VETERANEN. Alexander J. L. Olafsen. Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

VETERANEN By Alexander J. L. Olafsen Copyright (C) 2014 Alexander J. L. Olafsen Kjellbergveien 16 3213 Sandefjord alexander_olafsen@live.no 406 01 138

1 INT. I STUA - DAG (SKUDD AVFYRES) I en stor hvit stue, bråvåkner en ung gutt ved navn (23), svett og puster andpustent, til han roer seg mer og mer ned og ser hvor han er, og han ser rundt seg. Han setter seg opp sakte, og han lager grimaser på grunn av litt smerte i ryggen, på grunn av at han har ligget på sofaen hele natta. Han legger ansiktet hans i hendene sine, og begynner å gni bort trøttheten. Så kikker han opp og tar tak i telefonen, og ser at noen har ringt ham, og han trykker på en knapp, og en stemme kommer fra telefonen: PSYKOLOG (V.O.) Hallo, det er Kristian her. Jeg har prøvd å ringe deg flere ganger siden sist du var her, og du har ikke dukket opp... Markus ser gjennom rotet på bordet og finner et bilde av ham selv og hans kamerat ALEXANDER, mens han hører på meldingen. (PIP) PSYKOLOG (V.O.) Jeg vil gjerne få pratet med deg, hjelpe deg, så jeg anbefales på det sterkeste at du tar kontakt så fort du kan, ellers så må jeg ringe Kathrine, for å høre om hva som skjer. Markus legger bildet fra seg, og tar av seg en militær brikke, som har hengt rundt halsen hans, og han kikker på det, der det står: ALEXANDER. Markus binder kjedet rundt hånden hans og han hører noen stemmer fra fortiden: Kan du love meg at jeg kommer hjem igjen i live? Jeg lover. Markus reiser seg fort fra sofaen, og slenger kjedet fra seg på bordet, så det lander akkurat på bildet av Alexander og han selv.

CONTINUED: 2. Markus stomrer inn på kjøkkenet, og tar et glass fra skapet og fyller på med vann og drikker og deretter setter det ned, og lener seg inntil benken, og bøyer hodet og puster sakte inn og ut. Han begynner å høre lyder og stemmer: (ET SKUDD AVFYRES) Alex! Ikke gjør det. NEI! Markus står og lener seg fortsatt mot benken, og han begynner å skjelve, og pusten hans er skjelvende. Han hører en stemme til: GENERAL (V.O.) Du har blitt lært opp til å ikke blande inn følelser i jobben. En dør går opp, og han drar fram pistolen fra ingen steder og lader den fort og sikter ut i rommet, og puster tungt og skjelvende. Hallo? (O.S.) Markus senker pistolen kjapt, og legger den i en brød boks fort, og lener seg inntil benken med ryggen. Inn på kjøkkenet kommer samboeren. Hun stopper opp i inngangen til kjøkkenet, og hun ser på Markus, som står inntil benken. Kathrine tvinger fram et falskt smil, og hun slenger fra seg veksen på kjøkkenbordet, og så drar hun håret bakover, på venstre side av ansiktet. Ved øyet kommer et blåmerke frem, og Markus legger merke til det, og prøver å si noe: (Usikker) Hvordan går det... Markus peker mot blåmerket. (Kjølig) Det går fint. Det blir et lite øyeblikks stillhet. Markus prøver å si noe igjen.

CONTINUED: 3. Sikker... (Spist) Ja! Det går bra, ikke gjør det noe verre enn det er, okay? Kathrine går mot benken, og Markus flytter seg, og Kathrine tar et glass vann, og fyller på med vann fra springen, og drikker det og deretter setter glasset fra seg. Hun står og lener seg mot benken, med ansiktet mot skapet. Kathrine puster tungt ut, og kikker ikke på Markus. Markus kikker ned litt og så ut i rommet. Kathrine kikker mot kjøkkenvinduet, der er gardinene trekt for. ( STØNNER) Hun stormer bort og drar opp gardinene, og det kommer et sterkt lys inn. Hun kikker bort på Markus. Markus kikker tilbake og går fra kjøkkenet, uten å si et ord. 2 INT. KJØKKENET/STUA - SENERE På kjøkkenet sitter Kathrine og røyker. Hun har et trist uttrykk i ansiktet. Hun ser ikke på Markus som sitter i stua. Kathrine kikker fortvilet bort, og kikker mot vinduet på kjøkkenet, som er lukt for igjen. Markus sitter i stua. Han klemmer hardt rundt venstre hånden sin, og deretter klemmer hans sin høye hånd. Det gjør han av uvane. Han kikker til venstre for seg, på siden av sofaen. På et bord, står det et bilde av ham selv og Kathrine. Et bilde fra fortiden. Markus tar tak i bildet og ser på det. Han hører en stemme fra fortiden. (V.O.) Du vet jeg er glad i deg? Jeg vet. (V.O.) Jeg vil bare vite hva du føler. Du må fortelle meg det, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

CONTINUED: 4. Jeg... jeg kan ikke. Markus kikker fra bildet til kjøkkenet, der Kathrine sitter og røyker, og Markus kikker på bildet og så setter bildet tilbake. Kathrine stumper røyken, og går bort til vinduet, og trekker fra gardinene, så det kommer et sterkt lys inn. Kathrine går fra kjøkkenet og inn i stua og kikker på Markus, med et irritert uttrykk. Hun åpner munnen. Jeg har spurt deg før, og jeg spør igjen, for jeg bryr meg om deg, så mye. Jeg ber deg værsåsnill og åpne opp for meg, akkurat det du har sagt til psykologen. Markus kikker ikke på Kathrine. Jeg har ikke sagt noe til psykologen. Hva har du gjort hos psykologen da? (Avbrytende) Sluttet å gå der. Det blir et øyeblikk stillhet. Kathrine ser såret og forvirret på Markus, og sier med såret stemme: Hva? (Såret) Hun drar fingrene sine gjennom håret av frustrasjon og setter seg på kanten ev en stol, og kikker ned og så på Markus igjen, som ikke ser på henne, mens holder i halskjede, som er et kors. Hun bryter ut: (Sint) Etter alt det jeg har gjort for å hjelpe deg, og dette er takket! Markus svarer ikke, og ser ikke på henne en gang, og Kathrine fortsetter:

CONTINUED: 5. (Sint og spist) Se på meg! Markus bruker litt tid, og så ser på henne. Hun fortsetter: (Sint) Du må forstå, at jeg vil gjøre alt for at ting skal bli bedre for deg, men du kaster bort sjansene og dytter meg vekk... Kathrine begynner å virke mer opprørt. (Opprørt) Jeg orker ikke mer, forstår du det? Du har holdt deg unna meg siden, jeg slo deg... (Avbrytende) Slutt å klandre deg selv! Det var et uhell! Kathrine reiser seg opp raskt. Kan du ikke værsåsnill å åpne deg for meg, det er alt jeg ber om. Markus resier seg, og bryter ut med: (Sint og opprørt) Du aner ikke hvordan jeg føler meg. Du aner ikke hvordan det var å se Alex blir drept foran øyne på meg, og i tillegg å ha vært opplært til å ikke blande følelser inn i jobben! Jeg klarte ikke å styre følelsene mine, og alt endte med at jeg drepte feil person, og nå er han som jeg skulle drepe løs. Du aner ikke hvordan det føles! Kathrine blir stum og kikker litt bort opprørt og så kikker på Markus og går litt nærmere ham, og tar ham på venstre armen. Hun sier rolig:

CONTINUED: 6. Åpne opp øyne dine, og se rundt deg. Gjør det, før du mister det du har. Kathrine slipper armen hans, og snur seg og går ut stua. Markus står igjen alene. Han snur seg mot vindu, der han ser plutselig at gardinene trekt fra, og han går brått bort og trekker dem for og setter seg i sofan, og drar fingrene gjennom håret sitt, og deretter legger ansiktet i hendene sine, i frustrasjon, og han puster tungt ut. Han kikker opp. Han kikker på bildet av ham selv og Kathrine, som står på et bord ved sofaen, og så på bildet av ham og kameraten Alexander, og så kikker han rundt i det store hvite stua. 3 EXT. UTENFOR HUSET - SAME TIME Kathrine sitter på trappa, og røyker. Hun har ringer rundt øyne, og hun er opprørt. 4 INT. I STUA - NATT Det er mørkt i stua. Markus ligger på sofaen, med øyne igjen. Det kommer stemmer fra fortiden: (Opprørt) Jeg lovte ham at dette var det siste han trengte å gjøre, han er død på grunn av meg. PSYKOLOG (V.O.) Er det sånn du føler deg? (Opprørt og irritert) Jeg drepte feil person, på grunn av at jeg ikke klarte å kontrollere følelsene mine, jeg ødela alt! Jeg ville ha hevn, på grunn av at de drepte min aller beste venn! Det gikk ut over jobben. Markus vrir seg rundt på sofaen. Stemmene fortsetter: Han er etter meg, han jeg skulle drepe, jeg bare vet det. Jeg føler, på grunn av den ene tabben, så er han løs. Det kommer noen flashback, med rasek bilder av Markus som dekker til vinduene og låser døren og fra scenen der han sikter med pistolen på kjøkkenet.

CONTINUED: 7. Det er tilbake i stua, og Markus rører urolig på seg, og stemmene fortsetter: (ET SKUDD AVFYRES) Alex! Ikke gjør det! NEI! Markus bråvåkner, men denne gangen med en pistol i hånda, og han er svett. Han puster tungt. Han setter seg opp, og legger ansiktet sitt i hendene sine, med pistolen. Han lener seg plutselig tilbake, med hendene på hver sin side av ham på sofaen, og med pistolen i den venstre hånden sin. Han ser på pistolen, og tar den sakte opp, og ser nøye på den. Han lader den, og sikter på seg selv, mot tinningen på venstre side av hodet, og lukker øyne, og hvisker: (Hviskende) Jeg beklager, Kathrine. Han biter tennene hardt sammen. Han hører noe falle i gulvet. Han åpner øyne igjen, og ser Kathrine opprørt i inngangen til stua. (Opprørt) Markus? Markus senker pistolen ned og puster tung ut. Kathrine stormer bort til ham på kne og legger hendene sine på begger skuldrene hans, og holder et godt tak. ( SNUFSER) (Gråtkvalt stemme) Det er ikke din feil. (Opprørt) Slutt. Det er ikke din feil! Markus bryter ut i gråt, og Kathrine klemmer rundt ham. Markus sier med en gråtkvalt stemme:

CONTINUED: 8. Jeg beklager. Det går bra. ( SNUFSER IGJEN) Kathrine slipper litt taket på ham, og holder bare nå ham med hendene sine på begge skuldrene hans, og holder et godt tak, og sier: Du har meg. Ikke gjør det. Du kan klare det. Markus kikker ned, og han tørker seg rundt øyne, og han gir pistolen til henne. Han skjelver. I inngangen, ved der Kathrine sto ligger det en bok. Den ligger åpen, og det er dagboken til Markus. 5 INT. I STUA - SENERE Markus sitter i stua og folder hendene, og han kikker ned. Han holder kjedet som er et kors, og han trer det over hodet, så det henger rundt halsen hans. Markus tar opp bildet av ham og kameraten Alexander. Det kommer noen stemmer: Lov meg, hvis det skulle skje meg noe, så fortell kjæresten min... (Avbrytende) Ingenting vil skje. Jeg lover. Markus reiser seg fra sofaen og går mot kjøkkenet, der han finner sin egen jakke. Han roter i jakkelommen og finner et brev. Stemmene fortsetter: Jeg vil at du skal ha dette. Åpne dette, når tiden er inne. Markus åpner brevet. Han tar ut arket inni og begynner å lese lavt: (Lavt) Kjære Markus. Du har vært som en bror for meg. Min bestevenn og kollega. Ikke føl skyld. Samme hva som skjer... Stemmen til Alexander fortsetter:

CONTINUED: 9. Ikke mist deg selv eller det du har rundt deg. Det var mitt eget valg å bli med, jeg måtte ikke. Når du leser dette, er jeg død, værsåsnill fortell kjæresten min at jeg beklager og at jeg elsker henne. CUT TO: 6 EXT. KIKREGÅRDEN - DAG Markus nærmer seg en grav på kirkegården, der Alexander ligger. Stemmen til Alexander fortsetter: Husk alltid på en ting. Kathrine vill alltid være der for deg. Kathrine kommer bak Markus. Markus kikker bak seg og får fram et lite smil. Stemmen til Alexander fortsetter: Ikke mist det du har. Kom deg på beina igjen. Akkurat som jeg sa da vi var små. Hvis man faller, så kommer man alltid opp på beina igjen. Fortsett med livet ditt og ta godt vare på Kathrine, og se etter kjæresten Emma, pass på at hun har det bra. Du har vært min bestevenn. Pass godt på deg selv og de rundt deg. Hilsen din venn og bror Alexander. Kathrine steller seg ved siden av Markus. Kikker ned på grava. Hun legger blomster på graven. Markus smiler, og hvisker: Takk. Kathrine smiler og holder den ene armen rundt ham. De står der uten å si noe. Det står der en liten stund, til de går, og Kathrine går litt i forveien, og stopper og ser Markus står igjen og legger fra seg bilde av ham og hans kamerat og militær brikka til Alexander. Han går fra grava, og Markus tar igjen Kathrine, og de forsvinner mer og mer fra gravplassen. FADE OUT: