4. 8. mars 2013
Menneskerettighetsuka Leder Agnes Harriet Lindberg, leder for Menneskerettighetsuka 2013 Hvis alt er lov, hvorfor snakker vi fortsatt om ytringsfrihet? I Norge er det få begrensninger på ytrings friheten vi kan for det meste både tenke og uttrykke det vi vil. Mange andre steder i verden er situasjonen en annen og sensur preger både mediebildet og dagliglivet. I 2012 ble det forbudt å skrive om homofili i Russland, og 88 journalister ble drept på verdensbasis. Flere forfattere forfølges og bare noen få får tilbud om trygge havner i land som Norge. Selv om Norge er skånet fra slike episoder er ytringsfrihet en menneskerettighet som stadig kommer i konflikt med andre interesser. Ytringsfrihet kan ikke sikres én gang for alle, dens eksistens og verdi må hele tiden vurderes og tilkjempes. Hvor går grensen mellom retten til privat liv og retten til å ytre seg, og kan vi tåle alle ytringer uansett hvor ekstreme de enn er? I Tyskland er fornektelse av Holocaust straffbart. I USA er flaggbrenning en lovlig handling. Menneskerettighetsuka 2013, og dette magasinet, ønsker å ta for seg problemstillinger knyttet til ytringsfrihet. Vi vil ta for oss den klassiske ytringsfrihet staters negative forpliktelse til å avstå fra sensur. Og vi vil sette søkelys på ytringsfriheten som et middel for «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse», jfr. Grunnlovens 100. Dette viser ytringsfrihet som en positiv forpliktelse til å tilrettelegge for et mangfold av stemmer. Mange av årets arrangementer ønsker nettopp å sette fokus på stemmer i samfunnet som ikke så lett blir hørt. «Ytringsfrihet kan ikke sikres én gang for alle, dens eksistens og verdi må hele tiden vurderes og tilkjempes.» En viktig måte å ytre seg på er gjennom stemmeretten. I år er det 100 år siden norske kvinner fikk denne retten. Menneskerettighetsuka ønsker å se på stemmeretten i dag og de debattene som knytter seg til denne - er vi klare for å senke stemmealderen til 16 år? Er elektroniske valg en trussel mot prinsippet om hemmelig valg? Og vi vil også bringe frem de kvinnene i verden som fortsatt ikke har en stemme som blir hørt. I årets uke ønsker vi å leke oss med ordet stemme og noen av de temaene og problemstillingene som følger dette: ytringsfrihet, marginaliserte stemmer og stemmerett. Vi vil se på forhold i Norge som vi mener det er viktige å debattere og vi vil løfte blikket til andre deler av verden. Og vi ønsker å være en arena for ytringer. Min oppfordring er derfor å slå opp programmet i midten av dette magasinet riv det ut, del det med venner og delta. Velkommen! Åpning av menneskerettighetsuka 2013 mandag klokken 18:00 2
4. 8. mars 2013 innhold Jus vs. moral 4 14 28 36 En gretten, gammel stemme Simple Living Pressefrihet i Iran 6 16 31 38 Kvinners deltagelse Prinsessemakt i Saudi-Arabia Kor e alle heltar hen? Ytringsaktører 10 18 32 40 Hvem hører asylsøkerne? Ekstreme ytringer Fribyforfattere Kwiz Bang! 12 23 35 42 De stemmeløse Program E-valg Takk til 3
sensur Menneskerettighetsuka Skadede følelser i norsk rett Ytringsfrihetens grense bør ikke måles etter hvor moralsk forkastelig den er, men etter dens formål. Anette Hind, redaksjonen I 1959 vurderte byretten hvorvidt Henry Millers erotiske bok «Sexus» oppfylte vilkårene for utuktighet etter den nå opphevede straffelovens 211. Dette fant de å kunne bekrefte. Byretten underbygde sin bedømmelse med sakkyndiges vurdering av hvorvidt boken ville krenke sedelighetsfølelsen til samfunnets medlemmer. De sakkyndige, deriblant professor i psykiatri Gabriel Langfeldt, hadde «selv blitt ubehagelig berørt, eller sjokkert etisk og estetisk», og videre gått ut fra som en kjensgjerning at de fleste mennesker vil bli sjokkert. Langfeldt uttalte videre at «Millers skildringer av hva som ligger på grensen av normalt seksualliv hos mennesker, er så detaljert og utbrodert med så mange vulgære og uappetittelige uttrykk at det er vanskelig å forstå at et normalt menneske har kunnet bekvemme seg til å få det trykt, det er verre enn hva visse sinnssyke kan prestere i dårlige faser.» Videre foretok professor Langfelt en vurdering av hvem boken eventuelt kunne tenkes å skade, og kom til at «særlig (for) unge piker i modningsalderen (som) lett vil få sjokkvirkninger ved de groteske og uestetiske skildringer. Det kan skape angst for det seksuelle samliv, og lesingen kan derfor komme til å få varige skadevirkninger for dem, når de som modne kvinner kommer inn i erotiske forhold.» Krenkede følelser Vi ser her byretten definere grensene for ytringsfriheten: den trekkes der hvor ytringen har en evne til å skade andre. Problemet med vurderingen er (og som Høyesterett også tok med i betraktningen), at de trekker skadebegrepet for vidt. De lar begrepet også omfatte krenkede følelser. Dersom følelser utgjør standarden for hva som gir rett til å begrense ytringsfriheten, fins det ingen grenser for hva som bør forbys. Da kan i prinsippet alt som kan bidra til sårhet, sinne, og krenkethet innebære en rett for ofrene til å få ytringen sensurert; alt fra trykking av karikaturer av kjente religiøse ledere, til rike finansfruefiolinister som maner landets småbarnsmødre til å dra i treningsstudio. Karikatur og trening I begge de nevnte tilfellene førte ytringene til et voldsomt raseri hos målgruppen. Den ene ønsket at norske myndigheter skulle ta avstand fra karikaturene og beklage. Mens den andre mente at først når Marthe Krogh prøvde å leve et liv med full jobb, mann og tre barn, og hund og katt, men uten au pair og vaskehjelp, ja, først da hadde hun rett til å ytre seg om hvorvidt norske kvinner burde trene mer. Felles for sakene er at de begge hovedsakelig var et resultat av oppvigleri; henholdsvis av religiøse ledere som kunne profitere på det politisk, og VG som kunne profitere på det økonomisk. Og felles for begge sakene er at ingen av følelsene som sakene skapte fortjener rettslig beskyttelse. Straffeskjerpelse Imidlertid var det nettopp det regjeringen følte i førstnevnte sak, da de i 2008 la fram et forslag til ny straffelov. I kjøl- 4
4. 8. mars 2013 sensur «Når formålet med en ytring er å oppmuntre til eller resultere i vold, bør den rammes av lovverket.» Ping-Pong-Pornograf: Henry Millers (til venstre) bok Sexus ble beskyldt for å kunne forårsake varige skader på sinnene til unge piker i modningsalderen. vannet av Muhammed-karikaturstriden ønsket regjeringen å utvide straffebestemmelsen om hatefulle ytringer slik at det skulle omfatte kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. Knut Storberget begrunnet dette med at «et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Forslaget ble etter massiv kritikk hurtig trukket tilbake. Moral og jus Det må skilles mellom moral og jus. Det må skilles mellom ytringer som er avskyelige eller sårende, og de ytringer som innebærer en trussel om noe kriminelt. Vurderingen av hvorvidt en begrensning i ytringsfriheten er legitim, skal ikke måles etter graden av den krenkedes subjektive følelse. Hva mennesker lar seg krenke av følelsesmessig endrer seg over tid; det endres fra tidsepoke til tidsepoke, og det endrer seg for det enkelte individ gjennom ulike livsfaser. Sexus hadde aldri blitt tatt til retten i dag, og heller ikke de likeså pinlige dommene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Flyktige følelser kan ikke utgjøre en rettslig standard. Grensen for ytringsfriheten bør ikke måles etter hvor moralsk forkastelig ytringen er i seg selv men etter ytringens formål. Når formålet med ytringen er å oppmuntre til eller resultere i vold, bør den rammes av lovverket. Det er her man tar steget over fra ytringer som kan krenke følelser, til ytringer som kan være et angrep på en grunnleggende menneskerettighet. Lydinstallasjon: Forbudte bøker hele uka på Domus Nova 5
kvinner i demokratiet Menneskerettighetsuka På vei mot synlighet Uten kvinners deltagelse vil reelle demokratier ikke være mulig. Gro Lindstad, daglig leder i FOKUS, Forum for Kvinner og Utvikling Likestilling og kvinners rettigheter er ikke kun menneskerettigheter, men også essensielle faktorer for å oppnå en inkluderende, rettferdig og bærekraftig utvikling. Kvinners politiske deltagelse er svært viktig i forbindelse med disse målene, og politiske partier er viktige institusjoner for å skolere og for å skape en inkluderende deltagelse. Globalt utgjør kvinner 40 prosent av arbeidsstyrken, og mer enn halvparten av verdens universitetsstudenter. Det at kvinner deltar i ulike politiske sammenhenger og prosesser er viktig for å sørge for at bredden av velgere og representanter stemmer. Det er også viktig for å skape reelle demokratier der mangfoldet har mulighet til ytring og påvirkning. Langt igjen Når vi i Norge i 2013 skal feire at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, har vi også et ansvar for å synliggjøre at det internasjonalt er langt igjen før vi oppnår likestilling, og kvinners mulighet til å delta i politiske prosesser. På verdensbasis har 139 land grunnlover som lovfester kjønnslikestilling. Samtidig er snittet på kvinnelige representanter i parlamentene kun 20 prosent. Det betyr at bare hvert femte parlamentsmedlem er kvinne, mens vi utgjør 50 prosent av verdens befolkning. I politiske partier utgjør kvinner på verdensbasis mellom 40 og 50 prosent av medlemmene, men de har kun 10 prosent av lederposisjonene. I forbindelse med den arabiske vår var mange kvinner og jenter aktivt med, og sto på barrikadene sammen med menn. De var også opptatt av å få til endring, og å få større mulighet til deltagelse. I Tunisia, Egypt, Yemen og Libya kjemper kvinner nå mot dyptgående kulturelle normer og tradisjoner. I tillegg kjemper de mot islamske partier som har kommet til makten ved nye valg, og som nå ønsker å stramme inn lovgivningen overfor kvinner. I Egypt hadde man under Mubarak en viss kvinnekvotering i parlamentet. Mye kan sies om den og de kvinnene som ble valgt, men det fantes ihvertfall en kvotering. Da Mubarak mistet makten, og valglovgivningen skulle skrives om, forsvant kvoteringen ut i samme slengen fordi det var noe Mubarak hadde innført. Det ga kvinner svakere mulighet til å bli valgt til parlamentet enn tidligere. Tvinges til taushet Når det nå igjen er uroligheter i Egypt, og misnøyen med Det muslimske brorskap blir tydelig, skjer demonstrasjonene i mye større grad uten kvinner til stede. Kvinnene er fremdeles 6
4. 8. mars 2013 kvinner i demokratiet Illustrasjon: Anne Vollaug en tydelig del av det sivile samfunnet og stemmene som ønsker demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet, men på grunn av økt seksuell vold mot kvinner som har deltatt i demonstrasjonene er nå mange kvinner engstelige for å delta. I Saudi-Arabia har kvinner nå begynt å gå i dybden på Koranen og andre islamske skrifter for å lete etter en rettferdiggjøring av større likestilling. De ønsker å bruke Sharia for å bekjempe undertrykkelse gjennom Sharia. De mener undertrykkelse skyldes feiltolkninger av islam. Saudi-Arabia er et av en håndfull land i verden hvor kvinner fremdeles ikke har stemmerett. I september 2012 kunngjorde kong Abdullah at kvinner skulle få mulighet til å stemme ved 7
kvinner i demokratiet Menneskerettighetsuka «Ved å løfte kvinner ut av fattigdom får de en større reell mulighet til å delta politisk, fordi hverdagen ikke kun dreier seg om å skaffe mat til familien.» lokale valg i 2015. Dette skjer samtidig som landets kvinner ikke har selvstendig status, men må ha tillatelse fra mannlig slektning (far, bror, ektefelle) for å reise, studere og jobbe. I Brunei har kvinner heller ikke stemmerett. Kvotering virker I en rekke afrikanske land har kvotering vist seg å virke. Dette har økt kvinnelig representasjon i nasjonalforsamlingene fra 14 prosent i 1992 til 30, 40 og i enkelte land til over 50 prosent. På verdensbasis bruker rundt 95 land kvotering. Vi får på den måten flere tydelige kvinnestemmer, og forhåpentligvis budsjettprosesser, som speiler behov som kvinner ser klarere enn menn. Kvinner må samtidig si tydelig ifra at de ønsker poster og posisjoner som ikke kun forholder seg til «myke verdier» som likestilling, sosial og helse, men også posisjoner som i stor grad har mannlige ministere, slik som utenriks, finans, transport og næring. Samtidig er situasjonen globalt slik at mens 700 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom de siste 15 årene, er 70 prosent av verdens aller fattigste (de som lever på mindre enn en dollar om dagen) kvinner. Kvinner eier kun én prosent av eiendommer globalt. En ny undersøkelse fra Verdensbanken fra 2011 viser at hvis land benytter seg av den arbeidskraft de har i den kvinnelige halvdelen av befolkningen, så vil brutto nasjonalprodukt kunne styrkes med opp mot 25 prosent. Det å inkludere og involvere kvinner er smart økonomisk tankegang. Ved å bidra mer strukturert til også å løfte kvinner ut av fattigdom får de en større reell mulighet til å delta politisk, fordi hverdagen ikke kun dreier seg om å skaffe mat til familien. Kvinner skaper tryggere byer Når kvinner er politisk aktive, og får mulighet til påvirkning, endres prioriteringene på kommunale og nasjonale budsjett. Eksempelvis vil det være viktig med infrastruktur, som bygging av veier, som gir kvinner trygg ferdsel til markeder for å selge varer, og til vannkilder for å hente vann. Andre prioriteringer vil være satsning på skole og helse, samt kvinners tilgang til bedre mødrehelse. I regi av UN Women har 8 store byer rundt om i verden blitt del av et program som har fått navnet «Safer Cities». Dette innebærer at myndighetene jobber planmessig med å se på alt fra offentlig kommunikasjon til gatebelysning, for å minske kvinners risiko for å bli offer for seksuell og annen form for vold. Behovet for i større grad å gjøre krav på posisjoner som ofte gis til mannlige ministre viste seg senest på møtet til det Internasjonale Pengefondets (IMF) møte i Tokyo i oktober 2012. Bilder derfra viser at de som setter rammer for økonomi og global økonomisk krise, altså økonomisk viktige aspekter som inkluderer kvinner, i overveldende grad er menn. Debatt: Kvinner, kvoter og konvensjon mandag klokken 13:00 8
4. 8. mars 2013 kvinner i demokratiet annonse Advokatfirmaet Hjort tildeler / Stipend og skriveplass Høsten 2013 tilbyr Hjort skriveplass og stipend til jusstudenter som skal skrive masteroppgave / Hjort tildeler stipend og skriveplass basert på faglig dyktighet, personlige egenskaper og tema for masteroppgaven / Søknadsfrist for skriveplass / 1. april Advokatfirmaet Hjort er anerkjent som et ledende prosedyrefirma. Firmaet bistår forretningsklienter, samt offentlige og private klienter med rådgivning og prosedyreoppdrag i saker innenfor en rekke rettsområder. hjort.no 9
asylsøkere Menneskerettighetsuka Demokratiets blinde flekk Når vi i år feirer hundreårsjubileet for allmenn stemmerett i Norge, er det viktig å huske de som befinner seg på demokratiets stadig kaldere utside. Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter og forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk» Også etter at norske kvinner ble inkludert i stemmeretten i 1913, har det til enhver tid befunnet seg en rekke mennesker på norsk jord som har vært ekskludert fra det norske demokratiet. Paradoksalt nok er det ofte snakk om personer som i større grad enn de fleste av oss er avhengige av det norske demokratiets beslutninger, i verste fall for sitt liv og helbred. Norske myndigheter har eksempelvis sjelden så livsavgjørende makt over nordmenn som de hadde da de avviste jødiske flyktninger fra Tyskland på 1930-tallet. Per i dag er det ikke minst asylsøkere, papirløse og tilreisende romfolk som befinner seg på demokratiets utside, samtidig som de og spesielt asylsøkerne er helt avhengige av empati og solidaritet i det som for dem er de andres demokrati. Demokratisk underskudd Kanskje er det naturlig (vel å merke ikke naturgitt) at utenlandske borgere uten oppholdstillatelse ikke har stemmerett i en nasjonalstat. At dette er normen, endrer ikke på at det innebærer et alvorlig demokratisk underskudd som stiller det norske demokratiet overfor en utfordring som det per i dag ikke synes videre interessert i. Spørsmål om hvordan demokratiet kan inkludere de som ikke er inkludert gjennom stemmerett, og hvordan vi kan sikre oss at også deres perspektiver blir lyttet til, står simpelthen ikke på noen vesentlig agenda. Året hvor vi feirer demokratiet vårt, er ikke et år for visjoner, men for å feire den visjonen nordmenn hadde for hundre år siden. Den primære kilden asylsøkere, papir løse og rom har til å oppnå noen form for innflytelse over de politiske beslutningsprosessene som ofte avgjør deres fremtid, er gjennom media og det uforutsigbare håpet om at de ved å fortelle sin historie kan vinne gehør. Det er derfor ikke til å undres over at regjeringens hardkjør i asylpolitikken har fått følge av et taktisk forsøk på å «rettlede» media til å begrense dekningen av politikkens konsekvenser. Høsten 2012 arrangerte Justisdepartementet et seminar rettet mot journalister hvor det ble satt et kritisk fokus på medias dekning av asylfeltet, ledet an av statssekretær Pål Lønseths påstand om at media har for sterkt fokus på enkeltskjebner, som om journalistikk er mulig uten enkelthistoriene på noe samfunnsfelt. Kanskje er det påfallende at det er nettopp i asylpolitikken vi får denne debatten. Ingen politiker ville ha tort å påstå at media fokuserer for mye på passasjerer som feilbehandles eller eldre som plasseres på korridoren. Nettopp asylsøkeres utenforskap gjør at en politiker trygt kan argumentere for at de bør skyves enda litt mer ut av samfunnets fokus, uten noen risiko for at et slikt syn vil straffe seg politisk. I stedet Illustrasjon: Anne Vollaug 10
4. 8. mars 2013 asylsøkere «Asylsøkeres utenforskap gjør at en politiker trygt kan argumentere for at de bør skyves enda litt mer ut av samfunnets fokus.» Illustrasjon: Anne Vollaug for å bidra til refleksjon omkring et demokratisk problem i dette jubileumsåret, har regjeringen lagt til sin dont for å forverre problemet. «Grunnløse» asylsøkere At en del politikere er så godt komfortable med asylsøkeres utenforskap, reflekteres både i den bredere politikken de fører og i retorikken de bruker for å forsvare den. Også språklig skal asylsøkerne ekskluderes, skyfles inn i den upersonlige, grå bakgrunnen. Partier som Ap og Høyre har utviklet en retorikk som nettopp er preget av en formalistisk distanse. Forsker Jan-Paul Brekke ved Institutt for samfunnsforskning har påpekt betydningen av underliggende mekaniske metaforer i håndteringen av asylpolitikken. Brekke foreslår begrepet «human engineering». På det retoriske nivået handler det ikke minst om å tegne et negativt bilde av asylsøkerne som kommer hit (eksempelvis gjennom en svært opphausset framstilling av «IDløshet»), et bilde som verken stemmer overens med det folk har flyktet fra eller med FNs perspektiver på de samme menneskene. Du vil ofte høre regjeringen snakke om «id-løse», «grunnløse» og «returnektere», langt mer sjelden om «krigsflyktninger» eller «torturofre». Det er ikke tilfeldig. Det finnes ingen åpenbare løsninger for å inkludere asylsøkere og papirløse i demokratiet på en reell måte. Selv hvis de hypotetisk skulle hatt stemmerett, ville de ha utgjort en så liten minoritetsgruppe at de uansett ville ha vært helt avhengige av majoriteten for utviklingen av politikken som avgjør deres liv. En vesentlig del av 11
asylsøkere Menneskerettighetsuka «Ethvert demokrati har sine svakheter. Farlig blir det når de som sitter med makten dyrker disse svakhetene av ren og skjær bekvemmelighet.» En stemme for de stemmeløse en ansvarlig og reflektert holdning til politikkutvikling på dette feltet, ville derfor være en annen styringskultur, hvor de ansvarlige politikerne heller enn å dyrke en instrumentell avstand, aktivt forsøker å redusere denne ved å innhente asylsøkernes perspektiv. Selv dette fremstår langt på vei som en utopi. Det sivile samfunnet har derfor en avgjørende rolle å spille for å utvide det norske demokratiet til i alle fall i noen grad å inkludere asylsøkere. For egen del har Antirasistisk Senter bevisst et tett samarbeid med flere asylsøkermiljøer nettopp for å bidra til å få frem asylsøkeres stemmer. Vi har de siste årene spesielt hatt et nært samarbeid med palestinske, etiopiske og iranske grupper (ikke minst Palestiner leiren, de ca. 25 palestinske asylsøkerne som bodde på gata i halv annet år i et forsøk på å bli hørt). Samarbeidet har handlet om alt fra å bistå asylsøkere med å skrive avisinnlegg, til å organisere arrangement med asylsøkere i sentrum. Det siste arrangementet av denne typen var på Litteraturhuset i Oslo i januar 2013, hvor publikum fikk høre bruddstykker fra 16 asylsøkeres historier som del av kampanjen «Kom nærmere» det motsatte av regjeringens budskap. Ethvert demokrati har sine svakheter. Farlig blir det når de som sitter med makten dyrker disse svakhetene av ren og skjær bekvemmelighet. Mange taler på vegne av asylsøkerne, men selv har de få muligheter til å komme til orde. Amin Senatorzade, student. Kom til Norge som asylsøker i 2003, har nå opphold. Det å ha ytringsfrihet og å ha en stemme er veldig viktig for alle individer og grupper i et samfunn. Innbyggernes ytringsfrihet og mulighet for å bli hørt er viktige borgerrettigheter i en demokratisk stat. Men når det gjelder asylsøkere regnes de ikke som borgere i det landet de oppholder seg og deres stemmer høres sjelden - ytringsfriheten deres er begrenset. Det er mange ulike faktorer som fører til at asylsøkeres stemmer sjelden blir hørt. For det første er språk en utfordring for de fleste asylsøkere, og tilbudet om norskopplæring er begrenset. Derfor er det vanskelig for dem å kommunisere og komme i kontakt med befolkningen og ulike medier for å ytre seg. Ofte er de eneste asylsøkerne kommer i kontakt med ansatte i UDI og på mottaket. For det andre har mange asylsøkere flyktet fra land med autoritære regimer hvor de er blitt undertrykket, torturert og diskriminert av myndighetene, og hvor det ikke har vært ytringsfrihet. Derfor er de ofte redde og ikke vant til å uttale seg om situasjonen sin og de problemene de måtte ha. For det tredje føler mange asylsøkere seg undertrykket under hele asylprosessen. Under asylintervjuene får de mange mistenksomme spørsmål som 12
4. 8. mars 2013 asylsøkere «Asylsøkere føler seg ofte maktesløse, og de mister troen på at noen i samfunnet vil høre på dem.» gjør at de føler at UDI-personalet ikke tror på det de sier. Asylsøkere føler seg ofte maktesløse, og de mister troen på at noen i samfunnet vil høre på dem. På asylsøkernes vegne For mange asylsøkere er deres eneste håp advokaten. De tror at advokaten kan hjelpe dem, og at deres stemme kan høres via ham eller henne. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle. Det finnes flere eksempler på at asylsøkere har fått avslag fra UDI eller UNE med en frist for å klage på nytt, men så informere ikke advokaten dem før fristen har gått ut. Det er også tilfeller hvor advokaten har lovet klienten å klage på nytt, men så blir ikke dette gjort før asylsøkeren er arrestert av politiet og sendt til Trandum asylfengsel for å tvangsreturneres. Det er alltid andre som snakker om asylsøkere, og som bestemmer for dem; som UDI, UNE og politikere. Et eksempel på dette er når det inngås avtaler mellom stater om asylsøkere; det er ingen som kommer og spør asylsøkerne om de er enige i avtalene. Politiske handlinger som er avgjørende for asylsøkeres liv og fremtid foregår mellom stater. Et eksempel er returavtalen mellom norske myndigheter og etiopiske eller afghanske myndigheter. Til tross for at asylsøkere har flyktet fra disse landene, høres ikke deres stemmer når man utarbeider slike avtaler. «Flom av kriminelle» I stedet for asylsøkernes stemmer hører vi til stadighet politikernes meninger om asylsøkere i mediene. For eksempel har Siv Jensen sagt at «Det vi ser i Oslo er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn». Uttalelser som dette er med på å skape en oppfatning av asylsøkere som voldelige mennesker som har kommet til Norge kun for å begå kriminalitet. Om asylsøkerne hadde fått uttale seg ville de sagt at de er den meste sårbare gruppen i samfunnet og at de søker beskyttelse. De har flyktet fra krig, vold, kriminalitet og andre forbrytelser. Asylsøkere blir diskriminert, men de har liten mulighet til å si ifra om dette. Det arbeidet ulike organisasjoner og enkeltmennesker gjør for asylsøkeres rettigheter og for å fremme deres stemmer er så viktig for at de skal bli hørt! Når det gjelder UDI og UNE ville det hjulpet mye om de fokuserte på punkter som er troverdige i sakene, og som gir grunnlag for beskyttelse, istedenfor å lete etter svakheter som gjør at sakene blir mindre troverdig. Dette vil gjøre at asylsøkerne føler seg tryggere, ikke så maktesløse og at de åpner seg mer. Bedre integrering nødvendig Jeg tror også asylprosessen kan bli mer inkluderende og integrerende dersom asylsøkere får tilbud om norskopplæring, voksenopplæring og arbeidstillatelse. På den måten kan de delta i samfunnet istedenfor å være isolert på asylmottak slik de er i dag. Språk og arbeid er nøkkelen til integrering og språk er avgjørende for at asylsøkere skal kunne ha en stemme, slik at de selv kan uttale seg om sin situasjon. 13
eldre Menneskerettighetsuka En eldre stemme visjon og verktøy Ingeborg Moræus Hanssen, tidligere kinosjef i Oslo og forfatter av boka «Gretten, gammel kjerring» I 25 yrkesaktive år hadde jeg en stemme, en mikrofon, et ansikt og en posisjon i kraft av å være kinodamen i Oslo. Som filmsjef og så kinodirektør var det en viktig del av jobben å fronte byen, publikum og media som ansvarlig for repertoar og filmprofil på alle byens kinoer. Det var viktig for meg i denne posisjonen å ikke mene noe om alt og det meste. Slitasje-faktoren kunne gå på bekostning av mitt mandat til å fronte den kulturprofilen jeg var satt til å forsvare og administrere. Jeg ønsket å bli lyttet til som kinodame, ikke som meningsdame. Som avgått og yrkesaktiv satt på siden i en alder av 67 år, ble det plutselig klart for meg at jeg måtte skaffe meg en fri og selvstendig «talerstol». Og en sak eller et engasjement som hadde samfunnsmessig interesse. Jeg hadde jo et navn, viste det seg. Noe som forlagssjef Arve Juritzen innså og ga meg lyst og anledning til å skrive bok om. Jeg ble GRETTEN, GAMMEL KJERRING og dermed fikk jeg «en mikrofon», en plattform hvor jeg kunne mene og sloss i offentligheten for Den Tredje Alder og menneskers respekt og plass i fellesrommet i en alder mellom 60 og 90 år. Hvis man skal markere seg, ytre seg og sin sak i et dundrende mediakjør med kanaler og informasjon, med debatt og meningsmangfold og påvirkninger, stress og press døgnet rundt, globalt og lokalt, så må man ha en VI- SJON og et VERKTØY. Min VISJON er samfunnspolitisk. Et sivilisert samfunn må ha likestilling mellom kjønn, rase, religion og ALDER. Det er bare når alle fellesrom i politikk, organisasjons- og næringsliv har like mange eldre som yngre rundt bordet, at vi har et kultivert, sivilisert og humant fellesskap. De unges kraft, mot og energi må møtes med de eldres argumentasjon fra erfaring, refleksjon og historisk, etisk perspektiv. Det er da avgjørelsene blir kloke. Det er et farlig og hardt samfunn hvor alle som bestemmer er 40 år. Men for at de unge skal lytte og være interessert i de godt voksne, må de eldre selv være adekvate, oppdaterte, sultne på og opptatt av dagens virkelighet og realiteter. Mitt VERKTØY er sosiale media, In- 14
4. 8. mars 2013 eldre «Jeg ble GRETTEN GAMMEL KJERRING og dermed fikk jeg en mikrofon» ternett. Vel er man hjelpeløs på alt og det meste hvis man ikke behersker den digitale verden. For å handle, reise, stemme, være på NAV osv. forventes i dag fra både bank og børs og alle vesener at man kan bruke Internett. Men like viktig er at kunnskap og dialog, debatt og påvirkning mellom generasjoner i dag foregår på sosiale media. På samme måte som boktrykkerkunsten, som telefon, som radio og TV er nå de sosiale media. Å bevare en stemme, er å bli hørt på nettet. Illustrasjon: Anne Vollaug 15
arabiske kvinner Menneskerettighetsuka Saudi-prinsessenes tilslørte makt I et av verdens mest kvinnefiendtlige land har en gruppe svært privilegerte kvinner mulighet til å utgjøre en forskjell for felleskapet. Hvis de er listige. Annette Greve og Siri Vikøren, basert på doktoravhandlingen «Prinsessemakt i Saudi- Arabia» av Stig Stenslie «Ingen fitna er mer ødeleggende for menn, enn kvinnene», skal profeten Muhammed ha sagt. Ideen om fitna, eller femme fatale, står sterkt i arabisk litteratur og tradisjon. Den farlige, men å, så vakre kvinneskikkelsen, forklarer hvorfor det arabiske ordet fitna også kan oversettes til «kaos». Det sier mye om saudienes tanker om kvinner, og hva som kan skje om de skulle få tildelt makt. Saudi-Arabia ble nylig rangert til verdens femte verste land å bo i for kvinner, tross landets enorme oljerikdom. Rangeringen baserer seg på kvinners økonomiske muligheter, kvinners helse og overlevelse, hvor mange kvinner som tar utdanning og hvor mange kvinner som deltar i offentlig politikk. Men kan overhode noen av de rundt 13 millioner saudiske kvinnene skryte på seg reell politisk innflytelse i dette landet med 100 prosent sunni-muslimsk styre? Priviligerte prinsesser Det er mye kvinner i Saudi-Arabia ikke får lov til. Å kjøre bil er en av dem. Å starte eller å drive forretning er en annen. Å forlate landet er forbudt uten en mannlig verge, brytes dette er sanksjonen offentlig henrettelse. Men dette gjelder bare såfremt du ikke er prinsesse. Prinsessene i Saud-familien vår tids mektigste familiedynasti er nemlig i en særklasse blant kvinnene i Saudi-Arabia. Med sine 4500 medlemmer er det kongefamilien, med kong Abdullah på topp, som styrer landet. Klanen fyller alle maktposisjoner i Saudi-Arabia. Selv om prinsessene ikke kan inneha noen offisiell makt, har rollen som kone eller datter til en mektig prins vist seg å være gull verdt. Kongefamiliens sterke kvinneskikkelser har opp gjennom tiden blitt pionerer innenfor sitt felt - å utøve sterk politisk innflytelse på sine mannlige slektninger. Prinsesse Lolwah skapte oppstandelse da hun i 2007 dro til Sveits under World Economic Forum, og kunngjorde at hvis hun fikk endre én ting med landet sitt, ville det være å la kvinner få kjøre bil. Kong Abdullahs favorittdatter, Adila, jobber aktivt for å fremme kvinners helse og rettsikkerhet, utdanning og muligheter på jobbmarkedet. Det er grunn til å tro at hun har stor påvirkningskraft på sin far og sin ektemann, utdanningsministeren. Men med 45 % arbeidsledighet for kvinner, der et voksende antall også er universitetsutdannet, er det en lang vei igjen å gå. Prinsesseråd I tillegg til å påvirke gjennom sine mannlige slektninger, har prinsessene også sine egne og sofistikerte måter å organisere seg på. Et prinsesseråd på 30 mektige prinsesser møtes annenhver uke for å diskutere samfunnsspørsmål. Kjønnsrollene tilsier at de skal holde seg til den private sfæren, så offisielt eksisterer ingenting. Rådet drøfter og problematiserer statlige spørsmål og legger frem løsningsfor- 16
4. 8. mars 2013 arabiske kvinner «Ifølge tradisjonen kan en sønn bringe familien ære, mens en datter bare kan bringe skam.» Illustrasjon: Anne Vollaug slag til departementene og noen ganger til kongen direkte. Prinsesserådet har en egen forskningsgruppe og fungerer som en rådgivningstjeneste - en lobbygruppe med slektsbånd direkte til makten. Saud-kvinnene blir hentet inn som konfliktløsere ved familiedisputer, som agenter for å finne egnede matcher til arrangerte prinseekteskap og ellers som organisatorer for å holde familien samlet. Holde makten samlet. Gjennom deres roller som mødre, søstre og tanter har de ansvaret for å oppdra de unge kongelige inn i deres roller som finansminister eller hotellbaron, og til å respektere de normer som gjelder. Saudi-Arabias norm- og verdisystem er langsomt i endring, men ære er fortsatt viktig og sosiale forventninger veier tungt. Tross den friheten rikdom gir og de privilegiene prinsessene innehar, står de kvinnelige medlemmene av kongefamilien til enhver tid under lupen og er dermed under et enda større sosialt press enn vanlige saudiske kvinner. Grensen for overtråkk er syltynn og blir den overskredet, som da prinsesse Sara stod frem som motstander av småbarnsekteskap, er det ingen vei tilbake. Til hennes motparters forsvar hadde profeten Muhammad selv giftet seg med sin favorittkone, Aisha, da hun bare var ni år gammel. Ifølge tradisjonen kan en sønn bringe familien ære, mens en datter bare kan bringe skam. Skam ved å delta i offentligheten. Å forhindre henne i å gjøre det er et kollektivt ansvar. Kanskje er det er årsaken til at prinsessemakten fortsatt er et uoppdaget, men dypt forankret, mystisk, fenomen. 17
ekstremisme Menneskerettighetsuka Å møte ekstreme ytringer med kunnskap Laila Bokhari vil at alle skal være digitale nabokjerringer. Laila Bokhari, terrorismeforsker og forfatter Kunne dette vært din egen bror, Bokhari? spør plutselig en av studentene ved Forsvarets Høgskole. Jeg har nettopp avsluttet en forelesning om terrorisme, og åpnet for diskusjon. Det er høsten 2005, noen måneder etter de grusomme London-bombene. Det er ikke første gang jeg får spørsmålet, men det setter alltid en støkk i meg. Det profesjonelle blir ubehagelig personlig. Hadde det vært mulig at min egen bror, to år yngre enn meg, også fra Lillehammer, velutdannet og internasjonal, integrert og samfunnsengasjert som de britiske terroristene kunne blitt radikalisert i Vesten, dratt på treningsleir i Pakistan eller Afghanistan, tatt til våpen og drept uskyldige mennesker i protest mot Storbritannias (eller Norges) utenriksog innenrikspolitikk? I protest mot den diskrimineringen noen føler, marginaliseringen, politisk, kulturelt, sosialt eller økonomisk? Den uretten som oppleves mot et folk som kan defineres som sitt eget, som rammer deres egne muslimske brødre og søstre. På den tiden, høsten 2005, har jeg nettopp kommet tilbake fra et lengre feltarbeid i Pakistan. I bagasjen har jeg intervjuer med flere unge menn på vei inn i, eller på vei ut av militante bevegelser. Noen av dem har reist fra Europa for å bli med i disse gruppene. Jeg møter også deres familier og kamerater. De forklarer meg hvorfor de går den veien og blir med i terroristbevegelser. Hvordan de kan legitimere bruken av vold for seg selv og sine. Sammen ble disse møtene og reisene til boken «Hellig Vrede. Ingen enkle svar Selv om veiene inn og ut av terrorisme er mange, og kan være ganske så forskjellige, så er det enkelte ting vi kjenner igjen. Om det er fra bakken i Pakistan, radikaliseringen til Anders Behring Breivik eller de grufulle hendelsene nå nylig i Algerie. Jeg tenker også på Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussein fra Profetens Ummah, som har fått mye oppmerksomhet. Det finnes ingen enkle svar på hvorfor og hvordan folk blir med i terroristbevegelser. Svar på hvordan noen, en minoritet av en minoritet, velger å legitimere bruken av vold for en sak eller en overbevisning. Ofte er årsakene flere, bakgrunnene komplekse. Å forstå disse er én måte å tilnærme seg utfordringene på. Å utfordre dem når de bruker sin ytringsfrihet, er en annen. Hva sier de da, disse jeg snakker med? Jo, for det første: At verden er urettferdig. De føler en blanding av avmakt og en trang til å gjøre noe. De ønsker å være med på å forandre status quo, og å stå opp mot urett. Noen føler at de ikke blir hørt og ikke når fram, eller at deres 18
4. 8. mars 2013 ekstremisme Illustrasjon: Anne Vollaug 19
ekstremisme Menneskerettighetsuka «Noen føler at de ikke blir hørt, ikke når fram, eller at deres ledere ikke forstår dem. De ønsker oppmerksomhet, å få igjen en heltestatus, de forsvarer noe de mener er deres rett. Og at vanlige kanaler ikke holder mål.» ledere ikke forstår dem. De ønsker oppmerksomhet, å få igjen en heltestatus. De forsvarer noe de mener er deres rett, og at vanlige kanaler ikke holder mål. Noen er ute etter eventyr, søker spenning, følger den tøffeste gutten. En bevegelses makt kan være avgjørende. Noen finner en gruppetilhørighet, solidaritet og identitet i en slik bevegelse. Å være en del av noe større og å tilhøre et fellesskap er en tiltrekningskraft. Andre er på leting etter et levebrød. Av og til er kriminelle hensikter blandet med ideologisk overbevisning. Det er en blanding av ulike motiver og bakenforliggende årsaker. Samtidig trenger man noen som pakker dette inn i enkle forklaringsgrunner. Ledere, opinionsdannere og talentspeidere som danner en pakke som er lett å kjøpe, lett å bli med på. Noen mistolker en religion for deretter enkelt å villede sårbar ungdom. Er man på søken etter mening er det lett å bli påvirket av folk som tilbyr et fellesskap og enkle løsninger på urett og diskriminering. Imøtegå ytringer Høsten 2012 har jeg vært på en foredragsturné rundt på videregående skoler i Oppland fylke. Fra Gran på Hadeland, via Gausdal til Hjerkinn på Dovre. Her møter jeg ungdom i alderen 16-18 år. De er engasjerte og bekymret og ønsker å forhindre at flere går den veien som Breivik gjorde. De stiller vanskelige og viktige spørsmål. De spør seg selv om det er noe de kan gjøre for å forhindre at holdninger som Breiviks får god jord å vokse i. «Han brukte jo sin ytringsfrihet? Hvor går grensen?», spør de. Oppriktig spør de meg om det finnes flere som Breivik eller Bhatti der ute. Blander vi epler og appelsiner? Kanskje. Men viktigst er det at vi greier å sette ord på utfordringene, slik at vi kan svare når Breivik og hans meningsfeller deler sine meninger. Og så spør de meg, «hva kan vi gjøre?». Jeg svarer at jeg tror vi alle har et ansvar, ikke bare våre ledere. Hver og en av oss har et ansvar, om «trusselen» kommer fra den ene eller andre leiren, for å følge med, og kanskje si ifra. Statsminister Jens Stoltenberg etterlyste digitale nabokjerringer. Ikke bare på nettet, men også i våre kameratgjenger og nabolag, sier jeg til ungdommen. Her må vi alle være modige kamerater og ledere som sier ifra, bruker vår ytringsfrihet, og passer på hverandre. Som sier ifra når vi hører meninger eller holdninger som ikke høres riktige ut, eller som går for langt. Ikke på paranoid «Big Brother»- vis, men med omsorg. Debatt: Hvorfor snakker vi fortsatt om ytringsfrihet i dag? mandag klokken 18:15 20