R A P P O R T. Rådgivende Biologer AS 751

Sammenstilling av resultat fra prøvefiske i Hordaland i perioden 1996-23 Del 1: Faktorer med betydning for bestandsstatus R A P P O R T Rådgivende Biologer AS 751

Forsidefoto: Fra Vidalsvatnet i Jondal kommune oktober 22

Rådgivende Biologer AS RAPPORTENS TITTEL: Sammenstilling av resultat fra prøvefisk i Hordaland i perioden 1996 23. Del 1: Faktorer med betydning for bestandsstatus FORFATTERE: Bjart Are Hellen Geir Helge Johnsen Harald Sægrov OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannens i Hordaland Miljøvernavdelinga. pb. 731 52 Bergen. Kontaktperson: Rådgiver Kjell Hegna OPPDRAGET GITT: ARBEIDET UTFØRT: RAPPORT DATO: Mai 1998 Sept. 1998 - august 24 15. november 24 RAPPORT NR: ANTALL SIDER: ISBN NR: 751 32 ISBN 82-7658-47-1 RAPPORT SAMMENDRAG: Denne rapporten sammenstiller resultater fra prøvefiske i 194 innsjøer i Hordaland i perioden 1996 til 23. Det er fokusert på hvilke faktorer som er begrensende for rekrutteringen av aure for å kunne vurdere hvor forsuring er en bestandsbegrensende faktor for på den måten også kunne evaluere kalkingstiltakene i de undersøkte lokalitetene. Det er presentert data på vekst kjønnsmodning og aldersstrukturer langs en høydegradient. Resultatene kan brukes som en referanse for framtidig prøvefiske men er også direkte anvendbar i forhold til forvaltning av fiskebestander. Resultatene indikerer at det fram til midten på 199 - tallet har vært relativt svak rekruttering i de undersøkte aurebestandene spesielt i høyfjellet har dette vært utpreget. På slutten av 199-tallet har rekrutteringen økt og mange bestander tatt seg opp stort sett uavhengig av kalkingstiltak. EMNEORD: - Innlandsfiske - Rekruttering - Tilvekst - Hordaland - Forsuring - Kalking SUBJECT ITEMS: RÅDGIVENDE BIOLOGER AS Bredsgården Bryggen N-53 Bergen Foretaksnummer 84366782-MVA Internett : www.radgivende-biologer.no E-post: post@radgivende-biologer.no Telefon: 55 31 2 78 Telefax: 55 31 62 75

FORORD Fylkesmannens miljøvernavdeling i Hordaland fikk i januar 1994 utarbeidet en oversikt over forsuringssituasjonen i fylket (Johnsen & Kambestad 1994). Etter dette har miljøvernavdelingen fått utarbeidet en rammeplan for kalkingsvirksomheten for perioden 1995-25 (Kambestad mfl. 1995) og også tatt initiativ til og støttet gjennomføring av kalkingsplanlegging på kommunenivå i 29 av de 34 kommunene i fylket. Som en oppfølging av kalkingsplanene er innsjøene som ble vurdert som aktuelle for kalking blitt prøvefisket før eventuell kalking starter opp og i innsjøer som allerede er kalket er det prøvefisket for å kartlegge effektene av kalkingstiltakene. Den foreliggende rapporten har hatt som målsetting å sammenstille resultatene fra de omtalte kalkingsprosjektene for å vurdere effekter av ulike miljøfaktorer på bestandsstatus og rekruttering i de ulike bestandene. Det er også supplert med enkeltresultat fra andre innsjøer for å bedre kunnskapsgrunnlaget. Denne rapporten utgjør del 1 i en større gjennomgang av resultatene fra prøvefisket i Hordaland 1996-23 der del 2 har som målsetting å sammenstille og vurdere resultatene fra hvert av de enkelte kalkingsprosjektene. På grunnlag av denne kunnskapen er det er gitt råd om framtidig kalking i Hordaland (Hellen mfl. 24). Rådgivende Biologer AS takker fylkesmannens miljøvernavdeling ved Kjell Hegna for oppdraget. Bergen 15. november 24. INNHOLD Forord... 2 Innhold... 2 Sammendrag... 3 Innledning... 5 Materiale og metoder... 6 Innsjøene... 6 Vannkvalitet... 8 Vannkvalitet og klima... 9 Resultater... 14 Alder... 17 Fangst av ulike aldersgrupper i det undersøkte materialet... 21 Evaluering av spørreundersøkelse... 22 Diskusjon... 24 Variasjon i årsklassestyrke... 24 Kalkings effekter og forvaltningsstrategi... 25 Litteratur... 31 Rådgivende Biologer AS 2

SAMMENDRAG Hellen B.A. G.H. Johnsen & H. Sægrov 24. Sammenstilling av resultat fra prøvefiske i Hordaland i perioden 1996 23. Del 1. Faktorer med betydning for bestandsstatus. Rådgivende Biologer AS rapport 751 32 sider ISBN 82-7658-47-1. I perioden 1996 til 23 ble totalt 194 innsjøer i Hordaland undersøkt i forbindelse med kartlegging av behov for kalking eller som oppfølging av allerede iverksatt kalkingstiltak. Innsjøene ligger i 24 av fylkets 34 kommuner (med Ølen). Kalkingen av innlandsvatn i Hordaland startet på slutten av 198-tallet men det var først etter 1994 at de nasjonale kalkingsbevilgningene ble så store at antallet lokaliteter kunne utvides i stort omfang. Grovutvalget av aktuelle kalkingslokaliteter ble foretatt ved hjelp av vannkvalitetsmålinger og spørreundersøkelser. Der hvor det viste seg at fiskebestander kunne ha problemer pga for surt vatn ble det utført prøvefiske for eventuelt å verifisere dette Foruten faktorer som klima og vannkvalitet som varierer mellom år vil tilstrekkelig forekomst av egnet gytesubstrat være begrensende for rekrutteringen. En sammenstilling av gyteforholdene og bestandsstatus viser at det er en signifikant høyere tetthet i bestander som har gode gyteforhold. Det er også en omvendt sammenheng mellom bestandstetthet og høyde over havet og særlig innsjøer som ligger høyere enn 75 moh har lavere bestandstetthet sammenlignet med lavereliggende innsjøer. Det er store individuelle variasjoner i tilvekst hos fisk både innen og mellom innsjøer men det ble også funnet tydelige forskjeller i veksthastighet mellom ulike aurebestander. Sammenhengen mellom høyde over havet og tilvekst var tydelig. En innsjøs høyde gir indikasjoner om temperaturforholdene og også om lengden av vektsesongen. Økende høyde over havet førte til mindre årlig tilvekst. Bestandstetthet var avgjørende for hvor stor auren i en innsjø normalt blir. I innsjøer med tette og tallrike aurebestander stagnerer veksten rundt 2 cm i middels tette bestander er vekststagnasjonen normalt rundt 25 cm mens aure ikke stagnerer i vekst før rundt 3 cm eller mer i innsjøer med tynne og fåtallige aurebestander. I de undersøkte aurebestandene økte gjennomsnittsalderen med økende høyde over havet økningen var i gjennomsnitt ett år per 4 høydemeter. Også gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning økte med økende høyde over havet for hann- og hunnaure økte kjønnsmodningsalderen med i gjennomsnitt ett år per henholdsvis 3 og 25 høydemeter. Det ble med utgangspunkt i det innsamlete materialet laget en modell for hvor stor andel av hver årsklasse det var forventet å fange med nordiske fleromfars bunngarn. For lavereliggende innsjøer i Hordaland har tilslaget på årsklasser fra 1992 til 1994 vært noe lavere enn forventet mens det i 1995 var en sterkere årsklasse enn forventet. For innsjøer mellom 3 og 75 moh. var det også svakere årsklasser enn forventet fram til 1994 men etter dette har årsklassestyrken vært omtrent som forventet med unntak av 1997 årsklassen som var sterk og 1998 årsklassen som var svak. I innsjøer som ligger høyere enn 75 moh har det på 199- talet gjennomgående vært svakere årsklasser av aure enn forventet helt fram til 1997 da det var svært god rekruttering i mange innsjøer. 1998-generasjonen var igjen noe svak mens det ser ut til å ha vært rekruttering som forventet i de påfølgende årene. Basert på kunnskap om mellomårsvariasjon i årsklassestyrke klimatiske forhold lokale referanseinnsjøer og undersøkelser av enkeltinnsjøer med gode oppvekst og gytemuligheter ble effektene av kalkingstiltak vurdert for totalt 54 innsjøer i Hordaland. Rådgivende Biologer AS 3

15 av innsjøene har kalkingen høyst sannsynlig hatt en positiv effekt på rekrutteringen. I 12 innsjøer var det en mulig kalkingseffekt. En slik effekt ble ikke påvist i 26 innsjøer. For en innsjø er det ikke datagrunnlag til å konkluder. For innsjøene som ikke hatt effekt av kalking ble årsakene kartlagt. For de fleste av innsjøene skyldes manglende effekt av kalking at det var andre begrensninger enn vannkvalitet som var avgjørende for rekrutteringen. Sju av innsjøene var begrenset av manglende eller dårlige gytemuligheter i åtte lokaliteter var klimatiske forhold avgjørende minimumsfaktor for rekrutteringen. I seks av innsjøene var det ikke noen begrensninger for rekrutteringen for aure og sannsynligvis var det ikke det før kalkingen startet opp heller. For 54 av innsjøene ble behov for fortsatt kalkingsaktivitet vurdert og disse ble inndelt i følgende kategorier: Seks av innsjøene ble det foreslått å fortsette eller eventuelt endre kalkingsstrategien. I 1 av kalkingslokalitetene er dagens kalkingsmetode foreslått endret. For 11 innsjøer ble foreslått å avslutte eventuelt å endre dagens kalkingsstrategi. For 26 lokaliteter ble det kun foreslått å avslutte kalkingen. I en innsjø er det foreslått fortsatt overvåking for å kartlegge kalkeffekten. I flere av disse innsjøene har det i disse årene allerede skjedd en nedtrapping eller endring i kalkingsaktiviteten og i noen er kalkingen avsluttet. Utvelgelsen av undersøkte innsjøer er basert på informasjon om vannkvalitet og bestandsstatus for fisk fra før 1995 etter en periode fra 1989 til 1994 da vannkvaliteten i mange vassdrag på Vestlandet var dårlig etter omfattende sjøsaltepisoder. Etter 1995 har vannkvaliteten generelt vært betydelig bedre både på grunn av redusert nedfall av svovel i nedbøren. Kalking av innsjøer i Hordaland har hovedsakelig foregått etter 1995 slik at det er vanskelig å skille effekten av kalking på rekruttering fra effekten av generell bedring i vannkvalitet i perioden etter 1995. Det generelle bildet er at det vanskelig å påvise effekt av kalking i mange innsjøer men det er også sannsynlig at dersom kalking hadde skjedd tidligere dvs. i perioden 1985 til 1993 så ville man kunne fått en mer påviselig effekt av kalkingen. Rådgivende Biologer AS 4

INNLEDNING Forsuring har vært en av de største truslene mot det akvatiske miljø i Norge. Det har fram til 198- årene stadig vært en økning i landareal med skadde fiskebestander (Hesthagen m.fl. 1994). Fra 1985 til 1994 regner en med at arealet med kjemisk overskridelse av tålegrensen ble redusert med 25 % (Rosseland 2) også etter 1995 har det vært en markert bedring i forsuringssituasjonen (DN- notat 2-2). For å kompensere for skadene og hindre ytterligere skader på det akvatiske miljøet er det satt i gang et omfattende kalkingsprogram i Norge. Mer enn to tusen innsjøer er med i dette programmet men fremdeles er flere lokaliteter aktuelle for kalking. Kalking av innsjøer er kostbart og kalkingsbudsjettet i Norge har de siste årene vært på over 1 millioner kroner. Dette beløpet er likevel ikke tilstrekkelig til å kalke opp alle de områdene som er påvirket av forsuring og prioritering mellom lokaliteter er følgelig nødvendig. Det er derfor viktig at beslutningen om hvilke lokaliteter som kalkes fattes på best mulig grunnlag. Det ble i 1995/1996 utarbeidet kalkingsplaner for 29 kommuner i Hordaland. Det er i disse planene valgt ut prioriterte lokaliteter som kunne være aktuelle for kalking. I de følgende årene 1996-1998 ble det foretatt fiskeundersøkelser i omtrent 15 av disse innsjøene for å dokumentere et eventuelt behov. Innsjøer som prioriteres for kalking i Hordaland er således valgt ut etter en grundig faglig vurdering av dokumentert behov og forventninger om ønsket effekt. Økt kunnskap i ettertid har vist at flere faktorer enn forsuring alene som kan ha betydning for rekrutteringssituasjonen til en fiskebestand. Det er derfor viktig å kunne skille disse faktorene fra hverandre ved prioritering av kalking slik at kalking iverksettes eller fortsetter der forsuring antas å være hovedproblemet. Begrenset gyteareal med gunstig gytesubstrat innsjøenes beliggenhet og eksponering for variasjon i klimatiske forhold kan påvirke rekruttering i fiskebestander uten at dette direkte kan knyttes til forsuringsproblem (Borgstrøm 2). Enkle sammenstillinger av prøvefiskeresultater fra kalkingsaktuelle innsjøer i Hordaland indikerer at det faktisk er en sammenheng mellom gyteforhold og bestandsstatus (Hellen m.fl 1998 2a 2b 21). Tilsvarende er det vist sammenhenger mellom bestandsstatus og høyde over havet og også mot surhetsgrad. Det er også indikasjoner på at enkeltår med lite nedbør om vinteren i kombinasjon med lave temperaturer kan ha ført til redusert rekruttering (Hellen m.fl 1998 2a 2b 21). To eller flere av disse faktorene vil for en del bestander virke sammen. Miljøets stabilitet og bestandenes størrelse kan ha stor betydning. En stor bestand vil under stabile forhold ventelig ha relativt stabil rekruttering over tid. På den annen side vil dramatiske episoder kunne gi variasjon i årsklassestyrke og dette vil igjen kunne indusere endring i bestandsstrukturen med påfølgende indre styrt variabilitet i rekrutteringen. I de forsuringstruete bestandene som er undersøkt i Hordaland de siste årene var det ventet marginale rekrutteringsforhold slik at rekruttering og bestandsstruktur i større grad ble styrt av episodiske ytre forhold. Det er behov for å kunne vurdere betydningen av enkeltfaktorene og deres samvirkning for å kunne ta riktige beslutninger om iverksetting av tiltak for å sikre fiskebestander. De foreliggende prøvefiskeresultatene vil kunne bidra til dette grunnlaget. Dette gjøres ved å sammenholde årsklassestyrke og vekst i fiskebestandene opp mot variasjon i vannkvalitet mellom år (SFT 1996; Johnsen m.fl. 1997) varierende klimatiske forhold og andre abiotiske forhold. Rådgivende Biologer AS 5

MATERIALE OG METODER INNSJØENE Totalt 238 innsjøer i Hordaland er blitt undersøkt i forbindelse med kartlegging av behov for kalking eller som oppfølging av allerede iverksatt kalkingstiltak enten direkte i innsjøen eller i ovenforliggende innsjøer. I tillegg er det tatt med 26 innsjøer fra Sogn og fjordane som er undersøkt av de samme årsakene samt ytterligere 17 innsjøer i Hordaland og 1 innsjø i Sogn og Fjordane som er undersøkt av andre årsaker. Totalt er 238 ulike innsjøer med (figur 1). I Hordaland fordeler innsjøene seg over det meste av fylket med unntak av i de østligste fjellområdene i Ulvik Eidfjord og Ullensvang og de nordvestligste områdene ved kysten. De 211 innsjøene i Hordaland fordelte seg i 25 av fylkets 34 kommuner (figur 2). Detaljbeskrivelse av hver innsjø finnes i egne rapporter (Hellen mfl. 1998; 2a; 2b; 21 22 23 24). FIGUR 1. Plassering av de 238 undersøkte innsjøene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Rådgivende Biologer AS 6

45 4 35 Kalking/forsuring n=194 Andre prosjekt n=17 FIGUR 2. Antall innsjøer som ble undersøkt i hver av de 22 kommunene i Hordaland i forbindelse med kalking og kartlegging av forsuring og andre prosjekt. Antall innsjøer 3 25 2 15 1 5 Ølen Voss Vaksdal Ulvik Ullensvang Tysnes Sveio Sund Os Samnanger Stord Odda Modalen Masfjorden Lindås Kvinnherad Kvam Jondal Fusa Fjell Fitjar Etne Bømlo Bergen Askøy Av de 238 undersøkte innsjøene er 57 undersøkt ved to anledninger og 13 er undersøkt tre ganger i løpet av perioden 1996 til 23. Undersøkelsene var fra enkle undersøkelser av gytebekkene til mer omfattende undersøkelser som inkluderte elektrofiske av gytebekker og garnfiske både littoralt og pelagisk. For å kunne vurdere styrken av de ulike årsklassene av aure i innsjøen hvor det ble fanget fisk var det en forutsetning at fangstinnsatsen var tilstrekkelig og representativ. I de tilfeller hvor bare et utvalg av fiskene ble aldersbestemt ble det vurdert om utvalget var representativt. For at fiskeundersøkelsene skulle kunne benyttes til å vurdere de naturlige bestandsforholdene i innsjøen ble innsjøer med fiskeutsettinger utelatt i sammenstillingen. Fra en del innsjøer var det ikke samlet inn otolitter fra fisken noe som gjorde aldersbestemmelse av eldre fisk usikker. I en del av analysene er disse innsjøene ikke tatt med selv om de ellers er representative. De undersøkte innsjøene ligger fra 2 til 125 moh flest i høydeintervallet 7-9 moh. (figur 3). I størrelse varierer de mellom 1 til 136 km² flest innsjøer med areal under 1 ha (figur 3). Største målte dyp var 9 meter mens en av innsjøene ikke var dypere enn 3 meter. Det ble for hver innsjø beregnet middeldyp og volum og det var en signifikant sammenheng mellom største målte dyp og gjennomsnittsdypet for innsjøene (p<1 n=183) (figur 4). Antall innsjøer 4 35 3 25 2 15 1 5 røye+aure aure 7-799 6-699 5-599 4-499 3-399 2-299 1-199 -99 n = 238 12-13 11-1199 1-199 9-999 8-899 Antall innsjøer 7 6 5 4 3 2 1-5 5-11-15 Høyde over havet (m) 5-55 45-5 4-45 35-4 3-35 25-3 2-25 15-2 Areal (ha) 2-3 1-2 9-95 85-9 8-85 75-8 7-75 65-7 6-65 55-6 n = 238 FIGUR 3. Frekvensfordeling av de undersøkte innsjøene i forhold til høyde over havet (moh.) og i forhold til areal (hektar). I 45 av de undersøkte innsjøene ble det ikke fanget fisk 62 undersøkelser hadde et ikke representativt aldersbestemt materiale eller utilfredsstillende garninnsats og i 59 innsjøer var det satt ut fisk. I alt 123 undersøkelser kunne benyttes til vurdering av årsklassestyrke i 19 av disse var det iverksatt kalking i løpet av de årsklassene som inngikk i garnfangstene og det vil i disse innsjøene være mulig å fange opp effekter av kalkingen på årsklassestyrken. I 39 innsjøer var det kalket i hele den perioden som det ble fanget fisk fra. Laveste fangst de 139 innsjøene var 1 fisk mens største fangst var 189. Rådgivende Biologer AS 7

FIGUR 4. Sammenheng mellom største målte dyp og beregnet gjennomsnittsdyp for 22 av innsjøene som inngår i undersøkelsen. 95 % konfidensintervall er vist med stiplet linje. Middeldypdyp (m) 4 3 2 1 y=7 + 36 x r² = 86 n = 22 p<1 2 4 6 8 1 Maksimal dyp (m) VANNKVALITET Vannkvaliteten i de undersøkte innsjøene var i varierende grad undersøkt og antallet målinger fra en enkelt innsjø varierte fra en til over 4. De fleste innsjøene hadde en minimumsmåling av ph på mellom 475 og 6 (figur 5). Surhet varierer imidlertid relativt mye over tid avhengig av nedbør og snøsmelting slik at en kan forvente at det for de fleste innsjøene episodisk kan være lavere ph enn det som er målt. Det har vært vanlig å regne med at auren får problemer med reproduksjonen når ph kommer ned i området 5-55 (DN 24) men dette kan ha sammenheng med hyppigheten av målinger og tidspunkt for måling. I Hordaland er det imidlertid observert vassdrag uten redusert overlevelse av aure også der ph er under 5 (Kålås 24). I Hordaland har det vært vanlig å starte kalking dersom ph måles til å være under 56 og det observeres at aurebestanden har problemer. Høyeste målte konsentrasjon av labilt aluminium i enkeltinnsjøer varierte fra <5 µg/l til over 1 µg/l. De fleste innsjøene hadde mindre enn 25 µg/l og bare 36 av 22 hadde mer enn 4 µg/l som er ansett som nedre grense for hva som kan være skadelig for innlandsaure (Rosseland mfl. 1992). Kalsiumkonsentrasjonen var i mange av innsjøene relativt lav og over halvparten av innsjøene hadde en kalsiumkonsentrasjon under 5 mg/l. Det er i dette materialet en rekke innsjøer hvor kalsiuminnhold ofte er under 2 mg/l og hvor bestandene er middels tette eller tette noe som indikerer at aurebestandene kan klare seg godt selv ved meget lave konsentrasjoner av kalsium. Antall innsjøer 6 5 4 3 2 1 n = 22 Antall innsjøer 4 35 3 25 2 15 1 5 1-15 95-99 9-94 85-89 8-84 75-79 7-74 65-69 n = 22 >45 >7 675-7 65-675 625-65 6-625 575-6 55-575 525-55 5-525 475-5 45-475 Lavest målte surhet (ph) Høyest målte lab. alum 6-64 55-59 5-54 45-49 4-44 35-39 3-34 25-29 2-24 15-19 1-14 5-9 -4 FIGUR 5. Frekvensfordeling av lavest målte ph og høyest målte konsentrasjon av labilt aluminium (µg/l) i undersøkte innsjøene hvor det foreligger vannkjemiske målinger. Rådgivende Biologer AS 8

VANNKVALITET OG KLIMA VANNKVALITET Det har vært en betydelig reduksjon i utslippene av forsurende stoffer i Europa de siste 2 til 3 årene noe som har ført til betydelig mindre konsentrasjon av forsurende stoffer i Norge. Dett er oppsummert i den siste rapporten fra Statens Forurensingstilsyn (SFT 23): "Utslipp av forurensninger til atmosfæren skjer fra en lang rekke naturlige og antropogene kilder. Forbrenning av fossilt brensel er den viktigste kilde til svoveldioksid og nitrogenoksider i Europa. I tidsrommet 195-197 var det en markert økning i utslippene av både svoveldioksid og nitrogenoksider. I følge data som er samlet i forbindelse med EMEP-programmet er utslippene av svoveldioksid redusert med omlag 6 % fra 198 til 2 (EMEP 22). Utslippsreduksjonen fra 199 frem til 2 har vært på 48%. Reduksjonen har vært størst i de vestlige land men også i øst er reduksjonene på over 3 % fra 198. Utslippene av nitrogenoksider var ganske stabilt på åttitallet men fra 199 til 2 har utslippet vært redusert med 25 %. Utslippene av ammoniakk har økt etter 195-årene i sammenheng med veksten i landbruksproduksjonen og et mer intensivt husdyrhold i Europa. I perioden 199 til 2 avtok imidlertid utslippene av ammoniakk med ca 17 % (EMEP 22)." FIGUR 6. Veide årsmiddelkonsentrasjoner av sulfat (sjøsaltkorrigert) fra 1973 til 22 for 7 representative stasjoner på Sørlandet og Østlandet figur etter SFT (23). Årsmiddelkons. av sulfat (mg/l) 1!! 8!!!!!!!!!!!!!! 6!!!!!!! 4!!!!! 2 1975 198 1985 199 1995 2! År FORSURINGSUTVIKLING I HORDALAND I Hordaland er tilførsler av forsurende stoffer de siste 2 årene jevnt redusert. Konsentrasjonen av slike stoffer i tre overvåkede vassdrag er også betydelig redusert. Endringene av nedbørens innhold av svovel- og nitrogenkomponenter er i rimelig samsvar med de rapporterte endringer i utslipp i Europa. Årsmiddelkonsentrasjonene av sulfat og sterk syre økte stort sett fram til slutten av 197-årene og har deretter avtatt (Hesthagen mfl.1994 Rosseland 2 DN- notat 2-2 SFT 23 DN 24). På målestasjonen i Masfjorden er våtavsetningen av sulfat redusert med omtrent 5% i perioden 198-2 mens målestasjonen på Voss viser den samme utviklingen siden målingene startet i 199. De største tilførslene av forsurende stoffer til Vestlandsvassdragene skjedde i 1986 og 1989-199 samt 1992 mens det i årene etter 1992 har vært lavere tilførsler av sulfat (figur 7). Vannkvaliteten i de overvåkede vassdragene i Hordaland har bedret seg i takt med dette de siste 2 årene. En kan spore en helt parallell signifikant nedgang i mengden "ikke-marint sulfat" på de to overvåkingselvene i Hordaland (figur 7). Rådgivende Biologer AS 9

Våtavsetning av sulfat (mg/m2) 18 16 14 12 1 8 6 4 2 & Haukeland & & & & & & & & & Voss & 198 1985 199 1995 2 & 5 Etneelven 4 3 2 Moelven 1 198 1985 199 1995 2 FIGUR 7. Venstre: Våtavsetning av sulfat på målestasjonen Haukeland i Masfjorden og på Voss fra 198 til 1998. Høyre: konsentrasjon av "ikke-marint" sulfat i to elver i Hordaland fra 198 til 1998. Ikke-marin sulfat (µekv/l) Når det gjelder surhetsnivået i vassdragene bidrar episoder av forskjellig karakter til et noe mer uoversiktlig bilde. Skal en beskrive utviklingen i surhetstilstand i Vestlandsvassdragene de siste årene må en derfor ta utgangspunkt i de enkelte årene før en eventuelt kan beskrive trender og mønstre. De sureste årene er 1989 199 og 1993. Etter 1993 har det vært høyere ph-verdier enn på lenge (figur 8). I de sureste årene var også den syrenøytraliserende kapasiteten i vassdragene (ANC) lavest. Tilførselen av forsurende stoffer kan bidra til å forklare den sure situasjonen i 1989 og 199 mens surhetstilstanden i 1993 altså ikke skyldes tilførsler av forsurende stoffer / forsuring (figur 7). 7 6 Årsmiddel surhet (ph) Etneelven 65 6 55 Moelven 5 198 1985 199 1995 2 Syrenøytr.kapasitet (ANC µekv/l) 5 4 Etneelven 3 2 1-1 Moelven -2 198 1985 199 1995 2 FIGUR 8. Årsmiddel av surhet (vestre) og av årsmiddel av syrenøytraliserende kapasitet (høyre) i tre elver på Vestlandet fra 198 til 1998. De tre sureste årene 1989 199 og 1993 var preget av uvanlige værforhold med milde vintre med store nedbørsmengder i kombinasjon med sterk vind. Dette gav kraftige "sjøsaltepisoder" noe som gjenspeiles i årsmidlene for klorid for samtlige tre overvåkingselver (figur 8). Disse tre ekstreme årene utgjør ikke bare de "sureste" årene på Vestlandet siden 197-tallet men også de mest giftige. Særlig januar 1993 førte dette til fiskedød i mange vassdrag der slikt ikke tidligere har vært observert (Hindar mfl. 1993). Dette synes klart når en ser på innholdet av aluminium i de to overvåkingsvassdragene i fylket i forbindelse med disse episodene der utslagene er størst for den sureste Moelven (figur 9). Rådgivende Biologer AS 1

6 8 Klorid (mg Cl/l) 5 4 3 2 1 Moelven Labil aluminium (µg Al/l) 6 4 2 Moelven 198 1985 199 1995 2 198 1985 199 1995 2 FIGUR 9. Årsmiddel for klorid (vestre) og av labilt aluminium (høyre) i to elver på Vestlandet fra 198 til 1998. Årsaken til den dårligste vannkvaliteten er en kombinasjon av naturgitte klimatiske forhold og forsuring. Forsuringen bidro til å utarme vassdragenes nedslagsfelt slik at motstandsevnen til å takle surstøt episoder var vesentlig redusert. Forsuring kan således bidra til å forklare de kraftige utslagene episodene hadde i enkelte vassdrag selv om forsuring som sådan ikke var den direkte årsak til episodene. Skal en beskrive "forsurings-utviklingen" i vassdragene bør en velge å se bort fra de fire omtalte ekstreme årene. Da er den gode surhetstilstanden i årene etter 1994 ikke nødvendigvis å betrakte som et resultat av uvanlige klimatiske nedbørfattige år fordi tilstanden i disse årene synes å være tilbake på nivået med den utviklingen en hadde i vassdragene før de forutgående særlig sure årene. I Ekso synes imidlertid ikke situasjonen å ha blitt særlig bedre i den beskrevne 15-årsperioden. Igangsettingen av Myster kraftverk i 1987 har sannsynligvis ført til en surere tilstand i deler av Ekso og reguleringen kan ha påvirket vannkvaliteten ved prøvetakingspunktet. Ekso er fra vinteren 1997 kalket. KLIMATISKE FORHOLD Det er forventet at klimaet vinterstid kan være utslagsgivende for overlevelsen av egg i gytegroper. I kalde perioder med lite snødekke vil vannivået bli svært lavt i elvene og egg kan fryse. Det vil være relativt store variasjoner i temperatur og snødekke gjennom året for et bestemt målepunkt men også store variasjoner fra sted til sted. I figur 1 og 11 er gjennomsnittlig temperatur og snødekke for perioden fra 1989 til 1999 for målestasjonene: Bergen Kvamskogen og Reimegrend vist. Målestasjonen Bergen (Florida) ligger i Bergen 12 moh og representerer kyststrøk Kvamskogen målestasjon ligger i Eikedalen 48 moh og representerer overgangen mellom ytre og indre strøk. Målestasjonen Reimegrend ligger 59 moh og representerer de høyereliggende og de indre områdene av Vestlandet. Gjennomsnittlig temperatur i Bergen i perioden fra 1988 til 1998 var 81 C mens den var henholdsvis 47 og 38 C i samme periode på Kvamskogen og Reimegrend. Størst forskjell i temperatur er det om vinteren da temperaturen på Kvamskogen er fra 3-4 C lavere enn i Bergen og mellom 5 og 6 grader lavere på Reimegrend enn i Bergen. Sommerstid er temperaturen mellom 2 og 3 grader lavere på Kvamskogen i forhold til i Bergen mens den er mellom 25 og 4 C lavere på Reimegrend enn i Bergen. Rådgivende Biologer AS 11

For å vise variasjon mellom år er temperaturen for årene 1995 til 1998 vist i figur 9. 1995 og 1998 er relativt normale år mens 1996 er relativt kald de første månedene mens 1997 har en spesielt varm sommer. I perioden når gjennomsnittstemperaturen stiger (mars til mai) og synker (september til desember) er temperaturforskjellene mellom år relativt liten mens den i perioden januar til mars og i juni - august varierer relativt sett mer mellom år. 2 15 Bergen 2 15 Kvamskogen Temperatur ( C) 1 5-5 Snitt 1995 1996 1997 1998 Temperatur ( C) 1 5-5 Snitt 1995 1996 1997 1998-1 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des -1 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des 2 15 Reimegrend FIGUR 1. Gjennomsnittlig månedstemperatur ( C) for årene 1995 til 1998 og gjennomsnittlig månedstemperatur for perioden 1988 til 2 for målestasjonen i Bergen og på Kvamskogen og for perioden 1988 til 1998 på Reimegrend. Temperatur ( C) 1 5-5 Snitt 1995 1996 1997 1998-1 Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Målinger av snødybden i perioden 1988 til 1999 viser at også denne varierer mye fra år til år men også mellom de ulike stedene. Både på Kvamskogen og på Reimegrend er det de fleste år en akkumulering av snø fra desember fram til mars/april og denne snøen blir normalt liggende fram til månedsskiftet april/mai (figur 1). I Bergen er det ingen slik snøakkumulering gjennom vinteren og sammenhengende snødekke i flere uker er sjeldent. Sødybde (cm) 18 16 14 12 1 8 6 4 2 Sep Snitt 1994/1995 1995/1996 1996/1997 1997/1998 Okt Nov Des Jan Kvamskogen Feb Mar Apr Mai Sødybde (cm) 18 16 14 12 1 8 6 4 2 Sep Snitt 1994/1995 1995/1996 1996/1997 1997/1998 Okt Nov Des Jan Reimegrend Feb Mar Apr Mai FIGUR 11. Gjennomsnittlig månedlig snødybde (cm) for vintrene 1994/95 til 1997/98 og gjennomsnittlig månedlig snødybde for perioden 1988/99 til 1999/2 for målestasjonen på Kvamskogen og for perioden 1988/89 til 1997/98 på Reimegrend. Rådgivende Biologer AS 12

For å illustrere variasjon mellom år er snødypet for vintrene 1994/95 til 1997/98 vist i figur 11. 1994/95 var et år med store snømengder på slutten av vintersesongen. Vintrene 1995/96 var snøfattige og spesielt i indre og høyereliggende strøk var det svært lite snø denne vinteren. På Reimegrend var det ikke snødekke fra 14. januar til 8. februar i 1996. Vinteren 1996/97 var det relativt normale snømengder mens vinteren 97/98 igjen var ganske snøfattig men i motsetning til i 95/96 var det et stabilt snødekke fra snøen la seg til den forsvant om våren. Kombinasjonen av lave temperaturer mangel på isolerende snødekke sammen med lite nedbør vil føre til at vannføringen i gyteelvene er svært lav og sannsynligheten øker for at gytegropene vil bli liggende over vann noe som medfører økt sannsynlighet for at aureeggene vil fryse og dermed dø. For å finne hvilke år som har lite snø og lave temperaturer samtidig noe som er antatt å gi barfrost er det for perioden 1988 til 1999 satt opp hvilke uker som hadde sammenfall av gjennomsnittlig snødekke mindre enn 5 cm og gjennomsnitts temperatur under -3 C - 5 C eller -7 C. Lengden på perioden med barfrost og gjennomsnittlig temperatur i perioden vil sannsynligvis være avgjørende for hvor stor betydning en slik barfrostepisode vil ha på overlevelse av egg i gytegropene. I perioden 1989 til 1999 har det i Bergen vært registrert en uke med sammenhengende barfrost i januar 1996. På Kvamskogen er det også bare registrert en uke med sammenhengende barfrost dette var i månedsskiftet november/desember 1997. På Reimegrend som representerer de høyereliggende og indre strøk har det i perioden 1988/99 til 1997/98 vært tre vintre med perioder med sammenhengende barfrost. Vinteren 1993/94 var det sammenhengende barfrost i to uker i november. Vinteren 1995/96 hadde totalt tre perioder med sammenhengende barfrost en uke i november to uker i desember og tre uker i januar og februar (figur 12). FIGUR 12. Antall uker med sammenhengende barfrost i perioden 1988 til 2 i Bergen og på Kvamskogen og i perioden 1988 til 1998 på Reimegrend. Gradert etter gjennomsnittlig temperatur i perioden. Uker med barfrost 7 6 5 4 3 2 1 Reimegrend 2 1 Kvamskogen 2 1 Bergen <5 cm & <-7 C <5 cm & <-5 C <5 cm & <-3 C 99/ 98/99 97/98 96/97 95/96 94/95 93/94 92/93 91/92 9/91 89/9 88/89 Sesong Lite snø vinteren 1996 gjorde også at isen på mange innsjøer tinte og forsvant tidligere enn vanlig. Tidligere isgang enn normalt gjør at vekstsesongen i mange innsjøer i fjellet blir forlenget også veksttemperaturen vil i mange høyfjellsinnsjøer være høyere. Slik at selv om sommeren 1996 ikke var spesielt varm var veksttemperaturen i innsjøene høyere og vekstsesongen var lenger slik at auren dette året hadde markert bedre vekst enn det som er vanlig. Dårlige vekstforhold og lave temperaturer kan sannsynligvis være begrensende på kjønnsmodningen av aure og enkelte år kan temperaturene være så lave at fisken ikke kjønnsmodner. De gode forholdene i 1996 gjorde trolig at en større andel av aurebestanden kjønnsmodnet noe som gir flere gytte egg og forventninger om god rekruttering av 1997 - årsklassen dersom andre forhold som tørrlegging og frysing av egg eller spesielle sure episoder ikke reduserer overlevelsen på eggene. Rådgivende Biologer AS 13

RESULTATER BESTANDSTETTHET De undersøkte fiskebestandene har svært varierende livsbetingelser. Graden av påvirkning av forsuring vil variere fra område til område avhengig av jordsmonn og berggrunn i nedbørfeltet men også mellom år kan det være store variasjoner i forsuringsgraden avhengig av nedbørsmengde og andel forsurende stoffer i nedbøren (Johnsen mfl. 1997 Rosseland 2). Vekstforholdene i den enkelte innsjø vil også være svært ulik kystnære bestander har lang vekstsesong og faren for frost i gyteområdene vinterstid er små (Jonsson & Borgstrøm 2). Fiskebestander i høyfjellsinnsjøer på Vestlandet har derimot ofte kort vekstsesong og i år med lite vinternedbør og kalde perioder vil gyteområdene til slike bestander være utsatt for tørrlegging og frost enkelte år vil trolig også være for kalde gjennom sommeren til at egg og yngel får utvikle seg tilstrekkelig til å overleve neste vinter (Borgstrøm 2b). Likedan kan enkelte vekstsesonger være så marginale at auren ikke kjønnsmodner i enkelte lokaliteter (Fjellheim & Raddum 1994). GYTFORHOLD Foruten faktorer som kan variere mellom år kan forekomst av egnet gytesubstrat være begrensende for rekrutteringen. En sammenstilling av gyteforholdene og bestandsstatus viser at det var en signifikant sammenheng mellom disse to faktorene (ANOVA p<1). Innsjøer med ingen eller dårlige gyteforhold hadde en høyere andel med fåtallige bestander eller som var fisketomme mens andelen med gode og tette fiskebestander økte med bedrete gyteforhold (figur 13). Bestandsstatus i innsjøene med kategoriene ingen og dårlige gyteforhold var ikke innbyrdes signifikant forskjellig det var heller ikke bestandsstatus i innsjøer med brukbare og gode gyteforhold. Bestandsstatus i innsjøer med ingen og dårlige gyteforhold var derimot signifikant forskjellig fra status for innsjøer med brukbare og gode gyteforhold (Tukey p<5). 1% n=26 n=6 n=56 n=78 8% Prosent 6% 4% FIGUR 13. Bestandstatus ved ulike gyteforhold (n=22). Innsjøene er bare representert en gang og bare innsjøer der gyteforholdene er kjent er tatt med. Tynn =-35 fisk/garn middels =35 6 fisk/garn og tett = over 6 fisk/garn. 2% % Ingen dårlige brukbare gode Gyteforhold tom tynn middels tett Rådgivende Biologer AS 14

HØYDE OVER HAVET Det er en signifikant sammenheng mellom bestandstetthet og høyde over havet (ANOVA p<1). Spesielt skiller innsjøer som ligger høyere enn 75 moh seg fra innsjøer som ligger lavere (figur 14). Av innsjøene høyere enn 75 moh er det en markert større andel som er fisketomme eller som har tynne fiskebestander. For innsjøer som ligger under 3 moh og mellom 3 og 75 moh er det ingen forskjell av betydning. Bestandstetthet ser dermed ut til å være sterkt knyttet til høyde over havet og til gyteforhold. Det ble derfor testet om det var forskjell mellom gyteforholdene i de ulike høyderegionene Bruk av variasjonsanalyse viste at det var signifikant forskjell i gyteforhold mellom de tre høyderegionene (ANOVA p<1). Det er ingen retningsbestemt trend men innsjøer som ligger mellom 3-75 moh har en høyere andel med gode og brukbare gyteforhold (figur 13) Prosent 1% 8% 6% 4% n=66 n=72 n=83 Prosent 1% 8% 6% 4% n=69 n=76 n=89 2% 2% % <3 3-75 >75 Høyde over havet tom tynn middels tett % under 3 m 3-75 m over 75 m Høyde over havet ingen dårlig brukbar god FIGUR 14. Bestandstatus i forhold til varierende høyde over havet (venstre) og ulike gyteforhold i forhold til høyde over havet. Tynn =-35 fisk/garn middels =35 6 fisk/garn og tett = over 6 fisk/garn. TILVEKST Det er ved fiskeundersøkelser nyttig å kunnes sammenligne tilveksten med en forventning. Ved prøvefiske på Vestlandet er ofte fem cm årlig tilvekst benyttet som en normal tilvekst og tilvekst utover dette er avvik fra forventningen. Lavere tilvekst blir ofte tolket som at det er næring i underskudd og større tilvekst blir tolket som at det er for få fisk til å utnytte innsjøens bærenivå. Imidlertid er vanntemperatur helt avgjørende for fiskens tilvekst (Elliott 1994). For aure er minste veksttemperatur regnet som 4 C mens optimal veksttemperatur er 13 C. Antall døgn med temperaturer over vekstminimum og med mest mulig optimal veksttemperatur vil derfor være avgjørende for hvor mye en fisk vil vokse dersom den har tilstrekkelig med næring. Disse forholdene varierer med høyde over havet høyereliggende innsjøer kan enkelte år bare være isfri i noen få måneder mens det i lavlandet kan være temperaturer over vekstminimum gjennom det meste av året. Rådgivende Biologer AS 15

Tilveksten for fisken som ble fanget ble beregnet ved skjellavlesing (Lea 191). I en del innsjøer var det fisket relativt tidlig på sesongen slik at tilveksten det siste året ikke var representativt og er derfor utelatt. Auren som ble fanget i innsjøer under 3 moh hadde etter første vekstsesongen vokst 52 cm de fem påfølgende årene var den gjennomsnittlige tilveksten henholdsvis 6.5 5.2 3.7 2.2 og 1.6 cm i sjuende vekstsesong er den gjennomsnittlige tilveksten negativ dette kan ikke være reelt men kan skyldes at hurtigvoksende fisk har kortere levetid enn fisk som vokser sakte og at fisken som dominerer i de eldste aldersgruppene er saktevoksende. Av aurene som representerer innsjøer lavere enn 3 moh var 55 % fra innsjøer med middels tetthet mens 27 % var fra innsjøer med tette fiskebestander (figur 15). Aure fanget i innsjøer mellom 3 og 75 moh hadde en gjennomsnittlig tilvekst på 45 cm det første året. De påfølgende sju årene var tilveksten henholdsvis 5.5 5.1 4.2 3.1 2.2 1.7 og.7 cm. Også i denne høyderegionen dominerte aure som var fanget innsjøer med middels tette bestander (51 %) mens 25 % var fra innsjøer med tette bestander (figur 15). For aure fanget i innsjøer som ligger høyere enn 75 moh var den gjennomsnittlige tilveksten den første og andre vekstsesongen henholdsvis 41 og 42 cm deretter avtok tilveksten og var de neste seks årene henholdsvis 3. 3.2 2.9 2.4 1.9 og 1.2 cm. Utvalget av aure i denne gruppen var også dominert av aure fra innsjøer med middels tette bestander (55 %) mens bare 9 % var fra innsjøer med tette bestander (figur 15). 4 35 3 < 3 moh 3-75 moh > 75 moh FIGUR 15. Gjennomsnittlig vekstkurver for aure i forhold til høyde over havet. Basert på materialet samlet inn i perioden 1996-1999. Lengde (mm) 25 2 15 1 5 1 2 3 4 5 6 7 8 9 1 Vekstsesonger For å få et mer nyansert uttrykk for forventet vekst er gjennomsnittlig årlig tilvekst i innsjøer med ulik bestandstetthet satt opp mot høyde over havet. For alle de tre høyderegionene viser dette at fisk i innsjøer med tette fiskebestander vokser saktere enn fisk fra innsjøer med middels tette eller tynne fiskebestander (figur 16). I innsjøer under 3 moh stagnerte tilveksten i tette bestander i den femte vekstsesongen når fisken var rundt 2 cm mens tilveksten stagnerte rundt 25 cm i middels tette bestander auren var da normalt i sin sjette eller syvende vekstsesong. I tynne (fåtallige) bestander synes det ikke å være noen vekststagnasjon (figur 16). For innsjøer lokalisert mellom 3 og 75 moh ser veksten ut til å avta når fisken nærmer seg 2 cm i tette bestander mens den ikke stagnerer før rundt 26 cm. I middels tette bestander avtar veksten relativt lite før auren når en lengde rundt 25 cm da ser imidlertid veksten ut til å stagnere helt. I tynne bestander vokser fisken derimot godt opp til en lengde på 3 cm (figur 16). Rådgivende Biologer AS 16

4 35 < 3 moh 4 35 3-75 moh 3 3 Lengde (mm) 25 2 15 1 5 1 2 3 4 5 6 7 8 9 1 Vekstsesonger Tynne bestander Middels tette Tette bestander 25 2 15 1 5 Tynne bestander Middels tette Tette bestander 1 2 3 4 5 6 7 8 9 1 Vekstsesonger 4 35 > 75 moh 3 FIGUR 16. Gjennomsnittlig vekstkurver for aure i tette middels tette og tynne fiskebestander i forhold til høyde over havet. Basert på materialet samlet inn i perioden 1996-1999. Tynn =-35 fisk/garn middels =35 6 fisk/garn og tett = over 6 fisk/garn. 25 2 15 1 Tynne bestander 5 Middels tette Tette bestander 1 2 3 4 5 6 7 8 9 1 Vekstsesonger I høyereliggende innsjøer (>75 moh) er tilveksten i tette bestander markert dårligere enn i middels tette og tynne bestander og veksten avtar når fisken passerer 2 cm. I middels tette og tynne bestander ser imidlertid auren ut til ikke å stagnere i vekst. ALDER Alderen på villfiskene fanget under garnfisket varierte fra 1 til 16 år gjennomsnittsalderen var 35 år. Andelen med eldre fisk i fangstene økte med høyde over havet og både gjennomsnittsalderen og høyest registrerte alder økte med høyde over havet. Forholdet mellom gjennomsnittsalderen (y) og høyde over havet (x) er y= 255 + 23x (n= 88 r² = 26 p<1) Dette viser at gjennomsnittsalderen øker med ca 1 år per 4 meter (figur 17). Sammenhengen mellom høyeste registrerte alder (y) og høyde over havet (x) er gitt ved ligningen y= 52+45x (n= 88 r² = 26 p<1). Rådgivende Biologer AS 17

Økende levealder med økende høyde over havet kan indikere at levetiden til aure er relatert til temperatursummen i det temperaturene i høyfjellet normalt er lavere enn i lavlandet. FIGUR 17. Gjennomsnittlig og største registrerte alder hos aure i forhold til høyde over havet i 88 innsjøer fisket i perioden 1997 til 23. Bare innsjøer hvor det ble fanget mer enn 1 fisk er tatt med. KJØNNSMODNING Alder (år) 14 12 1 8 6 4 2 maksimal alder gjn.snitt alder 2 4 6 8 1 12 Høyde over havet (m) Alder ved kjønnsmodning varierer fra innsjø til innsjø og mellom kjønnene. Gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning er den alder da den akkumulerte andelen av kjønnsmodne individ når 5 % eller mer. Det er en signifikant trend mot at auren er eldre ved kjønnsmodning i innsjøer som ligger høyt over havet sammenlignet med lavtliggende innsjøer. Det generelle bildet er også at hannfisk kjønnsmodner ved lavere alder enn hunnfisk. Hanner har i gjennomsnitt ett år seinere kjønnsmodning per tre hundre meter stigning (figur 18). (y = 229 +3 x n=6 p = 2 r²=21) For hunnaurene øker gjennomsnittlige alder ved kjønnsmodning med ett år per 25 m stigning (y = 283 +4 x n=52 p <1 r²=32) I et studie av aure i 26 ulike lokaliteter sør for Sør-Trøndelag er kjønnsmodningsalder for aurebestanden (hann og hunnaure slått sammen) og høyde over havet oppgitt (Vøllestad mfl. 1993). Dersom en setter sammen disse dataene får en likningen (y=281 + 4 r²=46) og viser at resultatet fra innsjøene i Hordaland også kan gjelde utenfor dette geografiske området. 1 8 Hann Hunn FIGUR 18. Gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning i forhold til høyde over havet. Bare innsjøer med et representativt utvalg av fisk er tatt med (n= 6(hann) 52(hunn). Alder (år) 6 4 2 2 4 6 8 1 Høyde over havet (meter) Rådgivende Biologer AS 18

Årlig tilvekst er bl.a. avhengig av temperatur og lengden på vekstsesongen som igjen er påvirket av innsjøens beliggenhet (se side 17 og 18). I figur 19 er det satt opp en sammenheng mellom årlig gjennomsnittlig tilvekst de tre første leveårene (som i liten grad er påvirket av bestandstetthet) og gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning som viser at hurtigvoksende fisk kjønnsmodner ved lavere alder enn saktevoksende fisk. hann: y = 84-9x r ² = 3 p < 1 hunn: y = 126-1x r ² = 39 p < 1 FIGUR 19. Gjennomsnittlig alder ved kjønnsmodning i forhold til gjennomsnittlig årlig tilvekst de tre første vekstsesongene. Bare innsjøer med et representativt utvalg av fisk og hvor det er fanget flere enn 1 aure er tatt med (antall bestander = 46(hann) 42(hunn). Kjønnsmodningsalder (år) 9 8 7 6 5 4 3 2 1 Hann Hunn 3 4 5 6 7 8 Årlig tilvekst (1.-3. år) Det er en relativt markert forskjell i laveste alder ved kjønnsmodning mellom innsjøene. Også her er det en klar trend mot høyere kjønnsmodningsalder i innsjøer som ligger høyere over havet sammenlignet med innsjøer som ligger i lavlandet. For hannauren øker minste alder ved kjønnsmodning i gjennomsnitt med ca ett år per 3 m stigning y = 161 +3x (n = 49 p= < 1 r²=29) Det er relativt stor variasjon mellom bestander og helt opp i 8 m høyde er det innsjøer med hannaure som er bare to år ved kjønnsmodning. For hunnauren er det en klarere sammenheng mellom høyde over havet og minste kjønnsmodningsalder y = 145 +6x (n = 48 p= < 1 r² = 66). I gjennomsnitt øker minste alder ved kjønnsmodning med nesten to år per 3 meter stigning for hunnaurene (figur 2). Rådgivende Biologer AS 19

1 8 Hann Hunn FIGUR 2. Minste alder ved kjønnsmodning i forhold til høyde over havet. Bare innsjøer hvor det ble fanget mer enn 1 aure er tatt med (antall bestander 51(hann) 5(hunn). Alder (år) 6 4 2 2 4 6 8 1 Høyde over havet (meter) HABITATBRUK I 49 av innsjøene ble det i tillegg til bunngarn også fisket med flytegarn. Fisken som blir fanget på flytegarn er i gjennomsnitt større enn den som blir fanget på bunngarnene. I de innsjøene der det ble fisket med både bunn- og flytegarn var gjennomsnittsvekten i flytegarnene 223 gram mens snittvekten for fisk fanget i bunngarnene var 125 gram. Det er normalt at fisk som er mindre enn 17-18 cm vil oppholde seg på grunt vann uavhengig av tettheten og lengdefordeling i bestanden mens en økende andel av fisken vil oppholde seg pelagisk når fisketettheten øker (Borgstrøm 1995). For å kartlegge hvor stor andel av fisken som blir fanget pelagisk i forhold til littoralt ble forholdet mellom fangst av aure per bunngarnnatt og fangst av pelagisk aure 18 cm det i det undersøkte materialet satt opp. Materialet viste at det var en klar sammenheng mellom økende bunngarnfangster og fangst av fisk i flytegarn. Dette betyr at auren i større grad benytter det pelagiske habitatet når tettheten av fisk i innsjøen øker. I innsjøer der det ble fanget mer enn tre aure 18 cm per bunngarnnatt er det gjennomgående en betydelig andel fisk som går pelagisk men også i innsjøer med lavere fangst per bunngarnnatt kan den pelagiske bestanden være betydelig (figur 21). I mange innsjøer vil det pelagiske habitatet være større enn det littorale og selv med relativt lave tettheter i det pelagiske habitatet vil andelen av bestanden som er pelagisk være betydelig. I innsjøer hvor det ble fanget i gjennomsnitt mindre enn 1 aure 18 cm per bunngarnnatt ble det i 8 % av innsjøene også fanget fisk i flytegarn. Tilsvarende for innsjøer med mindre enn 2 aure per bunngarnatt var 18 %. Dersom fangsten i bunngarnene var større enn 25 aure 18 cm per bunngarnnatt ble det også fanget aure 18 cm i flytegarnene i 93 % av tilfellene. FIGUR 21. Sammenheng mellom fangst av aure 18 cm per garnnatt i bunn- og flytegarn. En uteligger er fjernet fra materialet (25 fisk per flytegarnnatt og 46 fisk per bunngarnnatt). Fangst per flytegarn 2 4 6 8 1 Fangst per bunngarn Rådgivende Biologer AS 2 12 1 8 6 4 2 Aure > 18 cm y = 95 x - 8 r² = 35 p < 1 n = 48

FANGST AV ULIKE ALDERSGRUPPER I DET UNDERSØKTE MATERIALET Rekruttering av ulike årsklasser vil være avhengig av størrelsen på gytebestanden og overlevelsen på de enkelte årsklassene både som rogn og yngel. Aure i innsjøer gyter oftest flere ganger slik at det er normalt er relativt liten variasjon i gytebestanden fra år til år i en enkelt innsjø. Det er derfor lite sannsynlig at variasjon i gytebestanden skal forklare godt tilslag eller mangel på rekruttering av enkelte årsklasser i et større område. For aure er egg- og yngelstadiet de mest sårbare livsstadiene. I disse fasene er aure mest sårbar for skadelig vannkjemi som lave ph-verdier og høye konsentrasjoner av skadelig aluminium. Eggstadiet er også utsatt for uttørking og frysing som medfører økt dødelighet. Vannkvaliteten og klimaet vil variere mellom år og være avgjørende for overlevelsen av de ulike årsklassene. Aldersstruktur For å kunne skille ut forskjeller i styrken av enkelte årsklasser mellom år og mellom regioner er det nødvendig å vite hvor stor andel en enkelt årsklasse det er forventet å fange med fleromfars garn (Nordisk standard). Aldersfordelingen i fangstene viste at det var en høyere andel eldre fisk med økende høyde over havet. Andelen av de ulike aldersgruppene som det er forventet å fange vil derfor være forskjellig for en innsjø som ligger høyt til fjells sammenlignet med innsjøer i lavlandet. Fra prøvefisket i perioden 1996 til 23 var det henholdsvis 21 21 13 27 12 8 14 og 4 innsjøer hvert år som hadde fiskebestand og hvor fangstinnsatsen var høy nok til at utvalget kunne regnes som representativt. Ut fra aldersfordelingen i fangsten fra disse 123 undersøkelsene ble det beregnet et gjennomsnitt av hver aldersgruppe i fangsten deretter ble det foretatt en kurvetilpasning. Resultatet er framstilt i figur 22 og viser at det er relativt stor forskjell i forventet årsklassefordeling i fangst for innsjøer som ligger over 75 moh sammenlignet med innsjøer under 3 moh og innsjøer mellom 3 og 75 moh de to sistnevnte gruppene har et relativt likt fangstmønster men innsjøer som ligger lavere enn 3 moh har normalt en høyere andel ettåringer og toåringer i fangsten mens andelen eldre fisk er lavere. 3 FIGUR 22. Forventet andel av en aldersgruppe i fangst ved garnfiske med fleromfars prøvefiskegarn for innsjøer lavere enn 3 moh mellom 3 og 75 moh og over 75 moh. Andel i fangst (%) 25 2 15 1 5!! Totalt! <3 moh 3-75 moh >75 moh!!!!!!!!!!!!! + 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 1+ 11+ 12+ 13+ 14+ Alder (år) TABELL 2. Forventet andel (%) av en aldersgruppe i fangst ved garnfiske med fleromfars prøvefiskegarn for innsjøer lavere enn 3 moh mellom 3 og 75 moh og over 75 moh. Alder + 1+ 2+ 3+ 4+ 5+ 6+ 7+ 8+ 9+ 1+ 11+ 12+ 13+ 14+ Totalt <3 moh 2 14 28 26 17 75 4 2 1 3 1 3-75 moh 7 23 29 16 1 6 35 2 15 1 5 4 1 1 >75 moh 6 18 19 12 9 8 7 6 5 4 3 2 1 1 Rådgivende Biologer AS 21

EVALUERING AV SPØRREUNDERSØKELSE Metode Det ble i forbindelse med utarbeiding av kalkingsplaner gjort et omfattende intervjuarbeid av enkeltpersoner med kjennskap til ulike innsjøer om status og eventuell endring i fiskebestanden. Det ble også gjort en oppjustering av resultater fra tidligere undersøkelser. I en rekke av disse innsjøene er det siden gjennomført prøvefiske. Resultatene fra prøvefiske og fra intervjuundersøkelsen er så sammenlignet. De innsjøene som er tatt med i denne sammenligningen er innsjøer der det ble fisket med et tilstrekkelig antall garn til å anslå bestandstettheten. Det kan være vanskelig å fastslå sikkert at en innsjø er fisketom men i innsjøer der det er fisket med 8 eller flere bunngarn uten å fange fisk er status for innsjøen satt til fisketom mens innsjøer hvor det er fisket med bare et fåtall men med stor fangst i alle garnene er vurdert til å ha høy tetthet av fisk. Det er videre en forutsetning at det ikke foregår utsettinger i innsjøen og at resultatene på prøvefisketidspunktet ikke var påvirket av kalking. I et fåtall av innsjøene er det både aure og røyebestander men kun informasjon om aurebestanden er benyttet i sammenligningen mellom spørreundersøkelsesresultat og prøvefiskeresultat. Resultat For de prøvefiskete innsjøene var fiskestatus kartlagt ved spørreundersøkelse i 19 innsjøer med nåværende eller utdødd aurebestand hvor det ikke er fiskeutsettinger. Totalt 9 av innsjøene hadde ingen fiskebestand 57 innsjøer hadde en tynn fiskebestand og 43 hadde en god eller tett fiskebestand. Dataene var innsamlet i to perioder 1989-1993 og 1995-1996. Det var et vist skille i status og utvikling forut for spørreundersøkelsene uført i de to periodene. Fra spørreundersøkelser fra 1989 til 1993 var det en andel innsjøer som hadde fiskebestander som hadde gått tapt nye innsjøer med tapte fiskebestander ble ikke avdekt ved undersøkelsen i 1995-96. For innsjøene undersøkt i perioden 1995-96 ble det rapportert om økt aurebestand i 16 % av innsjøene økt tetthet var ikke benyttet som mulig utfall i undersøkelsen fram til 1993 (Hesthagen mfl. 1993 1994) (figur 23). Andel (%) 1 8 6 4 2 n=64 n=45 God God Tynn Tynn Andel (%) 1 8 6 4 2 n=63 n=38 Økt Uendret Uendret Redusert Redusert Tom Tom 89-93 95-96 Spørreundersøkelsesår Tapt 89-93 95-96 Spørreundersøkelsesår FIGUR 23. Andel av innsjøene hvor det ble rapportert om god tynn eller ingen fiskebestand (venstre) og uendret redusert og tapt fiskebestand ved spørreundersøkelser i periodene 1989-1993 og 1995-96. Bare innsjøer hvor det ikke er utsettinger og hvor det ikke var kalking på undersøkelsestidspunktet er tatt med. Rådgivende Biologer AS 22