Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 184 NR. 3/2014 KR. 63,- Jacob Børresen Grunnloven og Forsvaret om det ideologiske grunnlaget for dagens forsvar Side 4 Odd Gunnar Skagestad Putins vei til Krim - og til Ukraina Side 14 Geir Ødegaard Ubemannede luftfartøyer elsket og hatet Side 26 Nils E. Naastad Bør Luftforsvaret ignorere utviklingen, stritte imot eller gripe mulighetene? Side 34 RETURUKE 48 INTERPRESS NORGE 0 3 9 770029 202907 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

Innhold Redaktørens spalte 3 Jacob Børresen: 4 Grunnloven og Forsvaret om det ideologiske grunnlaget for dagens forsvar Odd Gunnar Skagestad: 14 Putins vei til Krim - og til Ukraina Geir Ødegaard: 26 Ubemannede luftfartøyer elsket og hatet Nils E. Naastad: 34 Modernisering av luftmakten: Bør Luftforsvaret ignorere utviklingen, stritte imot eller gripe mulighetene? 4 14 26 Eystein L. Meyer: 40 Operasjon Shingle Jacob Klafstad: 46 Retrospektivt om kjeveog ansiktsskader blant krigsskader Fast stoff: Informasjon til medlemmene i OMS 54 NMT bøker 50 NMT debatt 32 NMT fokus 24 34 40 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 2

Norsk Militært Tidsskrift www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Redaktørens spalte Dette nummeret starter med å ta oss med til Eidsvoll og 1814. Det offisielle Norge har i år feiret Grunnlovens 200 årsjubileum i stor stil. I norsk tradisjon har de militære sidene ved dette spørsmålet ikke vært særlig framtredende. I dette nummeret av NMT belyser Jacob Børresen ulike koblinger mellom Grunnloven og Forsvaret. Deretter analyserer Odd Gunnar Skagestad situasjonen i vårt store naboland i øst. Hva er det president Putin egentlig vil, og hvordan bør vi tolke det som nå skjer i Russland? Etter Skagestads artikkel følger to artikler, av henholdsvis Geir Ødegaard og Nils E. Naastad, som belyser et felles tema fra litt ulike vinkler. Hva gjør ubemannede luftfartøyer med krigføring generelt, og hva gjør det med Luftforsvaret, eller burde ha gjort med Luftforsvaret, mer spesielt? Etter disse «luftige» artiklene, setter vi kursen til sjøs, og ser på den strategiske bakgrunnen for Operation Shingle i Italia i januar 1944. Siste artikkel ut i dette nummeret, er om en side ved krig man ofte glemmer, nemlig de medisinske konsekvensene av denne virksomheten. Nærmere bestemt belyser Jacob Klafstad den historiske utviklingen av behandlingen av hodeskader. Forsidebildet gjengir hendelsen som tvang Danmark-Norge over på Napoleons side i krigen, nemlig britenes ran av den dansk-norske marineflåten i 1807. (Maleriet: Flådens ran 1807 av Christian Mølsted (1894)). Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 3

AV JACOB BØRRESEN Grunnloven og Forsvaret om det ideologiske grunnlaget for dagens forsvar Det norske forsvaret er hjemlet i Grunnloven av 1814, både den av 17. mai og den av 4. november. Siden den gang har formuleringene om Forsvaret i Grunnloven endret seg i ubetydelig grad. Utviklingen av Forsvaret i vår egen tid kan derfor bare forstås fullt ut i lys av Grunnloven av 1814. Grunnlovsjubileet gir anledning til å se på hvordan de framherskende ideene i 1814 i brytningen mellom opplysningstid og romantikk, sentrale begreper som «stat» og «nasjon», bidro til å forme Grunnlovens bestemmelser om Forsvaret, under inntrykket av Napoleonskrigene som nettopp var slutt, og i lys av trusselen fra Sverige. Jacob Børresen er pensjonert flaggkommandør, og nå forsvarsanalytiker og uavhengig konsulent innen forsvars- og sikkerhetspolitikk, forsvarshistorie, strategi og militærteori. Han har utgitt bl a Forsvar uten trussel det norske forsvarets rolle og funksjon etter den kalde krigen (2005 ) og Torskekrig! Om forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt (2011). NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 4

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR Utviklingen av Forsvaret etter 1814 har også sammenheng med hvordan den suverene staten, som begrep og konsept, utviklet seg etter 1814, med hovedvekt på statens voldsmonopol, innad overfor egne borgere for å opprettholde ro og orden og respekt for loven, utad til forsvar mot aggresjon fra andre stater. Det er i stor grad disse forestillingene som er kilden til utformingen av og begrunnelsen, det ideologiske grunnlaget om man vil, for dagens norske forsvar. Ideene i 1814 I 1814 befinner vi oss idehistorisk i overgangen fra opplysningstiden til romantikken. Opplysningstiden faller i tid omtrent sammen med 1700-tallet. Det vil si at de fleste av grunnlovsfedrene på Eidsvoll i 1814 var formet og hadde fått sin utdannelse under opplysningstiden. Fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av 1800-tallet var romantikken den framherskende åndsretning. Grunnloven i 1814 ble således til i overgangen og spenningsfeltet mellom opplysningstid og romantikk. Under opplysningstiden hadde man hentet fram igjen antikkens og renessansens tro på den menneskelige fornuft. En sentral tanke var forestillingen om at mennesket har visse naturgitte, medfødte rettigheter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og likeverd ble levende. Andre sentrale ideer var toleranse, rettferdighet, menneskekjærlighet og individets ukrenkelighet. På det politiske plan stilte opplysningstiden krav om å avskaffe eneveldet, om folkesuverenitet, om menneskerettigheter, og om maktfordeling, som ga seg utslag i revolusjoner og uavhengighetserklæringer. De viktigste var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, som markerte løsrivelsen fra kolonimakten England, og den franske revolusjon i 1789, som kom som følge av nye idéer om frihet, likhet og broderskap og hvor den franske nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter. På slutten av 1700-tallet oppsto romantikken som reaksjon på opplysningstidens ensidige fornuftsdyrkelse, med vekt på fantasi og følelser. Man søkte tilbake til religionen og til middelalderens folkelige kulturliv. Mens opplysningstidens tanker, politisk sett, ledet i retning av liberal politikk, ga romantikken impulser i konservativ retning. Nasjonalismen, som ble en framherskende idestrømning på 1800-tallet rommet tankegods både fra opplysningstiden og romantikken. Nasjonalismen var både preget av politiske ønsker og krav om selvstyre for det man oppfattet som et nasjonalt fellesskap, og av ønsker og målsettinger om å undersøke nasjonens særtrekk og egenart gjennom studiet av eldre tiders kulturuttrykk. Den første, hva vi kunne kalle en statsborgerlig tilnærming, var preget av opplysningstidens idealer og mål om frihet, likhet og brorskap og en individualistisk tilnærming til forholdet mellom individ og samfunn. Den andre av romantikkens mer kollektivistiske forestillinger om det særpregede ved nasjonen. I 1814 var Norge formelt bare en provins i helstaten Danmark-Norge. Europa hadde helt siden 30-årskrigens slutt med freden i Westfalen i 1648, over en periode på mer enn 150 år, i stadig større grad blitt organisert i formelt suverene stater, definert ved avgrensede territorier og hvor statsmakten hadde monopol på bruk av voldsmakt, innad for å opprettholde ro og orden, utad til forsvar mot andre stater. Det føydale systemet fra middelalderen hadde skapt et nettverk av militære forpliktelser og allianser på tvers av landegrensene. Fra 1648 ble retten til å lage lover og holde seg med militære styrker stadig mer konsentrert i den suverene stat. Formelt var alle stater like. Men i fravær av noen overnasjonal myndighet var verdenssamfunnet av stater i realiteten et anarki hvor makt i stor grad var rett. En norsk hær var blitt etablert allerede i 1628, etter Christian IVs nederlag under 30-årskrigen, da keiserens tropper sto i Jylland og det var frykt for at de ville fortsette over til Norge. Denne nasjonale hæren besto imidlertid bare av bønder, og selv om den bygget på en ide om plikt, var den bare i liten grad forbundet med forestillinger om nasjonal solidaritet på tvers av stender. Det var først på slutten av 1700-tallet at man begynte å se forsvaret av fedrelandet som en hellig borgerplikt. Bakgrunnen finner vi i opplysningstidens dyrkelse av antikken og dens dyder, hvor selvoppofrelsen til de greske og romerske borgersol- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 5

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR Mange av de 112 Eidsvollsmennene var valgt fra Forsvaret. Tanken om at militære ikke skal ha oppfatninger om politiske spørsmål, er altså av langt yngre dato enn 1814. Maleriet er av Oscar Arnold Wergeland, og ble malt i 1885. dater ble sett som et ideal. Disse ideene fra antikken var blitt gjenoppdaget av Machiavelli under renessansen og ble derfra inkorporert i opplysningstidens tankeverden. En forsvarsplikt som konkret knyttet seg til fedrelandet var derimot først og fremst et produkt av romantikkens forestillinger, og ble ikke systematisk realisert på nasjonalt plan i Europa før etter den franske revolusjon. I Norge var ideene om en allmenn, rettighetsbasert, verneplikt oppe til debatt fra 1807 og utover. Det skjedde med henvisning til antikkens Sparta og samtidens Frankrike og gikk ut på at alle borgere, fra statsministeren til tiggeren, hadde samme plikt til å forsvare landet. Viljen til å ofre eget liv og troen på den nasjonale soldats overlegenhet ble koplet til forestillinger om kjærlighet til og plikt overfor Kongen, samfunnet og fedrelandet og til forsvar av hjem, eiendom, familien, kvinner, barn og gamle. Til dette kom at man framhevet forfedrenes, vikingenes, beundringsverdige eksempel på slagmarken. Ved å spille på forestillinger om felles historie, plikter, solidaritet, uavhengighet og hjemland, brukte borgerskapet flere av romantikkens nasjonale nøkkeltema og elementer i definisjonen av nasjon, nasjonalisme og nasjonal identitet. Men disse ideene fikk først en politisk dimensjon i 1814. Riksforsamlingen og Forsvaret På riksforsamlingen skapte de 112 valgte representantene en grunnlov som var den mest liberale i Europa. Men de kalte den ikke for demokratisk. Grunnlovsfedrene oppfattet ikke Norge som noe demokrati. Etter den franske revolusjon ble dette begrepet forbundet med radikalisme, blant de fleste i det europeiske borgerskap, som i stedet så på seg selv som liberale. Liberalisme besto på dette tidspunkt av en sterk tro på en tredeling av makten mellom en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt, som i Norge besto av Stortinget, Kongen og domstolene. Eidsvollsgrunn- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 6

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR loven sikret, i tråd med tidens politiske filosofi, en sterk utøvende kongemakt, som skulle forhindre «pøbelvelde» i stil med 1790-tallets Paris. Offiserene spilte en viktig rolle under utarbeidelsen av grunnloven. Hæren og sjøetaten hadde fått egne valgkretser og hele 35 av de 112 representantene var valgt i militære valgkretser. Men ikke alle 35 var yrkesmilitære. Femten av dem var underoffiserer eller menige soldater, i realiteten bønder. Eller for å si det på en annen måte: 37 av de 112 eidsvollsmennene var bønder og av disse var 15 også underoffiserer eller menige soldater. Også de fleste offiserene var nært knyttet til bondesamfunnet, det historikerne gjerne har omtalt som et militær-agrart kompleks. Og disse var på ingen måte lojale mot Christian Frederik, men opptrådte høyst selvstendig, også i militære spørsmål som var oppe til debatt på Eidsvoll. Riksforsamlingen slo fast at det selvstendige Norge skulle ha en krigsmakt. Forsvarets øverstkommanderende skulle være Kongen, men han hadde ikke myndighet til å overlate norske styrker i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke. Han kunne heller ikke slippe utenlandske styrker inn i Norge, annet enn som hjelpetropper i en forsvarskrig, og i så fall bare med Stortingets samtykke. Kongen hadde rett til å sammenkalle, begynne krig og slutte fred. Militære kommandosaker skulle saksbehandles for Kongen utenfor statsråd. Men ingen hadde rett til å adlyde en ordre dersom hensikten var å forstyrre Stortingets frihet og sikkerhet. Forsvaret kunne heller ikke benyttes mot statens egne borgere annet enn der det var fastlagt ved lov, eller ved opprør mot den alminnelige lov og orden, men da først etter at de lovparagrafer som forbyr opprør var blitt opplest for opprørerne høyt og tydelig tre ganger. Endelig fastslo Grunnloven, etter lang og heftig debatt hvor uenigheten var stor, at rekrutteringen til krigsmakten i prinsippet skulle skje på basis av alminnelig verneplikt, uten hensyn til fødsel eller formue. Utformingen av en konkret vernepliktsordning ble imidlertid utsatt til første ordinære Storting etter innstilling fra en komite som ble nedsatt på Eidsvoll, og den sørget for at det gamle systemet hvor det stort sett var bondesønnene som avtjente verneplikt ble videreført, mens bedremanns barn som før gikk fri. Norges Grunnlov og selvstendighetstrang har lange og kompliserte røtter, men det som satte størst bevegelse i snøballen var Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober 1813. Bildet er malt av Alexander Zaureweid i 1844. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 7

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR I 1814 ble det å stemme ved valg oppfattet som en rett, og det å verne landet som en plikt. I dag er forholdet kanskje motsatt? Bildet er fra frivillig jentesesjon i 2007. Fotograf: Fredrik Ringe/Forsvaret mediesenter. Prinsippet om lik og alminnelig verneplikt stammet fra den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og den franske menneskerettserklæringen av 1789, altså de viktigste ideologiske inspirasjonskildene for grunnlovsfedrene. I 1799 var det blitt innført individuell verneplikt for bondebefolkningen i Norge. Rent konkret var det imidlertid Preussen som inspirerte de militære representantene på Eidsvold til å gå sammen med bonderepresentantene for å få innført alminnelig verneplikt. Preussens katastrofale nederlag for Napoleons vernepliktshær i Jena i 1806 førte til en militarisering av stat og samfunn blant annet ved at Preussen innførte alminnelig og ubegrenset verneplikt. Og det skjedde nettopp i 1814. Forsvarsmakten ble styrket både tallmessig og ideologisk ved at folket, til gjengjeld for å delta i Forsvaret, fikk et fedreland å forsvare, som en av de prøyssiske militærreformatorene sa. Novembergrunnloven Verken Karl Johan eller de svenske forhandlerne var uten videre negativt innstilt til den liberale norske grunnloven. Karl Johan hadde jo en fortid som revolusjonssoldat i Frankrike. De svenske forhandlerne hadde stått i spissen for å oppheve det svenske eneveldet i 1809 og for innføring av et konstitusjonelt kongedømme med likhetstrekk til den norske grunnloven. De norske og svenske forhandlerne hadde dessuten felles interesse av å unngå alle tilløp til folkeoppløp og revolusjon i en urolig politisk situasjon. Grunnloven av 4. november ble derfor en modifisert Eidsvollsgrunnlov tilpasset svensk overstyre, men hvor Norge fikk beholde egne statsinstitusjoner som nasjonalforsamling, domstoler, politi og forsvar. Unionen mellom Norge og Sverige var også en militær allianse der hvert land var forpliktet til å komme det andre til unnsetning om det ble angrepet. Norge beholdt sin egen hær og marine og Stortinget vedtok forsvarsbudsjettene. Selv om kontrollen med utenrikspolitikken var i svenske hender, kunne norske myndigheter derfor påvirke det vi i dag ville kalle unionens sikkerhetspolitikk. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 8

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR Et svensk krav under forhandlingene hadde vært at grunnloven skulle åpne for gjensidig borgerrett for nordmenn og svensker. Bare dommerembeter og prestekall i Norge skulle forbeholdes nordmenn. Det ville i så fall ha ført til et felles norsk-svensk offiserskorps, slik det hadde vært i Danmark-Norge og slik det var i Russland-Finland. Men nordmennene sa nei. 17. mai grunnloven hadde forbud mot å overlate krigsmakten i fremmede hender uten Stortingets samtykke og at fremmede krigsmenn ikke kunne dras inn i riket uten Stortingets samtykke. Nordmennene forlangte, og fikk etter hvert gjennomslag for, at disse bestemmelsene skulle presiseres i forhold til svenskene. Begrunnelsen var erfaringene fra dansketiden som hadde skapt frykt for at flere tusen nordmenn kunne komme til å bli slaktet i utlandet mot nasjonens ønske. Den norske hæren hadde fra gammelt av vært organisert i to forband, linjen og landvernet. Kompromisset ble at landvernet ble reservert for bruk innenlands, mens Karl Johan fikk disponere linjen fritt. Marinen var delt i orlogsflåten med sjøgående fartøyer og skjærgårdsflotiljen med små rokanonbåter. Skjærgårdsflåten kunne også, med Stortingets godkjennelse, stilles til disposisjon for forsvar av unionen. Orlogsflåten kunne derimot også benyttes av Kongen i såkalt «angrepskrig» og var dermed den eneste del av det norske forsvaret som uten videre kunne brukes som instrument for unionsrikenes felles aktive utenrikspolitikk. Men selv orlogsflåten var avhengig av Stortingets godvilje, ettersom det var Stortinget som kontrollerte budsjettet og dermed også størrelsen på og driften av flåten. Dagens grunnlov Når det gjelder bestemmelsene om Forsvaret har dagens norske grunnlov i realiteten ikke endret seg fra grunnlovene fra 1814, men det er verdt å merke seg at bestemmelsen om landvernet, som ble tatt inn i Novembergrunnloven som beskyttelse mot svenskekongens misbruk av det norske forsvaret, er blitt stående. Da grunnloven 18 november 1905 ble endret for å avspeile unionsoppløsningen, skjedde det nemlig ingen substansielle forandringer når det gjaldt Forsvaret ut over de som fulgte av at Norge ikke lenger hadde felles konge med Sverige. Dette at vi nå for eksempel har fått kvinnelig verneplikt har ikke noe med grunnloven å gjøre. Den foreskriver allmenn verneplikt. Det er vernepliktsloven som er blitt endret og som har gjort at vi nå for første gang i Norges historie faktisk har allmenn verneplikt her i landet. Det ideologiske grunnlag for dagens norske forsvar Dagens norske forsvar er med andre ord fortsatt forankret i grunnlovsbestemmelser som er 200 år gamle. Og forståelsen av behovet for et nasjonalt forsvar, begrunnelsen for Forsvaret og at det er innrettet som et vernepliktsforsvar, er fortsatt forankret i forestillingene om den formelt suverene staten som ble utviklet etter avslutningen av 30-årskrigen ved freden i Westfalen i 1648 og i forestillingene om borgernes moralske forpliktelse til å forsvare fedrelandet som ble utviklet i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789. Forestillingene om den formelt suverene staten har imidlertid utviklet seg. Definisjonen av staten som et voldsmonopol, som jeg nevnte innledningsvis, stammer f. eks. fra Max Weber, en tysk jurist og økonom som skrev rundt forrige århundreskiftet. Og det er ikke tilfeldig ettersom det vel først var på denne tiden at noen stat i realiteten hadde evne til å opprettholde noe voldsmonopol innen egne grenser. Før det var begrensningene på infrastruktur, kommunikasjon, transportmidler og våpenrekkevidder slik at ingen stat hadde evne til å håndheve sin makt utenfor Er vernepliktens prinsipper fra 1814 like relevante i dag? Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvarets mediesenter. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 9

GRUNNLOVEN OG FORSVARET OM DET IDEOLOGISKE GRUNNLAGET FOR DAGENS FORSVAR en snever radius rundt hovedstaden og garnisonsbyene annet enn i korte perioder og da bare på enkelte steder av gangen. I vår tid er den beste indikasjon på at en stat ikke lenger fungerer blitt at den har mistet voldsmonopolet. Svake stater har gjerne et høyere voldsnivå enn sterke stater, og må noen ganger samarbeide med voldsutøverene og andre ganger rett og slett bare snu ryggen til. På den annen side er det beste kjennetegnet på en sterk stat, og i enda større grad en demokratisk stat, at utbredelsen av tilfeldig vold er sterkt redusert, og evnen til å kontrollere volden er blitt selve definisjonen på en nasjonalstat. Den første moralske oppgaven alle stater har er å beskytte innbyggerne mot å komme til skade. Mislykkes staten i det, har den mistet sin legitimitet. Det er derfor forfattere helt fra antikkens Sun Tzu i Kina, gjennom renessansens Niccolò Machiavelli i Italia til Henry Kissinger i USA alle påpeker at ansvar for beskyttelse alltid har kommet foran andre hensyn, inklusive hensynet til den daglige moral. Beskyttelse spiller en rolle fordi orden og trygghet er vesentlig, ikke bare for at livet skal fortsette, men også for at folk skal ha et godt liv. All forskning viser at politisk stabilitet og orden, rettsstat og rettferdighet, er avgjørende for folks lykke. Ansvar for beskyttelse står sentralt i samfunnskontrakten mellom staten og folket. Hos den engelske 1800-talls liberale filosofen John Stuart Mill er selvforsvar det eneste som rettferdiggjør å bruke makt mot andre. Og det eneste som rettferdiggjør begrensning av menneskenes frihet, er kravet til beskyttelse. Ansvar for beskyttelse kan med andre ord betraktes som en gjensidig avtale. Staten gir folket et tilbud (som er vanskelig å avslå): orden, forutsigbarhet, pålitelighet og velstand, i bytte for et minimum av lojalitet, innbetaling av skatter, avtjening av verneplikt osv. Avtalen lar seg opprettholde fordi truslene mot staten og truslene mot folket overlapper hverandre. For den enkelte innbygger er den største risikoen knyttet til faren for uro og vold, enten som resultat av invasjon av fremmede eller av anslag fra hjemlige kriminelle. På samme måte kommer den største trusselen mot statens makt og velstand fra faren for uro, enten utenfra eller fra egen befolkning. Fordi disse farene overlapper hverandre er det alltid grunnlag for en sosial kontrakt. Men kontrakten kan være høyst ubalansert og mange samfunn, som er mindre utviklet enn vårt, har vært nødt til å spørre seg om frykten for egne styresmakter ikke er større enn frykten for fremmede. Nøyaktig hvor langt staten bør gå for å beskytte samfunnet har derfor alltid vært gjenstand for skjønn, og ikke vært forankret i absolutte prinsipper. Helt fram til moderne tid ble de fleste republikkene og demokratiene ødelagt fordi de ikke var i stand til å beskytte seg selv og sine innbyggere. Liberale samfunn er alltid mer tilbøyelige til å være utsatt for ytre trusler, nettopp fordi de har tendens til å mislike militære verdier og derfor også nedvurdere utfordringene mot statens sikkerhet og interesser og behovet for et forsvar. Etter andre verdenskrig har vi fått FN-pakten som setter forbud mot krig, forbud mot bruk av makt, annet enn i rent selvforsvar. Men i fravær av en overnasjonal myndighet, med makt til å håndheve krigsforbudet i folkeretten overfor stater som bryter det, er det internasjonale samfunn av stater fortsatt i siste instans et anarki. Statene har derfor, også i vår tid, behov for et nasjonalt forsvar for å beskytte seg mot ytre trusler. Kilder: Berg, Roald: Norge på egen hånd. Norsk utenrikspolitisk historie bind 2 1905 1920. Universitetsforlaget, Oslo 1995. Berg, Roald: Profesjon, Union, Nasjon. Norsk forsvarshistorie bind 2 1814 1905. Eide forlag, Bergen 2001. Bjørgo, Narve, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union. Norsk utenrikspolitisk historie. Bind 1 fra middelalderen til 1905. Universitetsforlaget, Oslo 1995. Børresen, Jacob: Forsvar uten trussel. Det norske forsvarets rolle og funksjon etter den kalde krigen. Abstrakt forlag AS, Oslo 2005 Glenthøj, Rasmus: Skilsmissen dansk og norsk identitet før og etter 1814. Syddansk. Universitetsforlag, Odense 2012 Hobson, Rolf og Tom Kristiansen: total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Norsk forsvarshistorie. Bind 3 1905 1940. Eide forlag, Bergen 2001 Mulgan, Geoff: God og ond makt om staters vekst og fall, idealer og svik. Abstrakt forlag AS, Oslo. 2009. Sørensen, Øystein: Kampen om Norges sjel. Norsk idehistorie bind III 1770 1905. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 2001 Ulriksen, Ståle: Den norske forsvarstradisjonen militærmakt eller folkeforsvar? Pax Forlag A/S, Oslo 2002. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 10

Tillit i 125 år... Flytting dør til dør Flytteheis Innen- og utenlands Lagring - Assuranse Containere oversjøisk Industri - Kontor - Privatflytting TRANSPORT AS - Siden 1889-72 900 900 E-post Internett flytting@vinjes.no www.vinjes.no NORSK FLYTTEFORBUND NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 11 Når kvalitet og service teller! Østre Rosten 98 B, 7075 TILLER - TRONDHEIM

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 12

NORSK FLYTTEFORBUND LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB 184184, Økern, Økern 0510 0510 OsloTlf: Oslo, Tlf. 23 40 2303 4010 03 10 Fax: 22 97 71 21 33 99 68 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - From Defence to Medical equipment flytting@vinjes.no Se mer om oss på... 72 900 900 and everything in between. vinjes.no Your EMS partner www.kitron.com NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 13

PLANER OG REALITETER AV ODD GUNNAR SKAGESTAD Putins vei til Krim - og til Ukraina Nyheten om at Russlands president Boris Jeltsin 9. august 1999 hadde gitt statsminister Sergej Stepasjin sparken og i hans sted hadde utnevnt Vladimir Putin, vakte både forbauselse og en viss hoderysting i Moskva. Stepasjin hadde tross alt sittet i jobben i snaut tre måneder, og hadde knapt hatt tid til å vise seg tilliten verdig. Men det som virket særlig pussig, var at Jeltsin blant alle tenkelige kandidater hadde valgt nettopp Putin, - en mann som i politisk henseende kun ble oppfattet som en blek kopi for ikke å si kloning av forgjengeren. Dette var noe som minst av alt bar bud om noen fornyelse. Karakteristisk for reaksjonen i Moskva var følgende avisoverskrift: - Jeltsin skifter ut Stepasjin med Stepasjin! Odd Gunnar Skagestad har bakgrunn som fagdirektør i Utenriksdepartementet, og har lang erfaring med vår store nabo i øst. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 14

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA Året 1999: OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia, - og Vladimir Putin Selv om utnevnelsen var overraskende, var Vladimir Vladimirovitsj Putin på ingen måte et ubeskrevet blad. Mens forgjengeren Stepasjin tidligere hadde vært justisminister og innenriksminister med ansvar for politietaten kom Putin fra sikkerhetspolitiet FSB (og dets forgjenger KGB). Undertegnede hadde på denne tiden permisjon fra Utenriksdepartementet (UD) for oppdrag for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), hvor jeg tjenestegjorde som leder for OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia. Selv om Støttegruppen primært var stasjonert i Groznyj, innebar oppdraget også utstrakt kontakt og dialog med russiske sentralmyndigheter på høyt nivå i Moskva. Det var derfor en sak av relativt rutinemessig karakter da jeg i slutten av mars 1999 bad om et møte med FSBdirektør Putin, med formål å utveksle synspunkter på utviklingen i Tsjetsjenia og mer spesielt, innhente FSBs syn på hvordan Støttegruppen kunne bidra i så måte. Det drøyet imidlertid med svar, og vårt møte fant først sted 27. april. I mellomtiden hadde Putin fått et nytt verv: I tillegg til stillingen som direktør for FSB, var han nå også blitt utnevnt til sekretær for Russlands Nasjonale Sikkerhetsråd, og kombinerte dermed to av landets mest sentrale maktposisjoner dette ikke minst med hensyn til russisk politikk overfor utbryterstaten Tsjetsjenia. Møtet med Putin fant sted på hans kontor i det gamle KGB-hovedkvarteret ved Ljubjanka-plassen en bygning som jeg hadde besøkt noen år tidligere, om enn i andre ærender. Førsteinntrykket av FSBdirektøren var en velkledt, slank og øyensynlig veltrent person med spenstig gange, litt under middels høyde og med et fast, men raskt og forretningsmessig håndtrykk. Mens jeg selv var ledsaget av min nestleder, en tsjekkisk oberstløytnant ved navn Pavel Podhorny, stilte Putin for anledningen alene og lot til å være høyst komfortabel med det. Samtalen, som foregikk på russisk og som varte en times tid, brakte ingen banebrytende resultater. Den gav imidlertid et interessant innblikk i den rådende tenkemåte - i Kreml så vel som for Putins eget vedkommende. I Støttegruppens aktivitetsrapport for tidsrommet 16.-30. april 1999 ble inntrykkene fra møtet med Putin gjengitt som følger: On April 27 the AHoG 1 accompanied by his staff paid a visit to the Chairman of the RF Security Council and Director of the Bureau of National Security (FSB), Mr. Vladimir Putin. The meeting took place at the FSB headquarters in Moscow. Mr. Putin also emphasized Russia s willingness to continue the negotiating process with Chechnya based on principles of mutual denunciation of armed confrontation and further engagement in constructive cooperation. Both sides should prepare conditions guaranteeing personal security, safe travel, economic and social development and last but not least the securement of the national interests of the Russian Federation and basic rights of peoples of all nationalities. Nowadays Mr. Putin said the security situation is completely out of control. Political opponents have managed to isolate Maskhadov 2 by surrounding Grozny with a threefold ring of opposition military bases under control of the so-called field commanders. The field commanders also started production of large amounts of synthetic narcotics which are flooding American and other Western countries markets. Of course he added Russia will overcome the present crisis and bring the situation in Chechnya under control with the help and in cooperation with other North Caucasus regions. Faced by Chechens aggressive brutality, federal and regional authorities will consolidate their efforts to normalize the situation in the region. Mr. Putin also emphasized OSCE s important role and prestige. He warmly welcomed the AG s constructive efforts to fulfill its mandate by developing its activities in Chechnya despite difficulties and risks involved. He warned that the present situation in Chechnya remains too dangerous to risk the life of the expatriate members of the AG by travelling to Grozny. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 15

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA Geopolitikeren Aleksandr Dugin betegnes ofte som hjernen bak Putins anneksjon av Krim. Å tro at man kan lese en person ved å tolke vedkommendes såkalte kroppsspråk vil som regel bære galt av sted. Det kan likevel være interessant å observere og gjøre seg enkelte betraktninger omkring en persons væremåte og fremtreden. Etter å ha tilbrakt til sammen syv år av mitt liv i offisielt ærend i Russland og den fordums Sovjetunionen har undertegnede møtt et utall russiske myndighetspersoner, og hatt anledning til på nært hold å iaktta et mangfold av karakteristiske væremåter det være seg joviale, temperamentsfulle, hånlige, brautende, truende, innsmigrende, flåsete, intense, påtatt elskverdige, uoppmerksomme, bombastiske, sjarmerende, nedlatende, spøkefulle eller gretne. Ingen av disse beskrivelsene kunne passe på Putin. Dette var en person som utelukkende gav inntrykk av å være fokusert på sak, et inntrykk som bare ble understreket ved et lett flakkende blikk og hans enkle, direkte og noe stakkato måte å snakke på. Ytterligere møter mellom Støttegruppen og FSBs ledelse fant ikke sted, og utviklingen etter at Putin tiltrådte som statsminister i august senere samme år skulle etter hvert føre til at OSSEs forhold til de russiske sentralmyndighetene ble gradvis mer anstrengt. Den Annen Tsjetsjenske Krig Et forvarsel om den tilspissede situasjonen som skulle komme, inntraff i midten av august da velutrustede og velorganiserte tsjetsjenske geriljagrupper gikk til væpnede angrep på flere landsbyer i den nordkaukasiske naborepublikken Dagestan, hvor de i ukevis engasjerte store russiske styrker i omfattende kamphandlinger. Denne utviklingen ble utnyttet av de føderale myndighetene til å skape en stemningsbølge i favør av russisk militær aksjon for å gjenopprette lov og orden i regionen. Få dager senere var den såkalte annen tsjetsjenske krig et faktum, i form av en storstilet operasjon for å tvinge utbryterrepublikken i kne. Angrepene ble innledet den 3. september med massive bombetokt fra luften, noe som fortsatte daglig gjennom de påfølgende fire ukene. Fra den 1. oktober ble offensiven utvidet til også å omfatte bakkestyrker. Samtidig, dvs. i tidsrommet 4.-16. september, inntraff en serie terror-bombeattentater hvor flere boligblokker (i Moskva, samt i byene Volgodonsk og Bujnaksk) ble sprengt i luften, med det resultat at til sammen 293 mennesker mistet livet og 651 kom til skade. I Moskvas kommentatormiljø var spørsmålet om hvem som stod bak bombeattentatene gjenstand NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 16

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA for omfattende spekulasjoner. Flere sentralt plasserte personer uavhengig av hverandre - uttalte i samtaler med undertegnede at Hvis du vil vite hvem som står bak disse ugjerningene, må du ikke søke svaret i Tsjetsjenia, men her i Moskva. I dette lå det en forsiktig men klar antydning om at attentatene var provokasjoner, utvirket av kretser som stod de sentrale maktorganer nær. De russiske myndigheter la imidlertid straks skylden på tsjetsjenske terrorister, noe som ytterligere skjerpet den anti-tsjetsjenske stemningsbølgen i russisk opinion. Denne såkalte annen tsjetsjenske krig adskilte seg på vesentlige punkter fra den forrige første tsjetsjenske krigen, dvs. det felttoget som ble innledet ved juletider 1994 og som hadde endt med Khasav- Yurt-avtalen om våpenstillstand 31. august 1996. Den gang hadde de føderale russiske styrkene lidd flere ydmykende nederlag, noe som var blitt bredt formidlet til omverdenen så vel som overfor et russisk publikum gjennom den aktive tilstedeværelsen av russiske og internasjonale uavhengige nyhetsmedia og observatører. 3 Humanitære og frivillige organisasjoners virksomhet herunder ikke minst de russiske soldatmødrekomitéer - bidro også til å skape en innenlandsk opinion mot krigføringen. I krigen som tok til i september 1999 hadde de russiske føderale myndigheter derimot full regi over begivenhetene og sørget for å ha opinionen på sin side. Uavhengige russiske eller internasjonale nyhetsmedia var ikke lenger tilstede i Tsjetsjenia, og det ble lagt et tett lokk på nyhetsformidlingen. I Tsjetsjenia fantes det heller ikke lenger noen internasjonale humanitære organisasjoner eller observatører som eventuelt kunne rapportere til omverdenen om hva som foregikk. 4 Det eneste unntaket i så måte var OS- SEs Støttegruppe, som fortsatt hadde en rudimentær tilstedeværelse i Tsjetsjenia samt et kontor i Moskva. Følgelig falt det i undertegnedes lodd å motta en strøm av henvendelser fra president Maskhadov og andre representanter for de tsjetsjenske myndigheter, samt fra tsjetsjenske og andre humanitære og frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, med til dels fortvilte rapporter om terror og overgrep mot sivilbefolkningen og bønn om hjelp fra det internasjonale samfunn. Fra Støttegruppens side var det ikke stort en kunne gjøre i så måte bortsett fra å bringe situasjonen til omverdenens kunnskap ved å videreformidle de tsjetsjenske henvendelsene til OSSEs formannskap (som den gang var norsk UD) samt til OSSEs sekretariat i Wien. 5 Det er ikke for sterkt sagt at dette vakte betydelig mishag i Kreml. Den 24. september ble undertegnede således kalt inn på teppet til det russiske utenriksministerium (vanligvis omtalt som MID for Ministerstvo Inostrannykh Del ), hvor viseutenriksminister Vladimir Tsjizjov i krasse ordelag erklærte at mine aktiviteter gikk ut over Støttegruppens mandat og at russerne skulle ha seg frabedt at jeg drev med denne type rapportvirksomhet (som førte til at omverdenen ble oppmerksom på de russiske menneskerettighetsbrudd m.v.). 6 For godt mål ble samme budskap samme dag fremført overfor norsk UD av den russiske chargé d affaires i Oslo, samt av den russiske OSSE-ambassadør i Wien overfor sin norske kollega Kai Eide. Sistnevnte fant dette så vidt foruroligende at han fant å måtte sende en bekymringsmelding hjem til UD. Kritikken av Støttegruppen (herunder av undertegnede, ved navns nevnelse) ble også fulgt opp av russisk presse, i formuleringer som åpenbart var inspirert av kilder som stod MID nær. OSSEs Støttegruppe til Tsjetsjenia oppholdt seg i Russland på den russiske regjerings nåde. Det var således temmelig begrenset hva den kunne utrette om den ikke skulle risikere å bli utvist, og for undertegnedes vedkommende gikk oppdragets varighet mot slutten (utløp medio januar 2000). Militært sett skulle den annen tsjetsjenske krig bli en langtrukken affære og ingen ubetinget suksess. Avgjørende for Vladimir Putins videre karriere var imidlertid at han vant informasjons- og propagandakrigen både utad overfor omverdenen og innad overfor den hjemlige opinion. Godt hjulpet av tsjetsjenernes egne feilgrep feilgrep som blant annet medførte at det knapt ble mulig for utenforstående å skjelne mellom bona fide separatister og jihad-inspirerte terrorister lyktes det Putin å skaffe seg definisjonsmakten: Makten til å bestemme hva Tsjetsjenia-konflikten handlet om, makten til å definere hva som var sant og hva som var usant, hva som var riktig og hva som var galt. Da Boris Jelt- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 17

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA I klassisk statsvitenskapelig begrepsbruk er geopolitikk betegnelsen på en kvasi-vitenskapelig ideologi som ble utviklet på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall, med det formål å legitimere territoriale utvidelser på andre staters bekostning. Man tyr ofte til historiske analogier for å beskrive vår egen tid. Men hvilke krav bør vi stille til slike paralleller? sin ved årsskiftet 1999-2000 brått annonserte at han gikk av som president, stod statsminister Putin klar til å overta, og han skulle siden den gang komme til å dominere russisk politikk med tiden med stadig sterkere preg av å være Russlands enehersker. På sporet av et handlingsmønster Hva har alt dette med Krim og Ukraina anno 2014 å gjøre? Mye har vært sagt og skrevet om Putins motiver, beveggrunner, argumentasjon (form så vel som innhold) og ikke minst hans handlingsmønster modus operandi i forbindelse med anneksjonen av Krim og destabiliseringspolitikken vis-à-vis Ukraina. En av de beste analysene stod å lese i Anders Åslunds kronikk Putin følger nazistenes lærebok i Aftenposten 24. mars 2014. Den anerkjente svenske forskeren og Russlands-kjenneren listet her opp hele 12 punkter hvor Putin brukte de samme argumentene for å annektere Krim som Hitler-Tyskland i 1938-39 brukte for å annektere nabolandene. Det er ikke vanskelig å si seg enig med Åslund i at Putins tale i Kreml 18. mars gav en uhyggelig følelse av déjà-vu. I sin artikkel Putins politikk i det nære utland (NMT 2/2014) advarer riktignok Øistein Espenes mot denne typen historiske analogier. En gammel strategisk dyd er å forsøke å sette seg inn i motstanderens tenkemåte og motiv, og da fremholder Espenes er det mer fruktbart å forsøke å forstå Putin på russiske premisser, enn på tyske nazistiske anno 1938. Til dette bør det imidlertid bemerkes at også angjeldende premisser har adskillig mer til felles enn hva man kanskje skulle like å tro. I tillegg til de mer åpenbare analogier som Åslund peker på, gjelder dette det felles underliggende geopolitiske tankegods (se eget avsnitt i det etterfølgende) samt, ikke minst, den systematiske fremdyrkelsen av følelsen av nasjonal forurettethet (jfr. nazistenes Dolkestøt -legende) i den russiske befolkningen og appellen til de revansjistiske strømningene som dette gir næring til. Men følelsen av déjà-vu strekker seg ikke bare til Åslunds 12 punkter og analogien med Nazi-Tyskland. Vi kan også se klare likhetspunkter mellom Putin og hans modus operandi før og nå i 1999 og i 2014. Og mer spesielt kan vi se likheten med hvordan han den gang som nå lyktes i å vinne informasjons- og propagandakrigen samt å vinne og beholde definisjonsmakten. Oppskriften den gang var å mobilisere den hjemlige opinion, marginalisere eventuelle kritiske røster, sørge for at de hjemlige nyhetsmedia lydig fulgte signalene fra Kreml, og ikke NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 18

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA minst sørge for å utestenge uavhengige og vestlige nyhetsmedia, samt internasjonale observatører og organisasjoner. I 1999 kunne Putin styre informasjonsflyten slik at den smule sympati som verdenssamfunnet tidligere måtte ha hatt for tsjetsjenerne og deres sak, stort sett fordunstet. Og da islamistiske terrorister 11. september 2001 slo til mot tvillingtårnene i New York, kunne Putin med stor overbevisningskraft fortelle sin amerikanske kollega George W. Bush om hvilken rettferdig strid Russland hele tiden hadde ført mot deres felles fiender. 8 Georgia august 2008 Da Russland i august 2008 gikk til angrepskrig mot Georgia, var oppskriften den samme: Sørge for en ensrettet nyhetsdekning, nekte internasjonale observatører og organisasjoner (FN, OSSE) tilgang til operasjonsområdene. Siden 1993 hadde FN således hatt et sendelag ( United Nations Mission to Georgia, fork. UNOMIG) med stedlige observatører i Tbilisi og Sukhumi med mandat for blant annet å overvåke våpenstillstandsavtalen mellom Georgias sentralregjering og separatistmyndighetene i Abkhazia. Likeledes hadde OSSE ( OSCE Mission to Georgia ) siden 1992 hatt et omfattende nærvær i landet for blant annet å fremme forhandlingene om en løsning av den georgisk-ossetiske konflikten, fra 1993 med mandat utvidet til også å yte støtte til den FN-ledede fredsprosessen med hensyn til Abkhazia. I kjølvannet av invasjonen i 2008 sørget Russland for at FNs og OSSEs mandat ikke ble fornyet med andre ord at disse upartiske sendelagene ble sparket ut av regionen. Samtidig gikk den russiske strategi ut på å monopolisere produksjon og formidling av informasjon (inkl. desinformasjon) om hva som hadde foregått, og således vinne propagandakrigen og beholde grepet om definisjonsmakten. Slik lyktes det Putin langt på vei å vinne aksept for myten om at det var Georgia som hadde startet krigshandlingene, samt å overbevise vestlige lands myndigheter, nyhetsmedia og politiske kommentatorer om at krigen egentlig var «The Empire Strikes Back» Amerikansk filmtitel (1980) Georgias egen skyld. En hel katalog av betraktninger til støtte for denne oppfatningen ble iherdig solgt inn til omverdenens kommentariat, som villig gjentok besvergelsene: At Georgia var aggressoren; at Russland hadde rett og plikt til å beskytte befolkningen i Abkhazia og Syd-Ossetia mot georgiske overgrep; at Georgias president Saakasjvili var en uansvarlig og vørdsløs fyr som hadde opptrådt utillatelig provoserende; at amerikanerne og britene hadde krenket Russlands legitime geopolitiske interesser ved å stille i utsikt at Georgia kunne bli medlem av NATO; osv. Etter at det nå er gått seks år, har det meste av dette sunket inn og blitt den toneangivende og aksepterte virkelighetsforståelsen også i Vesten Norge innbefattet. Krim februar/april 2014 I 2014 ser vi atter en gang mønsteret gjenta seg. Først for Krims vedkommende: I tillegg til operasjonene på bakken (infiltrasjon, mobilisering av femtekolonnister, destabilisering, deretter regulære militære aksjoner av invaderende enheter så vel som med utgangspunkt i stedlige baser osv.) omfattet virkemidlene styring og manipulering av informasjonsflyten og utestenging av internasjonale organisasjoner og observatører. 9 Samtidig ble det ført en målrettet propagandakrig med sikte på å få omverdenen til å forstå at Krim egentlig var en naturlig del av Russland og at anneksjonen således bare måtte betraktes som en gjenoppretting av tingenes naturlige tilstand, - en normalisering tilbake til det som var den opprinnelige og historisk rettferdige ordning. I lys av de tidligere erfaringer er det påfallende hvor overraskende anneksjonen av Krim kom på vestlige observatører. Selv en kapasitet som forskeren Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) av mange ansett som Norges fremste Ukraina-kjenner mente så sent som i slutten av februar i år at det ikke var særlig store muligheter for at Krimhalvøya skulle rive seg løs fra Ukraina. 10 Mindre enn fire uker senere var ikke løsrivelsen bare et faktum, halvøya var endog blitt formelt annektert av Russ- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 19

PUTINS VEI TIL KRIM...OG TIL UKRAINA land. Men i storpolitikken gjelder ofte som det heter i TV-serien X-files : - Du tror det ikke før du ser det! Selv om Putin forsøkte å gi anneksjonen et skinn av legitimitet ved avholdelsen av en farsemessig folkeavstemning, kan han neppe ha trodd at innlemmelsen av Krim ville forløpe helt uten protester fra vestlig hold. Hvilket selvsagt også skjedde protester pliktskyldigst ledsaget av forsiktige trusler om sanksjoner, hvor hovedargumentet fra vestlig side var at Russlands opptreden var et brudd på folkeretten. På dette ene punktet har fordømmelsen vært tilnærmet unison også i vestlige inkl. norske nyhetskommentarer: - Javisst, den russiske handlemåten er klart nok folkerettsstridig. Men på den annen side? Samtidig med fordømmelsen har det gjerne blitt gitt uttrykk for balanserende betraktninger og synspunkter, til dels i spørsmåls form: Er det ikke så at majoriteten (over 58 %) av befolkningen på Krim er russere? 11 Er det ikke riktig at også disse bør ha nasjonal selvbestemmelsesrett? Og er det ikke så at Krim helt siden 1774 var en del av det russiske imperium, og bare har vært en del av Ukraina siden 1954 og dette kun fordi Nikita Khrusjtsjov var full eller fikk et anfall av gavmildhet? 12 Og hva betyr egentlig abstrakt folkerett, sett opp mot stormaktens konkrete og legitime geopolitiske interesser? Og hvis alternativet var å sette verdensfreden i fare, var det ikke da like greit at det gikk som det gikk? Det er påfallende hvordan slike selektive geografiske og historiske fakta (les kortslutninger) har gått rett hjem i det norske kommentariat. Jo da, hvis alternativet er å sette verdensfreden overstyr, er det kan hende greiere å la folk som Putin ta seg til rette overfor svakere naboland. Og da behøver vi ikke engang være så ufine å minne om Neville Chamberlains triumferende erklæring etter München-forliket i 1938 om at This means peace in our time. Men behøver vi samtidig la Putin vinne kampen om vår virkelighetsforståelse definisjonsmakten? «Sannheten er krigens første offer» Aiskylos, gresk dramatiker (525-456 f.kr.) Geopolitikk et problematisk begrep I så måte er uttrykket legitime geopolitiske interesser problematisk. Blant de mer innsiktsfulle norske utenrikspolitiske kommentatorer finner vi NUPI-forskeren Sverre Lodgaard, som i en artikkel i Aftenposten 27. mars gav til beste enkelte tankevekkende betraktninger omkring begrepet geopolitikk og Putins handlemåte med hensyn til Krim. (Det må her innskytes at blant det politiske kommentariat for øvrig brukes geopolitikk og geopolitisk slapt og gjennomgående som nærmest verdinøytrale begreper fyllord som muligens skal forlene deres utenrikspolitiske analyser med et skinn av innsikts- og meningsfylde). Lodgaard viser imidlertid i sin artikkel at han har orden på begrepene, idet han fortjenstfullt nok påpekte at Geopolitikken er stats- og maktorientert og gjennomsyret av nullsum-tenkning samt at Geopolitikken kjenner ikke folkeretten. 13 I klassisk statsvitenskapelig begrepsbruk er geopolitikk betegnelsen på en kvasi-vitenskapelig ideologi som ble utviklet på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall med det formål å legitimere territoriale utvidelser på andre staters bekostning, nettopp ut ifra nullsum-tenkning og ut ifra den tankegang at makt = rett. Geopolitikkens berøringspunkter med den nazistiske ideologi var selvsagt åpenbare, og i sin utenrikspolitikk baserte Hitler seg på geopolitisk tenkning, argumentasjon og retorikk ( Lebensraum, Heim ins Reich ). Som Anders Åslund påpekte i sin forannevnte kronikk, var Putins handlemåte ved anneksjonen av Krim en blåkopi av Hitlers aksjoner i 1938-39, og hans argumentasjon for anneksjonen et presist ekko av Hitlers geopolitiske retorikk. Likevel valgte Lodgaard i sin artikkel å hevde at Annekteringen av Krim har ingenting med Hitler å gjøre. NUPI-forskeren hevdet videre at selv om Putins tale 18. mars hadde flere utfordrende nasjonalistiske og revisjonistiske elementer, finnes det andre måter å forstå annekteringen til en leder som i likhet med Hitler har samlet mye makt i sine hender, nemlig: Nasjonale, geopolitiske interesser forklarer NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 20