Hogne Hongset Traktaten Varsleren KAGGE FORLAG
2010 Kagge Forlag AS Omslag: Kulseth&Co Boken er tilrettelagt for ebok av Prograph as ISBN: 978-82-489-1226-2 ISBN: 978-82-489-0982-8 (trykk) Kagge Forlag AS Stortingsg. 30 0161 Oslo www.kagge.no
«Oljefolkene beveger seg i en verden hvor skikk og bruk ikke er helt slik vi er vant til.» Eva Joly i boka Er det en slik verden vi vil ha?
FORORD 24. februar i 1958 skrev Norges Geologiske Undersøkelser (NGU), i et brev til Utenriksdepartementet, at det kunne ses bort fra muligheten for å finne olje på den norske kontinentalsokkelen. En professor i geologi sa til og med at han skulle drikke alt som måtte bli funnet av olje på norsk område. Det ville blitt en drøy skål. Historien om det norske sokkeleventyret overgår det meste, og den er ikke slutt. Den foregår nå, og spinner hver dag videre gjennom store og små beslutninger hos oljeselskaper og myndigheter. Men ikke alt som skjer, tåler dagens lys. Når noe skjer i full offentlighet, er de viktige beslutningene som regel allerede tatt i de lukkede rom. Olje og naturgass er strategiske ressurser over hele verden. Kampen om dem fører til allianser, men utløser også konflikter og noen ganger krig. Naive sjeler kan tro at konflikter om olje og gass ikke utspiller seg i vår bakgård. Men kampen om ressursene er like intens utenfor vår kyst som i andre deler av verden. Og det finnes andre våpen enn kampfly og raketter. For eksempel penger. Traktaten er basert på faktiske hendelser. Noen av personene er virkelige og offentlig kjent. Når de refereres til ved navn, er det ut fra dokumenterbare fakta. Alle fiktive personer i boka, med sine gode og mindre gode sider, er skapt i forfatterens hode. Eventuelle likheter med virkelige personer er utilsiktet. Bak i boka er det tatt inn et kart over kontinentalsokkelen, samt en liste
med faguttrykk, definisjoner og viktige institusjoner innenfor feltet naturgass. Der finner du også en oversikt over de viktigste personene som opptrer, både de virkelige og de fiktive. Oslo, august 2010 forfatteren
PROLOG Han pustet tungt gjennom nesen, og svetten fra armhulene rant langs kroppen. Bindet foran øynene gjorde at han ikke så hvor de kjørte, men han registrerte at det gikk oppover. Mot Sognsvann? Det første sjokket hadde raskt gått over i en redsel han ikke klarte å kontrollere, og han prøvde fortvilt å finne en forklaring på det som skjedde. Hendene var låst av en stram nylonstrip som skar seg inn i håndleddene, og han følte kroppsvarmen fra mennene ved siden av seg. Det mest skremmende var at ingen hadde sagt noe. Hvor mange var de? Minst tre, for én av dem kjørte. Men hvorfor? Hvorfor var han tatt? Hvor skulle de? Spørsmålene kvernet i hodet hvorfor, hvorfor? Hva var det som skjedde? Hvem var de? Skulle han ranes? Det hadde skjedd like etter han tok ut penger av minibanken. Men da ville de vel bare tatt pengene og stukket av? En tanke krøp langsomt inn i bevisstheten. Han prøvde å holde den unna, men den ville ikke forsvinne. Men det var ikke mulig. Det var bare ikke mulig. De kunne ikke være så forbanna jævlige at de hadde sendt gorillaer etter ham. Eller kunne de? Tanken hadde ikke falt ham inn før nå. Nå så han plutselig ingen annen mulighet. Det var ingen annen mulighet. Han hadde ingen andre fiender enn dem. At det ville bli reaksjoner, hadde han selvsagt vært forberedt på. Han var forberedt på konsekvensene også, på det han regnet med som mulige reaksjoner. Dem kunne han takle, han hadde til og med gledet seg til å le dem opp i ansiktet etterpå. Bilen hadde kommet langsomt opp på siden av ham. Den hadde stoppet bare et par meter foran der han sto. Bakdørene gikk opp, og to menn kom ut. Før han skjønte hva som foregikk, fikk han et kraftig slag i
nakken. Da han kom til seg selv igjen, var han inne i bilen, bundet og kneblet. En ny tanke tvang seg fram: Hvordan kunne de vite hva han hadde tenkt å gjøre? Hvordan i svarte helvete hadde de fått greie på det? Det var bare ikke mulig. Uansett hadde han ikke vært i nærheten av å forestille seg det som hadde skjedd nå. Redselen hugg til igjen. For dette var ingen tilfeldig kidnapping. Det var altfor profesjonelt utført. Men han fikk seg fortsatt ikke helt til å tro det. Dette var noe som skjedde i mørket i amerikanske TV-serier, ikke midt på lyse dagen i Norge. Han kjente et gryende raseri trenge redselen unna. Pulsen steg ukontrollert, og han hev seg mot mannen til høyre. Han prøvde å få tak i dørhåndtaket og åpne døra, men fikk et lammende slag i nakken og falt sammen i setet. Noe ble strammet rundt halsen hans, og han ble presset inn mot seteryggen. Han prøvde å kjempe imot, men da ble presset mot halsen så kraftig at han nesten mistet pusten. Han gjorde ingen flere forsøk på å komme fri. Sinnet var borte, bare den lammende angsten var tilbake. Hva kom de til å gjøre med ham? Bilen stoppet, og han ble dratt ut. Han ante ikke hvor de var, bindet for øynene hindret ham fra å se noe som helst. Et voldsomt slag i ryggen, så i brystet, og deretter haglet slagene over armer og overkropp. Han mistet balansen og falt framover, fortsatt med hendene bundet. Han fikk løftet armene foran ansiktet før han traff bakken, og smerten fra slagene skar gjennom kroppen. Så ble han revet opp på bena og kastet inn i bilen igjen. Det føltes som en merkelig lettelse. En av mennene lente seg mot ham, hvitløkseimen reiv i nesen: Dette var en hilsen fra noen som ikke liker solospill. Sørg for at det ikke blir nødvendig med en neste gang. Da skjærer vi kødden av deg.
Et nytt slag i tinningen gjorde ham groggy. Litt senere registrerte han at han ble dratt ut av bilen igjen, og lagt ned på bakken. Så hørte han bilen forsvinne og kjente at armene var fri. Tapen over munnen var borte. Han fikk dratt vekk bindet foran øynene og så himmelen og en lyktestolpe like ved. En følelse av glede spredte seg i den mørbankede kroppen. Han kjente ingen smerter. Han levde. Han kom seg sakte på beina og prøvde å orientere seg. Smertene kom tilbake i bølger, og han tok noen prøvende skritt. Så gled han og klarte ikke å hindre at han falt. Det neste han husket, var en forvirret blanding av bilder. Han frøs. Det var blitt forferdelig kaldt. Så ble han løftet opp og inn i en bil. Angsten kom tilbake, og han prøvde å komme seg ut. Han merket ikke sprøyten som ble satt i låret, at han ble holdt i ro på båren. Han hørte ingen lyder, men bilder fortsatte å flimre uklart forbi. Skygger. Han var i en korridor. I et rom. Mennesker. Hvite skygger nå. Han prøvde å fokusere, men kunne ikke se klart. Fortsatt ingen lyder. Et utydelig ansikt prøvde å snakke til ham. Ingen lyd. Han prøvde å svare. Forme ord. Han måtte få sagt ifra om det som hadde skjedd. Noen måtte få vite. Noen måtte fortelle.
1 OSLO TIRSDAG 19. NOVEMBER 2002 Han hadde åpnet døra for å gå da telefonen ringte. Han stoppet litt ubesluttsom, kastet halvt ubevisst et blikk på armbåndsuret. Han trengte ikke ta den. Arbeidstiden var slutt, og han ventet ingen private telefoner. Var det jobb, kunne det sikkert vente til dagen etter. Tre lange ring senere sto han fortsatt og så på telefonen. To ringesignaler til føltes uendelig lange, og han gikk langsomt tilbake til skrivebordet. Han satte seg med et lite sukk og løftet røret. Meyer. Arve, det er krimvakta. Fint jeg nådde deg, vi er short på folk. Et bankran på Tøyen dro med seg det jeg hadde, dessuten er dere nærmest. Kan du stikke bort på Akutten på Ullevål, det er brakt inn en fyr der, sikkert ikke noe stort, men det må sjekkes. Hva dreier det seg om? sa Arve Meyer mens han sukket innvendig. Vet ikke. Han er bevisstløs. og det er uklart hva som har skjedd. Er ikke identifisert heller, vi fikk nettopp beskjed fra operasjonssentralen. Ei dame fant han og ringte 113, hun sier han ble lempet ut av en bil. Det er en patrulje på vei. Dama blir der til den kommer, de har navnet hennes på sentralen. Hvor skjedde det? spurte Meyer uinteressert. På en bussholdeplass, på Nordberg av alle steder. Jeg trodde det strøket var forskåna for den slags. Ok, jeg tar den. Arve Meyer la langsomt på røret og så ut. Kontoret hans på Majorstua