05/02/2013 av MALIN Klassereisen Tweet Min klassereise har gjort både vondt og godt for kropp og sjel. Og nå, i andre enden av klassereisen, vet jeg sannelig ikke lenger hvem det er som representerer de fattigste? Det var en av mine første dager på Universitetet i Oslo, vinteren 2006. Jeg var 21 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn fra ungdomstiden som hadde studert et par år og møtte han og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags propaganda avisene formidlet; Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet, hvilke ideer er det som egentlig ligger bakenfor det de setter på trykk, lød problemstillingen. Jeg husker at jeg satt der og tenkte hva faen er det de prater om, og hva i helsike erklassekampen?. Jeg holdt kjeft, håpet at ingen ville spørre meg om noe og konsentrerte meg om å føre brødskiva inn i munnen. Jeg kommer fra et hjem hvor jeg aldri har sett en eneste avis, hvor ingen leste bøker, så på Dagsrevyen, hørte på radio eller spilte kunnskapsspill. Vi så derimot på Lorenzo Lamas i Renegade (hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se
og Hør og dro på campingferie. Da jeg da flyttet inn i et kollektiv i Oslo, en del år senere, ble jeg derfor forundret når folk på min egen alder satt seg ned for å se på Dagsrevyen klokka sju. Ikke visste jeg at det var da Dagsrevyen gikk, og langt mindre at det fantes folk på min egen alder som så på det. EN FLOPP PÅ BLINDERN Jeg havnet på Blinden ved en tilfeldighet. Etter noen år på reisefot ble jeg opptatt av relasjonen mellom fattig og rik i verden. I følge en studiekatalog kunne utviklingsstudier på Blindern sette temaet i perspektiv, og en dag satt jeg altså i kantina på Blindern og var en flopp. Hvor hadde jeg vært i 21 år? Jeg hadde ingen av de riktige kulturelle referansene, erfaringene eller opplevelsene. Jeg hadde ikke lest noen bøker, sett de riktige seriene, jeg visste ikke om noen filmprodusenter, artister, forskere, teorier, journalister, politikere, musikere, kunstnere eller forfattere som var av relevans. Jeg var en idiot. Og her begynte altså klassereisen. KLASSEBEVISSTHET OG IDENTITET Det sjeldent jeg opplever at de som er født og oppvokst i middelklassen forstår hvor dyptgripende klasseforskjellene i Norge er. For de som kommer fra middelklassen, med foreldre med utdannelse, er det de har fått med seg hjemmefra en selvfølge: neimen, vi snakket ikke så ofte om politikk hjemme hos oss heller, kan de si hvis jeg snakker om min arbeiderklasseoppvekst. Men hvor mange rader med bøker hadde foreldrene dine, får jeg lyst til å spørre. Abonnerte dere på aviser? Så dere på Dagsrevyen? Hvilke TV kanaler så dere på? Hva spiste dere til middag? Har du noen gang gruet deg til å komme tilbake
etter juleferie eller sommerferie fordi du visste at du ikke kan matche de andres julegaver eller ferieopplevelser? Har du noen gang manglet utstyr som trengs for å delta i aktiviteter på skolen, for eksempel ski eller sykkel? Hvilket parti stemte foreldene dine på? Jobbet moren din? Hva trodde du at du skulle bli når du ble stor? Har du noen gang skammet deg over hvordan det så ut hjemme hos deg? Hvilken rolle spilte foreldrene dine i lokalsamfunnet? Fikk du hjelp med leksene? Var foreldrene dine opptatt av at du skulle prestere best mulig på skolen? Har du noen gang bekymret deg for familiens økonomi? Middelklassens bevissthet om sin egen klasseposisjon er forunderlig intetanende.det er kanskje ikke så rart. De vokste antagelig opp sammen med andre familier med lignende sosioøkonomisk status. Å tro at verden er slik den fremstår i sin egen sosiale boble er en vanlig forestilling. I Norges tilfelle forsterkes dette av den utbredte myten om at vi lever i et mer eller mindre egalitært samfunn. Klassesamfunnet merkes også mer på kroppen av de som er fattige. Selv om de fattige ikke (nødvendigvis) definerer seg selv som arbeiderklasse, lever de ofte med skam, utenforskap og som tilskuere til andres velstand. Middelklassen vet at det også (intellektuelt sett) at det er klasseforskjeller i Norge, men hvorfor vi har så lav sosial mobilitet blir stående som et ubesvart spørsmål. Vi har jo en enhetsskole, vi har Lånekassen, og vi har vel ikke så store klasseforskjeller at det skulle være umulig for flere å gjøre en klassereise? SOSIAL MOBILITET ELLER SOSIAL STABILITET? Til tross for våre sosialdemokratiske ambisjoner om å gi alle barn samme muligheter, står ikke måloppnåelse til visjonene. Den sosiale mobiliteten forblir lav og barna våre arver som oftest sine foreldres sosioøkonomiske posisjon. For en som har gjennomgått klassereisen er det mangt og mye jeg kunne sagt om dette temaet. Klassereisen har inkludert mindreverdighetskomplekser, angst og skam, men også følelser av styrke og stolthet. Jeg har følt at jeg har måttet jobbe dobbelt så hardt for å ta igjen etterslepet. Satt de andre på lesesalen i seks timer, skulle jeg sitte i åtte timer. Jeg har vært redd å feile og for å ikke klare det. Kanskje min klassebakgrunn betydde at jeg ikke egnet meg? Kanskje jeg aldri ville kunne klare å innhente etterslepet? Jeg har skammet meg over mine store kunnskapshull og tidvis følt meg fremmed og ensom i mine studieomgivelser. Å gjennomgå en klassereise handler ikke bare om å kunne tilegne seg pensum, men også om å sosialiseres inn i en helt ny og annerledes kultur en middelklassekultur. Til tross for utfordringene, har det også ligget en
enorm ekstase i å oppdage en ny verden, hvor jeg får brukt evner jeg ikke engang visste at jeg hadde. Og ikke minst stolthet over å vite at jeg har gått hele veien selv, og ikke fått noen ting gratis. Jeg har ikke arvet mine politiske standpunkt, og alt jeg kan og er, har jeg gjort på egenhånd. NOEN ER LIKERE ENN ANDRE Under en middag i Paris for noen år siden satt jeg med andre masterstudenter i statsvitenskap og noen politikerspirer fra Socialistisk Folkeparti i Danmark. Vi gikk alle på Sciences Po et eliteuniversitet i Paris var unge, lovende og sosialister. Vi drakk dyr årgangsvin, snakket om den vakre sosialismen og latterliggjorde Frperne. At noen kan stemme på det hersens partiet. Folk må være tjukke i hodet. Ja, kanskje de egentlig ikke burde ha stemmerett i det hele tatt? Og hvor ble det av det opplyste eneveldet? Alt som ble definert som harry og latterlig var som en beskrivelse av min oppvekst. I min familie stemmer alle på Frp. For meg som kjenner dem, vet jeg hvilke mekanismer som ligger bak, og det handler ikke om idioti. Vi satt og nippet til årgangsvinen uten å begripe hva som gikk av folk der hjemme i Skandinavia. Men, herregud, så sosialistiske vi var. Ja, alle er like, og alle skal yte etter evne og få etter behov. Men det er jo klart at noen er likere enn andre. Og vi var helt klart likere enn andre. Det var ikke første (eller siste gang) jeg satt ved bordet når slike samtaler pågikk. Det skjer hele tiden og jeg tar meg sjeldent nær av det fordi jeg vet hvilke mekanismer som ligger bak (og det handler hovedsakelig om idioti). Men der og da kjente jeg at mitt arbeiderklasseopphav sparket meg i ræva. Jeg hadde mest lyst til å kaste den forbanna årgangsvinen igjennom rommet og skrike: HAR DERE NOEN GANG TENKT PÅ AT DET ER DERE SOM ER IDIOTER SOM TROR DERE SKAL FRELSE ARBEIDERKLASSEN FRA KAPITALISMEN SAMTIDIG SOM DERE FORAKTER ALT VED DEM?!
Når jeg ble sosialist var det ikke fordi jeg vokste opp vakre sosialistiske ideer i bokhylla. Det var fordi jeg på et erfaringsmessig grunnlag mener at et sosialistisk samfunn vil være det beste og mest rettferdige, spesielt for slike som min familie. Men avstanden mellom den akademiske middelklassen og livene til de som har minst er stor så stor at venstresiden ikke forstår hvorfor arbeiderklassen ikke vil stemme på dem, og arbeiderklassen synes venstresiden er noen naive og virkelighetsfjerne elitister som ikke aner hva de snakker om. HVEM SIN KLASSEKAMP? Klassereisen begynte altså med at jeg satt på Blindern og lurte på hva Klassekampen var, og slutter her hvor jeg nå er spaltist i samme avis. Det er ambivalent. Jeg spør meg selv: hvem er det jeg skriver for? Er det for å vise meg frem for mine meningsfeller? Hvilken forandring gjør så det? Hvorfor heter egentlig avisen Klassekampen når flertallet av de som tilhører arbeiderklassen aldri har hørt om avisen? Er det noen som stiller seg spørsmål ved om de som tilhører det laveste sjiktet i samfunnet har tid og overskudd til å lese lange, innvikla og akademiske artikler om oljefondet, samhandlingsreformen og en anmeldelse av et nytt hipt band? Tid og overskudd er en luksusvare som ikke er alle forunt, og minst av alt samfunnets slitere. For svært mange fremstår også politikkens vesen som uattraktiv og fremmedgjørende. De vil enkelt og greit vite hvem som egentlig ivaretar deres interesser. Konsekvensen av dette er at de fattigste blir stående utenfor, mens middelklassen setter dagsorden, styrer og overleverer sine maktposisjoner til sine etterkommere. DEN FYSISKE KLASSEREISEN Det er når jeg setter meg på toget etter en jobbuke i Oslo og reiser hjem til min mor, at jeg kjenner klassereisen på kroppen. Jeg leser Klassekampen på vei hjem, kaster den i søpla på vei ut av toget og drar hjem for en helg med såkalt harrytur til Sverige, Hollywood filmer, Hotell Cæsar, Jersey Shore og nyhetsfri.
Jeg har ingen intensjon om å forherlige arbeiderklassens kultur, men det er også deler av middelklassekulturen som er vanskeligere å svelge for en utenforstående. Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade, er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier. Selv sitter jeg på begge sider av bordet samtidig. En periode vasket min mor middelklassefruenes hjem for å få endene til å møtes. Når man vokser opp med historier om hvordan relasjonen mellom henne og middelklassen artet seg, blir klassesamfunnet alt annet enn en teoretisk størrelse som man i korrekthetens navn vil bekjempe. Og nå, etter å ha lest hundrevis av bøker, skjønner jeg at det er mye som ikke kan læres gjennom bøker. Man må faktisk snakke med folk og sosialisere på tvers. I blant lurer jeg også på om jeg tar feil, og min mor har rett. Kanskje ikke venstresiden er for slike som henne. Hun mener at det er Siv Jensen som har svaret på hennes problemer. Enten er dette riktig, ellers har venstresiden et omfattende kommunikasjonsproblem. I begge tilfeller ønsker jeg å gjøre noe med det.
Så kan vi le av white trash og harry folk, men når valgstemmene skal telles opp er det den som ler sist som ler best. Det lærte min mor meg, og min erfaring er at hun svært ofte har rett!