Hunder
Stønn av angst. Ikke rop. Ikke brøl. Ikke pressing som når man gjør sitt fornødne. Men stønn. Naturlige stønn laget av sammenpresset luft som finner veien ut av kroppen fordi den trekker seg sammen i ufrivillige, paniske muskelspasmer. Victor tenkte på en film han hadde sett på TV om løshunder i Thailand. Hundefangere samlet løshunder på gaten og stablet dem i en hundegård før de skulle avlives. En etter en ble de dratt inn i henrettelsesrommet hvor en elektrisk anretning kokte en hundehjerne på sekunder. En stor tang ble klemt rundt hundens hode før strømmen ble satt på. Det stod røyk ut av hodet til hunden etterpå. Hylene var redselsfulle, fulle av genuin dødsangst. De andre hundene på dødsrekka hørte naturligvis de grusomme skrikene til sine artsfrender og dermed var alle satt i en dødelig spiral. Nye hunder lærte fort hva som var i ferd med å skje, men fikk to eller tre dager på seg, fylt med dødshyl og lukten av selveste evigheten før de selv skulle utføre dødshylet for enda nyere medlemmer av dødsspiralen. De hadde fått øvet seg i minst 48 timer og utførelsen var upåklagelig. Ferskingene ble vettskremt og stakk halen så langt ned mellom bena at den forsvant for alltid. Den ekte dødsangsten som disse hundene klarte å uttrykke i sine hyl hører man sjelden fra et menneske. Men akkurat denne genuine redselen fantes i hans stønn. Vettskremte stønn fylt av genuin dødsangst. En dødsangst så kraftig at det eneste han kunne gjøre for å slippe unna den, var å dø. 9
Var han ikke gal, da? Hvem vet? svarte jeg. Noen sier det. Eller så var han bare ekstra intelligent, tenkte jeg i mitt stille sinn. Kanskje han bare hadde skjønt meningsløsheten og derfor per definisjon var smart, og ikke gal. 10 11
gammel helt oppbrukt tannkremtube, plaster, innpakningen til plasteret, gammel tannbørste, barberblader. Han stirret på barberbladene en kort stund før han grøsset. Han rev opp skapdøren under vasken. Grønnsåpe furunål, full fluorskyllemiddelflaske, tom fluorskyllemiddelflaske, gammel toalettmappe. Han slang igjen skapdøren og gikk målrettet ut mot kjøkkenet igjen. Så begynte han systematisk å tømme alle innpakningene på kjøkkenbenken. Innpakningene kastet han ryddig i søplekassen og trykket dem systematisk nedover for å spare plass. Haugen med piller på kjøkkenbenken så ut som den kunne innbringe en formue på riktig sted i en skummel bakgate i en storby. I et kort glimt så jeg en desperat mann på 42 år stå å skyffle i seg vann med hendene. Vannkranen stod på fullt, og som en mølle i ukontrollert spinn dyttet han rytmisk inn vann med først den ene, så den andre hånden. Tyve minutter tidligere hadde han samlet sammen alt han kunne finne av piller i huset. Først sine egne antidepressiva, i alt 3 esker ganger 98 piller, minus 3 dagers forbruk på det ene brettet. Han fant også en liten eske med paralgin forte og studerte esken, 1000 mg. Godkjent. Han lette videre gjennom medisinskapet. Globoid, ormepiller til katten, fluortabletter, alt han kom over ble samlet sammen i en diger haug på kjøkkenbenken. Hvor var den hemmelige ekstrapakningen med valium? Han gikk inn på badet og lette gjennom hyllene over vasken. Såpe, tannkremtube, gammel nesten oppbrukt tannkremtube, Solen lyste opp støvet i stuen i lange seige gule strimler. De stod helt stille. Tiden stod stille. Bare støvet beveget seg forsiktig rundt i lyset. Et støvkorn ség sakte mot kanten av sitt univers, mot kanten av sin eksistens, eller i hvertfall sin synlige eksistens. Når støvkornet nådde skyggen ble det borte. Borte for alltid. Som i et svart hull. Et svart hull astronomisk langt borte, mange lysår borte, men allikavel så nært. Gikk tiden? Han ble andpusten. Pusten gikk raskere. Han kikket nervøst omkring seg. Han ble redd. Var det noen som kunne se ham? Pusten gikk raskere. Korte innpust. Han gikk bort i en krok og gjorde seg usynlig. Men det hjalp ikke. Pusten gikk bare fortere og fortere. Han var så bitte-bitte-bitte liten. Så vanvittig irriterende! Han tvang seg til å trekke pusten dypt, men det resulterte bare i at han måtte flykte fra det skumle hjørnet ved peisen og over til et annet hjørne. Det hjalp heller ikke. 42 43
I store steg krysset han stuegulvet, kikket forskrekket inn på kjøkkenet i det han passerte døråpningen og fortsatte mot badet. Døren stod åpen. Han skyndte seg inn og lukket døren raskt. Han tok et kjapt overblikk, heldigvis var det ingen der! Han kikket på seg selv i speilet. Hvem er du? sa en stemme han ikke kjente igjen. Han ble livredd og snudde seg hissig rundt for å se hvem som var der. Var han ikke usynlig? Hvordan kunne noen se ham da? Det var ingen der men allikavel så hadde noen sett ham! Uutholdelig irriterende. Hvem har skylden for dette? tenkte han sint. Han tok seg sammen, og stormet ut av badet i panikk. Trygt utenfor så han seg om etter et nytt tilfluktssted. Han gikk resolutt mot den digre brune skinnstolen som han hadde insistert på å kjøpe i 1980. De hadde ikke råd, men noe må man jo innvilge seg. Og et ordentlig sted å sitte og lese en god bok det skal man ha i en kulturelt opplyst familie. Han satte seg samtidig som han grep pocketboken som lå opp ned på stuebordet. Den var stor. Inneholdt minst 500 sider, kanskje 700. Action på engelsk, tilbud 69,- stod det på en liten gulnet lapp på ryggen. Han åpnet boken på side 113. «Richard stepped out of his red cabriolet and...» Han kikket på røykpakken som lå der og tenkte seg om. «Richard stepped out of...» Han grep røykpakken og nappet ut et rullepapir. Han rullet seg en røyk på mindre en 12 sekunder, inkludert opptenning. Han knep sammen øynene for å beskytte seg mot den giftige sigarettrøyken som snek seg opp i ansiktet hans. What a waste, tenkte Victor der han satt og studerte rulletkulen som svusjet rundt i den blanke ringen. Han var jo hvertfall lynrask til å rulle rullings. Bare det i seg selv burde være grunn nok til ikke å ta livet av seg. Red 19, sa croupieren og skjøv 32 sjetonger ut på rød, ved siden av de 32 han hadde der fra før. Victor kikket fornøyd på haugen av 64 sjetonger, og tok et fortjent drag av den gratis sigaretten som ikke var gratis. Han fortrakk ikke en mine, noe som fortalte at han skulle sette de 64 sjetongene videre på rødt. En gang til! tenkte han. «Richard stepped out of his red cabriolet and spotted Laura, the pretty wife of his executive producer...» Han trakk pusten dypt, kikket opp i taket og tenkte på alle de mulighetene han hadde sløst bort. Hvem hadde skylden for det? Ganske mange egentlig. Kona hans, moren hans, kanskje litt faren hans, men mest kona hans. Nemlig. Kona hans! For et slit det hadde vært å bygge dette huset! Linjene mellom furuplankene i taket gikk på kryss og tvers når han studerte dem. Han kikket ned i boken igjen. «Richard stepped out of his...» Han ble kvalm av å tenke på hun som trodde hun var så innmari flink til å hjelpe til å snekre da de bygde huset. Eller til å mure for den saks skyld. Han reiste seg fort opp, stiv av skrekk. Lyttet. Hadde noen hørt ham? Boken deiset i gulvet, og la seg til rette med side 113 opp mot taket. «Richard stepped out of his red cabriolet and...» Han rørte ikke en eneste muskel i kroppen. Hjertet banket hardt, det var sikkert noen som hadde hørt ham! Han stod bom stille i over 90 sekunder. Lyttet. Det gjorde vondt i magen. Han lyttet så intenst at han holdt på å kaste opp. Mulighetene raste gjennom hodet hans. Det fantes bare to. Den ene var å stå 44 45
fullstendig helt bom stille og være usynlig. Den andre var å late som alt var normalt, sette seg ned igjen og fortsette og lese, eller gå helt normalt rundt omkring, på vei til kjøkkenet for eksempel. Han valgte den første løsningen. Den virket tryggest, eller det vil si, han klarte faktisk ikke å røre seg. Det gikk 90 sekunder til. Ingen kom. Det føltes som om alle menneskene i hele verden snakket om ham. Hvorfor måtte de gjøre det hele tiden? Mika tittet litt bekymret opp ham, uten at han registrerte det. Hunden la seg sakte tilbake til slapp-av-stilling og gryntet. Han trengte å gå en tur. Hunden var lynskarp. Bevegelsene hans fortalte at han ikke var på vei på do, på vei for å lukke en dør, på vei for å se på TV, på vei for å spise et eller annet, nei - han var på vei ut! Dermed spratt hun opp og logret ivrig med halen og skjøt ut i gangen hvor hun satte seg ved det smale vinduet ved siden av utgangsdøren og småboffet. Han hektet ned jakken til hundens enorme glede. Sjekket at han hadde nøkler i lommen. Tok på seg vinterstøvlene og et skjerf, det var fremdeles kaldt ute. Så gikk han ut på kjøkkenet, satte springen på full guffe og stønnet som bare hundene i Thailand kan. Vannet sprutet utover gulvet mens han presset pillene inn i munnen og fylte på med vann. Mika dukket opp i døråpningen med et skremt uttrykk i fjeset. Hun luktet døden. Det tok han fjorten håndspader med vann for å klemme ned alle pillene. Han stønnet og svelget i seg det han hadde i munnen og halvveis nedi halsen. Han gulpet og kastet opp vann og piller, men stappet det desperat i seg igjen. Rolig skrudde han av springen og satte kursen ut mot gangen. Hunden rygget unna da han krysset gulvet, og gikk i en stor bue bak ham. Han enset ikke Mika i det hele tatt, fisket opp nøklene av lommen, gikk ut døren, låste etter seg og gikk. Mika tuslet stille bort til det smale vinduet og tittet betuttet etter ham. 46 47