, vi som ellers skulle hatt det så fint sammen, med mange fine jaktturer etter hjorten, som det så ut til å kunne blitt mye av nå. Visste med meg selv at det ble lenge til neste jakt. Vel nede på veien møtte jeg lensmannen, han var deltagende og hyggelig, ba om å få beslaglegge geværet mitt. Og det samtykket jeg i. Han lurte også på om jeg ville ringe Lisbet og fortelle det selv, men jeg fant det best at sykehuspresten fikk den jobben. Jeg

ble bedt om å komme til lensmannskontoret om et par timer for å forklare meg. Og fikk deretter lov til å kjøre hjem aleine. Da jeg kom hjem traff jeg begge døtrene mine og samboerne deres og fikk fortalt dem hva som var hendt. De tilbydde seg å fortelle Bjørg det, men visste bare at det måtte jeg gjøre selv. Det var den verste påkjenningen utenom selve ulykken. Først kunne hun nesten ikke forstå det annet enn Ove var død, men jeg prøvde å få henne til og forstå at det var jeg som hadde skutt ham og hvordan det gikk til. Da fikk jeg vite hva som virkelig bodde i min kone, ikke et eneste bebreidende ord kom det fra henne. Jeg vet at det du forteller er sant, du har aldri løyet for meg, sa hun! Og så viste hun seg fra sin sterkeste side når hun kunne hjelpe meg. Hun har vært med på alle forklaringene, advokatbesøk og rettssaker osv. og vært den som med sin helt sikre tro på meg, har hjulpet meg aller mest til å beholde forstanden og klart meg igjennom dette. Skulle bare ønske at jeg ikke hadde bragt henne i en slik situasjon. Men ingen kunne vært bedre til å ta seg av meg i denne tiden. Noe slikt kan aldri betales tilbake. Politiet viste seg til å begynne med fra sin hyggelige side, senere ble jeg skremt over forandringene. Jeg hadde bestandig trodd at politiet kunne man stole på, at de ville frem til sannheten, men fikk senere inntrykk av at har vi først fått en sak skal vi også ha en dom også. lkke spørsmål videre om å få frem sannheten. Så måtte vi til med praktiske ting, ringe til mor, far og ellers mange kjente slik at de skulle få høre det fra oss og ikke gjennom mediene. Knut ringte vi ikke til straks, men han skjønte det fra nyhetene og ringte selv.

Forklaring 1. Og så til lensmannskontoret for å avgi forklaring. Jeg var foreløpig bare vitne og kunne avgi forklaring uten advokat, men jeg burde nok forlangt det straks. Men jeg hadde fra første stund bestemt meg for at jeg skulle bare fortelle sannheten, og bare den, så jeg mente det ikke var nødvendig med noen advokat. Forklaringen gikk ganske greit, men politimannen terpet veldig på det at jeg sa at jeg brukte bare 2 til 3 sekunder fra hjorten sto i åpningen til jeg skjøt. Men da hadde jeg fulgt hjorten med øynene og geværet i ca. 50m. Og i jaktfeltskyting er en av skytegrenene 5 skudd på 6 sekunder, da skal du lade om for hvert skudd sikte, skyte og treffe blinkene for hvert skudd. Så jeg skjønte at han hadde liten greie på praktisk jakt. Jeg hadde vært med i en jaktfeltkonkurranse samme år, der jeg ble av de ti beste som gikk til finalen blant mange gode skyttere fra distriktene omkring, ikke bare fra Molde. Avhør 2. Neste dag var vi i avhør på nytt i Molde, men nå som mistenkt, men syntes heller ikke nå at det var nødvendig med advokat. Dette avhøret ble ikke stort annerledes enn det forrige, jeg hadde fortalt sannheten og slapp å prøve og huske hva jeg hadde fortalt sist. Rekonstruksjonen. Men tirsdagen skulle vi til lsterdalen på rekonstruksjonen. Det som var verst da, var å ha på seg jaktklærne og ryggsekken som jeg hadde brukt. Ellers gikk det ganske greit med rekonstruksjonen. Lederen var til hjelp da jeg ikke kunne finne igjen plassen som jeg stod da skuddet falt, ta deg tid, det er viktig for deg sa han. Og etter en tid fant jeg frem, kjente igjen en stein på stien som var helt spesiell for meg

og visste at den hadde jeg sett den dagen. Da måtte jeg stå, slik som jeg sto og skjøt, slik at de kunne fotografere meg, der som hjorten kom, og der Ove lå. Politifotografen fikk ganske snart trøbbel med fotoapparatet eller filmen, lite profesjonelt synes jeg, i en så viktig sak å stille med bare ett fotoapparat som han heller ikke mestret godt nok. Men ellers klarte jeg godt å være på plassen, følte ikke noe spesielt ved det da eller siden. Han som ble aktor i saken var med, og prata så vennlig til oss, og nevnte på det at det var lite sannsynlig at det skulle bli straffesak av det. I ettertid tror vi at det var for å få oss til å prate friere om ulykken for eventuelt å få flere opplysninger som kunne felle meg. Morten, advokaten. På denne turen fikk jeg en advokat som påtalemyndigheten fant til oss. Vi kunne fritt få velge advokat om vi ville ha en annen, men vi godtok Morten, som vi ble meget godt fornøyd med. Morten fortalte oss senere at han var sterkt i tvil om saken når han hadde lest mine første forklaringer, men etterpå så mente han at det jeg kunne fortelle var helt sant, særlig fordi jeg forklarte meg helt likt hver eneste gang, Det hadde jeg umulig klart hvis jeg hadde løyet om noe, og vi gikk igjennom saken utallige ganger fra alle sider. Og det at han etter en tid sa at han stolte på meg, han som kjente saken best utenom meg, var vel den beste hjelp og støtte i den tiden. Støtten fra arbeid. Ellers så fikk jeg god oppfølging av legen i bedriftshelsetjenesten. Min nærmeste foresatte i arbeid og lvar lege, psykolog på sykehuset, som jeg fortsatt har møter med. Har mange ganger følt at jeg er sterk nok til å takle det aleine, men dette sliter nok mere på meg og tar kreftene fra meg i lengden så jeg har innsett det at denne

oppfølgingen betyr mere enn jeg ofte trodde. Molde kommunes ledelse gjorde svært mye for meg hele tiden, forlangte ikke noe, men ønsket at jeg skulle være i en mest mulig normal arbeidssituasjon. Arbeidet gikk av og til ganske bra i begynnelsen, men etter hvert som jeg ble tappet for krefter, ble det vanskeligere og vanskeligere å konsentrere seg om arbeidet. Ledelsen syntes det likevel var bra bare jeg prøvde. Men arbeidsplassen var nok ikke den beste, svært mye aleine, og problemer med dataprogrammer som jeg ikke mestret. Oves begravelse. Den var en fryktelig påkjenning, men følte fortsatt at Oves familie godtok meg. Husker at når vi gikk ut fra kirken var det godt å ha mine rundt meg og jeg gikk og holdt i barnebarnets barnevogn og det var spesielt godt. Vi ble invitert til å bli med på minnestunden etterpå, vi avslo dette jeg og tror det var det beste. Egen rekonstruksjon i marka. Etter som jeg hadde vanskelig for riktig å forstå hvordan ulykken egentlig kunne bli til, tok jeg med videokamera og fotoapparat opp i marka for selv å filme og fotografere fra mitt ståsted under ulykken. Dette skulle vise seg å gi meg en forståelse av hvordan ulykken kunne skje. Ved å filme fra min posisjon ved skuddløsningen og, markere hvor Ove lå, og selv gå frem og stå der Ove måtte ha stått, så jeg at når han la fra seg geværet var han faktisk helt skjult for meg. Han måtte reise seg og gå et par skritt tilbake for å bli synlig for meg. Og etter som jeg siktet på bogen av dyret måtte jeg ha truffet Ove nært beltet hvis det var ham jeg hadde sett. I istedenfor var han truffet høyt i venstre siden, i skulderen, og kulen gikk ut under høyre skulderblad, det viser at han måtte ha vært på tur til å

reise seg når skuddet falt. Muligens kunne han ha hørt hjorten like bak seg og derfor reist seg veldig brått opp. Derfor er kanskje ikke tilfeldighetene så store som det kunne synes fra begynnelsen. Også at radioen lå ovenfor ham, med antennen ikke ut trukket og ikke påslått viser at han hadde bøyd seg frem for å legge fra seg geværet, og ta fram radioen for og kontakte meg da han nå ikke var i tvil om at han var på feil plass. Vi hadde en regel i laget om at vi ikke skulle forandre på jaktopplegget før vi hadde snakket sammen på radioen, dette for at vi skulle vite hvor alle var hen. Dette var noe som ble nevnt ofte og var et krav. Min teori om hvorfor han var der, er at han hadde sett, og kanskje skutt på en hjort som han hadde fulgt på skrå direkte opp til meg. Han kunne umulig ha klart å gå oppom den store steinen ved Røfsurda og bort til meg på denne tiden. Han var vel oppmerksom på at jeg ville gjerne ha en fast partner på laget, og la seg kanskje litt ekstra i selen for å bevise at han var en god jeger. Så istedenfor å si ifra til meg på radioen, fulgte han hjorten ivrig oppover i lia og trodde den var såret og kanskje kunne få se den igjen, derfor var han så svett. Når han da ser at han i iveren er kommet nesten til mitt startpunkt, legger han fra seg geværet og tar fram radioen. Kanskje var det den samme hjorten som han hadde sett, som ble skremt av meg og snudde, den kunne ikke komme fra noen annen plass, for da måtte den først ha passert meg på nært hold. En spesiell telefon fra Jan Arild. En kveld ringte telefonen og en mann presenterte seg som Jan Arild, jeg kunne etter en tid huske ham som en noe fjern kjenning gjennom pistolklubben. Han ringte som en representant for det andre jaktlaget som Ove var med på. Han pratet litt deltagende om

ulykken og jeg fortalte litt om hvordan jeg trodde det måtte ha gått til. Da kommer han med den for meg oppsiktsvekkende opplysningen at: ja vi kjenner jo godt til Ove her, han holder ofte ikke inngåtte avtaler, ja vi har til og med måtte ut og leite etter ham en kveld han var gått et helt annet sted enn avtalt, så vi er ikke forundret over at han kunne finne på å bryte avtaler. Dette var ikke helt uvanlig i dette jaktlaget, og ikke bare Ove. Dette hadde Ove fortalt meg noe om, men trodde at han tok helt avstand fra slikt. Jeg hadde aldri merket noe slikt fra Ove før, da hadde det nok ikke vært i min interesse å be ham med. Derfor var denne opplysningen uventet og ufattelig for meg. Åndalsnes avis. Der ble det skrevet et stykke som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, at vi hadde gått oppover i nærheten av hverandre og at jeg hadde skutt to skudd. Dette ringte Terje til avisen og klagde på, og gav så den versjonen som jeg hadde fortalt. Dette kom så i avisen med hans fulle navn under, og det gjorde svært godt for meg. Terje er den på jaktlaget som jeg har vært mest på hjortejakt i lag med. Herredsrettsaken. Dette om Ove som Jan Arild sa, fortalte jeg litt under tvil til Morten, var litt redd for at det skulle virke som en unødvendig anklage mot Ove. Men Morten mente at du er siktet for uaktsomt drap, og når jeg vet dette, kan jeg ikke overse dette og skjule det for retten. Og du må huske på at dette er en alvorlig anklage for deg. Vi hadde mange møter på kontoret hans, vi var også hjemme hos oss for og se videoen og bildene som jeg hadde tatt selv. Og tror nok at han også syntes at dette viste hvordan ulykken kunne skjedd. Ja han sa rett ut at det nok må ha skjedd sånn som jeg forklarte det.

Han søkte også etter andre opplysninger om tilsvarende saker for og sammenligne. Og du må være forberedt om å bli spurt om vanskelige spørsmål, som om det har vært uvennskap eller tvister i familien. Og så var det å møte i retten, det var så uvirkelig å skulle møte i retten for å kanskje bli dømt for uaktsomt drap på en av sine beste venner. Tiltalen mot meg lød på at jeg etter straffelovens 239 ved uaktsomhet har forvoldt en annens død, og etter viltlovens 56, jf. 19. hvoretter jakt skal utøves slik at det ikke oppstår fare for mennesker. Aktor hadde lagt ned påstand om fengsel i 30 dager, inndragning av våpenet og inndragning av jaktretten i tre år. Jeg måtte i vitneboksen og forklare meg, det gikk nå ganske greit. Så møtte to av jaktkameratene mine, Terje og Ole John og forklarte seg om hvordan jakten og jeg brukte å fungere. Det var stort sett bare positive ting som kom frem. Jan Arild forklarte om hvordan jakten foregikk på deres jaktlag, dommeren tok ham rettelig hardt for seg syntes jeg, han ville vite om Ove ofte gikk ifra sine avtaler i jakten, og det svarte han bekreftende på, ikke bare han men flere andre også. Så møtte sjefen min i kommunen, Hallstein opp og forklarte hvordan jeg var i det daglige arbeidet. Anette var helt på gråten, etter det hun fortalte senere, visste ikke at jeg hadde så flink pappa. Det gikk vel mest på å være ordholden og ha orden i arbeidet. Og jeg var der veldig glad for at jeg hadde en god vandel uten noe trøbbel fra før. Så var det politiet som skulle forklare seg. De ble spurt om det så ut til at jeg hadde flyttet på ham (for å få det til å se bedre ut for meg). Men svaret var som riktig at jeg hadde flyttet på ham, kun det nødvendige for å forbinde ham. Men så skremte de meg virkelig. De viste et bilde av der han skulle ligge, tatt fra der jeg skjøt. Og da viste de med pilen til høyre for stedet der det virkelig skjedde, og det ville vært mye verre for meg, da det

der var mye mere uoversiktlig der, enn i den glenna som jeg skjøt i. Morten tok det straks opp, men politiet sto på sitt, og nektet til og med å se på flere av sine egne bilder som tydelig viste Ove og et tre, som også vistes på det aktuelle bildet og viste at pilen på bildet tydelig var feil. Morten ble så sinna at dommeren måtte true med å kaste ham ut. Morten fortalte meg siden at han hadde tatt for seg politimannen senere og fortalt ham at dette skulle han få ta i seg igjen hvis retten gikk lenger, han ville forlange ny rekonstruksjon i marka. Men det som var verst, var den arroganse politiet viste, ved å nekte å se på bildene igjen, og dermed kunne fått meg dømt urettferdig. Jeg fikk komme med en kommentar til slutt, der jeg sa hvordan jeg trodde det var gått til, og også at politiet tok feil ved bildene sine. Jeg fikk ikke nevne at jeg selv hadde tatt bilder og film for det kunne vi ikke få bruke i retten likevel. Men jeg var svært glad for at jeg hadde gjort det, slik at jeg selv kunne uttale meg med litt sikkerhet. Dommen ville først bli forkynt neste dag. Aktor kom og hilste på meg etter saken var slutt, og tok meg i handa og syntes det var fælt å utsette meg for dette, de hadde snakket mye om dette på politikammeret sa han. Han kjente meg litt gjennom min bror Jakob som hadde vært i politiet her før. Dette virket i ettertid svært så falskt når en ser hvordan det gikk siden. Frifinnelsen. Neste dag møtte bare Morten og jeg i retten for å høre dommen. Den ble lest opp i sin helhet mens jeg sto, og det tok bortimot en halv time. Derfor var nok spenningen ganske stor for meg da det endelige resultat kom helt til slutt: at lvar frikjennes under tvil på alle punkter. Da klarte jeg ikke mere, spurte bare om jeg var ferdig og kunne gå.

Da gråt jeg og gikk ut av lokalet noe lettere til sinns, men jeg var jo fortsatt fryktelig lei meg for hele ulykken og at Ove var død. Morten tok meg deretter med til advokatenes rom, et lite rom fullt av tobakksrøyk, så jeg ville helst snart ut derifra. Jeg kunne få ringe hjem derifra, men valgte heller å reise hjem. Spurte Morten hva det betydde at frifinnelsen var under tvil, men det var fordi det var bare min forklaring, og ingen andre vitner til selve ulykken. Hjemme var det stort sett det meste av familien min samlet, og da jeg fortalte det at jeg var frikjent, ville ingen tro meg, jeg så bare ikke slik ut. Men mine følelser var heller ikke i feststemning eller lyst til å feire noe som helst. Vel var det godt å bli frifunnet, men ellers var det ikke mye å være glad for. Lagmannsrettssaken den 25 april 1996. Men gleden over å være frikjent ble kortvarig, statsadvokaten anket på saksbehandling og lovanvendelse på begge punkter. Saken skulle gå i Ålesund. Dette var for meg en snodig sak, vi kunne ikke føre vitner og heller ikke forlange ny rekonstruksjon i marka, men likevel skulle lagmannsretten kunne komme med dom i saken. Her møtte bare aktor, Morten og jeg. Bjørg var med som tilhører. Etter prosedyrene fra aktor og Morten, fikk jeg komme med en kort forklaring om ulykken, og jeg fortalte også om at politiet tok feil med hensyn til bildene, og hvorfor det var så galt. Dette sa Morten etterpå at det var bra jeg sa, for det kunne ikke han som advokat si. Deretter tok retten pause i ca. tre timer før dommen skulle bli kunngjort. Morten som hadde bodd i Ålesund, kjørte oss rundt i byen og viste oss den. Men likevel var det tre lange timer. Vi møtte opp til fastsatt tid, og denne gangen gikk det straks frem at anken ble avvist

og på denne måten stadfestet lagmannsretten på nytt at jeg var frikjent. Dette var nå blitt til en fordel for meg mente Morten. Så var det bare å vente på om saken ble anket til høyesterett, men heldigvis så ble den ikke det. Å få igjen et beslaglagt gevær Jeg ba om å få igjen geværet mitt, men det skulle ikke bli enkelt. Først ville de beholde det, men ettersom inndragning av våpenet hørte med i tiltalen, og den ikke ble rettskraftig, kunne de ikke det. Men hadde ikke det vært nevnt i tiltalen kunne de beholdt det. Derfor skulle jeg likevel få det igjen. Men det varte og rakk, men noe våpen var ikke å få. Til slutt truet Morten skriftlig med å anmelde politiet for å rotet bort klientens eiendom. Og da fikk jeg det til slutt, unnskyldningen var at det var oppstått noen misforståelser. Men for meg virket det mest som om at de ville krangle og beholde våpenet så lenge som mulig, og håpe på at jeg ikke orket mere. Endelig ferdig? Så regnet jeg med at alt var ferdig, jeg hadde mye av tiden vært sykmeldt, helt og endel i 50%. Og regnet med at jeg skulle begynne for fullt i arbeide igjen og klare og legge dette noe bak meg. Nytt sjokk, erstatningssak. En dag fikk jeg brev fra Lisbets advokat om et krav på kr. 700.000. i erstatning etter ulykken. Dette ble et fryktelig sjokk etter som jeg trodde at alt var ferdig nå. Men Morten kunne fortelle meg at grensen for erstatningsansvar var lavere enn den strafferettslige. Derfor kunne jeg bli dømt til erstatning selv om jeg var frifunnet ellers. Det virket ganske urimelig på meg, men slik var det. Selv om forsikringsselskapene i lag skulle ta

seg av saken og måtte betale ut en eventuell erstatning, ble dette nesten alt for mye for meg. Gjensidige Samvirke. Advokaten til Gjensidige, Bård som skulle føre saken, krevde full frifinnelse i saken og at saksøker skulle betale saksomkostninger. Dette er en trist sak sa han, men jeg synes det er en interessant sak som jeg gleder meg på å ta. Da hadde han lest alle sakspapirene, sett videoen min og bildene. Det eneste vi har å være redd for sa han, er at dommerne vil synes det er best for Lisbeth at hun får erstatningen. Og det beste de kan oppnå i erstatning, er ca. kr. 200 000.. Men vi vil følge denne saken helt til høyesterett, for det er den alvorlig nok til å få anledning til. Bakdelen ved dette er at det kan ta lang tid, kanskje to tre år! Dette gjorde det fryktelig hardt for meg, flere år! Forlik med Lisbeth Gjensidige. Etter endel samtaler med Bård, hvor jeg fremholdt den store belastningen en slik sak ville føre med seg, både for meg, Lisbeth og barna. Da gav de til Lisbeth et forslag om kr.400 000. i erstatning, som hun godtok. Dette var jeg fryktelig glad for, da ville vi slippe de lange rettssakene og opprivende minnene. Det verste som kunne skjedd da, var at jeg ville blitt dømt, men ville vært like så ille for meg om jeg visste at Lisbeth ville tapt og endatil måtte betale saksomkostninger. Jeg ville vært taper i alle tilfeller. For jeg ønsket jo at Lisbeth skulle få erstatning og ønsket henne alt vel, men følte nå at å bli dømt, ville være en fryktelig belastning. Jeg skjønte vel først siden hvor utslitt og klar jeg var etter denne tiden.

Klar til å begynne på arbeid igjen for fullt. Til å begynne med var lettelsen over at nå var alt vel overstått så stor at arbeidet gikk noenlunde bra. Jeg syntes at nå måtte alt bli bedre etter hvert, og ei tid virket det også slik. Arbeidsevnen og konsentrasjonsvansker. Men dessverre så gikk det ikke riktig slik. Jeg hadde lenge vært plaget av en unormal tretthet, så ille at jeg nesten ikke viste å holde meg våken på arbeid. Og når jeg leste bruksanvisninger og slikt til programmene og utstyret på arbeid, så kunne jeg til slutt ikke huske hva jeg hadde lest når jeg skulle til å bruke det. Uføretrygd. Derfor tok jeg opp spørsmålet om 50% uføretrygd hos min nåværende lege, Nils. Dette kunne han ikke anbefale da han mente at da ville arbeidssituasjonen bli enda mere kaotisk for meg. Dette var også lvar enig i. Derfor ble det søkt om full uføretrygd som jeg fikk 1 9 99. Dette var heller ikke uproblematisk rent psykisk, følte meg egentlig ikke syk, men klarte ikke dette arbeidet lenger, og begynne å lære noe nytt klarte jeg heller ikke å tenke på. Og så merkes vel alderen, selv om en føler seg ung ennå. Er blitt 61 år. Slutning. Til slutt så ser jeg at jeg har mye å være glad for, selv om det ikke er så lett å se det. Veldig mange har stilt opp for meg og hjulpet meg, det er mange flere enn dem som er sint eller sur på meg. Helst ville jeg jo at alle skulle like meg. Og nå når jeg har fått uføretrygd, har jeg det mye bedre enn før, behøver ikke å ha dårlig samvittighet for å hvile meg når jeg er trett og sliten, og det er jeg ofte.

Ellers så er det veldig godt å ha en venn som Arnold, vi er ofte ute på tur, har mange felles interesser. Jeg er ofte på besøk i hjemmet deres, og føler meg velkommen og føler ingen dømmende holdninger der. Skulle nok ønske at forholdet til Jakob og Judith, Lisbeth og barna skulle vært bedre. Det er kanskje ikke rett, men jeg og Bjørg syns ikke det er helt riktig å gå til dem. Så er jeg begynt å gå på jakt igjen, jeg skjøt opp til jaktprøven alt i 1997, men husker ikke om jeg var på jakt igjen da. Min eldste bror Kristoffer skulle jakte for meg og i lag med meg. Neste år jaktet jeg noe, men løsnet ikke skudd på jakten. I 1999 derimot, skjøt jeg en kalv første dagen på jakten, var helt alene, men det føltes svært bra. Kalven ble liggende på stedet slik vi helst vil at det skal være. Det er vel slik at jeg prøver å få livet så normalt som jeg kan klare det. Med hilsen lvar Ora.