Publisering #3 i Finansiell endring Oppgave 1: Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene? Innledning Hovedårsakene til den norske bankkrisen på 1920-tallet var blant annet den voldsomme kredittdrevne veksten, støttet av det uregulerte banksystemet som hadde en enorm økning i både antall banker og forvaltningskapital både før og under 1. Verdenskrig. Sammendrag av Kindleberger-Minsky modellen Kindleberger-Minsky modellen sier at den grunnleggende årsaken til finansielle kriser kommer av store hendelser som gir økonomien et eksogent sjokk, men at grunnlaget for kriser legges i oppgangstider. Eksempler på slike eksogene sjokk kan være krig, innovasjoner eller store politiske endringer som fører til liberalisering av den finansielle sektoren som igjen kan føre til en stor kredittekspansjon, også kalt en boom. Ved en boom vil pengemengden øke og det investeres i nydannede profittmuligheter, verdipapirer og eiendom. Da vil gjelden til aktørene øke som en følge av den overdrevne konjunkturen med høy prisøkning. Er boomen kraftig vil det videreutvikle seg til en eufori som assosieres med overtrading som kan danne en spekulativ finansboble, som igjen kan føre til en overprising av verdipapirer og eiendom. Da vil overoptimismen, troen på at oppganven denne gangen vil vare evig, gjøre at både etterspørselen og inflasjonen vedvarer. Critical stage/financial distress fasen følger så med en stor grad av misligholdte lån og et økende antall konkurser. Dette fører til at innsiderne trekker seg ut før boblen sprekker, men på grunn av overoptimismen overtar andre slik at altvoret i situasjonen ikke kommer klart nok frem. Alle kriser starter med en kraftig økning i realrenten, som gjerne kommer av et fallende prisnivå. En revulsion får vi når aktørene rømmer fra markedene og vi opplever bankkriser som da fører til at konjunkturen snur. Dette vil derfor være vendepunktet der oppgang snur til nedgang. Dette kan føre til likviditetskrise i bankene og et stort fall i etterspørsel og priser som igjen kan føre til panikk, krakk og krise. Det kan altså utløse kjedereaksjoner og dermed ha en rekke negative eksterne effekter. Grunnlaget for bankkrisen Grunnlaget for bankkrisen ble lagt før og under første verdenskrig da de uregulerte norske bankene bidro til en kunstig kraftig, kredittdrevet, vekst i norsk økonomi. Det norske banksystemet vokste
kraftig både i antall banker, men særlig var det deres forvaltningskapital som vokste voldsomt. Ved krigsutbruddet i 1914 ble gullstandarden suspendert fordi alle handelsallianser ble brutt. Dermed fikk Norge flytendevalutakurs som gjorde det enklere for sentralbanken å trykke mer penger. Dette økte pengemengden som førte til en lav utlånsrente. Det var derfor forvaltningskapitalen vokste så voldsomt. Det brukte bankene da igjen til utlån som førte til at både norges bedrifter og innbyggere økte sin gjeld. Samtidig førte staten også en ekspansiv økonomisk politikk. Norsk industri tjente godt under krigen, på grunn av norges nøytralitet kunne de selge sine tjenster til begge sider. Dermed vokste det frem nye bedrifter, og de eksisterende vokste. Etterspørselen økte innenfor ulike sektorer, dermed ble også prisene presset opp. I denne perioden så man en generell økning i investeringer, særlig innenfor næringer som hadde god avkastning på grunn av krigen. Etterkrigsboom Etter krigens slutt fortsatte utlånene å øke, men nå en mindre vekst enn under krigen. Det var særlig forretningsbankene som økte ettersom de satset mye på å låne ut til industrien. De lånte ut langsiktig, men finansierte dette med kortsiktige innlån, dermed oppsto det et voldsomt durasjonsgap i mange banker. Det var også mange forretningsbanker som lånte ut penger med sikkerhet i aksjer som på det tidspunket var overpriset i forhold til sin reelle verdi. Dermed lot man en likviditetsbombe vokse under overflaten i denne perioden. Etter krigen økte importen av forbruksvarer, delvis finansiert av de store utlånene, eksporten økte ikke i samme grad. Dermed fikk vi ett økende underskudd på handelsbalansen med utlandet. Norge gikk fra å ha ett tilgodehavende på 1,4 milliarder i mai 1919 til å ha en gjeld ovenfor utlandet på 1,6 milliarder høsten 1920. Norges inflasjon 1914-1920 Den kraftige inflasjonen som Norge opplevde i perioden 1914-1920, med unntak av 1918, sammen med forverringen av handels- og betalingsbalansen mot utlandet, førte til at kroneverdien falt. Dermed ble det Norges Bank sitt gull billig regnet i kroner, noe som medførte en fare for at det skulle oppstå en gullstrøm ut av landet. Dette var bakgrunnen for at man i 1920 fritok Norges Bank deres forpliktelse til å innløse sine sedler mot gull.
Critical stage/financial distress Vendepunktet kommer i 1920 med den internasjonale krisen. Den internasjonale krisen i starten av 1920-tallet påvirket også den norske økonomien kraftig. Reduserte priser på varene førte til mange konkurser. Den kraftige deflasjonen ga en tilsvarende økning i realrenten, og det fikk igjen konsekvenser for aksjebankene da bedriftene og andre kunder nå begynte å misligholde sine låneforpliktelser. Starten på den norske bankkrisen kom da Finnmarkens Handelsbank gikk konkurs mai i 1921, da hadde allerede Norges Bank og andre privatbanker prøvd å redde den. Hovedsakelig for å redde innskyterne, men også får å hindre et mulig run på andre banker. Dersom en bank kommer i betalingsvansker blir innskyterne som regel skremte og det kan føre til et run mot hele banksystemet på bakgrunn av asymmetrisk informasjon. Det kan igjen føre til at banker som egentlig er solvente kan trues av en storm mot sine kontorer fordi almennheten ikke klarer å skille mellom solvente og insolvente banker. Det forbindes ofte med store kostnader med å fremskaffe informasjon om bankers egentlige likviditet. Det legges ofte til grunn for argumenter om nødvendigheten av reguleringer og støtte til bankvesnet fra myndighetenes side. Allikevel var kanskje det største problemet under bankkrisen på 1920-tallet at sentralbanken ikke fikk tilstrekkelig med informasjon fra de enkelte bankene. Det var jo bankene selv som hadde oversikten over hvor prekær situasjonen faktisk var, men unlot i mange tilfeller å informere om dette for ikke å uroe inskytterne mer enn nødvendig. Arbeidsledigheten økte og befolkningens etterspørsel falt også med dette. Realinvesteringene falt betraktelig, noe som tyder på at finansmarkedene ikke lenger fungerer som de skal. Dette påvirket også den realøkonomiske veksten i landet slik at den nå sank. Den norske bankkrisen 1920-1924 Bankkrisen på 1920-tallet kommer som en følge av at verdiene etter første verdenskrig og etterkrigsboomen nærmest ble halvert. Det førte til at mange bedrifter ikke kunne oppfylle sine betalingsforpliktelser som igjen førte til store tap for bankene. Enkelte banker hadde lånt ut nesten all sin forvaltningskapital til en eller få store bedrifter, og da sier det seg selv at når bedriftene ikke lenger tjener nok til å kunne betale for seg lider også banken av det. Den vedvarende nedgangen i bedriftenes fortjenese førte til konkurser og arbeidsløshet.
Toppunktet for krisen sies historisk å ha vært i 1923, men i følge Foreleser Sverre Knutsen ser man at tallene fra Statistisk Sentralbyrå kan lyve litt her da man i 1923 var redde for et run mot bankene. Man mener da at det reelle toppunktet ble nådd i 1922. I 1923 kom Administrasjonsloven som førte til at mange banker ble satt under offentlig administrasjon, men dette var ingen stor suksess. Loven var ment til å gjøre slik at Norges Bank kunne hjelpe til å bygge opp igjen banker som hadde vært i vansker. På tross av dette hjelpen fra sentralbanken var det altså mange banker som gikk konkurs etter hvert. Det førte til at mange av de millionene sentralbanken pøste ut i håp om å redde bankene ikke gjorde mer enn å forskyve skaden noe. Selvsagt ble noen banker reddet og klarte å bygge seg opp igjen, men det gjaldt altså ikke alle. Dette underbygger det jeg sa under Critical stage/financial distress om at sentralbanken ikke fikk tilstrekkelig med informasjon fra de enkelte bankene. Paripolitikken Paripolitikken som ble formulert av Nicolai Rygg i 1920 hadde som målsetting å føre den norske kronen tilbake til pariverdi, samt å gjenninnføre gullstandarden. Det ble gjort gjennom å redusere pengemengden, begrense utlånene og heve rentenivået. Det førte til en gjeldskrise i offentlig sektor og jordbruket, i tillegg til at eksporten ble hemmet og hjemmemarkedet fikk økt konkurranse fra utlandet. Dette førte til parikrisen i 1926-27. Denne krisen satte i gang et arbeid med å få på plass sikringsordninger for bankene. I den sammenhengen fremhevet Rygg den gamle sentralbankdoktrinen om at man skal ta vare på å støtte de gode bankene, men la de insolvente falle. Det ble da også pekt på hvor vanskelig det var å vite hvilke banker som var gode nok til å reddes og hvilke som måtte klare seg selv. Asymmetrisk informasjon er hovedårsaken til dette problemet. De som skal vurdere bankene kunne ikke gjøre en god vurdering på bankenes eiendeler uten store kostnader. Paripolitikken har blitt beskyldt for å ha bidratt til den brå overgangen fra prisstigning til prisfall høsten 1920, men tabell 4.4 i Vern mot kriser side 125 og figur 4.1 side 124 viser tegn til at det kan ha vært helt motsatt. Altså at det kan ha bidratt til å bremse prisfallet. Det ble ikke ført noen hardhendt pengepolitikk som kunne føre til en bankkrise i perioden 1920-1924.
Oppsummering Kindleberger-Minsky modellen kan forklare den norske bankkrisen på 1920-tallet på en god måte. Det eksogene sjokket som krigsutbruddet var kan sies å være hovedårsaken til bankkrisen. Det at gullstandarden ble suspendert førte til en økt pengemengde i Norge som gjorde det mulig for forretningsbankene å bygge opp den kredittdrevne investeringsboomen i landet. Paripolitikken har blitt sett på som en av faktorene som startet krisen, men det ble som nevnt over ikke ført noen hardhendt pengepolitikk som kunne føre til denne bankkrisen.