SOR Rapport NR. 6 2006 52. ÅRGANG Retten til å være et helt menneske Ingrid Lycke Ellingsen utnevt til Ridder av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden Etiske modeller for målsettingsarbeidet Reisebrev fra «XIV Congreso Mundial de Inclusión Internacional» Den andre internasjonale kongressen for IASSID-Europa gjekk av stabelen 2. 5. august 2006 i Maastricht. SAMORDNINGSRÅDET FOR ARBEID FOR MENNESKER MED PSYKISK UTVIKLINGSHEMNING
SOR Rapport Utgiver: Stiftelsen SOR, Samordningsrådet for arbeid for mennesker med psykisk utviklingshemning Ansvarlig redaktør: Sølvi Linde, Bøhmergaten 7, 5057 Bergen Telefon: 920 85 994 E-post: sli@hib.no Manuskripter sendes ansvarlig redaktør. Redaksjonsutvalg: Sølvi Linde, Tor Visnes, Anne Sandvik, Thomas Owren, Lene Slotnes Sekretariat: Generalsekretær: Tormod Mjaaseth Stiftelsen SOR Diakonhjemmet høgskole Postboks 184 Vinderen, 0319 Oslo Besøksadresse: Diakonveien 14 Tlf.: 22 96 37 07, Fax: 22 96 37 08 E-post: sor@sor-nett.no Nettadresse: www.samordningsradet.no Rapport kommer ut med seks nummer pr år. Abonnementspris: kr 250 pr år. Abonnement og adresseendringer håndteres av sekretariatet. Annonser: Faktureringsservice sør as Hotvedtveien 41b, PB 864, 3007 Drammen Tlf.: 32 89 50 50, Fax: 32 89 54 47 E-post: faktserv@faktserv.no Grafisk produksjon: John Grieg AS Telefon 977 23 678 knut.arne.olsen@johngrieg.no Illustrasjon: SOR eier rettighetene til Henrik Sørensens tegning av de to barna som skuer mot fremtiden. I tiden fremover vil vi på forsiden presentere et bilde av en av de kunstnerne som er representert i kunstgalleriet ved Trastad Samlinger. Bildene er hentet fra galleriets katalog «Uten hemning». På denne siden vil vi ha med en kort presentasjon av den aktuelle kunstneren. Se for øvrig: http://www. museumsnett.no/trastad/ Hilsen til alle lesere I likhet med resten av landet legger Stiftelsen SOR snart bak seg nok et produktivt år. Vi takker alle våre gode kontakter for nyttig og glederikt samarbeid og ser med forventning frem til videreføringen i 2007. Alle ønskes en God Jul og et riktig Godt Nyttår! Hilsen Redaktør og redaksjon Sekretariatet Kurs- og informasjonsutvalget Styret i stiftelsen SOR Torstein Nilsen er født i i Alta i 1948 og bor og arbeider i Harstad. Han er en profesjonell billedkunstner som hovedsakelig arbeider med oljemalerier og keramikk. Han har et bredt spekter av motiv, men foretrekker bymotiv, tog og jernbanespor. Han har hatt en god utvikling gjennom 40 år med skapende arbeid. Fra en enkel stil har han gradvis gått over til mer komplekse og sammensatte bilder og utviklet en fin sans for dybdeperspektiv og naturalistiske gjengivelser, geometriske former og fantasibilder. Det er tydelig at Nilsen trives med kunstnerisk arbeid. Siden det verbale språket ikke er så velutviklet blir kunstuttrykket spesielt viktig, både fordi det gir ham en alternativ kommuniksjonskanal og en yrkesidentitet. Han evner fremdeles å forbløffe omgivelsene med sine arbeider. Kunstopplæringen har Torstein Nilsen fått av instuktører og kunstnere som har arbeidet på Trastadsenteret.
Leder Det var konferanse om tro og livssynsfrihet for mennesker med utviklingshemning eller nedsatt kommunikasjonsevne i Oslo 3. november. Konferansen var, så vidt jeg vet, den første som satte dette viktige tema på dagsorden. Utviklingshemmedes rett til seksualitet og samliv har vært på agendaen flere ganger, men kanskje er det slik at det å tro, det å forholde seg til og praktisere et livssyn, er ennå mer personlig og privat? Eller kanskje er det bare sånn at en ikke har tenkt så mye på det tidligere? Når en person som er avhengig av hjelp ønsker å praktisere ett livssyn som kanskje ikke deles av tjenesteyter, vil personens mulighet til det blant annet avhenge av vedkommendes kommunikative evner. Selvfølgelig har personer med svake kommunikative evner de samme rettighetene, men det vil avhenge av tjenesteyters evne til å lese vedkommendes ønsker ut fra historie og følelsesmessige uttrykk. Det er religionsfrihet i Norge, og jo tydeligere personen er på sitt ønske, desto vanskeligere vil det være for tjenesteyter å overse dette. Tjenesteyter vil ha plikt til å legge til rette for og gi vedkommende mulighet til å utøve sin tro. Men gjør de det? Er det lettere å tilby andre aktiviteter som bowling, dans, restaurantbesøk eller kino, uavhengig av personens ønsker og historie? Er kirkebesøk med påfølgende kirkekaffe, som nok mange ville hatt glede av, i det hele tatt med på listen over aktiviteter? Jeg kan ikke forestille meg at det skulle være vanskeligere for tjenesteytere å tilrettelegge for denne type aktivitet enn andre så lenge religionsutøvelsen skjer innen aksepterte rammer og former. Å få følge til kirke hver søndag ligger klart innenfor denne rammen. Vanskeligere kan det kanskje bli dersom daglig bønneøvelser, tungetale, faste og andre former for trosutøvelse tar oppmerksomheten bort fra det som tjenesteyter anser som faglig forsvarlig? Vil tjenesteyter fremdeles ha plikt til å bidra til at vedkommende kan gjøre mer av det samme? Jeg er ikke redd for at religionsutøvelsen skal utarte seg, men kanskje andre er det? Og jeg tenker at uansett må svaret bli ja. Vi har plikt til å legge til rette slik at mennesker kan leve de livene de ønsker å leve, uavhengig av egne personlige og faglige preferanser. Sølvi Innhold: 4 14 16 36 45 Retten til å være et helt menneske Sølvi Linde Ingrid Lycke Ellingsen utnevnt til Ridder av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden Etiske modeller for målsettingsarbeidet Gunnar Salthe Reisebrev fra «XIV Congreso Mundial de Inclusión Internacional» Anne Britt og Ole Hans Jølle Den andre internasjonale kongressen for IASSID-Europa Helge Folkestad www.samordningsradet.no
Retten til å være et helt menneske Nasjonal konferanse i Oslo. Fredag 3. november 2006 Av: Sølvi Linde Med et av sine mange talende dikt åpnet Hanne Mathiassen konferansen om tros- og livssynsfrihet for mennesker med utviklingshemning eller nedsatt kommunikasjonsevne: «Menneskeverd har et ufødt barn med Downs syndrom. Det er like mye verdt som andre mennesker, selv om det har et kromosom mer enn andre. Menneskeverdet er viktig for oss alle selv om vi har forskjellig handikap som Downs syndrom, Cerebral Parese, eller er trafikkskadde. Vi er viktig fordi vi har evnen til å ha omsorg, tanker og følelser for andre mennesker. Det er dette som gir oss medfølelse, ettertanke, lys og glede i livet vårt. Menneskeverd gir oss respekt, omtanke, omsorg, livslyst, livsglede, åpenhet og nærhet. Menneskeverd er en dyp kjærlighet, vennskap, og tillit til andre mennesker som meg. Menneskeverd for meg med Down syndrom betyr at jeg får tillit, glede, omsorg, omtanke, respekt, kjærlighet og vennskap fra mine venner. Vi har alle behov for menneskeverd, vi er alle like mye verdt.. La oss ta vare på hverandre og hjelpe dem som har det vanskelig, de som trenger omsorg, omtanke, selvtillit, kjærlighet og glede i livet sitt. Menneskeverd er viktig for oss alle» Alle bildene i artikkelen er hentet fra: http://www.kirken.no/?event=do Link&nodeID=23918. Fotograf er Tor Erik Skaar Hanne Mathiassen har skrevet diktene som er spredt rundt i artikkelen. Diktene som blir sitert her, er alle skrevet av henne, de ble lest opp på konferansen under åpningen og som en avslutning. Hanne Mathiassen har gitt tillatelse til at vi trykker hennes dikt i Rapport. Første taler var Kultur- og kirkeminister Trond Giske, som åpnet med følgende: Inkludering, integrering og mangfold er nøkkelord for denne regjeringen. Vi ønsker å føre en politikk som øker respekten for det å være annerledes, samtidig som det legges maksimalt til rette for at alle kan inkluderes i samfunnet. Videre vil regjeringen arbeide for at mennesker med utviklingshemning og/eller nedsatt kommunikasjonsevne skal få mulighet til å utøve 4
Hanne Mathiassen åpnet konferansen med å lese diktet «Medmenneske». sine rettigheter, til å praktisere og delta på lik linje med oss andre også når det gjelder tro og livssyn. Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt samfunn, ja så grunnleggende at den faktisk er nedfelt i grunnloven. I 2 står det at alle innvånere har rett til fri religionsutøvelse, ingen steder står det med liten skrift at noen er unntatt fra denne regelen. Da må vi også sørge for at denne retten er reell, at folk har en selvbestemmelse når det gjelder å ha en tro, å ikke å ha en tro, til å velge sitt livssyn og til å utøve dette. Vi må jobbe for å sikre denne retten, og derfor er en fagkonferanse som dere har i dag så nødvendig og så viktig. Den nyutnevnte biskopen i Hamar uttalte under utnevningen at: «Jeg vil være biskop på min måte, ut i fra mine forutsetninger.» Og jeg la merke til at selv en så prominent og viktig person som en biskop har behov for å ta utgangspunkt i sine forutsetninger. For selv om vi har like rettigheter, så kan forutsetningene være så uendelig forskjellig. Den norske kirke jobber med å møte mennesker med ulike forutsetninger i ulike livssituasjoner. Trosopplæring og konfirmasjonsundervisning gir kirken erfaring og kompetanse i å møte mennesker med utviklingshemning eller nedsatt kommunikasjonsevne. Også andre tros- og livssynssamfunn er opptatt av å vinne slik erfaring. Det offentlige er i stadig sterkere grad opptatt av og oppmerksom på inkludering. Felles for alle er at vi vet for lite, vi kan for lite, det gjenstår fortsatt å hente inn masse erfaring og ikke minst å lære av hverandre. Mennesker som trenger bistand for å praktisere og delta i forhold til sin tro og sitt livssyn er avhengig av tjenesteytere som er kompetente. Tjenesteyteren må være behjelpelig, men samtidig bevisst på å ikke pådytte sitt forhold til tro eller livssyn. Denne nasjonale fagkonferansen er et viktig steg i å lære, og utveksle erfaringer om hvordan en skal bidra til like forutsetninger også hos mennesker med utviklingshemning eller nedsatt kommunikasjonsevne. Jeg ser på sammensetningen av denne konferansen at den kan åpne for viktig meningsutveksling mellom folk med ulikt ståsted og ulik erfaring. Her er folk fra forskjellige grupper og etater som alle arbeider for mennesker med utviklingshemning og som setter retten til reell DIKT ER BRA Jeg er en god dikter. Jeg elsker å dikte. Ja, dikt er bra å kunne i livet mitt. Jeg elsker dikt. 5
selvbestemmelse i tros- og livssynsspørsmål på dagsorden. Dere kan si noe om situasjonen i dagens samfunn, men minst like viktig er det å peke ut en retning i framtiden. Jeg håper dere kommer fram til mange gode forslag og at denne konferansen blir fruktbar for dem det gjelder, de som i neste instans skal få den hjelpen som dere legger til rette for. Direktør i Kirkerådet, Jens Petter Johnsen, åpnet med å hevde at mennesker med utviklingshemning og nedsatt kommunikasjonsferdighet ofte mangler retten til en tros- og livssynsfrihet, og det er derfor konferansen har et spørsmålstegn i tittelen. Usikkerhet med hensyn til hvordan en skal ivareta tros- og livssynsfriheten fører til svært ulik praksis. Dersom mennesker som er avhengig av hjelp til å utøve denne friheten ikke får det, så er ikke friheten reell. Lenge har vi glemt, eller kanskje ikke trodd, at utviklingshemmede kunne ha en tro eller ønske å praktisere et livssyn. Nå ser vi hvor feil vi tok. DET KOMMER OM NATTEN Det kommer om natten, de vonde tankene, tenk om det brenner. Tenk om jeg mister mine foreldre, tenk om. Tenk om jeg kan dø av det. Det kommer om natten. Det skulle komme om dagen, ikke om natten. Det kommer mange mareritt om natten, slik at jeg våkner av det. Tenk om jeg dør nå av sorg og smerte. Med denne konferansen vil vi utfordre hele fagmiljøet innenfor vernepleie, religion, teologi og diakoni, samarbeidspartene innenfor tros og livssynssamfunn og de kommunale og fylkeskommunale instanser til en felles dugnad for å sikre tros og livssynsfrihet for alle. Det vil være tale om å endre holdninger og å endre praksis. Før neste innleder kom Thor Ivar Torgbauten med en liten anekdote.: «Jeg kjenner Andreas, Karl Andreas. En gutt som kanskje opplever sterkere enn andre. Ta ham med i Oslo domkirke, og han går automatisk så stille, han lister seg rundt i kirkerommet. Når det blir for mye «preik» fra presten så vrir han seg, men når organisten setter i gang med stor musikk, lever hele Andreas. Og etterpå vil han gjerne gi organisten en stor applaus. Når de på hverdager i blant kommer forbi kirken sier Karl Andreas: «Jeg vil inn her, jeg vil inn, inn i Oslo dumme kirke.» Geir Sverre Braut, Assisterende direktør i Helsetilsynet. «Tros- og livssynsfrihet i møte med faglig forsvarlighet i sosial og helsetjenester. Hvilke lover og regler gjelder i helse- og sosialsektoren, og hvordan kan tjenestene sikre at de praktiseres?» Braut er uenig i sin egen overskrift. Og han vil gjerne omdøpe den til følgende» Rett til å være et helt menneske selv om en er mottager av sosiale tjenester.» Retten til selvbestemmelse har et veldig sentralt og dypt alvorlig utgangspunkt. Både Den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 9, Grunnloven og FN`s standardregler stiller krav om tanke, samvittighets og religionsfrihet. Det å frata noen rett til å tenke, til gi uttrykk for sin samvittighet og sin religion er ikke opp til Helse og sosialtjenesten. Derimot sier formålet i sosialtjenesteloven at det viktige er en meningsfylt tilværelse, og at tjenesteyter skal bidra til at den 6
enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Individuell Plan er et arbeidsredskap som skal gjøre det mulig å gi et helhetlig individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det som handler om åndelige behov er privat og individuelt. Planen skal primært sikre helse og sosialtjenestene, men den skal også gi en oversikt over nødvendige og ønskelige samarbeidspartnere. Det innebærer at dersom personen ønsker det, må en kunne starte samarbeid med ulike livssynsorganisasjoner eller kirken Er det grenser for hva helsepersonell kan gjøre? Ja, til dels, sier Braut. Som helsepersonell skal en møte folk med forutsigbarhet. Det gir en snevrere rolle. En kan si det gir smalere sti og trangere port. Helsepersonell er mennesker, og vil derfor naturlig være usikre i mange spørsmål. Hvis det er snakk om åndelige spørsmål, kan tjenestemottaker oppleve avvising eller forkynnelse. Begge deler er svært uheldig. En kan snakke om klok faglig tenkning, men profesjonalitet er noe mer. Blant annet rolleforståelse. Når driver apoteket handel eller tjenester, og driver presten med terapi eller sjelesorg? Kanskje ingen av disse måtene å tenke på er gode utgangspunkt? En kan kanskje si med Ulla Holm: «Det rekker inte at vara snäll!» Den som har skutt bom i sin profesjonelle praksis, har trøbbel. Han klarer ikke å skille egne behov fra pasientens. Vi er likeverdige, men ikke like. Hva er mål og mening, og hva er kjernen i vår virksomhet? Klar ledelse er viktig. Det samme er kunnskap, en må ha evne til å gjøre seg nytte av egne og andre erfaringer. Dersom Gustav, som bor på sykehjem nå, i sin demente tilstand, begynner å bla i bibelen hva gjør en da? En kan i alle fall ikke bruke prosedyrer, en må derimot forholde seg til det dynamiske livet. Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen talte til forsamlingen. Karl Elling Ellingsen, førstelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. «Hvordan kan vi vite om mennesker med utviklingshemning eller nedsatt kommunikasjonsevne ønsker å praktisere en tro eller et livssyn? Forsøk på å sette opp noen kriterier. Individuell plan.» Det er ikke så lett å vite hva andre tenker. Kanskje er det lettere å vite hva den andre føler? En kan se om den andre er trist, glad eller redd. Men vi må gi den andre en mulighet til å ha mening, følelser eller tanker. Og handlinger må tilskrives mening. Vi uttrykker oss med ord, og dersom ordene ikke blir tillagt vekt, får en opplevelsen av meningsløshet. Ellingsen åpner med et sitat av Bengt Nirje, «Om retten til selvbestemmelse ikke blir opprettholdt så finnes den ikke.» Selvbestemmelse referer 7
Karl Elling Ellingsen, førstelektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag til holdninger og ferdigheter som kreves for å handle som den som «forårsaker»/treffer valg med hensyn til egen livskvalitet, fritt for uønsket påvirkning eller innblanding. Å bestemme selv betyr å ha kontroll, spesielt i forhold til det som har betydning i livet vårt. Å evne og bestemme selv vil variere fra person til person, og hvilken situasjon en er i. Det har betydning om vi er barn, ungdom, voksne, foreldre eller eldre. Vi forandrer oss, og er ulike. Alle vil vi bestemme over det som er viktig for oss selv. Under utarbeidelse av individuell plan (IP) bør en passe på å ha oppmerksomhet mot det som tjenestemottakeren er opptatt av, og ikke det tjenesteyterne er opptatt av. Dersom vi blir sett vil noen vite noe om hva som er viktig for oss. Ellingsen sier: «Dersom noe skulle hende meg, og jeg blir ute av stand til å si hva jeg vil, regner jeg likevel med at kona mi sørger for at jeg kommer på sjøen en gang i blant. Ikke fordi jeg sier det, men fordi hun kjenner meg, og vet hva jeg liker. Det vil være uttrykk for min selvbestemmelse». Begrepet brukermedvirkning bør være knyttet til systemnivå. Og i spørsmål som angår og har betydning for den enkelte, bør en bruke begrepet selvbestemmelse. NFU, LUPE og Autismeforeningen blir tatt med i mange prosesser, det er å regne som medvirkning, men om jeg skal være medlem i en livssynsorganisasjon er en spørsmål om selvbestemmelse. I rundskrivet til Kap. 4A i Lov om sosiale tjenester, fremheves at det å selv få bestemme over eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Derfor kan ikke en passiviserende og overbeskyttende omsorg aksepteres. Enhver har krav til respekt. En har rett til å forfølge og søke sin overbevisning og sin tro. Kan alle bestemme selv? Ellingsen henviser til Kristiansen, Søder og Tøssebro når han sier at det er viktig å huske at de fleste av oss har mottatt støtte og assistanse i det å lære å ta egne valg. Personer som har vært ekskludert fra alminnelige livserfaringer vet ganske enkelt ikke hvordan en bestemmer selv. Å kunne velge innebærer å skulle veie alternativene og se konsekvensene. Men når vi ser hvor fort huskjøp foregår for tiden, virker det ikke som om alle konsekvenser blir veid like godt. En kan avgjøre å bruke flere millioner på bare to timer. En går inn i butikken og skal ha en strømpebukse, og komme ut med en bluse i stedet eller kanskje i tillegg. Hvor veloverveid er det? Utviklingshemmede blir avkrevd en større evne til veloverveielse enn oss andre. Ellingsen viser hvordan bevissthetskontrollerende makt har betydning i tros- og livssynsspørsmål. Person A utøver makt over person B ved å påvirke person B sin interesseoppfatning, slik at den blir i overensstemmelse med A sine interesser. Derved blokkerer han B sin evne til å oppleve egne virkelige interesser. Spørsmålet om ånd eller åndelighet er en del av menneskelivet, og like enkelt og vanskelig som livet selv. Retten til åndelig liv graderes ikke ut fra hvilke svar en kan gi på åndelige spørsmål. Ei heller at ens tro, gjerning eller overbevisning styres av en snever form for kunnskap. 8
De åndelige behov er for dem som har en åndelig referanseramme. Det vil si for dem som vet om, aner, eller tror at det fins en høyere makt, en Gud, som vi kan be til og forholde oss til. Denne høyere makten kan en ha forskjellige forestillinger om, men felles for alle er at det dreier seg om en makt utenfor seg selv. Kan en snakke om en SQ, åndelig intelligens? Professor Ian Marshall ved universitetet i Oxford mener at sjelelig intelligens er en forutsetning for både IQ og EQ. Han mener at SQ tas i bruk når vi tar verdivalg i livet, når vi bryr oss om våre omgivelser, og når vi deltar i dype debatter om livet og døden. Utviklingen av denne form for intelligens begynner i det små, gjennom refleksjoner, å lese et dikt eller lytte til musikk. Alle har SQ, men utnytter den forskjellig. Utviklingshemmede bryr seg om sine omgivelser og om livet. Hvordan står det til i den norske befolkningen? Å tilhøre en livssynstradisjon er ofte noe en vokser opp med. Akkurat som det meste en er vant til. For eksempel å være vant til plastikkblomster, for det hadde de hjemme. Da er det trist når tjenesteyteren sier: «Det er det styggeste jeg vet». Hva om en familie har gått i kirken hver søndag? Tjenestemottakeren kan ikke kommunisere, men skal en la være å gå i kirken fordi personen ikke kan uttale sitt ønske? Da har en nok bommet kraftig. Tjenesteyting består av en viss grad av omsorgsarbeid, og inneholder i følge Rønning et følelsesmessig, handlingsmessig, moralsk og relasjonelt aspekt. Tjenesteytere skal ikke være alt, men de skal tilrettelegge, ledsage og bistå den enkelte. Gjør de ikke det så har de ikke gjort jobben sin. Hvordan kan den utviklingshemmede eller den som har svake kommunikative evner være med å påvirke? En må ta utgangspunkt i det vedkommende selv ønsker og anser som viktig. Det vil blant annet være bygget på kultur og tilhørighet. Det samme gjelder oppmerksomheten rundt hvordan mål kommer til uttrykk. Hvordan skal vi som tjenesteytere se hva den andre er opptatt av? En må se etter verbale og kroppslige uttrykk, og en må kunne lese humør og handlinger. Ellingsen viser et eksempel på video: Vi er i et bofellesskap, en rolig søndag, beboeren sitter og perler, tjenesteyter leser avisen. Radioen står på. Andakten kommer, beboeren lener seg tilbake, ser ut i luften og lytter kanskje? Tjenesteyter skifter kanal og rockemusikken dundrer ut i rommet. Helene Holand, som er leder i NFU, trekker fram lignende eksempler. En liten bygd der to brødre bor i et bofellesskap. Fra tidligere vet Holand at dette er mennesker som er vant til å gå i kirken med sin familie. Men når hun spør NOE FOR MEG SELV Jeg er noe for meg selv, jeg kan synge og danse, og leke dagen lang. Noen ganger ser jeg på på TV og hører radio. Jeg er noe for meg selv. Jeg tenker på deg, og verden utenfor meg selv. Jeg er noe for meg selv. Tenk om drømmer er sanne. Jeg er noe for meg selv i verden. Jeg tenker på deg nå, jeg er noe for meg selv nå. 9
Anne Enger Lahnstein, fylkesmann i Østfold, snakket om ansvar. Når noen har en rettighet, har også noen et ansvar for at denne rettigheten settes ut i livet. Hvem har dette ansvaret? om de ikke skal delta i søndagsgudstjenesten, hevder personalet at de ikke er ansatt for å følge noen til kirke. Fra eldresenteret går det buss til kirke, og Holand ordener det slik at mennene får følge med denne bussen hver søndag. Personalet ville ikke gå i kirken, men de kunne til nød følge dem ned til bussen. Senere tilbakemeldinger viste at brødrene var fornøyde. I dag blir slike ting tatt på alvor i bofellesskapet. Poenget er ikke at alle skal være med, men de som ønsker å delta i praktisering av trosliv må få mulighet til det. Anne Enger Lahnstein, Fylkesmann i Østfold. Hva har skjedd med språket vårt? Først snakket vi om pasienter, så klienter, brukere og kunder. Da kundebegrepet kom ble jeg oppgitt. Markedstenkning kryper inn i språket vårt, og det passer kanskje ikke når vi snakker om omsorg. Helsedirektøren pleier å si det slik: «Vi må passe på å forsømme i riktig etisk rekkefølge». Tenk litt på det, det er en viktig refleksjon. Uansett hvor mye det bevilges til pleie og omsorg, vil det alltid være noe som blir forsømt. Derfor må vi gjøre dette i riktig rekkefølge. Da må en kanskje ha noen retningslinjer og empati. Fylkesmannen driver med tilsyn og systemrevisjon. Peker bare på det som er feil. Er det rett? Ja, kanskje det. Det vi gjør, gjør vi i tråd med de lover og retningslinjer vi har fått. Vi har tilsyn med kommuner og institusjoner, og behandler klagesaker fra enkeltpersoner. Vi må som rettssikkerhetsinstans få lov å være det på en tydelig og god måte, men det krever ressurser og kompetanse. Jeg tror ikke noen er tjent med at saker overlates til rettssystemet. Jeg tror at vår autoritet har sammenheng med at vi har kunnskapsrike folk som også er ydmyke. Mitt menneskesyn er at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av alt. Det er ikke nødvendigvis knyttet til en gudstro, men det er en grensesprengende holdning. Vi kan krenke og gradere menneskeverdet, men vi kan aldri ta fra noen dets verdi, for det er der før våre holdninger. Vi må sørge for å gi mennesker verdighet. Ved å møte folk med respekt, vil den enkelte få en opplevelse av verdighet. Respekt betyr, som kanskje mange vet; Å se en gang til! Dette er et ansvar som hver av oss har, hver dag, for å bidra til at det er plass til alle. Vi har disse mulighetene i dette rike landet vårt. Personers livssyn skal tas på alvor og har betydning. Forskning viser at mange synes dette er vanskelig, de føler seg usikre, men til tross for det hevder noen at de tar opp livssynsspørsmål med brukere av tjenester. Hvis vi skal tenke helhetlig, må vi tenke på en ny faglig måte. Samfunnet blir mer og mer 10
komplisert, og vi blir mer og mer eksperter. Der er over tyve forskjellige profesjoner bare i helsevesenet. Spørsmålet er hvordan en i dette konglomeratet av ulike etiske regler og profesjonsstridigheter skal klare å ta være på hele mennesket? Lahnstein sier at det vi til nå har tatt opp, er åndelige behov hos mennesker med psykisk utviklingshemning. Videre sier hun: Men jeg vil utvide dette. Det er jo ikke bare det at språket vårt har forandret seg, hele samfunnet har forandret seg fra et homogent til et flerkulturelt samfunn. De rettigheter som psykisk utviklingshemmede har, har også de menneskene som kommer fra andre land og religioner. I Norge bor det nå 288 nasjonaliteter, bare i Østfold bor det 150 forskjellige nasjonaliteter. Og når vi nå begynner å nærme oss dette med tro og religion for utviklingshemmede, får vi samtidig en utfordring med våre nye landsmenn. For mange er det viktigste akkurat den åndelige dimensjon, og det skal vi liksom ikke snakke om. Jeg har ingen forslag til løsning, men tenker vi må jobbe mye med dette. Jo mer jeg tenker på dette, jo mer ydmyk blir jeg, den som ikke blir ydmyk av dette det har nok ikke legning for den slags. Kompetanse blir viktig, kunnskap om kultur og religion. Dette går ikke over, det blir bare en større og større utfordring. Mye er positivt, men vi har nok også oversett en del som burde vært tatt bedre hånd om. Jeg ser at det er stor dominans av kirken her, men det er ikke kirken alene sitt ansvar, det er et samfunnsansvar og et ansvar for de ulike religionsinstitusjonene. Liv leves lokalt, mellom barn og unge i barnehage og på skolen. Det er her vi vokser og preges, og det er her en kan gjøre noe. Vi er et rikt land, et land som kan gjøre mye. Hvis vi vil, så kan vi. Lahnsten avslutter sitt innlegg med å lese «En hustavle» av Arnulf Øverland: Advokat Petter Kramås var invitert til å respondere på Lahnstein sitt innlegg. Det er en lykke i livet som ikke kan vendes til lede Det at du gleder en annen det er den eneste glede Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette Det at det var for sent, da du skjønte dette. Ingen kan resten av tiden stå ved en grav å klage. Dagen har mange timer Året har mange dage. Advokat Petter Kramås. Et spennende tema som er lite omtalt i de kilder jeg vanligvis bruker i mitt arbeid. Inntil i dag, men jeg tror denne konferansen kan utgjøre et veiskille. Retten til å følge sin tro er allerede slått 11
KJÆRLIGHETEN Jeg sitter alene og venter på deg, helt til du kommer til meg. Jeg ser i dine brennende øyne, at du elsker meg av hele ditt hjerte Kjærligheten er fin, kjærligheten er min, og kjærligheten er din. Så vi er et kjærlighetspar. Til slutt sier du til meg: Vil du være kjæresten min? Da svarer jeg selvfølgelig ja, for du er jo den jeg elsker. Kjærligheten er fin, kjærligheten er min, og kjærligheten er din. Så vi er et kjærlighetspar. På individnivå, i vedtaket, må de kreves helt tydelig: «Jeg vil ha hjelp til å gå i kirken hver søndag». Hvis ikke en får det, må en kunne klage på vedtaket. Før neste innleder fortalte representanten fra Agder og Telemark bispedømme om Tone, en kvinne med utviklingshemning som hadde deltatt sammen med mor på et sosialt, åndelig arrangement hver 14. dag i over 13 år. Det var tydelig at hun trivdes her, og en bror uttrykte at dette var noe som var viktig for Tone. Så flyttet Tone inn i et bofellesskap, og hva skjer? Hun kommer ikke første, ikke andre og ikke tredje gang. Boligen bestemte at dette skulle overlates til de som hadde interesse for slik. Jeg har vært i boligen, fått unnskyldning og løfte om at de skal følge det bedre opp. Er dette å forsømme i riktig etisk rekkefølge? Her sviktet både kompetanse og profesjonalitet. Utdanningsinstitusjoner og personalansvarlige må sørge for at den enkelte blir fulgt opp. Kom, la oss danse i måneskinn, der vi går hånd i hånd på stranda. Vi ser ut mot havet, og hører måker som skriker mildt. Jeg elsker deg. fast. Spørsmålet er hva som skal til for at denne retten skal bli reell? Retten til utøvelse av tro og livssyn må komme med i saksutredningen i forkant av vedtak, og i det vedtak som fattes om tjenestetilbudet til den enkelte. Den samme retten må også komme inn i arbeidet med, og utformingen av Individuell Plan. For å bidra til at dette blir gjennomført, er det nødvendig at retten til tros og livssynsfrihet kommer inn i rundskrivet til sosialtjenesteloven, altså i det verktøyet som brukes under utarbeidelse av vedtak. Filososf Henrik Syse fikk latteren frem i salen, med sine pussige skråblikk på virkelighet. 12
Toril Bergerud Buene fra Sosial- og helsedirektoratet. Hanne Mathiassen stod for dagens kulturelle innslag. Han fortalte også om Kjell. Kjell har et svært begrenset ordforråd. Men vi vet at når vi lærer et språk, legger vi vekt på det som betyr noe for oss, det som klinger inne i oss. To ord vekker stor begeistring hos Kjell; «Mamma» og «Jesus». Boligen legger til rette for kontakt med familien, og kontakt med den lokale menighet. «Da min sønn, Espen, som er døv og autist, flyttet inn i egen bolig var det spørsmål om hans funksjonsnivå og mestring. Ingen spurte etter Espens åndelige liv. Kanskje de tekte at en døv autist ikke hadde et åndelig liv? Vi måtte fortelle det selv. Espen likte å gå i kirken, og han likte mest av alt kirkekaffen. Og hva er galt med å ha kirkekaffe som et høydepunkt i livet?» Toril Bergerud Buene, Sosial og helsedirektoratet, tok for seg regjeringens arbeid med en ny antidiskrimineringslov og en forpliktende handlingsplan mot målet om full deltagelse og likestilling. Hun oppfordret forsamlingen til å være pådrivere og bidragsytere i dette arbeidet. Henrik Syse er filosof og arbeider ved fredsforskningssenteret. Hans budskap var at vi alle befinner oss i ulike rom. Noen av rommene er fulle av smerte. Eller tomhet. Eller kriser. Hva gjør vi når mennesker befinner seg i slike rom? Kan vi fylle de tomme rommene sammen? Kan vi lette på smerten? Kan vi vise at vi bryr oss når den andre er i en krise, selv om det for oss er en del av den vanlige, daglige rutinen? Syse hadde tatt en gammel sjømanns ord til sine: Han styrte etter stjernene. Ikke for å komme dit, men for å holde stø kurs. Hanne Mathiassen leser dikt også som avslutning på konferansen. Hun har uten forlag i ryggen, og uten reklame solgt nesten 2000 bøker. Det er satt musikk til mange av hennes dikt. På spørsmål om hvorfor hun skriver dikt, svarer Hanne: «Jeg ønsker å sette ord på mine tanker og følelser, fordi jeg er funksjonshemmet. Jeg skriver etter at jeg har vært på arbeid, om kvelden, jeg skriver om kjærlighet, om Gud og Jesus.» Hun skriver om menneskeverd og om at hun har et ekstra kromosom. Kjærlighetskromosomet kaller Hanne det. De som ønsker en grundigere gjengivelse av konferansen kan gå inn på http://www.kirken. no/?event=dolink&nodeid=23918 13
Ingrid Lycke Ellingsen utnevnt til Ridder av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden H.M.Kongen har utnevnt Ingrid Lycke Ellingsen til ridder 1. klasse. SOR gratulerer! Og vi er ekstra stolte fordi Ingrid blant alt annet hun har gjort også har lang fartstid i frivillig arbeid for SOR. Ordensrådet la i sin begrunnelse vekt på hennes virke både i sin profesjonelle karriere, som privatperson, og i Den europeiske torturkomiteen. Dekorasjonen vil bli overrakt ved et arrangement i Helse- og sosialdirektoratets Auditorium, Universitetsgaten 2, Oslo torsdag 16. november 2006 kl 1130 og vil bli foretatt av Kansellisjef Egil Vindorum assistert av Kansellist Thomas Gram. Engasjement for SOR Ingrid Lycke Ellingsen har på frivillig basis deltatt i Stiftelsen SORs arbeid i mer enn 25 år. I disse årene har hun hatt en rekke tillitsverv. Det var gjennom sitt arbeid som områdeoverlege i Helsevern for Psykisk Utviklingshemmede (HVPU) i Buskerud og senere i Helsedirektoratet som Statens overlege i psykiatri at hun kom i kontakt med SORs arbeid. Fra første stund har hun engasjert seg i arbeidet langt ut over det hennes profesjonelle stilling skulle tilsi. I sin yrkesmessige tilknytning var hun særlig opptatt av organisering, holdningsbygging og kunnskapsformidling. Hun har bidratt til å synliggjøre «den tredje sektor», frivillige og ideelle organisasjoner som har sitt engasjement i arbeidet med utviklingshemmede og andre med nedsatt funksjonsevne. Hun har ut over sin profesjonelle rolle deltatt i hele bredden av SORs arbeidsfelt. I denne forbindelse er det særlig aktuelt å fremheve hennes innsats for forskning på feltet, som leder i styret for forskningsfondene. Likeledes vil vi understreke hennes langvarige arbeid for å fremme utviklingshemmetes rett til å bestemme over egne liv, blant annet som første prosjektleder i Prosjekt Selvbestemmelse. Syv år etter at hun gikk av med pensjon fra sin stilling som fylkespsykiater og assisterende fylkeslege i Buskerud, er hun nå engasjert i å utvikle en elektronisk etterutdanning for fastleger/allmennleger med behov for å erverve kunnskaper om utviklingshemmedes spesielle helseproblemer. I sine verv i Stiftelsen SOR har hun vist en ekte, dyp og varm innlevelse i det å bedre levekårene for mennesker som har svakere utgangspunkt enn flertallet i samfunnet. Hun har gjennom årene lagt ned atskillige arbeidsdager, og -netter, i reiser, utvalgsarbeid, utredninger, foredrag, styremøter og forberedelser av ymse slag, og tross sin akademiske bakgrunn aldri gått av veien for å ta praktiske oppgaver i stiftelsens ulike innsatsområder. Menneskeverd og beredskap mot likegyldighet har vært hennes livsmotto. 14
Internasjonalt engasjement Den innlevelse Ingrid Lycke Ellingsen legger for dagen i norske, sosiale anliggender vises også igjen i det arbeid hun i mange år har utført i internasjonale sammenhenger. Hun har formidlet penger og annen hjelp til utviklingshemmede barn i Sentral- og Øst-Europa og har gjennom sitt arbeid i SOR fremmet interesse for hjelp til ulike svakstilte grupper på Balkan. Hun har deltatt i UDs arbeidsgruppe om menneskelige rettigheter og Den norske lægeforenings menneskerettighetsutvalg og bidratt i deres internasjonale undervisningsopplegg for fengselsleger. I 12 år var hun medlem av Den europeiske torturkomiteen (CPT). Hun ble oppnevnt i komiteen i 1993 og var 1. visepresident fra 1995 og ut oppnevningsperioden desember 2005. Det sies om henne at hun «går bak murene i fengslene og lukker opp de låste dører». Hun har reist i 20 land og møtt mange skakkjørte barn, ungdom og voksne. Nedslitte og dårlige institusjoner er blitt stengt etter anbefaling fra komiteens side. Hun har bidratt til økt fokus på helse, med større oppmerksomhet på tuberkulose, narkotika og psykososiale problemer. Foreldede lover er blitt endret og har bidratt til å bedre rettssikkerheten for de som særlig er utsatt. I særlig grad har hun vært opptatt av å forbedre situasjonen i sosiale institusjoner for ungdommer med psykiske problemer. Dette gav henne Karl Evangs pris i 2004. 15
Etiske modeller for målsettingsarbeid Omsorgen bør ha som overordna mål at klienten skal bli mest mulig fornøyd med livet, når det tas rimelig hensyn til tredjepersoner. Man bør observere om målet nås. Da må det brytes ned i mindre målsettinger. Resultatet blir et målhierarki. For å unngå målforskyving, kreves Gunnar Salthe, er ansatt som 1. amanuensis ved Høgskolen i Østfold, Avdeling for helse- og sosialfag, 1757 Halden (e-post: gunnar.salthe@hiof.no). Han har en Cand Polit grad fra Universitetet i Bergen og en Dr. Art. grad i etikk fra Universitetet i Oslo. det god sammenheng i hierarkiet, et konsistenskrav. Overordna mål krever dessuten at omsorgsyterne bryr seg om klienten såpass at det klienten bryr seg om danner utgangspunkt for mål og handling. Det kreves altså empati, logikk og observasjon. I tillegg bør målsettingsarbeid som hovedregel utføres slik at klienten får mest mulig kontroll over planprosessen. Artikkelen diskuterer hva som skal til for å tilfredsstille slike krav. En modell lanseres for best mulig tilnærming til det som kreves. Innledning Mål for omsorgsarbeid bør ikke hentes fra sosialpolitiske målsettinger, arbeidsplassens behandlingsideologi, yrkesorganisasjonens verdiforankring eller profesjonelle ambisjoner. Praktisk klientar- Om artikkelen Målsettingsarbeid er et vanlig innslag i vernepleierutdanninga. Men man litt lett på de øvre nivåene i målhierarkiene, og man har ofte uklare ideer om de konsistenskrav som forutsettes i et målhierarki. Dessuten er det liten forståelse for hvor viktig uformell, mental planlegging er for oss alle som beslutningstakere og hvordan målsettingsarbeid kan forstyrre klientens løpende kontroll med eget liv. Det som mangler står sentralt i logikk, etikk og handlingsteori. Men filosofi har ikke stått sentralt i vernepleierutdanninga. Artikkelen er ment å bidra med noe av det som mangler. Jon Løkke har kommentert flere utkast til artikkelen. Jeg har også hatt nytte av kommentarer fra Øystein Ringstad, Børge Holden og Line Arnestad Slotnes. 16
beid skal være til hjelp for den enkelte klient. Én mulighet er derfor at omsorgsarbeiderne gjør det klienten bestemmer. Da er det klienten som utføre målsettingsarbeidet. Hvis de i stedet erstatter klientens beslutninger med sine egne, bør utgangspunktet for beslutningene uansett være klientens ønsker. Men handling krever realisme. Verden må kunne bli slik at klientens ønsker tilfredsstilles. Kravet om realisme filtrerer altså bort noen beslutninger. Hvis ikke klienten kan vurdere kritisk, bør omsorgsyterne gjøre det. Som regel må man deretter prioritere mellom de mest sannsynlige valgmulighetene på grunn av knappe ressurser, motstridende ønsker, eller hensynet til en tredjepart. Man kan fordele uforenelige ønsker på ulike kontekster. Forutsetningen er at de sosiale kontekstene er tilstrekkelig atskilt, og at manglende konsistens ikke oppleves som utilfredsstillende. Det er likevel ikke til å unngå at man ganske ofte må veie det ene opp mot det andre. Hvis klienten ikke klarer å prioritere, bør omsorgsyterne prøve å forutsi hvilket av de noenlunde sannsynlige resultatene klienten alt i alt vil bli mest fornøyd med, og så vurdere verdien av dette resultatet opp mot sannsynligheten for det at det kan oppnås. Mål i praktisk klientarbeid er altså en kombinasjon av klientens ønsker og klientens eller omsorgsyternes forestillinger om mulige handlinger og deres virkninger. Men folk har mange mål. Man bør derfor utføre de handlinger som gir best forventet resultat, alle mål sett under ett. Målsetningsarbeid tar nettopp sikte på at totaleffekten av alle de beslutninger som styrer omsorgen blir til klientens beste. Ett av flere råd fra klassisk dydsetikk var at alle mennesker bør systematisere måla sine for så å justere mål og beslutninger slik at alt henger ihop. Noe ønsker vi oss bare for å kunne bruke det som middel til å oppnå noe annet. Men enkelte ønsker definerer endemål ønsker om noe som for den enkelte er verdifullt i seg sjøl. Systematiserer vi dette, får vi et målhierarki (Annas 1993; Aristoteles NE). Hvor langt bør man gå i å konstruere målhierarkier for andre? I moderne etikk er spørsmålet om det gode liv byttet ut med respekt for folks autonomi (Kant GMS), eller gjort om til et spørsmål om de ønsker folk nå engang har (Sidgewick 1907/1981). Man tviler på at det samme målhierarkiet er optimalt for alle. Å godta folk som de er, kan være fornuftig, men autonomiidealet krever at enhver har tilstrekkelig oversikt over eget liv til å kunne styre det. Personer med kognitive handikap trenger hjelp med dette. Da er målsettingsarbeid utført av omsorgsytere aktuelt. Man bør unngå at hjelpepersonell planlegger og styrer klientens liv i detalj, men det er heller ikke ønskelig at klientens liv styres helt og fullt av tilfeldigheter. Noen bør ta ansvar for hva slags liv klienten ender opp med. Konsekvensen av dette kan bli at man noen ganger prøver å påvirke klientens beslutninger, andre ganger bør man gå lengre og handle på klientens vegne, men det vil som regel bli best om man som oftest lar klienten styre sjøl, uten innblanding. To modeller for godt målsettingsarbeid Byggmestermodellen Hittil har målsettingsarbeid bestått i å bygge et målhierarki der hovedmål avledes fra et overorda mål mens delmål utledes av hovedmål. Det øverste nivået skal sikre at omsorgen som helhet blir god. Det nederste nivået skal være så spesifisert at effektiv resultatevaluering blir mulig. Dermed kan man tilfredsstille begge krav til gode beslutninger: Enkeltresultater kan kontrolleres mot empiri, men om enkeltresultatene alt i alt blir best for klienten kontrolleres ved å 17
se hvor godt de passer inn i målhierarkiet. La oss kalle dette byggmestermodellen for godt målsettingsarbeid. Byggmestermodellen styrer oss fra overordna mål til valg av korrekt handling ved å stille strenge konsistenskrav. Målhierarkiet bygges opp slik: Det bør bli slik at: Det oppnås hvis og bare hvis: Det er mulig hvis og bare hvis: Klienten er tilfreds med egen atferd og det livet vedkommende lever Klienten setter seg tilstrekkelig mange hovedmål, og verden blir slik at de oppnås Klienten i tillegg setter seg flere delmål, fordelt på hovedmåla og verden er slik at de ønskede endringene er mulig og alle beslutninger blir tatt som trengs for å realisere disse mulighetene Figur 1. Målhierarkiet skal garantere at alle hovedmål og delmåla til sammen gir utrykk for det samme som det overordna målet, nemlig klientens beste. Modellen stiller altså to rasjonalitetskrav: For det første, deduksjoner fra øverst til nederst slik at forbindelsen nedover blir åpenbar. Det skal være lett å kontrollere at de gode egenskapene ved det øverste målet følger med på vegen nedover mot valg av tiltak. For det andre, bør lavere nivå være en uttømmende klassifisering av nivået over slik at det øverste nivået blir nådd fullstendig, ikke bare delvis. Det syndes mot begge krav, men mest mot det siste. Verden begrenser mulighetene. Det kan bety at måla bør justeres. Men sjøl om justering tillates, representerer byggmestermodellen et ambisiøst program. Klarer vi å bestemme alle, nødvendige hovedmål, delmål og beslutninger? Hvis man slakker av på rasjonalitetskrava, risikerer man at det overordna målet om klientens beste ikke nås til tross for at man oppnår empirisk kontrollerbare delmål. Nå har vi antagelig mange ønsker som bør gis status som hovedmål og som kan oppfylles direkte av en handling. I slike tilfeller kan nivået med delmål falle bort. Da blir det færre nivåer å holde styr på. Til gjengjeld blir det vanskelig å få oversikt over alle hovedmåla. Justeringsmodellen Justeringsmodellen for godt målsettingsarbeid er et forsøk på å ta ideen om målhierarkier alvorlig samtidig som det reduseres litt på rasjonalitetskrava. I denne modellen godtas emosjonelle reaksjoner på resultatet som grunn for justering av ledd høyere opp i målhierarkiet. Det kommer i tillegg til empirisk resultatevaluering. Grunnen er at mål kombinerer to typer holdninger. Vi tar en beslutning fordi vi (a) ønsker et resultat, (b) ser en anledning til å utføre en handling, som vi (c) tror vil føre til dette resultatet. Til og med den enkleste beslutning kombinerer altså tre elementer som fordeler seg på to logisk sett ulike holdninger. Vi ønsker at noe skal bli slik eller slik (a), og vi tror vi har en sjanse til å oppnå det (b & c). Det vi tror på bør være sant. Derfor retter vi på disse holdningene hvis de viser seg å være usanne. Men med ønsker er det omvendt. Manglende samsvar gir oss grunn til handling, for å rette opp verden. Holdningen opprettholdes. Det som er sagt om ønsker gjelder for alle proholdninger. En proholdning er enhver normativ holdning til hvordan verden bør bli. Det kan dreie seg om reine øyeblikksønsker eller mer stabile preferanser. Proholdninger kan også være gjennomtenkte verdier, normer og standarder 18
man er tilhenger av. Alle emosjonelle reaksjoner vil ha et pro- eller kontraelement. Sannhetskrav (til b & c) sørger for realisme. Derfor er det forskjell på mål for handling og rein ønsketenking. Men sannhetskrav aleine gir ingen grunn til handling, ingen målsettinger for omsorgen. Hvis vi bare tester om tiltak virker, forsvinner det normative innholdet, og vi sitter vi igjen med hypotetisk-deduktiv metode, ikke målsettingsarbeid. Evalueringa bør derfor bestå av mer enn å sjekke fakta (hvordan det gikk). Hovedpoenget er om klienten blir fornøyd. Når målhierarkiet skal konstrueres, bør vi derfor spørre: Hvilke resultater vil bli best for klienten, slik klienten vil oppleve det? Å svare på dette spørsmålet forutsetter evne til empati. Kanskje ville klienten blitt enda mer fornøyd hvis hun eller han hadde hatt andre hensikter? Der er altså ikke nok å kartlegge klientens ønsker. Man bør ta stilling til dem, på vegne av klienten, og man bør bry seg om klientens normative reaksjon på måloppnåelsen. Evaluering av resultatet bør altså omfatte både det normative og det empiriske elementet i beslutningen: om prediksjonen viste seg å være sann, men også om målet fremdeles oppfattes som best etter at beslutningen er tatt og resultatet er oppnådd. Klientens sensitivitet og omsorgsarbeiderens evne til empati får dermed økt betydning som kilde til kontroll av de normative aspekter ved omsorgen. Denne kontrollen kan aldri bli like entydig som empirisk kontroll. Den gir oss likevel en tilleggsgrunn for justering av målhierarkiet. Slendrianmodellen Både byggmester- og justeringsmodellen forsøker å unngå følgende karikatur av hva målsettingsarbeid er: Først velger man et tiltak man er god på, som man syns er faglig utfordrende, eller som det er lett å gjennomføre. Deretter velger man et motepreget plussord på toppen for at det skal se fint ut og legger inn noen mellomledd uten å undersøke forbindelsen oppover og nedover særlig nøye. At det er nødvendig med mange overorda mål tar man lett på for egentlig er man ikke interessert i mer enn det ene tiltaket man har planlagt. Dette er dessverre en ikke helt ukjent praksis. Vi kan kalle det slendrianmodellen. Det er moralen det slurves med. Hypotetisk-deduktiv metode står fremdeles til disposisjon for empirisk evaluering av resultatet, men man får ikke vite om omsorgsutøvelsen som helhet er god. Justeringsmodellens dynamikk Målhierarki og handling under usikkerhet Handlinger kan påvirke hvordan verden blir. Flere (framtidige) verdener er mulige avhengig av hva vi gjør. Dette kan illustreres ved figurer der framtida forgreiner seg fra beslutningstidspunktet (Horthy 2001). Problemet er at vi bare har delvis kontroll over framtida. Det kan gå slik vi håper, men utfallet kan bli annerledes. Vi må gjette, fordi hver handling kan resultere i flere utfall. Det er bare ett (eller noen få) utfall vi ønsker. Vi handler altså under usikkerhet. Praktikere handler noen ganger irrasjonelt når de må handle under usikkerhet. Siden alt er usikkert, kan man tro at alle forslag er like gode. Da kan man like gjerne fortsette slik man alltid har gjort, hive seg på alle nye forslag, eller overlate avgjørelsen til den som er staest. I beslutningsteori (Resnik 1987/2000) blir derfor det vi tror om konsekvensen av en handling tilordnet sannsynlighetsverdier langs en kontinuerlig skala. I praksis må vi ofte nøye oss med en rangorden av grove anslag (for eksempel, usannsynlig, lite sannsynlig, ganske sannsynlig, osv.). Hvilken av de mulige framtidige verdener man vil bli mest fornøyd med? Mulige utfall kan tilordnes nytteverdi når de bedømmes ut fra en 19
proholdning. De framtidsutsiktene vi helst vil skal bli virkelighet får størst verdi. Det vi helst vil unngå får lavest verdi. Nytteverdi (u) måles best etter en kontinuerlig skala. I praksis må vi nøye oss med en rangorden av grove anslag. Vi får nytteverdier som ikke bra, litt bra, osv. Rangeringa uttrykker den enkeltes subjektive vurdering. For hver handling, bør man fastsette verdien av alle noenlunde sannsynlige utfall. Man anslår verdien av hver handling ved å la utfall med størst sannsynlighet veie mest. Slik kan man velge den handlingen som gir størst forventet nytte. Noen ganger kan vi ikke si noe om sannsynligheten for ulike utfall. Da handler vi under full usikkerhet. Hvis man handler under full usikkerhet, kan man ikke maksimere forventet nytte. Da bør man velge den handlingen der det verst tenkelige utfallet er minst dårlig (maximin regelen). La oss starte enkelt. I en gitt situasjon er aktøren i stand til å se for seg to handlinger: å spise softis og la være. Vi forestiller oss at den ene handlingen kan få to ulike utfall, avhengig av om softisen er infisert av uønskede bakterier. Vi kan framstille valgsituasjonen slik: R 1, u 1 = ikke bra. G 1 G 2 R 2, u 2 = bra. G 1 G 2 G 1 G 2 H 1 H 2 R 3, u 3 = ganske bra. : ikke R : resultatet av en handling u : nytteverdien av et resultat H 1 : å spise softis H 2 : å la være G 1 : fravær av kvalme G 2 : opplevelsen av softis Figur 2. Pilene peker mot mulige resultater. På figuren er tre mulige utfall valgt ut (R 1, R 2, R 3 ) og karakterisert ved egenskaper som aktøren bryr seg om. Aktøren har to relevante proholdninger: ønske om fravær av kvalme og ønske om opplevelsen av softis. For aktøren er den første proholdningen viktigere enn den andre, fordi smaken av softis gir mindre utslag langs variabelen kroppslig velvære enn fravær av kvalme. På grunnlag av dette kan vi tilordne de mulige resultatene nytteverdi (u 1, u 2, u 3 ). Hva som bør gjøres avhenger av hvor sannsynlig de ulike utfallene er. I Figur 2 er sannsynligheten for R 3 gitt H 2 lik 1. Velger man slik, er det altså sikkert at man blir nokså fornøyd. Men H 1 gir mulighet for R, hvor man blir helt fornøyd. 2 Når man vurderer den forventede nytten av H 1 bør man legge størst vekt på verdien av det utfallet som er mest sannsynlig. Det vil ofte være rimelig å anta at R 1 er lite sannsynlig. Da bør aktøren legge stor vekt på u 2 og liten vekt på u 1, og velger derfor H 1. Hvis situasjonen var slik at man ikke kunne antatt noe om den betingede sannsynligheten for G 1, gitt H 1, måtte aktøren valgt under full usikkerhet. Det er vanskelig å finne en rasjonell regel for handling under full usikkerhet. Maximinregelen vil anbefale H 2. (Det er tryggest å avstå fra å spise softisen.) Man har da valgt den handlingen der det verst tenkelige utfallet er minst dårlig. Beslutningsteori løser ikke alle problemer i målsettingsarbeid. Den forteller oss ikke hvordan 20