Ubåtjakt i norske fjorder

Ubåtjakt i norske fjorder omhandler perioden a seil og årer til damp r skrevet andre del var preget av nøytraliringen i Nato. Tredje del ndler Sjøforsvarets betydbeskyttelsen av suverene i internasjonale operasjoteresse for maritim og Bjørn Terjesen Tom Kristiansen Roald Gjelsten Sjøforsvaret i krig og fred Bjørn Terjesen Tom Kristiansen Roald Gjelsten Sjøforsvaret i krig og fred Langs kysten og på havet gjennom 200 år Kommandørkaptein Bjørn Terjesen (f. 1959) er historiker fra Universitetet i Bergen og førstelektor ved Sjøkrigsskolen. Han gjennomførte Sjøkrigs skolens operative linje 1981 1984 og Führungs akademie der Bundeswehr 2001 2003. Etter operativ tjeneste i Kystartilleriet og allsidig stabs- og skoletjeneste har Terjesen siden 1997 undervist og forsket ved Sjøkrigsskolen innen fagområdet sjømakt og sikkerhetsstudier. Han har spesialisert seg på norsk sjøkrigshistorie og norsk politisk historie med hovedvekt på per ioden 1807 1905, og har publisert flere bøker og artikler. Det ble bruk terneraketter og synkeminer, men ingen fremmede ubåter ble tvunget til overflaten. Var ubåtjaktene i norske fjorder under den kalde krigen en fiasko? Nei, mener kommandør Roald Gjelsten som har gått gjennom de nedgraderte dokumentene. Tom Kristiansen (f. 1953) er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han disputerte ved Universitetet i Bergen og har hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Kristiansens interessefelt er militær tenkning, europeisk diplomatisk historie og krigs- og militærhistorie etter 1814. Han har blant annet publisert Total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Norsk forsvarshistorie 1905 1940, bind 3 (med Rolf Hobson, 2001), Navies in Northern Waters 1721 2000 (med Rolf Hobson, 2004) og Tysk trussel mot Norge? Forsvarsledelse, trusselvurderinger og militære tiltak før 1940 (2008). Kommandør (p) Roald Gjelsten (f. 1943) ble uteks aminert fra Sjøkrigsskolen i 1967 og har en M.Sc. i operasjonsanalyse fra US Naval Postgraduate School 1978. Han var stipendiat ved NUPI 1985 1986. Gjelsten har variert sjøtjeneste, samt tjeneste ved Sjøkrigsskolen, Forsvarets stabsskole og Sjøforsvarsstaben. Han har utgitt en rekke arbeider om sjømilitære og sikkerhetspolitiske spørsmål, blant annet Verktøy for fred: Sjøforsvaret og sikkerhet i 90-årene (1993) og Simulert forsvar? Forsvarets forskningsinstitutt og Sjøforsvaret ulike tilnærminger til forsvarsplanlegging (2001). 19.08.10 10.04 Boken Sjøforsvaret i krig og fred tar for seg to hundre år med høy sjø og kraftig sjøsprøyt. Den siste tidsepoken, fra 1960 til våre dager, blir behandlet av kommandør Roald Gjelsten, en periode der jakten på fremmede ubåter i norske fjorder når et dramatisk høydepunkt. Enkelte søk var førstesidestoff i alle aviser - også i utlandet, dag etter dag. VG leiet til og med et eget helikopter for å overvåke det hele. Den meste omtalte ubåtjakten ble innledet i november 1972 i Sognefjorden. I løpet av jakten deltok fire fregatter, åtte MTBer, en rekke norske ubåter, Orionfly og to britiske Sea King anti-ubåthelikoptre. Jakten i Sognefjorden ble ledet av kommandørkaptein Bjarne Grimstvedt (tv) senere admiral. Fremdeles er det strid om saken. I 2005 stod Grimstvedt fram og hevdet at det ikke var noen ubåt i Sognefjorden. Forsvarssjef (1963-1971) admiral Folke Hauger Johannesen trodde at ubåtrapportene fra kystens folk var korrekt. - Den interne oppsummering i ettertid var at man gjorde en taktisk tabbe. I stedet for å gå dypt inn i fjorden i offensive søk, burde man lagt en defensiv sperrelinje ved det grunne utløpet der den fremmede ubåten måtte passere ut etter endt oppdrag, sier Gjelsten. Han er den første marineoffiser som har fått se det avgraderte materiale i forskningsøyemed. Vanskelig forhold I alle norske fjorder ligger det saltvann og ferskvann i lag. Dette i tillegg til temperaturforskjellene, gjør det ofte vanskelig å finne ubåter. Under operasjonen i Sognefjorden var det nesten umulig å finne ubåter med de sonarene norske overflatefartøyer var utstyrt med, slo FFI fast i en rapport i 1973, en rapport som nå er nedgradert. - Men var det en ubåt i Sognefjorden? - Vi vet ikke sikkert. Det hersket ulike syn i Sjøforsvaret, mange av dem som deltok i jakten var på ingen måte overbevist. Derimot gikk forsvarsminister Vidar Kleppe (V) ut på Dagsrevyen og sa: Av hensynet til mannskapenes liv sparte vi 16

Til sammen 16 marinefartøy deltok i ubåtjakten i Sognefjorden i 1972. Den pågikk i 16 dager og fikk bred mediadekning. ubåten Utad satte ble det altså satt punktum. Internt fastslo også daværende forsvarssjef (1972-77) Fredrik Zeiner- Gundersen at det var en sikker ubåt i Sognefjorden som var kom seg ut i internasjonalt farvann. Mange i analysemiljøet var derimot i tvil, sier Gjelsten Lokalbefolkningen viktig Rapporter om ulike ubåter langs norskekysten økte på 60-tallet. Kystfolket meldte fra og sto fram i media. Forsvaret derimot holdt lenge en lav profil av redsel for at stor mediastøy skulle gi grobunn for uro og en haug av useriøse meldinger. Forsvarssjef (1963-71) admiral Folke Hauger Johannessen besluttet etter en del betenkningstid å gå aktivt ut i media i 1966. Budskapet var at Forsvaret så meget alvorlig på meldingene. Etter dette utspillet forventet man en sterk økning i antall observasjoner. Men det motsatte skjedde. De gikk ned. Forsvarssjefens konklusjon var at de som sendte ubåter hadde tatt poenget og redusert aktiviteten. Tilliten til kystens folk ble bekreftet og styrket. Men i hele perioden var det likevel en løpende diskusjon innad i Forsvaret: Hvor pålitelige var observasjoner fra lokalbefolkningen? - Her var det ulike syn. Noen var svært skeptiske. Da for eksempel en ishavskipper med 30 års erfaring kontaktet Sjøforsvaret og rapporterte om en ubåt i periskopdybde fikk han til svar av en yngre, noe arrogant offiser: Er du sikker på at det ikke var en vågehval? - Slike episoder styrket jo ikke båndene mellom kystens folk og Sjøforsvaret. Men på topplan understreket man sterkt at alle meldinger måtte tas på alvor. For å understreke dette ble det etter hvert rutine å sende et fly eller et overflatefartøy for å undersøke forholdene. Dette sendte også et signal til lokalbefolkningen om at man tok rapportene på alvor. Hvis ikke kunne meldingene snart tørke inn og det Usikker statistikk Datagrunnlaget over ubåtrapportene er mangelfull. 1985-1989 i Nord-Norge er den eneste perioden hvor det ble ført systematisk statistikk over mottatte rapporter over ubåter som er bevart. Det viste seg at 50 prosent av de mottatte rapportene var egne eller allierte ubåter. Dette er altså sikre ubåter og understreker at rapportene fra kystfolket var pålitelig. De kjente aktiviteten på sjøen og reagerte på avvik i det kjente mønsteret. Sjøforsvaret opererer med fire ulike kategorier av observasjoner: Sikker ubåt, sannsynlig ubåt, mulig ubåt og ikke ubåt. Det siste var altså en åpenbar feilmelding. Sikker ubåt. Hovedkravet var at ubåten var sett på kort avstand og under gode lysforhold. Observatøren måtte ha kjennskap til ubåter og være fortrolig med forholdene på sjøen. Sannsynlig ubåt. Ingen grunn til å tvile på observasjonen, men ikke alle krav til sikker ubåt er oppfylt. Et eksempel: Rombakkfjord 24. april 1969. En observatør fulgte på dagtid, under Folk lange kysten så ofte ubåtperiskop. Men var det sikre observasjoner? meget gode lysforhold, et periskop over en lengre periode. Han la merke til dreining, at periskopet gikk opp og ned og at det skiftet kurs. Det dannet seg en baugbølge foran periskopet og sjøfugl som lå i kurslinjen lettet. Observatøren kunne gi en meget pålitelig skisse av periskopene han hadde sett. Dette ble altså klassifisert som sannsynlig ubåt. Mange observasjoner av sannsynlig ubåt lå i realiteten meget nær sikker ubåt. Mulig ubåt. Dekket et bredt spenn, men grovt sett mer enn 50 prosent sjanse for at det var ubåt. 17

Fakta Ubåtjakt Det ble igangsatt fire store ubåtsøk og flere mindre under den kalde krigen. De mest kjente ble igangsatt etter observasjoner fra land. Ofotfjorden 1970. Tre pålitelige personer ser et periskop i Tysfjorden og følger dette i flere i minutter. Noen dager senere observer en pilot på et Wiederøfly en neddykket ubåt på vei inn Ofotfjorden i det klare vannet. Søk iverksatt og mulig sonarkontakt fra Orion-fly og overflatefartøy, samt meget sannsynlig hydrofonkontakt med visuell observasjon av periskop på peilingen fra norsk ubåt. Samtidig dukker en annen ukjent ubåt opp i området Andsfjorden, nord for Harstad, observert av O/S Andenes. Denne viser seg trolig for å avlede søket som nå pågikk i Vestfjorden og som hadde vart i seks døgn Hardangerfjorden 1970. Rormannen og kapteinen på en ferge, som var godt kjent med ubåter, observerer en ubåt i overflatestilling lang inne i fjorden. Søk med fregatter, korvetter, ubåt og kanonbåter i mer enn to døgn. Sognefjorden 12. november 1972. To personer observerte et periskop på en ubåt ved Vangnes langt inne i Sognefjorden. Dette utløser et stort søk, men etter 16 dager bestemmer regjeringen seg for å avbryte søket. De som meldte fra har i ettertid følt seg mistrodd og til dels latterliggjort Sunnhordland 1983. Dykkere, tidligere marinejegere, observerer ubåttårn ved Lervik utenfor Stord. Søk iverksatt med flere fartøy, angrep mot kontakter med synkeminer og terneraketter. Man mente at ubåtsøkene i Sør- Norge var knyttet til sovjetiske ubåter som rutinemessig kom ut fra Østersjøen og innpasserte igjen eller en knapp måneds tid på patrulje, som oftest i farvannene ved De britiske øyer, men av og til også i Nordsjøen. Nordflåten hadde på begynnelsen av på 70-tallet 150 ubåter. Admiral Holte understreket i den hemmelige analysen fra 1973, som nå er nedgradert, at fremmede ubåter undersøkte forholdene i norske fjorder for å kunne benytte dem i en fremtidig krig. Bildet en sovjetisk ubåt av Whisky-klassen. ville være svært uheldig. På den lange norske kysten visste Forsvaret at de var helt avhengige av kystfolkets øyne og ører. Dette ble understreket gjentatte ganger av forsvarsjefene Hauger Johannesen og Zeiner-Gundersen, sier Gjelsten. - Men det var ingen som ropte fiasko etter flere mislykkete søk på 70- og 80-tallet? - Noen gjorde det, men sett i ettertid mener jeg de militære og politiske myndighetene spilte sine kort godt. Man måtte understreke at det alltid var usikkerhet uten å si at man dermed underkjente kystbefolkningens observasjoner. I Sverige gikk marinen sterkere ut og proklamerte flere ganger at : Nå har vi ubåten. Resultatet ble at den svenske marinen mistet troverdighet. Omfattende søk De to første omfattende søkene som involverte et større antall overflatefartøy, ubåter og fly, foregikk i 1970, først på sommeren i Vestfjorden i Nord-Norge og senere på høsten i Hardangerfjorden. Men Sognefjorden i 1972 var et høydepunkt både i omfang og mediedekning. Dessuten representerte Sognefjorden et vannskille i den forstand at det året etter kom nye ROE (Rules of engagment) som gjorde det enklere for norske marinefartøy å åpne ild mot ubåter i indre farvann. Det beste våpenet mot ubåter var egne ubåter, som lå i ro og som kunne fange opp inntrengeren på sine sonarer. Men regelen var at ubåten ikke skulle bruke sine torpedoer, så hvis man oppdaget en fremmed ubåt måtte man tilkalle et overflatefartøy som slapp en synkemine, for på den måten å tvinge inntrengeren til overflaten. Men det å tilkalle et fartøy kunne ta tid. Dessuten var det aldri snakk om full salve, men først et varselskudd på sikker avstand. - Miner skaper mye støy og man mistet derfor lett kontakten, og ingen blir tvunget til overflaten av skremmeskudd. Så dette fungerte selvsagt ikke, understreker Gjelsten. Nye regler De nye reglene som kom etter Sognefjorden, gjorde det klart at norske marinefartøy kunne åpne ild uten forvarsel med terneraketter eller synkeminer, hvis ubåten var i såkalt indre lukket farvann. Det betydde for eksempel i norske fjorder innenfor hovedskipsleden. - Man anså det rett og slett som lite sannsynlig at en fremmed ubåt ved feilnavigasjon hadde forvillet seg inn i en norsk fjordarm. De norske fartøyene fikk derfor lov å åpne ild etter ordre fra den lokale sjøkommandør. Det meste effektive våpenet, de målsøkende anti-ubåttorpedoene, var det imidlertid ikke tillatt å bruke, så hensikten var fremdeles å få ubåten til overflaten, men med bruk av tøffere midler, sier Gjelsten. Den hardere linjen manifesterte seg 18

under det neste store søket i Sunnhordland i 1983, her avfyrte fregattene flere enkeltskudd og salver med terneraketter. - Men var operasjonen vellykket? - Pressedekningen dokumenterte at Sjøforsvaret brukte våpen og det viste med all tydelighet overfor utverden at norske myndigheter ikke aksepterte slike krenkelser. Man fikk jo også demonstrert at Norge hadde en brukbar overvåkning og hadde evne og vilje til å gripe inn, så sikkerhetspolitisk var innsatsen vellykket. Signalet til Sovjetunionen eller for å være litt forsiktig, eventuelt de som hadde sendt ut ubåten - var tydelig. At hendelsen også fikk bred dekning i USA var heller ingen ulempe. Norge fremsto som en solid alliert. Et par år før operasjonene i Sunnhordland hadde en russisk ubåt gått på grunn i den svensk skjærgården.(whisky on the rocks) Det skapte selvsagt en dramatisk ramme rundt søket i Norge. Gjelsten som var sjef på korvetten Æger som deltok i ubåtsøket i Sunnhordland: - Det var spenning om bord og innsatsen hos alle var hele tiden på topp. Dessuten var det lærerikt, minnes han. Etter jakten i Sognefjorden i 1972 fikk man nye regler. Terne-raketter kunne avfyres uten varsel i indre lukket farvann. Foto: Fregatt som avfyrer Terneraketter. Hemmelig analyse Når norske offiserer den gangen skulle analysere hva som skjedde, var det naturlig å gripe fatt i den kraftige veksten i aktiviteten til den sovjetiske marine på 60- og 70 tallet. Fra 1964 til 1974 ble sovjetiske fartøyers seilingsdøgn i Atlanterhavet femtendoblet 15 doblet!!! For NATO utgjorde ubåtene den største trusselen. Men det store spørsmålet i denne sammenheng var selvsagt hvorfor gjennomførte Sovjetunionen risikofylte ubåtoperasjoner i Norge i fredstid? Etter episoden i Sognefjorden laget kontreadmiral Tore Holthe en topphemmelig rapport som nå er nedgradert. Konklusjonen var at i perioden 1969-1973 krenket 3 sikre ubåter norsk territo- APCOS 4000 Advanced Platform Communication System 4000 Next generation of digital communication network Most advanced military communication network available Highlights are: - Redundant ATM network backbone for high reliability - New advanced user terminals VCT- Voice and Control Terminal - Broadband switching capabilities Building block flexibility for any size of shipboard or C4I application AEROMARITIME SYSTEMBAU GmbH Ludwig-Erhard-Straße 16 85375 Neufahrn / Germany Tel.: +49 8165 61 71-0 Fax: +49 8165 61 71-200 http://www.aeromaritime.de 19

rial farvann, dessuten var det 4 sannsynlige og 23 mulige ubåter. Holthe mente at sovjetiske ubåter kartla forholdene i norske fjorder for å kunne benytte dem under en krig. Flere sovjetiske ubåter Admiralen la vekt på at det på den tiden var 150 ubåter på Kola, noe som krevde spredning i tilfelle krig. Det forhold at Nordflåten disponerte 12-14 depotskip og 6-7 verkstedskip for ubåter, var en tydelig indikasjon på at sovjetmarinen planla en spredning og at mulighetene for å kartlegge forholdene i norske fjorder ble ansett som så viktige at man tok risikoen på å operere i norske fjorder, het det i analysen Sovjets overordnete plan var å kutte forbindelsen mellom Europa og USA. Med baser i Norge kunne angrepsubåtens operasjonstid ute i Atlanteren gjøres lengre. Det som imidlertid veide tyngst, ifølge Holte, var hensynet til de strategiske ubåtene som var utstyrt med missiler. For disse ubåtene var det store fordeler forbundet med å kunne operere i norsk fjorder. Her kunne ubåtene ligge i skjul. De kunne også lettere fastslå sin posisjon og dermed øke treffsannsynligheten hvis de skulle avfyre sine missiler. (dette var før nøyaktig satellittnavigasjon). Var bruk av norske fjorder en del av en større plan? - Det er indikasjoner på at Sovjet planla et omfattet strategisk overfall på Norge for å sikre seg flyplasser og baser i fjordene i en tidlig fase av en konflikt. Dette er noe som man delvis har fått bekreftet senere, men noe sikkert vet man jo ikke, så dette er fremdeles kvalifisert gjetning, men gjetningen er godt underbygd, sier Roald Gjelsten. n Sjøforsvaret i krig og fred av Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten, tar for seg to hundre år med indre uenighet og politisk strid, men også teknisk utvikling og nye fartøyer. Fagbokforlaget 581 sider. Alarmen i 1985 i Vestfjorden Nærmere 70 kampklare marine- og kystvaktfartøy var på plass i Vestfjorden i løpet av to døgn. Alarmøvelsen i mai 1985. Bare tre personer i Forsvaret visste om øvelsen. Marinen var høyst gripbar for å bruke dagens språk. For å teste Marinens beredskap ble det besluttet å gjennomføre en større øvelse helt uforberedt. Bare tre personer i Forsvarets overkommando kjente til øvelsen da alarmen gikk kl. 0600 den 20. mai 1985. Følgende melding gikk ut stasjoner og fartøy: Seil alle fartøy til Vestfjorden med full krigsutrustning. Mange fartøy lå i Haakonsvern og forberedte pinsepermisjon. Flere MTB-skvadroner hadde nylig kommet tilbake fra en lengre øvelse i danske og tyske farvann, og mannskapene på flere fartøy hadde allerede tatt seg fri og var på vei hjem. På rekordtid skulle alle fartøyene klargjøre torpedoer og missiler, fylle opp med proviant og drivstoff og dra nordover. Noen av mannskapene som var på vei hjem, fløy nordover og ble tatt ombord mens fartøyene var på vei mot Vestfjorden. Fartøyene som allerede var i Nord- Norge, var kampklare og på plass i løpet av et par timer. De første som ankom var de to raske MTB-skvadronene som var i nord de tre neste MTBskvadronene var på plass i løpet av 32 timer. Fire ubåter som var i Nord-Norge var på plass i løpet av dagen og i løpet av to døgn kom ytterligere fem ubåter sørfra. Etter to døgn drev 70 kamp- og kystvaktfartøy øvelser i Vestfjorden. På land ble oppsatte radarstasjoner, fort, minestasjoner og torpedobatterier klargjort. Kommandoapparatet gikk på høygir. Selv de fire reserve-mtbene som ikke var i drift til daglig og som var oppsatt med vernepliktige mannskaper, var på plass etter tre døgn. På tross av enkelte flaskehalser i klargjøringfasen på logistikksiden, var dette meget vellykket. Hovedbasen Haakonsvern besto prøven med glans. Også i NATO var man imponert. Det viste at marinen hadde strategisk mobilitet og høy beredskap. Det setter dagens snakk om gripbare enheter i relieff, sier Roald Gjelsten. 20