UNNSKYLD! Kommunal oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn i Østfold
INNHOLDSFORTEGNELSE Forord... 3 Innledning... 4 Sammendrag... 5 Omsorgssvikt og overgrep mot barnevernsbarn... 6 Ansvar og lovgrunnlag... 8 Bakgrunn for oppreisningsordningen i Østfold... 11 Oppreisningsordningen i Østfold... 14 Vurderingsgrunnlag... 18 Innledning...18 Overgrep, omsorgssvikt og oppreisningsbeløp... 19 Gjennomføring av arbeidet... 20 Deltakerne... 20 Oppreisningsutvalget... 21 Sekreteriatet... 21 Saksbehandlingen... 22 Kunngjøring av ordningen... 22 Bistand til søkerne... 23 Søknadene og søkerne... 23 Plasseringene... 24 Innvilgede søknader, overgrep og omsorgssvikt... 25 Oppreisningsbeløp... 26 Avslutning... 27 PÅ FORSIDEN: Barn fra Orkerød barnehjem i Moss på vei til skole, ca. 1900-1910. Foto: Ukjent/Østfold fylkes billedarkiv Rapporten er forfattet av seniorrådgiver Per Arnesen, Østfold fylkeskommune.
OPPREISNINGSUTVALGETS FORORD Gjennom behandlingen av søknadene om oppreisning har Oppreisningsutvalget fått innsikt i og kunnskap om kritikkverdige forhold både i fosterhjem og institusjoner hvor barnevernet eller dets forgjengere har plassert barn. Ofte har dette vært barn som allerede før plasseringen har opplevd ulike former for overgrep i hjemmet. Det er samtidig viktig å huske på at det er mange barn som har hatt en trygg og god barndom under barnevernets omsorg. Det er også søkere, som til tross for svikt i omsorgen i den periode de var under barnevernets omsorg, har klart seg godt videre i livet. Oppreisningsordningens vedtekter har dannet rammen for de saker som er forberedt av sekretariatet og lagt frem for utvalget. Det er søkers egenerklæringer som har vært utgangspunktet for behandlingen av søknadene. I vedtektene er kravene til dokumentasjon og bevis satt lavt. Det er selvsagt ikke mulig å gjenopprette rettferdighet for hver enkelt søker ved innvilgelse av oppreisning. Gjennom ordningen har kommunene og Østfold fylkeskommune ønsket å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep og/eller omsorgssvikt mens de var under barnevernets omsorg. For flere søkere har det vært en påkjenning i seg selv å fortelle historien om sin barndom og oppvekst. Det å få en oppreisning og en unnskyldning har gitt en opplevelse av å bli sett og hørt. Flere søkere har understreket betydningen av nettopp dette. Utvalget har i sitt arbeid også fått et innblikk i hvordan barndommen har vært for søkere hvor barnevernet valgte ikke å gripe inn og ta over omsorgen for søker. For mange har barnevernets manglende inngripen ført til en utrygg oppvekst preget av overgrep og uverdige omsorgsforhold i hjemmet. Oppreisningsordningens vedtekter omfatter ikke denne gruppen søkere. Arbeidet i utvalget har vært faglig og menneskelig krevende, men også svært meningsfullt. Det er tidskrevende å gjennomføre en forsvarlig saksbehandling og sørge for en likebehandling av søkerne. Utvalget vil takke for et godt samarbeid med sekretariatet og for det grundige arbeid som der er utført. Ved oppstart av ordningen var sekretariatet ledet av Ottar Hval Blekken, som med sin erfaring og brede kompetanse bidro til utvikling av ordningen i Østfold. Dessverre gikk Blekken bort i 2013. Utvalget vil også takke for et godt samarbeid med oppreisningsordningen i Vestfold, Aust- og Vest Agder og Rogaland. Å høste erfaring fra tilsvarende ordninger har vært viktig for utvalgets arbeid. Sarpsborg 2014 Bente Strømsæther Aase Rennesund Rolf Wiggen Utvalgsleder Utvalgsmedlem Utvalgsmedlem 3
INNLEDNING I rapporten beskrives først noe av utgangspunktet for omsorgssvikt og overgrep mot barnevernsbarn, og det lovverk som ligger til grunn for det offentlige barneverns håndtering av slike saker. Deretter beskrives bakgrunnen for, og innholdet i, den kommunale oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn i Østfold. Videre omtales det vurderingsgrunnlag som behandlingen av saker i oppreisningsordningen i Østfold er basert på. Gjennomføringen av ordningen er rapportens hoveddel. Her omtales deltakere, organisering, kunngjøring av ordningen, antall søknader, utbetalt oppreisning etc. I et avslutningsavsnitt beskrives de viktigste erfaringene med arbeidet. Rapporten er ferdigstilt før alle tall og beløp knyttet til klagebehandling endelig er avklart. Den kan derfor ikke benyttes som et «revisjonsdokument», kun som en oversikt over ordningens innhold og dens omfang for øvrig. I en rapport om oppreisningsordningen i Østfold vil hovedfokus naturlig nok være knyttet til antall søknader, saksbehandling og utbetalte beløp. Den omsorgssvikt og de overgrep søkerne har vært utsatt for, kan derfor lett tapes av syne. I et forsøk på å bøte på dette er det i rapporten tatt inn «faktabokser». Fra en del søknader om oppreisning er det i hver enkelt «faktaboks» tatt inn sitater fra saksframlegget eller fra søkernes beskrivelse av sin egen bakgrunn i institusjon eller fosterhjem Overgrepene er av søker, under oppholdet og senere, opplevd som et mareritt, krenkende, hemmende og tunge å bære - ut over de triste minnene han hadde fra en oppvekst preget av mye ensomhet og usikkerhet. 4
SAMMENDRAG Østfold fylkeskommune og kommunene i Østfold, med unntak av Hvaler kommune, har opprettet en oppreisningsordning for personer som har blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under plassering etter barnevernloven, eller forløperne til denne, før 1. januar 1993. Man ønsket derved å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon eller fosterhjem. Som sin andel av fellesprosjektet har Østfold fylkeskommune påtatt seg ansvar for å organisere, finansiere og administrere arbeidet med ordningen. I den forbindelse ble det oppnevnt et oppreisningsutvalg bestående av tre medlemmer. Det ble videre etablert et sekretariat med leder og tre medarbeidere, som har forberedt sakene. Østfold fylkeskommunes samlede utgifter til nevnte oppgaver er drøyt 12 millioner kroner. Om overgrep uttales det i vedtektene til ordningen at de, som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov psykisk eller fysisk vold, ytes en oppreisning på inntil kroner 725 000. De som på tilsvarende måte klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt, ytes en oppreisning på inntil kroner 300 000. Krav om oppreisning måtte framsettes senest to år etter at ordningen ble kunngjort 1. februar 2010. Oppreisningsordningen mottok 532 søknader, hvorav 350 ble innvilget og 182 avslått eller avvist. Av de innvilgede søknader var ¾ knyttet til overgrep og ¼ til omsorgssvikt. Videre er 78 klagesaker behandlet. Det var omtrent like mange menn som kvinner som søkte om oppreisning. Ofte mobbing på skolen for at jeg var fra barnehjemmet, til og med fra lærer. Læreren kom til meg med et speil og sa at det var slik en ape så ut. Samlet utbetalt oppreisningsbeløp er nærmere 205 millioner kroner. Fredrikstad kommune hadde høyest beløp med drøyt 62 millioner kroner, Sarpsborg ca. 48 millioner, Halden ca. 40 millioner og Moss ca. 35 millioner. Samlet utbetaling for de øvrige kommuner var ca. 20 millioner kroner. For kommunene Aremark, Skiptvet og Rømskog var det ingen innvilgede søknader om oppreisning. 5
OMSORGSSVIKT OG OVERGREP MOT BARNEVERNSBARN I slutten av 2003 oppnevnte Barne- og familiedepartementet et utvalg, under ledelse av Edvard Befring, for å kartlegge omfanget av, og bakgrunn for, omsorgssvikt og overgrep mot barnevernsbarn i perioden 1945 1980. Utvalgets kartlegging ble lagt fram 1. november 2004 i «NOU 2004:23. Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945-1980». Fra utredningens kapittel 1 tar vi med de sentrale konklusjonene i avsnitt 1.4 og 1.5: 1.4 Omsorgssvikt og overgrep Utredningen har avdekket at omsorgssvikt og overgrep av til dels alvorlig karakter har funnet sted i barnehjem og skolehjem/spesialskoler for barn og unge i hele mandatperioden 1945 1980. Ved mange av disse institusjonene var fysiske overgrep en del av hverdagen. En del av de metodene som ble anvendt, må betegnes som svært graverende. Det selvbiografiske materialet fra tidligere institusjonsbarn, levner heller ingen tvil om at mange har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Disse krenkelser kan hovedsakelig knyttes til ansatte enkeltpersoner, men også til eldre elevers overgrep mot yngre. Omsorgssvikt og fysiske overgrep har hatt et atskillig større omfang enn seksuelle overgrep. Omsorgssvikten har hovedsakelig bestått i en generell mangel på ivaretakelse av barns behov for mat og klær, for stimulering, helse-tilsyn, trygghet, nærhet og varme. Hovedinntrykket er at mange av institusjonsbarna ikke opplevde at noen brydde seg om dem, og var glade i dem. Det er også viktig å peke på at overgrep i form av alvorlig fysisk mishandling, som slag, spark og innesperring i mørke kjellerrom synes å ha avtatt i mandatperioden. Utvalget finner det nødvendig å understreke at barnehjemmene varierte med hensyn til den omsorg de maktet å gi barna. Her er det også variasjoner over tid. Som ledd i oppdragelsen ble det gjentatte ganger benyttet fysisk avstraffelse i form av harde nakkegrep, trekking i ørene og sleping etter håret. En gang fikk jeg også kastet en radio i nakken fordi jeg hadde kommet 10 minutter for sent til avtalt hjemmetid. 6
1.5. Seksuelle overgrep Dette utgjør et stort spekter fra intime berøringer, tukling med kjønnsorganer til gjennomført samleie og voldtekt. Kartlegging av slike handlinger kan referere til antall institusjoner hvor det har forekommet overgrep mot barn, hvor mange overgripere som har vært i aktivitet, hvor mange barn som har vært offer, eller hvor ofte dette totalt sett kan ha forekommet. Her skal vi først vise til Bergensrapporten, som oppgir at fem av elleve undersøkte barnehjem var beheftet med historier om seksuelle overgrep. Det er forbundet med stor usikkerhet å skulle anslå hvor mange barn som har vært offer for slike overgrep. Utenlandsk forskning har anslått at 2 prosent av guttene og 4 prosent av jentene i den vanlige barnebefolkningen kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep, og at hyppigheten er langt større blant barnehjemsbarn. Det foreligger ikke tilsvarende norske vitenskapelige studier. Av de selvbiografiske opplysningene utvalget har hatt til rådighet, framgår det at ca. 1/3 har opplyst at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en ansatt eller andre barn ved institusjonen. Men disse selvselekterte opplysningene må forventes å ha en sterk overrepresentasjon av dem som har vært offer for omsorgssvikt og overgrep, da dette utgjør den sentrale bakgrunnen for at de har søkt om erstatning, eller henvendt seg til de forskjellige instansene. Det som er prinsipielt viktig i denne sammenhengen, er at det er hevet over tvil at ansatte ved flere barnehjem og spesialskoler gjorde seg skyldig i seksuelle overgrep overfor barn. Samlet vurdert har det vært en betydelig forekomst av seksuelle overgrep i barneinstitusjoner i mandatperioden. I barnehjemmene har de aller fleste offer blitt utsatt for overgrep fra ansatte. I skolehjem og spesialskoler har det i tillegg til overgrep fra ansatte også forekommet mange overgrep fra andre elever. 7
ANSVAR OG LOVGRUNNLAG Det er naturlig å trekke fram følgende milepæler i moderne norsk barnevernlovgivning: Lov om forsømte barns behandling av 6. juni 1896. (Vergerådsloven) Lov om barnevern av 1953, som trådte i kraft fra 1. januar 1954. Behandling av Ot. Prp. 12 (1978-79) med overføring av ansvaret for barneog ungdomshjemmene, mødrehjemmene og fosterhjemsvirksomheten fra kommunene til fylkeskommunene fra 1. januar 1980. Ny lov om barnevern av 1992 som trådte i kraft 1. januar 1993. 1. januar 2004 ble fylkeskommunenes ansvar for virksomheter innen barnevernet overdratt til Staten ved barne- og familiedepartementet. I følge NOU 2004:23 «Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980» (Befringutvalget), var lov om barnevern av 1953, som trådte i kraft 1. januar 1954, den første som tok i bruk barnevernsbegrepet, og loven ble til under massiv kritikk av det tidligere vergerådssystemet. Harald Thuen, som var medlem av «Befringutvalget», har karakterisert barnevernsreformen av 1953 ved fire erkjennelsestrekk: Den ga uttrykk for en grunnleggende kritikk av vergerådssystemets tiltro til institusjonsplassering. Det ble i den forbindelse vist til institusjonsplasseringens ineffektivitet og mulige skadevirkninger. Reformen tilkjennega en sterk tiltro til «foreldreheimen». Så langt det var råd, burde barnevernet unngå å flytte barnet ut av hjemmet. Det skulle i stedet satses mer på faglig veiledning og assistanse overfor foreldrene, og eventuelt bruk av daginstitusjoner. I denne forbindelse ble også fosterhjemmets fortrinn som plasseringstiltak sterkt framhevet. Det tredje særmerket var barnvernets fagliggjøring. Dette dreide seg ikke kun om en profesjonalisering av tjenesten, men også om et kunnskapsskifte i språk og tenkning. Reformen søkte å samordne systemet ved å legge til rette for en større enhet i lovgivning og administrasjon. Det økonomiske hovedansvaret, samt planleggingsansvaret for barne- og ungdomshjemmene, mødrehjemmene og fosterhjemsvirksomheten, ble overført til fylkeskommunene fra 1. januar 1980. Et hovedpoeng ved denne myndighetsoverføringen var, ifølge «Befringutvalget», knyttet til barneverninstitusjonenes ressurstilgang. Departementet fant det særlig bekymringsfullt at barnevernnemndene «kunne komme til å fatte vedtak om barns anbringelse på grunnlag av kommunens økonomi, og ikke ut fra hva som er til barns beste». 8
Søker forteller at han husker at han ble stengt inne i kjelleren, i fyrrommet, med munnen full av grønnsåpe. Andre ganger ble han knytt fast ute som en hund som avstraffelse. Søker synes det er rart at ikke naboer reagerte på dette, for han vet at de så det. Søker forteller at han ble slått med teppebanker. Foranledningen til dette kunne være at de var ute og lekte, og hvis det oppstod krangel var det alltid noen som fikk skylden. Søker forteller at da ble han dratt med bak i bakgården, og der måtte han stå og vente til den ansatte kom ut med teppebanker. Det var flere slag, og de gav seg ikke før søker gråt. I følge Statistisk sentralbyrås analyse «Sosialog barneverntjenesten, organisering, omfang og utvikling 1980 1994» var ansvaret for generelle oppgaver og tiltak slik fordelt mellom kommunene, fylkeskommunene og departementet/fylkesmannen etter den nye loven om barneverntjenester, som trådte i kraft fra 1. januar 1993: Kommunene: Forebygge og avdekke omsorgssvikt og atferdsproblemer, og sette inn tiltak slik at varige problemer kan unngås ( 3-1) Samarbeide med andre deler av forvaltningen ( 3-2) og med frivillige organisasjoner ( 3-3) Delta i kommunal og fylkeskommunal planlegging ( 3-2) Fylkeskommunene: Etablere og drive barneverninstitusjoner, eventuelt med tilknyttede spesialtjenester for omsorg og behandling av barn ( 5-1) Rekruttere og formidle fosterhjem og ansvar for at fosterhjemmene får opplæring og veiledning ( 2-2) Departementet/Fylkesmennene: Føre tilsyn med at loven blir brukt riktig og hensiktsmessig, sørge for utdanningstilbud, informasjonsmateriell, råd og veiledning til kommunene m.m. ( 2-3), herunder tilsyn med fylkeskommunale institusjoner Etablering av fylkesnemnder for sosiale saker: Fylkesnemnda har som oppgave først og fremst å fatte vedtak etter lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Disse vedtakene dreier seg bl.a. om barneverntjenesten skal overta omsorgen for et barn, samværsspørsmål og fratakelse av foreldreansvar med eventuelt samtykke til adopsjon. Videre fatter fylkesnemnda vedtak om tiltak for barn med atferdsvansker. 9
Fylkeskommunenes ansvar for virksomheter innen barnevernet ble overdratt til Staten ved barne- og familiedepartementet 1. januar 2004. I følge lov om barnevern av 1953 skal barn, som barnevernsnemnda har overtatt omsorgen for, anbringes på den måte som nemnda, i det enkelte tilfellet, finner best for barnet. Nemnda skal særlig se til at barnet får forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring. Barn som anses egnet for det, skal fortrinnsvis søkes anbrakt i et godt fosterhjem. Nemnda skal før anbringelsen undersøke hjemmet, og innhente egenerklæring fra helserådets ordfører om de hygieniske forhold i hjemmet, og fra ham eller annen lege om helsetilstanden til oppfostreren og hans familie. Oppfostrerens plikter mot barnet, og vilkårene for øvrig, fastsettes i skriftlig avtale. Kan barnet ikke anbringes i fosterhjem, skal det anbringes i et godkjent barnehjem. Barn som er over 15 år skal dog søkes anbrakt på en slik måte at det kan få yrkesopplæring eller videre skolegang, og barn som har behov for særskilt behandling, opplæring eller pleie kan anbringes i spesialskole, observasjonsskole eller annen institusjon for særomsorg. 10
BAKGRUNN FOR OPPREISNINGSORDNINGEN I ØSTFOLD Fylkesstyret i KS Østfold vedtok i møte 22. september 2008 at det skulle etableres en felles kommunal oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Østfold fylke. Fylkesstyret i KS Østfold mente deretter i møte 3. mars 2009 at det var viktig at Østfold-samfunnet tok et moralsk ansvar for, og ga en uforbeholden unnskyldning til personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon, fosterhjem eller under annen plassering av deltakerkommunenes barneverntjeneste. Samtidig anmodet fylkesstyret i KS, Østfold alle kommunene og Østfold fylkeskommune om å slutte seg til en felles kommunal oppreisningsordning i Østfold. Østfold fylkeskommune og alle kommunene, bortsett fra Hvaler kommune, sluttet seg til ordningen. Bakgrunnen for oppreisningsordningen i Østfold framgår ellers av følgende sitat fra fylkesrådmannens saksframlegg ved fylkestingets behandling av Østfold fylkeskommunes deltagelse i ordningen 29. april 2009: De senere årene har det vært avdekket uverdige forhold knyttet til opphold i barnehjem eller annen plassering av barn i ulike barnevernstiltak. Flere kommuner og fylkeskommuner har erkjent disse forholdene og har igangsatt økonomiske oppreisningsordninger til personer som har vært på slike institusjoner og opplevd overgrep eller omsorgssvikt. Hun har opplyst at hun var sengevæter, og at hun ble straffet for dette i form av innelåsing i et trangt og mørkt kott. Hun ble også hardhendt behandlet etter at hun hadde tisset på seg, og den våte madrassen ble satt frem utenfor huset til skrekk og advarsel. 11
I april 2008 drøftet fylkesmannen og KS i Østfold en mulig tilnærming til at enkelte kommuner i Østfold har fått konkrete henvendelser fra tidligere barnehjemsbarn om kommunal oppreisning. Fylkesmannen viste til Vestfold fylke hvor det var etablert en arbeidsgruppe for å se om kommunene/ fylkeskommunen kunne finne en felles oppreisningsordning. Ordførerforum i Østfold drøftet saken i møte den 19. mai 2008. I den forbindelse ble Prosjekt Oppreisning (PROPP) invitert til møtet for å gi en kort orientering om deres arbeid og hvordan flere kommuner/fylkeskommuner i landet har håndtert slike saker. I dag er omtrent 50 % av landets befolkning tilknyttet kommuner (ca. 70 kommuner) som har eller har hatt en vedtatt kommunal oppreisningseller erstatningsordning. Det er ennå ingen kommuner i Østfold som har en slik ordning. Ordførerforum konkluderte i møtet 19. mai 2008 slik: Saken om kommunal oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn bringes inn for fylkesstyret i KS Østfold. Fylkesstyret i KS Østfold fattet følgende vedtak i møte 22. september 2008: 1. Fylkesstyret i KS Østfold anbefaler at det etableres en felles kommunal oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn i Østfold fylke. 2. Fylkesstyret i KS Østfold ber administrasjonen om å sørge for at det så snart som mulig etableres en arbeidsgruppe bestående av fagfolk inklusiv en rådmann. Arbeidsgruppen skal utforme et samordnet saksframlegg, som behandles politisk av den enkelte kommune og fylkeskommunen i Østfold. Saksfremlegget skal inneholde forslag til felles vedtekter, sekretariat og opprettelse av et oppreisningsutvalg, samt tidsramme for ordningen. 3. Ordførerforum anmodes om å være styringsgruppe. 4. Forslaget til saksfremlegg legges fram for fylkesstyret i KS Østfold til orientering. Arbeidsgruppen har bestått av: Ottar Hval Blekken, spesialrådgiver i sosial- og familieetaten i Fredrikstad kommune (leder av arbeidsgruppen) Sven Stranger, juridisk rådgiver for Halden kommune Arve Langøy, barnevernleder Våler kommune Toril Lahnstein, rådmann Askim kommune Rolf Wiggen, fylkesdirektør Østfold Fylkeskommune KS Østfold, ved rådgiver Torrey Tvete, har hatt sekretærfunksjonen for arbeidsgruppen. Arbeidsgruppen har hatt fem møter og har blant annet drøftet saken med Støttegruppen i Østfold og leder av Prosjekt Oppreisning, Kai Stene. PROPP er et nasjonalt ressurs- og kompetansesenter for mennesker som har opplevd 12
omsorgssvikt eller overgrep mens de som barn var under offentlig omsorg. Ordførerforum som styringsgruppe drøftet arbeidsgruppens innstilling i møte 9. februar 2009, og kom fram til følgende konklusjon: Forslaget til felles saksutredning oversendes fylkesstyret i KS Østfold, som er oppdragsgiver, og som etter ny behandling sender saken til alle kommunene/ fylkeskommunen i Østfold til politisk behandling. I ordførerforum ble det av noen reist to spørsmål som arbeidsgruppen bes kommentere overfor KS fylkesstyre, før saken sendes til kommunene: Ivaretakelse av rettssikkerheten til medarbeidere etc. som berøres av påstander om omsorgssvikt/overgrep, herunder bekymring for urettmessige beskyldninger/mistanke om utøvelse av omsorgssvikt /overgrep. Krav til bevis/dokumentasjon: Kan en slik ordning gi noen en mulighet til å hente ut til dels betydelige pengebeløp uten nødvendig krav til dokumentasjon/sannsynliggjøring? Arbeidsgruppens merknader knyttet til spørsmålene reist i ordførerforum om ivaretakelse av rettssikkerheten til medarbeidere etc. og krav til bevis/ dokumentasjon følger som utrykt vedlegg. KS arbeidsgruppe mener at det i forslaget til saksutredning og vedtekter framgår hvordan man kan forholde seg til de spørsmål/bekymringer som er reist i ordførerforum. I møte 3. mars 2009 fattet fylkesstyret i KS Østfold følgende vedtak: Fylkesstyret i KS Østfold mener det er viktig at Østfold-samfunnet tar et moralsk ansvar for, og gir en uforbeholden unnskyldning til personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon, fosterhjem eller under annen plassering av deltakerkommunenes barneverntjeneste eller forløperne for disse. Fylkesstyret i KS Østfold anmoder derfor alle kommunene/fylkeskommunen i Østfold om å slutte seg til en felles kommunal oppreisningsordning i Østfold for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993, slik som beskrevet i vedlagte forslag til felles saksutredning og forslag til vedtekter. Fylkesstyret i KS Østfold anmoder alle kommunene i Østfold om å behandle denne saken innen 1.mai 2009. 13
OPPREISNINGSORDNINGEN I ØSTFOLD Deltakerkommunene ønsket å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon, fosterhjem eller under annen plassering av deltakerkommunenes barneverntjeneste i perioden før 1. januar 1993. Østfold fylkeskommune opprettet et oppreisningsutvalg bestående av tre personer, samt et sekretariat for ordningen. Personer utsatt for overgrep eller omsorgssvikt skulle innvilges kommunal oppreisning, når dette ble ansett som rimelig. Etter at oppreisningsbeløpet var fastsatt, var det et vilkår for endelig innvilgning, og utbetaling av oppreisning, at søker forpliktet seg til ikke å gå til søksmål mot deltakerkommunene for samme forhold som det var innvilget oppreisning for. De som gjennom egenerklæringer, og eventuell annen dokumentasjon, klargjorde at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov psykisk eller fysisk vold, skulle ytes en oppreisning på kroner 725.000. De som gjennom egenerklæringer, og eventuell annen dokumentasjon, klargjorde at de hadde vært utsatt for omsorgssvikt, skulle ytes en oppreisning på 300.000 kroner. Sekretariatet forberedte søknadene, og avga en begrunnet innstilling til oppreisningsutvalget. Saksbehandlingstiden skulle normalt ikke overstige 6 måneder. Søknader om kommunal oppreisning måtte framsettes innen to år etter 1. februar 2010, som ble satt som åpningsdato for ordningen. Det er mange opplevelser og følelser jeg aldri har fått bearbeidet. Jeg har hatt vanskelig for å prate om alt med min barndom og har nok fortrengt masse. Det føles vanskelig og ubehagelig å rippe opp i det, og jeg kjenner at det koster meg forferdelig mye å få skrevet ned alt dette nå. 14
Vedtektene for ordningen, slik de ble vedtatt av de respektive kommunestyrer og Østfold fylkeskommune, er ellers slik: 1 Formål Deltakerkommunene ønsker med denne oppreisningsordningen å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon, fosterhjem eller under annen plassering av deltakerkommunenes barneverntjeneste eller forløperne for disse i perioden før 1. januar 1993. 2 Oppreisningsutvalg for deltakerkommunene Østfold fylkeskommune oppretter et oppreisningsutvalg. Utvalget skal bestå av tre personer. Leder for utvalget skal være jurist med nødvendig erfaring og kompetanse. De øvrige medlemmene skal ha nødvendig erfaring og helseog sosialfaglig kompetanse. Utvalgsmedlemmer bør oppnevnes for hele perioden utvalget skal fungere. 3 Sekretariat for oppreisningsutvalget Østfold fylkeskommune oppretter et sekretariat for oppreisningsutvalget. 4 Vilkår for å søke om kommunal oppreisning De samarbeidende kommunene oppretter en kommunal oppreisningsordning. Ordningen gjelder personer, som med hjemmel i barnevernloven har vært plassert utenfor hjemmet, i institusjon, skolehjem, spesialskole eller fosterhjem av de samarbeidende kommunenes barneverntjeneste, eller forløperne for disse. I særlige tilfeller kan det unntas fra plasseringsprinsippet i samråd med kommunen saken er rettet mot. Dersom en person ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, innvilges kommunal oppreisning når dette anses rimelig. Overgrep eller omsorgssvikt må ha skjedd før 1. januar 1993 uten avgrensing tilbake i tid. Ved vurderingen av søknaden foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjon som foreligger i saken. Det må i utgangspunktet kreves klar sannsynlighetsovervekt for at utvalget skal legge til grunn at søker har vært utsatt for en straffbar handling. Ved den skjønnsmessige vurderingen utvalget her må foreta, skal søkerens egen forklaring gis stor vekt, selv om det ikke er andre beviser som understøtter denne forklaringen. Etter at oppreisningsbeløpet er fastsatt, er det et vilkår for endelig innvilgning og utbetaling av oppreisning at søker forplikter seg til ikke å gå til søksmål mot deltakerkommunene for samme forhold som det er innvilget oppreisning for. 5 Kriterier for utmåling av oppreisning Ved vurderingen av om oppreisning skal gis og størrelsen på oppreisningen skilles det mellom aktive overgrepshandlinger, dvs. konkrete ulovlige og straffbare handlinger og det som kan kalles passive handlinger, dvs. omsorgssvikt. 15
Overgrep Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller grov psykisk eller fysisk vold, ytes en oppreisning på 725.000 kroner. Det samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep, herunder en tilstand som kan karakteriseres som vedvarende barneslavearbeid. Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for andre overgrep, ytes en oppreisning på 500.000 kroner. Omsorgssvikt Til de som gjennom egenerklæringer og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt, ytes en oppreisning på 300.000 kroner. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto i, ytes en standardoppreisning på 200.000 kroner. Søkere som får tilkjent et oppreisningsbeløp for å ha vært utsatt for overgrep, kan ikke i tillegg få oppreisning for omsorgssvikt. Oppreisning ytes ikke med utgangspunkt i juridisk ansvar for økonomisk tap. Det skal etter oppreisningsutvalgets skjønnsmessige vurdering gjøres fradrag i oppreisningsbeløpet for beløp som allerede måtte være utbetalt som erstatning eller oppreisning fra andre kommuner eller fra plasseringskommunen, når søknaden om kommunal oppreisning gjelder de samme forhold det tidligere er utbetalt erstatning eller oppreisning for. Oppreisning ytes til den som selv har søkt om det. Dersom søker dør etter at søknaden er innlevert, skal søknaden likevel realitetsbehandles og oppreisning som innvilges etter søkers død, tilfaller dødsboet. 6 Saksbehandling Hvilke personer som kan søke om kommunal oppreisning fremgår av 4. Søknad om oppreisning fremsettes for oppreisningsutvalgets sekretariat. Søknaden må fremsettes skriftlig, og inneholde navn, adresse og personnummer. Videre må søknaden beskrive de forhold som ligger til grunn for kravet om oppreisning. Sekretariatet skal gi nødvendig veiledning og hjelp til søkerne om utforming av søknadene. Oppreisningsutvalget kan be søkerne om supplerende opplysninger, dersom det er nødvendig for å sikre at søknaden blir godt nok opplyst til at det er forsvarlig å treffe vedtak. Sekretariatet kan i særlige tilfeller innvilge dekning av utgifter til advokatbistand eller annen faglig bistand for å få utarbeidet søknaden, og skal ellers gi all nødvendig hjelp til søkerne for å fremme søknad. Sekretariatet forbereder søknadene, og avgir begrunnet innstilling til oppreisningsutvalget. 16
Oppreisningsutvalget holder møte for behandling av søknadene etter innkalling fra utvalgets leder. Møtene er lukket. Det føres protokoll fra møtene. Vedtakene skal begrunnes. Oppreisningsutvalget skal avvise søknader som faller utenfor ordningen. Søknadsbehandlingstiden skal normalt ikke overstige 6 måneder. 7 Klage Oppreisningsutvalgets vedtak kan påklages til respektive kommunes faste klageorgan, jfr. Forvaltningslovens 28 annet ledd. Administrasjonen i kommunen er sekretariat for klageorganet. 8 Frist for fremsetting av søknad Søknader om kommunal oppreisning må fremsettes innen to år fra den dato oppreisningsutvalget kunngjør at de tar imot søknader. Etter dette faller ordningen bort. Oppreisningsutvalget fortsetter sitt arbeid inntil alle søknadene som er innkommet innen søknadsfristen, er behandlet. 17
VURDERINGSGRUNNLAG Innledning Som det framgår av vedtektene over, skal det ved vurderingen av søknadene, foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjonen som foreligger i saken. I utgangspunktet kreves det klar sannsynlighetsovervekt for at utvalget skal legge til grunn at søker har vært utsatt for en straffbar handling. Ved den skjønnsmessige vurderingen utvalget her må foreta, skal søkerens egen forklaring gis stor vekt, selv om det ikke er andre beviser som understøtter denne forklaringen. På barnehjemmet ble vi dratt i ørene, håret, brent på fingertuppene dersom vi gjorde noe galt eller at vi ikke gjorde det som vi fikk beskjed om, jeg ble også innestengt i fyrrommet og ble vasket med grønnsåpe i munnen dersom jeg sa noe stygt. Jeg ble også slått med bjerkeris. Ved siden av søkerens egenerklæring, har oppreisningsutvalget innhentet annen tilgjengelig dokumentasjon i saken, som barnevernsdokumenter, legeerklæringer, opplysninger fra aktuelle fosterforeldre etc. En oppreisning innebærer ikke en erkjennelse av rettslig erstatningsansvar. Beviskravene er derfor lavere enn i ordinære erstatningssaker. Formålet med ordningen har vært å gi oppreisning for den urett søkerne har vært utsatt for, som følge av plasseringer under barnevernets ansvar, ikke å pålegge ansvar for straffbare handlinger. Krav om oppreisning må være knyttet til plasseringer før 1. januar 1993 av deltakerkommunenes barneverntjeneste, eller deres forløpere. Oppreisningsutvalgets vurderinger av søknadene er foretatt med utgangspunkt i datidens lovverk og datidens normer og regler for barneoppdragelse. Plasseringer som er foretatt av andre offentlige myndigheter, eksempelvis skoleog helsemyndigheter, samt private plasseringer foretatt av foreldre eller andre omsorgspersoner faller utenfor ordningen. Det samme gjelder krav knyttet til manglende inngripen fra barnevernets side. 18
Overgrep, omsorgssvikt og oppreisningsbeløp Ordningens vedtekter slår fast at søkere, som gjennom egenerklæring og eventuell annen dokumentasjon har klargjort at de har vært utsatt for seksuelle, fysiske eller psykiske overgrep, skal gis en oppreisning på kroner 725 000. Det samme gjelder for de som har vært utsatt for gjentatte overgrep, herunder en tilstand som kan karakteriseres som barneslavearbeid. Eksempler på overgrep er fysiske avstraffelser i form av slag, juling, eller andre former for mishandling, innestenging, fastbinding, spyling med kaldt vann, trakassering og trusler, forhånende, krenkende og nedverdigende omtale, samt seksuelle overgrep. De som på tilsvarende måte klargjør at de har vært utsatt for andre overgrep, skal ytes en erstatning på kroner 500 000. Det er en forutsetning at overgrep, som skal utløse oppreisning, skal være foretatt av det personale som har ivaretatt oppfostring, pass, stell og omsorg av søkerne. Overgrep mellom barn og unge eksempelvis i institusjon eller fosterhjem gir ikke grunnlag for oppreisning for overgrep. Slike forhold indikerer imidlertid manglende kompetanse, tilsyn og oppfølging fra personalets side, og kan gi grunnlag for oppreisning med utgangspunkt i omsorgssvikt. De som gjennom egenerklæring og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt, skal ytes en oppreisning på 300.000 kroner. Omsorgssvikt omfatter alvorlige mangler ved den praktiske og følelsesmessige omsorgen. Dette kan gjelde materielle forhold som boforhold, mat, klær, hjelp med skolearbeid og manglende ivaretagelse av psykiske behov for nærhet, trygghet og trivsel. Til de som ikke er i stand til å avgi beskrivende egenerklæringer om hva omsorgssvikten besto i, skal det ytes en standardoppreisning på 200.000 kroner. Søkere som får tilkjent et oppreisningsbeløp knyttet til overgrep, kan ikke i tillegg få oppreisning for omsorgssvikt. Da jeg var rundt 9-10 år begynte det for meg det verste. Jeg ble utsatt for noe som ingen barn burde bli utsatt for, det var et annet barn som var eldre enn meg. Trusselen med at den som sladrer dør var for meg reel, og dessuten trodde jeg vel ikke at noen ville tro på meg. 19
GJENNOMFØRING AV ARBEIDET Deltakerne Jeg husker første gangen, som det var i går. Vi var alene i huset. Jeg satt og så på barne-tv. Han kommer og setter seg i stolen i stua. Han spør om jeg vil sitte på fanget hans. Han beføler med i skrittet. Etter en liten stund ber han meg ta av meg strømpebuksa og trusa. Jeg turde ikke annet. Han brukte hendene/fingrene på meg nedentil en lang stund. Etter en tid ga han seg, ba meg kle på meg, så forsvant han. I Østfold har fylkeskommunen og 17 av fylkets 18 kommuner deltatt i den felles kommunale oppreisningsordningen. De kommuner som har deltatt er: Aremark, Askim, Eidsberg, Fredrikstad, Halden, Hobøl, Marker, Moss, Rakkestad, Rygge, Rømskog, Råde, Sarpsborg, Skiptvet, Spydeberg, Trøgstad og Våler. Hvaler kommune har besluttet ikke å være med i ordningen. Fordeling av ansvaret for bevilgning av oppreisningsbeløp mellom fylkeskommunen og de deltagende kommuner varierer fra fylke til fylke. De fleste steder ser det ut til at kommunene har tatt ansvaret for oppreisningsbeløp knyttet til personer plassert før 1980, mens fylkeskommunene har tatt ansvaret knyttet til plasseringer fra 1980 til 1993. I de samme fylker er de administrative kostnadene knyttet til ordningen fordelt mellom kommunene og fylkeskommunen i forhold til innvilgede søknader. I Østfold har imidlertid fylkeskommunen påtatt seg ansvaret for å organisere, finansiere og administrere arbeidet med ordningen. Dette innebærer at Østfold fylkeskommune har organisert, og driftet ordningens sekretariat og oppreisningsutvalg, som har foretatt all saksbehandling. Fylkeskommunens samlede utgifter knyttet til de nevnte oppgaver er drøyt 12 millioner kroner. 20
De respektive «plasseringskommunene» har effektuert vedtakene med et unnskyldningsbrev, samt utbetalt vedtatt oppreisningsbeløp. Sekretariatets «mal» for utforming av unnskyldningsbrev er slik: «. kommune ber om unnskyldning Deltagerkommunene i kommunal oppreisningsordning i Østfold har erkjent at det gjennom flere tiår har skjedd alvorlige tilfeller av omsorgssvikt og overgrep både ved barnevernsinstitusjoner, skolehjem, fosterhjem og andre plasseringer. Det har vært alvorlig svikt i oppfølging og tilsyn knyttet til mange av de plasseringene kommunene hadde ansvar for, hvor du i din søknad beskriver at dette også har rammet deg... kommune ønsker å gi deg en uforbeholden unnskyldning for den omsorgssvikt og de overgrep du opplevde under plassering av. kommune. I tillegg til denne unnskyldningen er det besluttet at du også tilkjennes et oppreisningsbeløp på kr.., som utbetales til deg fra.. kommune på det kontonummer du har oppgitt. Vi håper at vi med denne unnskyldningen vi nå gir deg kan bidra til en bedret tilværelse for deg. Ordfører kommune» Oppreisningsutvalget Østfold fylkeskommune skulle, etter vedtektene, opprette et oppreisningsutvalg bestående av tre personer. Utvalgets leder skulle være jurist med nødvendig erfaring og kompetanse, og de øvrige medlemmene skulle ha nødvendig erfaring og helse- og sosialfaglig kompetanse. På denne bakgrunn opprettet fylkesutvalget i sitt møte 15. oktober 2009 et oppreisningsutvalg med advokat Bente Strømsæther som leder, og tidligere fylkesdirektør Rolf Wiggen og fylkespolitiker Aase Botnevik Rennesund som de to øvrige medlemmene av utvalget. Sekretariatet Etter vedtektene har Østfold fylkeskommune hatt ansvaret for opprettelse og drift av et sekretariat for oppreisningsordningen. Sekretariatet har hatt sine lokaler i Hancobygget, Glemmengata 55 i Fredrikstad. Sekretariatets leder Ottar Hval Bleken ble ansatt i oktober 2009, og det ble etter hvert ansatt en sekretær og to saksbehandlere. Sekretariatet var i drift fram til mars 2014, med noen utskiftinger og endringer underveis. Sekretariatslederen var sykmeldt fra juni 2012 og fram til han døde i april 2013. Fra juni 2012 fungerte lederen av juridisk seksjon ved Østfold fylkeskommunes kommunikasjonsstab Olav Nyhus som sekretariatsleder. 21
Saksbehandlingen Oppreisningsutvalget har stort sett hatt månedlige møter, og behandlet alle saker etter innstilling fra sekretariatet. Når utvalget har fattet vedtak om oppreisning, har dette blitt bekreftet mottatt og akseptert av søkeren. Deretter har sakene blitt formidlet til de respektive kommuner med anmodning om effektuering av unnskyldningsbrev og utbetaling av oppreisningsbeløp. Klager på utvalgets vedtak har først blitt behandlet i utvalget. Dersom utvalget har besluttet å opprettholde sitt vedtak i saken, har den blitt oversendt til den aktuelle kommune for endelig behandling. I de tilfeller hvor søkerne har hatt anførsler knyttet til fosterforeldre, har fosterforeldrene blitt tilskrevet, etter avklaring med søker. Fosterforeldre har hatt en varslings- og uttalerett, men ikke en partsrettighet med adgang til innsyn i sakens dokumenter. Oppreisningsordningene i Østfold og Vestfold hadde en «settefunksjon» for hverandre. Fem saker ble behandlet på denne måten grunnet habilitetsvurderinger. Søker forteller ellers at i hverdagen var det veldig strengt. Han levde i en underkuet situasjon. Han turte aldri å si imot fosterforeldrene, for da ble det husarrest og kjeft og alt mulig. Han forteller at han har en bitterhet når det gjelder fosterforeldrene. Som det framgår av tabell 1. nedenfor, har saksbehandlingstiden, eksklusive klagesaker, vært betydelig lengre enn de 6 månedene man ved starten hadde målsetting om. Alle søknader har vært undergitt en omfattende og individuell behandling med innhenting av plasseringsdokumentasjon, egenerklæringer og annet viktig dokumentasjonsmateriale. Noe av årsaken til den lange saksbehandlingstiden skyldes at arbeidet med innhenting av nødvendig materiale fra kommunenes arkiv både har vært svært arbeidskrevende, og tatt lang tid. Oppdragets tidsavgrensede og prosjektpregede karakter har videre ført til en del utskifting av saksbehandlere i sekretariatet. Kunngjøring av ordningen Ved oppstart av ordningen var det en omfattende informasjon i fylkets aviser og media for øvrig. Informasjon om oppreisningsordningen, søknadsskjema og frister har vært tilgjengelig på Østfold fylkeskommunes og deltakerkommunenes hjemmesider og deres servicetorg. 22
Informasjon om ordningen har også vært tilgjengelig på tekst-tv, kommunenes NAV-kontorer, politi- og lensmannskontorer, sjømannskirkene og ambassader i utlandet. Bistand til søkerne Som det framgår av vedtektenes 6, skulle søkerne få den nødvendige veiledning og hjelp til utforming av søknadene av sekretariatet. I den forbindelse har sekretariatet innhentet eventuell tilleggsinformasjon fra den enkelte søker gjennom telefonsamtaler og møter. For søkere som ikke har maktet å forfatte sin egenerklæring selv, har sekretariatet nedtegnet denne i møter med søkeren. I «særlige tilfeller» jfr. vedtektenes 6 har sekretariatet dekket utgifter til advokatbistand eller annen faglig bistand for å få utarbeidet søknaden. Søknadene og søkerne Som det framgår av tabell 1. nedenfor, har utvalget behandlet 532 søknader om oppreisning. Av disse var 259 fra kvinner og 273 fra menn. Det var 350 søknader som ble innvilget, og 182 som ble avslått/avvist. Antall innvilgede søknader om oppreisning i Østfold tilsvarer 0,12 prosent av fylkets innbyggertall, noe som ikke avviker særlig fra tilsvarende ordninger andre steder i landet. De avslåtte/avviste søknader var hovedsakelig søknader som kom inn etter fristens utløp 1. februar 2012. Det ble videre gitt avslag i saker hvor vilkåret om plassering i institusjon eller fosterhjem av deltakerkommunenes barnevernsnemnd, eller en av forløperne for disse, ikke var oppfylt. Det samme gjelder søknader knyttet til overgrep eller omsorgssvikt i biologisk hjem, uten at barnevernet har grepet inn. Utvalget har videre behandlet 78 klagesaker. Tabell 1. Om søknadene. Behandlet år Behandlede søknader Innvilgede søknader Avslåtte/avviste søknader Gjennomsnittlig behandlingstid 2010 88 77 11 7 måneder 2011 158 112 46 11 måneder 2012 122 68 54 11 måneder 2013 160 90 70 16 måneder 2014 4 3 1 22 måneder Sum 532 350 182 13,4 måneder Når det gjelder søkernes alder, er fire søkere født i tiåret 1920-1929, og 16 i tiåret 1980 1989. Hovedtyngden, eller nærmere 30 prosent er født i tiåret 1960-1969, slik det framgår av tabell 2. Eldste søker med innvilget søknad er født i 1924, og den yngste i 1984. 23
Tabell 2. Innvilgede søknader. Søkernes fødselsår. Fødselsår/ behandlingsår Fødselsår 1920 1929 Fødselsår 1930 1939 Fødselsår 1940 1949 Fødselsår 1950 1959 Fødselsår 1960 1969 Fødselsår 1970 1979 Fødselsår 1980-1989 2010 2011 2012 2013 2014 Sum Prosent 2 1 1 0 0 4 1 15 11 4 4 0 34 10 27 26 10 11 0 74 21 11 19 12 17 0 59 17 19 29 21 32 1 102 29 2 22 17 18 2 61 17 1 4 3 8 0 16 5 Sum 77 112 68 90 3 350 100 Plasseringene Den enkelte søker kan av barnevernet ha blitt plassert flere ganger i institusjon og/eller fosterhjem. Av søkere med innvilget søknad er én plassert hele 13 ganger, mens drøyt 60 prosent har mer enn 2 plasseringer bak seg. Når det gjelder plasseringskommune, ser vi av tabell 4 at Fredrikstad har 238 plasseringer, eller 28 prosent av det samlede antall søkere med innvilgede søknader. Dette tilsvarer kommunens andel av fylkets befolkning. Det samlede antall plasseringer for alle kommuner er 840. Av disse er 569, eller nærmer 70 prosent, i institusjon, mens de øvrige er i fosterhjem. Tabell 4. Innvilgede søknader. Plasseringskommune, antall plasseringer i institusjon og fosterhjem. Plasseringskommune Antall plasseringer I institusjon Fredrikstad 238 160 78 Halden 149 107 42 Moss 150 96 54 Sarpsborg 191 144 47 Øvrige kommuner i Østfold Delt mellom to kommuner 85 44 41 14 8 6 Andre kommuner 13 10 3 Sum 840 569 271 I fosterhjem etc. 24
Innvilgede søknader, overgrep og omsorgssvikt Som det framgår av tabell 5 nedenfor, ble det gitt oppreisning i 350 saker, hvorav 267 for overgrep og 83 for omsorgssvikt. Den prosentvise fordeling mellom overgrepssaker og omsorgssviktsaker var henholdsvis 76 og 24. Det skal for ordens skyld bemerkes at de fleste overgrepssaker også har elementer av omsorgssvikt, men at vedtektene ikke åpner for oppreisning for begge deler i overgrepssakene. Tabell 5. Innvilgede søknader. Overgrep/omsorgssvikt. Behandlet år Innvilgede søknader Antall saker overgrep 2010 77 67 10 2011 112 89 23 2012 68 48 19 2013 90 62 29 2014 3 1 2 Sum 350 267 83 Antall saker omsorgssvikt Kommunene Halden, Moss og Sarpsborg hadde alle en større andel av innvilgede oppreisningssaker enn deres andel av folketallet tilsier. Størst prosentvis avvik hadde Halden, med tilnærmet dobbelt så stor andel av innvilgede oppreisningssaker som andelen av folketallet. Samlet antall innvilgede oppreisningssøknader for de øvrige kommunene i Østfold var 33. Som vi ser, er oppreisningsbeløpet delt mellom to kommuner i 8 saker. For kommunene Aremark, Skiptvet og Rømskog var det ingen innvilgede saker om oppreisning. Tabell 6. Innvilgede søknader. Overgrep/omsorgssvikt, kommunevis. Kommune Innvilgede søknader Antall saker overgrep Antall saker omsorgssvikt Fredrikstad 101 82 19 81/19 Halden 68 51 17 75/25 Moss 56 45 11 80/20 Sarpsborg 84 56 28 67/33 Øvrige kommuner Delt mellom to kommuner 33 25 8 76/24 8 8 0 100/0 Sum 350 267 83 76/24 Overgrep/ omsorgssvikt prosent 25
Oppreisningsbeløp Oppreisningsordningen i Østfold har et samlet utbetalt oppreisningsbeløp på drøyt 204 millioner kroner. Dette framgår av tabell 7. Igjen ser vi at Fredrikstad topper listen med ca. 62 millioner kroner utbetalt oppreisningsbeløp. For kommunene Sarpsborg, Halden og Moss var samlet utbetalt oppreisningsbeløp i millioner kroner henholdsvis ca. 48, 39 og 35. Samlet oppreisningsbeløp for fylkets øvrige kommuner var drøyt 20 millioner kroner. Gjennomsnittlig oppreisningsbeløp pr. innvilget søknad var ca. kroner 583 000. Beløp/ Kommune Tabell 7. Oppreisningsbeløp/kommune. 725 000 kroner 500 000 kroner 300 000 kroner 200 000 kroner Delt beløp Fredrikstad 46 400 000 9 000 000 5 100 000 400 000 1 242 500 62 142 500 Halden 23 200 000 9 500 000 4 500 000 400 000 1 412 500 39 012 500 Moss 29 000 000 2 500 000 2 700 000 400 000 430 000 35 030 000 Sarpsborg 31 900 000 6 000 000 7 200 000 800 000 1 727 500 47 627 500 Øvrige kom. 15 950 000 1 500 000 2 400 000 0 362 500 20 212 500 Sum 146 450 000 28 500 000 21 900 000 2 000 000 5 175 000 204 025 000 Sum 26
AVSLUTNING Inntrykket er at arbeidet med oppreisningsordningen har fungert godt som et fellesprosjekt mellom kommunene i Østfold og Østfold fylkeskommune. Saksbehandlingstiden har vært svært lang, og betydelig lengre enn de seks månedene pr. sak man i utgangspunktet så for seg. Dette skyldes i hovedsak at det har vært tidkrevende å innhente nødvendige dokumentasjon fra kommunene. Arbeidet har også vist at det er store variasjoner i kommunenes arkiver, når det gjelder dokumentasjon for plassering av barn under offentlig omsorg. Grunnet arbeidets tidsavgrensede og prosjektpregede karakter, har det også vært en relativt stor utskifting av medarbeidere i sekretariatet. Barn som blir plassert i barnehjem eller hos fosterfamilier kommer fra hjem med omsorgssvikt. Mange har også blitt utsatt for ulike former for overgrep hjemme. Gjennom den felles kommunale oppreisningsordningen for barnevernsbarn i Østfold har vi fått innblikk i den forferdelige hverdag mange barn har vært utsatt for både hjemme, i institusjon og fosterhjem. Det er grunn for å tro at mange av dem som kunne ha søkt om oppreisning enten har falt fra, eller latt være å søke av andre grunner. Hvor mange som kunne hatt grunn for å søke om kommunal oppreisning er selvsagt umulig å estimere, men et forsiktig anslag er at antallet kan ha vært det dobbelte av det som faktisk har søkt. Uansett omfang av tidligere tiders uverdige forhold knyttet til det offentlige Østfolds håndtering av barnevernet, må lærdommen være at vi som samfunn sørger for at slike ting ikke skjer igjen. Vi må styrke det forebyggende arbeid som skal bidra til å redusere behovet for plassering av barn i fosterhjem eller institusjon. Samtidig må vi sørge for at barnevernets tilsyn med, og den daglige oppfølging av, barnevernsinstitusjoner og fosterhjem forbedres vesentlig. Jeg føler at barnevernet har sviktet meg på det groveste, jeg føler ikke at jeg har fått den oppfølgingen jeg trengte for å bli en person med selvtillit, god selvfølelse, at jeg kunne føle at jeg var en bra person som var verdt å være glad i! At det ikke var min feil at jeg bodde på barnehjem, nesten hele barndommen og ungdomstiden min! ( ) 27
Østfold fylkeskommune Postboks 220, 1702 Sarpsborg www.ostfoldfk.no