Hans Aanrud (1863-1953) En vinternatt Månen stod spiss og tynn et stykke over skogkanten i øst, kastet et svakt, gult skjær over det snedekte dalføre. Den nådde bare å frembringe et matt lys over den østlige himmel, mot nord og vest tindret stjernene på blå grunn med skjelvende lys, som glimtet og glitret i den kolde sneen og i trærnes fjærlette rimdusker. Mot syd knep dalsidene sig sammen, så månen ikke nådde ned, det var som man ante at selve mørket begynte der utenfor; nordover videt dalen sig ut til en flat mo med granskog, og over den - lengst borte hvor dalsidene igjen trådte nærmere, flimret et svakt nordlys. Ut av mørket der syd kom landeveien buktende forbi bakker og berg, skinnende hvit den også, bare kjennelig ved de blå skygger som den høie sneplogkanten kastet. Plutselig bøide den langt ut forbi en bakke som stakk lenger frem enn de andre, med skråning helt ned til elven, forbi en grind, hvor en enda smalere sidevei smøg sig på skrå opover og buktet sig inn i et skogholt, bøide så inn igjen et langt stykke, tok så plutselig snorlig retning like på moen og forsvant i et litt mørkt gap der inne i skogen. Oppe i gårdene på begge sider av dalen var det lys, gjerne i to vinduer, så hver gård likesom så med to øine ut over dalen, oftest usikkert blafrende, rødlig lys - det kom nok fra bål på peisen. Fra den gården som lå oppe i bakken ovenfor grinden, lenger fremme enn de andre, lyste det bare fra ett vindu, et stadig, hvitt lys. Det var ganske stille, ikke det svakeste vindpust, ikke en lyd, bare nu og da et kort knitrende smell når isen slo sprekk i den tindrende kulde, eller et dumpt, når man smelte i en dør på en av gårdene. Det knirket nesten umerkelig oppe i skogholtet, hvor den smale veien kom ned, en jevn knirking i takt som av trin; dette gjorde stillheten enda større, det var som alt lyttet efter denne lyden, det eneste tegn på liv; den øket, blev sterkere, tydelige fottrin, det var som denne lyden, den eneste, fylte hele dalen. Ut fra skogholtet kom en svak skygge, buktet sig bortover den skinnende sne. Plutselig stanset den, lyden hørte op, en mann stod et øieblikk stille like i overgangen mellem skogens skygge og det svake måneskjær. Det var bare et øieblikk, og han så sig om med dukket hode, så satte han foten frem; det var som det gyste gjennem ham i det samme han hørte knirkingen av sitt eget skritt. Han gikk raskt på, men ikke lenger i takt, det var noe vaklende, ubestemt i hans trin, som om det gjorde vondt hver gang han satte foten ned. Han svev tett inn til den ene grindstolpen, og vendte hodet raskt til begge sider i det samme han tok det siste nølende skritt ut på veien. Han så igjen med dukket hode til begge sider, tok derpå et par skritt ut til den ytterste veikanten og så utover. Det var stupbratt ned, bakken stod så langt frem på begge sider, at den styrtet like ned i elven som gikk nede i kløften, og det var dunkelt der nede. Han så ned. Midt nede var det et stort svart hull. Elven var ikke frosset til i stryket, og dypt nede derfra kom svevende sakte op enkelte gråtlignende klunk. Han stod en stund, satte begge hender ned i sneen på den ytterste stabbesten og la øret til som for å lytte. Han bøide sig mer og mer utover, det var som noe drog. Plutselig støtte han fra med begge hender, så han med ett stod i veiens øvre kant, slo hodet høit og rettet sig, en høi, slank og spenstig mann. Lyset falt på det skjeggløse, markerte ansikt. Det var forferdelig blekt. User User Side 1 av 6
Slik stod han en øieblikk, så skvatt han til og gyste i det samme han trykket armen til og kjente noe under frakken. Men så vendte han ansiktet rett opad som i tross, og tok raskt veien nordover. Månen var steget høiere, hadde dempet det ubestemt flimrende stjernelys; nu stod stjernene som bleke, rolige punkter på den lyse himmelen, og nordlyset hadde trukket sig helt ned til åskanten i nord, bare en svak, skjelvende lysrand. Hans skygge var blitt fast, gikk først og buktet sig op og ned ad den høie veikanten, mens mannen bøide inn i svingen; da veien tok retning like på moen, gikk skyggen rett foran, jevn med et lite hopp for hvert skritt. Mannen gikk fremdeles med løftet hode, skrittene øktes, blev hurtigere og hurtigere, det gikk nesten i løp bortover den flate veien; hans øine var festet på det mørke gap hvor veien gikk inn i skogen; det blev større og større eftersom han gikk, og skrittene øktes uvilkårlig. Så med ett var han inne i gapet, skyggen forsvant, han dukket sig atter, stanset og lyttet fremover. Ikke en lyd, bare et dypt ljom av en hund som gjødde langt borte. Han begynte igjen å gå, men det var som en lyttende angst i hans skritt. Det var en sær blanding av lys og mørke der inne, avvekslende, forvirrende, svart hull innunder de rimdekte graner, lange mørke skygger tvers over veiene og så plutselig en glitrende månestripe, det samme opigjen og opigjen frem gjennem den lange flate moen, hvor veien skar smal frem og frem som den ingen ende vilde få. Hist og her slapp en rimdusk, falt, rev andre med, så de drysset som blinkende, kolde snefnugg og bragte det rolige lys i skjelving. Da stanset han uvilkårlig med foten i været, holdt pusten og så sig om. Men det var intet spor å se av liv, bare et fordektig far efter en rev, som iherdig hadde fulgt veien og krysset den flere ganger. Men efter en slik stans satte han foten ennu varligere ned, som var han redd at dens knirking skulde bringe hele skogen til å drysse. Han gikk og gikk i det uendelige. Så gjorde veien plutselig en sving innad, et lyst gap viste sig, moen var slutt. Han stanset, lyttet fremover. Nei. Han rettet sig op og så sig om. Slik stod han litt. Plutselig gikk det et rykk gjennem ham, han bøide sig helt frem og lyttet. En tynn, forfrossen bjelle sendte støtvis en sprukken lyd frem mot skogen. Lyden kom jevnt støtvis, som fra noen som kjørte i skritt. Han stod litt og lyttet, lyden vokste, støtene blev hurtigere; den kjørende var gått over til smått trav. Han vendte og gikk langsomt tilbake bortover moen. Ut av svingen og fremover den lille sletten foran moen kom en liten ragget hest, dultende i smått trav og slang i de vide skjækene; en stor, lurvet topp hang frem i øinene på den, om mulen og langs de langhårede sidene var den dekket med rim; det stod en sky av damp omkring den; for hver gang den likesom hinkende satte forbenene ned, gav det noen maktesløse slag i den lille bjellen som hang i brystremmen, så tonløst og forfrossent. Den var forspent en langslede med bylass på. Det gnistret og hvinte under stålmeiene for hvert rykk. Fremst på lasset satt en mann med et hestedekken tullet om føttene og luen nedover ørene; han duppet frem og tilbake, så hodet slang på skuldrene, og det rimdekte store, mørke skjegget bredte sig tett inn til frakken. En kunde tro han sov, men av og til rykket han i de løst hengende tømmer og stakk avvekslende hendene med grepvottene på inn under frakken. User User Side 2 av 6
Det gikk smått fremover sletten, farten saktnet litt efter litt, det gikk over i skritt, idet veien gikk inn i skogen. Mannen så op, gjorde et grep som for å rykke til, men betenkte sig, og hodet sank igjen ned. Slik gikk det lenge fremover moen. Plutselig så mannen op - hesten var stanset. Han skubbet luen tilbake, strøk votten over de rimete øiehår og festet et par blå, troskyldige øine på en mann som stod trykket tett op til veikanten. Hesten stod også og lutet med hodet over til den siden hvor mannen var. Det var ganske stille et øieblikk, ingen rørte sig. Så sa mannen på sleden: "Er det dig, Even?" Han svarte ikke. "Er det ikke dig da, Even?" "Jo " Det kom likesom så nølende, dypt innefra. "Skal du nordover eller sydover?" Mannen på sleden rørte sig. "Du vil vel sitte på?" "Å ja." Langsomt satte han sig skrevs over lasset bakenfor. De puslet litt før de kom til rette, og så rykket det i tømmene, og hesten dultet avsted igjen. Det gikk en lang stund. Ingen sa noe. Så vendte han foran litt på hodet og sa bakover: "Det er riktig rart i slikt måneskinn. Jeg blev så fælen i det samme jeg så dig. Det så ut som du var så blek at du riktig lignet en dødning." Han holdt hodet vendt litt, som han ventet på svar. Det kom intet. Han slapp hodet halvt forundret tilbake. Ingen sa noe. Det var ganske stille, mens de ruslet langsomt frem over den lange, flate moen avvekslende i måneskinn og skygge. Månen tok til å helle mot vest, lysene fra gårdenes vinduer på begge sider dalen døde langsomt bort ett for ett, sluktes til slutt; det blev så underlig øde efter dem. Bare den ene gården oppe på bakken, hvor den lille sideveien tok op, så ennu med sitt rolige, hvite øie ut over dalen, så ensformig uten et blink. Dette lys kom fra en lampe, som hang ned fra taket i en lang ståltråd der oppe i stuen og kastet sitt skinn ut i en rundkrets, men så svakt at mørket tittet frem fra hver en krok. Sterkest lyste den ned på det tunge, hvitskurte trebordet som stod like under, og den hvite tallskiven på det store slaguret som stod like mot. Det var ingen ild i stuen, slukket på peisen, og spjeldet for. En lun ovnsvarme gled utover fra den store kokeovnen, som stod svart med den ene enden op i peisen. Utover den ene bordenden lå hvitt lintøi, og på hver side av bordsnippen satt to kvinner og sydde. Den ene var gammel, litt fyldig og kort i livet, med bredt ansikt og bestemte, velformede trekk. Et par tykke briller med messingstenger og et snøre rundt nakken utenpå tørklæet satt så langt fremme på nesen, at hun av og til måtte løfte hodet for å se gjennem dem ned på sømmen; da viste sig et par rolige, blå øine. Den annen var ung, men høi og fyldig; det var noe fullmodent over alle disse former, for grovskårne ansikt med de forunderlig faste, isblå øinene og den brede, kraftige munnen og det store brystet, som var nesten for stort til den smale overkroppen. Hennes hår var lyst og stritt, men hun virket ikke nærmest lys - det begynte en svak mørkere dun fra halsen, den gikk som en svak skygge over hele ansiktet, og den kom også frem igjen under User User Side 3 av 6
kjolelinningen på armene, nesten loddent, helt frem til den lille brune, faste hånden som litt usikkert arbeidet med sømmen. Det var ganske stilt, ingen av dem talte. Det store ur gav sitt jevne, ensformige tikk, mens den lille viseren nederst på skiven flyttet sig som en svak skygge; av og til krasset det i det grove lerret når de rispet med nålen for å få fall. Den gamle så op en gang imellem over brillene bort på den annen, det var som hun hadde lyst til å tale, men senket igjen hodet, når hun ikke møtte hennes blikk. Og uret tikket, og nålene krasset igjen. Endelig sa den gamle uten å se op: "Du er så stille og fortenkt i dag, Karine." Det kom intet svar. "Å ja, ja, det er nu ikke noe rart heller, om det kommer mange underlige tanker, mens en syr på brudeserken. Det husker jeg ennu så godt fra mig selv." Karine bøide hodet enda dypere over sømmen, så den gamle bare så det øverste av pannen, hvor en dyp rødme gled helt op til hårrøttene. Hun blev ved: "Å ja, ja, det er rart å skulle inn til det nye, men du skal se hvor godt vi skal få det alle sammen; vi to skal nok komme ut av det med hverandre, og en snildere mann kunde du ikke få; Niels er så liketil og så troskyldig." Karine sa ingenting, og det blev en pause: så fortsatte den gamle: "Og utkommet får I jo også; til våren skal han få gården." Det blev igjen stille en stund. "Hvor tro han Even er gått hen i aften da?" vedblev den gamle. Karine vendte plutselig hodet, et kort blik mot døren, og bøide det likeså hurtig igjen. "Ja, han Even, ja. Det er likesom et annet to i ham enn i Niels. Ingen skulde tenke at de var brødre. Du Karine? - det kom noe fortrolig i den gamles stemme. For første gang så Karine op, og den gamle stusset litt ved det fremmede, fraværende blikket. "Ja?" "De sa han Even var over hos jer en gang imellem i høst. Hørte du noe om det?" "Nei." "Han spekulerer visst på søsteren din. Hun skal jo ha gården hun. Tror du hun tar ham?" Karine så fraværende rett frem for sig og svarte ikke. "Hørte du ikke hva jeg spurte om?" "Å jo, hvis far vil." Karine var igjen bøid over sømmen. Den gamle så litt på henne, skjøt så underleppen misbilligende frem og bøide sig også. En lang stund efter sa hun: "Han blir lenge på byreisen han Niels. Han må nu være her på denne side midnatt." Intet svar. En stund efter. "Du skal se han har glemt at han skal ha bryllup om tre dager, så vi må ha av bylasset i grålysningen imorgen, skal vi bli ferdige." Litt efter. "Å nei, det har han ikke likevel, men han er så undselig han Niels, han vil ikke være ved at det haster med å komme hjem. Han hadde visst ikke kommet sig til å fri til dig heller, hadde ikke far din kommet hit, så jeg kunde hjelpe ham." En stund efter. "Men han blir nok ikke så undselig, når I blir gift, skal du se." Så blev det stille igjen. Sømmen krasset, uret tikket, den lille viseren snek seg rundt som en skygge på den hvite skiven. User User Side 4 av 6
Plutselig stanset Karines fingrer et øieblikk, hun beveget ikke hodet, men det var som hun lyttet med øinene. Så arbeidet fingrene igjen hurtigere et øieblikk, og så lyttet øinene igjen. Lebene knep sig sammen, hodet bøiedes dypere, fingrene arbeidet krampaktig. En stund efter løftet den gamle hodet, skjøv tørklæet bak øret og lyttet. Nu hørtes tydelig knirking av raske, ujevne steg i veien like utenfor vinduet. "Der er han Even," sa hun. Stegene blev langsommere op langs huset, blev borte en stund utenfor gangdøren, kom så tunge inn i gangen. Klinken blev varsomt løftet. Begge kvinnene så mot døren, som lå nesten i mørke. Karines blikk fanget underparten av et ansikt - han var likesom så lav og vendte ansiktet ned i det samme han kom inn. Den gamle fikk ikke tid til å se; det kom et tynt, skjært skrik fra Karine, som i en blanding av lyst og smerte. Den gamle skrek også i: "Uff, i Jøsses navn så du skremte mig, Karine! Hvad er det?" "Jeg stakk mig i fingeren." Det var strømmet et par dråper blod ut på de hvite lerretet, og hun satte fingeren i munnen og suget til. Even gikk tvers over gulvet, la vottene langsomt fra sig på komfyrens rør og satte sig på en lav krakk i den mørke kroken mellem veggen og komfyren, så han satt rett bak sin mor og hadde Karine like mot. Om litt sa den gamle: "Har du vært ute og gått, Even?" "Ja." "Vil du ikke ha mat, det står noe borti skapet." "Nei." Mellem hvert spørsmål og svar gikk en liten stund, hvor bare sømmens krassing og urets tikk hørtes. "Er det kaldt ute i aften?" "Ja." "Du så ikke noe til Niels?" Hun fikk intet svar, og det var ikke som hun ventet noe heller, for hun spurte ikke op igjen. Om en lang stund sa hun: "Ja, du kan gå og legge dig du, Even. Vi sitter og venter til Niels kommer vi." Tiden gikk så langsomt, så langsomt. Der satt de tre efter hverandre, og ingen rørte sig, ingen sa et ord. Karines hender var sunket ned i fanget, det gjorde den gamles også; lampen brant så rolig og jevnt uten et blaff, bare den lille viseren listet sig rundt og rundt i det uendelige, stille som en skygge. Plutselig fór det et gys gjennem den gamle, hun rørte sig, trakk uvilkårlig i stolen likesom for å komme ut av linjen mellem de to, men opgav det, flyttet sig bare et par ganger nervøst på stolen, vendte så hodet og så bortover hvor Even satt, men opgav også det. Satt så igjen stille litt, men flyttet sig så enda mer nervøst på stolen, og så sig ubestemt omkring. Så sa hun: "Jeg fikk slik angst i mig, da du skrek, Karine - her er også så mørkt." Hun reiste sig og famlet op for å skru på lampen Derpå gikk hun bort i skapskuffen efter et lys, som hun satte på bordet, men tendte det ikke. Hun satte sig igjen Om en stund. "Nei, jeg har aldri sett slik som jeg er - det blir likesom så langt til veggen." Det var igjen stille en lang stund. Viserne snek sig rundt. User User Side 5 av 6
"Nei, kommer ikke han Niels snart da?" Hun sank tilbake, det var som det hørtes i stuen lenge bakefter op igjen og op igjen som et mangfoldig ekko: "Kommer ikke han Niels snart, kommer ikke han Niels snart." Det var som det svake tikk av uret sa det samme, som det samme lå i den korte bevegelse av Karines bryst, som hevet og senket sig kort for hvert åndedrag. Det var som hun hørte sig selv si det omigjen, omigjen, bare svakere og svakere. Plutselig brøt hun ut: "Men i Herrens navn, så tal til mig da! I sitter jo begge to som I var døde." Det kom intet svar. - En kort åndeløs stillhet. Med ett skjøv hun stolen midt ut på gulvet, blev sittende sa hun kunde se dem begge. Hun så avvekslende på dem; begge vendte ansiktet ned. Karine satt med tett sammenpressede leber og en skarp rødme på de litt utstående kinnben. Borte i mørket skimtet hun Evens ansikt, så forferdelig blekt. Hun reiste sig, støtte et øieblikk de skjelvende hender mot stolryggen, bøide overkroppen frem og likesom gled baklengs bakover mot veggen. Øinene fór fra den ene til den annen av de to, munnen trakk sig ut som vilde hun skrike, men det kom intet skrik. Det var åndeløs stillhet. Hun gled igjen fremover til bordet. "Even, kom hit!" Han reiste sig og kom langsomt over gulvet, så ikke op. Hun vendte sig nervøst, det var som hun var redd for å vende ryggen til Karine, og sa tett op i hans ansikt - det kom som en skjærende hvisken: "Kommer Niels aldri mer?" Det var som han fikk et slag i nakken i det samme ordet var sagt. Han falt ned på knærne, så slo han pannen mot bordplaten. Den gamle vendte sig mot Karine: "Og du har visst det?" Han løftet hodet og skrek i angst: "Nei, mor. Karine har ingenting visst!" Karine skalv så stolen rystet: "Jeg har villet det." Den gamle sank ned på stolen. Even lå med pannen ned i bordplaten. Karine var glidd ned på gulvet og støttet sitt hode mot stolens kant. Det var dødsens stille - bare uret tikket, og den lille viseren listet sig rundt som en skygge. (Fra En Vinternat og andre Fortællinger, 1896) User User Side 6 av 6