John Green Faen ta skjebnen Roman Oversatt av Stian Omland, MNO Gyldendal
til esther earl Da tidevannet kom rullende inn, snudde Den hollandske tulipanmannen seg mot havet: «Forener gjensvar forgifter skjuler avslører. Se på det, hvordan det stiger og synker og tar alt med seg.» «Hva da?» spurte jeg. «Vann,» sa hollenderen. «Ja, og tid.» PETER VAN HOUTEN, En keiserlig smerte
Forord Dette er ikke så mye et forord som en påminnelse om det som sto skrevet med små bokstaver for noen sider siden: Denne boka er en roman. Jeg har diktet den opp. Verken romaner eller deres lesere har nytte av forsøk på å gjette seg til om det skjuler seg fakta inni en historie. Slike anstrengelser er et angrep på selve forestillingen om at oppdiktede historier kan bety noe, som på en måte er vår arts grunnleggende antakelse. Jeg vil sette pris på at dere samarbeider med meg om dette.
Kapittel 1 Langt utpå vinteren i mitt 17. år konkluderte moren min med at jeg var deprimert, antakeligvis fordi jeg sjelden beveget meg ut av huset, tilbrakte ganske mye tid til sengs, leste den samme boka om og om igjen, og brukte en stor del av min overflod av fritid til å tenke på døden. Hver gang du leser en kreftbrosjyre eller nettside eller noe sånt, nevner de alltid depresjon som en av bivirkningene av kreft. Men depresjon er egentlig ikke en bivirkning av kreft. Depresjon er en bivirkning av å skulle dø. (Kreft er også en bivirkning av å skulle dø. Nesten alt er det, egentlig.) Men mamma mente at jeg trengte behandling, så hun tok meg med for å snakke med fastlegen min, Jim, som var enig i at jeg nærmest svømte rundt i en lammende og totalt klinisk depresjon, og at medisinene mine derfor skulle justeres og at jeg dessuten skulle være med i en ukentlig støttegruppe. Støttegruppa besto av en stadig skiftende rollebesetning av folk som led av forskjellige former for svulstfremkalt ufriskhet. Hvorfor besetningen stadig ble byttet ut? En bivirkning av å skulle dø. Støttegruppa var, naturligvis, jævlig deprimerende. Den kom sammen hver onsdag i kjelleren i en episkopal kirke med steinvegger, formet som et kors. Vi satt i ring
midt i korset, der hvor de to plankene ville ha møttes, der hvor hjertet til Jesus ville ha vært. Jeg la merke til det fordi Patrick, støttegruppas leder og den eneste i rommet som var over 18, snakket om hjertet til Jesus i hvert eneste jækla møte, om hvordan vi, som unge som lever med kreft, satt midt i Jesu hellige hjerte og så videre. Så dette er sånn det ble gjort i Guds hjerte: Vi seks eller sju eller ti kom gående/rullende inn, beitet litt på et sørgelig utvalg av kjeks og saft, satte oss i Tillitsringen, og hørte på at Patrick, for tusende gang, gjenfortalte den deprimerende begredelige livshistorien sin om at han hadde kreft i ballene og at de trodde at han kom til å dø, men at han ikke døde og nå er han her, helt voksen og i en kirkekjeller i den 137. hyggeligste byen i USA, skilt, avhengig av dataspill, for det meste venneløs, så vidt i stand til å tjene til livets opphold ved å utnytte sin egen kreftomenale fortid, og langsomt på vei mot en mastergrad som ikke kommer til å forbedre fremtidsutsiktene hans, mens han, som alle oss andre, venter på at damoklessverdet skal gi ham den befrielsen han unnslapp for så mange år siden, da kreften tok begge nøttene hans, men sparte det bare de mest storsinnede av oss ville kalle et liv. OG SÅ HELDIGE KAN DERE OGSÅ VÆRE! Så presenterte vi oss: Navn. Alder. Diagnose. Og hvordan det går med oss i dag. Jeg heter Hazel, sa jeg da det ble min tur. 16. Skjoldbruskkjertel opprinnelig, men med en imponerende og for lengst inngrodd satellittkoloni i lungene. Og det går ganske bra. Så snart vi hadde tatt runden, spurte Patrick alltid om
det var noen som hadde noe de ville dele med gruppa. Og så begynte den bedritne runddansen med støtte alle snakket om å jobbe og kjempe imot og vinne og krympe og skanne. Det skal Patrick ha, han lot oss snakke om å dø også. Men de fleste var ikke døende. De fleste kom til å leve til de ble voksne, akkurat som Patrick. (Som betydde at det var ganske stor konkurranse i gruppa, ettersom alle ikke bare ville vinne over selve kreften, men også de andre i rommet. Ja da, jeg skjønner at det ikke er rasjonelt, men når du blir fortalt at du har, for eksempel, en tjue prosents sjanse for å leve i fem år til, da begynner matte å gjøre seg gjeldende og du begynner å tenke at det betyr én av fem og så ser man seg rundt og tenker, som ethvert sunt og friskt menneske ville ha gjort: Jeg må leve lenger enn fire av disse drittsekkene.) Det eneste som var i nærheten av formildende ved støttegruppa, var en gutt som het Isaac, en fyr med langt ansikt og rett, lyst hår med luggen foran det ene øyet. Og øynene hans var problemet. Han hadde en eller annen slags utrolig sjelden øyekreft. Det ene øyet var blitt skåret ut da han var liten, og nå brukte han sånne tykke briller som gjorde begge øynene hans (både det ekte og det av glass) unaturlig store, som om hele hodet hans egentlig bare besto av det kunstige og det ekte øyet som stirret på deg. Så vidt jeg kunne skjønne av de få gangene Isaac delte noe med gruppa, hadde et tilbakefall sørget for at det gjenværende øyet hans var i livsfare. Isaac og jeg kommuniserte nesten utelukkende ved hjelp av sukk. Hver gang noen diskuterte antikreftdietter eller å sniffe haifinnepulver eller noe sånt, pleide han å
kaste et blikk bort på meg og gi fra seg et bitte lite sukk. Til svar ristet jeg ørlite på hodet og pustet ut. Så støttegruppa var dødskjip, og etter noen uker hadde jeg fått en ganske sånn aldri-i-verden-innstilling til hele greia. Det var faktisk sånn at den onsdagen jeg ble kjent med Augustus Waters, gjorde jeg alt jeg kunne for å slippe støttegruppa, mens jeg satt i sofaen med mamma midt i tredje etappe av en tolv timers maraton med forrige sesongs America s Next Top Model, som jeg i og for seg allerede hadde sett, men likevel. Jeg: «Jeg nekter å være med i støttegruppa.» Mamma: «Et av symptomene på depresjon er manglende interesse for aktiviteter.» Jeg: «Vær så snill å la meg få se på America s Next Top Model. Det er en aktivitet.» Mamma: «Tv-titting er passivt.» Jeg: «Åh, mamma, vær så snill.» Mamma: «Hazel, du er tenåring. Du er ikke noen liten jente lenger. Du må få deg venner, komme deg ut av huset og leve livet ditt.» Jeg: «Hvis du vil at jeg skal være tenåring, ikke send meg til støttegruppa. Kjøp falsk leg til meg så jeg kan gå på klubber, drikke vodka og ta pot.» Mamma: «For det første, tar man ikke pot.» Jeg: «Der ser du, det er sånt jeg ville visst hvis du hadde skaffet meg falsk leg.» Mamma: «Du skal i støttegruppa.» Jeg: «ÆÆÆÆÆÆÆSJ.» Mamma: «Hazel, du fortjener et liv.» Det fikk meg til å holde munn, selv om jeg ikke skjønte
hvordan det å gå i støttegruppa kunne ha noe med et liv å gjøre. Men jeg gikk med på å gå etter å ha forhandlet fram retten til å ta opp en og en halv episode av ANTM som jeg ville gå glipp av. Jeg gikk i støttegruppa av samme grunn som at jeg en gang i tiden hadde latt sykepleiere med bare halvannet år med høyskoleutdanning forgifte meg med kjemikalier med eksotiske navn: Jeg ville glede foreldrene mine. Det er bare én ting her i verden som er mer bedritent enn å stryke med av kreft når man er 16, og det er å ha en unge som stryker med av kreft. Mamma svingte inn i den runde oppkjørselen bak kirken klokka 16.56. Jeg lot som jeg fiklet med oksygenflasken min et øyeblikk, bare for å få tiden til å gå. «Vil du at jeg skal bære den for deg?» «Nei, det går bra,» sa jeg. Den sylinderformede grønne tanken veide bare et par kilo, og jeg hadde en liten ståltralle til å trille den etter meg på. Den ga meg to liter oksygen i minuttet gjennom et kateter, en gjennomsiktig slange som delte seg like nedenfor nakken min, gikk over ørene og møttes igjen i neseborene. Hele dingsen var nødvendig fordi lungene mine var elendige til å være lunger. «Glad i deg,» sa hun da jeg gikk ut. «Og jeg i deg, mamma. Sees klokka seks.» «Få deg noen venner!» sa hun gjennom det nedrullede vinduet da jeg begynte å gå. Jeg ville ikke ta heisen, for det å ta heisen er en slags sistefaseaktivitet i støttegruppa, så jeg tok trappa. Jeg forsynte meg med en kjeks og skjenket litt saft i et
plastkrus, før jeg snudde meg. En gutt stirret på meg. Jeg var nesten helt sikker på at jeg aldri hadde sett ham før. Han var lang og muskuløs på en senete måte, og fikk den støpte barneskoleplaststolen til å se knøttliten ut. Mahognibrunt hår, rett og kort. Han så ut til å være på min alder, kanskje et år eldre, og han satt med halebeinet helt ute på stolkanten, med aggressivt dårlig holdning og den ene hånden halvveis nedi lomma på de mørke jeansene. Jeg så bort, plutselig oppmerksom på de tusen tingene som ikke var bra nok med meg. Jeg hadde på meg gamle jeans, som en gang hadde vært trange, men som nå var posete på rare steder, og en gul T-skjorte med bilde av et band jeg ikke engang likte lenger. Og håret mitt: Jeg hadde en sånn pasjefrisyre, og jeg hadde ikke engang giddet å børste den eller noe. Og dessuten hadde jeg latterlig oppblåste kinn, en bivirkning av behandlingen. Jeg så ut som en person med normal kropp og ballonghode. Bortsett fra at leggene mine var så tykke at det så ut som jeg ikke hadde ankler. Men likevel jeg kastet et veldig kort blikk på ham, og han satt fortsatt og så på meg. Det slo meg hvorfor det kalles øyekontakt. Jeg gikk inn i ringen og satte meg ved siden av Isaac, to stoler bortenfor gutten. Jeg kikket igjen. Han holdt fortsatt øye med meg. Okay, jeg sier det bare rett ut: Han var kjekk. Stirrer en ikke-kjekk gutt på deg uten å gi seg, så er det, i beste fall, pinlig, og i verste fall nesten som et overgrep. Men en kjekkas hm.