Undersøkelser av fisk, bunndyr og dyreplankton i 7 kalkede vann i Vest-Agder Kjallevatn

Transkript

1 Undersøkelser av fisk, bunndyr og dyreplankton i 7 kalkede vann i Vest-Agder 21 Kjallevatn Stavanger, mars 211

2 Godesetdalen STAVANGER Undersøkelser av fisk, bunndyr og dyreplankton i 7 kalkede vann i Vest-Agder 21 Tel.: Fax.: E-post: post@ambio.no Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Vest-Agder Forfattere: Solbjørg Engen Torvik og Annlaug Meland Prosjekt nr.: 127 Rapport nummer: 127 Antall sider: 7 + vedlegg Distribusjon: Åpen Dato: Prosjektleder og kvaltetssikrer: Ulla P. Ledje Arbeid utført av: Ulla P. Ledje, Solbjørg E. Torvik, Annlaug Meland, Leif Appelgren Stikkord: Vest-Agder, Flikkabekken, kalking, prøvefiske, vannkvalitet Sammendrag: I Vest-Agder kalkes forsuringsskadde vann og bekker for å sikre og restaurere biologisk mangfold. Hvert år følges en del av lokalitetene opp med biologisk undersøkelser. I 21 ble 7 av disse undersøkt. De undersøkte innsjøene er Lygne, Kjallevatn, Søre og Nordre Krågelandsvatn, Selura, Langevatn og Torsvatn. Undersøkelsene inkluderte garnfiske i innsjøene, fiske med elektrisk apparat i potensielle gytebekker, undersøkelser av dyreplankton i innsjøene og bunndyr i strandsonen samt i inn- og utløpsbekkene. I tillegg er Flikkabekken undersøkt med el-fiske- og bunndyrundersøkeler samt bonitering av anadrom strekning. Hensikten med dette var å vurdere elvas produksjonspotensial for sjøaure. Kjallevatn har den laveste bestandstettheten, men har likevel en middels tett bestand. Auren er av middels størrelse, men bare så vidt over småvokst. Fiskens kondisjonsfaktor var svært lav, den laveste i de undersøkte innsjøene. Fangsten hadde stor overvekt av hanner og en stor andel var gytefisk. Kjallevatn har svært lite gyteareal i inn- og utløpsbekker, men det mulig at det foregår innsjøgyting. Bunndyrprøvene fra Kjallevatn var svært artsfattige og med lavt antall dyr. En moderat forsuringsfølsom art ble funnet i utløpsbekken, ingen i innløpet. Den moderat forsuringsfølsomme vannloppen Daphnia longispina har stor tetthet i vannmassene. Vannkvalitetsmålinger viser en noe negativ trend etter avsluttet kalking, det vil derfor være svært viktig å følge utviklingen av ph, kalsium, alkalitet og labilt aluminium for å vurdere om kalking bør gjenopptas. Det bør også fortsettes med skjellsand i strandsonene. De seks andre innsjøene kalkes fortsatt og vannkvaliteten er derfor stort sett God, både på bakgrunn av vannprøver, bunndyrprøver og planktonprøver. I flere av vatna varierer likevel alkaliteten slik at det kun oppnås Mindre god tilstand i perioder. Lygne har en svært tett bestand av småvokst aure med lav gjennomsnittlig kondisjon. Andelen parasittinfisert fisk var stor. Lygne har store gyteområder og ingen rekrutteringsbegrensing. De er beregnet et veldig grovt anslag på at det bør fiskes ut omlag 99. aure eller omlag 6,5 tonn fra Lygne. Det er viktig å poengtere at selv etter utfisking av mye fisk må utfiskingen fortsette. Dette skyldes tilgang til store gytearealer i Storåni, slik at rekrutteringen alltid vil være stor. Dermed er det usikkert hvor stor virkning utfiskingen vil ha på lang sikt. En må vurdere kost-nytte effekten av et storstilt utfiskingsprosjekt. Begge Krågelandsvatna har svært tette bestander av aure, men med fisk av middels størrelse. Fiskens kondisjon er bedre i Nordre enn i Søre Krågelandsvatn hvor den er svært lav. Ingen av Krågelandsvatna vurderes å ha rekrutteringsbegrensing da fisk fra begge vatna kan gyte i utløpsbekken fra Nordre Krågelandsvatn. Det ble funnet moderat forsuringsfølsomme bunndyr og dyreplankton, men ikke mange. Alle parameterne ph, kalsium og alkalitet varierer relativt mye i begge vatna. Verdiene er gjennomgående

3 lavere i Søre Krågelandsvatn og tilstanden klassifiseres som moderat. Alkaliteten har ligget mye over grensa for god tilstand, men spesielt for Søre delen går den også under denne grensa. Klaking foreslås opprettholdt i Nordre Krågelandsvatn med fortsatt overvåkning av vannkvaliteten. I Søre Krågelandsvatn anbefales det å øke mengden kalk litt igjen. Aurebestanden i Selura er tett og består av småvokst fisk. Én representant av storaure ble fanget. Når denne var tatt ut av beregningene ble både k-faktor og gjennomsnittsvekt i totalfangsten er svært lave. Selura har begrensede gytemuligheter i bekker, men auren gyter også på grunner i innsjøen, og har derfor ikke rekrutteringsbegrensing. Vannkvaliteten er god mht. ph, men alkaliteten har i senere år ligget litt lavt og er under grensa for god tilstand. Forsuringsfølsomme bunndyr ble funnet både i innløps- og utløpsbekk og strandsonen. Tilstanden i innløpsbekken er likevel bare moderat god. Ingen forsuringsfølsomme dyreplankton ble funnet. Kalkingen bør fortsette. Langevatn har også en tett aurebestand, men med fisk av middels størrelse. Både gjennomsnittslengde hos gytemodne hunner og gjennomsnittsvekt i totalfangsten var størst her. Langevatn har lite gyteareal i bekker. Det ble tatt relativt mye årsyngel på garn, noe som kan tyde på at innsjøgyting forekommer. Bunndyr og dyreplankton tyder på moderat forbedring av forsuringen. Kalking foreslås opprettholdt. Torsvatn har en middels tett bestand av småvokst aure med lav kondisjon. Torsvatn har svært lite gyteareal, og dette begrenser rekrutteringen. Vannkvaliteten er God mht. ph, men alkaliteten svinger også under grensa for god tilstand. Også her tyder bunndyr og dyreplankton på moderat forbedring av forsuringen. Kalking foreslås opprettholdt. I Flikkabekken ble det funnet høyest tetthet av laks i nedre deler av hovedelva, mens aure dominerte i sidebekkene og øvre del. Smoltproduksjonen ble estimert til å være ca 22 laksesmolt og 47 auresmolt for våren 211, dette med utgangspunkt i tilgjengelig oppvekstareal og el-fiskeresultatene. Trolig er det er større potensial for ungfiskproduksjon i øvre deler av Flikkabekken. I bunndyrsprøvene ble det funnet forsuringsfølsomme arter, og forsuringsindeks 1 var Svært god for hver stasjon, mens det totalt sett bare ble Moderat økologisk status med forsuringsindeks 2.

4 FORORD På vegne av Fylkesmannen i Vest-Agder gjennomførte Ambio Miljørådgivning biologisk undersøkelser i kalkede innsjøer i Hægebostad, Kvinesdal og Flekkefjord kommuner sommeren 21. Flere personer i kommune var behjelpelige med opplysninger og lån av båt. Det rettes med dette en varm takk til alle som bidrog til prosjektgjennomføringen. Takk også til Fylkesmannen i Vest-Agder for oppdraget og assistanse og opplysninger i forbindelse med dette. Stavanger,

5 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 INNHOLD 1 INNLEDNING METODE PRØVEFISKE MED GARN Analyser av alder, vekst og kondisjon Modell for utregning av tetthet og vekstforhold Kjøttfarge og parasitter EL-FISKE BUNNDYR DYREPLANKTON VANNKJEMI BONITERING OG PRODUKSJONSBEREGNINGER I FLIKKABEKKEN Bonitering Presmolt og smoltproduksjon RESULTAT PRØVEFISKE I INNSJØER GENERELL DEL LYGNE Resultater Diskusjon KJALLEVATN Resultater, Kjallevatn Diskusjon KRÅGELANDSVATNA Resultater Diskusjon SELURA Resultat, Selura Diskusjon LANGEVATN Resultat, Langevatn Diskusjon TORSVATN Resultat, Torsvatn Diskusjon RESULTAT PLANKTONTREKK RESULTAT FLIKKABEKKEN UNGFISKUNDERSØKELSER BONITERING VANNKVALITET BUNNDYR DISKUSJON REFERANSER VEDLEGG 1: BUNNDYR VEDLEGG 2: DYREPLANKTONUNDERSØKELSER VEDLEGG 3: BONITERING VEDLEGG 4: KALKING VEDLEGG 5: VANNKVALITET VEDLEGG 6: GARNFISKEDATA... 93

6 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 1 INNLEDNING I Vest-Agder kalkes ca. 15 forsuringsskadde vann hvert år for å sikre og restaurere biologisk mangfold. I tillegg kalkes over 1 bekker for samme formål. Hvert år følges en del av lokalitetene opp med biologisk undersøkelser. I 21 ble 7 kalkede innsjøer undersøkt. Undersøkelsene inkluderte garnfiske i innsjøene, fiske med elektrisk apparat i potensielle gytebekker, undersøkelser av dyreplanktonsammensetningen i innsjøene og bunndyr i strandsonen samt i inn- og utløpsbekkene. I tillegg ble det gjennomført el-fiske- og bunndyrundersøkeler samt bonitering i Flikkabekken i Flekkefjord kommune. Hensikten med dette var å vurdere elvas produksjonspotensial for sjøaure. De undersøkte innsjøene er Lygne og Kjallevatn i Hægebostad kommune, Søre og Nordre Krågelandsvatn som ligger på grensa mellom kommunene Kvinesdal og Flekkefjord, og Selura, Langevatn og Torsvatn som ligger i Flekkefjord kommune. I tillegg er anadrom strekning Flikkabekken undersøkt. Figur 1.1 viser geografisk lokalisering av innsjøene og Flikkabekken. Mer detaljert geografiske opplysninger finnes i tabell 1.1. Figur 1.1. Lokalisering av undersøkte innsjøer og Flikka. 1=Lygne, 2=Kjallevatn, 3= Søre og Nordre Krågelandsvatn, 4=Selura, 5=Langevatn, 6=Torsvatn og 7=Flikkabekken

7 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Tabell 1.1. Oversikt over de seks innsjøene, samt Flikkabekken som ble prøvefisket i Vest-Agder i 21. Kartreferanse Areal Hoh Dato for Nr. Innsjø Kommune Innsjønr. UTM, ca (km 2 ) (m) fiske 1 Lygne Hægebostad 1232 Ø 47 N , Kjallevatn Hægebostad 1555 Ø 4128 N , Krågelandsvatna Nordre Kvinesdal/Flekkefjord 2117 Ø N , Søre Flekkefjord 2123 Ø N , Selura Flekkefjord 139 Ø N , Langevatn v / Kvanvik Flekkefjord 2187 Ø 6721 N , Torsvatn Flekkefjord Ø 6456 N , B 7 Flikkabekken Flekkefjord Ø N (Regine) - 7 -

8 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 2 METODE 2.1 Prøvefiske med garn Under prøvefisket ble det benyttet garn av typen oversiktsgarn, også kalt Nordisk serie. Bunngarna er 3 m lange, 1,5 m dype og sammensatt av 12 seksjoner à 2,5 m. Alle seksjonene har ulik maskevidde, slik at fangsten skal gi et representativt bilde av fiskebestanden i vannet (tab. 2.1). Flytegarna er av tilsvarende type, 3 m lange og 5 m dype, men inkluderer ikke maskeviddene 5,, 6,25 og 55,. Tabell 2.1. Sammensetning av prøvefiskegarn i Nordisk serie. Hver seksjon er 2,5 m. Maskeviddene (mm) er målt langs tråden fra knute til knute. Sammensetning og maskevidde (mm) av prøvefiskegarn i Nordisk serie 43 19,5 6, , , De seks innsjøene ble fiska med ulikt antall flytegarn og bunngarn (tab. 2.2.). Bunngarna ble satt enkeltvis fordelt på forskjellige dybdeintervaller (-3, 3-6, 6-12 og >12 meter) lokalisert ved bruk av ekkolodd. Helst ble garna satt i rekker etter hverandre hvis dybdeforholdene var gunstige og de ulike intervallene ble dekket. Fisk fra de ulike dybdeintervallene ble holdt fra hverandre i den videre behandlingen. Flytegarna ble satt over i overflaten over sentrale dybdeområder. Tabell 2.2. Prøvefiskelokaliteter i Vest-Agder 21, dato, og antall bunngarn og flytegarn. Vatn Dato Bunngarn Flytegarn Totalt Lygne Kjallevatn Søre Krågelandsvatn Nordre Krågelandsvatn Selura Langevatn v / Kvanvik Torsvatn Følgende data ble registrert for fangsten: - Lengde (mm) fra snutespiss til ytterst på halefinnen - Vekt (gram) - Kjøttfarge (rød, lyserød, hvit) - Kjønn og kjønnsmodning (gytefisk, gjeldfisk) - Skjellprøver ble innsamlet for aldersbestemming og tilvekstanalyser av aure - Otolitter ble tatt på noen fisk med skjellprøver for å vurdere alder i forhold til vekst - Makroparasitter Analyser av alder, vekst og kondisjon All fisk ble lengdemålt og veid. Der fangsten var stor, ble det plukket ut et representativt utvalg på 5 fisk hvor det ble tatt skjellprøve for aldersbestemmelse. På noen av disse ble det også tatt ut otolitter som et supplement til skjellanalysene

9 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 For å beskrive forholdet mellom lengde og vekt av fisken, benyttes Fultons kondisjonsfaktor (k-faktor) (Borgstrøm 2): vekt (gram) Fultons kondisjonsfaktor = x 1 lengde (cm) 3 Normal kondisjon for aure vil ligge rundt 1, +,1. Fisk med k-faktor <,9 er slank, mens k-faktor >1,5 indikerer fet fisk. Fiskens kondisjon kan variere relativt mye fra år til år og gjennom sesongen, og er derfor ikke noe godt mål alene på tilstanden i bestanden med mindre kondisjonsfaktoren avviker vesentlig fra det normale (Hellen mfl. 2). Fisken ble aldersbestemt på grunnlag av skjell og/eller otolitter. Veksten for hvert år ble tilbakeregnet ved hjelp av skjell, basert på beregninger for hver aldersgruppe: L d = L f x S d L d :lengden på fisken ved x år L f : lengden på fisken ved fangsttidspunkt S r : skjellradius S d : avstanden fra sentrum av skjellet til vintersone x år S r Det er normalt bedre vekst hos fisk før kjønnsmodning i lavlandet enn i høyfjellet. Dette kan ha sammenheng med mer næringsrike vatn og større forekomst av bunndyr. Normal tilvekst i lavlandet vil være ca 5 cm per år, mens det i fjellet er bra med omtrent 4 cm/år. Vekstkurven for et aldersbestemt utvalg vurderes normalt bare de første 5 årene fordi antall eldre fisker vil være få. På eldre fisk vil en kunne se vekststagnasjon ved skjell- og otolittstudie for de enkelte individene Modell for utregning av tetthet og vekstforhold Vurdering av bestandstetthet og vekstforhold for aure er gjort etter en metode som er beskrevet av Ugedal mfl. (25). Denne metoden tar bare hensyn til den delen av fangsten som 15 cm. Antall fisk under 15 cm er noe usikkert, siden en god del av fisk på denne størrelsen kan stå i elver og bekker. Ved tetthetsberegningene blir derfor bare garnareal med de maskevidder som har til hensikt å fange fisk større enn 15 cm inkludert, dvs. maskevidde større enn 15,5 mm. Dette kalles relevant garnflate og er 26,25 m 2 for prøvefiskegarn i Nordisk serie. For denne serien skal i tillegg kun fangst i garn fra dybdeintervallene -3 og 3-6 m tas med i beregningen av tetthet (Ugedal mfl. 25). Fangst pr. 1 m 2 relevant garnflate per natt (F) regnes ut etter følgende formel: Antall fisk 15 cm F = x omregningsfaktor for nordisk garn (3,81) Antall garnserier Bestandstettheten anslås videre ut fra følgende inndeling: Tynn bestand: fangst på mindre enn 5 aure pr. 1 m 2 relevant garnflate pr. natt Middels tett bestand: fangst på fra 5 til 15 aure pr. 1 m 2 relevant garnflate pr. natt Tett bestand: fangst på mer enn 15 aure pr. 1 m 2 relevant garnflate pr. natt

10 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Fangst per innsatsenhet (CPUE) er også beregnet for å få en fastsettelse av økologisk tilstand for aure fanget fra på bunngarn -6 meter i forsurende innsjøer (Direktoratsgruppa 29), metoden følger ellers Borgstrøm & Qvenild (2). c x 24 (t) x 1 (m 2 ) CPEU = t (t) x a (m 2 ) der c er total fangst, t er antall timer garna stod ute i vatnet og a er totalt garnareal i garnserien. I vanndirektivet er forholdet mellom CPUE og oppvekstratio brukt for å fastsette økologisk status for aure i forsurende innsjøer (tab. 2.3, jf. Direktoratsgruppa 29). Oppvekstratio (OR) er forholdet mellom tilgjengelig gyte- og oppvektareal (m 2 ) til en innsjø og innsjøens overflateareal (hektar). Dersom forholdstallet er 1 utgjør gyte- og oppvekstsområdene 1 prosent av innsjøens overflateareal. Den økologiske statusen ved bruk av CPUE og OR i forsurede innsjøer gir en indikasjon på om forsuring er en begrensende faktor for tetthet og reproduksjon i aurebestanden. Tabell 2.3. Fastsettelse av økologisk tilstand for aure i forsurende innsjøer basert på fangstutbytte hos aure i form av CPUE (antall fisk pr. 1 m 2 garnflate pr døgn) på Nordiske oversiktsgarn i innsjøer med forskjellig oppvekstratio (OR) (Direktoratsgruppa 29.) Oppvekstratio (OR) Svært god/god Moderat Dårlig/Svært dårlig 5 > < > < 5 25 > < 2 Vekstforholdene for aure blir klassifisert på grunnlag av gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk i fangstene. Gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk varierer mye i ulike bestander, fra ca 17 cm i svært småvokste bestander til opp til 7 cm i bestander med svært god vekst. I følge Ugedal mfl. (25) vurderes vekstforholdene etter en tredelt skala etter en skjønnsmessig vurdering av gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk. Dette gir følgende inndeling: Småvokst bestand: gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk er mindre enn 25 cm Bestand med fisk av middels størrelse: gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk ligger mellom cm Storvokst bestand: gjennomsnittsstørrelsen for kjønnsmodne hunnfisk er større enn 35 cm Bestandsstatus Bestandens status er vurdert ut i fra fangst, vekstmønster til fisken og artssammensetningen av dyreplanktonsamfunnet. Innsjøenes bæreevne varierer mye i forhold til naturgitte forhold som næringsgrunnlag og konkurranse. I innsjøer der aure er eneste fiskeslag er det i høy grad bestandens tetthet som er avgjørende for vekstforhold og størrelse på fisken, men lik fisketetthet kan gi ulike vekstmønstre avhengig av næringsgrunnlaget i innsjøene. Bestandens tetthet avhenger også av rekrutteringsforhold og beskatning. Hos aure foregår det meste av rekrutteringen i rennende vann, og gyting og yngelvekst er avhengig av tilgjengelige bekker og elver med gode gyte- og oppvekstforhold. For lite gyteareal vil gi tynne bestander som er rekrutteringsbegrenset, men hvis det foregår innsjøgyting er ikke gytebekkene like viktige for rekrutteringen. Stort gyteareal i forhold til i innsjøens areal, vil ofte gi tette bestander som er begrenset av næringstilgangen og fisken vil ha liten størrelse og vise stagnasjon i veksten. Bestandsstatus vurdert ut fra fangst per garn er en tilnærming som det knytter seg betydelige usikkerheter til. Fiskens fangbarhet er relatert til fiskens aktivitet og størrelse, og vil være avhengig av temperaturen i vannmassene, hvilke byttedyr som er tilgjengelig og hvordan byttedyrene fordeler seg i - 1 -

11 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 vannmassene. Plassering av garna vil ha innvirkning på hvor høye fangstene blir. I tette bestander kan fisken ofte ha mindre aktivitetsområde per fisk enn i bestander med lav tetthet, og fiskens fangbarhet kan derfor være lavere i tette bestander enn i tynne bestander (Borgstrøm 1995). En bestand som er tett trenger ikke nødvendigvis å være overtallig, dette avhenger av alderssammensetning, størrelse og av næringstilgangen for fisken i innsjøen. Det kan også tenkes at en tynn bestand kan være overtallig i år med svært dårlig næringstilgang, mens den ikke trenger være det i år med god næringstilgang. Bestandsestimat Ved beregning av total bestand av aure benyttes samme metode som ble brukt av Hellen, Brekk & Kålås (29). Det antas at gjennomsnittsfangsten per garnnatt er representativ for hele innsjøen. Denne metoden er bare et estimat, og har store feilkilder, men den gir en indikasjon av bestandsstørrelsen. Resultater fra tidligere undersøkelser viser at bunngarn fanger all fisk som oppholder seg i fem meters bredde fra garnet på begge sider i hele garnets lengde (Knudsen og Sægrov 22). Totalt avfisker et bunngarn 3 m 2. Et flytegarn avfisker grovt sett et 1. m 2 (1 ha) i det sjiktet garnet står. Fisk som er mindre enn 12 cm har lavere fangbarhet enn større fisk, samtidig som noe av den minste fisken fortsatt kan stå i bekker/elver. Større fisk (>25 cm) har større aksjonsradius ved beiting og kan dermed bli overrepresentert i fangsten. Total fangst regnes da ut etter følgende formel: Innsjøareal x Total fangst Total fangst = Avfisket areal Kjøttfarge og parasitter Kjøttfargen gir en indikasjon på dietten. Aure som spiser planktonkreps får et høyere inntak av stoffet astaxanthin, og dette fører til mer rød kjøttfarge. Generelt er ofte auren mindre rød i kjøttet i tette bestander. Hunnfisk som har gytt er ofte mindre rød, siden rogna tar en del av rødfargen fra kjøttet. De fleste parasitter på fisk har flere livsstadier, der de parasitterer på ulike verter. Mange parasitter som auremakk (Eubothrium crassum) og rundmarken Eustrongylides sp. benytter krepsdyr som mellomverter (Heum & Johansen 25). Fisk som eter krepsdyr kan bli infisert av auremakk. Infeksjon av parasitter øker med høyere tetthet av fisk, da det blir konkurranse om bunndyr som er den prefererte næringen. Dette gjør at en del fisk må beite mye dyreplankton. I tette bestander er det ikke uvanlig at en stor del av fisken er infisert av parasitter. 2.2 El-fiske Alle potensielle gytebekker i de syv innsjøene ble undersøkt med elektrisk fiskeapparat etter standard metodikk (Bohlin mfl. 1989). El-fiske i tilknytning til Lygne, Kjallevatn og Krågelandsvatna ble utført i forbindelse med garnfiske den 9. august 21. I Selura, Langevatn og Torsvatn ble el-fisket utført 26. oktober 21 på grunn av defekt el-fiskapparat ved første forsøk. I hver bekk ble en stasjon med et areal på 5-1 m 2 og overfisket tre ganger. Ved lite eller ingen fisk ble det bare fiska en gang. All fanga fisk ble artsbestemt, lengdemålt og sluppet ut igjen. Tettheten av ungfisk ble utregnet ved hjelp av uttaksmetoden til Zippin (1958). I de tilfellene fangsten var for liten, eller når antall ganger overfiske var færre enn tre slik at Zippins metode ikke kunne brukes, ble tettheten utregna av fangst per 1 m 2 og justert for fangbarhet (p). En fangbarhet på p =,5 ble benyttet. Fisk på 16 cm og større ble ikke regnet som ungfisk, og er ikke brukt i tetthetsberegningene. Prøvefiskestasjonene er avmerket på kartene under kapitlene for hver innsjø

12 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder Bunndyr Det ble tatt bunndyrprøver i største innløpsbekk og utløpsbekk og i strandsonen i alle de undersøkte vannene. Artssammensetningen av bunndyr ble vurdert for å finne indikasjoner på forsuringstilstanden i vannet det siste året. Prøvene ble tatt ved å benytte den såkalte sparkemetoden (Norges Standardiseringsforbund, 1994). Håv med maskevidde på 5 µm ble benyttet. Prøvene ble konservert i etanol i felt, og senere sortert og artsbestemt under lupe. Med unntak av gruppene fåbørstemark (Oligochaetae), rundormer (Nematoda), fjærmygg (Chironomidae), knott (Simuliidae) og visse andre grupper av tovinger (Diptera), som kun ble bestemt til familie, ble øvrige grupper bestemt til slekt eller art i den grad det var mulig. Forekomst/fravær av enkelte bunndyrarter kan benyttes som en indikasjon på vannkvalitet, da enkelte arter har spesifikke krav til for eksempel ph. Forsuringsindekser er utarbeidet for å gjenspeile den laveste ph-verdien som har forekommet i løpet av sesongen. To forsuringsindekser er brukt; Forsuringsindeks 1 (Raddum 1) og 2 (Raddum 2) Forsuringsindeks 1 gir verdien 1 dersom svært forsuringsfølsomme arter forekommer i prøven,,5 dersom moderat forsuringsfølsomme arter forekommer, og dersom kun forsuringstolerante arter blir påvist (Kroglund mfl. 1994, Lien mfl og Raddum 1999). Forsuringsindeks 2 er lik indeks 1, men har en finere inndeling mellom poengverdiene,5 og 1, og denne indeksen egner seg til å avdekke moderate forsuringsskader (Raddum og Fjellheim 1984, Raddum mfl og Fjellheim & Raddum 199). Antall forsuringsfølsomme døgnfluer Forsuringsindeks 2 =,5 + Antall steinfluer tilstede I henhold til Vanndirektivet bør 4 prøver fra hver lokalitet tatt to ganger i året eller to år på rad legges til grunn for forsuringsvurderingene. Dette er ikke gjort i denne undersøkelsen. 2.4 Dyreplankton Prøvene ble tatt med planktonhåv med maskevidde på 1 µm og diameter på 3 cm. Det ble tatt ett vertikalt håvtrekk i pelagialsonen og ett horisontalt håvtrekk i littoralsonen i hver innsjø. Det vertikale håvtrekket ble tatt over det største dypet i innsjøen og det horisontale håvtrekket ble tatt nær land over en strekning på ca. 25 m. De innsamlede prøvene ble konservert med Lugols løsning i felt, for senere bestemmelse under lupe og lysmikroskop. Vannlopper og hjuldyr ble bestemt etter slekt eller art, mens hoppekreps bare ble skilt ut i gruppene calanoida og cyclopoida. Tilstedeværelse av forsuringsfølsomme arter gir en indikasjon på laveste ph-verdi som har forekommet i løpet av sesongen. Informasjon om enkelte arters miljøpreferanser er hentet fra faktaark over krepsdyr i ferskvann utarbeidet av Walseng & Halvorsen (21), samt en sammenstilling av miljøpreferanser hos ulike arter fra over 8 innsjøer på Vestlandet (Johnsen mfl. 29). Vannloppene som ble funnet i de seks vannene i Vest Agder i denne undersøkelsen og ble definert som forsuringsfølsomme er Daphnia cucullata, Daphnia longispina og Leptodora kindti

13 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder Vannkjemi Kalkingshistorikken for vannene fremgår av vedlegg 4. Kalkingen startet på 198- eller 199-tallet og har foregått årlig fram til i dag. I Lygne har kalkingen etter 1991 stort sett skjedd indirekte via kalkdosereren i Rossevatnet, som ligger lenger opp i vassdraget. I de andre innsjøene har kalkingen har vært basert på spredning med båt eller helikopter. I Kjallevatn har innsjøkalkingen vært kombinert med utlegging av skjellsand i innløpsbekker og på grunner langs kanten. Vannkjemidata for Lygne er hentet fra rapporten Kalking i laksevassdrag - Effektkontroll i 29 (DN 21). For de andre innsjøene og Flikkabekken er kjemidata stilt til disposisjon av Miljøvernavdelingen i Vest-Agder, ved Edgar Vegge (vedlegg 5). I de fleste kalkede vann blir det tatt vannprøver i utløpet to ganger per år. Prøvene analyseres stort sett for parametrene ph, kalsium, fargetall og alkalitet. Fra enkelte datoer/år foreligger det også data for totalt organisk materiale (TOC), magnesium (Mg), kalium (K), natrium (Na), klor (Cl), sulfat (SO 4 ) og nitrat (NO 3 -N). I tillegg foreligger det enkelte data over ulike aluminiumsfraksjoner. Dataene gir ikke anledning til å beregne ANC (vannets syrenøytraliserende evne) da det foreligger for få årlige vannprøver. Grenseverdiene god økologisk status med tanke på ph for aure i innsjøer påvirket av forsuring er ph 5,8 (tab. 2.4), mens grensen for laks i elver er ph 5,6 for parr og ph 6,2 for smolt (jf. Direktoratsgruppa 29). Ei elv eller en innsjø er definert som svært kalkfattig ved gjennomsnittlige kalsiumkonsentrasjoner <1 mg/l, kalkfattig ved 1-4 mg/l, moderat kalkrik med verdier fra 4-2 mg/l og kalkrik med kalsiumkonsentrasjoner over >2 mg/l. En av konsekvensene ved forsuring er at det over tid skjer en utvasking av basekationer, deriblant kalsium, fra nedbørsfeltet (Saksgård & Schartau 29). Etter en lengre periode med påvirkning av sur nedbør vil dermed innholdet av disse ionene reduseres i vassdraget, og bufferkapsiteten blir redusert. Uorganisk eller labilt aluminium er i oppløst form giftig for fisk, og særlig laksefisk. Aluminium blir vasket ut fra nedbørsfeltet ved sur nedbør og ført ut i vassdraget. Grenseverdiene for god økologisk status med tanke på uorganisk aluminium 3 µg/l (jf. Direktoratsgruppa 29). Konsentrasjoner av labilt aluminium på 4 μg/l kan i noen spesielle tilfeller være akutt giftig for fisk (Rosseland mfl. 1992). Grenseverdier for vannkvalitet med hensyn på labilt aluminium er gitt i tabell 2.4. Tabell 2.4. Klassegrenser for ph med hensyn til laksesparr, laksesmolt og aure i innsjøer, alkalitet, samt labilt aluminium for aure i innsjøer påvirket av forsuring i følge vanndirektivet (Direktoratsgruppa 29). * For alkalitet benyttes fortsatt klassegrenser fra SFT 97:4. Parameter Svært god God Moderat Mindre god* Dårlig Svært dårlig ph lakseparr > 5,9 5,9-5,6 5,6-5,2 5,2-4,8 < 4,8 ph laksesmolt > 6,4 6,4-6,2 6,2-5,8 5,8-5,5 < 5,5 ph aure innsjø > 6,5 6,5-5,8 5,8-5,4 5,4-4,9 < 4,9 Alkalitet, mmol/l* >,2,5 -,2,1 -,5 <,1 Labilt aluminium, μg/l < >

14 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder Bonitering og produksjonsberegninger i Flikkabekken Bonitering Boniteringen ble gjort ved å kartlegge de fysiske forholdene med særlig vekt på fallgradient, vanndybde, vannhastighet og bunnsubstrat (basert på mesohabitatsystemet; Borsányi mfl. 24). Boniteringen ble utført for nesten hele elva , og det resterende ble gjort Elvestrekninger ble delt opp i elveklasser (mesohabitat): Foss Markert fallgradient. Bunnsubstratet dominert av fast fjell og grov blokk Stritt stryk Høy fallgradient og vannhastighet (>1 m/s) Moderat stryk Liten fallgradient med variert vannhastighet, vanndybde og bunnsubstrat, men med betydelig innslag av rolig elveløp med moderat vannhastighet (,2-1 m/s) Kulp/stillestående Dype områder med relativt stillestående vann med liten eller moderat vanngjennomstrømming og lav vannhastighet Bunnsubstratet ble fordelt prosentvis i kategoriene (modifisert Wentwort skala) Leire, silt, sand: < 2 mm Grus: 2-16 mm Stein: mm Stor stein, blokk: > 35 mm Fast fjell: Ingen løsmasser Potensielle gyteområder ble vurdert i forhold til egnet bunnsubstrat og eventuelt observasjon av gytefisk under el-fisket og boniteringen. Vanndypet ble vurdert visuelt ved dyp under 5 cm, men over ble det målt til nærmeste hele 1 cm. Plantevekst i elva ble notert fortløpende under boniteringen, og prosent dekningsgrad ble notert Presmolt og smoltproduksjon Tetthet av presmolt er beregnet for hver av el-fiskestasjonene. Presmolt er fisk en kan forutsette vil gå ut som smolt våren 211. Tetthetene av presmolt vil derfor til en viss grad gjenspeile den andelen av ungfiskbestanden som skal vandre ut som smolt påfølgende vår. All fisk som var 1 mm til 159 mm i lengde er i denne rapporten definert som presmolt (for eks. Ugedal mfl. 21 ). Fisk over 1 mm antas med stor sannsynlighet å vandre ut som smolt kommende vår, og fisk fra 16 mm antas å være stasjonærfisk eller gytefisk. Arealet for anadrom strekning i Flikkabekken ble regnet ut med arealmålingsvertøyet i kartfunksjonen på Areal merket som elv/bekk i kartet skal tilsvare vanndekt areal ved middels vannføring. I sidebekkene var det ikke mulig å regne ut arealet, men lengden ble målt og det ble regnet med en gjennomsnittlig bredde på 1 meter, som sannsynligvis er tilnærmet en gjennomsnittlig bredde på sidebekkene. Vannføringen ved boniteringen og el-fisket var såpass stor at det var lite substrat i bekken som ikke var vanndekt, og det er derfor antatt at det ved høyere vannføring er store endringer i tilgjengelig oppvekstareal

15 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 3 RESULTAT PRØVEFISKE I INNSJØER 3.1 Generell del Alle de undersøkte innsjøene har vært sterkt påvirket av sur nedbør og er blitt kalket siden 199-tallet og fram til i dag (tab. 3.1 og vedlegg 4). Det eneste vatnet der kalkingen har opphørt er Kjallevatn hvor siste kalking fra helikopter var i 29. Kalkingen i Lygnavassdraget, hvor Lygne er den største innsjøen, gjennomføres framfor alt for å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for laksen i vassdraget, og er et av 21 lakseførende vassdrag som blir kalket i Norge (DN 29). Kalking skjer fra kalkdoserer i Rossevatn oppstrøms Lygne, og via innsjøkalking i andre innsjøer, som for eksempel Kjallevatn. Før kalking hadde var det aurebestander i Lygne og Selura. Øvrige vann var fisketomme pga. forsuring, og det ble satt ut aure etter kalkingen. Selura har i tillegg til aure en bestand av røye og ål. I 29 ble det også oppdaget koikarpe i innsjøen, men ingen ble fanget i 21. Tabell 3.1. Kort oversikt over kalkings- og fiskehistorikk i de undersøkte innsjøene. Innsjø Kalkingshistorikk Fiskehistorikk Eventuelle tiltak Lygne Innsjøkalking (DN-notat 5-21): År: Tonn: Kalkdoserer v / Rossevatn oppstrøms Lygne siden Redusert mengde kalk fra rundt 1 t tidlig på 2-tallet til 482 t i 29. Kjallevatn Innsjøkalking fra Reduksjon fra 17 t i 1995 til 3 t i 29. Skjellsand legges i innløpsbekker og litt på Nordre Krågelandsvatn Søre Krågelandsvatn grunner i vatnet. Kalking startet i Innsjøkalking fra båt siden Reduksjon fra 46 t i 1993, til 15 t i 21. Kalking startet i Innsjøkalking fra helikopter siden 1993 med varierende mengder. Reduksjon fra 11 t i 1995, til 4 t i 21. Selura Innsjøkalking fra båt siden Varierende mengder fra , t. Senere reduksjon ned til 4 t i 21. Langevatn Innsjøkalking fra båt siden Økende mengde fra 12 t i 1996, til 24 t i tonn årlig tom. 21. Torsvatn Innsjøkalking fra helikopter (båt) siden Varierende mengder fra 4-8 tonn. Det har hele tiden vært rester av de naturlige aurebestandene i Lygne (DN-notat 5-21). Var fisketomt før kalking. Aure fra Josevatn ble satt ut i Godt fiske etter dette, fisk opptil 5-6 g, men andel småfisk har gradvis økt. Bra med aure før 197-tallet. Forsuring førte til utdøing av aure. Ny aure satt ut etter kalking. Nå mye små aure. Aure og røye. Har hatt storaure. Fin fisk før forsuring, opptil 1 kg. Fisketomt i minst 5 år. Utsetting av aure ved oppstart av kalking. Garnfiske gir aure på 2-3 g. Utbredt stangfiske. Utsetting av aure ved oppstart av kalking. Bedre fiske før, nå går noe aure ned til Langevatn ved flom. Mest småfisk på dorg. Garn brukes ikke. Lite/intet stangfiske av andre. Utfiske med storruse: 3 stk i 29 og 3 stk i 21. Ønske om å bruke flere ruser. Utfiske med ruse i 21 gjennomført av grunneier Resultater fra garnfiske i alle innsjøene er sammenstilt i tabellene , mens rådata finnes i vedlegg 6. I Selura ble det fanget både røye og aure. I øvrige vann, bortsett fra i Langevatn hvor en kanadisk bekkerøye ble tatt på garn, ble det kun tatt aure. Flest antall fisk per garn ble tatt i Nordre Krågelandsvatn. Mest fisk, målt som kg/garn, ble tatt i Langevatn. Fangsten i Torsvatn var minst, både målt som antall fisk/garn og kg/garn

16 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 De største aurene er ganske jevnstore i de fleste innsjøene, men Selura skiller seg ut med den aller største på 453 mm og 18 g (tab. 3.2). Denne auren har stor årlig tilvekst og antas å være en representant av storaure som finnes i vannet. Storauren er derfor tatt ut av beregningene der lengde og vekt inngår, som i tabell 3.3. Gjennomsnittsvekten varierer mer mellom innsjøene og høyest gjennomsnittvekt på fangsten har Langevatn med 161 g (tab. 3.3). Alle innsjøene har lav gjennomsnittlig kondisjonsfaktor,,83-,9, som er i nedre del eller lavere enn det som kjennetegner en bestand med god kondisjon. Nordre Krågelandsvatn har høyest, og Søre Krågelandsvatn og Torsvatn lavest gjennomsnittlig kondisjon. Hvit kjøttfarge dominerte i alle innsjøene utenom Langevatn, hvor over 41 % hadde rød kjøttfarge. I Lygne og Torsvatn hadde ingen aure rød kjøttfarge (tab. 3.3). Det var overvekt av hannfisk i de fleste innsjøene, bortsett fra i Søre Krågelandsvatn og Torsvatn hvor kjønnsfordelingen var 5-5 (tab. 3.3). Andel gytefisk og gjeldfisk varierte fra innsjø til innsjø, men Torsvatn, Kjallevatn og Langevatn hadde over 5 % gytefisk. Tabell 3.2. Resultat av garnfiske i seks kalka innsjøer i Vest-Agder i 21. Garnnetter fisk pr. garn pr. Totalt antall Antall fisk Kg fisk Innsjø garn AURE Største fisk (g) (mm) Lygne ,1, Kjallevatn ,6, Nordre Krågelandsvatn ,6, Søre Krågelandsvatn ,5, Selura ,6, Langevatn ,8, Torsvatn ,, RØYE Selura 17 13,76, Langevatn 1 kanadisk bekkerøye I innsjøer med stor fangst ble bare et representativt utvalg på ±5 stk av hver art brukt til aldersanalyse. En sammenligning mellom total fangst og utvalget viser at forskjellene er små (tab. 3.3). Størst forskjell finnes for Nordre Krågelandsvatn der gjennomsnittssnittvekta på utvalget er 16 g høyere enn for totalfangsten, men k-faktoren er likevel upåvirket. I Kjallevatn hadde én fisk unormalt høy k-faktor. Denne er derfor tatt ut av beregningene der lengde og vekt inngår, som i tabell 3.3. K- faktoren blir dermed noe lavere i utvalget enn i totalfangsten. Tabell 3.3. Sammenlikning av data for total fangst og utvalg av fangst for skjellprøveanalyse. Total fangst Utvalg av fangst Innsjø Ant. fisk i Antall fisk Snittvekt (g) K-faktor Snittvekt (g) utvalg AURE K-faktor Lygne 96 65,6, ,8,85 Kjallevatn ,2,86 2* 119,,81 Nordre Krågelandsvatn 95 86,8, ,8,9 Søre Krågelandsvatn 44 11,, ,8,85 Selura 6** 65,7,84 49** 64,86,83 Langevatn ,1, ,1,86 Torsvatn 16 86,5, ,5,83 RØYE Selura 13 røye 14,9, ,1,67 Langevatn 1 kanadisk bekkerøye 54,9 1 54,9 * En aure er tatt ut av beregningene på grunn av unormalt høy K-faktor. ** En storaure er tatt ut av beregningene.

17 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Tabell 3.4. Oversikt over kjøttfarge, kjønnsfordeling og kjønnsmodning. Innsjø Antall fisk Kjøttfarge (%) Kjønnsfordeling Kjønnsmodning Rød Lyserød Hvit Gytefisk Gjellfisk AURE Lygne Kjallevatn Nordre Krågelandsvatn Søre Krågelandsvatn Selura Langevatn Torsvatn RØYE Selura 7 røyer Langevatn 1 kanadisk bekkerøye x x x Estimering av bestandstetthet og vekstforhold er vist i tabell 3.5 og 3.6 og sammenstilt i figur 3.1. Tabell 3.5. Resultat av aurefangsten for beregning av fangst per innsats, CPUE, og vurdering av bestandstetthet. Bare fangst på bunngarn satt -3 m og 3-6 m er med i utregningene. Fangst pr. Antall aure 15 cm Garnnetter t aure 15 cm 2 Bestandstetthet Timer, Antall Antall aure Innsjø innsats pr. 1 m CPUE relevant garnflate Lygne ,9 6 28,6 Svært tett Kjallevatn ,5 8 7,6 Middels Nordre Krågelandsvatn , ,5 Svært tett Søre Krågelandsvatn ,5 32 3,5 Svært tett Selura , ,6 Tett Langevatn , 3 19,1 Tett Torsvatn , ,3 Middels Tabell 3.6. Klassifisering av vekstforhold for aure på grunnlag av gjennomsnittslengde for kjønnsmodne hunner i fangstene. Antall Snittlengde av Innsjø Vekstforhold for aure kjønnsmodne hunner kjønnsmodne hunner, cm Lygne 24 21,67 Småvokst bestand Kjallevatn 3 25,6 Bestand med fisk av middels størrelse Nordre Krågelandsvatn 14 26,81 Bestand med fisk av middels størrelse Søre Krågelandsvatn 8 26,49 Bestand med fisk av middels størrelse Selura 12 21,51 Småvokst bestand Langevatn 1 31,27 Bestand med fisk av middels størrelse Torsvatn 5 2,76 Småvokst bestand

18 Vekstforhold (gj.snittslengde, cm, av kjønnsmodne hunner) Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 4 Tynn bestand Middels tett bestand Tett bestand Storvokst 35 3 Langevatn Middels størrelse 25 Kjallevatn Søre Krågelandsvatn Nordre Krågelandsvatn 2 Torsvatn Selura Lygne Småvokst Bestandstetthet (antall aure pr. 1 m 2 relevant garnflate) Figur 3.1. Sammenstilling av bestandstetthet og vekstforhold for aure i 6 kalkede vatn i Vest-Agder 21. Basert på parametrene i tabell 3.5 og 3.6. Bestandsestimatet for de ulike innsjøene er beregnet med grunnlag i innsjøareal, avfisket areal og fangst på flytegarn og botngarn (se nærmere forklaring i metodekapittelet). Lygne har størst bestandsestimat av aure (antall fisk), mens de to Krågelandsvatna har flest fisk per arealenhet (tab.3.7). Tabell 3.7 Bestandsestimat, antall aure/ha og kg aure/ha i de ulike innsjøene. Bestandsestimat Innsjø Innsjøareal (ha) Snittvekt (antall) Antall aure/ha Kg aure/ha Lygne Kjallevatn Nordre Krågelandsvatn Søre Krågelandsvatn Selura Langevatn v / Kvanvik Torsvatn Lygne har en svært tett bestand av aure med lav gjennomsnittlig kondisjon,,87. Basert på gjennomsnittslengden til gytemodne hunner består bestanden av småvokst fisk, noe som gjenspeiles i lav gjennomsnittsvekt (66 g). Andelen parasittinfisert fisk var stor. Over 94 % hadde hvit kjøttfarge, mens ingen var røde. Det var høy andel både av hannfisk og gjeldfisk, over 6 %. Lygne har ingen rekrutteringsbegrensing (oppvekstratio >5), og fangstutbyttet tilsier en God økologisk tilstand med forsuring som hovedpåvirkning. Kjallevatn hadde den laveste bestandstettheten med 7,6 aure 15 cm per 1 m 2 relevant garnflate, men har likevel en middels tett bestand. Auren er av middels størrelse, men bare så vidt over småvokst. Fangsten var liten, 21 aure totalt og bare 3 kjønnsmodne hunner. Gjennomsnittsvekta i utvalget (2 stk) er relativt høy (119 g), men k-faktoren er svært lav,,81. Dette er den laveste k- faktoren i de undersøkte innsjøene. Fangsten bestod av 86 % hanner og 71 % av fangsten var gytefisk. Under 1 % hadde rød kjøttfarge. Kjallevatn har med utgangspunkt svært lite gyteareal i inn- og

19 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 utløpsbekker (oppvekstratio <25), men fangstutbyttet er tilfredsstillende høyt for at den økologiske tilstanden er Svært god. Det mulig at det foregår innsjøgyting, da det blir lagt ut skjellsand i strandsonene. Begge Krågelandsvatna har svært tette bestander av aure, men fisken er av middels størrelse. Gjennomsnittslengden til kjønnsmodne hunner var tilnærmet lik, 26,8 og 26,5 mm i henholdsvis Nordre og Søre Krågelandsvatn. Kondisjonen er best i Nordre Krågelandsvatn med,9, som også er den høyeste i de undersøkte innsjøene. Fisken i Søre Krågelandsvatn har derimot en kondisjon på,83. Ingen av Krågelandsvatna har rekrutteringsbegrensing (oppvekstratio >5), og med et veldig høyt fangstutbytte (CPUE) er trolig ikke forsuring en begrensende faktor for rekrutteringen (Økologisk status: Svært god). Aurebestanden i Selura er tett og består av småvokst fisk. Både k-faktor og gjennomsnittsvekt i totalfangsten er lave, hhv,84 (unntatt storauren) og 65,7 g. Bare 7 % hadde rød kjøttfarge. Prosentandelen gytefisk var litt under 5 %. I Selura gyter auren også i innsjøen, og derfor er det ikke mulig å vurdere av økologisk status med forsuring som hovedpåvirkning med basis i oppvekstratio og fangstutbytte (CPUE). Langevatn har også en tett aurebestand, men beregning av vekstforhold viser en bestand av fisk med middels størrelse. Gjennomsnittslengden til gytemodne hunner er 31,3 cm, som er den største lengden i de undersøkte innsjøene. Gjennomsnittsvekta i totalfangsten er også den høyeste med 161 g. I Langevatn hadde over 4 % rød kjøttfarge, 62 % var hanner og 55 % var gytefisk. Langevatn har rekrutteringsbegrensing med et lite gyteareal for aure i bekker (oppvektsratio <25). Fangstutbyttet er likevel høyt nok til å anta at forsuring ikke er en begrensende faktor for rekruttering (Økologisk status: Svært god) Torsvatn er den minste av de undersøkte innsjøene og fangsten var liten, bare 16 aure totalt hvorav 5 kjønnsmodne hunner. Beregnet tetthet gir en middels tett bestand av småvokst aure med lav kondisjon. Gjennomsnittsvekta i totalfangsten er også lav og ingen aure hadde rød kjøttfarge. Kjønnsfordelinga var jevn, og 75 % var gytefisk. I Torsvatn er det svært lite gyteareal, og dette begrenser rekrutteringen (oppvekstratio <25). Likevel er fangsutbyttet høyt nok til å vurdere den økologiske tilstanden til Svært god, der forsuring trolig ikke begrenser rekrutteringen

20 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder Lygne Innsjøen Lygne ligger i Hægebostad kommune (fig. 3.2) og er det største magasinet i Lygnavassdraget, som munner ut i sjøen ved Lyngdal. Innsjøen har et areal på 7,7 km 2 og ligger på 185 moh. Hovedelva, Storåni, renner inn i Lygne i nord og ut i sør. Lygne utgjør en lang og smal innsjø som danner dalbunnen i en nokså trang dal der bratte fjellsider stuper ned i innsjøen på vestsiden. Langs den østre siden er det noe mindre bratt og flere åpnere partier. Figur 3.2. Lygne. El-fiskstasjoner merket med piler. Lygnavassdraget er blitt kalket siden 1991, først både med innsjøkalking i Lygne og en kalkdoserer ved Rossevatn ca 6 km oppstrøms Lygne. I 2 ble det etablert en ny kalkdoserer ved Gysland, nedstrøms Lygne (DN 29). Kalkmengden fra dosereren ved Rossevatn ble redusert utover 2- tallet. I tillegg kalkes noen mindre innsjøer i vassdraget. Bakgrunnen for kalkingen var å reetablere en levedyktig laksestamme i hovedelva Lygna nedstrøms Kvåsfossen. De biologiske målene for kalkingen er 1) å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet slik at aure kan leve i Lygne og kalkede innsjøer i nærområdet, 2) å sikre tilstrekkelig god vannkvalitet for reproduksjon av laks i elva. Dette vil samtidig sikre livsmiljøet for de fleste andre forsuringsfølsomme vannorganismer (DN 29). I de senere år har auren som er tatt i Lygne vært liten og lite egna som matfisk. Resultatet er at det fiskes svært lite i innsjøen. Hægebostad kommune startet derfor et utfiskingsprosjekt i 21 hvor de satte ut 4 storruser for å fjerne større mengder fisk. Innsjøen er såpass stor at det vurderes å øke antallet ruser (Tveiten pers. medd.). Resultatet av utfiskingen i 21 ble på vel 4 tonn (tab. 3.8). Av dette var 2267 kg tatt ut før prøvefisket, og 1744 kg ble tatt ut i etterkant

21 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Tabell 3.8. Resultat av utfisking i Lygne 21. Rusene ble satt ut 1. juni og tatt opp i midten av november. Lokalitet Sum kilo Sandvika Landalsåna Vatne Øyene Tveiten Dato pr. mnd. Juni Juli August September Oktober November Sum kilo pr. ruse: kg totalt Resultater Garnfiske Lygne ble prøvefisket august 21 med 15 bunngarn og 4 flytegarn. Det ble fanget totalt 96 aure (tab. 3.9). Det var fangst i alle dybdeintervallene, men flest på garna som var plassert grunnest. Kun 3 aure ble fanget på garn som stod dypere enn 12 meter og 8 aure ble tatt i flytegarna. Garna som var plassert på -3 og 3-6 meters dyp tok til sammen 67 aure. Dette utgjorde et gjennomsnitt på henholdsvis 9,75 og 7 aure per garn fra -3 og 3-6 meter. Vekten i disse dybdeintervallene varierte mellom 16 og 154 g, med en gjennomsnittsvekt på 65,6 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor for hele fangsten var lav,,87, og variert lite mellom dypene. Ingen aure hadde rød kjøttfarge, mens 94 % hadde hvit kjøttfarge. Det var 37 % hunnfisk, og 38 % gytefisk. Tabell 3.9. Garnfiskeresultater av fra Lygne 21. Resultatene er fordelt på de ulike dyp bunngarna var satt. Antall aure Antall aure Dyp Antall garn Antall aure pr. 1 m pr. garn 2 Kg aure pr. Hunner Gytefisk K-faktor garn (%) (%) garnflate -3 m ,7 21,7,72, m , 15,6,45, m ,5 1,,24, < 12 m 3 3 1, 2,2,5, Flyte -5 m 4 8 2, 1,5,13, Totalt ,1 7,9,33, Auren varierte i lengde fra 12 til 285 mm, med et gjennomsnitt på 192 mm (fig. 3.3). Kondisjonsfaktoren var signifikant avtagende i forhold til lengden (fig. 3.4). Alle aldersklasser mellom 1 og 1 år var representert med relativt jevn prosentfordeling (fig. 3.5). Tilbakeregnet vekst for de 7 første leveårene viser langt svakere vekst enn forventet, og at det forekommer vekststagnasjon i de høyere aldersklasser (fig. 3.6). De første 3 årene er veksten rundt 4 cm pr. år, mens etter dette er veksten under 3 cm pr. år og avtagende

22 Prosent Lengde, mm K-faktor Prosent Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder n = 96 1,4 1,2 n = 96 y = -,18x + 1,227 R² =, Lengde, mm Figur 3.3. Prosentvis lengdefordeling av aure tatt på bunngarn og flytegarn i Lygne n = Alder, år Figur 3.5. Prosentvis aldersfordeling av aure tatt på bunngarn og flytegarn i Lygne 21. 1,,8,6, Lengde, mm Figur 3.4. Sammenheng mellom lengde og K-faktor hos aure tatt på bunngarn og flytegarn i Lygne 21. Signifikant sammenheng ved r 2 >, n = Alder, år Figur 3.6. Vekstkurve hos aure tatt på alle garn og flytegarn i Lygne 21. Rød linje markerer vekst på 5 cm pr. år som er normal tilvekst for fisk i lavlandet (Hellen mfl. 21). Kondisjonsfaktoren varierer mye mellom de ulike aldersklasser fra,94 til,72 (tab. 3.1). Trenden er tydelig negativ med økende alder. Gjennomsnittlig k-faktor for de 5 første aldersklassene (1-5 år) er,9, men for de siste (6-1 år) er den bare,78. Kjønnsmodning forekom i svært ung alder, allerede i årsklasse 1, både for hunner og hanner. Tabell 3.1. Gjennomsnittlig lengde, vekst og kondisjonsfaktor med standard avvik, antall hanner og hunner og andel kjønnsmodne fisk i hver aldersgruppe for aure fanget i Lygne 21. Alder Årsklasse Antall Lengde gj.snitt 128,7 148,3 156,6 26,8 198,2 222,4 224,8 247,8 243,3 249,3 sd 4,9 13,6 14,7 19,2 11,6 2, 19,4 35,5 5,5 12,9 Vekt gj.snitt 19,3 31,3 34,9 78, 7,4 9,5 95,5 113, 13, 118, sd 2,3 7,8 9,2 24,2 9,7 17,2 14,5 34,6 4,8 3,2 Kondisjon gj.snitt,91,94,89,86,9,82,85,74,72,75 sd,11,8,6,5,4,9,12,1,5,8 Hunner antall % gytemodne Hanner antall % gytemodne Fangst per innsats på garn satt fra -6 meter, CPUE, ble estimert til 27,9 aure/1 m 2 (tab. 3.11). Det ble tatt 6 aure som var større eller lik 15 cm i de to garnseriene nærmest land. Beregnet tetthet blir da 28,6 aure/1 m 2 per relevant garnflate, noe som tilsvarer en svært tett bestand (Ugedal mfl. 25).

23 Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Samtidig vurderes aurebestanden å være småvokst på grunnlag av gjennomsnittslengden til kjønnsmodne hunnfisk som var 21,67 cm (tab. 3.12). Tabell Resultat av aurefangsten for beregning av fangst per innsats, CPUE, og vurdering av bestandsstatus. Antall aure Antall aure 15 cm Innsjø Antall aure pr. 1 m 2 Antall aure garnflate pr. 1 m 15 cm 2 Bestandsstatus CPUE relevant garnflate Lygne 67 27,9 6 28,6 Svært tett bestand Tabell Klassifisering av vekstforhold for aure på grunnlag av gjennomsnittslengde for kjønnsmodne hunner. Antall Snittlengde av Innsjø Vekstforhold for aure kjønnsmodne hunner kjønnsmodne hunner, cm Lygne 24 21,67 Småvokst bestand Bestanden i Lygne ble estimert til å bestå av aure som gir 2 fisk/ha og 13 kg/ha (tab 3.7). Mange av fiskene, 43 %, var sterkt infisert av parasittene Eustrongylides sp. og auremark (Eubotrium sp.) I tillegg forekom en rød øyeikte. El-fiske To stasjoner i hovedelva Storåni, en oppstrøms og en nedstrøms Lygne, samt to innløpsbekker ble elfisket 9. august. 21 (fig. 3.1). Langs vestsiden av innsjøen stuper fjellet for det meste bratt ned i innsjøen og her finnes ingen bekker med gytemuligheter. Lengst nord er det mindre bratt, her renner Gangvoråna inn i Lygne. Denne ble el-fisket. Langs østsiden er det mindre bratt, men likevel er forholdene mange steder lite egna for gyting. Evjebekken litt sør for Eiken ble el-fisket. Resultatene fra el-fisket er sammenstilt i tabell Hovedinnløpet i nord, Storåni, er ei bred og relativt sakteflytende elv. Langs den nederste kilometeren varierer bredden av elva mellom 4-1 meter. Substratet er relativt ensformig og består av stein og grus med noe mose- og algedekning. Stasjonen ble avfisket med tre gangers overfiske over hele elvebredden. Det ble tatt mest fisk langs kantene, der det er best muligheter for å finne skjul. Fisketettheten ble beregnet til 7,3 aureyngel/1 m 2 (tab. 3.13). Lengdefordelingen av fangsten er vist i figur 3.7. Utløpet av Lygne går i ei 3-6 meter bred og relativt dyp elv med store steiner og grov grus i substratet. Vegetasjonsdekket består av 6-7 % mose og alger. Det var vanskelig å el-fiske på grunn av sterk strøm og stor dybde. Et areal på 153 m 2 ble fisket, men bare fire aurer ble fanget (tab. 3.13). Ytterligere fem ble observert. Gangvoråna kommer fra en rekke småvann oppe i heia og renner ned ei skogkledd li og ender i et slakt hellende terreng med jordbruksland, før den renner ut i Lygne. Bekkekantene er steinsatt langs strekningen gjennom dyrka mark og det er frodig kantvegetasjon av overhengende svartor. Bunnsubstratet består av store og mindre steiner, grov grus og sand med ca 3 % mosedekke. Stasjonen ble overfisket 3 ganger og med en samlet fangst på 15 aurer ble det beregnet en tetthet på over 58,7 aure/1 m 2 (tab. 3.13). Fisk over 16 cm er ikke definert som ungfisk, og derfor utelatt i beregningen. Lengdefordelingen er vist i figur 3.7. Evjebekken er liten,,5-1,5 meter brei, og bukter seg mellom hus, hager og jordbruksjord. Substratet er småstein, sand og mudder med mindre enn 1 % mosedekke, og vurderes som godt gytesubstrat ved nok vannføring. Nedbørsfeltet til bekken er svært lite og vannføringen kan nok variere. Det ble kun tatt få fisker her, ingen yngel, men to aurer på 17,8 og 28 cm og en kanadisk bekkerøye på 21 cm (tab. 3.13). Dette er eldre fisk som har gått opp i bekken for næringssøk, alternativt stasjonær fisk i bekken

24 Anntall Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 Tilgjengelige gyteområder i Lygne er mange og store, noe som gjør at det ikke er rekrutteringsbegrensing (oppvekstratio >5) grunnet gyteområder. Siden gytemulighetene er store, og med høyt fangstutbytte (CPUE) er økologisk tilstand for aure med tanke på forsuring god (Økologisk tilstand God). Tabell Antall fanget aure ved el-fiske i Lygne Beregnet fisketetthet etter Zippin (1958) ved tilfredsstillende utvalg. *Ved for få fisker, eller ikke 3 ganger overfiske ble det brukt en fangbarhet på,5. 3 ganger Fisketetthet Areal Antall fanget aure overfiske? (aure/1m 2 Fangbarhet (p) ) Storåni, oppstrøms Lygne ja ,3,57 (±,7) Gangvoråna, innløp ja ,5 * Evjebekken, innløp nei 48 2 aure + 1 kanadisk bekkerøye Storåni, nedstrøms Lygne nei ,8,5 * n = 44 Storåni, oppstrøms Lygne Gangvoråna Evjebekken Storåni, nedstrøms Lygne Lengdeklasser á 1 mm Figur 3.7. Lengdefordeling av aure etter el-fiske i ved Lygne I lengdeklassen 5 inngår fisk med lengde 5-59 mm. Vannkvalitet Målinger oppstrøms kalkingen ved Rossevatnet viser sterk påvirkning av forsuring (fig. 3.8) med phverdier som ofte ligger under 5. Ved innløpet til Lygne har ph-verdiene holdt seg relativt konstant siden 21 og variert mellom 5,5 og 7 (fig. 3.8) (DN 21). I 29 var ph-verdiene jevnt over noe lavere enn tidligere år med et årsgjennomsnitt på 5,8, mot 6,2 i 28. Samme tendens ses i resultatene fra 21 der ph varierer mellom 5,3 og 6,57 med et årsgjennomsnitt på 5,9 (vedlegg 5). Ved innløpet til Lygne er ph jevnt over litt høyere, 5,9 ±,4, og varierer litt mer, enn ved utløpet, 5,6 ±,2. Alkaliteten har gjennomgående vært høyere i innløpet enn i utløpet fra Fra har likevel alkaliteten gått ned både i utløp og innløp, der det særlig i utløpet er svært lave verdier. Konsentrasjonen av labilt aluminium var også høyere i 21 (18 μg/l), mot 15 μg/l i 29 og 8 μg/l i 28 (fig, 3.9, vedlegg 5 og DN 21). Utløpsverdiene av labilt aluminium er i tillegg betydelig høyere (24,6 μg/l i 21) enn innløpsverdiene. Gjennomsnittlig konsentrasjon av kalsium var både i 29 og 21 1,2 mg/l i innløpet til Lygne, mens det i utløpet var,8 mg/l i 29 og,9 mg/l i 21. Den relativt store forskjellen mellom innløps- og utløpskonsentrasjon av kalsium indikerer at oppholdstiden i innsjøsystemet bidrar til å forsinke responsen i utløpet. I forhold til klassegrensene for økologisk status (tab. 2.4), er ph-verdiene i Lygne innenfor intervallet for god økologisk status, men de siste årene synkende mot moderat (fig. 3.8a og b). Konsentrasjonen av labilt aluminium har steget slik at økologisk status har endret seg fra svært god i 28, til god i 29 og 21 (fig. 3.9). Konsentrasjon av labilt aluminium skal være mellom 15-3 μg/l for at

25 Labilt aluminium (µg/l ph Kalsium, mg/l Undersøkelser i 6 kalkede vann i Vest Agder 21 vannkvaliteten skal være god (jf. Direktoratsgruppa 29). Det har vært stabile og relativt lave middelkonsentrasjoner av giftig aluminium (LAl) i utløpet av Lygne over flere år, men i vårprøvene fra 24, 26 og 28 var det registrert maksimalverdier opp mot 44 μg/l (fig 3.9) (DN 21). I 29 var maksimalverdi av LAl 46 μg/l. Dette er nivåer som kan være giftige for innlandsfisk. Alkalitet har i måleperioden ligget lavt, under,5 mmol/l som er grensa for god tilstand og tilstanden klassifiseres som for Mindre god vannkvalitet (fig. 3.8c). Kurven for kalsium viser også lave, og synkende verdier og dette stemmer godt overens med alkaliteten. Det ble brukt nesten 4 % mindre kalk i Rossevatn i 29 enn i 28, dette kan være en del av forklaringen til den dårligere vannkvaliteten ved disse stasjonene (DN 21). 8 ph Ca b),25,2 Alkalitet, mmol/l Innløp Utløp a) Figur 3.8. Utvikling av ph, kalsium og alkalitet i Lygnavassdraget. a) Viser ph ved fire stasjoner i perioden (figur hentet fra DN-notat 5-21). b) ph og kalsium målt i utløpet i perioden (data til figur b og c er hentet fra DN-26, 27, 28, 29 og Fylkesmannen i Vest-Agder.). c) Alkalitet i utløpet og innløpet av Lygne fra Rød strek viser grensa mellom God, >,5 mmol/l, og Mindre god tilstand mht alkalitet.,15,1,5 c) 6 5 Innløp Utløp Figur 3.9. Månedlige målinger av labilt aluminium i utløpet og innløpet til Lygne fra (DN-26, 27, 28, 29 og Fylkesmannen i Vest-Agder)