2002.01.31 Ari Behn dikt

Innholdsfortegnelse: 2002.01.31 Ari Behn dikt... 4 2002.02.07 Appell til innvandrerne... 5 2002.02.28 Appell til Orderud-juryen... 6 2002.03.07 Åpningstale for Paralympics... 7 2002.03.14 Hyllest til Stein Erik Hagen... 8 2002.04.04 Appell til tv-seerne... 9 2002.04.04 Appell til de eldre... 10 2002.04.11 Appell til mosjonister og hundeeiere... 11 2002.04.18 Tale til konfirmantene... 12 2002.04.25 1. Mai-tale... 13 2002.05.02 Tale til de homofile... 14 2002.05.09 Appell til røykerne... 15 2002.05.16 17. Mai-tale... 16 2002.05.23 Bryllupstale... 17 2002.09.19 Tale i forbindelse med TV2s tiårsjubileum... 18 2002.09.26 Appell til bygde-norge... 19 2002.10.03 Appell til Nils Arne Eggen... 20 2002.10.10 Otto om mobbing... 21 2002.10.17 - Appell til forfatterne... 22 2002.10.24 - Appell til Kjell Magne Bondevik... 23 2002.10.31 Jeg er ondskapens yppersteprest... 24 2002.11.07 Ottos begravelsestale... 25 2002.11.14 Otto om Arbeiderparti-kvinnene... 26 2002.11.21 Ottos julebordsappell... 27 2002.11.28 Otto ber om unnskyldning... 28 2003.02.13 Ottos fredsappell... 29 2003.02.20 Appell om langrennssporten... 30 2003.02.27 Appell til Fedon Lindberg... 31 2003.03.06 Hvem ønsker Dorthe død?... 32 2003.03.13 Appell til blitzerne... 33 2003.03.20 Otto forklarer barn om krigen i Irak... 34 2003.03.27 Tøft å være komiker... 35 2003.03.27 Forsvar for gamle griser... 36 2003.04.11 Otto forbereder seg til fengselsstraff... 37 2004.02.19 Hvor er alle tullinger?... 38 2004.02.26 Oppgjør med tidsklemma... 39 2004.03.04 Kjære Silje... 40 2004.03.04 En utstrakt hånd til Kjell Magne... 41 2004.03.18 Forsvar for tjukkaser... 42 2004.03.25 Appell til terrorister... 43 2004.04.15 Ottos kontaktannonse... 44 2004.04.22 Anmeldelse av mulla Krekars bok med egne ord... 45 2004.04.29 Byrådet vil flytte de naromane... 46 2004.05.06 Ottos avskjedstale... 47 Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 2 av 47

Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 3 av 47

2002.01.31 Ari Behn dikt Jeg vil si noe om mitt forhold til Ari Behn Jeg hater Ari Behn! Ikke hele tiden, naturligvis Ikke når han blotter tatoveringen på den lubne overarmen sin Eller poserer halvnaken på et isbjørnskinn på Kongssetern og leker uvørent med en av kongefamiliens kostbare juletrekuler Da er han en selvskreven pin-up-gutt for kåte, homofile anleggsarbeidere Og man tenker ikke mye på ham, verken med hat eller kjærlighet Men når han åpner kjeften... og snakker! Og stemte s-er stiger opp fra mosselungene hans Og borer seg inn i øregangene våre og legger seg der som kreftsyke, døende humler - Elzzker Mertha, elzzker solen, elzzker å zzuge på ztemte s-er, jeg er faktizzk hoffleverandør av ztemte s-er! Men hvordan smaker en stemt s, Ari? Som ukegamle pomaderester som renner i skitne strømmer nedover pokerfjeset ditt når du dusjer Eller når den røde, lille reptiltungen din skyter ut og snapper til seg en bloddråpe fra Prinsessens nypiercede øreflipp Er det smaken av s, Ari? Bare tanken gjør meg kvalm. Jeg ville ikke hatt en Ari om du dyppa'n i sirup og kledde'n i marsipan. Hvis jeg var deg, Mertha, ville jeg sagt: Gi meg en stallgutt - som ømt kommer hoppende Som strigler og tørker de svettende kroppene - og klår litt på hoppene Du er en vampyr, Ari! Ikke at det er noe galt med vampyrer i og for seg, men når de stikker av fra filmene sine og vipper sugerøret over kanten på slottsbalkongen og slurper i seg prinsesseblod så vi mer enn aner republikken i det fjerne, da Ari, da har du gått for langt! Bare tanken gjør meg kvalm. Jeg ville ikke hatt en Ari om du hadde slengt'n etter meg med bruksanvisning og bæresele. Hvis jeg var deg, Mertha, ville jeg sagt: Gi meg en stallgutt som uten å mukke måker vekk møkka og skraper og bukker - og vrinsker: Jeg elsker deg. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 4 av 47

2002.02.07 Appell til innvandrerne Nå har jo innvandrerne fått veldig mye oppmerksomhet i media i det siste. Og i den anledning har jeg lyst til å si et par ord til dere innvandrermenn som sitter hjemme i stua nå og småfiser foran TV'n, mens dere med den største selvfølge forsyner dere grovt av dette helnorske tvprogrammet. Kan dere vennligst jekke opp turbanen ørlite grann sånn at øra kommer fri, for dette må dere høre. Nå er det på tide at dere tør å slippe kona alene ned i vaskekjelleren uten slør, og skulle hun være så uheldig at hun blir en halvtime forsinka på grunn av at det er kø ved tørketrommelen, så syns jeg likevel hun skal få leve ut uka. Så langt har vi kommet nå. Og til dere muslimske innvandrerfedre som låser inn de gifteklare døtrene deres fordi dere er redde for at vi nordmenn skal klå på dem, mens dere venter på de rykende ferske flybårne fetterne fra Karachi: Hvor i helvete har dere det fra at vi nordmenn er interessert i å klå på damene deres? Ok, enkelte av oss syns kanskje at det kan friste med en kone som lydig legger seg i kurven sin under kjøkkenbordet når hun er ferdig med oppvasken. Men ha en klinkende klart: Vi nordmenn tenner ikke på burka og bart! Til slutt så vil jeg si til alle dere som er mørke i huden: Vi stoler faen ikke på dere. Hvis dere skal ha et snev av håp om å gjenreise den tilliten som nå ligger totalt i ruiner, så kan dere jo begynne med å komme dere opp i Rådhus-tårnet litt svingende fort hele gjengen og rope ut derfra, høyt og tydelig så alle hører det, at dere tar fullstendig avstand fra æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring, hundedrap, narkotika, steining, konebrenning, piratdrosjevirksomhet, bridge-vold, bloddoping og trippeldrap. Og kanskje det er på tide å bytte ut 11. september med 17. mai også? Jeg tror det. Da, og først da, skal vi vurdere om dere fortjener en plass her oss. Takk. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 5 av 47

2002.02.28 Appell til Orderud-juryen Jeg har fulgt med i Orderud-saken, og jeg har en liten appell å komme med til juryen oppe på Åråsen. Ærede jury! Orderud-saken nærmer seg nådeløst slutten og dere dere står foran en krevende jobb: nemlig å sperre disse fire psykopatene inne bak lås og slå på livstid. Det har vært en rettssak med mange sterke følelser, men nå er det deres fordømte plikt å skyve føleriet til side og la hodene rulle! Men jeg forstår godt, ærede jury, at det er lett å la seg forlede av de tiltaltes kynisk utspekulerte sjarm. For det er vel ikke bare jeg som har drømt om å plukke gresstrå med kjærlig hånd ut av det bølgende håret til Veronica etter at vi har klort hverandre til blods høyet på Orderud gård. Og hvem har ikke fantasert om å padle kajakk over stille vann med Kristin på fanget, med den gode samtalen i sentrum, bare avbrutt av en og annen eskimorulle. Og når Per ser på deg med galgeskrekk i blikket, hvem greier å motstå trangen til å stryke ham over de pjuskete restene av en frisyre. Og hvem hadde vel sagt nei til å dra på fasanjakt med gentlemanstyven Lars Grønnerød, Trippel-Lars, den skøyeraktige rødtoppen som stjeler fra de rike for å kjøpe narkotika til de fattige. Men ærede jury - Vis fasthet, fest blikket på galgen i det fjerne. Dette gjelder noe mer enn restene av en kjernefamilie på Sørumsand. Lar dere disse fire gå fri, kan dere like gjerne rope ut for all verden: "Ja! Vi vil ha denne skampletten i norsk landbruk! Ja, vil ønsker at hver eneste stolte bondegård her i landet skal bli et skalkeskjul for kamphundoppdrett, narkotika, rullett, jødeforfølgelse og vill skyting til langt på natt!" Ærede jury, la øksa falle, så vil det igjen bli vårløsning på Orderud gård. Slaps og smeltevann vil igjen sildre muntert der de brutale fjellstøvlene til Veronica tidligere tråkket ned forsvarsløse blomster og insekter. Kornet vil stå lubbent og gult, mens overføringene velter inn så postkassa revner. Kuene har omsider begynt å spise og legge på seg igjen. De puster lettet ut, Per er bak lås og slå. Til og med med fluene har våget seg frempå igjen med de første famlende surr i vinduskarmen. De kan liksom ikke fatte at marerittet er over. Vil dere virkelig knuse dette håpet? Ærede jury, dere er nå siste skanse mot bølgen av kriminelle som velter inn i norsk landbruk. Faller Orderud gård i dag, ja så ryker kanskje kongsgården i morgen. Eller enda verre: Maarud Gård, der alt potetgullet blir laget. "La tvilen komme tiltalte til gode", heter det. Men er det ikke nå på tide at tvilen kommer norsk landbruk til gode? Måtte den beste vinne. Takk. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 6 av 47

2002.03.07 Åpningstale for Paralympics Ærede paralympiere, ærede krøplinger fra alle verdenshjørner. Endelig lyser Den Paralympiske Ild over Salt Lake City. Nok en gang skal vi være vitne til at heltemodige paralympiere sleper de lemlestede kroppene sine til startområdet for å kjempe om edle metaller. Vi vet alle at Vinterolympiaden ble trukket ned i søla av Mühlegg og andre såkalt "friske" mennesker. Dere skal vite at jeg vil alltid føle ti ganger mer forakt for Mühlegg enn for selv den mest usympatiske rullestolbruker. Jeg setter min lit til dere, kjære paralympiere. Gjenopprett Salt Lake Citys ære! Kast proteser, smertestillende tabletter og andre jukseeffekter, og kjør et medikamentfritt Paralympics. Her står jeg med hele kroppen intakt, to armer og to bein, og vet at jeg aldri vil kunne delta i kameratslig kappestrid med dere. Men i en gledens stund som dette, må vi også tenke framover. Hva med rekrutteringen til paralympics i framtiden? Her prøver noen å stikke kjepper i hjulene for dere, dessverre. Jeg tenker selvfølgelig på den verdensomspennende bevegelsen mot bruk av landminer. Et totalforbud mot landminer vil være katastrofalt for å sikre bredden i handikapidretten i årene som kommer. Og vi kan ikke basere rekrutteringen utelukkende på trafikkulykker og folk som klatrer opp i høyspentmaster. Såpass god er skiltingen blitt. Slaget står ikke bare i Salt Lake City, men også om fjernkontrollen i de tusen hjem. Skal Paralympics kunne bestå, så hviler det også et ansvar på dere seere der hjemme. Det koster så lite å zappe innom et minutt eller to og få med seg de største høydepunktene innen kjelkehockey og super-g for enbente. Tåler vi kvinnecurling, så tåler vi dette. Den paralympiske ånd hviler over oss i kveld, og jeg tør spå at dette vil bli de flotteste paralympiske leker noensinne. For å sitere Cato Zahl Pedersen etter han klatret opp i høyspentmasten: "De sa jeg ikke kunne gjøre det, men jeg gjorde det likevel". Herved erklærer jeg de paralympiske lekene 2002 for åpnet. Måtte den beste vinne. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 7 av 47

2002.03.14 Hyllest til Stein Erik Hagen Det er på sin plass å komme med noen ord til forsvar for et menneske som har gjort så mye for landet og for hver og en av oss, og som likevel gang på gang blir møtt med utakknemlighet og kritikk, bare fordi han er Norges rikeste mann. Ja, jeg snakker faktisk om Stein-Erik Hagen. Av sin argeste fiender også kalt Rimi-Hagen. Mennesket, velgjøreren, åndsmennesket og milliardæren, dagligvarehandelens svar på Oscar Wilde, den ensomme rødsprengte gutten alene på inntektstoppen. Få enkeltpersoner har gjort mer for å bekjempe ferskvare-hysteriet og det kvalitets-jåleriet i norsk kosthold enn denne mannen. Vi må helt tilbake til Vidkun Quisling, som etter iherdig innsats satte sild og poteter på den norske menyen. Vår mann Stein-Erik har tatt et oppgjør med grådighetskulturen og andre såkalte vedtatte "sannheter": Nei, det er faktisk ikke nødvendig med makrell i makrell-i-tomat! Det må ikke være kjøtt i kjøttpølsa! Og hvem har sagt at kvisete tenåringer skal tjene mer enn 36 kroner timen? Vi kan ikke annet enn å ta av oss hatten for mannen som har brakt den hermetiske sjampignongen til heder og verdighet igjen. Og hvem andre ville være så dristig å relansere den utrydningstruede røkte kjøttpølsa? Vi lo av han den gangen, men nå sitter latteren fast i halsen, sammen med kjøttpølsa. Kort sagt: Stein-Erik har gitt den røkte kjøttpølsa et ansikt. Og på tross av alt dette, blir Stein-Erik gjort til latter og pekt nese til av. Og hvem leder an i hylekoret, jo: middelmådige, middelaldrende, overvektige, selvopptatte, feite forståsegpåere fra utkant-norge, som Lars Sponheim og Bjarne Håkon Hanssen. Kjære Stein-Erik. Ikke bry deg om dem. La dem kravle rundt der nede i møkka og leve de ynkelige små livene sine. Du skal vite at jeg vil alltid være her for deg. Du behøver bare å knipse med de lubne, silkemyke fingrene dine, så kaster jeg alt jeg har i hendene og løpende mot deg, gjerne i sakte film, for å stå skulder ved skulder med deg på inntektstoppen. Så fort du hjelper meg i gang med den første milliarden, vil jeg være der sammen med deg, rufse deg i krøllene, og kommer det en liten tåre ut av de fjordblå øynene dine, ja så kommer den ikke langt, for da er jeg der med Hakon toalettpapir med en gang. Så det er opp til deg Stein-Erik, når du ønsker å kjenne min muskuløse arm rundt dine lubne skuldre, enten du trenger en å støtte børsa på når du er på fasanjakt eller en karslig hånd å holde i under kirkekonserten. Du har gjort Norge billigere, Stein-Erik. Og sammen skal vi faen meg gjøre Norge helt gratis. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 8 av 47

2002.04.04 Appell til tv-seerne Jeg la merke til dette i avisa i helgen, "Seertyven". Her står det at så mange som 100 000 slår over fra Torsdagsklubben til Borettslaget på NRK akkurat når det begynner - og det er jo omtrent nå. Jeg vil gjerne si noe til dere før dere svitsjer over. Kjære tv-seere! Jeg vet dere sitter der hjemme foran tv'n akkurat nå og stapper i dere vasne pølser og anløpen biff. For dere er det ikke så nøye hvilken kanal dere ser på, så lenge dere kan skru trynet ned i fettdryppende overlessede tacoskjell. For dere er tv-apparatet nærmest en utvidet del av fordøyelsesystemet, en utlagt tarm med fjernkontroll, med én funksjon, nemlig å få fortgang på fordøyelsen så dere kan banke ned enda mer øl og taco i buken. Men de 100 000 av dere som kjemper dere over deres egen hengemage og greier å trykke en fettet finger ned på fjernkontrollen for å svitsje over på Borettslaget - før dere gjør det, er det et par småting dere bør være klar over: Jeg får 10 kr per seer som holder ut til programmet er slutt, så hvis dere svitsjer over nå, får det store økonomiske konsekvenser for meg. Jeg skal bygge garasje hjemme og vurderer å bygge boblebad, i tillegg så har jeg 8 polakker som henger i sørveggen hjemme hos meg og skraper maling. Jeg før på de 8 polakkene, og de i sin tur før på ca 180 mennesker i Stettin nede i Polen, så indirekte kan man si at jeg, det vil si dere, holder liv i en hel bydel i Stettin. Han ene polakken har en liten sønn som heter Marek, en gjennomsiktig liten pjokk som ligger i respirator i kjelleren på et sykehus i Stettin, i fyrrommet. Og den respiratoren blir drevet av en myntautomat, der en sykepleier må putte på en zloty i timen for at de vevre lungene til Marek skal kunne fylles med polsk storbyluft. Og det siste jeg har hørt der nede fra er at sykepleierne er i ferd med å slippe opp for småpenger. Så hvis dere skrur over på Borettslaget nå, kan dere like godt ta et balltre og denge direkte løs på det vevre lille hodet til Marek. Men hvis dere holder dere på denne kanalen til jeg er ferdig her, så betyr det at Marek kan ta seg et skikkelig magadrag til helga. Sånn. Nå kan dere slå over. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 9 av 47

2002.04.04 Appell til de eldre I helgen kunne man stemme på sine TV-favoritter i VG, og under kategorien "Hvem er morsomst på TV?" står da følgende: "Ingen over 60 år velger seg Otto Jespersen". Greit, da er det sagt, dere gamlinger liker ikke meg - og da vil jeg få opplyse om en ting: Jeg liker ikke dere heller!! Dere sitter der på deres høye hest med surklende anløpne løstenner som lever en rastløs tilværelse i og omkring nedre del av ansiktet og som siger langsomt ut av gapet og dundrer nedi kaffekoppen med et voldsomt plask. Da blir det å stappe de skrukkete leverflekkete fingre nedi kaffegruten og rote rundt etter gebisset mens dere mumler, "Han Jespersen, han har jeg ikke mye sansen for". Er det noe i det hele tatt som gjør seg på TV med lyden på full guffe!? Dere tror dere er så mye bedre enn meg bare fordi dere har ufyselige sykdommer og har opplevd krigen. Jødene har også opplevd krigen, men de ligger jo ikke på latsiden av den grunn. Og dere snakker om all erfaringen dere har, men hva hjelper det med erfaring når dere ikke greier gå på ramma uten å legge beslag på halve staben på sjukehjemmet? Når dere ligger der og ruser dere under dyna hele dagen for mine skattepenger, da er det rimelig frekt å komme og klage på tv-underholdningen etterpå. La meg bare spørre: Hvem er det som holder liv i rottene her i byen? Det er dere, som sleper svære søppelposer med kneip ut i parkene for å mate duer. Hvor har dere det fra at duer er så svake for gjærbakst? Det er en grunn til at det ikke er flere duer som søker seg inn på konditorlinja på Sogn videregående. Duer er skadedyr, faktisk de eneste levende vesener som har flere bakterier i skrotten enn dere. Og den utspekulerte metoden dere bruker for å lokke stakkars narkomane ut på skråplanet, når dere kommer stavrende ut av postkontoret og vifter med håndveskene, proppfulle av minstepensjon, i verste luremus-ånd. Selv ikke de mest rettsskafne narkomane kan holde seg på matta da. Og personlig har jeg fått nok av selvmordsaksjonene deres ut i trafikken, når dere skal krysse gata f eks. Dere starter kanskje på grønt lys, og det er gjerne også grønt når dere kommer over, men da har det vært rødt to ganger i mellomtiden. Så det er ikke rart at mang en fortvilet bilfører har vært nødt til å bråstoppe for å pirke løstenner ut av grillen. For ikke å snakke om vinteren, når dere på død og liv skal gå på glattisen. Selvsagt deiser dere i bakken og brekker lårhalsen, og seiler bortover isen med sylskarpe benpiper som stikker ut og riper opp lakken og punkterer bildekk. Og så ligger dere helsevesenet til last, ja kanskje resten av livet. Men jeg er raus - vi kan godt begrave stridsøksa. Hvis dere slutter å rakke ned på meg, skal jeg - neste gang en av dere deiser ut i veibanen - faktisk vurdere å svinge utenom. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 10 av 47

2002.04.11 Appell til mosjonister og hundeeiere Dere husker kanskje at jeg tok et lite oppgjør med de eldre i forrige program. Og på fredag så tikket det inn en fax fra en kar oppi Skatval, født 2. april 1938. Gratulerer med dagen på etterskudd, forresten. Og han skriver: "Viser til siste Torsdagsklubb hvor Otto Jespersen omtalte personer over 60 år. Jeg utfordrer Otto Jespersen: Vi skal løpe opp hele Karl Johans gate. Du skal få 100 meters forsprang - og enda skal jeg løpe fra dette frekke fleskberget. Men du tør vel ikke - du har vel bare fått utlevert muskler i den store, stygge, veltrente kjeften din. Hilsen Paul" Ok Paul, du drar deg mot 70, jeg skjønner at du er fornøyd der du sitter foran TV'n og tøyer ut etter nok en lang og formålsløs løpetur. "Han Jespersen er kanskje schver i kjeften, men se kor fort æ kan løp!". Ærlig talt, hva får deg til å tro at jeg tar det som et nederlag å se den skrinne trønder-rævva di forsvinne rundt hushjørnet? Jeg har et par ting å si til deg og andre ytterliggående mosjonister som sitter hjemme og tenker "han derre Jespersen skulle jeg likt å løpe fra". Så fort det blir vår i lufta, kommer dere krypende fram fra hvert eneste rotvelt i utkant-norge og trekker inn hit til hovedstaden for å delta i alle mosjonsløpene som dere har påtvunget oss siviliserte. Dere lammer tungtrafikken, forstyrrer blotterne, griser til rundkjøringene våre med den flytende avføringen deres, og for hvert steg dere løper, løsner huden mer og mer fra skrotten til den henger og slenger som en ponsjo omkring dere, skjelett størrelse ti, hud størrelse femten. Mange husker sikkert de stramme museflettene til Grete Waitz - det var rett og slett et desperat forsøk på å holde overflødige hudflak unna luftveiene. Hun visste bedre enn noen, at hadde strikken røket, ville hele trynet hennes i løpet av et snaut sekund forsvunnet rett ned i gapet på henne. Og dere hundeeiere der ute, dere sitter vel nå og godter dere og tenker at: Der fikk de jævla mosjonistene som fortjent. Samtidig som dere puster lettet ut over at dere slapp unna denne gangen også. Men der tok dere grundig feil! For nå er jeg grundig lei av å tråkke rundt i avføringa til disse stinkende, firbente bakteriebombene som slikker seg selv mellom beina og så gi matmor et skikkelig tungekyss etterpå. Og dere hundeeiere, hvor har dere det fra at hundene deres er så fordømt intelligente? Hunder er ikke noe annet enn HVPU-utgaven av ulv. Prøv å sette den utrolig intelligente bikkja bak rattet på en bil med campingvogn bak og be den rygge, og se hvor langt den kommer før campingvogna tverser. Og når det gjelder de såkalt "uunnværlige" blinde-hundene: Nå det er på tide at dere blinde tar føringa sjøl i stedet for å la en under middels intelligent bikkje bestemme hvor ferden skal gå. Det er en grunn til at vi fant opp den hvite stokken og solbrillene. Dere sier kanskje: "Men hva med sirkushundene? Disse stolte dyrene som kaster seg fryktesløst gjennom brennende ringer kun iført ettersittende små bukse-drakter?" Her er det bare en ting å si: Dverger gjør samme nytten, og vel så det! Noen av dere sier kanskje: "Men det må da være noe vi kan bruke bikkjene til, da? Hva hvis vi fyller dem opp med hvitmaling, gir dem klyster, og bruker dem til å merke tennisbaner med?" Artig tenkt, men selv der har vi maskiner som er langt mer pålitelige. Nei folkens, la oss ta et skippertak sammen og avlive disse bikkjene en gang for alle, så vi får et hundefritt samfunn, slik at mennesket igjen kommer i fokus. Og for at dere hundeeiere ikke skal henge med geipen, så kan dere jo få en vrakpant på 500 spenn per skrott. En sånn dugnad trenger vi imdlertid ikke på dere mosjonist-fundamentalister. Dere klarer fint å ta livet av dere selv ved å halse av gårde til pumpa stopper. Det eneste som trekker ned her, er at det er mine skattepenger som holder liv i dere der dere ligger i respirator og hele slekta sitter rundt senga og krangler om hvorvidt de skal skru av respiratoren eller ikke. Så Paul fra Skatval - som du skjønner, takker jeg nei til å løpe om kapp med deg ned Karl Johan. Det var egentlig bare det jeg skulle si. Men takk for invitasjonen. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 11 av 47

2002.04.18 Tale til konfirmantene Kjære konfirmant! Du står nå på terskelen til voksenlivet, du er i ferd med å ta det endelige oppgjøret med bamsen din, og det er like før du fullt lovlig kan sette livet på spill i trafikken, på moped. Mens konfirmanter i andre land slipper unna med å rive istykker løver eller bli omskåret mens hele slekta står rundt og heier, så må du stå foran alteret i omsydd klovnedrakt etter bestefar, også kalt bunad, og høre presten lese røverhistorier fra Bibelen. Og så bærer det hjem til familiefest, der de eneste representantene for kvinnekjønnet er rødvinsmarinerte tanter som ikke har smakt onkel på mange år, som er desperate etter kroppskontakt, som gnurer de fargerike buksedraktene sine oppetter vadmelen din: "Nå er du mann, så nå skal du danse tango med tante!" Og tante legger en hånd rundt nakken din, banker trynet ditt inn mellom loslitte pupper og roterer ustøtt på gulvet mens du henger slepende etter som en død siamesisk tvilling. Jeg vil at du tenker igjennom et par ting før du kneler ved alterringen og lar presten plante den klamme labben sin i håret ditt. "Hvor har de fingrene vært?" er det første du bør tenke på. Men det er også et par andre ting: Du venter kanskje utålmodig på at kvisene skal forsvinne, slik at du kan komme i gang med livet ditt. Men kvisene forsvinner ikke, skjønner du, de omdannes til gapende kratere der lumske hudormer ligger på lur, og du må resten av livet går rundt og se ut som om noen har skutt deg i trynet med hagle. Slik er det. Det er hardt å være ungdom i dag, sier mange. Du må ha toppkarakterer for å studere, bare de aller beste får jobb og det er for dyrt å komme seg inn på boligmarkedet. MEN DET SKULLE DA BARE MANGLE! Tror du det bare er å møte opp med melkebart og regulering i forventning om at vi her ute i samfunnet skal rigge til et gedigent koldtbord av fete jobber og velferdsgoder som du kan slafse i deg med henda på ryggen? Tror du det?!? Tror du virkelig at samfunnsstøtter som meg og Per Ståle Lønning og Jahn Teigen lar deg slippe til ved vannhullet uten kamp? Det er vårt samfunn, det er vi som sitter på kremjobbene og de råeste boligene, og her blir det ikke noe ledig med det første. Og vet du hva? Jeg spiser sånne osm deg til frokost! Jeg legger deg mellom to knekkebrød og biter til så clearasilen tyter! Du tror kanskje verden ligger åpen for dine føtter og at du kan håndplukke drømmejobben på øverste hylle. "Hva skal jeg bli?" sukker du henført. "Statsminister? eller narkoman? eller kanskje begge deler?" Glem det! Spørsmålet er ikke hva du har lyst til, men hva vi har behov for. Vi trenger flere i kassa på Rimi, vi trenger påfyll i knarkeflokken utenfor Oslo S, vi trenger flere hvite på trygd, for der er det altfor mange sotrør, og når jeg tenker etter, så begynner hun dama som sitter og tar imot femmern utenfor dassen på Theatercafeen å sprekke litt i skjøtene, så der kan det kanskje bli en åpning på sikt. Så gratulerer med den store dagen - og for all del, lykke til med resten av livet. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 12 av 47

2002.04.25 1. Mai-tale Neste uke er det 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag, og som gammel AKP'er vil jeg gjerne si noe til dere som holder hjula i gang. Kjære arbeidere På 70-tallet tok jeg og en håndfull andre idealister fra borgerskapet og firte oss ned til dere i arbeiderklassen med fare for eget liv, og anbefalte blant annet væpnet revolusjon. Men var dere interessert i organisert vold? Neida! Dere nøyde dere med ett og annet svingslag over nesebenet på kjerringa i helgene. Vi fikk jo dere til å streike litt, og vi greide til og med å lure noen av dere til å sprenge av dere armer og bein for et vassdrag i Nord-Norge. Så vi følte at vi hadde fått dere på gli. Men så skjedde det som slo beina under alt vi hadde bygget opp, og som la seg som en våt sakkosekk over den gryende misnøyen i arbeiderklassen. ML-bevegelsen ble stilt fullstendig i skyggen av en ny rival som plutselig dukket opp: Gassgrillen kom på markedet. Og dermed var kappløpet i gang. Hvem har den største grillen? Går det an å få flere vinger og flere sidebluss? Er det mulig å punktgrille en hel okse? En gang drømte jeg om å høre arbeiderklassens taktfaste marsj over brosteinen, men drømmen har for lengst druknet i den øredøvende larmen fra divisjoner av pansrede gassgriller i kolonnekjøring over plenen i borettslaget. Istedenfor å slå oppover mot de som undertrykker dere, så går dere løs på de som står under dere i næringskjeden, nemlig vettskremte firbente med høy puls og rufsete pels som dere slenger rett på grillen. Drømmen er ikke lenger et klasseløst samfunn, men et samfunn med løvbiff på rull, jerrykanner med bernaise og gassgrill med soveplass til fire. Dere sutrer og klager over de farlige jobbene deres: "Jeg tåler ikke asbest!","kullstøv i lungene! host host host", "har så vondt i ørene, glemte visst å bruke hørselvern!" Men er det noen som helst vilje fra deres side til å unngå å ligge helsevesenet til last? Overhodet ikke! De få hjernecellene som løsemidlene på jobben ikke greier å utslette, de klarer dere utmerket godt å ta rotta på sjøl i fritida. Dere kan liksom ikke komme fort nok hjem, dere, for å grille istykker ozon-laget så ultrafiolette stråler etser seg inn i kjakene deres så det freser i hudkreften på dere. Og så må VI gå etter og dekke sykehusregningene deres, så dere kan leve et slaraffenliv som uføretrygdede. Når jeg ser hvordan dere egoistisk tviholder på en livsstil som om dere var lamme fra halsen og ned, må jeg si at jeg ikke er spesielt interessert i å holde en beskyttende hånd over dere lenger. Jeg, og mange av de andre her i borgerskapet, har begynt å spørre oss selv: Har vi råd til å holde oss med en egen arbeiderklasse når vi vet hvilket pengesluk det er? Er vi interessert i å fø på en gjeng som eter rullings rett fra pakka, som tror at Ibsen er et parkeringshus og at cappucino er en utdøende ape-rase i Sør-Amerika? Nei, vi er ikke det! Ja, da må vi vel kunne si at klassekampen er over for denne gangen. Og som vanlig var det vi i borgerskapet som trakk det lengste strået. Men for all del, lykke til med 1. mai, spennende å se hvilke paroler dere har tenkt å grille under denne gangen. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 13 av 47

2002.05.02 Tale til de homofile Det er homofestival i Bergen i disse dager, og de homofile har mast på meg i snart ett år om at jeg skal komme til Bergen og holde åpningstalen, men det har jeg selvfølgelig svart nei til. Holder man tale på en slik festival, så er det fort gjort å få homostemplet midt i panna, og det går ikke bort med såpe og vann, for å si det sånn. Men når jeg sitter her, trygt forskanset i den heterofile bastion som jo Torsdagsklubben er, så finner jeg det likevel forsvarlig å gi de homofile noen trøstens ord med på veien. Kjære homofile, Dere er samlet nå for å feire dere selv. Og det må dere gjerne gjøre! For meg kan dere feire til gommene verker og dere ikke har et hårstrå igjen i skrittet. Men hvis dere greier å rive dere løs fra skinkene til makkern en liten stund, iallfall såpass at øra kommer fri, så har jeg et par småting dere bør få med dere. Hittil har vi og dere levd side om side, uten de store gnisninger. Vi har stilltiende godtatt at dere har opparbeidet deres egne reservater der dere kan homse løs uten innblanding fra oss heterofile. Dere har etter hvert fått hevd på buskene bakerst i Frogerparken, dere har førsteretten på urinaler og offentlige bad, dere har til og med egne klubber der dere forventningsfullt stikker snabben gjennom et hull i veggen i håp om at noen på den andre siden tar hintet. Vi og dere har i alle år hatt en arbeidsfordeling som har fått dette samfunnet til å fungere. Vi heterofile har gått i bresjen og tatt de tunge løftene og bygget dette landet, og dere har kommet svinsende etter og pyntet. Dere har tatt dere av håret vårt og blomstene våre på en utsøkt måte, dere har underholdt oss med ballett og karaoke, servert oss de lekreste retter på restaurant, og tilfredsstilt våre prester seksuelt uten tanke på egen vinning. Og dette har fungert utmerket, til alles beste. Det er iallfall mitt inntrykk. Men det skjer ting som gir grunn til uro. Noen av dere har fått det for dere at dere skal lirke dere inn i våre yrker. Dere presser dere til det ytterste for å mestre arbeid dere overhodet ikke har noen forutsetning for å klare. De søte, små hodene deres er ikke skapt for røffe hetero-yrker som trailersjåfør, finansminister, eller leder av Norges nest-største lavpris-kjede. Slik er det bare. Og det stopper ikke der. Det er plutselig ikke bra nok lenger for dere å være skrulle-homoer som spiller rollen som fargeklatter på våre heterofester. Dere har rett og slett begynt å ape etter vår livsstil. Hva faen er det dere tenker på? Dere vil ha ekteskap, rekkehus, Passat stasjonsvogn, engelsk setter og elektrisk hagesaks. Hør her: Hvis dere vil ha vår livsstil, så holder det ikke bare å forsyne seg av godsakene! Nei, da får dere faen tute meg ta hele pakka!! Med kjerringer og alt. Være med på fødselen når det første barnet kommer, la dere tvinge av jordmora til å se hodet på barnet komme tytende ut av rovdyrkjeften og få rasert sexlivet en gang for alle, og ikke minst spyle kjerringa med hageslangen på lørdagene når hun er dritings og kåt og prøver å by seg frem med nedsunken livmor og flatstrekte pupper som er så lange at du tror det er nylonstrømper med småstein i. Sånne ting. Det er noe som heter å bli ved sin lest. Og det gjelder ikke bare skomakere, men også dere homofile. Nordmenns hår vokser som aldri før, og nå og da er det dødsfall blant oss heterofile. Der trenger vi folk som kan lage blomsteroppsatser og style liket. Uten deres skjønnhetssans og fingerspitz-gefühl ville enhver begravelse blitt en ufyselig affære. Personlig kunne jeg ikke bundet en anstendig krans om du så hadde stappa en pumpehagle i gapet på meg. Men kos dere for all del med homodagene deres. Bare husk at resten av året er vårt. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 14 av 47

2002.05.09 Appell til røykerne Kjære med-røykere, levende, syke og døende. Nå skal vi jo få verdens strengeste røykelov, og det har vært skremmende få protester. Det er på tide at vi røykere tar opp kampen sammen og retter en rungende flerstemt hostekule mot de som prøver å kneble vår frihet. Vi må lære av historien. Jødene skjønte aldri hvor det bar før det var for sent. Vi røykere må ikke gjenta den tabben. I flere år allerede er vi blitt internert i trange små rom der vi knapt får puste. Herrefolket kaller det røykerom. Jeg kaller det gasskammer. Men vi lar oss ikke utrydde så lett! "Dere røykere viser ikke hensyn", sier de. Og det sier dere til meg, som aldri røyker når jeg fyller bensin, som aldri blåser røyken rett inn i luftinntaket på respiratoren når jeg er på sykebesøk, og som konsekvent blåser røyken nedi askebegeret i bilen når jeg har astmatiske småbarn i baksetet. Vi røykere har mistet mange i årenes løp, tapre kamerater som holdt dampen oppe til de falt på post. Ikke minst av respekt for disse er det viktig at vi som er igjen holder stø kurs og suger innpå til gloa freser mellom fingrene på oss så lukten av brent kjøtt stiger opp og setter en liflig spiss på tobakksduften. Jeg vet det er slitomt for oss røykere å gå i protest-tog og rope slagord med lunger stappfulle av emfysem og med oksygenopptak som en dvergspissmus. Men likevel, det er på tide at våre motstandere nå får høre den taktfaste lyden av tusenhvis med blåsvarte røykebein over brosteinen i gatene. Jeg innrømmer at enkelte av oss røykere har tråkket i salaten og begått handlinger som ikke tjener vår sak. Men det skyldes ikke tobakken, snarere tvert imot! Vi så bare hva som skjedde da kjederøyker Slobodan Milosevic gikk ned til 20 om dagen, da snadde-entusiasten Veronica la sin Borkum Rifftobakk på hylla, og da Gamal Hussain slapp opp for røyk i Fares-grillen. Og jeg er nok ikke alene om å frykte for Kongefamiliens liv den dagen den frekke lille lysluggen til Mette-Marit gjemmer røykpakka til Harald. Vil dere ha flere drapsmaskiner her i landet, så vær så god, ta fra oss røyken. Men da må dere faen ikke komme og klage etterpå! Men kjære medrøykere - det er svikere i blant oss. En ting er frafalne røykebrødre som sprader rundt med leppa stinn av snus. Og hva er er vel snus annet enn en Hitlerbart, bare på innsiden av leppa? Langt ynkeligere er de grådige kujonene som dolker alle oss med-røkere i ryggen ved å gå til rettssak mot tobakksindustrien, som frekt glefser etter den kjærlige hånden som forsyner dem med tobakk. Men tobakksindustrien er ikke lett å knekke. Det fikk han erfare, han som forsøkte å gå til til rettssak mot Tiedemanns i fjor. Først døde han, og så tapte han rettssaken - snakk om jumboplass! La det være en lærepenge til alle dere som er ute etter lettjente penger. Men de aller mest nedrige av svikerne er de som har gjort en karriere av å sverte sine tidligere venner. Jeg tenker spesielt på dere strupekreft-opererte som ikke bare har lagt røyken på hylla, men som reiser rundt på skolene med en kroppsåpning for mye og baksnakker oss på det groveste: (med strupekreft-stemme) "Det er dumt å røyke. Jeg er så glad for at jeg ikke røyker. Hadde jeg hatt stemmebånd skulle jeg ropt et flerfoldig hurra." Feige rotter! Det fins faktisk dyser som er tilpassa filtersigaretter. Kjære medrøykere, la oss til slutt minnes våre døde kamerater ved å ta et skikkelig magadrag og holde røyken inne i ett minutts stillhet. Kampen fortsetter, og den dagen jeg har slutta å røyke, så kan dere lese om det i dødsannonsen min i Aftenposten. Takk. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 15 av 47

2002.05.16 17. Mai-tale Jeg har fått en del henvendelser om å holde 17.mai-tale. Det er i og for seg smigrende nok, men å stå opp kl 7 på en fridag bare for å stå foran en mikrofon fra et avdanka karaokeanlegg og grovsmiske med Eidsvoll-menn og konge og flagg, det er desverre helt utelukket for meg. Men jeg tenkte jeg kunne ta talen nå, for nå er jeg jo oppe likevel. Kjære landsmenn, Gratulerer med dagen. Vi er samlet her for å feire selveste grunnloven som ble til på Eidsvoll i 1814. 112 rettskafne menn tok seg fri fra kjerring og unger for å hengi seg til en oval helg med dårlig sprit og brutal sex. Da de omsider slapp opp for brennevin og ble sittende og stirre i veggen på Eidsvollbygningen, meldte spørsmålet seg: "Hva skal vi finne på nå? Skal vi stikke ut i åkeren og feie over noen firbente, eller finne på noe her inne?" Og heldigvis for landet vårt så regnet det den dagen. Mange av dere har vel allerede blitt revet ut av søvnen av såkalte "korps", eller mer presist kortbente messing-sjauere i lettantennelige polyester-uniformer som prøver å kombinere passgang og støy. I verste tater-stil lusker de rundt hushjørnene med armene fulle av skrap-metall, anført av purunge drillpiker som etter beste evne prøver å trekke oppmerksomheten bort fra ulydene bak dem ved å rotere med kjeppen samtidig som de skal gi tilskuerne et gløtt oppunder foldeskjørtet. "Jøss, er det noen som skjærer frosne koteletter med sirkelsag på selveste 17.mai?" tenker du kanskje. Neida, det er bare korpsmusikantene som prøver å tømme lungene ned i sine blankpussede bakteriebomber, for å røre opp den stillestående dammen av spytt og bakterier i bånn av insrumentet og skremme streptokokkene ut av vinterdvalen, før de skytes ut på en usikker ferd over folkemengden for å starte et nytt og spennende liv i softisen til en undrende 5-åring. Men det er desverre noe som ødelegger veldig på denne flotte dagen, og det er alle de middelaldrende kvinnene som trenger seg på, i sine store, fotside katedraler av noen bunader, som subber i bakken og pisker opp livsfarlig svevestøv som dermed suges ned i lungene til syngende barn på innpust. Og dette er kvinner som er på full fart inn i overgangsalderen, og de blunker ikke over å marsjere en sju-åtte kilometer gjennom byens gater, med ikke helt nybarberte lår som gnisser mot hverandre, under 5 lag med svarte ullskjørt, i stekende solskinn.og hva skjer innunder skjørtet da? Jo, det utvikler seg eksplosive gasser! Da er det nok at noen kaster fra seg en brennende sigarett som triller innunder stakken på fruen, og da smeller det! Det som før var en ferm frue med frisyre til 5000 spenn er nå bare et rykende høl i bakken. Og med alle de søljene snakker vi en regulær splintbombe her. 17. mai er jo først og fremst barnas dag. Tusenvis av barn blir kjeppjaget inn foran Slottet slik at Kongefamilien skal få den årlige følelsen av at de har et folk å lede. Til stor glede for enslige menn i Slottsparken, som kapp-lokker med is og pølser, i håp om at de svakeste skal bli hengende etter når flokken trekker over Slottsplassen. Og vi minnes Henrik Wergeland, en middelmådig dikter, javel, men et råskinn til å gå i tog. Vi ser ham for oss der han fører an i verdens første 17. mai-tog, med bredsporet gange på grunn av alle kjønnssykdommene som fikk det til å koke i skrittet på ham. Og nå som vår egen nasjonalskald Ole Paus har gitt oss en flunkende ny nasjonalsang, så er det på høy tid å gjøre noe med flagget også. Personlig kunne jeg tenkt meg noe med Mikke Mus på. For å si det med Ole Paus: "Ja vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet værbitt over vannet" og så videre. Gratulerer med dagen. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 16 av 47

2002.05.23 Bryllupstale Nå er det prinsessebryllup i morgen, eller forfatterbryllup som jeg velger å kalle det. Jeg har i og for seg ikke blitt bedt om å holde tale, men jeg har en tale her, så da kan jeg like godt holde den. Kjære brudepar, kjære foreldre, kjære innleide kjendiser/venner fra fjern og nær. La meg først få berømme brudens foreldre, Hans Majestet Kongen og dama hans, Sonja, for deres selvutslettende sosiale engasjement: Ikke bare har dere vist at dere bryr dere om folk som står med den ene foten i taperforeningen, dere har også tatt til dere to av dem, sist altså brudgommen Ari. Det som begynte som en famlende fjernadopsjon, har nå kommet fullstendig ut av kontroll. Dere stusset vel litt over det pjuskete lille vesenet med de store våte øynene som lusket rundt utenfor Slottsporten i flere dager i strekk, og til slutt falt dere for fristelsen til å sette ut et par velmenende skåler med tørrfor til han. Og før dere visste ordet av det hadde dere den kortvokste tater-bajasen fra Moss i hjørnesofaen der han rullet seg sammen til en varm pomade-ball og nektet å rikke seg. "Kan jeg ikke få beholde han, Mamma?" tryglet Märtha. "Han er jo så søt!" - "Greit, men da må du stelle ham selv" sa Sonja. Ari var altså kommet for å bli. Kjære brudgdom, du tror du er i mål, men det er nå det begynner. Jeg har også sittet nybarbert i stivet smoking i mitt eget bryllup og tenkt "Herfra og ut er det bare lykke". Men det skal du være klar over Ari, moderne kvinner som Märtha skal ha i både pose og sekk, det finnes ikke bånn i dem. Kvinner som Märtha skal ha både jobb og barn og orgasme og sportsbil, gjerne på en gang. Du tror kanskje at det er nok å komme ryggende inn i soverommet på alle fire hver søndag med en stor bukett liljer presset inn i rompestrekken og rope "Kom og plukk meg, kjære". Dessverre, Ari, det holder ikke i lengden. Du har riktignok ingen offisielle oppgaver i kongefamilien, men du blir neppe arbeidsledig. Når som helst på døgnet må du være forberedt på å bli ropt inn til Sonja for å gå på med grovraspen og skave ned de verste horndannelsene på føttene hennes, og gjerne ta et tak med hekk-saksa på bikini-linja når du først er i gang. Og når Harald roper fra badet må du belage deg på gjentatte røffe dypdykk i badekaret som Haralds badeand. Det er nok av forefallende. Og til deg, kjære brud: I flere år prøvde du ut stallgutter rundt om i Europa, og mine tanker går i denne stund til stallgutten Bruce og de andre som trodde de hadde klart å tre bisselet på deg, men i dag ligger de alene i høyet og gråter, slått på målstreken av en villmink fra Moss. Deretter støvsugde du kunstnermiljøene i Norge på jakt etter en livsledsager. Etter en kort affære med Ferdinand Finne der naturen selv satte et brutalt punktum for lidenskapen, ble Ari håndplukket på nederste hylle, og du satte ivrig igang med å trene ham opp til å bli en brukbar ektemann. Du sliter fortsatt litt med å få ham til å holde kjeft under pressekonferanser, men det går seg nok til etterhvert. Kjære Märtha, du viste tidlig at du ville noe mer enn bare å være et medlem av kongefamilien. Etter modell av HVPU-reformen forlot du institusjonen Kongehuset for å stå på egne ben ute i samfunnet. Du har skaffet deg bo-trening, du har tatt mange finfine 12.plasser i sprangridning, enda det stort sett bare var 11 stykker med, og du har gjort vår skepsis til skamme ved å vise at du behersker høytlesning selv under svært vanskelige forhold, og du har ved flere anledninger utført arbeid i vernede bedrifter, bl.a. NRK. Men kjære brudepar, dette er deres dag. Nå begynner det sorgløse kjærlighetsrittet inn i fremtiden for dere begge, tett omslynget, sittende overskrevs på et digert rekesmørbrød med ræva full av majones. For øvrig håper jeg skilsmissen blir lagt til Oslo. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 17 av 47

2002.09.19 Tale i forbindelse med TV2s tiårsjubileum Kjære TV 2-seere. Den siste tiden har dere blitt påtvunget en vedvarende, høyrøstet selvfeiring her på Norges nest største tv-kanal. Personlig syns jeg det har vært mer enn nok hyllest. Det er på tide at noen kommer med en dyp og uforbeholden unnskyldning til dere der hjemme for alt dere har vært nødt til å svelge unna i løpet av de 10 årene kanalen har eksistert. Det aller første jeg vil be om unnskyldning for, er politihunden Rex. Østerriske schäferhunder er kanskje det fremste nazi-symbolet som finnes i dyreriket, og dermed uegnet som familieunderholdning. Dessuten beklager jeg de dårlige vitsene til Davy Wathne. Selv kaller han det glimt i øyet, jeg kaller det grå stær. Det var mange som gledet seg til den nye tv-kanalen i 1992. Ikke minst NRK: Det var mange som pustet lettet ut på Marienlyst da middelmådighetene over natta forsvant over til TV2. Men rett skal være rett. Jeg syns TV2 har greid seg bra til å ha livnært seg på rester fra andre kanaler. Det er nok å nevne det halvspiste smørbrødet Helge Hammelow Berg, hest- og hyttehandleren Halvard Flatland, og så Per Ståle Lønning da, et vandrende mikrofonstativ for barnemishandlere, fylliker med sørlandsdialekt og Carl I. Hagen. Dere har vel alle skrudd på TV 2 og fått servert det dere tror er en direktesending fra et gruppemøte i Fremskrittspartiet i en eller annen avsidesliggende bygd. Ordskiftet går lystig om omskjæring og muslimske kjeltringer, og det brunbeisa skrukketrynet med kulemage i midten der er ordføreren, tenker dere, men neida, det er Oddvar Stenstrøm i debattprogrammet Tomgang, med problemstillinger som: (peke i kamera) "Bør vi sende kosovo-albanerne hjem, eller drepe dem der de er?", "Bør vi la innvandrerkvinner ta seg til rette på norsk-kurs, når vi vet at krigsseilerne drikker seg i hjel på metanol?". Hvis TV 2 skal takkes for noe, må det være at kanalen har gitt naive, blonde Vestlands-jenter sjansen til å stå foran Norgeskartet og vise frem de nybarberte armhulene sine og på den måten reddet dem fra å gå til grunne på midtsidene i Aktuell Rapport. Og mens jeg husker det: Jeg må bare beklage det der med Arve Juritzen, det var en glipp. Han skulle selvfølgelig aldri vært på tv. Når selv homoene skygger unna, så sier det noe om utstrålingen til fyren. Dere sitter kanskje og tenker: Nå sitter da virkelig Otto Jespersen og driter i eget reir? Ja, jeg gjør det. Det er jeg som er gjøkungen i TV 2, og som dere ser, er jeg i full gang med å gjøre det en gjøkunge skal gjøre nemlig å knuse de andre eggene. Jeg har allerede fått Per Ståle Lønning vekk fra fredagskvelden og over på frokost-tv, der han gjør sitt for å gi folk en jævlig start på dagen. Men jeg kommer ikke til å hvile før han ender opp som stillbilde natterstid når kanalen har gått av lufta. På lang sikt er målet svart skjerm, men i første omgang ville det være et løft å få bort alt tompratet mellom reklameinnslagene. Hvis dere virkelig er ute etter å se underholdende fjernsyn, med mening, dybde og brodd, så slå på NRK på tirsdag 22.30. Takk for meg! Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 18 av 47

2002.09.26 Appell til bygde-norge Det er en tiltaksløshet og apati som er i ferd med å lamme bygde-norge. Og hver gang det kommer lyd fra dere der ute, så er det den samme gamle sutringa: "Å, sauen datt i bekken, jeg vil ha erstatning... Hjelp, det er en ulv eller hund eller noe ute på jordet mitt! Å nei, skinka blei for salt i år igjen... Jeg vil ha bro og tunnel og bredbånd! Au, au, jeg har fått skrapesyke! " Sånne ting. Sånn kan vi ikke ha det lenger. Hør her. Vi i byen har vår funksjon, dere har deres. Vi skaper verdier og holder den nødvendige kontakten med utlandet, mens dere løper rundt der ute i distriktene og leker bondegård og radbrekker det norske språket. På grunn av dårlig hørsel og traktorstøy har dere utviklet slurvete avarter av riksmålet som er helt ubegripelige for utenforstående. Da oppstår det selvsagt språklige misforståelser, men dere rydder opp i dem på deres enkle vis - med hagle. Mens jeg sitter her og sprengjobber og skaper verdier, så driver dere rundt på tunet og sparker i bilvrakene deres med umoderne gummistøvler, bare avbrutt av en og annen tur ned til postkassa for å sjekke om det har kommet noen nye postordrekataloger. Og så er dere sure for at vi ikke pumper enda mer penger inn i tiltaksløsheten deres! For å være ærlig har jeg ikke helt oversikt over hva dere driver med der ute, bortsett fra det lille jeg har hørt: at dere løper etter høner, dere tømmer diesel i elva, dere kjører døtrene deres på Smokiekonsert i bygda, og på hjemveien stikker dere innom Samvirkelaget og kjøper sprit-essenser for å piffe opp metanolen hvis det er konfirmasjon til helga. Men jeg føler med dere. Jeg hadde også følt meg skamfull dersom jeg hadde en rik onkel i byen som sendte meg penger hver måned uten at jeg var i stand til å yte noe tilbake. Nei, det siste der var ikke helt sant. Dere bidrar med EN stor ressurs. Nemlig ungdom. Hvert år strømmer tusenvis av bygdeungdom inn til byen og går løs på en karriere som prostituerte og narkomane. Nå tenker sikkert dere at: "Mener virkelig Jespersen at vi skal skyte kjerringa og kyra og hive oss på traktoren og kjøre i fossen - alle mann?" Nei, for guds skyld, det må dere ikke gjøre. Noen av dere gjør det vel uansett, men vi trenger en håndfull oppegående bygdefolk som kan brøyte vei til hyttene våre. Og vi trenger et par stykker som kan sprette rundt i bunad når vi har offisielt besøk fra Afrika. Dessuten trenger vi artister en del småsteder å opptre når vi er på turne. Og der vil jeg gjerne få rose de flotte unge utkant-jentene som har valgt å bli i bygda for å kunne by på seg selv når vi stikker innom. Dere yter et flott bidrag til kulturlivet i Norge - ved å gi oss artister den gode følelsen som starter i skrittet og brer seg til hele kroppen. Og dere gjør ikke forskjell på artistene. Selv den mest gonorédryppende bassist i et hvilket som helst HIV-smitta rockeband får full behandling på bakrommet etter konserten. Som vi sier i artist-kretser: "Du trenger ikke terningkast i VG for å få stellet ditt i Vinstra". Takk! Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 19 av 47

2002.10.03 Appell til Nils Arne Eggen Denne uka har Eggen vært ute og slengt med leppa igjen. Både den ene og andre har fått gjennomgå. Jeg personlig er jo sjokkert over hva den mannen får seg til å si. Vi kan se hva han sa til Dagbladet på mandag: "Utjseendet mitt e jo blidd underholdningsobjekt på TV. Sist va det teinner'n trur æ. Men æ sjer itj på Torsdagsklubben og sånner dårlige program." Jeg skal si en ting, mister 2-7 i målforskjell på bare tre kamper! Dette er et nedrig angrep på meg via tredjeperson, nemlig Dagbladet. Selv foretrekker jeg den redelige metoden, nemlig å løse konflikten ansikt til ansikt, her og nå. Før du går ut og rakker ned på andre mennesker, bør du tenke på at det ikke er alle som tåler det. Det er nok å vise til hva du har gjort med Odd Iversen. Men nå er det Torsdagsklubben det gjelder. Og jeg har ikke for vane å legge meg flat og la flåsete trøndere pisse på livsverket mitt. Nå har du rotet deg inn i en mørk bakgate og den er ikke åpen i begge ender. Jeg vet at du sitter klistra til skjermen akkurat nå: "Prate dæm om tænnern mine no igjen? Ka sjir han Jæspersen? Æ må skru opp lyden så æ får med mæ alt!" Kan du holde kjeft mens jeg snakker, Nils Arne? I og omkring munnpartiet er det konstant og hektisk aktivitet absolutt hele tiden - det er sigaretter som skal inn, det er injurier som skal ut, eller så det den svære skogssneglen av en tunge som skyter ut av gapet ditt for å trekke frisk luft, før den forsvinner inn bak den uryddige tanngarden for å jakte på en tyggis som har søkt tilflukt mellom to jeksler. Sånt er fryktelig ulekkert og distraherende. Du sier Torsdagsklubben er dårlig. Når du sitter til opp over hårfestet i det sodd-spannet dere kaller "Trøndelag", da er det fort gjort å få brun saus på dømmekraften sin. Så bare la meg hjelpe deg å rydde litt i huet ditt: Å tape fem-null mot en gjeng løsemiddelskadde franskmenn - det er dårlig. Å vagge rundt på Lerkendal som en tvangsforet gås i bobledress, mens avgasser fra gjærende sodd i magen presser seg opp mellom de morkne syltestrikkene av noen stemmebånd og kommer ut av gapet ditt som sjikanøs snerring og snatring. Det er dårlig, det. Dårlig, dårlig, dårlig. Det er alltid vondt å se når dyktige folk begynner å miste grepet fordi alderen krever sitt. I en sånn situasjon bør man kanskje tre til side og la yngre krefter slippe til, og ikke som deg, Nils Arne, bore de lange gaffelkrumme tåneglene dine enda dypere ned i gressmatta og nekte å rikke seg. Å ikke gi seg når hele verdensopinionen krever det, det er det bare en annen mann jeg veit om som gjør, og han heter Saddam Hussein. Og han ser også rimelig trøndersk ut. Hvis Saddam noen gang trenger et fristed hvor han ubemerket kan gli inn i mengden, så må det være på hjemmetribunen på Lerkendal. Da anser jeg vår lille uovernskomst som bilagt. Og hvis du ikke gir deg nå, skal jeg personlig ta den derre godfoten din og stappe den opp mellom de rosa skinkene dine, så kan du hinke rundt på gressmatta til krampa tar deg. Takk. Otto Jespersens appeller og taler i TorsdagsKlubben Side 20 av 47