Margaret Stohl IKONER Roman Oversatt av Katrine Ørnehaug Dale
ICONS Copyright 2013 by Margaret Stohl Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave juritzen jr as 2014, Oslo www.juritzenjr.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsillustrasjon 2013 by Sean Freeman Omslagsdesign Hachette Book Group, Inc. Forfatterportrett: Vania Stoyanova Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-93304-23-4 (epub) ISBN 978-82-93304-12-8 (trykk)
GI SMERTEN ORD. William Shakespeare, Macbeth (gjendiktet av Morten Krogstad)
Til Lewis, forfatterpartner og forfatterens partner på sidene og utenfor
HUSK: DENNE BOK ER, SOM DE FLESTE BØKER, ULOVLIG Å SIRKULERE. Hvis en sympa finner deg i besittelse av denne boken, vil han ødelegge den og deg. Ta dette som en advarsel. IKONER / BOK 1 HUMANITETSPROSJEKTET Trykket for hånd omtrent våren 2080 ATD TILHØRER GRASS-FOLKETS FRIE PRESSE
PROLOG DAGEN DET ER EN liten grå prikk, på størrelse med en fregne, på innsiden av babyens lubne arm. Den kommer til syne innimellom, der hun sitter og veiver med den gule badeanden sin mens tårene triller. Moren hennes holder henne over det gamle keramikkbadekaret. De små føttene sparker hardere, og hun vrir seg over vannet. «Du kan klage så mye du vil, Doloria, men du skal nå bade likevel. Så føler du deg nok bedre, skal du se.» Hun lar datteren gli ned i det varme badekaret. Babyen sparker igjen, og spruter på det blåmønstrete tapetet over flisene. Vannet overrasker henne, og hun blir rolig. «Sånn, ja. Du kan ikke være trist i vannet. Det finnes ikke tristhet der.» Hun kysser Dolorias kinn. «Jeg elsker deg, mi corazón. Jeg elsker deg og dine brødre i dag og i morgen og hver dag til dagen etter himmelen.» Babyen slutter å gråte. Hun gråter ikke mens hun blir skrubbet og sunget for, rosa og ren. Hun gråter ikke mens hun blir kysset og svøpt i tepper. Hun gråter ikke mens hun blir kilt og lagt i vuggen sin. Moren smiler idet hun stryker en klam hårtust fra barnets varme panne. «Sov søtt, Doloria. Que sueñes con los angelitos.» Hun strekker seg for å slukke lyset, men rommet blir mørkt før hun når lysbryteren. På den andre siden av gangen stilner radioen midt i en setning, som om den ble slått av. På kjøkkenet svinner fjernsynssendingen til en liten prikk på størrelse med et nålestikk, og så til et svart ingenting.
Moren roper opp trappene. «Strømmen har gått igjen, querido! Sjekk sikringsskapet.» Hun snur seg tilbake og bretter teppehjørnet trygt under Doloria. «Ikke vær redd. Dette ordner papi.» Babyen suger på hånden sin, alle de fem knøttsmå fingrene, idet veggene begynner å riste. Murpuss virvler i luften som fyrverkeri, som konfetti. Hun blunker idet vinduene knuses, takviften treffer gulvteppet og skrikingen begynner. Hun gjesper idet faren hennes kommer rullende ned trappen som en morsom tøydukke som aldri reiser seg. Hun lukker øynene mens fallende fugler trommer mot taket som regndråper. Hun begynner å drømme idet morens hjerte slutter å banke.
Jeg begynner å drømme idet min mors hjerte slutter å banke.
1 GRATULERER MED DAGEN TIL MEG «DOL? GÅR DET bra?» Minnene svinner idet jeg hører stemmen hans. Ro. Jeg kan føle ham et sted inne i meg, det ukjente stedet hvor jeg ser alt, føler alle. Gnisten som er Ro. Jeg holder fast ved det, varmt og nært, som en kopp varm melk eller et tent lys. Og så åpner jeg øynene og kommer tilbake til ham. Alltid. Ro er her med meg. Han har det bra, jeg har det bra. Jeg har det bra. Jeg tenker det om og om igjen, til jeg til slutt tror på det. Til jeg husker hva som er ekte og ikke. Langsomt kommer den fysiske verden i fokus igjen. Jeg står på en sti halvveis oppe i en fjellside og ser ned på misjonsstasjonen. Geitene og grisene på jordet er små som maur her oppe fra. «Alt bra?» Ro strekker seg mot meg og rører ved armen min. Jeg nikker, men jeg lyver. Jeg har latt følelsene og minnene ta kontroll over meg igjen. Jeg kan ikke la det skje. Alle på misjonsstasjonen vet at jeg har en evne til å føle ting fremmede, venner, til og med grisen Ramona Jamona når hun