NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

GATELANGS I NEW YORK: ANGREPS- HUNDER OG OVER- VÅKINGSKAMERAER MÅNEDSAVISEN NY TID AUGUST 2015 ÅRGANG 63 NR. 25 LØSSALG KR 59 1 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING SIDE 24 DOKUMENTARFILM INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED R. W. FASSBINDER: ANARKISTEN SOM BRANT SEG UT 37 ÅR GAMMEL SIDE 18 NY DOKUMENTAR OG UTSTILLING SHLOMO SAND: ØNSKER IKKE LEN- GER Å VÆRE JØDE SIDE 2 KOMMENTAR/ISRAEL HOUELLEBECQ: ET FRANKRIKE UTEN LIVSKRAFT SIDE 22 SKJØNNLITTERATUR MØLLEBYEN LIT- TERATURFESTIVAL OG EUROPA SIDE 8 FESTIVAL OG ANTOLOGI NY TID Et helvete Overvåkning kveler personvernet, mener Harald Stanghelle. Vi snakker med flere om nye forholdsregler. OVERVÅKNING AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN Fokuset på overvåkning blir stadig større men hvor alvorlig tar vi det? Er folk blitt mer forsiktige etter at Aftenposten i fjor avslørte en rekke hemmelige falske basestasjoner på flere strategiske steder i Oslo, som kan brukes til å avlytte og overvåke mobiltelefoner i nærheten? Eller er folk flest likegyldige til om de blir overvåket? «Folk er naive når det gjelder det elektroniske helvetet vi er en del av,» sier redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, til Ny Tid. «Sakte, men sikkert har vi beveget oss inn i en elektronisk verden det er vanskelig å komme seg ut av. I dag er det nesten utenkelig å forestille seg at vi, bare for noen tiår siden, diskuterte hvorvidt det var greit med to tre overvåkningskameraer på Oslo S,» sier han. Stanghelle har i en årrekke jobbet med temaet overvåkning. Han mener dagens elektroniske overvåkning er altomfattende, og at det i dag er lettere enn noen gang å etterlate seg elektroniske spor. Dermed blir også terskelen for å overvåke lavere, sier Stanghelle. «Jeg tenker ikke så mye på om jeg blir overvåket eller ikke kanskje litt for lite noen ganger. Jeg har jobbet med denne typen spørsmål siden 1980-tallet. Hvis jeg skulle gå rundt og tenke på hvorvidt jeg blir overvåket, hadde jeg blitt paranoid. Jeg gjør ikke noe aktivt for å beskytte meg mot elektronisk overvåking, men det er enkelte mennesker og kilder jeg bevisst ikke diskuterer visse temaer over telefon eller epost med,» sier Stanghelle. Han utdyper: «Snowden-avsløringene viser hvordan elektroniske overvåkningsinstitusjoner tar makten fra politikere. De fungerer som en slags makt innenfor makten. Her i Norge kan man knapt hviske ordet «terrorisme» før man ser en snikinnføring av bevæpning hos politiet. Våre politikere er mer eller mindre ukritiske til rådene fra de hemmelige tjenestene. Det er blitt en sirkel av det å sikre seg. Både de hemmelige tjenestene og landets myndigheter er så redde for at noe skal gå galt for at de skal få ansvaret. Dermed oppstår det en sirkel av ansvarssikring som kveler personvernet,» sier Stanghelle. For sent å snu. Ketil Lund, tidligere høysterettsdommer og kjent som leder av Lundkommisjonen som avdekket omfattende overvåkning av Norges politiske venstreside på nittitallet, har flere ganger omtalt det han mener er en ekstrem utvikling når det gjelder nivået av overvåkning i Norge. Han trekker frem både datalagringsdirektivet og en sterk utvidelse i alle slags OVERVÅKNING... fortsetter side 7 Den skjulte verdens geografi Gjennom de siste tiårene har den amerikanske kunstneren og geografen Trevor Paglen rettet kameralinsen mot den hemmelige delen av forsvarsindustrien dette enorme apparatet som ser alt, men som selv forsøker å unngå å bli sett. BILLEDKUNST AV SIMEN JOACHIM HELSVIG Resultatene har Paglen stilt ut i kunstgallerier. Han har kartlagt spionsatellitter, hemmelige fengsler i Afghanistan og CIAs uregistrerte flyvninger med fangetransporter. Arbeidene hans kan like gjerne karakteriseres som undersøkende journalistikk som kunst. Dette kunne man kanskje kalle et paradoks, og innvende at disse to områdene er gjensidig utelukkende. Om estetiske spørsmål ikke er bannlyst i den undersøkende journalistikken også den har en tradisjon med et særegent formspråk bør de i hvert fall være underordnet etikken. Dette gjelder i særlig grad når temaet er så presserende som myndighetenes systematiske overvåking, slik den er blitt avslørt gjennom Edward Snowdens lekkasjer. Trevor Paglen er viet en større retrospektiv presentasjon på kunstmuseet Frankfurter Kunstverein i Frankfurt i sommer. Her vises flere av prosjektene hvor han kaster lys over det som militæret, med sin sedvanlige sans for treffende metaforer, selv kaller «den svarte verden». Paglen kom først på sporet av denne skyggeverdenen da han som geografistudent på 1990-tallet oppdaget at det fortsatt finnes blanke landområder på kartene ikke fordi de er uoppdagede som i den klassiske kartografiens terra incognita, men fordi de holdes hemmelige for allmennheten. Paglen har utgitt flere bøker og skrevet mange artikler om den svarte verdens geografi (han var også en av filmfotografene for Laura Poitras Snowden-dokumentar Citizenfour), men det er gjennom kunstutstillinger og kunstbøker at arbeidet hans har hatt størst gjennomslagskraft. Overvåkingens topografi. Forsvarsindustriens innhenting av data har vist seg å være av et så uoverskuelig omfang, og er for de fleste så uangripelig, at den alminnelige reaksjonen er en følelse av avmakt. Denne avmakten går ofte over i en kynisk likegyldighet. Det synes kanskje i overkant optimistisk å tro at et kunstverk kan bøte på denne resignasjonen. For hva er egentlig et kunstverk i stand til? Mens journalistikken kan formidle fakta, kan bilder som Paglens fotografier anskueliggjøre det teknologiske apparatet som gjør overvåkingen mulig. Ta for eksempel et av fotografiene som vises i utstillingen i Frankfurt: Her hviler et disig, magentafarget ettermiddagslys over en utstrakt strandlinje NATIONAL RECONNAISSANCE OFFICE, CHANTILLY, VIRGINIA, 2013 og de rundt 30 menneskene som nyter den siste timen av en varm sommerdag. Selve fotografiet gjør for så vidt lite for å underbygge påstanden om overvåking som dets tittel NSA-Tapped Fiber Optic Cable Landing Site, Mastic Beach, New York, United States mer enn antyder. Fotografiet fungerer snarere som en stedliggjøring og konkretisering av internettets infrastrukturelle topografi: Her, under stranden på sørkysten av Long Island i New York, anløper en av de transatlantiske fiberoptiske kablene som strekker seg mellom det amerikanske og det europeiske kontinentet, og det er blant annet ved dette punktet at det amerikanske National Security Agency angivelig har drevet massiv datainnsamling. Da Edward Snowdens lekkasjer ble offentliggjort, var det særlig PRISM-programmets tilgang til serverne til selskaper som Facebook og Apple som fikk oppmerksomhet. Men Snowden-filene viste at NSA også har et annet program, det såkalte Upstream, som filtrerer kommunikasjonen som løper BILLEDKUNST... fortsetter side 14 Tusen og én historier I gatene dominerer hjemmelagde veibomber, og forrige uke ble minst 76 mennesker drept av en eksplosivladet kjølebil. Men på elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i Tusen og en natt. Bagdad er byen som bare fortsetter og fortsetter, hvor historie følger historie. IRAK AV FRANCESCA BORRI, BAGDAD Hvis du er i 30-årsalderen her, er krig det eneste du har erfart. Og alt ved verden utenfor fremstår som grenseløst vakkert og skjønt. I oktober i fjor reiste Ali Saheb til Roma for å delta i en konferanse. «Hva har du sett?» spurte jeg ham. «Hva likte du best?» Et sted i oppramsingen av severdigheter som Colosseum og Vatikanet, sa han: «Undergrunnsbanen.» For han er fra Bagdad. Der du helt plutselig ikke hører noenting lenger. Du ser ikke noe. Men det varer bare i seks sju sekunder. Så er plutselig alt som før. Ødelagte metallplater, elektriske kabler. Asfalten med hjulspor i, overstrødd med glass, splinter, rammer uten dører, uten vinduer. For i Bagdad, blant bygninger som er blitt nesten svarte av TNT etter 30 år med krig, der en bombe plutselig kan eksplodere der er det ingen forskjell på «før» og «etter». Det er bare «nå» som finnes. Nå ligger det slintrer av mennesker strødd omkring, remser av kjøtt. Brennende biler. Livet har denne helt eiendommelige måten å komme i gang igjen på eller kanskje snarere: aldri å stoppe. Klokken er 18:17 idet vi kastes i bakken i Saadoun-gaten, der en stor pilegrimsgruppe befinner seg. Fra høyttalerne fortsetter messingen av Koranen og blander seg med tonene fra ambulansesirener. Og med skrikene fra en far. Alt blir raskt feid opp. Til høyre for oss er salget av appelsinjuice allerede i gang igjen. Raskt svinner også verdens oppmerksomhet. På nettet er det to tre twittermeldinger. Bombe i Bagdad, fire døde. Sju døde. Ni. Endelige dødstall i Bagdad: 12 døde og 25 skadde. Ti minutter, så er det hele over. Alle kriger har sitt eget særpreg som skyttergravene i første verdenskrig og andre verdenskrigs konsentrasjonsleirer. Napalmen i Vietnam. Machetene i Rwanda, snikskytterne i Bosnia. Tønnebombene i Syria. IRAK... fortsetter side 3 Kommunevalg: se leder side 10 og bøker side 20 BØKER: Terje Dragseth: Jeg skriver språket; Akeel Bilgrami og Jonathan R. Cole: Who s Afraid of Academic Freedom? Tariq Ali: The Extreme Centre: A Warning David van Reybrouck: Mot valg Simone Weil: The Abolition of All Political Parties Helge Lurås: Hva truer Norge nå? Halle Jørn Hanssen: På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan Karl Taro Greenfeld: The Subprimes Jón Kalman Stefánsson: Fiskene har ingen føtter Gilles Deleuze og Claire Parnet: Dialoger Michel Hoellebecq: Underkastelse Varoufakis mente at den eneste måten å løse eurokrisen og den greske gjeldskrisen på var å rive herskeren ned fra hans trone. KRONIKK, side 10 Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranere, som har betalt en høy pris mens de ventet på den. KOMMENTAR/IRAN, side 16 Erland Kiøsterud: I begynnelsen var skjønnheten. ESSAY, side 22 Anne Bitsch om sin tid i New York, side 4. Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: abo@nytid.no www.nytid.no/abonnement Abonnementpris (månedsavis/online+) År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdager midt i måneden) Ny Tid i Klassekampen Det er denne måneden nøyaktig 40 år siden Ny Tid ble etablert som en fortsettelse av avisen Orientering. Ny Tid skulle med etableringen av Sosialistisk Valgforbund (SV) i 1975 være partiets avis. Sosialistisk Folkeparti (SF) var da en saga blott, i likhet med Orientering som hadde virket i over 20 år. Interessant nok var det noen dramatiske år, også i Orientering, frem til SFs ungdomslag SUF sitt opprør på SFs landsmøte i februar 1969. Da så nemlig Klassekampen dagens lys, plutselig liggende i bunkevis utenfor landsmøtet på Ingeniørenes hus. Klassekampen fikk også etter hvert SUFlederen Sigurd Allern som redaktør. Klassekampen oppsto som resultat av kampen om Orienterings redaksjonelle linje. En SF/SUF-fraksjon ønsket en mer militant marxistisk-leninistisk og maoistisk linje. Splittelsen der Klassekampen oppsto, ble nå hva Orienterings Sigurd Evensmo kalte en «befrielse fra kvinende bremser». Men man kan absolutt ha sympati for de revolusjonære tankene som lå bak utbryterne, og radikalt ta opp trekk fra revolusjonær kritikk slik makt og kontroll i dag har antatt nye former. Men å være ensidig revolusjonær som den gang, det var vel den gang, slik en ML-avhopper siden beskrev det på midten av 70-tallet: «Vi møtte virkeligheten etter hvert. Det var ingen sterk revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen. Spontaniteten vår blomstra og blomstra av.» (Se Orientering rebellenes avis av Birgitte Kjos Fonn.) Da vår avis ble etablert i 1953 var den redaksjonelle linjen sterkt utenriksorientert, med en maktanalyserende og intellektuelt kommenterende holdning. Langt senere ble linjen mer rettet mot grasrota med innenriks og arbeider-stoff. Før og etter overgangen for 40 år siden innførte også redaktør Kjell Cordsen en tabloidisering, en tidlig forløper for DU-journalistikken «DU rammes, DU betaler» som han siden tok med seg til Dagbladet. I dag verdsetter Ny Tid som månedsavis heller den gode internasjonale orienteringen fra 50-tallet. Via samarbeidet med Klassekampen seksdobler nå Ny Tid dagens opplag. Med redaktør Braanens langt mer omfavnende linje på venstresiden er tiden inne. Vi vil således for Klassekampens lesere kunne være et slags uavhengig radikalt «utenriksbilag» med fokus på verden fra Norge, og Norge i verden. Truls Lie, ansvarlig redaktør. Se side 30 Den nye fascismen ØKONOMI Det som skjer i Hellas, og som står for tur i hele eurosonen, er i realiteten en avvikling av frie, selvstendige nasjoner. AV HANS E. OLAV For å forstå hvorfor det greske folket først nedstemte forslaget fra troikaen om en fortsatt finansiering av gresk gjeld, og deretter foretok en fullstendig kapitulasjon, må vi se nærmere på hvordan den økonomiske ubalansen mellom rike og fattige land i eurosonen håndteres av troikaen med Tyskland i førersetet. Vi må se på de såkalte «Target 2»-lånene (T2) som troikaen og Tyskland har gitt «i det skjulte» til Hellas og andre svake økonomier. T2 er et oppgjørssystem som benyttes gjennom bakveien utenom demokratiske prosesser i den hensikt å opprettholde eksportubalansen mellom de rike og fattige landene i eurosonen. La oss se nærmere på hvordan det foregår: Lån. Tyske BMW selger en bil til en greker via en gresk bilforhandler. Grekeren finansierer bilen i sin lokale bank, som betaler BMW i Tyskland for bilen. På grunn av kapitalflukt fra greske til utenlandske ban- ØKONOMI... fortsetter side 9

2 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 INTERNASJONALT AKTUELT «Jeg vil ikke lenger se på meg selv som en jøde» Historiker Shlomo Sand forklarer hvorfor han ikke ønsker å være jøde lenger. Hans bakgrunn er jødisk, og han ser på Israel som et av de mest rasistiske samfunnene i den vestlige verden. ISRAEL SHLOMO SAND Landet jeg er statsborger av, definerer min nasjonalitet som «jødisk» under folketellinger. Det omtaler også seg selv som staten av det «jødiske folk». Det betyr at landets grunnleggere og lovgivere ser på denne staten som kollektiv eiendom for «verdens jøder» uansett om man er troende eller ikke i stedet for å se på det som en demokratisk, uavhengig stat for sine innbyggere. Staten Israel definerer meg som en jøde. Ikke fordi jeg uttrykker meg med et jødisk språk, synger jødiske sanger, spiser jødisk mat, leser jødiske bøker eller gjør andre jødiske aktiviteter. Jeg klassifiseres som jøde fordi staten, via en bakgrunnssjekk av familierøttene mine, har bestemt at jeg er født av en jødisk mor som igjen er jødisk fordi min bestemor var det, igjen takket være oldemoren min. Slik fortsetter det gjennom en endeløs rekke av generasjoner. Dersom det bare var faren min som ble sett på som jøde, ville jeg blitt registrert som østerriker. Jeg ble født i en flykningsleir i byen Linz rett etter andre verdenskrig. Også i dette tilfellet kunne jeg har gjort krav på israelsk statsborgerskap, men allikevel: Det ville ikke ha hatt noe å si om jeg snakket, bannet, underviste og skrev på hebraisk og gikk på israelske skoler. I lovens øyne ville jeg ha vært østerriker. Heldigvis, eller uheldigvis avhengig av hvordan man ser på spørsmålet ble moren min identifisert som jøde da hun kom til Israel mot slutten av 1948. På grunn av 3 dette fikk jeg beskrivelsen «jøde» stemplet i identifikasjonspapirene mine. I tillegg og dette kan høres paradoksalt ut har jeg ikke lov til å opphøre å være en jøde, ifølge israelsk lov. Det er ikke et fritt valg jeg har. Min nasjonalitet kan kun endres hvis jeg konverterer til en annen religion. Problemet er at jeg ikke tror på en høyere makt. [...] I løpet av første halvdel av 1900-tallet forlot faren min talmud-skolen, sluttet å gå til synagogen og ga regelmessig uttrykk for sin aversjon mot rabbier. Nå har jeg selv nådd et punkt der jeg føler en moralsk forpliktelse til å kutte bånd med den jødiske selvsentrismen. I dag er jeg bevisst på at jeg aldri har vært en ekte sekulær jøde, og skjønner at en slik imaginær beskrivelse mangler all form for gyldig grunnlag eller kulturelt perspektiv. Det er en idé som er basert på et grunt og etnosentrisk verdenssyn. Tidligere trodde jeg at den jiddiske kulturen jeg opplevde under oppveksten i min familien var et genuint uttrykk for selve den jødiske kulturen. Deretter ble jeg inspirert av Bernard Lazare, Mordechai Anielewicz, Marcel Rayman og Marek Edelmann, som alle kjempet mot antisemittisme, nazisme og stalinisme uten å pådra seg et etnosentrisk verdenssyn. På grunn av dette begynte jeg å identifisere meg som en del av en undertrykt, avvist minoritet. I godt selskap med blant annet sosialistlederen Léon Blum og dikteren Julian Tuqim insisterte jeg på å føle meg som en jøde med en identitet formet av forfølgelser, mordere, forbrytelser og deres ofre. Nå er jeg smertefullt klar over at jeg har underkastet meg et slags troskap til Israel, blitt tatt opp i en fiktiv nasjon av forfølgere og deres tilhengere, og fremstått som en del av den eksklusive gruppen av utvalgte. Derfor velger jeg nå å fratre, og å slutte å kalle meg jøde. Israel vil ikke endre min offisielle nasjonalitet fra «jøde» til «israeler». Til tross for dette våger jeg å håpe at jødesamfunnet, sionister som antisionister, alle som forer verdenssynet sitt med essensialistiske oppfatninger, vil respektere mitt ønske og slutte å kategorisere meg som en jøde. Men når alt kommer til alt, betyr deres syn på meg fint lite, og det betyr enda mindre hva de resterende antisemittistiske idiotene tenker. I lys av de historiske tragediene på 1900-tallet ønsker jeg ikke lenger å være del av en liten minoritet i en eksklusiv klubb som andre ikke har mulighet til å bli del av. Når jeg nekter å være en jøde, represente- rer jeg samtidig en utdøende art. Når jeg insisterer på at det bare er min historiske fortid som er jødisk, mens mitt hverdagslige liv er israelsk og at min fremtid og mine barns fremtid forhåpentligvis skal styres av universale, åpne og barmhjertige prinsipper går jeg imot den dominerende, etnosentriske trenden. Som moderne historiker er min hypotese at den kulturelle distansen mellom mitt oldebarn og meg vil være like stor, om ikke større, som den mellom meg og min egen oldefar. Det er nok til det beste! Jeg lever dessverre blant mange som tror at etterfølgerne deres vil ligne dem selv på alle mulige måter. For dem er deres folkeslag evig a fortiori et rasefolk som jøder. Jeg er klar over at jeg bor i et av de mest rasistiske samfunnene i den vestlige verden. Rasisme finnes overalt, men i Israel er den dypt nedfelt i loven. Den læres bort på skoler og universiteter, og spres i mediene. Fremfor alt og dette er det verste vet ikke rasistene i Israel hva de gjør. Derfor føler jeg ikke noe behov for å unnskylde meg. Dette fraværet av behov for å svare for seg har gjort Israel til et viktig referansepunkt for flere globale høyreekstremistiske bevegelser bevegelser med røtter i en antisemittisk forhistorie vi kjenner så altfor godt. Det å leve i et sånt samfunn har blitt uholdbart, men jeg må også innrømme at det er like vanskelig å skape seg et hjem et annet sted. Jeg er en del av den kulturelle, språklige og begrepsmessige skapelsen av den sionistiske maskinen. Dette kan jeg ikke endre på. Ut i fra mitt daglige liv og min grunnleggende kultur er jeg israelsk. Jeg føler ingen nevneverdig stolthet over dette, akkurat som jeg ikke føler noen grunn i å være stolt av å være en mann med brune øyne og gjennomsnittlig høyde. Jeg skammer meg ofte over Israel, særlig når jeg er vitne til den grusomme militære koloniseringen over svake og forsvarsløse ofre, som ikke er en del av det «valgte folk». Når jeg er langt borte fra Israel, ser jeg for meg gatehjørnet mitt i Tel Aviv, og gleder meg til å komme tilbake. Tidligere hadde jeg svevende, utopiske drømmer om at en palestinsk-israeler ville føle seg like hjemme i Tel Aviv som en jødisk-amerikaner gjør i New York. Jeg ønsket at et liv for en muslimsk israeler i Jerusalem kunne være som for en jødisk-franske person i Paris. Jeg ønsket at israelske barn av kristne, afrikanske innvandrere kunne bli behandlet slik britiske barn av indiske innvandrere blir i London. Jeg ønsket av hele mitt hjerte at israelske barn kunne bli utdannet sammen på de samme skolene. I dag vet jeg at denne drømmen vil kreve enorme endringer. Jeg vet at mine krav er overdrevne og nærmest frekke, at det å i det hele tatt ytre disse ønskene blir sett på som et angrep på Israels jødiske karakter og dermed som antisemittisme av sionister og deres tilhengere. Dersom vi kunne begynne å behandle israelsk identitet som politisk og kulturell i stedet for «etnisk», kunne vi kanskje også skape grunnlag for en mer åpen og PST-vurdering skader akademia inkluderende identitet. Ifølge loven er det faktisk mulig å være israelsk statsborger uten å være en sekulær «etnisk» jøde. Man kan være en del av den dominerende kulturen samtidig som man opprettholder sin egen indre kultur, man kan snakke et hegemonisk språk og samtidig kultivere et annet. Man kan ivareta flere aspekter ved livet sitt og samtidig smelte dem sammen med andre. For å kunne styrke dette republikansk-politiske potensialet er man imidlertid nødt til å forlate foreldede syn og å lære å respektere «de andre» ved å behandle dem som likestilte. I tillegg må den israelske grunnloven demokratiseres. Og det aller viktigste, hvis noen skulle ha glemt det: Før vi begynner å argumentere for hvordan vi kan endre Israels identitetspolitikk, må vi først frigjøre oss fra den evigvarende okkupasjonen som ikke fører oss noe annet sted enn til veien mot helvete. Vårt forhold til de som er annenrangs statsborgere, henger uløselig sammen med vårt forhold til de som lever i lidelse nederst på den sionistiske redningsaksjonens rangstige. Dette er et undertrykket folk som har levd under okkupasjon i nesten 50 år. De er blitt fratatt politiske og sivile rettigheter på områder «jødenes stat» ser på som sine egne. De er stadig forlatt og ignorert av internasjonal politikk. Jeg innser i dag at drømmen min om å avslutte okkupasjonen og å kunne opprette et felleskap mellom to republikker, Israel og Palestina, var et fantasifoster som undervurderte maktbalansen mellom de to partene. Det begynner å se ut som det allerede er for sent. Alt ser ut til å være tapt, og alle seriøse forsøk på en politisk løsning er fastlåst. Israel har blitt vant til dette, og virker ute av stand til stoppe sin egen dominans over et annet folk. Resten av verden gjør dessverre heller ikke hva som trengs. Verdenssamfunnets samvittighetskvaler hindrer det i å overbevise Israel til å gå tilbake på 1948-grensene. Israel er heller ikke klare for offisielt å innlemme de okkuperte områdene det ville gitt den okkuperte befolkningen likestilt statsborgerskap, og resultert i en stat av to nasjoner. Israel ligner på den mytologiske slangefiguren som svelger et bytte som er for stort, men heller velger å bli kvalt enn å slippe det fri. Betyr dette at jeg også burde gi opp håpet? Jeg føler på en dyp indre uoverensstemmelse. Jeg føler meg som en utstøtt på grunn av den voksende jødiske etnifiseringen rundt meg. Samtidig er det språket jeg snakker, skriver og drømmer på, overveldende hebraisk. Når er jeg utenlands, føler jeg en nostalgi overfor dette språket, språket som er redskapet for følelsene og tankene mine. Når jeg er langt borte fra Israel, ser jeg for meg gatehjørnet mitt i Tel Aviv, og gleder meg til å komme tilbake. Og da går jeg ikke til synagogen for å dempe savnet bønnene der foregår på et språk som ikke er mitt, og folket jeg møter der har absolutt ingen interesse for å forstå hva det å «være israelsk» betyr for meg. I London er det universitetene der med sine mannlige og kvinnelige studenter, og ikke de talmudiske skolene (der det ikke finnes noen kvinnelige studenter), som minner meg om universitetsområdet jeg selv jobber på. I New York er det Manhattan-kafeene, ikke Brooklyn med sine mange etniske grupper, som appellerer til meg, fordi de ligner kafeene i Tel Aviv. Og når jeg besøker de myldrende parisiske bokhandlene, tenker jeg på Den hebraiske bokfestivalen som arrangeres hvert år i Israel og ikke på de hellige skriftene av mine forfedre. Mitt dype bånd til dette landet ser bare ut til å fore pessimismen jeg føler overfor det. Derfor føler jeg ofte motløshet for nåtiden og frykt for fremtiden. Jeg er sliten og føler at siste rest av fornuft forsvinner fra de politiske handlingene, og at uforutsigbart søvngjengeri er alt som er igjen. Men jeg kan ikke tillate meg selv å bli helt fatalistisk. Jeg holder fast på at når menneskeheten lyktes å komme seg gjennom 1900-tallet uten en atomkrig, da er alt mulig selv i Midtøsten. Vi bør huske på ordene til Theodor Herzl, mannen er ansvarlig for det faktum at jeg er en israeler: «If you will it, it is no legend.» Som en etterfølger av de undertrykte som kom seg gjennom det europeiske helvetet fra 1940-tallet uten å miste håp om et bedre liv, har jeg ikke lov til å fortvile. Derfor, for å skape en bedre morgendag, og uansett hva mine kritikere sier, fortsetter jeg å skrive. Sand er historiker. KONTROLL I fjor ble 54 personer nektet å studere i Norge fordi myndighetene frykter at de skal bidra til å utvikle atomvåpen. «Dette er skadelig for det akademiske miljøet i Norge,» mener stipendiat Hamideh Kaffash, som ble sendt ut av Norge etter åtte måneder ved NTNU. AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN Da iranske Hamideh Kaffash fikk tilbud om en stipendiatstilling ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) i 2013, pakket hun sakene sine og flyttet til Norge for å ta en doktorgrad i faget metallurgi. Men gleden skulle imidlertid bli kortvarig. Åtte måneder etter at hun ankom landet, fikk hun som en av flere studenter fra Iran beskjed om at de ikke fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse for å arbeide som stipendiater ved NTNU. Grunnen var at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er redde for at de kan drive teknologispionasje for Iran Sammen med medstudent Shahin Akbarnejad fra Iran anket hun i juni avgjørelsen til Oslo tingrett, men fikk ikke medhold i retten. I påvente av ny rettssak i lagmannsretten er Kaffash nå tilbake i Iran. Hun er overrasket over utfallet av saken i Oslo tingrett. «Jeg ser denne avgjørelsen både som merkelig og motstridende,» sier hun til Ny Tid. «Jeg ble diskriminert og forskjellsbehandlet på bakgrunn av min nasjonalitet. PST gjorde dette under rubrikken nasjonal sikkerhet, og knyttet mitt prosjekt om CO2-reduksjon til atombomben. Hele NTNU har gitt uttrykk for at dette er tåpelig, men Oslo tingrett sa seg enig med PST,» forteller hun, og understreker at hun ikke har resignert til tross for tingrettens avgjørelse. «Jeg kommer til å fortsette å kjempe for rettferdighet i denne saken, uansett hva det krever. Jeg skal få PST til å be tilby studieplass til internasjonale studenter som trenger visum til Norge, noe som igjen fører til at utdanningsinstitusjonene baserer sitt valg av studenter på andre ting enn akademiske meritter,» påpeker hun. «Det er ikke bra for det akademiske miljøet å bli påvirket av politikk og bli presset av sikkerhetsstyrker, verken i Norge eller andre steder. Akademikere kan ikke jobbe effektivt hvis de hele tiden skal utsettes for unødvendig overvåkning fra storebror», sier Kaffash. Hun ønsker å rette en appell direkte til PST: «Å diskriminere iranske studenter på bakgrunn av deres nasjonalitet er kanskje den største feilen PST har gjort. Jeg vet ikke hvem som kom opp med ideen la oss utvise noen av iranerne, det kan ikke gjøre noe, men det var en grov feil, og det tror jeg også dere vil se i tiden som kommer,» sier Kaffash. MISTENKELIGE FAG: Elektronikk Informasjonsteknologi Kjemi Biologi Fysikk Matematikk Romfartsteknologi Bygg og anlegg Materialteknologi Metallurgi Mekatronikk Veterinærstudium Olje og gass Kilde: PST på foredrag for universitets- og høyskolesektoren/nrk NTNU tvinges til å nedprioritere studenter fra Iran på grunn av den nye forskriften. FOTO: NTNU. forestille meg å bli beskyldt for noe verre,» sier Kaffash. For henne fikk utestengelsen også konsekvenser både for studieplanene og for økonomien: «Det er forferdelig å bli diskriminert fordi du er født et bestemt sted, det er noe du ikke kan noe for. Da jeg takket ja til tilbudet i Norge, frasa jeg meg samtidig en rekke andre muligheter. Jeg ble tilbudt en treårskontrakt i 2013, og satset dermed på Norge. Så ble jeg tvunget til å forlate landet etter åtte måneder ved NTNU. Jeg tapte en del penger på dette, men følelsen av denne grove diskrimineringen var langt verre enn de økonomiske tapene,» sier Kaffash. «Jeg skal få PST til å be om unnskyldning for å stigmatisere en hel gruppe studenter på bakgrunn av nasjonalitet.» Kan endres. Rundt 70 iranske studenter har siden 2013 blitt nektet oppholdstillatelse i Norge på anbefaling fra PST. Flere har blitt utvist, og NTNU har mistet elleve av sine iranske studenter. Praksisen er en del av sanksjonene mot Iran, vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Dette innebærer blant annet såkalt ulovlig kunnskapsoverføring, noe PST frykter at de iranske studentene vil kunne bedrive. I dommen som falt i Oslo tingrett i juni, omtales forhandlingene mellom de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Iran. Rettens vurdering skal bygge på den faktiske situasjonen da studentene fikk avslag. Hvis sanksjonene mot Iran fjernes, er ikke grunnlaget lenger likt, og studentene kan søke på nytt i henhold til reglene slik de er på det tidspunktet søknaden sendes. Studentenes advokat Brynjulf Risnes sier til Ny Tid at han regner med et annet resultat når saken kommer opp for lagmannsretten. «Det er ingen hemmelighet at sanksjonene mot Iran har hatt liten eller ingen funksjon når det gjelder landets atomprogram, så uansett håper jeg at sanksjonene Ødeleggende. En rekke iranere har blitt Hamideh Kaffash og Shain Aubarnejad i Oslo tingrett. FOTO: Privat Advokat Brynjulf Risnes om unnskyldning for å stigmatisere en hel gruppe studenter på bakgrunn av nasjonalitet,» sier Kaffash. et selskap som produserer biler. Hun er fortsatt svært skuffet og sint over det hun mener er en feil begått av norske myndigheter. «Jeg ble beskyldt for å være en trussel mot nasjonal sikkerhet i Norge, og mistenkt for å kunne komme til å bedrive ulovlig kunnskapsoverføring til Iran. Jeg kan ikke Tap. Etter å ha returnert til Iran begynte Kaffash på en doktorgrad innen materialvitenskap. Ved siden av jobber hun deltid i nektet opphold i Norge på grunnlag av utlendingsforskriftens paragraf 6-35, første ledd, som trådte i kraft 1. januar i fjor. Den omhandler blant annet forbud mot overføring av sensitiv teknologi til Iran. Ifølge studentavisen Universitetsavisa ble 54 personer i fjor nektet midlertidig oppholdstillatelse i Norge som følge av dette. 15 av dem skal være fra Iran. Den nye forskriften fører også til at NTNU nå ser seg nødt til å nedprioritere studenter fra Iran fordi den økonomiske usikkerheten knyttet til å tilby dem studieplass blir for stor. Flere av studentene som har fått avslag i Norge, skal i dag ha fått stillinger ved universiteter i andre land, blant annet Sverige og USA. Kaffash mener Norges praksis kan være direkte ødeleggende for det akademiske miljøet i landet: «Universitetene i Norge våger ikke lenger å mot landet vil bli opphevet,» sier Risnes. «Resultatet av denne saken mener vi uansett er feil tolkningen den norske retten legger til grunn i denne dommen, er såpass vid at ingen iranere i praksis skulle ha fått lov til å studere i Norge. Jeg tviler på at saken vil få samme utfall i lagmannsretten,» sier han, og påpeker at også rettsprosessen i seg selv kan føre til at akademiske prosjekter må skrinlegges: «For disse studentene er tiden rettsprosessen tar, like viktig som selve utfallet av dommen, fordi det er snakk om tidsbegrensende prosjekter. Derfor prøver vi å utforme prosessen på en måte som også tar hensyn til dette,» avslutter Risnes. «Dette handler ikke om diskriminering, men om et regelverk Norge har forpliktet seg å følge.» Avviser kritikk. «Dette handler ikke om diskriminering, men om et regelverk Norge har forpliktet seg til å følge,» sier seniorrådgiver ved PST, Martin Bernsen. «Sanksjonene som er vedtatt mot Iran, er grunnen til at Norge må gjøre denne vurderingen, og dette er en praksis som er spesiell for enkelte land, som Iran og Nord-Korea. Dernest spiller faktorer som type fag, akademisk grad samt andre individuelle vurderinger inn under rådgivning fra PST,» sier Bernsen. Han har overfor Universitetsavisen tidligere hevdet at Norge er mer liberalt overfor Iran enn enkelte andre land. Til Ny Tid forteller han at studienivå også har relevans for vurderingen. Han sier også at han har forståelse for at dagens praksis kan virke frustrerende. «Dette handler ikke om å ta ting personlig, men om regler som må følges. Når det er sagt, har PST forståelse for at det må være frustrerende å påbegynne et studie og holde på i flere måneder før man får kontrabeskjed om opphold og må forlate landet,» sier han. «PSTs rolle i dette er å etterforske og forebygge masseødeleggelsesvåpen. At kilden du har snakket med mener at PST har gjort en grov feil, ønsker jeg ikke å kommentere,» avslutter Bernsen. carima@nytid.no Ukraina og den fascistiske trusselen Vi må dele - og omdefinere Noen av sommerens hete temaer: Krisa i Hellas er ikke løst. Flyktningestrømmene over Middelhavet minsker ikke. Regjeringen i Norge er ikke glad for å ta imot asylsøkere. Rømmingshullet under Den engelske kanal tettes. Ungarn bygger mur i sørgrensen. En kamp mellom nord og sør. Den har pågått lenge. Fra da europeiske kartografer definerte nord som opp og sør som ned. Med kolonitiden ble Amerika og Afrika underlagt de hvite. På 1950-tallet følte folk fra middelhavsland seg ikke særlig velkomne i Norge de ble kalt «degos». I 1991 ville ikke industrilandene Kroatia og Slovenia lenger menges med folk i Montenegro og Kosovo, og ble selvstendige stater. Det samme året ble Liga Norte dannet, og ville ha et selvstendig Nord-Italia industriherrene i nord ville ikke fø på «fattigfolk» i sør. På den iberiske halvøya og i Hellas har arbeidsløse mennesker skjønt at EU-midler ikke var milde gaver, men lån fra institusjoner som tjener penger på å ha penger. Flyktningstrømmene fra Afrika viser en enda større kontrast mellom sør og nord. Hvorfor flytter folk fra et ressursgivende klima i sør til golde pengesamfunn i nord? Det finnes én løsning: Nord og sør må dele. Ressurser og resultater må omdefineres. Mat og substansielle virksomheter må være viktigere enn nordlige finansakrobater. Økonomi må ikke måles i børsverdier. I Kina bør folk være lykkelige over at børsen stuper. Siden grunnsubstansen er den samme, betyr børsfall at pengene blir mer verdt. Det er så enkelt, er det ikke? Ursus Val Lapis IRAK... fortsetter fra forsiden Irak er en krig med IED-er Improvised Explosive Devices. En krig med hjemmelagde bomber. I årevis har det vært én bilbombeeksplosjon daglig. Av og til også flere enn én. De smeller overalt, på kafeer og markeder, i kjøpesentre og offentlige bygninger, og i velstående boligområder så vel som i slummen. Det er derfor disse provisoriske bombene er blitt symbolet på dagens Irak: Det dreier seg ikke lenger om lastebiler som dundrer inn i murene rundt Green Zone for målet er ikke å tvinge amerikanerne ut, å ta tilbake landet. Nå er målet rett og slett å holde landet ustabilt. Å holde det som gissel. UKRAINA AV ASLAK STORAKER Organisasjonen Høyre sektor ledes av Dmitrij Jarosh, som også er utnevnt til rådgiver for den ukrainske generalstaben. Bevegelsen trekker på historiske aner til den ukrainske uavhengighetshæren, en fascistisk undergrunnshær som sto ansvarlig for å myrde titusenvis av polakker og jøder under andre verdenskrig. Under demonstrasjonene mot tidligere president Viktor Janukovitsj plyndret Høyre sektor flere våpenlagre i Vest-Ukraina, og sto i fremste rekke under kampene med politiet. Jarosh var også en av de sterkt medvirkende under selve regimeskiftet. 21. februar i fjor ble det undertegnet en avtale mellom Janukovitsj og den parlamentariske opposisjonen. Avtalen innebar at det skulle dannes en samlingsregjering som skulle få slutt på volden og administrere landet frem til et snarlig nyvalg. Men da opposisjonslederne presenterte avtalen på Maidan, ble de buet ut av demonstrantene hvorpå Jarosh inntok scenen og krevde at avtalen måtte avvises, at Janukovitsj måtte avsettes og at det pro-russiske Regionspartiet og Kommunistpartiet måtte forbys. Splittelse. Janukovitsj måtte flykte, og det ble dannet en ny regjering bestående av det konservative Fedrelandspartiet og det fascistiske Svoboda. Svobodas leder Oleh Tyahnybok er kjent for å ha uttalt at Ukraina styres av en «russisk-jødisk mafia», mens parlamentsmedlemmet Yuriy Mykhalchyshyn har omtalt Holocaust som «en lys periode i historien». I den nye regjeringen fikk Svoboda fire ministre, blant annet forsvars- og visestatsministeren. På den andre siden ble begge de pro-russiske partiene, Regionspartiet og Kommunistpartiet, som hadde vunnet henholdsvis 30 og 13 prosent av stemmene ved det siste parlamentsvalget, holdt Maidan-plassen ett år etter at Janukovitsj ble avsatt og måtte flykte. FOTO: AFP PHOTO/ SERGEI SUPINSKY Birgitte Frisch, Forsvarsdepartementet. Statssekretær Bård Glad Pedersen. flere fysiske angrep på politikere fra opposisjonens blokk i Odessa, Kharkiv og Lviv, som i noen tilfeller har ført til alvorlige personskader. Høyre sektor var blant de ivrigste deltakerne i angrepene mot protestleiren utenfor Fagforeningenes hus i Odessa 2. mai 2014, som endte med at 42 regjeringsmotstandere brant ihjel. På sin hjemmeside omtalte organisasjonen dette som en «vellykket antiterroroperasjon». Det siste året er også tretten prominente ukrainske opposisjonsfigurer funnet drept under uklare omstendigheter, deriblant det tidligere parlamentsmedlemmet Oleg Kalashnikov og journalisten Oles Buzina, som ble skutt i Kiev henholdsvis 15. og 16. april i år. To personer med tilknytning til Høyre sektor og C14 er anholdt for drapet på Buzina. etterkant av skytingen erklærte president Porosjenko at alle illegale grupperinger måtte avvæpnes, og at ingen politiske grupper skulle ha rett til å operere med væpnede celler. Jarosh har svart med å kreve en folkeavstemning om å stille president Porosjenko for riksrett og innføre unntakstilstand, for deretter å gjenoppta krigen i Øst-Ukraina. Norges reaksjoner. Norge bevilget 200 mil- utenfor. Stikk i strid med avtalen fra 21. februar 2014 ble det ikke dannet noen nasjonal samlingsregjering, men en regjering for nasjonal splittelse. I lys av de faktiske forhold var det derfor ganske oppsiktsvekkende at utenriksminister Børge Brende i mars 2014 overfor NRK omtalte den nye regjeringen som «en god og representativ regjering» og «en regjering vi kan samarbeide med». Svoboda forsvant imidlertid ut av regjeringen etter å ha kommet under sperregrensen i parlamentsvalget i oktober. Høyreekstrem vold. Regionpartiets og Kommunistpartiets aktiviteter er blitt forbudt i flere regioner i Vest-Ukraina. Statsminister Jatsenjuks regjering har også tatt initiativ til å forby Kommunistpartiet på landsbasis. 22. juli 2014 vedtok parlamentet en ny lov som ga presidenten rett til å oppløse parlamentsfraksjoner som noen av representantene har trukket seg fra etter valget. Kommunistenes fraksjon i parlamentet ble tvangsoppløst to dager senere. 15. mai i år ble det vedtatt å forby kommunistiske symboler, og 24. juli erklærte Justisdepartementet at kommunistene ikke ville få lov til å stille lister i det kommende lokalvalget. Regjeringen har også gående en sak for å forby partiet, noe som så langt har blitt avvist i retten. I en appell som ble trykket i Klassekampen i juni i år, hevder Kommunistpartiets Eugene Tsarkov at medlemmene deres er utsatt for vilkårlige arrestasjoner og tortur. Etter avsettelsen av Janukovitsj ble Kommunistpartiets hovedkontor i Kiev okkupert og senere påtent av den fascistiske militsen C14, mens Høyre sektor har angrepet kontorene deres i Rivna og Odessa. Høyre sektor har også stått bak Krever ny revolusjon. Da den regulære ukrainske hæren ble sendt for å slå ned det begynnende opprøret i Øst-Ukraina i april i fjor, valgte mange av dem å desertere. Det oppsto da en rekke «frivillige bataljoner», hvorav alle unntatt Høyre sektor nå er en del av den statlige Nasjonalgarden. Blant disse finner vi også den Svobodatilknyttede Sichbataljonen, den nynazistiske Azovbataljonen og den svært nasjonalistiske Aidarbataljonen, med til sammen rundt 1500 soldater. Amnesty International har anklaget både Aidar og Høyre sektor for kidnapping og tortur av sivile. Den 3. juli i år demonstrerte flere hundre soldater med tilknytning til Høyre sektor, Aidar og Azov i Kiev med krav om å gjenoppta krigen mot opprørerne i Øst-Ukraina. 11. juli foregikk det en skuddveksling mellom ukrainsk politi og Høyre sektor i Mukacheve helt vest i Ukraina, hvor minst tre ble drept og elleve såret. I Det var oppsiktsvekkende at utenriksminister Børge Brende i mars 2014 omtalte den nye regjeringen som «en god og representativ regjering». Nyere meningsmålinger viser at henholdsvis 55 og 67 prosent av ukrainerne er misfornøyde med president Porosjenko og statsminister Jatsenjuk men samtidig er et klart flertall av befolkningen for å løse situasjonen i Øst-Ukraina gjennom fredelige forhandlinger, og bare 5,4 prosent sier at de vil stemme på Høyre sektor. Men blant soldatene har mange en dyp respekt for organisasjonen, samtidig som de er svært frustrerte over den militære, politiske og økonomiske situasjonen. I oktober i fjor truet lederen for bataljonen Dnjepr-1 myndighetene med militærkupp. Høyre sektors talspersonen Artem Skoropadsky sier følgende til Voice of America: «Dersom det blir en ny revolusjon, vil ikke president Porosjenko og kollegene hans kunne snike seg vekk slik som den forrige presidenten. De kan ikke forvente annet enn å bli henrettet i et mørkt smug.» Skoporadsky hevder at Høyre sektor kan mobilisere opp til 10 000 soldater om nødvendig. lioner kroner i støtte til Ukraina i fjor, og 310 millioner i år. I fjor donerte Norge også 77 000 stridsrasjoner til Ukraina, og militære eksperter har bidratt med konsultasjoner rundt ulike heimevernsmodeller for utvikling av Nasjonalgarden. Ny Tid spurte Forsvarsdepartementet om Norge har reservert seg mot å samarbeide med de høyreekstreme bataljonene. «Forsvarssamarbeidet inneholder ingen aktiviteter som medfører at Norge vil kunne bli engasjert i direkte samarbeid med ukrainske avdelinger som deltar i antiterroroperasjonen inne i Donbass,» svarer spesialrådgiver Birgitte Frisch. Utenrikssekretær Bård Glad Pedersen forteller at Norge ved flere anledninger har tatt opp viktigheten av en effektiv og troverdig håndhevelse av lov og rett. «Støtte til justissektorreform er derfor også en av pilarene i Regjeringens støttepakke til Ukraina,» skriver Pedersen i en epost til Ny Tid. Han påpeker også at internasjonale institusjoner som OSSEs mediefrihetsrepresentant har kommet med kritiske innspill til prosessen og innholdet. «Dette forventer vi at ukrainske myndigheter tar i betraktning,» sier utenrikssekretæren. På spørsmål om Forsvarsdepartementets syn på Høyre sektor, svarer Pedersen at avvæpning av disse formasjonene åpenbart er krevende og vil ta tid. «At de lykkes, er imidlertid en forutsetning ikke bare for å oppfylle forpliktelsene i Minsk-pakken, men for å skape grobunn for et mer demokratisk og fremgangsrikt Ukraina,» sier Pedersen. Storaker er medlem av internasjonalt utvalg i Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid. I årevis har det vært minst en bilbombeeksplosjon daglig. For det er ingen frontlinje i Irak. Det er ikke noe skille mellom sivile og krigere. Det er bare IED-er. Og de er overalt. Og likevel: Etter hver sprengning har vi også Karim Wasfi, lederen av Det nasjonale orkester. Han stikker celloen sin ned mellom murbrokkene, og står der med det svarte slipset sitt og spiller. Han fyller brannlukten med Mozart. For dette er faktisk også Bagdad: Bagdad er som en gammel dame fra svunne tider som fortsetter å leve i familiens herskapshus nå i ruiner med en mild stemme blant sølvtøyet, teppene og all elegansen til et oppløst aristokrati. Helt i utakt med den faktiske, jordiske miseren. Bagdad er utslitt. Byen er tæret av vold og nød, søylene i hovedgaten er surret sammen med ståltråd men byen er ikke knekt. Og den likner på Le Marais, bydelen i Paris med malere, kunstnere som stiller ut de siste arbeidene sine, lyrikere som leser opp sine nyeste dikt, og forbipasserende som sirkler omkring og snakker om politikk, litteratur og filosofi. Saud Murrani er 29 år og jobber med logistikk for internasjonale medier. Han snakker om Bagdads særpreg. «Dagens byer er bare en arkitekturkonkurranse. De er beregnet på å forbløffe mer enn å være et hjem for mennesker. Bagdad, derimot, er en by som er bygd for dem som bor her, murstein for murstein. Byen er bygd på utvekslinger og relasjoner,» sier han, mens han peker ut den mest populære kebabrestauranten og den mest populære juicesjappa. Kobberbutikker, tebutikker, alle slags butikker dette er en by fylt av spesielle kryddere, av gullsmeder med lange og brokede historier, av papegøyer man trodde ville bringe lykke. Dette er en by med historier og legender og kryssreferanser, lag på lag med liv byen er det motsatte av hva man skulle tro. I Bagdad er ingenting ødelagt. Statuene som har blitt reist her, har alltid vært forfatterstatuer, ikke statuer av krigere. «Inntil Saddam kom til makten,» sier Murrani. «Hjelmene til soldater som hadde falt i Iran, ble smeltet om til to kryssende sverd: Triumfbuen for å hylle en krig ingen egentlig vant. I dag har vi de svarte sjiaflaggene for å ære Alis martyrium. Vi bærer på en slags forestilling om at urettferdighet og eller annen form for stengsel er vår skjebne. Men Bagdad er Tusen og en natts by. På elvebredden står en statue av Sjeherasad, hovedpersonen i eventyret. Bagdad er byen som bevares fordi den, gjennom erobrer etter erobrer, bare fortsetter og fortsetter fortsetter med den neste historien.» De virkelige herskerne i Irak er sjiamilit- FOTO: AFP PHOTO / SABAH ARAR INNKAST I begynnelsen av juli var den paramilitære fascistorganisasjonen Høyre sektor involvert i skuddveksling med ukrainsk politi. Nå truer de med å lage revolusjon og stille presidenten for riksrett. Hvor alvorlig er den fascistiske trusselen i Ukraina? Dette er byen der vi snakker om islam, om den siste erobreren, og der Ahmed Monica (24), som er skuespiller, stopper deg og sier: «Kan vi ikke snakke litt om seriøse ting, for eksempel Rilke?» Han sier: «Hvorfor er dere så opptatt av fortiden? Vi defineres jo ikke bare av tradisjonene våre. Vi defineres av det vi ønsker å være.» «Problemet for Irak er at i Irak er ingen irakere.» Lave hus, brede gater. Tegnet på velstand er ikke en firehjulstrekker eller en Rolex, men en daddelpalme i hagen. Og fremfor alt er det ikke olje: «Det er vår tragedie,» får vi høre. Sånn er Bagdad: støv og lys. Bagdad er en Hemingway-roman. Her patruljerer politimenn med maskinpistoler, ikke batonger. Og før du starter bilen, sjekker du den nøye, ser etter IED. Etterpå går du inn på en kafé og vandrer instinktivt opp for å sette deg i overetasjen, der du kanskje kan overleve eksplosjonen. Så langt har Saud Murrani mistet 149 venner. «Men moren min og brødrene mine er heldigvis fortsatt i live.» Så legger han til: «For de har flyttet til utlandet.» Vi forenkler vanligvis Irak og landets 35 millioner innbyggere ved å dele det inn i et sjiaområde i sør, et sunniområde i sentrum og en kurdisk del i nord. Men som jeg også skrev om i Ny Tid i juni i år, er det mer korrekt å si at hver eneste by, ja, hvert eneste område, er en blanding av ulike etniske og religiøse grupper. Det sekteriske politiske systemet som ble innført etter Saddams fall som på tvers av folkevilje bestemmer at statsoverhodet må være kurder, statsministeren sjia og parlamentslederen sunni har skapt splittelse snarere enn å bygge på en mulig sameksistens (se Ny Tid nr. 23 2015: «Bagdad: Den andre, forskjellene, Karim Wasfi, tidligere leder av Det nasjonale symfoniorkester i Irak, spiller cello ved ruinene av det sunnidominerte Adhamiya-distriktet i Bagdad som en protest mot vold i april 2015. verdighet»). Ali Saheb, som er koordinator i Iraqi Social Forum (nettverket av lokale NGO-er), sier at det er den politiske modellen USA kanskje bebreides aller mest for. «USA så det sånn at regimet i bunn og grunn var en sunniminoritet som bestemte over en sjiamajoritet. For å skape demokrati måtte sunniene derfor fratas makt,» sier Saheb. «Men Saddam beordret til og med drapet på sin egen svigersønn. Regimet hans handlet ikke om sunnier og sjiaer, det handlet om venner og fiender,» fortsetter han. «Det reelle problemet her er noe helt annet. Uansett hvem du møter, forteller folk først hva de heter til etternavn det vil si først navnet på stammen de tilhører, deretter sitt eget navn. Problemet for Irak er det at i Irak er det ingen irakere.» I flyktningleirer finner man familier som flykter fra ISIS, men også fra krigen mot ISIS. Det er den samme desperasjonen. Det var et slikt løst sammenknyttet land USA oppløste over natten, for å danne nye væpnede styrker fra scratch. Tilbake satt tusenvis av menn uten lønn, uten annet i hendene enn et våpen. Det er dette som utgjør Den islamske staten i Irak. Til tross for at jihadistene gjør krav på å være et kalifat en universell statsdannelse er de i realiteten dypt påvirket av nasjonal bakgrunn. ISIS her er ikke det samme som ISIS i Syria. Det er ikke et mindre onde enn en blodig diktator. Her er ISIS resultatet av sunni-frustrasjon. Alle kriminelle handlinger fra Saddams side, alle feil Irak begikk, fikk sunniene skylden for. Det ble tatt null hensyn til individuelt ansvar. Der kommer ISIS fra fra diskriminering og eksklusjon. «I Mosul ønsker ikke folk sharialover. De vil ha skoler og sykehus», sier Ali Saheb, «de vil ha jobber, de vil ha et liv.» Den internasjonale oppmerksomheten er rettet mot frontlinjene og mot kampene. ISIS trekker seg tilbake fra Tikrit og tar over Ramadi. De erobrer Yarmouk og trekker seg tilbake fra Tal Abyad. De forlater Kobane og gjenerobrer Kobane. Men det eksisterer i realiteten ingen frontlinje i Irak, det er ingen bevegelse i noen bestemt retning. Det er ingenting som definerer hva som er seier og hva som er nederlag. I teorien skulle de væpnede styrkene sørge for sikkerhet. I fjor, med et ISIS i fremgang, smuldret armeen opp. 60 000 soldater mot 2000 jihadister og soldatene strødde våpen og tanks etter seg. Amerikanerne prøver å organisere styrkene på nytt, men problemet er ikke militære ferdigheter det vanskelige er å overbevise soldatene om at det er verdt å ofre livet for en stat som er så dysfunksjonell og råtten at utstyret til de 5000 første rekruttene aldri nådde frem til mottakerne. De trener ved å rope «pang-pang» selv om det i budsjettet er bevilget mer penger til sikkerhet enn til utdanning, helse og miljø til sammen. sene. Bagdad, for eksempel, har en svær milits. Men om man spør hvem som egentlig har kommandoen her, er det ingen som har peiling. Har du et problem, er svaret: «Ring noen du kjenner.» For alle typer trøbbel, om det så er tyveri eller problemer med vanntilkoblingen, finnes det egne beslutningstakere, om man kan si det på den måten. I Bagdad er for eksempel Badrbrigadene, ledet av Hadi al-amiri, spesialister på drap med elektrisk drill, mens den paramilitære gruppen Ada ib Ahl al-haq på sin side er spesialisert i angrep på vestlige ambassader. Uten vestlige militære på bakken er det disse som er the good guys som forventes å fjerne the bad guys i ISIS. I april filmet reportere fra Reuters frigjøringen av Tikrit: To politimenn fikk tak i en jihadist, og midt i en jublende mobb skar de over halsen på ham. Bagdad er nemlig ikke noen vanlig by for sjiaene. Byen huser Kadhimiyahelligdommen, det tredje helligste stedet etter Karbala og Najaf: en skattkiste av gull og krystall som glitrer i solen ved enden av Murad-gaten, ønskenes gate. Hit valfarter sjiaer fra hele Midtøsten for å ta på gitteret foran gravkammeret og be om den sjuende imamens forbønn. Skjønnheten er likevel ikke det mest imponerende ved dette stedet. Til tross for massetettheten av pilegrimer er dette det tryggeste strøket i hele Bagdad. Det har aldri vært et eneste bombeangrep her. Dette er nemlig et overklasseområde, og det eneste området som patruljeres av Helligdomsbrigaden (The Shrine Brigades) en spesialstyrke som har sitt eget etterretningsvesen. De patruljerer derimot ikke det andre sjiatyngdepunktet i Bagdad: Sadr-området. Bydelen Sadr er Khadimiyas rake motsetning og ikke bare fordi den herjes av bombeangrep. Sadr er så fattig at minareten tårnet ved moskeen der muezzinen står og kaller inn til bønn er en tv-antenne dekket av en grønn metalltønne. Her bor det i gjennomsnitt 40 personer per leilighet, og det er en grenseløs opphopning av mennesker og søppel. En haug av biler, scootere, tiggere, selgere, esler, kjerrer og geiter. Våpen selges side om side med frukt og grønnsaker. Hvis du ikke er interessert i en kalasjnikov, kan du kjøpe raketter. De fleste militante sjiaene har vokst opp her. I Sadr tuter man ikke på hverandre i lyskryssene, man skyter i lufta. The Popular Mobilization Units paraplyorganisasjonen for om lag 40 militser, de fleste sjiamuslimske omfatter omtrent 100 000 stridende, og har en uklar status. Den ble etablert av regjeringen for å stoppe ISIS, men står strengt tatt utenfor armeen, og den finansieres av Iran. Journalistene omtaler den som en «parallell-armé», men Parlamentets pressetalsmann Nibras al-mamory mener det er en lite treffende beskrivelse. «Den er som Mahdi-armeen til Moqtada al-sadr. Når man sier parallell-armé, høres det ut som de er væpnede grupper i realiteten er de rett og slett kriminelle gjenger.» For irakere er militsiafolkene som jihadistene. Sjiakjempere er som sunnikjempere. Det er den samme villskapen overalt, ingen regler eller begrensninger, alltid den samme mangelen på forutsigbarhet. I flyktningleirer finner man familier som flykter fra ISIS, men også fra krigen mot ISIS. Det er den samme desperasjonen. Ingen ting av dette trenger gjennom mure- ne som omgir Green Zone, der utlendingene bor. De fleste av dem diplomater, rådgivere kommer rett fra flyplassen og går aldri ut. I Sadr tuter man ikke på hverandre i lyskryssene, man skyter i lufta. Knapt noen har vært i Bagdad. Knapt noen har vært i Irak. De få av oss som våger seg ut, blir tatt med på rundtur av amerikanske gulfkrig-veteraner. «Dette var det hyppigst angrepne hotellet,» sier de og peker. «Her fant jeg en hånd på bakken.» «Ser du palmene til høyre? Det var derfra de skjøt, de jævlene.» «Her ble vi drept i dusinvis av hjemmelagde sprengladninger,» forteller de. «Her klarte jeg faen meg bare såvidt å skvette unna en rakettgranat.» «Men her knekte vi beina på dem, ett etter ett» - forteller de, på den måten soldater forteller ting, med adrenalinet som aldri forsvinner. Som om Irak, når alt kommer til alt, var deres livs største eventyr. Mens sjåføren, den eneste av oss som er iraker, bare kjører. Han kjører stille og hvem vet hva han husker om de samme stedene og de samme kampene, hvem vet hva han tenker mens vi passerer det ene sjekkpunktet etter det andre og den ene ransakingen etter den andre. Omgitt av bombehunder som snuser de samme hundene som i Abu Ghraib. De vestliges Irak er bare glimt av landskap man ser gjennom skuddsikre vinduer, og brokker av tilfeldig hørt snakk fra de få irakerne som snakker flytende engelsk. På grunnlag av dette abstrakte, ubestemmelige Irak, et land laget av kart heller enn steder. «Hvor er du?» blir jeg spurt på sms en kveld. «Jeg befinner meg 30 grader vest, jeg kan plukke deg opp.» Borri er krigsreporter.

4 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AKTUELT NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 5 EN FRAMTID FOR ISRAEL-PALESTINA INTERNASJONALT Kålkrisas politikk VOKSENÅSEN TIRSDAG 15. SEPTEMBER ANDRE MENER Tenk nytt om atomvåpen Nedrustning. Atombomben som ødela Hiroshima, åpnet et nytt, uhyggelig kapittel i krigføringens historie. Et kapittel vi ennå ikke har lukket. I dag retter vi mye oppmerksomhet mot klimaendringer og risikoen for at den menneskelige sivilisasjon kan komme til å begå et langsomt selvmord men vi må heller ikke ignorere det faktum at antall atombomber rundt 20 000 på verdensbasis er i stand til å utrydde oss fullstendig. I 70 år har en hel verden forgjeves bedt om total avskaffelse av atomvåpen. Frem til nå har vi mislyktes så kanskje det er på tide å endre taktikk. Bruken av dumdum-kuler ble forbudt, og de grusomme erfaringene fra krigføring med gass under første verdenskrig førte til at et forbud mot dette ble nedtegnet i Genèveprotokollen av 1925. Frykten for at noen skal bruke atomvåpen henger alltid over oss, og den er fullstendig berettiget så lenge et eneste atomvåpen eksisterer. Følgelig bør vi ønske en bevegelse som tar sikte på et mål om nulltoleranse for atomvåpen velkomment. Samtidig som dette er et mål som for noen kan virke for ambisiøst, må vi også anerkjenne at kunnskapen om atomvåpen for alltid er sluppet ut av flasken noe som muliggjør produksjonen av nye våpen. Bare en effektiv plan for internasjonal fred og konfliktløsning, som kan sammenliknes med det vi har oppnådd innenfor stabiliserte nasjoner, kan gi oss en full forsikring. Teksten er et utdrag fra kronikken «No more nuclear weapons», som sto på trykk i Al Jazeera den 6. august. Teksten er skrevet av Hans Blix, tidligere ekspedisjonssjef i International Atomic Energy Agency (IAEA). Afrikansk enteprenørskapdilemma Utvikling. USAs president Barack Obamas tur til Kenya og Etiopia resulterte i deltakelse på den sjette globale enteprenørskapskonferansen den første i sitt slag holdt i Afrika sør for Sahara. Et mål med begivenheten var å sette søkelys på Afrika som et voksende senter for innovasjon. Mens enteprenørskap stadig blir presentert som en vei ut av fattigdom og mot utvikling, er enteprenørskap likevel ikke den veien mot velstand som den hevder å være. Under en historisk tale til den muslimske verden i Kairo i 2009, plasserte Obama enteprenørskap på toppen av USAs engasjementsagenda. Resultatet er blitt en overordentlig forretningsorientert tilnærming til utenriksassistanse i Afrika fra USAs side. Amerikanske selskaper betraktes nå også som utviklingspartnere som jobber med amerikanske internasjonale utviklingsprogrammer noe som blant annet gir seg uttrykk i kommersialiseringen av afrikansk jordbruk. Bildet av afrikansk utvikling har også skiftet fra bønder som jobber på jordet til ungdommer samlet rundt pc-er eller forretningsfolk i dress. Samtidig som jeg setter pris på denne skildringen av afrikanere, all den tid den rokker ved det tradisjonelle og utslitte fattigdomsnarrativet, er jeg også bekymret for om man ved å hjelpe dem som minst trenger assistanse, vil bidra til å øke ulikhetene i afrikanske samfunn. Teksten er et utdrag fra kronikken «Africas entreperneurial dilemma», som sto på trykk i Al Jazeera den 4. august. Teksten er skrevet av William G Moseley. Amerika trenger en tjenende leder Presidentvalg. Helt siden oppstarten av Starbucks har jeg vært oppslukt av den kunsten ledelse er. Jeg har samlet erfaringer fra jevnaldrende, og jeg har hentet inspirasjon fra våre 300 000 ansatte. Men ingenting av det jeg har lest eller hørt de siste årene har overgått pave Frans like etter at han ble valgt som pave, knelende mens han vasket føttene til et dusin fanger i Roma. En av dem var en ung muslimsk kvinne i et påskeritual. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å minnes dette ydmyke, inspirerende «tjenende lederskapet» mens jeg observerer det motsatte: potensielle presidentkandidater ute av stand til å heve seg over smålig politikk. Alle kandidatene lover nytt lederskap og nye løsninger. Men hvor står de når det gjelder å jobbe side om side med sine rivaler? Uavhengig av hvem som vinner presidentskapet, er sjansen tynn for at et parti vil lede Senatet. Hvis vi vil snu utviklingen, må vi handle annerledes. Folk flest vil ikke ha en ettpartistat. De vil at demokrater og republikanere skal jobbe sammen. Teksten er et utdrag fra kronikken «America Deserves a Servant Leader», som sto på trykk i The New York Times den 6. august. Teksten er skrevet av Howard Schultz, leder for kafékjeden Starbucks. CTC Når staten ikke griper dem som faller utenfor, er det godt at amerikanerne har Gud og kål. AMERIKABREV ANNE BITSCH Jeg hadde vært i USA en drøy måned da kålkrisa inntraff den 26. januar i år. Krisa, som også gikk under navnet Kalepocalypse, var forårsaket av snøstormen Juno, som raste på den amerikanske østkysten i vinter. Etter orkanen Sandy i 2012, som ødela infrastruktur og forårsaket skader for nærmere 700 millioner dollar, tok borgermester Bill de Blasio ingen sjanser. Omtalt på Twitter som snowmageddon etterlot snøværet kjøreforbud og stengte t-baner, skoler og butikker i sitt kjølvann og cirka 15 centimeter vakker puddersnø. Alt Aftenposten kunne hoste opp i sin dekning av «uværet» var at deres korrespondent satt fast på Newark flyplass, ellers forløp det hele uten særlig stor dramatikk. Unntatt altså for de helsebevisste newyorkerne som hamstret grønnkål og Kombucha helsete til den store gullmedaljen. Det virket parodisk på meg. Jeg hadde ikke satt tennene i grønnkål siden jeg ble servert det sammen med hamburgerrygg og «brunede kartofler» av mormor i min danske barndom. Ikke akkurat så fancy. When in Rome. Men det er overraskende lett å leve et klisjéliv i en by som New York. Det gikk ikke mange månedene før jeg var én av dem. Snart gikk jeg på yoga flere ganger i uka, og etterpå stakk jeg ofte på Communal, en økologisk kafé i underetasjen, hvis motto er «No negative thoughts allowed». Det er knapt kjøtt på menyen, i stedet sitter folk og knasker sweet potato wedges og Red Quinoa Salad. Går man for cæsarsalat, er det en variant med grønnkål som gjelder. Høyne klisjékarmaen? No problem. De har også en egen juicemeny, for eksempel får du Stripete Chester på kafeen Meow Parlour er en av mange kafékatter som hjelper stressede newyorkere med å senke pulsen. FOTO: Felines of New York kjøpt en som heter Intuition, som inneholder ja, du gjettet riktig grønnkål, agurk, pære, sitron og persille, som visstnok styrker både fordøyelsessystemet og ens reproduktive kapasitet. Før jeg reiste i juni, hadde jeg i tillegg til mine ukentlige yogatimer ikke bare testet ut Harmonyum Healing en form for healing som fjerner trauma ved at en koselig fyr veiver med hendene og stryker deg på ryggen en times tid jeg hadde også besøkt kattekafeen Meow Parlour for å oppleve kattepusenes avstressende effekt, og jeg hadde rukket å nesten melde meg på Goddess Retreat i Mexico. Ofte gikk jeg i Cathedral of St. John the Divine, som ligger et par kvartaler fra campus, enten for å meditere, tenne lys, eller bare få en pause fra kjaset og maset på Broadway. Hvordan endte det sånn? Klasseskillene. Når jeg gjør et googlesøk på «slow living», finner jeg flere svar, blant annet via nettsiden www.slowmovement.com. Her skriver avsenderen at Ship to Gaza sommeren 2015 Gerd von der Lippe er ikke i tvil om at hun vil gå om bord igjen. REISEBREV GERD VON DER LIPPE Flere mener det er galskap å reise med et skip mot Gaza med fare for å havne i fengsel i Israel. Målet med denne artikkelen er å overbevise deg, kjære leser, om at det har stor verdi for alle de sivile på Gaza at vi prøver å nå den lille stripen, samtidig som vi minner vanlige folk om at koloniseringen av det palestinske folk og beleiringen av Gaza må ta slutt. På reisen har jeg møtt de utroligste mennesker. Mange vier sitt liv til å støtte marginaliserte grupper over hele kloden. Noen av disse skal dere få høre mer om. Frihetsflåten er et internasjonalt grasrotnettverk, Freedom Flotilla Coalition (FFC), med mål om å bidra til å avslutte beleiringen av Gaza. FFC legger til grunn at menneskerettighetene skal gjelde for alle, uavhengig av rase, kjønn, stamme, religion, legning, nasjonalitet eller språk. Viktige stikkord er ikke-vold og solidaritet med det palestinske folket. Støtten er til sivilbefolkningen, ikke til noe politisk parti eller gruppe. FFC ble kjent i Norge da den tyrkiske båten Mave Marmara i 2010 brutalt ble bordet i internasjonalt farvann av israelske soldater, og ni tyrkere ble drept av totalt 30 skudd samme natt. Planen i 2015 var at tre båter skulle gå mot Gaza i Middelhavet i regi av FF3, selv om Israel har full kontroll på land, luft og hav både i og ved Gaza. Tre seilbåter skulle ligge bak og snu hvis (når) båtene ble bordet. Disse planene måtte imidlertid endres, og du skal snart få vite hvorfor. Min reise mot Gaza startet på Sicilia. Da jeg ble intervjuet av venstreradikale journalister og aktivister i Messina 17. juni, avsluttet jeg spontant slik: «Mine helter er Gazas sivile. De bor i et helvete, som på folkemunne i Israel ofte kalles dødens hull. Hva hadde arbeidernes rettigheter vært uten arbeiderbevegelsen? Hva hadde kvinners rettigheter vært uten kvinnebevegelsen? Nå må FF3 og Ship to Gaza sparke i gang en ny, ikke-voldelig verdensbevegelse, som dere kan bli med på: Avanti Popolo.» (Avanti Popolo er åpningsordene i den mest berømte sangen for den italienske arbeiderbevegelsen, «Bandiera Rossa» (Rødt flagg), skrevet av Carlo Tuzzi i 1908.) Vi deltok på diverse pressekonferanser, blant annet i byens rådhus. Der hilste vi på representanter for kvinnebevegelsen i Sicilia og Spania. Under pressekonferansen ble jeg raskt inkludert som feminist fra Norge. Min jobb var å bringe med meg en hilsen til Gazas kvinner med tittelen «Siamo Tutti Palestines!» (v er alle palestinere). En sentral kvinne i denne gruppa er Ana Miranda Paz, som var medlem av Europaparlamentet i EU i perioden 2012 2013. I 2018 2019 blir hun der med i en arbeidsgruppe med andre nasjonalistiske partier fra venstresiden. Hun skal fortsette å være ansvarlig for internasjonal politikk, og være talskvinne for det galisiske partiet Bloque Nacionalista Galego (BNG). «Freedom Flotilla italia» (www.freedomflotilla.it) hadde mange aktiviteter på programmet i Messina, blant annet en stille demonstrasjon. Grasrotbevegelsen «From Bottum Up» var ansvarlig for dette opplegget, som foregikk uten taler og rop, men sittende med plakater og flagg midt i byen. Kvelden ble avsluttet med en pressekonferanse i et bibliotek og et nydelig dekket bord, fullt av utsøkt italiensk og palestinsk mat. Noen av oss kastet oss ut i dansen til feiende italienske rytmer. Da var det godt å ta noen pauser i den klare kveldsluften. 28 grader på fortauet rett utenfor var ikke å forakte. Planen var at jeg skulle om bord på den svensk-norske tråleren Marianne fra Messina, og være med helt frem mot Gaza. Båten gikk fra Gøteborg den 10. mai, og var innom ti havner før den kom til Messina etter planen den siste havnen før Gaza. Marianne er en dårlig sjøbåt på 85 bruttotonn, hun er 20 meter lang og 5 meter bred, og kjølen er bare 5 meter dyp. Der hvor fisken ble plassert tidligere, har svenske og norske medlemmer av Ship to Gaza bygget to kahytter til overnatting. Marianne hadde med seg et solpanel som skulle brukes på Al-Shifahospitalet i Gazas hovedstad, fordi israelske bomber har ødelagt det elektriske systemet på den lille stripen. Den svenske foreningen for jordmødre hadde donert en maskin til å inhalere medisiner spesielt til bruk for akutte asmatiske anfall. Båten var også en gave til Gazas fiskere, som stadig blir angrepet av israelske soldater. Alle om bord på FFC3 måtte skrive under en deklarasjon om å godta koalisjonens «charter» om ikke-vold og gjensidig respekt for alle folk og nasjoner. Vi jobbet sammen og trente på hva vi skulle gjøre hvis IDF bordet skipet. For første gang gledet jeg meg over å vaske gulv. bevegelsen ønsker å fylle et behov folk har for å knytte bånd og leve mer autentisk. Man skal spise langsom, sunn og økologisk mat, reise langsomt, lese langsomme bøker. Konseptet «slow money» handler om å organisere økonomien på en måte som styrker små matforetak, økologiske gårder og lokale matvaresystemer. Menneskene er fremmede for hverandre, og emosjonelt og spirituelt avkoblet innenfor dagens system, kan vi videre lese. Og jeg må vel tilstå at jeg kjenner meg igjen. Følelsen har vært der hele tiden, også hjemme i Norge, men da er det enklere å holde seg gående i den daglige tralt. Å ha venner og kjæreste tett på hjelper også. Men når man flytter til New York, helt alene, er det lett å føle seg litt lost. På ferier har jeg gjerne bodd i Park Slope eller rundt Prospect Park «langsomme», grønne steder. Jeg tipper kålkrisa var ganske stor akkurat her i vinter. Men det er forskjell på ferie og hverdag, og husleieprisene i New York er skyhøye. Det ble derfor ikke et møte med gentrifiserte Brooklyn denne gangen, men med et noe mer slitt og fattig Hamilton Heights, på øvre del av Manhattan. Reisen til Columbia hver morgen var en liten klassereise, fra romslige livvidder og mennesker som spiste potetgull til frokost, til veltrente, flittige og kålspisende studenter. Du forflytter deg 37 kvartaler og den demografiske og sosioøkonomiske strukturen har gått fra natt til dag. Jeg vente meg aldri til det, disse flærende klasseskillene. Når jeg ser tilbake på Amerika-brevene jeg har skrevet det siste halvåret, går det igjen møtet med et samfunn der eksklusjon og utenforskap hele tiden eksisterer side om side med suksess og privilegier. Et samfunn der hyperindividualisme og gentrifisering gir middelklassen og overklassen enda tykkere skylapper, i takt med at de fattige skyves bort når de dukker opp på t-banen og lukter fjøs, og vi alle slår blikket ned og holder oss for nesa, fordi både synet og lukten av fattigdom er så overveldende. Et samfunn der politiet utøver massiv vold mot den svarte befolkningen, og der gutter helt ned i 18-årsalderen blir drept uten at det får rettslige følger for drapsmannen. Et samfunn der ofre for vold i nære relasjoner risikerer å bli satt på gata i stedet for å få en hjelpende hånd, og der tusenvis av unge kvinner voldtas i løpet av sin studietid, mens universitetenes administrasjon kynisk veier sanksjoner opp mot potensielt tap av anseelse og inntekter fra skolepenger. Alt dette utspiller seg parallelt med at folk bekymrer seg for kålkrise og manikyrkrise; en reportasje i New York Times avslørte i vår omfattende underbetaling og utnyttelse av ansatte i byens neglsalonger. Som jeg skrev om i mai, var responsen fra en salongeier at han aldri hadde gjort noe galt og bare hadde «ønsket å leve den amerikanske drømmen», mens en tenåringsmamma klaget sin nød på Twitter: «Now I can't even get my nails done without feeling white guilt. Can't I have ONE THING?!» Det er til å bli sprø av, hele greia. Det er en økende bekymring for at kapitalismen ikke lenger kan gjøre folk glade, og at dette skal innvirke på produktiviteten. Lykkeindustrien. Når jeg tenker tilbake på min tid i New York, er det imidlertid én scene som vender tilbake igjen og igjen, og som fremdeles plager meg: en vårdag i mitt yogastudio. Snøen har begynt å tine. Man kan høre at det sildrer og klukker gjennom det åpne vinduet. Jeg og en liten gruppe hvite kvinner med velstelte tær og hender ligger på yogamattene våre hos Naam Yoga på Upper West Side. Og gjennom det åpne vinduet overhører vi plutselig en manns raseriutbrudd: «Shut up, you cocksucking motherfucking dumbass! I m gonna kick your sorry motherfucking pussy butt so hard Get outta my way! You hear me?!» Og så stemmen til min yogalærer: «Everybody breeeeaaaaathe let s send some love out there» Episoden står for meg som innbegrepet av disse parallelle virkelighetene som jeg har skrevet om det siste halvåret. Hvor lyst det kan være inne, mens det for noen ute bare er mørkt og desperat og dette besvares med pusting, feiring av fullmånen og kålknasking. Er det mon slik at dess større sosial ulikhet og menneskelig forfall vi er vitne til, dess bedre vilkår får lykkeindustrien og privat veldedighet? Er det grenser for hvor mye nød og elendighet et hjerte kan bære? Jeg vet ikke lenger, men jeg har aldri kjøpt så mye mat til hjemløse og vært så spirituelt anlagt som mens jeg bodde i New York. Men forfatteren William Davies vet. I boka The Happiness Industry (Verso 2015) gir han i hvert fall noen tentative svar. Under en boklansering i vår på Bluestocking, en liten uavhengig feministisk bokhandel, sa han at det er en økende bekymring for at kapitalismen ikke lenger kan gjøre folk glade, og at dette skal innvirke på produktiviteten. Det har derfor blitt en stor lykkeindustri som ikke lenger representerer spirituell motkultur, men er blitt en del av en nyliberalistisk styringsteknologi, der ansvaret for mistrivsel skyves over på den enkelte: «Måling av lykke på nasjonalt nivå begynte på midten av 1960-tallet. Det begynte som et alternativ til å måle velvære gjennom penger, men dette kritiske apparatet ble snudd opp ned. I stedet for å spørre hvordan kan økonomien bidra til lykke, blir vi bedt om å forandre oss for å takle å leve i en verden som ikke kan endres,» fortalte han. Vi ser det samme i klimadebatten, der Brundtland-kommisjonens visjonære begrep «bærekraft» i større grad er blitt erstattet med det mer moderate «motstandskraft». Hardhet. I Mary Schmichs berømte tekst «Wear Sunscreen», som Baz Luhrman senere har satt musikk til, gir hun blant annet dette rådet: «Live in New York once, but leave before it makes you hard. Live in Northern California once, but leave before it makes you soft.» Nå har jeg bodd begge steder, men i omvendt rekkefølge. Selv om New York alltid vil være en spesiell by for meg, klinger Schmichs ord riktig i mine ører. Jeg var begynt å dulme min apati over New Yorks brutalitet, bråk og himmelropende sosioøkonomiske ulikhet i kål og Ujjayi-pust. Håpet om endring var fullstendig i ferd med å slukne. Det var på tide å dra hjem. Den 18. juni kl. 21.00 dro vi fra havnen i Messina. Vi var da 14 om bord, fem kvinner og ni menn. Av disse var fem mannskap, en lege, to journalister fra New Zealand, en parlamentariker, en forfatter, og resten var aktivister. Den mest kjente aktivisten om bord fra Sicilia var Dror Feiler, tidligere fallskjermjeger i den israelske hæren, nå svensk statsborger og musiker. Han ble født i Tel Aviv i 1951. Begge foreldrene var venstreradikale aktivister. Hans mor lever i dag, og besøker alltid sønnen når han ufrivillig sitter i fengsel i Israel i regi av Ship to Gaza. Dror emigrerte til Sverige i 1973, og frasa seg sitt israelske statsborgerskap. Han har lang fartstid som palestinavenn, og har vært med på mange båtreiser mot Gaza. Aktivisten har hatt og har en sentral rolle på alle StG-båtene han har vært på, blant annet fordi han kan hebraisk og kjenner rutinene fra landets hær. Før han gikk om bord fra Palermo på Sicilia, spilte han på konserter i Sør-Afrika som profesjonell musiker. Der ble han fotfulgt av et hemmelig politi, som til og med brøt seg inn på hans hotellrom og rotet i bagasjen hans. Det for Dror var det signalet om at «de» visste hvor han var til enhver tid. Mannen lar seg ikke skremme. Da han sjekket hotellets overvåkingskamera, var 15 minutter fra samme dag slettet antagelig da innbruddet fant sted. Hans musikk kan ofte høres når Marianne legger til og fra havn. Musikeren spilte da også på sin klarinett både da tråleren la til kai og dro fra Messina. Vel om bord fikk vi nye passasjerer en liten, rund plastbit over øret for å verne oss mot sjøsyke på den dårlige sjøbåten vi skulle bo på inntil IDF-piratene mest sannsynlig ville overta tråleren i internasjonalt farvann. Det ble lite søvn den første natten. Temperaturen i kahytten vår føltes som varmen i en norsk badstue. Neste natt lå vi derfor ute på nedre dekk. Heller ikke denne natta ble det noe videre søvn, på grunn av sterk vind. Vi suste alle enten langt til høyre, så til venstre, deretter ofte bakover eller fremover. Det var ikke noe å si på humøret. Vi lo, brølte og kniste mer eller mindre store deler av natta. På hele turen var det ikke et eneste menneske som klagde på noe, uansett hva som skjedde. Vi jobbet sammen og trente på hva vi skulle gjøre hvis IDF bordet skipet. For første gang gledet jeg meg over å vaske gulv. Den gleden tok slutt da jeg måtte gå av borde midt i Middelhavet. Det føltes ikke godt å forlate mine venner på Marianne i sluttspurten, men fordelen var at jeg ikke ville bli fengslet i Israel. Istedenfor å ha tre båter mot Gaza, mistet vi to. En fordi den dessverre ikke ble ferdig, og en annen, «Juliano», fordi den ble sabotert ved kai på Korfu, mest sannsynlig av folk som var betalt av Israel. Da måtte tre av oss bytte plass med større «fisker», som ekspresidenten i Tunisia, Moncef Marzouki, medlem av Knesset, Bassel Ghattas og Ohad Hemo, journalist i Channel 2. Det tok imidlertid en hel dag og litt av en natt før de klarte å lure gresk havnepoliti, som vi antok var betalt av Israel. Vi så hvordan politiet stoppet zodiaken med de viktige passasjerene på formiddagen fredag 26. juli. Først nærmere klokken ett om natten ankom de med en liten fiskebåt. Den fraktet oss til fastlandet. Fordi gresk havnepoliti prøvde å hindre nye båter i å dra mot Gaza, kom vi ikke av gårde i seilbåtene den natta. Målet var å snu idet tråleren ble bordet, slik at vi kunne gi verdenssamfunnet en rask beskjed hvis piratene stjal den svensk-norske båten. Det ble en selsom natt og dag på gresk fastland. Vi overnattet på et hotell. Om morgenen ble jeg intervjuet av en journalist fra Amnesty International mens jeg ventet på beskjed om avreise. Nesten hele dagen lekte vi katt og mus med gresk havnepoliti. Planen var at jeg skulle om bord på «Juliano II». Utpå dagen kom en bil og fraktet oss til et hemmelig sted. Kun lederen på båten hadde kontakt med greske folk fra FF3, som sjekket når vi kunne komme om bord. Etter en god stund kom det en bil som fraktet oss videre. Vi stoppet og ventet en stund før vi fikk beskjed om at vi måtte skynde oss om bord før politiet hindret oss. Jeg satt med en følelse av at heldige flyktninger kunne oppleve noe liknende før de kom om bord på båten som skulle ta dem til det forjettede land. Jeg var ikke lenge på «Juliano II», siden jeg måtte bytte til «Vittoria», slik at det alltid var to kvinner på en båt. Min samboer i fire døgn i den knallsmale kahytten var Ann Wright, en kjent fredsaktivist fra USA. I 13 år var hun i aktiv militærtjenste i landets armé, og 16 år i «Army Reserve», etter hvert også som oberst. Hun har også arbeidet ved USAs ambassader i blant annet Sierre Leone, Mongolia, Uzbeistan og Nicaragua. I 2003 sendte hun sitt oppsigelsesbrev til Colin Powel rett før armeen gikk inn i Irak. Fra da av har hun vært antikrigsaktivst. Wright har blitt fengslet flere ganger for sitt engasjement, og har siden 2007 vært en aktiv palestinavenn. Året etter ble hun med i den internasjonale FFC-nettverket. Søndag 28. juli så vi et israelsk militærfly som sjekket hvor vi og de to andre seilbåtene var i forhold til Marianne. Da visste vi at tråleren snart ville bli bordet. Det ble den da også natten derpå, hele 86 nautiske mil fra Gaza. Da vi ble klar over det, snudde vi og seilte uten motor mot land. Vinden brakte oss til slutt til Rhodos den 31. juli. Mens vi kunne overnatte på et hotell på øya, satt mine venner på Marianne i fengsel, der de stadig ble vekket og utsatt for håpløse forhør som terrorister. Jeg avslutter med å gjenta Drors utsagn da han kom ut av fengsel: «We will be back.» Von der Lippe er professor ved Høgskolen i Telemark. gerd.v.d.lippe@hit.no. Etter mer enn 20 år med tung internasjonal innsats for å løse konflikten mellom Israel og Palestina, inkludert president Obamas feilslåtte forhandlingsforsøk, fremstår konflikten som uløselig. Bosettingene bare øker i omfang, Gaza er i ruiner og under fortsatt beleiring, den palestinske politiske ledelsen er splittet og svakt, mens Israels regjering utviser stor motvilje mot å inngå noen form for grunnleggende kompromisser og forpliktelser. Verden utenfor er i økende grad opptatt av de andre dramaene som utspiller seg i Midtøsten, som i Syria, Yemen, Irak og Libya. Seminaret «En fremtid for Israel-Palestina» samler sentrale aktører til en diskusjon om det fremdeles finnes grunnlag for en tostatsløsning og om det finnes alternativer. Hvilken rolle kan internasjonale aktører spille, og hvilket spillerom har stater, internasjonale organisasjoner og diplomati? Seminaret vil bygge på arven den svenske diplomaten Folke Bernadotte (1895-1948) og hans unike humanitære og diplomatiske innsats for å løse konflikten for mere enn 60 år siden. Seminaret er åpent for alle, og retter seg mot eksperter, media og folk som jobber med eller på andre måter er interessert i spørsmålet om fremtiden til dette viktige området. Konferansespråket er engelsk. PROGRAM 09.30 Registrering 10.00 Fortellingen om Folke Bernadotte Keynote, film, kommentarer 12.00 Lunsj 13.00 FNs- Bernadotte- Plan for Palestina/Israel Keynote og paneldiskusjon 15.00 Israel/Palestina og fremtiden Keynote og paneldiskusjon 17.00 Slutt MØT Salim Fayyad former Palestinian PrimeMinister Annika Söder State secretary for political affairs, Swedish MFA Hiba Husseini partner of Husseini & Husseini Att. & Counsellors-at-law in Ramallah Yossi Alpher Israeli political analyst and former Mossad official Pierre Schori Swedish politician and diplomat Wegger Chr. Strømmen MFA Norway Mariano Aguirre Director, NOREF Norwegian Peacebuilding Resource Centre Sven-Eric Söder Director, Count Folke Bernadotte Academy, Sweden Axel Wernhoff Swedish ambassador to Norway Khalil Shikaki Director, Palestinian Centre for Policy and Survey Research, Ramallah PÅMELDING For påmelding, send epost til mail@networkers.org Adressen er Voksenåsen, Ullveien 4, 0791 Oslo Telefon 93039520 Sverre Lodgaard Senior researcher, NUPI Mats Gezelius Journalist and filmmaker Mark Taylor Senior researcher, Fafo Mathias Mossberg Former Swedish ambassador, author on Israel/Palestine issues Jacob Høigilt Senior researcher PRIO Hanne Eggen Røislien Researcher at Cyberforsvaret (Cyber Defence), Oslo Guri Hjeltnes Professor of History, director at the Holocaust Center, Oslo Dahlia Scheindlin Political commentator +972 digital Israeli Magazine Yonathan Shapira, Former Israeli pilot and peace worker Arrangert av I samarbeid med Med støtte fra Sveriges ambassade i Norge

6 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 INTERNASJONALT AKTUELT Fra diplomatisk dverg til humanitær stormakt? Spionen i lomma Bruker mer ute. Selv om dette ønsket om BRASIL høyere status ikke kan defineres som noe nytt, har det utvilsomt skjedd endringer de siste årene. Fra å være en gjeldstynget mottaker av andre lands godhet, har Brasil blitt et land som selv har mye å gi et land som i dag mottar flyktninger fra land som Haiti og Syria, og som spiller sentrale roller i internasjonale fora. Mange frykter at manglende internasjonal orientering hos president Dilma Rousseff vil føre til at Brasil taper statusen landet har opparbeidet seg de siste årene. Fra å være en gjeldstynget mottaker av andre lands godhet, har Brasil blitt et land som selv har mye å gi. AV RUNA HESTMANN, RIO DE JANEIRO Brasil har siden 2004 ledet FNs stabiliseringsstyrke på Haiti, og aldri tidligere har Sør-Amerikas største land sendt flere soldater ut på internasjonale oppdrag. Brasilianske toppdiplomater har de siste årene fått lederjobbene i viktige internasjonale organer som FAO og WTO. Tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva var en svært synlig aktør på den internasjonale arenaen, og la ikke skjul på at han likte det diplomatiske spillet og til dels også behersket spillereglene. Han rakk riktignok å provosere med sine fremstøt overfor både Iran og Cuba, og skape hodebry for karrierediplomatene i sitt eget utenriksdepartement. Men mens Lula i sin tid som president løftet blikket, ser Brasil ut til å være stort nok for hans etterfølger, sittende president Dilma Rousseff. Mye tyder i hvert fall på at Brasil har beveget seg inn i en konsolideringsfase, skal vi tro norske og brasilianske forskere som i sommer var samlet til et seminar i Oslo. Brasils streben etter internasjonal anerkjennelse og hvordan humanitær innsats og engasjement kan fungere som springbrett til høyere status, sto på dagsordenen for en gruppe norske og brasilianske forskere som frem mot 2017 skal se nærmere på temaer som utviklingsspørsmål og fredsbevarende operasjoner, i et prosjekt som har fått navnet «Brazil s rise to the global stage». Det som kjennetegner de såkalte fremvoksende maktene gjerne omtalt som «rising» eller «emerging powers» på engelsk er nettopp det at de ønsker å bli anerkjent for noe mer enn hva de er i dag, forklarer Nupi-forsker Benjamin de Carvalho. Brasil ønsker å bli regnet som noe mer enn bare en regional makt. BENJAMIN DE CARVALHO: Nupi-forsker Benjamin de Carvalho forsøker å finne ut i hvilken grad ulike stater som Brasil kan bruke sitt internasjonale engasjement til å oppnå bedre status, noe mange mener at Norge har klart å gjøre. (FOTO: Nupi) Minustah er den styrken som Brasil har sendt flest soldater til, deltatt lengst i og dessuten kommandert. Helt siden 2004 har Minustahs øverste kommandør vært en brasilianer, til tross for at FN foretrekker at dette er en stilling som går på omgang blant landene som deltar i styrken. FOTO: AFP PHOTO/Hector Retamal. «I Brasils tilfelle antar vi at humanitært engasjement og fredspolitikken har vært viktig for å synliggjøre Brasil som en ansvarlig stat,» sier Carvalho til Ny Tid. «Tradisjonelt har stormaktene vært de landene med rett til og ansvaret for å opprettholde internasjonal sikkerhet og orden. Det er god grunn til å anta at Brasil har ønsket å bruke sitt humanitære engasjement for å få tilgang til «klubber» som ellers er reservert for stater med høyere status for eksempel FNs sikkerhetsråd. For å få innpass, må land som Brasil vise at de i likhet med stormaktene har evne og vilje til å ta seg av konflikter rundt om i verden. Det er noe som Brasil har forsøkt å gjøre,» sier Carvalho. Dilma Rousseff,» sier Hamann. «Lula likte å engasjere seg i internasjonale temaer, og prioriterte sør-sør-samarbeid og mykere maktspørsmål. Dilma har et annet fokus,» fortsetter hun. «Det som har endret seg de siste 15 årene, er at Brasil i større grad enn tidligere vil være med på å definere spillereglene. Vi vil ha tilgang til beslutningstakende organer, og for å klare det, trenger man status. For første gang i historien er det en representant fra sør, ikke fra nord, som leder WTO og det var en brasilianer som brøt dette paradigmet. Dette skjer som et resultat av Brasils tyngde, og illustrerer at Brasil som land nå er inne i varmen en status vi nå jobber for å beholde.» Ifølge Hamann er ikke internasjonale ambisjoner noe nytt for brasilianske politikere: Brasil var blant landene som bidro til den aller første fredsbevarende FN-styrken i Suez-kanalen i 1957, og var dessuten det eneste latinamerikanske landet som deltok i begge verdenskrigene. Brasil bidro også med soldater til fredsbevarende styrker i Angola på 1990-tallet, og på Øst-Timor. Siden 2004 har Brasil som nevnt også ledet FNs stabiliserngsstyrke på Haiti, og engasjementet på der er uten sidestykke i Brasils historie. Spillets regler. Juni var første gang denne gruppen på seks forskere var samlet i Oslo. Ifølge programkoordinator Eduarda Hamann, som jobber ved Igarapé-instuttet i Rio de Janeiro, er det ekspresident Luiz Inácio Lula da Silva og hans utenriksminister Celso Amorim som skal ha mye av æren for at festtaler om Brasils storhet ble omsatt i faktisk engasjement. «Lula var karismatisk og ekspansiv av natur, og kom til makten med en entusiasme som vi ikke ser hos nåværende president Ifølge seniorforsker Maria Gabrielsen Jumbert ved PRIO, finnes det flere eksempler på at de såkalte Bric-landene engasjerer seg på nye arenaer ikke bare i fora for internasjonal handel eller ved hjelp av tradisjonell militær makt. «Bistand og bidrag i fredsbevarende operasjoner er også arenaer eller faktorer som gjør at man øker sin internasjonale innflytelse,» sier Jumbert til Ny Tid. «Brasil ønsker å bli sett på som en viktig aktør og bli tatt med på råd av de mer tradisjonelle stormaktene. Samtidig ser vi at Brasil ikke driver klassisk bistand, og heller ikke ønsker å bli sett på som en ny imperialistisk makt men heller som et talerør for landene i sør. Det jobbes for internasjonalt samarbeid på like vilkår for alle. Brasil skiller seg også ut ved å stå for en non-intervention- linje i mange saker,» sier hun. Brasil er annerledes enn tradisjonelle stormakter på flere måter. «Spørsmålet er om det er en strategi som har funket,» sier Benjamin Carvalho. «Brasil har ikke fått fast plass i FNs sikkerhetsråd, og ser heller ikke ut til å få det med det første. De forblir vel heller egentlig der de har vært lenge som et land med potensial, men fortsatt et stykke igjen å gå,» sier han. Siden februar har norske Anders Berntsen ledet den brasilianske NGO-en Campos arbeid i Rio de Janeiro. Parallelt med at Brasil har styrket sin status ute, har den økonomiske støtten til Campo og andre organisasjoner som jobber blant fattige og trengende i Brasil, blitt kraftig redusert. Campo får mesteparten av sine midler fra Tyskland og Belgia, men årsbudsjettet er i dag bare en tredel av hva det var for fem år siden. I samme tidsrom økte Brasils budsjett for bistand og utenlandshjelp betraktelig fra tre millioner USD i 2007 til 95 millioner i 2010. Ferskere tall finnes foreløpig ikke. «I Brasil har NGO-ene gjort den jobben som det offentlige egentlig burde ha gjort, i områder uten offentlig tilbud, men jeg ser likevel ikke noen konflikt mellom det å ha ambisjoner ute mot det å yte et tilfredstillende tilbud hjemme,» sier Berntsen til Ny Tid. «Jeg tror ikke 100 millioner dollar ville gjort den store forskjellen uansett. Problemet i Brasil er de store forskjellene, ikke at det mangler midler. Brasil blir ikke lenger regnet som et fattig land, men NGO-ene har fortsatt en viktig jobb å gjøre,» sier han. Pengebruk på utenlandsoperasjoner er ikke noe stridstema i brasilianske medier. Den jevne brasilianer er ikke interessert i utenrikspolitikk, ifølge Eduarda Hamann. «De vil ha billigere tomater i butikken, og er mer opptatt av prisen på bussbillettene. Det er hverdagslige temaer som engasjerer. Lula fikk noen flere til å løfte blikket, men temaene har liten plass i nasjonale medier,» forklarer Hamann. Andre prioriteringer. Land som har res- surser, har likevel en plikt til å hjelpe og til å engasjere seg internasjonalt, mener Anders Berntsen. Det har Brasil, som i dag regnes for å være verdens åttende største økonomi. Økonomi står også høyere på prioriteringslisten til den nåværende presidenten Dilma Rousseff, mener Eduarda Hamann. Og ifølge Benjamin de Carvalho er statuspolitikk dessuten viktigere for småstater og fremvoksende makter. Muligens mener Dilma Rousseff at Brasil har nådd langt nok? I dag er i hvert fall fokuset rettet mot interne forhold. Carvalho vil ikke trekke konklusjoner, men heller stimulere til diskusjon. Han kaller det Brasil er inne i nå for en konsolderingsfase. «Spørsmålet vi stiller nå, er om de internasjonale ambisjonene og den positive utviklingen under Lula var starten på noe nytt, eller bare en unntakstilstand. Vi ser at sikkerhetspolitikken har endret seg betydelig siden Dilma tok over. Hun prioriterer ikke disse spørsmålene,» sier han. Et eksempel fra 2014 illustrerer dette: Brasil ble invitert til å være til stede under en internasjonal konferanse om Syria i Genève i januar i fjor i selskap med land der Brasil lenge hadde jobbet for å komme inn i varmen. Men da invitasjonen endelig kom, valgte Dilma Rousseff å sende en statssekretær, fordi hun selv ville ha utenriksminister Luiz Alberto Figueiredo med på forberedende møter til World Economic Forum i Davos. «Brasil taper styrke i internasjonal politikk,» skrev brasilianske medier advarende den gangen. Dilma Rousseff prioriterer handel, finans og kommersielle saker, sier Hamann. «Det er viktigere for henne enn sikkerhetspolitikk og fredsoperasjoner. Dersom dette får konsekvenser for engasjementet på Haiti, vil Brasil miste synligheten og den sentrale rollen vi har spilt. Hvis Rousseff fortsetter på samme måte i utenrikspolitikken, kommer Haiti til å gå inn i historiebøkene som et unntak fra regelen,» sier Hamann. Fremtiden. I over 70 år har Brasil blitt omtalt som «fremtidens land». Dersom Dilma Rousseff ikke legger om kursen, kan det mange håpet var starten på en ny epoke der Brasil skulle fremstå som en motvekt og representere interessene til andre land i sør på en mer balansert måte, og gi land i sør større tyngde i internasjonale fora vise seg å ikke bli noe mer enn en parentes i historien om landet. Hestmann er fast bidragsyter i Ny Tid. Drapet på Slavko Curuvija: Et tørt og farlig medielandskap SERBIA En pågående rettssak i Serbia legger brutale overgrep mot presse- og ytringsfriheten under Milosevic-regimet for dagen. Den retter også et kritisk søkelys mot dagens serbiske medielandskap. AV JOHAN JENSEN I sommer åpnet rettssaken mot fire menn som står tiltalt for å ha stått bak drapet på den serbiske journalisten og aviseieren Slavko Curuvija i 1999. Han var en markant motstander av Slobodan Milosevic' regime, og ikke overraskende tilhørte alle de tiltalte Serbias sikkerhetstjeneste da drapet ble utført. Saken kom for retten takket være en kommisjon nedsatt av serbiske myndigheter i 2013 for å etterforske journalistdrap. Temaet står kommisjonens leder, Veran Matic, nær. I likhet med drapsofferet Slavko Curuvija var også han en forkjemper for ytringsfrihet i Serbia på 90-tallet. Som redaktør for den selvstendige radiostasjonen B92 utgjorde han en kritisk røst i et medielandskap dominert av pro-milosevic-propaganda. Det var ikke uten risiko. «B92 ble forbudt fire ganger,» sier Matic til Ny Tid. «Ved to anledninger ble utstyret vårt beslaglagt, og vi måtte starte om igjen fra bunnen.» Matic ble selv arrestert ved flere anledninger. «Vi ble behandlet som statsfiender, forrædere og utenlandske leiesoldater. Vi ble utsatt for polititortur og konstante trusler,» forteller han. Diktatoren strammer grepet. Mot slutten av Milosevics regjeringstid forverret situasjonen seg ytterligere. Den 24. mars 1999 igangsatte NATO en bombeaksjon mot Serbia for å presse Milosevic til å innstille kamphandlingene i Kosovo. Mens han befant seg under angrep, strammet diktatoren grepet om media enda noen hakk. En av landets siste selvstendige aviser, Dnevni Telegraf, ble lagt ned. Eieren var Slavko Curuvija. Også hans nyhetsmagasin, Evropljanin, ble stengt. Ikke lenge etter at 7 bombene begynte å falle, anklaget kona til Milosevic Curuvija for å ha oppfordret NATO til å angripe hjemlandet. Uttalelsen fikk prominente oppslag i regimets propagandaapparat. Det var snakk om et varslet drap da Curuvija ble skutt 17 ganger i ryggen idet han forlot sitt hjem den 11. april. Ikke lenge etter så nåværende kommisjonsleder Veran Matic seg nødt til å rømme landet. B92 holdt det gående som nettbasert nyhetskilde, med Amsterdam som hovedkontor. En farlig presedens. Milosevic ble styrtet etter fredelige demonstrasjoner i oktober 2000. Siden har B92 utviklet seg til et av Serbias ledende medieselskaper, med flere tv-kanaler i tillegg til radio og nettbasert nyhetstjeneste. Matic er selskapets administrerende direktør. Han har i årevis engasjert seg for å få stilt de som sto bak overgrep mot journalister i Serbia til ansvar. Kommisjonen han leder, etterforsker en rekke journalistdrap, og han håper den pågående rettssaken vil bli den den første av mange. Matic har valgt denne kampsaken fordi han frykter at en farlig presedens kan etableres hvis de som angriper journalister ikke straffes. «Livet til en journalist blir verdiløst hvis det viser seg at drap er den billigste måten å forhindre ytringsfrihet på,» uttaler han. Det er et perspektiv som setter Norges rolle i fortellingen i et kritisk lys. Norsk støtte til journalistmord. Det blodig- ste angrepet mot journalister som kommisjonen til Matic skal etterforske, ble utført av NATO. Den 23. april, tolv dager etter drapet på Curuvija, traff en NATO-rakett hovedkvarteret til det statlige serbiske kringkastingsselskapet Radio-Televizije Srbije (RTS). 16 ansatte ble drept. NATOs begrunnelse for angrepet var at RTS spilte en nøkkelrolle i regimets propagandamaskineri. Flere internasjonale mediefigurer innså straks at den tankegangen kunne få alvorlige konsekvenser. Tim Gopsill, talsmann for Storbritannias journalistlag, poengterte i The Guardian at i krigstider kan alle sider sies å produsere propaganda. Gjennom sin legitimering av angrepet på RTS gjorde NATO BBC, og ved å følge resonnementet videre, også NRK eller Ny Tid til godkjente mål for krigshandlinger. Nåværende leder for Norsk Journalistlag Thomas Spence sier til Ny Tid at så vidt han kan bringe på den rene, tok ikke journalistlaget stilling til angrepet da det inntraff. Han anser selv bombingen som et uomtvistelig angrep mot informasjonsog pressefriheten. «Mediene har et særlig, upartisk ansvar for å formidle sannheten om krigens konsekvenser,» understreker Spence. «De krever å ikke bli involvert i eller utsatt for partenes krigshandlinger.» Norske myndigheter så annerledes på det den gang. Like etter angrepet uttrykte daværende utenriksminister Knut Vollebæk ingen motforestillinger. «Propaganda er viktig i enhver krig,» slo han fast, «og Slobodan Milosevic har vært svært dyktig.» Massedrap av medieansatte kan med andre ord rettferdiggjøres all den tid de produserer stoff på vegne av en dyktig propagandist. Sitatet stammer for øvrig fra et intervju Vollebæk som tjente som formann for OSSE under konflikten ga til CNN, en nyhetsformidler ikke alle vil anse som uhildet og nøytral i væpnete konflikter hvor USA er involvert. Livet til en journalist blir verdiløst hvis det viser seg at drap er den billigste måten å forhindre ytringsfrihet på. Matic, som selv er offer for RTS' propaganda, har vondt for å svelge NATOs resonnement. Han understreker at angrepet ble utnyttet av Milosevics propagandaapparat. Troverdige rapporter antyder at regimet skal ha latt ansatte bli værende i bygningen selv om de visste at et angrep var underveis, nettopp for å score propagandapoeng. Likevel fordømmer Matic bombingen av prinsipielle årsaker. «Hvis vi godkjenner denne rettferdiggjøringen, åpner vi for bombing av nesten halve verdens medier,» sier han. Thomas Spence påpeker at det finnes flere eksempler på denne typen angrep fra de siste årene, og nevner vestlig bombing av Al Jazeeras kontorer i Kabul og Bagdad, samt Israels angrep på arabiske og vestlige mediers kontorer under angrepet på Gaza i 2009, som eksempler. Siden NATOs rakett rammet RTS-bygningen, har over 1000 journalister og medieansatte blitt drept på post verden over. I 2014 ble 118 mennesker myrdet for å gjøre jobben sin. Hvor mange av dem som var ansatte i foretak som formidlet propaganda for ledere «som har vært svært dyktige», sier ikke tallene noe om. kan bli avlyttet, og ordlegger meg deretter. Det samme gjelder epost jeg anser epost som åpen post, og er forsiktig med hva jeg sender av informasjon,» forteller han. «Overvåking var mer arbeidskrevende før, da man hadde papirbrev å forholde seg til. Når det gjelder pc-bruk har jeg vent meg til at det er praktisk å ha en pc som aldri har vært i kontakt med internett. Når jeg lagrer tekst og opplysninger der, føler jeg meg sikrere på at det ikke blir lest. I dag er det vanskelig å avdekke elektronisk avlytting det krever en tekninsk kompetanse som de færreste av oss har,» sier Folkvord. Ble telefonavlyttet. Idrettssosiolog, profes- OVERVÅKNING Vi har i realiteten svært lite kontroll over den dingsen i livet som vet aller mest om oss. Harald Stanghelle. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix AV TORI AARSETH En åpenbar implikasjon av Aftenpostens avdekking av falske basestasjoner IMSI-fangere i nærheten av blant annet Stortinget, er at det ikke bare er politikeres kommunikasjon som fanges opp, men også kommunikasjonen til folk flest. Avsløringene har reist diskusjon om spionasje på de folkevalgte, men sannsynligvis er aktivister og tilfeldige folk som ferdes i området, mer sårbare enn politikerne på Stortinget. Politikere som jobber med statshemmeligheter skal bruke krypterte kanaler, og det er heller ikke noen hemmelighet at de oppholder seg på arbeidsstedet sitt Stortinget. Selv om bruken av IMSIfangere rundt Stortinget helt klart er en provokasjon, burde statshemmelighetene være trygge så lenge sikkerhetsrutiner blir fulgt. Hva med sikkerheten til folk flest? kontroll. Eidsvolls plass foran Stortinget er en av de mest brukte plassene for demonstrasjoner og markeringer for og imot ulike politiske saker. IMSI-fangere som befinner seg i området, kan registrere hvem som dukker opp på de forskjellige demonstrasjonene så fremt de har med seg mobiltelefonen. I tillegg kan de potensielt fange opp innholdet i telefonsamtaler, tekstmeldinger og datatrafikk fra mobiltelefonene i området. Det vi ikke vet, er hvem som står bak. PST har trukket funnene i tvil, til tross for at flere eksperter har vært veldig tydelige på at målingene Aftenposten har fått utført, sannsynligvis indikerer tilstedeværelsen av IMSI-fangere i Oslo sentrum. Det kan tyde på at de enten tilhører PST, eller at PST vil dekke over at de selv ikke har greid å avdekke de falske basestasjonene. Ifølge en rapport utarbeidet av norske myndigheter i samarbeid med teleoperatørene, står også fremmede makter bak en del av overvåkningen og det er liten eller ingen kontroll på hva som foregår. Det vil si at når det for eksempel er demonstrasjoner rettet mot et annet land i Oslo sentrum, er potensialet til stede for at dette landet kan finne ut hvem som møtte opp. Hva kan du så gjøre for å beskytte deg selv mot å bli registrert som deltaker i en Lite OVERVÅKNING... fortsetter fra forsiden CREATIVE COMMONS demonstrasjon? Eller for å beskytte kommunikasjonen din fra å bli fanget opp av falske basestasjoner? Det finnes ting man kan gjøre for å forsøke å forhindre at mobiltelefonen kobler seg til en falsk basestasjon, for eksempel å blokkere tilkobling til 2G-nettet men dersom du vil være helt sikker på at din tilstedeværelse i en demonstrasjon eller på et gitt sted til et gitt tidspunkt ikke fanges opp via mobiltelefonen din, bør du aller helst legge igjen mobilen hjemme. Hvis du kan leve med at eierne av de falske basestasjonene vet at du er i området, men vil beskytte innholdet i kommunikasjonen din, er mulighetene langt bedre. Mobilsikkerhet for aktivister. Mulighetene for å kryptere kommunikasjon mellom mobiltelefoner blir stadig bedre og vanligere. Apple har i flere år hatt kryptering innebygget for meldinger mellom to iphoner. For de som foretrekker løsninger med åpen kildekode for å forhindre at eieren av løsningen kan knekke krypteringen eller installere bakdører, er Open Whisper Systems en utvikler det er verdt å følge med på. Edward Snowden er blant ekspertene på datasikkerhet som anbefaler løsningene deres. Open Whisper Systems har nylig lansert appen Signal for iphone, som gjør at man kan ringe og sende tekstmeldinger kryptert med andre som har appen. Signal kommuniserer sømløst med Textsecure og RedPhone for Android, respektivt for sms og krypterte telefonsamtaler. Signal, Textsecure og RedPhone legger også til rette for utveksling av fingeravtrykk en metode for å verifisere at du snakker med den du tror du snakker med. En vanlig måte å angripe kryptert kommunikasjon på, er ved et såkalt mann-i-midten-angrep. I stedet for at du og en venn snakker sammen direkte, sender dere kommunikasjonen mellom dere via en tredjeperson som kan se og endre på meldingene. Den kommunikasjonen du tror du har kryptert til din venn, er i realiteten kryptert til tredjepersonen i midten, som så krypterer meldingen til din venn før den blir videresendt. For å unngå dette scenarioet, er det lurt å verifisere hverandres fingeravtrykk. For kommunikasjon på sms kan du og de du vil kommunisere sikkert med, sammenlikne fingeravtrykk ved å trykke «verifiser» på verktøylinjen i meldingen, og lese opp hverandres fingeravtrykk slik at dere er sikre på at fingeravtrykket er mottatt riktig på andre siden. Ved bruk av RedPhone og Signal til telefonsamtaler kommer det opp et kodeord på skjermen for hver nye samtale har dere samme kodeord, bør alt være i orden. I tillegg til å kryptere samtalene du har via mobilen, finnes det også muligheter for privat surfing på nettet via telefonen. Dersom du vil sørge for at ingen får vite hva du gjør i mobilens nettleser, kan du bruke Orbot og Orweb for Android eller Onion Browser for iphone. Disse appene bruker anonymitetsverktøyet Tor for å koble til internett, og gjør at trafikken din sendes kryptert mellom tre mellomledd slik at ingen kan koble din identitet med aktiviteten din på nettet. På Android kan du også sette opp innstillingene slik at flere apper bruker Tor for å koble seg på internett. Sjekk nettsidene til The Guardian Project for instruksjoner. Er du din verste fiende? Én ting er hva falske basestasjoner kan plukke opp av informasjon fra telefonen din, men i den kaotiske og uoversiktlige verdenen av apper for mobiltelefoner, er det fullt mulig at du gir bort dine innerste hemmeligheter helt gratis. Mobiltelefonen er antakelig den dingsen i livet som vet mest om deg. Ikke bare har den tilgang til de forskjellige brukerkontoene dine på sosiale medier, e-posttjenester og liknende den har også gps som følger med alle dine bevegelser, og den har oversikt over alle kontaktene dine og kommunikasjonen med dem. Mobilen din er i korte trekk en bærbar overvåkningsstasjon, komplett med innebygd mikrofon og kamera, som du også kan bruke til å ringe med. Hvem er det du gir kontroll over informasjonen som ligger på mobilen til? kriminalitetsbekjempende hjemler for overvåkning. «Jeg tilhører en generasjon som diskuterte Orwells 1984 før 1984. I dag kan vi konstantere at overvåkningssamfunnet har gått mye lenger og tatt former vi ikke kunne drømme om. Den mest tapte saken i norsk og internasjonal politikk er personvernet eller illusjonen om personvernet,» sier Lund. Stanghelle er enig med Lund i at dette er en irreversibel tendens. «Mye av dette løpet er nok kjørt, vi kommer aldri til å komme tilbake til den tiden da vi handlet med kontanter,» sier han. «Vi etterlater oss elektroniske spor hele døgnet, og dette er nok ikke noe som kommer til å snu. Men det betyr ikke at vi skal resignere og ikke være oppmerksomme. Vi må bare ikke gå rundt og ha noen illusjon om at denne utviklingen vil bremse,» mener Stanghelle. Den 13. desember fjor avslørte Aftenposten hemmelige, falske basestasjoner, såkalte IMSI-fangere, på flere strategiske steder i Oslo. De falske basestasjonene kan brukes til å overvåke og avlytte mobiltelefoner i nærheten. Like etter etter startet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) etterforskning etter straffelovens spionparagraf for å undersøke om det kunne dreie seg om ulovlig overvåkning til fordel for fremmede makter. I mai konkluderte de med at de ikke fant noe grunnlag for at det var falske basestasjoner det var snakk om. Men Harald Stanghelle tviler på at siste ord i saken er sagt. «Jeg konkluderer med at det i denne saken er eksperter som er sterkt uenige med hverandre, og jeg tror ikke at saken er over. Men jeg er heller ikke sikker på om vi noen gang kommer til å komme til bunns i denne saken. Jeg må også si at jeg er ganske overrasket over hvor bastante PST har valgt å være i dette tilfellet,» sier Stanghelle. Mulighetene for å kryptere kommunikasjon mellom mobiltelefoner blir stadig bedre og mer vanlig. Journalisten Slavko Curuvija ble drept i 1999. Kostbar overgang til markedsøkonomi. Dagens serbiske mediebilde er preget av sensasjonalisme, tabloidisering og rå kommersialisme. Gravende, selvstendig kvalitetsjournalistikk er mangelvare. Veran Matic legger ansvaret på overgangen fra kvasikommunistisk diktatur til markedskapitalisme. «Vi mestret utfordringene Milosevics regime bød på, men ikke utfordringene demokratiet brakte,» sier han. «Det inkluderer det ville markedet som øyeblikkelig ble etablert som system.» I løpet av overgangen ble ikke medienes betydning for utviklingen av demokratiet vektlagt. Dette førte til at pressen ble overlatt til markedskreftene uten tanke på den fjerde statsmakts sentrale rolle i et velfungerende demokratisk samfunn. I dag finnes det knapt noe som kan kalles en kvalitetsavis i Serbia det er ikke penger å tjene på noe slikt. På tv vises en uendelig strøm av talentkonkurranser, tyrkiske såpeoperaer og musikkvideoer. Debattprogrammer er ofte enten overfladiske eller klart partiske. Matic som altså selv er administrerende redaktør for et av landets største medieselskaper karakteriserer dagens serbiske medier som svake, og først og fremst fokusert på kampen for å overleve økonomisk. Lavtlønnet yrke. Sønnen og datteren til den drepte journalisten Slavko Curuvija har opprettet en stiftelse, oppkalt etter faren, som har som formål å heve kvaliteten på serbisk journalistikk. Med bistand fra flere internasjonale organisasjoner, deriblant Danmarks ambassade i Beograd, tilbyr de kurs, stipender og teknisk støtte til unge serbiske journalister. Daglig leder Ilir Gashi forteller Ny Tid at en viktig årsak Veran Maric leder kommisjonen som etterforsker journalistdrap i Serbia. Foto: SEEMO Thomas Spence, leder i Norsk Journalistlag. Foto: NJ/Morten Brakestad til mangelen på kritisk, selvstendig journalistikk er at eiere gjerne bruker medieselskaper som talerør for å fremme egen dagsorden. Ifølge et graverende rykte skal for eksempel eieren av Serbias største kabel-tv-selskap ha unnsluppet et betydelig skattekrav i bytte mot positiv dekning av regjeringspartiet på selskapets mange kanaler. Landets politiske elite kan også bruke «myk sensur» for eksempel innskrenking av reklamebudsjetter, eller å nekte tilgang til intervjuer som manipulasjonsmiddel. For å holde journalister i tøylene trengs som regel hverken trusler eller vold. «Journalist er et lavtlønnet yrke i Serbia,» forklarer Gashi. «Jobbsikkerheten er også fraværende. Medieansatte jobber på løsarbeiderbasis noe som selvsagt gjør dem enklere å kontrollere.» Slik situasjonen er fremstår det ikke som rasjonelt å risikere å få sparken ved å produsere kritisk, selvstendig journalistikk, konkluderer Gashi. Skulle noen finne på å utfordre landets maktelite gjennom media, kan det straffe seg. Veran Matic har hatt døgnkontinuerlig politivakt siden B92 offentliggjorde korrupsjonsanklager på tv-programmet Insajder i 2009. Så sent som i forrige uke mottok programlederen for Insajder en dødstrussel via Facebook-siden til Slavko Curuvija-stiftelsen. som nummer 65, Bosnia-Hercegovina som nummer 66, Montenegro som nummer 114 og Makedonia som nummer 123. Kosovo og Albania er rangert som henholdsvis nummer 80 og 85. Gamle løgner får bestå. En uinformert velgerskare er demokratiets største trussel. Kanskje mest bekymringsverdig er det at tilstanden synes å være enda verre på resten av Vest-Balkan. Mens Serbia er rangert som land nummer 54 i verden på Reporters Without Borders sin årlige oversikt over pressefrihet, dukker Kroatia opp Dagens serbiske mediebilde er preget av sensasjonalisme, tabloidisering og rå kommersialisme. At en selvstendig presse ikke har vokst frem i takt med demokratisering i disse landene, kan få alvorlige konsekvenser. Ilir Gashi mener at en svak mediesektor i Serbia har ført til at mange av diktaturets løgner aldri har blitt utfordret. Han nevner et konkret eksempel: Den dag i dag er det allment akseptert i Serbia at NATOs bombeaksjon i 1999 hadde kodenavnet «Angel of Mercy», et fabrikat som stammer fra Milosevics propaganda. Kanskje en banal detalj, men like fullt en dyster indikasjon på hvordan gamle løgner har befestet seg blant menigmann. Det er ingen grunn til å tro at det står noe bedre til i nabolandene, der løgn, mediemanipulasjon og propaganda også ble brukt til å piske opp hat og mane til krig på 90-tallet. Kanskje ting hadde stilt seg annerledes i dag hvis Vesten hadde svart på propaganda fra alle sider i konflikten med balansert, velinformert, faktabasert journalistikk i stedet for rakettangrep. Jensen er frilansjournalist. johanjensenjournalist@gmail.com. På lista over de mest populære appene i Norge er de fleste plassene i teten tatt opp av store firmaer som er lette å identifisere, og som vi sannsynligvis har stolt på hva gjelder privat informasjon fra før av: Facebook, Instagram, Finn og NRK, blant andre. Inne på topplista finner vi også apper det er noe vanskeligere å finne ut hvem som står bak, eller som kommer fra et langt mindre kjent firma. Mange av de store og etablerte firmaene har i løpet av de siste årene blitt langt flinkere til å begrense hvilke tillatelser appen ber om når du installerer den, selv om mange apper fremdeles ber om tillatelser som kan være svært inngripende i personvernet, uten at tillatelsen ser ut til å ha noe klart bruksområde. Hva når ukjente firmaer ber om svært inngripende tillatelser? Hvem står bak appen? Et par apper inne på topplista hos Google Play kan tjene som eksempel. Nummer 15 på lista over gratisapper er 360 Mobile Security fra det kinesiske selskapet Qihoo. Appen beskytter mot virus og kan brukes til å optimalisere ytelsen til telefonen ved å renske opp i filstrukturen. For å gjøre dette ber den om nærmest full tilgang til alle områder på mobilen, blant annet tilgang til sensitive data som ligger lagret på telefonen, og tilgang til å ringe og ta bilder. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på at appen gjør det den sier at den gjør, selv om Qihoo har blitt beskyldt for å jukse med tall og anmeldelser, og derfor har vært utestengt fra Apples Appstore ved flere anledninger. Spørsmålet er vel heller om man er komfortabel med å gi så inngripende tillatelser til et firma basert i et land hvor det vil være svært vanskelig å håndheve norske standarder for personvern. Et annet eksempel er Emoji Keyboard Dev, som har mange populære Emojitastaturer. Slike tastaturer har i utgangspunktet mulighet til å registrere alt du skriver på telefonen søk, meldinger, dine egne kladder og selvsagt passord og koder du bruker til å logge inn ulike steder. Med full nettverkstilgang kan appen Erling Folkvord. Foto: Heiko Junge / Scanpix Tar forholdsregler. Politiker i partiet Rødt og mangeårig leder for Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO), Erling Folkvord, er på sin side ikke overasket over utfallet av saken med basestasjonene. «Jeg er ikke overrasket over at PST henla saken. Hva skulle de gjøre? De har jo også en arbeidsgiver. Jeg ser det swom ganske selvsagt at stater som Israel, Russland, USA og andre driver overvåkning som en del av den vanlige etterretningsvirksomheten, som jo for en stor del er lovlig,» sier Folkvord. «Dette er stater som alle har egeninteresse av å forstå og være ajour med kommunikasjon og samhandling mellom politikere på ulike nivåer i Norge,» sier han. Selv er Folkvord oppmerksom på det økende omfanget av overvåking i Norge, og tar sine forholdsregler. «I en telefonsamtale tar jeg alltid utgangspunkt i at samtalen også sende alt du skriver tilbake til utvikleren. Emoji Keyboard Pro, som er blant de 100 mest populære appene i Norge, viser til en anonym gmail.com-adresse og et blogginnlegg på japansk blogspot med en veldig kort og lite troverdig personvernerklæring. Beskrivelsen inneholder også en lenke til Facebooksiden til Kika Keyboard, et kinesisk firma som har egne tastaturer på Google Play. Hva forbindelsen mellom de to utviklerne er, er usikkert. Det er i hvert fall ikke mulig å se hvem som står bak Emoji Keyboard Dev helt uten videre. Ta bevisste valg. Både det kaotiske app-markedet og tilstedeværelsen av falske basestasjoner gjør at vi i realiteten har svært lite kontroll over den dingsen i livet som vet aller mest om oss. Er det sor og samfunnsdebattant Gerd von der Lippe forteller Ny Tid at hun selv har hatt opplevelser hun mener kan tyde på overvåking. «Jeg har erfaring med overvåkning fra før denne typen elektronisk overvåkning av en aktuell sak, på 1970-tallet. Jeg har aldri vært aktiv i noe politisk parti, men har alltid vært aktiv på venstresiden og i feministbevegelsen. Det begynte med at jeg løp ulovlig i Holmenkollstafetten, som den gang bare var for menn. Arrangørene må ha trodd at jeg var fra AKP, fordi det var AKP-ere som gjorde denslags,» forteller von der Lippe. «Avlyttingen jeg opplevde, var i forbindelse med en telefonsamtale. Telefonen ringte, og kjæresten min tok den Gerd von der Lippe. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix for å gi den til meg. Da hørte jeg min egen stemme fra en tidligere telefonsamtale. Det var veldig ubehagelig,» sier hun. «Telefonen ringte, og kjæresten min tok den for å gi den til meg. Da hørte jeg min egen stemme fra en tidligere telefonsamtale.» Det ble med den ene opplevelsen. Men i april i år dukket temaet opp igjen for idrettssosiologen. Denne gangen var det i forbindelse med en reise til Israel og Vestbredden. «Jeg har ikke tenkt særlig over det før jeg skulle reise til Israel og Vestbredden i år. Den 17. april, dagen før avreise, tok jeg en rekke telefoner for å informere folk om at jeg ikke kom til å ringe mens jeg var borte fordi det var for dyrt. Med alle samtalene jeg tok, varte det tre sekunder før jeg ble koblet til den jeg skulle snakke med,» forteller hun. «Det samme opplevde jeg mens jeg var i Israel og Palestina, men jeg avfeide det først med at det var noe galt med telefonen min. Det var ikke før jeg leste Truls Lies leder i Ny Tid der han fortalte at han etter å ha tatt over redaktørjobben hadde opplevd det samme at jeg satte det i forbindelse med eventuell overvåkning,» forteller von der Lippe. «Hva tenker du om omfanget av overvåking i Norge er nordmenn naive når det gjelder dette temaet?» «Vi vet at overvåking i Norge ikke stopper med Lund-kommisjonen, og at Norge har samarbeid med stater som Israel og USA. Personlig gjør jeg lite for å beskytte meg mot elektronisk overvåking. Det dukker opp flere og flere spørsmål som jeg ikke hadde stilt dersom jeg ikke selv hadde opplevd å bli overvåket. Det er ekstremt viktig at vi fortsetter å stille spørsmål når det gjelder overvåkning. Stiller vi det mange nok av dem, kan vi kanskje komme nærmere svar om et utrolig viktig tema,» avslutter von der Lippe. carima@nytid.no så sannsynlig at appene bruker tillatelsene sine på kritikkverdige måter, eller at de falske basestasjonene brukes til å registrere og fange opp kommunikasjonen til folk flest? Svaret for hvert enkelt tilfelle er at det vet vi stort sett ikke, men det vil være naivt å tro at svaret alltid er nei. Mange antar nok det beste for å slippe å tenke på hva konsekvensene kan være hvis det verste slår til ute av syne, ute av sinn. Det er ikke nødvendigvis en god måte å møte problemet på. Hvilken sjanser man ønsker å ta, må være opp til hver enkelt, men det går an å håpe på at Aftenpostens avsløringer fører til større bevissthet rundt mobilsikkerhet, også for folk flest. Aarseth er frilansskribent og fast bidragsyter i Ny Tid. aarseth@gmail.com.

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 9 8 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AKTUELT INTERNASJONALT Store områder uberørt skog i urfolksterritorier vil legges under vann, og 20 000 mennesker tvinges til å forlate hjemmene sine. Det omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte er dessuten under korrupsjonsetterforskning men kampen mot kraftverket regnes likevel som tapt. MILJØ, BRASIL AV RUNA HESTMANN, RIO DE JANEIRO I fjor på denne tiden betalte jeg 85 brasilianske reais i strøm i måneden, om lag 215 norske kroner. Regningen som kom i posten i går, er på 138 reais: en økning på nesten 40 prosent det siste året. Det har regnet for lite i Brasil, og for et land som produserer over 60 prosent av strømmen sin med vannkraft, er dette alvorlig. Dypt inne i Amazonas skulle verdens tredje største vannkraftverk ha stått ferdig i disse dager. Det gjør det ikke. Forbrukerne er likevel ikke alene om regningen, og den massive kritikken mot kraftverket Belo Monte i delstaten Pará er i seg selv ingen nyhet. Indianerhøvdingen Raoni Metukire Kaiapó, filmregissør James Cameron og skuespillere som Sigourney Weaver og Arnold Schwarzenegger er blant de mest profilerte motstanderne av kraftverket. Etterforskning. At store infrastrukturprosjekter i Brasil blir forsinket, er heller ikke for noen nyhet å regne. Men at påtalemyndighetene nå har bestemt seg for å innlede etterforskning av kraftprosjektet, har fått store overskrifter i brasilianske aviser de siste ukene. Bak Belo Monte-prosjektet står flere av de samme entreprenørselskapene som er involvert i korrupsjonsskandalen som har rammet oljeselskapet Petrobras så knallhardt det siste året. Korrupsjonsetterforskningen har avdekket at toppsjefene i en rekke av Brasils største entreprenørselskaper betalte store summer under bordet for å sikre seg kontrakter med den statlige oljegiganten. Nå mistenker myndighetene at selskapene kan ha gjort det samme i kampen om kontrakten for å bygge Belo Monte-kraftverket. Prosjektet skulle ha kostet 19 milliarder brasilianske reais. I dag er prislappen oppe i 33 milliarder, ifølge den brasilianske riksrevisjonen TCU. Det er 74 prosent høyere enn opprinnelig prislapp. Entreprenørselskapene Andrade Gutierrez, Odebrecht, Camargo Corrêa, Queiroz Galvão og OAS er en del av konsortiet som bygger Belo Monte. De samme etterforskes for korrupsjon i sine forretninger med Petrobras, og i politiavhør har det kommet frem at liknende korrupsjonsopplegg finnes i flere deler av den brasilianske kraftsektoren. Tidligere energiminister Edison Lobao og tidligere planleggingsminister Miriam Belchior står også på listen over mistenkte under politietterforskning. Vannkraft-bonanza. Korrupsjon er man selvsagt imot, selv om strømregningen ser ut til å oppta den jevne brasilianer langt mer. Dessuten høres det både imponerende og flott ut at Brasil snart ferdigstiller verdens tredje største vannkraftverk. Bare «Three Gorges» i Kina og Itaipu-anlegget på grensen mellom Brasil og Paraguay er større. Kapasiteten til Belo Monte-anlegget blir på 11 233 MW strøm. Norges største vannkraftverk, Tonstad kraftverk i Sirdal i Vest-Agder, produserer til sammenlikning 960 MW. Vannkraft er dessuten ren energi akkurat det både Brasil og verden trenger mer av. Selv om den totale kapasiteten ved Belo Monte altså er på imponerende 11 233 MW, vil imidlertid gjennomsnittlig kapasitetsutnyttelse ligge atskillig lavere på bare rundt 4600 MW, 40 prosent av total kapasitet. I tørketiden kan produksjonen komme til å synke ned i under 1000 MW i måneden. Det er for lite når konsekvensene for regionen blir så store, mener kritikerne. 668 kvadratkilometer land vil bli lagt under vann når Xingu-elva demmes opp. 400 kvadratkilometer av dette er uberørt skog i urfolksterritorier. Både lokalbefolkning og urfolk har blitt fullstending overkjørt, og fagre løfter om sosiale forbedringer i lokalsamfunnet har ikke blitt overholdt. 20 000 mennesker i regionen tvinges til å forlate sine hjem. Korrupsjonsmistankene har dessuten gitt Belo Monte-motstanderne vann på mølla. Høvding Raoni, som kanskje er verdens mest berømte indianer, med den karakteristiske plata i underleppa, har kjempet mot Belo Monte-prosjektet siden 1980-tallet. Da jeg traff ham for et par år siden, kalte han kampen mot Belo Monte for det brasilianske urfolks aller viktigste kamp i dag. James Cameron kalte Belo Monte et dinosaurprosjekt, basert på løsninger fra fortiden. Høvding Raoni driver underskriftskampanje på sin nettside og har snart samlet inn 500 000 underskrifter mot prosjektet. Over 400 nye demninger er planlagt bygget i Amazonas-regionen. Hvis disse planene blir gjennomført, kan det føre til en katastrofe for regnskogen, mener Regnskogfondet. De bruker uttrykk som «vannkraft-bonanza» om utviklingen. I slutten av juni lanserte organisasjonen Instituto Socioambiental (ISA) en rapport om prosjektet, der ISA argumenterer for at selskapet Norte Energia ikke må få driftstillatelse. Organisasjonen har i flere år jobbet tett både med norsk UD og med Regnskogfondet. Knusende. Ifølge Leticia Leite i ISA har både Norte Energia og føderale myndigheter tatt altfor lett på tiltakspakken som ble vedtatt i 2010, med det formål å gjøre prosjektet mer spiselig for motstanderne. Den gangen manglet det nemlig ikke på løfter. I byen Altamira skulle det bygges både sykehus og helsestasjoner, offentlig vann- og kloakkanlegg og nye skoler. Altamira skulle bli et tryggere og bedre sted å leve. Ifølge ISAs rapport har det blitt bygget nye sykehus i regionen, men det nye sykehuset i Altamira har ennå ikke åpnet dørene, og ved mindre enheter er kapasiteten sprengt. På grunn av tilstrømningen av arbeidere og deres familier til regionen 75 000 mennesker i henhold til anslag ISA bruker har ikke grunnskolene kapasitet til å ta imot alle de nye elevene. Renseanlegg for husholdningskloakk har blitt bygget, men husstandene er fortsatt ikke koblet til avløpsnettet, og anleggene har derfor ingen kloakk å rense. Både lokalbefolkning og urfolk har blitt fullstending overkjørt, og fagre løfter om sosiale forbedringer i lokalsamfunnet har ikke blitt overholdt. Rapporten viser også at illegal tømmerhugst i regionen har økt, og det samme gjelder presset på urfolksreservater og verneområder. Andelen feilernærte urfolksbarn økte med 127 prosent fra 2010 til 2012. Strømmen fra Belo Monte er likevel sårt tiltrengt hvis man tar strømregningen min i betraktning og den kostbare strømmen har sammen med dyrere løk blitt det store samtaleemnet i køen på supermarkedet. Men virkeligheten er mer komplisert enn som så, og vannmangel har også rammet befolkningen de siste to årene, særlig i São Paulo. Det kom 52 prosent mindre regn i Sørøst-Brasil i februar i år i sammenliknet med gjennomsnittlig nedbørsmengde i et normalår. Det kritiske nivået i drikkevannsreservoaret Cantareiras, som forsyner millionbyen São Paulo, er en annen sak som følges tett i brasilianske medier. 3,9 prosent var bunnoteringen i januar. Nå er det oppe i 15 prosent. Cantareira-reservoaret forsyner 5,6 millioner mennesker med vann. I Vila Dima i São Paulo har husstandene vann bare fem timer om dagen. Resten av døgnet er kranene tørre. Situasjonen er alvorlig også i Rio de Janeiro, selv om det ikke har vært nødvendig å innføre rasjonering av vann her. Avskoging gir mindre regn. Vi er mange som beklager oss. Men kritikere som Raoni har strengt tatt litt mer tungtveiende argumenter å slå i bordet med. Når jeg beklager meg over en hundrings, snakker han om brudd på menneskerettighetene og om hvordan urfolk i Pará ikke ble tatt med på råd, selv om både den brasilianske grunnloven og FNs konvensjon om urfolk gir dem denne rettigheten. Kampen mot Belo Monte må likevel regnes som tapt, og det kan bety billigere strøm. Jeg føler likevel ikke for å feire. Det føles smålig å klage. Hjemmet mitt legges tross alt ikke under vann, og det er ingen som tvinger meg til å flytte. Dessuten er det slik at regnet som faller i Sørøst-Brasil, kommer fra Amazonasregionen. På skolen lærte vi at fuktigheten fra regnskogen fordamper og blir til regn. Avskogingen av landets grønne lunger gir mindre nedbør i de tettere befolkede områder lenger sør, mindre vann i drikkevannsreservoarene, og mindre vannføring i kraftverk som produserer sårt tiltrengt strøm. Hvem er det egentlig som sitter med svarteper? Hestmann er fast bidragsyter i Ny Tid. xx epost Mens vi venter på Belo Monte Indianerhøvding Raoni mener at kampen mot Belo Monte er den aller viktigste kampen for brasilianske urfolk i dag. FOTO: AFP PHOTO/EVARISTO SA VERDEN OM NORGE Styrker samarbeidet med Russland USA. Statoil ønsker å styrke båndene med det russiske oljeselskapet OAO Rosenef, på tross av at sanksjoner mot landet hindrer den norske oljeprodusenten i å få ressurser fra sin nabo i øst. Statoil har startet en prosess for å sikre riggkapasitet til å bore to brønner i Okhotyskhavet neste år, og vil i løpet av vintermånedene kjøre testproduksjoner på North Komsomolskoye-feltet i Vest-Sibir, sier Lars Christian Bacher, som er visepresident i avdeling for internasjonal utvikling og produksjon i Statoil. «Vi ønsker å utvikle vårt forhold til Rosneft, men vi kommer til å gjøre det innenfor rammene som er satt for sanksjonene,» sa Bacher i et intervju. Både Statoil og andre selskaper, som Exxon Moobil og Royal Dutch Shell, styrker nå sine forretninger med partnere i Russland, til tross for en stadig voksende liste over sanksjoner fra USA og Europa på bakgrunn av Russlands rolle i konflikten med Ukraina. Restriksjonene setter begrensninger for vestlige selskapers deltakelse i Russlands arktiske områder, skriver avisen Alaska Dispatch News. Viderefører boikott Ukraina. Den 6. august utvider Russland sin embargo på import av mat fra USA, til land som er medlemmer i EU, Canada, Norge og Australia. Avtalen vil gjelde et år frem til den 5. august 2016, skriver avisen Kyeiv post. Lav våpenbruk i Norge England. I fjor brukte politiet i Norge våpen ved to anledninger, og ingen ble skadet. Det viser en ny statistikk om våpenbruk hos norsk politi. Norske politibetjenter skal ha trukket våpen 42 ganger i 2014, noe som er det laveste antall ganger de siste tolv årene. Bare to mennesker skal ha blitt skutt og drept av politiet de siste tolv årene. De fleste norske politifolk er ubevæpnet, og bærer kun våpen under spesielle omstendigheter. Dette har landet til felles med Irland, Storbritannia og Island. I USA, hvor politifolk alltid er bevæpnet, har 547 mennesker blitt drept av politiet i første halvdel av 2015. 503 av disse ble skutt. Hos britisk politi ser man en nesten like lav bruk av våpen som i Norge. Én person ble skutt av britisk politi i 2014. I løpet av de første 24 dagene i 2015 skjøt og drepte amerikansk politi 59 mennesker. Dette er flere mennesker enn politiet i England og Wales har drept de siste 24 årene. Selv når man tar ulikhetene i folketall med i betraktningen, er amerikanske borgere rundt 100 ganger mer utsatt for å bli skutt av politiet enn britiske borgere er, skriver avisen The Independent. Felt av video USA. En Wall Street-finansmann som under en skilsmisse hevdet at kona «lurte ham» inn i ekteskapet, ble felt etter at en video som viste ham tale til sin kone på hennes fødselsdag, dukket opp under rettssaken. Boliginvestoren Paul Perkins (61) er nå dømt til å betale sin forhenværende kone, den norske skjønnhetsdronningen Vibeke Steineger (67), seks millioner dollar. I tillegg må han ut med et månedlig bidrag på 6500 dollar. Gjennom hele rettssaken, som har pågått siden 2012, har Perkins hevdet at den norske kvinnen var en «manipulator» som ikke utgjorde noe mer enn en glorifisert dagmamma. Dommer Louis Crespo avviste imidlertid argumentet hans etter at ekskonas advokater avdekket en fødselsdagsvideo der Perkins omtaler henne som «sitt livs kjærlighet» gjennom 20 år. Paret skal til sammen ha hatt en formue på 13 millioner dollar, inkludert en leilighet i den fasjonable Park Avenue, orginale Picasso- og Matisse-malerier samt et ukjent antall antikviteter, skriver New York Post. Under rettssaken forsøkte Perkins å degradere Steinegers rolle i ekteskapet, blant annet ved å hevde at hun på ingen måte hadde bidratt til hans forretninger eller suksess. Han hevdet at alt hun noensinne hadde gjort, var å passe barna deres. Steineger la på sin side frem bevis på at Perkins i løpet av to år hadde tilbrakt 50 timer på golfklubben «Sleepy Hollow Country Club», for å underbygge sin påstand om at Perkins var en fraværende ektemann. Men nøkkelen til Steinegers seier var altså videoopptaket fra 2007, hvor Perkins omtaler henne som «en sjarmerende, myk og varm person som kunne fange et rom». Dermed konkluderte dommer Crespo med at Steineger hadde betydd mer for Perkins enn hva han ville vedkjenne under sin forklaring, skriver avisen Daily Mail. CTC ØKONOMI... fortsetter fra forsiden ker, har imidlertid ikke den greske lokalbanken penger. Derfor må den først låne penger fra den greske sentralbanken. Den greske sentralbanken har heller ikke penger, og låner penger fra «eurosystemet», altså nasjonale sentralbanker i dette tilfellet Bundesbank. Med andre ord er det tyske skattebetalere som finansierer grekerens bilkjøp, slik at tysk eksportindustri og tysk vekst i økonomien opprettholdes. Dette er forklaringen på hvorfor Merkel & co ikke ønsker en Grexit spesielt med tanke på mulige ringvirkninger en Grexit kan få for andre svake land i eurosonen. Når Hellas ikke har likviditet til å betale for import på grunn av kapitalflukt, lånes disse midlene til den greske sentralbanken fra Bundesbank. Slik skapes det kreditt med Hellas som debitor og Tyskland som kreditor. Oppgjørssystemet T2 benyttes for å utstede kreditt bakveien og i strid med regelverket, og blir forsøkt holdt skjult for EU og skattebetalerne. Risikerer spredning. Problemet for Merkel og EU er at denne eksportubalansen gjelder store deler av eurosonen. Gjennom Target 2-systemet har Tyskland, Luxembourg og Finland lånt ut 650 milliarder euro. Utestående beløp er høyere totalt cirka 709 milliarder euro. Det er viktig å forstå at Hellas isolert sett ikke er noe problem. Den offisielle gjelden Hellas har til Tyskland, er 90 milliarder euro. Tyskland kan leve med å avskrive dette beløpet men det er ikke sikkert de andre kreditorene kan håndtere dette. Gjennom tyske Bundesbank har Tyskland i realiteten påtatt seg ansvaret for store deler av den økende finansierings- og gjeldseksponeringen overfor Hellas og andre svake økonomier. Det er når Target 2- lånene må avskrives, det blir smertefullt og pinlig. Det blir det fordi troikaen spesielt Merkel får et forklaringsproblem overfor det tyske folk, som gjennom økte skatter og avgifter må dekke tapet på misligholdte fordringer et stort flertall av tyskerne ikke visste at de hadde. Tysklands bruttonasjonalprodukt er cirka 2,9 billioner euro. 46 prosent av dette beløpet representerer eksportindustrien, hvorav om lag 63 prosent (840 milliarder euro) eksporteres til eurosonen. Tysklands andel av Target 2-forpliktelsene er i realiteten cirka 531 milliarder euro, hvilket tilsvarer i overkant av 60 prosent av Tysklands eksportindustri. Hvis Hellas faller, risiker Tyskland at det sprer seg til Spania, Italia og de andre mottakerne av Target 2-lånene. Da pulveriseres tysk eksportindustri, og med den, drømmen om eurosonen og et føderalt Europa styrt av Tyskland og de sterkeste nasjonene gjennom «politbyrået» i Brussel. Det kan se ut som om uviljen til å ettergi gjeld til Hellas er et resultat av et overordnet mål om å frata svake land suverenitet, og samle all makt i Brussel. Europas skitne hemmelighet. Bakgrunnen for Target 2-lånene er den uheldige eller skjeve virkningen av Den økonomiske monetære union (ØMU), fordi en felles valuta, euroen, gjør det umulig å eksportere varer og tjenester til en riktig og umanipulert pris. Hvert land har ulik produktivitet, men er bundet til samme valuta. Enkelt sagt favoriserer en felles valuta de sterke økonomiene, og straffer de svake. Basert på westernfilmen The good, the bad and the ugly har følgende funnet sted i Europa: «The not so good» representerer fortiden. Redningspakker i 2010 og 2012 reddet det greske og internasjonale bankvesenet, men førte Hellas inn i enda dypere gjeld. Den europeiske sentralbanken (ESB) samt Merkel & co brukte EUs skattebetalere, inkludert greske, til å redde bankene, EU, euroen og sitt eget politiske liv. «The bad» representerer nåtiden. Nye 50 milliarder euro i lån skal holde liv i et allerede bankerott og utarmet Hellas, alt for å beskytte de sterke landene, og spesielt Tysklands eksportindustri. Med andre ord gjentar man øvelsen fra 2010 og 2012. Banker og finansforetak, blant annet store utenlandske «hedgefond» som har investert store beløp i greske statsobligasjoner, reddes på bekostning av det greske folk og europeiske skattebetalere. «The ugly» representerer fremtiden. Euroen har skapt store ubalanser mellom de rike og fattige landene i eurosonen, og enorme beløp er flyttet fra nord til syd for a demme opp for en stadig forverret konkurransekraft i de fattige landene. For å opprettholde misforholdet i konkurransekraft og beskytte egen eksport, låner de sterke økonomiene Tyskland i særdeleshet stadig mer penger gjennom target 2-systemet til Hellas, Spania, Portugal. Target 2-lånene erstatter i det vesentligste kapitalflukten fra disse landene, slik at bankene ikke går konkurs. Slik forgjeldes først de svake landene, mens regningen til slutt sendes videre til Europas særdeleshet tyske skattebetalere. Derfor er det økende arbeidsledighet, spesielt blant unge, mangel på mat og livsviktige medisiner og helsetilbud for en stadig større del av Europas befolkning. Problemet med felles valuta. I en tidligere artikkel i Ny Tid om ukontrollerbar gjeld (Ny Tid nr. 24, juli 2015) skriver jeg at nær sagt alle industrialiserte land har uhåndterlige gjeldsnivåer, og at dette skyldes det avsindige Fractional Reserve Lendingsystemet: Sentralbanker trykker stadig mer papirpenger, som er det samme som gjeld, for å holde verdensøkonomien i gang som med kunstig åndedrett. Enkel matematikk viser at velferd bygget med skatter, avgifter og gjeld ikke er bærekraftig, og at går mot en økonomisk kollaps. Det grunnleggende problemet med en felles valuta er at landene må ha samme produktivitet, altså samme konkurranseevne, for at det skal fungere. Eksempelvis har Hellas og Tyskland samme valuta, men produktiviteten er 70 prosent høyere i Tyskland enn i Hellas. Hellas kan forsøke å utligne dette ved en intern devaluering, altdå kostnadskutt som leder til høyere produktivitet, men som er meget smertefullt. Hellas kan heller ikke foreta en ekstern devaluering så lenge landet har euro som valuta. Det som skjer i Hellas, representerer bare symptomene på et verdensomspennende gjeldsproblem, samt svakhetene ved en felles valutaunion, ØMU. Roten til ondet i eurosonen er euroen selv. Fatalt fredsprosjekt? Kongstanken bak EU og ØMU har fra starten blitt betegnet som et fredsprosjekt. Ved å integrere alle Europas nasjoner tettere sammen politisk, sosialt og økonomisk er tanken at vi kan unngå en ny storkrig med utspring i Europa. Det som skjer i Hellas, og som står for tur i hele eurosonen, er i realiteten en avvikling av frie, selvstendige nasjoner. Slik vi er vitne til i Hellas skjer dette ved at budsjett-, finans- og pengepolitikken styres fra sentralmakten i Brussel. Den enkle og utspekulerte måten å oppnå dette målet på, er å låne fattige land penger til å bygge velferd gjennom et offentlig og privat forbruk de ikke har råd til og dermed forgjelde befolkninger og land slik at de til slutt må oppgi sin suverenitet og underkaste seg sentralmakten i EU. Troikaen har utstedt billig kreditt i årevis. Gjelden formidles via banksystemet og finansforetakene, såsom Goldman Sachs, og når misligholdet er en realitet, ender gjelden opp hos ESB som lemper hele regningen over på nåværende og fremtidige generasjoner av Europas befolkning. På denne måten kan bankene og private finansforetak investere og tjene store beløp risikofritt, vel vitende om at den politiske makteliten i Europa redder dem ved å sende misligholdet videre til nåværende og fremtidige generasjoner av europeiske skattebetalere. Når EU, ESB og Det internasjonale pengefondet (IMF) ikke går med på å redusere gjelden til Hellas, er det fordi troikaen ønsker å etablere to viktige forutsetninger: En privat banks utlån til en stat er ikke lenger bankens risiko, men ESB sin risiko. Beviset for dette er at det er de private bankene og finansforetakene amerikanske og europeiske «hedgefonds» som ble reddet i 2010 og 2012, ikke den greske befolkningen. Selve målet er å forgjelde et lands befolkning så mye at dens eksistens blir avhengig av dens kreditorer. Politikernes ansvar. Det er imidlertid begrenset hva en privat kreditor som hedgefond kan forlange av et debitorland. Med politikernes medvirkning nøyer de seg med å tjene grovt på handlene. ESB, derimot, kan gjøre noe private banker og finansforetak ikke kan, nemlig tvinge den skyldige staten til å gjennomføre alle de sosiale, økonomiske og politiske reformene ESB sammen med makteliten i Brussel finner det for godt å forlange. Det antydes i hvert fall av det skjedd i Hellas, som for alle praktiske formål ikke lenger er en selvstendig nasjon. Hele intensjonen bak dette er at privateide finansforetak i samspill med makteliten i Europa kan plyndre den ene selvstendige nasjonen etter den andre inntil de har tømt kassa, avviklet demokrati og selvstyre og innført et United Federation of Europe med sete i Brussel. Om ikke det er nok, har politikerne mage til å skylde på det «frie markedet» når de ønsker å unngå ansvar for eget verk. Sannheten er at i et mer eller mindre fritt bankmarked vil en banks ekspansive kredittgivning umiddelbart føre til en opphopning av gjeld hos konkurrerende banker, hvilket umiddelbart ville føre til krav om nedbetaling av gjelden fra de konkurrerende bankene. Denne innbygde selvjustisen ville, om den hadde fått lov til å virke, effektivt og til enhver tid luket ut banker med for stor risikovillighet. Når den politiske makteliten i Europa i realiteten fjerner nødvendigheten av denne selvjustisen, blir det meningsløst å skylde på «grådige banker og finansforetak». Det er politikerne som har ansvaret for «finanskrisen» og den økonomiske hengemyra hele Europa befinner seg i. Den amerikanske økonomen Murray Rothbard advarte i 1993 at en Europeisk valutaunion kunne føre til avvikling av selvstendige nasjoner og føre til en ny krig i Europa. Når tilstrekkelig mange land er plyndret på samme måte som Hellas, og store deler av den Europeiske befolkning er utarmede, fattige, arbeidsløse og uten mat og livsviktige medisiner og helsetjenester, da gjentar historien seg: Når undertrykkelsen er «stor nok» og tilstrekkelig mange lider og innser at de blir undertrykket av en politisk elite, gjør de opprør. Roten til ondet i eurosonen er euroen selv. Det som skjer i Hellas og resten av ØMU er den nye fascismen. Det er en viktig ting å lære av dette: Vi mennesker har kort hukommelse og lærer sjelden av historien. Med jevne mellomrom opp gjennom tidene gjør vi de samme feilgrepene om igjen, og oppskriften er alltid den samme. Vi blir fete og late og overlater for mye makt i hendene på en liten elite det være seg en keiser i Roma, et kongedømme i Europa eller folkevalgte representanter og byråkrater i nåtidens union. Thomas Jefferson oppsummerte det så korrekt for 225 år siden: «The issue today is the same as it has been throughout all of history: Whether man shall be allowed to govern himself, or be ruled by a small elite.» Spørsmålet dagens unge må stille seg, spesielt alle de millioner av arbeidsløse ungdommer som fortviler over situasjonen i sine hjemland, er om vi skal finne oss i at dagens politikere fortsetter å utstede «dekningsløse sjekker» som fremtidige generasjoner aldri vil kunne betale for. Når det uansett vil gå galt, hvorfor vente og se på mens ansvarsløse politikere gjør vondt verre? Olav er økonomisk journalist. i Ny Tid FREDSARBEID Ravi Shankar i samtaler med FARC Colombia. I sommer møtte den indiske åndelige lederen Sri Sri Ravi Shankar lederen for FARC-EP-delegasjonen, Iván Márquez, i Colombia. Sammen holdt de en pressekonferanse der de åpent erklærte at de vil vedta de ghandiske prinsippene om ikke-vold for å oppnå sosial rettferdighet. Siden skal Sri Sri Ravi Shankar ha kontaktet FARC-leder Iván Márquez over telefon for å oppfordre ham til å holde løftet. Talsperson for organisasjonen The Art of Living Foundation, Christoph Glaser, forteller at Sri Sri Ravi Shankar under besøket i Colombia oppfordret FARC-ledelsen til å følge en ikke-voldelig vei, og jobbe målrettet for sosial rettferdighet til beste for det colombianske folket og fremtidig stabilitet i landet. «Det er viktig å forstå at det kan ta tid før avtalen er på plass. Dette er fordi noen av geriljaene i jungelen er umulige å få tak i, og det vil ta et par uker for dem å innse at en våpenhvile er erklært og at FARC-ledelsen nå følger en ikke-voldelig vei gjennom fredelige midler,» sa Glaser. Nirj Deva, viseformann i det europeiske parlamentets utviklingskomité, berømmer Sri Sri Ravi Shankar for sin innsats i Colombia. «Tiden er inne for forandring og ikke-vold i Colombia. Det internasjonale samfunn må anerkjenne Sri Sri Ravi Shankar for sine evner til å bringe fred til de mest voldelige områdene i verden, og vi må bruke ham som et verktøy for å fremme fred og sosial rettferdighet i den vanskelige situasjonen med å stoppe vold og konflikter globalt,» sa Deva i en pressemelding. Håp om fred i Syria Midtøsten. Så langt har alle spede forsøk på å oppnå noe med andre midler enn våpen, slått fullstendig feil i borgerkrigen i Syria. Borgerkrigen har splittet Midtøstenregionen, tatt livet 250 000 mennesker, drevet ti millioner på flukt og åpnet for ISIS-kontroll over store deler av syrisk territorium. De hovedsakelig sunnimuslimske araberstatene som støtter opprøret mot Assad-regimet, har så godt som ingen kontakt med president Bashar al-assad og hans regjering eller hans støttespillere, det sjiadominerte Iran og Russland. Men siden atomavtalen ble inngått mellom Iran og fem stormakter i forrige måned i kjølvannet av store tap på slagmarken for de syriske regjeringsstyrkene er det kommet tegn som tyder på at en dialog er på gang. Den syriske utenriksministeren møtte torsdag sin motpart fra Oman i Muskat for å drøfte krisen i hjemlandet. Han var der på invitasjon fra Oman, et araberland og en USA-alliert som har styrt klar av Syriakrigen. Landet har et godt forhold til Iran, og har tidligere opptrådt som mellommann i regionen. «Uhyre sakte kan det se ut som det går mot en slags løsning. Hvis Russland, USA, Iran og Saudi-Arabia blir enige, vil det bli en fredsavtale,» sier en diplomat som tett følger utviklingen i Syria. Et annet tegn på noe skjer er meldinger om at den syriske opposisjonen, som normalt mistror Russland for støtten til Assad, skal møte russiske ledere i Moskva til uken blant dem utenriksminister Sergej Lavrov, melder nyhetsbyrået NTB. Krig er alternativet til atomavtale USA. President Barack Obama har blitt møtt med kraftig kritikk av republikanerne, som har flertall i Kongressen i USA, for atomavtalen som er forhandlet frem mellom stormaktene i 5+1-gruppen og Iran. Kritikken kom allerede før avtalen ble klar, for over tre uker siden, og har ikke stilnet ennå. Onsdag valgte derfor Obama å holde en ny tale om denne avtalen for å svare på kritikken og argumentere for viktigheten av å få Kongressens godkjennelse, slik at avtalen blir inngått og Iran nedruster og ikke lenger vil være i stand til å bygge atomvåpen. Det har tatt to år å forhandle frem atomavtalen med Iran, og den har kommet i stand hovedsakelig fordi de økonomiske sanksjonene mot Iran har vært effektive, og fordi både Kina og Russland har stilt seg på USAs side i forhandlingene. Hvis avtalen ikke godkjennes av Kongressen, vil USA bare ha ett alternativ igjen for å forsikre seg om at Iran ikke vil kunne bruke atomvåpen mot andre nasjoner, konstaterte Barack Obama i sin tale: «Da er det bare ett valg igjen: En ny krig i Midtøsten. Jeg sikker ikke dette for å provosere. Jeg konstaterer bare fakta,» sa Obama. Dette melder Nettavisen. CTC FESTIVAL Europa er temaet når Møllebyen Litteraturfestival arrangeres for femte gang. AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN Fra 21. til 23. august arrangeres Møllebyen Litteraturfestival i Moss, og tjue deltakere fra hele verden vil gjennom opplesninger, paneldiskusjoner, utstillinger, konserter og et akademisk seminar belyse årets tema Europa. En av deltakerne er den ukrainske filosofen, essayisten og politiske analytikeren Volodymyr Yermolenko, som mener dagens Europa har to forskjellige ansikter. «Jeg ser et reglenes Europa og et troens Europa,» sier Yermolenko til Ny Tid. «Reglenes Europa følger reglene det skapte, uten å egentlig å tro på verken dem, på Europas misjon eller på Europas verdier. I kontrast til dette står troens Europa, som har sterk tro både på Europas misjon og Europas mulighet til å bygge et samfunn på menneskerettigheter og verdier. Det troende Europa er klart til å kjempe for disse verdiene, til å dø for dem. Men ganske ofte er troens europa motvillige når det gjelder regler,» utdyper han. I anledning festivalen gis det ut seks publikasjoner en antologi (se under) og fem separate verk. Yermolenkos essay «Drømmer om Europa», der han utforsker denne dobbeltheten, er en av tekstene som trykkes i antologien. «Europas to ansikter har ikke nødvendigvis en geografisk betydning,» sier Yermolenko, «selv om jeg vil si at Vest-Europa har en større hang til en reglenes Europa -modell, mens Øst-Europa blant annet Ukraina står nærmere troens Europa,» fortsetter han. «Men mer enn det handler om geografi, mener jeg at disse to ansiktene heller eksemplifiserer to ulike holdninger til et eksisterende europeisk prosjekt. Det store spørsmålet blir følgelig: Er Europa et sett med regler som organiserer livet i området, eller er det heller en ideologi som tiltrekker seg eller apellerer til andre nasjoner?» spør Yermolenko. «Er Europa et sett med regler som organiserer livet i området, eller er det en ideologi?» Endring etter Maidan. Filosofen presiserer at dette er to uttrykk som er gjensidig avhengig av hverandre. «Troens Europa trenger bedre regler, fordi mangel på regler og lovlydighet er et av de største problemene i Øst-Europa. Men reglenes Europa trenger mer lidenskap, en tro på en slags misjon som jeg mener å se i dagens Øst- Europa. Tro uten regler leder til anarki og korrupsjon; regler uten tro leder til indre svakhet og pessimisme,» sier Yermolenko. «Det kan synes som om historien om Europa skrives på nytt nå.» Til daglig underviser Yermolenko i filosofi ved Kyiv-Mohyla-akademiet i Kiev. Han mener å se en endring i holdninger blant ukrainere etter Maidan-revolusjonen, som han i artikkelen «Drømmer om Europa» omtaler som en revolusjon som handler om å bygge opp, ikke rive ned. «Jeg mener at det ukrainske samfunnet var veldig destruktivt før Maidan,» sier han. «Da Sovjetunionen kollapset i 1991, forsvant alle modellene for kollektiv livsførsel. Gradvis konstruerte vi et meget individualistisk samfunn der alle kjempet for seg selv. Maidan-bevegelsen la grunnlaget for noe annet,» mener han. «Den er både kreativ og alturistisk folk ga mye mer enn de fikk. Og til tross for de problemene Ukraina går gjennom nå, er denne ideen fremdeles i live: Vi ser et nytt samfunn bli formet. Et samfunn der det å skape noe nytt, noe som er bra for andre, har større verdi enn det å berike seg selv. Det står i sterk kontrast til det vi tidligere har sett i Ukraina,» sier Yermolenko. Ny historie. Festivalarrangør Martin M. Sørhaug forteller at valget av tema for festivalen falt seg naturlig, de politiske endringene i Europa tatt i betraktning. «Det kan synes som om historien om Europa skrives på nytt nå. Vi ønsker å legge forholdene til rette for at både deltakere og publikum innenfor festivalens rammeverk skal kunne reflektere over et mangfold relaterte og aktuelle problemstillinger,» sier han. Han har store forventninger til festivalen, og håper bredden i temaer og uttrykksformer vil trekke til seg mange deltakere. «For det første forventer vi fullt hus. Dernest har vi et ønske om å videreføre den kunstneriske, faglige og sosiale intensiteten som vi har klart å etablere de siste årene,» sier Sørhaug, som tror festivalen i så måte kan by på faglige aha-opplevelser for mange. «Festivalen har et helt tydelig rammeverk: et rom, et hus, og publikasjoner med tekster av festivaldeltakerne. I løpet av tre tette dager skapes mange overraskende møtepunkter, noe vi anser som en av denne festivalformens viktigste styrker. Vår målsetting er å legge til rette for slike møter,» avslutter Sørhaug. carima@nytid.no Mangefasetterte møter i Moss Martin M. Sørhaug Volodymyr Yermolenko Det europeiske drømmearbeidet Møllebyen Litteraturfestival 2015: «EUROPA!» Moss, 21. 23. august 2015 Noe av det beste litteraturen har å by på, er dens evne til å tenke parallelle virkeligheter og fremtider. AV KJETIL RØED Møllebyen Litteraturfestival har de siste årene etablert seg som en av de aller viktigste litteraturfestivalene her i landet. Ikke bare det: House of Foundation (H//O//F), som avholder festivalen, har med sin fremragende bokhandel og sine utsøkte bokutgivelser blitt et kardinalpunkt i produksjonen av interessante småbøker på norsk. I år har H//O//F blant annet utgitt Olivier Cadiots Diktekunsten en poetikk formulert som språklig utforskning av oversettelsesarbeidet. Et godt eksempel på at tenkning er like mye form som innhold. «Å lære seg norsk via fransk, å oppdage norsk grammatikk som en oversettelse av franske bøyningsformer som ikke finnes på norsk, er en tilnærmingsmåte som synes å stemme godt overens med Cadiots verk,» som oversetter Gunnar Berge bemerker i bokens etterord. Initiativer som H//O//F gir grunn til håp på litteraturens vegne i en tid som fortsatt defineres av krim og bestselgere. Drømmeløst. Årets litteraturfestival har Europa som tema. Man kan vel neppe, dagens situasjon tatt i betraktning, forestille seg et mer relevant emne. «Målet vårt er ikke å sette sammen bidrag som peker i én intellektuell, estetisk eller politisk retning, men heller en vifte av innganger som har det til felles at de er overraskende og ikke forholder seg til etablerte tankemønstre,» kan vi lese på festivalens hjemmesider. Ganske visst katalogen som utgis i forbindelse med festivalen, sammen med flere relaterte bøker som utkommer parallelt, fungerer som et arkiv for utforskning av Europa som drøm og realitet med litteraturen som plattform. Som i Cadiots bok er det form og innhold som utforskes, men her er målet å tydeliggjøre bildet av et kontinent som er i ferd med å bli drømmeløst og ribbet for myter. Makt og avmakt. Flere har hevdet at Angela Merkel ikke lenger bare er rikskansler i Tyskland, men har blitt overhode for hele europaregionen. Vi ser det i forhandlingene med Hellas, hvor det greske parlament og folk er underlagt EUs hauker. Ser vi en ny form for kolonialisme, basert på gjeld? «Jag kan inte länger se en väg i någon väg,» skriver Pernille Berglund i sitt dikt «Krononatur (ur en pågåande process)». Her forteller hun om sin bestefar som forsøkte å vinne tilbake bruksretten til sitt hjemsted i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, etter uforrettet sak i det svenske rettsvesenet. Han døde før noe mer skjedde. Den enkelte borger har ikke så mye å si mot makten. «Det handlar om pengar och kunskap: att ha kunskap om hur domstolen fungerar och att ha råd och tid att föra process». By og land. Drømmen om Europa er ferd med å bli et mareritt. I Udvidet ansikt skriver Jeppe Brixvold sammen myte og realitet, med Zeus som vilter okse i sentrum. I den opprinnelige greske myten voldtar han kvinnen Europa, før hun senere føder barna som skal gi opphav til kontinentets folkeslag. Europa er unnfanget under et overgrep som forlenges helt inn i våre dager, hvor den greske gudeverden har blitt erstattet med euro og Deutsche Bank. I dag er det de fattige landene som spiller rollen som den svake, mens EU-toppene og den økonomiske troikaen er blitt Zeus i ny form. «I realiteten har EU bevæget sig imod en stadigt større forskel på centrum og periferi. Tyskland er det økonomiske og dermed ideologiske centrum, den ofte irettesatte periferi er for øjeblikket Grækenland og Spanien. Af samme grund har en protestbevægelse som Podemos dannet sig i Spanien, hvilket pludselig afslører en ny sydnord-ideologisk forskel i Europa,» skriver Brixvold. Penger og kultur. Drømmen om Europa i dag er blitt en økonomisk drøm, ifølge mange av årets bidragsytere til Møllebyen Litteraturfestival. Det som opprinnelig var en handelsunion, er blitt en ramme for en politikk hvor også det som ikke er økonomisk reformuleres i økonomiske termer. I «EU. Europa. Identitetspolitik» påpeker Staffan Lundgren hvordan EU gjør kulturen til et finansielt anliggende. «Vi måste inse att kultur är en viktig källa till näring och stimulans för Europas sociala och politiska organ,» heter det i et visjonsdokument forfattet av kulturkomiteen for EU-kommisjonens prosjekt Ny skildring av Europa. Litteraturen kan ikke beskytte oss mot en virkelighet ute av kontroll, men den kan bidra til å se den bedre. Hva svarer man på noe slikt? George Caffentzis foreslår i artikkelen «Klassekampens tre tidsdimensjoner» at kapitalismen består av flere tidsforløp: at det også finnes en tid utenfor kapitalismen, i de felles områdene allmenningene, som han kaller dem som ennå ikke er omregnet til pengeverdi eller oversatt til råvarestatus eller vareform. Det finnes ressurser, steder, tanker som alle kan bruke uavhengig av klasse eller pengebeholdning for eksempel allmenningene i naturen, men også språket, kjærligheten og altså litteraturen og kunsten. Fellesskapets utvidelse. «Den virkelig subversive hensikten med Occupy-stedet er å forvandle offentlig rom til allmenning- er. Et offentlig rom er, når alt kommer til alt, et rom som eies og åpnes/avstenges av staten, det er et res publica, en offentlig sak. Et allment rom, derimot, er åpnet av dem som okkuperer det, det vil si dem som bor i det og deler det ifølge deres egne regler,» skriver Caffentzis sammen med Silvia Federici i «Allmenninger mot og bortenfor kapitalismen». Det er allmenningene vi må holde fast på og dikte videre med. Den svakest stilte kan fortsatt skrive en fortelling som redefinerer koordinatene i den europeiske drømmen, slik at det som er felles kan utvides. Litteraturen er en slik plattform. Vergeløst språk. Ingvild Burkey parafraserer Inger Christensens Alfabet. «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes,» skrev Christensen, og la for dagen en poetisk undring over virkelighetens faktum. Men utover i diktsamlingen legges et stadig press på betrakteren. «Atombomben findes, Hiroshima, Nagasaki, Hiroshima den 6. august 1945 Nagasaki den 9. august 1945». Rundt de samtidige begivenhetene, truende som de er, reiser Christensen et konseptuelt språkskjelett tuftet på et matematisk system, nemlig Fibonacci-rekken. Til tross for truslene som gradvis inkluderes i skrivingen, skaper hun et «poetisk skall», en immuniserende form som beskytter mot farene som utmales. Hos Burkey er ikke poesien lenger et trygt sted. «Aprikostrærne hugges, aprikostrærne brennes,» kvitterer hun. Diktet er ikke beskyttet av litteraturinstitusjonen, antyder hun, men til gjengjeld kommer det bedre til syne som orienteringsredskap. Hos Burkey fininnstilles poesien som virkelighetsgjengivende redskap, fordi den som skriver, lokaliserer seg i selve språket som mer utsatt og vergeløs enn i diktet som omskrives. Finnes ikke aprikostrærne, da? Joda, men «ingen kan lenger // leve av aprikoser». Drømmearbeid. Individet må tilmåles en tid som kan konkurrere med kapitalismens tid og det nykoloniale Europas tid. Ved å fortelle hverandre historier eller lage bilder av vår egen virkelighet, kommer litteraturen i et konfliktforhold til den finansialiserte drømmen om Europa som vi, når dets synlighet demonstreres, må tenke gjennom. Det trenger ikke være så dramatisk det kan gå langsomt for seg, selv om tankearbeidet og diktningen ubønnhørlig tegner opp et eget rom som har plass til drømmer igjen. «Bornholmerur udmaaler Evigheden i en gammel Bondekones Stue,» skriver Eva Tind. Detaljene, det trivielle, det personlige og langsomme må få eie rom. En tikkende klokke skal få lov til å legge press på storkapitalens tid som allerede legger press på oss, på Europa. Litteraturen kan være et mulig peileredskap, for uten en vilje til å gjenoppfinne evnen til å drømme om Europa, ser det mørkt ut. Et slikt drømmearbeid er i virksomhet i Moss i august. Røed er fast anmelder i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com. Som Folkehjelper bidrar du til at det kan bli mulig Sarah er 13 år og i fengsel. Det eneste hun har gjort galt er å være født i Gaza. Blokaden sperrer Sarah og 1,5 millioner palestinere inne og halvparten av disse er barn. I tillegg til at strømmen kuttes 8 10 timer daglig, hindrer blokaden at varer slippes inn og bombede hjem kan ikke bygges opp igjen. Folkehjelp handler om å styrke folk i kampen for sine rettigheter. Folk i Gaza kan selv utvikle sitt samfunn, men da må deres stemme bli hørt og blokaden heves. Som fast giver i Norsk Folkehjelp støtter du Sarah og resten av Gazas unge befolkning. Sarah er 13 år og i fengsel. Det eneste hun har gjort galt er å være født i Gaza. Blokaden sperrer Sarah og 1,5 millioner palestinere inne og halvparten av disse er barn. I tillegg til at strømmen bygges opp igjen. Folkehjelp handler om å styrke folk i kampen for sine rettigheter. Folk i Gaza Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Se www.folkehjelper.no eller ring oss på 22 03 77 00 Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Se www.folkehjelper.no eller ring oss på 22 03 77 00 Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Støtt oss fast bli FOLKEHJELPER og gi 200 kr i måneden. Foto: Kirsti Knudsen WWW.CHANGEMAKER.NO Få ønsket ditt oppfylt! Urettferdige strukturer opprettholder fattigdom i verden, som myndigheter og maktinstitusjoner kan endre. Vi påvirker dem til å gjøre det. Meld deg inn i Norges største ungdomsorganisasjon som kun jobber med utviklingspolitikk. Klart vi kan forandre verden! SMS «CHANGEMAKER» til 2242 Da betales 50 kr for første års medlemskap automatisk! To dokumentarfilmer strømmes fra Ny Tid hver måned. Fascisme er stadiet som kommer etter at kommunismen viste seg å være en illusjon. Friedrich Hayek, nobelprisvinner i økonomi 1974.

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 11 10 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kommentar & debatt KOMMENTAR & DEBATT Månedsavisen NY TID hvori opptatt Orientering (1953-75) Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. redaksjon@nytid.no Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør truls@nytid.no Marte Mesna, redaksjonssjef 489 57 138 marte@nytid.no Tora Ulstrup, redaksjonssekretær 481 27 724 tora@nytid.no [kritikk] Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: abo@nytid.no web: www.nytid.no/abonnement Abonnementpriser, inkl web 12 måneder 790 kr (12 utgaver) ONLINE+, digitalavis, webarkiv, film/video: 12 måneder 590 kr Avisen utgis torsdagen midten i måneden. Annonser: Anbjørg Tovsrud, annonse@nytid.no (annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00) Abonnement/løssalg: Line Fausko, kommunikasjonsjef tlf 930 18 855, line@nytid.no abo@nytid.no Layout: Christine Betten / Truls Lie Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Utgiver: Ny Tid & Orientering AS Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA Faste journalister, kritikere og bidragsytere: Carima Tirillsdottir Heinesen, [40592018, carima@nytid.no], Dag Herbjørnsrud [91695916, dag@nytid.no, i perm.] Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen, Erik Foynland, Bjørn Stendahl, Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold, Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad Engseth, Eirik Smidesang Slåen, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Bjørn Hatterud, Tore Næss, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Tori Aarseth. Billedkunst: Simen Joachim Helsvig Poesi: Paal Bjelke Andersen, Mette Karlsvik Korrespondenter Mumbai, India: Joe Ekker. Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti. Moskva, Russland: Elena Milashina. Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato. Kairo, Egypt: Hana Afifi. Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi. Redaksjonsråd: Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian, John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace), Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik (Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman), Alexander Carnera (forfatter, København), Torild Skard (forfatter), Sarah Prosser (Partnership for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Norges fredsråd), Marielle Leraand (Rødt), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh). Månedsavisen NY TID internasjonal orientering siden 1953 Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslo www.nytid.no Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene. Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert. Kronikk: Maks 8000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av deg selv. kronikk@nytid.no Debatt: Innlegg kan være 5000 tegn med mellomrom. Replikker kan være opptil 3000 tegn. E-post: debatt@nytid.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere. Noen ganger skulle man ønske at flere så rødt når det var valg, i en viss forakt for den ståhei politikken er blitt. Valget nå i september dreier seg mer om administrasjon enn frie reelle politiske diskusjoner. I stedet for at noe virkelig står på spill, serveres vi for ofte lokalt spillfekteri. Kanskje flere av kommunevalgets lokale saker kunne vært mer globalt orientert? Egentlig virker politikernes administrasjon av penger til diverse gjøremål ikke så veldig politiske. Slike prioriteringer tilfredsstiller gjerne opportune egeninteresser hos velgere på høyre og venstre side. Det triste er nordmenns manglende interesse for selv å risikere noe for andres skyld, vel vitende om at det kan minske egne materielle goder. Er det virkelig så vanskelig å bruke tid på å hjelpe dem litt utenfor ens egne nære omgivelser? Dreier det seg nå om hvorvidt jeg stemmer Rødt, SV, MDG eller Venstre? Jo, jeg kunne stemt på dem alle, siden alle har noen saker med radikal politisk vilje til endring. Muligens Rødt, siden partiets fokus på fredssaken og kritikken av Libyaangrepet og NATO er konsekvent. Dessverre har politikere og partiers betydning falt i kurs, om man ser bort fra deres underholdningsverdi. Bøker som The Abolition of All Political Parties og Mod valg (se side 20) sier mye om hvordan politikere underlegges partier og partilederes mening, uten å kunne stå frem med egen integritet. Og hvorfor arrangere valg når politikken lider av en demokratisk tretthet, som viser seg i at bare fire prosent i Vesten gidder å være medlem av partier? Man kan spørre seg hvor frie de politiske diskusjonene egentlig er, og når de vil heve seg over folks egeninteresser. Det kan virke som om noe totalitært lenge har truet det politiske frirommet: Leser vi vår egen samtid gjennom filosofen Hannah Arendts tenkning om det totalitære (The Origins of Totalitarianism), betyr «det totalitære» verken noe tyrannisk eller autoritært. Det totalitære kan synes gjennom terror og ideologi, men også i langt mer moderne styreformer og en iver etter å dominere indirekte gjennom kontroll. Det totalitære, i Arendts betydning av ordet, har ikke nødvendigvis et praktisk nyttig formål, men er vel så mye makten til å skape alle mulige nye virkeligheter vi går der langt utover det moralske eller nihilistiske poenget med Guds død, tradisjoners fall og normoppløsning. For nå kan man på den ene side lyve stort, som i 2001 der man fant opp det nye paradigmet «krigen mot terror». På den annen side «veileder» dagens nye konsum- og kontrollsamfunn menneskets atferd i en grad som tidligere ikke var mulig. Kikker man innom Wikipedia, beskrives «det totalitære» som et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet, og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv så langt det er mulig. Slik Tocqueville i Democracy in America skrev at siden «fortiden har sluttet å kaste lys over fremtiden,» beveger mennesket seg nå i villrede altså er vi et lett offer. Samtidig kan det å underkaste seg psykologisk være ønsket av mange om man ikke har noen særlig kjettersk innstilling til det bestående. Interessant nok slik man også kan lese av regissøren Fassbinders samfunnskritikk (se side 18) ønsker mennesker gjerne å underordne seg noe; vi er muligens ikke så individualistiske som vi tror. Er det mulig at mange foran tv-skjermene under kommunevalget nå i september kan minne om de fastlenkede i Platons huleliknelse? Der man betrakter kommunevalgkampens enkeltsaker som skyggebilder på huleveggen snarere enn å reflektere over hva som er så politisk i denne kampen mellom partiene? Om ikke en og annen anarkist river seg løs fra lenkene, snur seg, og oppdager stearinlysene som skyggebildenes lyskilde. For så deretter å oppdage at de blafrer, og deretter følge luftdraget mot inngangen der man overraskende finner ut fra mørket og ut i sollyset. Noen kan ble så blendet av dette at de blir der ute, mens andre blir politiske dyr, og løper ned i hulen for å avsløre narrespillet på veggene. Muligens inspirert av «godhetens oppmerksomhet» som Simone Weil skriver i nevnte bok om avskaffelsen av partiene. De fleste ønsker jo ikke å heve seg over brødpolitikken, slik Arendt anbefaler med Kants begrep om tankens «interesseløshet», der man går utover seg selv og lar det allmenne få forrang. Hennes polis av likemenn og -kvinner fordrer imidlertid at man har et minstemål av materiell og annen trygghet, der hun stadig henviser til noen av de gamle aristokratiske grekerne. Ville Arendt i dag kritisert norsk kommunesammenslåing og voksende velferdsapparat som administrasjonens erstatning av politikken? I Arendts bok Between Past and Future (1961) angriper hun den gryende nyliberalismen for å ha fjernet reell frihet fra det politiske området, der politikk «nærmest alene handler om vedlikeholdet av livet og beskyttelse av livets interesser». I den gigantisk voksende sfæren av «sosiale og økonomiske liv, overskygger dens administrasjon det politiske området i moderne tid. Bare utenrikspolitikken, fordi forholdet mellom nasjoner fremdeles fostrer fiendskap og sympati uten å bli redusert til økonomiske faktorer, synes å forbli et rent politisk område». Vel, over 50 år senere kan man se hvordan økonomi og egeninteresse totaliserer tenkemåten som med EU/Hellas, der politikk erstattes av bankøkonomi. Man hever seg i utenrikspolitikken ikke nødvendigvis opp på et politisk nivå av et overnasjonalt fellesskap med større formål for menneskeheten. For oss i Ny Tid, nå også vedlagt Klassekampen som et norsk «utenriksbilag», er den internasjonale orienteringen den mest politiske. Våre tekster om lokalpolitikk dreier seg gjerne om miljøvern og det globale fotavtrykket. Det dreier seg også om sikkerhetspolitikk en mistenkeliggjøring og spill på frykten for avvik og endring. Der mange foretrekker å forbli i sin hule så lenge væpnet politi og vaktselskaper holder «de andre» unna porten. Og for oss kan lokalpolitikk dreie seg om å slippe inn flyktninger og immigranter en gjestfrihet der kommuner tenker konstruktivt på hva disse kan bidra med fremfor ensidig å tenke negativt om annerledeshet. Det betyr at man, i likhet med Sverige og Tyskland, kunne mangedoble de «reforhandlede» 8000 syriske flyktningene som etter hvert kan komme til lokale kommuner. Å tenke «glokalt» betyr å la både det lokale og globale forenes. Fri politisk aktivitet kan fremmes ved deltakerdemokrati der man beslutter mer lokalt, slik man har praktisert flere steder i Sør-Amerika. Reell politisk frihet kan også fremmes ved å innføre samfunnslønn i noen kommuner, så vi muliggjør at flere blir aktivt handlende mennesker i kulturell og politisk forstand. Er dette ren og skjer idealisme, eller for gammelt tankegods i vår tid? Kanskje. Men det burde være mulig å heve blikket litt utover sin egen kommune, se litt mer av solen om ikke for å se Platons ideer om det sanne, skjønne og gode, så i det minste for å fremme det solidariske i et større internasjonalt fellesskap. truls lie Valg: Politikk eller administrasjon? Storkrig i Ukraina mellom Nato og Russland? Det er kommunale valg like rundt hjørnet. Har det noen hensikt å dra i gang en debatt om globale aspekter ved slike valg? Knapt. Kort og godt fordi lokale valg oftest handler om personer mer enn partiprogrammer på de fleste små steder. På den annen side: Jo større sted du kommer fra, desto mer interessante blir politiske skillelinjer. De lokalpartiene som klarer å legge frem visjonære planer for en mer bærekraftig fremtid for byen sin, får straks en posisjon utover seg selv, som mulige foregangskommuner både nasjonalt og internasjonalt. Norske kommunalpolitikere valfarter til slike foregangskommuner på kontinentet for å se på løsninger for transport og grønn byplanlegging. Utenlandske politikere kommer hit til lands for å se på norsk likestillingspraksis, men også for å diskutere global solidaritetspolitikk. Norge er kjent som en raus, interessert og kunnskapsrik internasjonal spiller. Lokalsamfunn som veivisere. I påvente av en god nok internasjonal avtale på klima, er det klart hvem morgendagens klimavinnere er: lokalsamfunn som kan vise til energieffektive bygg, gode kollektivløsninger (inkludert sykkelstier), gode lokale møteplasser, fjernvarmeanlegg, kildesortering, kommunale fairtrade-innkjøpsordninger, vennskapsbyer i utviklingsland, aktive idrettsmiljøer, gode kulturtilbud, lokal matproduksjon og lokale klimaplaner. Mot en slik bakgrunn kunne kommunale valg vært minst like interessante som nasjonale: Det burde gå sport i å være foregangskommune nummer 1, å være Norges mest innovative kommune eller Norges grønneste kommune. Ved å søke løsninger som senker vårt kommunale økologiske fotavtrykk, vil vi lettere kunne senke vårt nasjonale økologiske fotavtrykk og ergo influere på det globale. Derfor vil norsk politikk som bygger ned matjord, også være interessant i et globalt perspektiv. All maten vi kaster her til lands er også av interesse. En fjerdedel av den maten vi som forbrukere handler inn i butikken, går i avfallet. Den globaliserte verden. Da spanjolene i 1571 tok øyriket Filippinene i sin besittelse, ble verden i praksis globalisert. Utveksling av bomull, silke, mineraler, matplanter, mennesker, bakterier, virus, kulturer og ideer tok for alvor til. Den globaliseringen vil være med oss for godt. Den store fattigdomskrisen «der ute» er derfor en felles utfordring ingen kommer unna, og er noe norske politikere må forholde seg til. Klarer vi derfor å opprettholde et kommunalt Norge som ikke dyrker frem for store forskjeller oss nordmenn imellom, har vi kommet et godt stykke på veien også mot et bedre internasjonalt samfunn. Men forskjellene mellom folk her til lands øker. I Oslo snakkes det om store levekårsforskjeller og 13 års forskjell i forventet levealder mellom Oslo øst og Oslo vest. Slike kommunale problemer kan gi negative utslag på vårt ønske om å være en solidarisk internasjonal aktør. Forskning viser at egalitære samfunn er samfunn som utviser større grad av internasjonal solidaritet og som er villige til å ta internasjonalt ansvar. Dette er ikke minst dokumentert gjennom arbeidet gjort av Richard Wilkinson og Kate Picket i den internasjonale bestselgeren Ulikhetens pris. Men nå skal Norge være med på å finansiere de nye internasjonale bærekraftsmålene som skal iverksettes i perioden 2016 2030. De består av 17 meget ambisiøse mål, med 169 delmål. De vil også være viktige både nasjonalt og kommunalt her hjemme. Riktig kunnskap. Vi kan være stolte av det vi gjør via FN-systemet og via våre egne NGO-er men vi må fortsatt ha et kritisk blikk på vår egen politikk, fordi den alltid også kan bli bedre. Vi tjener fortsatt milliarder på virksomhet som undergraver og står i direkte motsetning til innsatsen for klima, fattigdomsbekjempelse og fred: Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har etiske kriterier og har ekskludert noen selskaper fra sin portefølje, men fondet fortsetter å investere i en rekke selskaper som bryter menneskerettighetene og skader miljøet. Norsk oljeindustri bidrar tungt til norsk velstandsøkning, men er stadig mer aktiv i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom for høye CO2-utslipp. Norsk våpenindustri vokser. Til tross for strengere eksportrestriksjoner enn en rekke andre land, blir norske våpen fortsatt brukt i offensive operasjoner i oversjøiske områder, fordi vi ikke krever sluttbrukererklæring ved videresalg. Norsk militært utstyr eksporteres fortsatt til land som bryter menneskerettighetene. Ifølge Sokrates er det hele rimelig enkelt: Riktig kunnskap vil på sikt lede til riktig handling. Riktig handling fører igjen til lykke. Skal vi bli lykkelige, må vi søke sannheten. Er dette vårt utgangspunkt, må vi derfor bore for å bruke et slikt uttrykk litt dypere i oss selv som nasjon. Unner vi den fattige delen av verden et liv i verdighet, er vi nødt til å bidra til å skape en utvikling som er bærekraftig for alle. Kanskje de nye bærekraftsmålene er et avgjørende skritt på veien? Kroglund er styreleder i RORG-samarbeidet (samarbeidsorganisasjoner med Norad om nord/sør-utviklingsspørsmål). Det kommunale og det globale IDEALISTEN ANDREW P. KROGLUND Ny Tid hadde i juli en artikkel på trykk om opptrapping av kampene i Øst- Ukraina. Artikkelforfatter Aslak Storaker gjør et nummer ut av at det kan bli storkrig mellom Nato og Russland. Dette fremstår som noe apokalyptisk. I hvor mange konflikter har USA og Sovjet stått på hver sin side? Hvorfor skal det eskalere til storkrig denne gangen? Riktignok grenser Ukraina til Russland, men også Afghanistan grenset til Sovjet uten at borgerkrigen i Afghanistan eskalerte til storkrig mellom USA og Sovjet. Det er også holde- punkter for at Vesten støttet opprøret i Tsjekkoslovakia i 1968. Både i Afghanistan og i Tsjekkoslovakia rullet russiske styrker inn, begge gangene uten at det ledet til krig mellom supermaktene. I stedet kunne USA innkassere betydelige propaganda- seire. Ikke en gang Sovjets utplassering av atomraketter på Cuba ledet til krig mellom supermaktene, skjønt det var nære på. Og hva med Krim-halvøya? Heller ikke dét ledet til storkrig. Hvorfor skal det eskalere til storkrig denne gangen? Ikke et alternativ. Dersom Russland skulle invadere Ukraina, peker historien mot at dette blir et voldsomt medietap for Russland et grusomt blodig slag, og massiv støtte til Ukraina hva gjelder etterretning, våpen, undercover spesialsoldater og frivillige soldater fra Vesten kanskje også dronebombing. Resultatet vil være et langvarig vestlig hat mot Russland. De enkelte tingene hver for seg er god nok grunn for Russland til ikke å invadere Ukraina. Retorikken fra Russland er derimot annerledes, hvor enhver utvidelse av Nato mot Russland er utelukket. At retorikken må være slik, betyr ikke at Russland vil invadere Ukraina dersom Ukrainas tilnærming mot Nato fortsetter. Handlingsalternativet for Russland vil være å se til at utbryterrepublikkene får høyere grad av autonomi. Det er snarere her spenningen ligger ikke i noen fare for storkrig. Teorien er altså at jo mer Vesten pusher på Kiev-regimet til å bli en del av Nato, desto sikrere er det at utbryterrepublikkene blir selvstendige stater. Scenariet er vel åpenbart for EU, men USA velger likevel å pushe på for i det minste å få tre fjerdeler av Ukrania inn i Nato, pluss vinne nok en propagandaseier. Forsiktige. Selv om Vesten ynder å fremstille det motsatt, har stormakten Russland akkurat som Kina en forsiktig utenrikspolitikk. Statene gjør sjelden noe overilt, men reserverer seg generelt mot å støtte bruk av militær makt i internasjonale konflikter. Krigen i Afghanistan ble en kraftig påminnelse for russerne om hva krigføring i en fremmed stat innebærer. Også dette underbygger at Russland ikke vil invadere Ukraina. Tellesbø er empiriker og advokat. INNLEGG OLA TELLESBØ Et arabisk ordtak sier: Én dirham (mynt) til forebygging er bedre enn en formue til behandling. Filosofen Jean-Paul Sartre sier: Ingenting skapes, intet forsvinner alt forvandles. Logikken sier: Det er ikke mulig å høste frukten av et frø som sås nå. Alt dette er med på å fortelle oss at volden i samfunnet, eller det politiske grunnlaget for den, er fruktene av en opphopning av hatytringer vi fortsetter å fôre helt til de høstes, eller når sitt klimaks altså når de ender i selve voldsutøvelsen. Vi ser at en av årsakene til volden som i dag utøves mot mennesker med annerledes tilhørighet, er opphopningen av hat som pågår over tid. Drap som utøves av personer med tilhørighet til ytterliggående religiøse grupperinger, er et resultat av at det kontinuerlig gis føde til hatet. Og de som står for denne fôringen, utgjør en større fare enn de som står for den direkte voldsutøvelsen fordi førstnevnte er grunnleggeren av en idé mange betrakter som riktig. Dette fører oss frem til det aller viktigste spørsmålet: Hva gjør vi som er ofre for voldens frukter, for ikke igjen å ende opp som voldens vonde innhøsting som utøvere av volden? Hvordan skal vi i fremtiden beskytte barna våre mot dem som maner til hat mot andre mennesker? Hvordan bekjemper vi dem som gir næring til hatet? Er det tilstrekkelig at vi fordømmer og gråter etter katastrofen? Gjør vi som enkeltpersoner, som samfunn og som offentlige myndigheter med ansvar for å beskytte vår plikt for å kutte næringstilførselen og hindre at voldsfruktene blir modne? Hva forteller det oss at for eksempel den franske regjeringen snakker om at tusenvis av ytterliggående har dratt til krigen i Syria og Irak, og forsikrer om at de skal få hentet disse tilbake? Hva om de franske styresmaktene hadde spurt seg selv hvordan dette fenomenet overhodet nådde fruktstadiet og innhøstingen? Vi må spørre dem som gir tillatelse til at religiøse organisasjoner får grunnlegges og spre sin lærdom. Og vi må spørre dem som praktiserer lærdommen, hva slags kultur de gir næring til. Hva er det for slags moral dere viderefører til tilhengerne deres? Skal de holdes ansvarlige hvis de ikke forplikter seg å gi kjærligheten næring, og til å fremme aksept av annerledeshet? Tror dere at massakrene som nylig skjedde jødene i Europa, var et produkt av øyeblikkets affekt? Er det ikke blitt slik at den sekulære loven som hersker i Europa, understreker viktigheten av å skille politikk og religion? Hvorfor kreves det av meg og min familie og mange andre at vi skal betale prisen for voldens frukter, og for reaksjonene denne volden får i grupper der raseriet har vokst seg så stort at de ikke lenger klarer å skille mellom skyldige og uskyldige? Er det sånn at regjeringene ser halve sannheten, og bruker mesteparten av tiden sin på utnytte vår død til valgpropaganda? Kreves det ikke av disse regjeringene, fra høyre eller venstre, å støtte budskap om kjærlighet og å gå imot de som propaganderer for hat? Og til slutt: Tror dere at massakrene av jødene som nylig skjedde i Europa, og de som hender overalt og daglig på denne jord, er et produkt av øyeblikkets affekt? Eller er de muligens summen av tusenvis av gjerninger og ytringer som dyrker hatet? Alle må støtte dialogens og kjærlighetens kultur, og presentere dette som alternativet til vold. Religionens folk har et direkte ansvar i å grunnfeste kjærlighetens kultur. Deres ansvar begrenser seg ikke bare til å sikre seg tillatelser til egen gudsdyrkelse. Og styresmaktenes oppgave begrenser seg ikke til å gi slike tillatelser. Både styresmaktene og religionens folk må være enige om å stoppe all formidling som kan spre hat, og gå sammen om å forene ulike forståelsesrammer knyttet til trosforskjeller og raser. Jabari er syrisk novelleforfatter og journalist, og har vært fribyforfatter i Levanger siden 2014. Varselalarm fra en fribyforfatter HAT MAMON JABARI Euroen er ikke for alle Euroen er innført av politikere som ikke kan økonomi. Nå skal den reddes av økonomer som ikke kan politikk. Da forhandlingene mellom Hellas og Troikaen sto på som verst, var det mange som fryktet en såkalt Grexit at grekerne skulle gå ut av eurosamarbeidet. Politikere, næringslivet og befolkningen fryktet konsekvensene ved å gå tilbake til en egen valuta. Spørsmålet ikke fullt så mange stilte seg, var hva som vil bli konsekvensene av å bli værende i et valutasamarbeid som har vist seg ikke-fungerende. Euro-samarbeidet består av 19 land med vidt forskjellige økonomiske forhold. Å praktisere en felles rentepolitikk og valutakurs overfor resten av verden i såpass økonomisk forskjellige land, er absurd. Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå. Se for deg at EU bestemte seg for å bygge et sentralvarmeanlegg som skulle gå gjennom alle husholdninger i Europa. Hovedbryteren hvor man stilte inn temperaturen, ville blitt plassert i Brussel eller Berlin. Konsekvensen ville naturligvis vært at man fikk en temperatur som verken var tilpasset de nordlige eller sørlige landene. Eurosamarbeidet fungerer på samme måte. Euroens verdi i forhold til andre valutaer beregnes ut i fra et gjennomsnitt av den økonomiske tilstanden i de ulike eurolandene. Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå. Tapt konkurranseevne. Å trykke og bestemme over egen valuta har historisk vært en av kjennetegnene til en stat. Da euroen ble opprettet, samordnet man valuta- og pengepolitikken, mens budsjett- og finanspolitikken var overlatt til nasjonalstatene. Eurolandene har riktignok godtatt at de ikke skal ha et budsjettunderskudd på over tre prosent, men dét kan ikke kalles felles finanspolitikk. Mange har spekulert i om at tilhengere av økt integrasjon lagde euroen uten felles finanspolitikk fordi det var umulig å få gjennomslag for dette kravet. De gamblet derimot på at en felles finanspolitikk vil tvinge seg gjennom av økonomisk nødvendighet. I forkant av den økonomiske krisen hadde Hellas gjennom flere år et underskudd på handelsbalansen, noe man kompenserte for gjennom å ta opp lån. Utgangspunktet for dette underskuddet var for små inntekter, ikke for store utgifter. I motsetning til Tyskland hadde ikke Hellas et særlig konkurransedyktig eksportmarked da landet ble med i eurosonen. Euroens verdi overfor omverdenen har, som en konsekvens av de nordeuropeiske økonomiene, vært langt høyere enn hva en eventuell drakme-verdi ville vært. Dette har i neste omgang ført til at det greske eksportmarkedet har mistet ytterligere konkurranseevne. Troikaen har rett når de sier at Hellas må gjøre omfattende endringer i den økonomiske politikken men de tvinger gjennom helt feil type endringer. Hellas trenger økte inntekter heller enn reduserte utgifter. I stedet for å fortsette å melke en tom ku, burde man jobbe for å stimulere næringslivet og øke eksportinntektene. Her står euroen som en hindring, da den høye kursen kveler eksportmarkedet i landet. Umulig. Euroen har med andre ord en del av skylden for at Hellas havnet i uføret. Det er likevel først etter krisens utbrudd at Hellas virkelig har fått kjenne konsekvensene av det mislykkede valutasamarbeidet. Mens Island i sin tid sto fritt til å devaluere egen valuta for å få lettet på gjeldsbyrden, har Hellas blitt tvunget til å gjennomgå smertefulle politiske reformer internt i landet. At Island ikke var med i eurosamarbeidet gjorde det mulig å bruke pengepolitikken til å løse krisen og skape vekst. Eurosamarbeidet har dessuten umuliggjort en av de mest grunnleggende økonomiske mekanismene man har nemlig konkurs. Hellas burde for lengst hatt mulighet til nettopp dette. Når Hellas ikke får bruke de grunnleggende finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene, er det nærmest umulig å bedre situasjonen med verdigheten i behold. Kjølberg Moen er leder i Ungdom mot EU. UNGE STEMMER ÅSA KJERSTINE KJØLBERG MOEN Oxi. For noen måneder siden hadde man tenkt at det var en energidrikk eller et vaskepulver. Det greske ordet for «nei» ble imidlertid de fleste familiære med. Etter nesten fem måneder med forhandlinger var tålmodigheten oppbrukt, og Aleksis Tsipras la trumfkortet på bordet: det greske folk. Den greske regjeringen sto alene. EU-ledere truet, internasjonale medier latterliggjorde, men folket sto ved dens side: De ville ikke ha troikaens tilbud, og en stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning. Statsminister Aleksis Tsipras var i medias søkelys, men mest tid i blitzregnet tilbrakte finansministeren, Yanis Varoufakis. Fra økonomiforelesninger for universitetsstudenter i Texas gikk han til å stå ansikt til ansikt med Europas mektigste. Det var akkurat det den karismatiske akademikeren hadde drømt om. Tida i drømmeland skulle bli kortvarig. Han lovte å trekke seg om det ble ja, men 61,3 prosent støttet hans syn på at tilbudet var uholdbart. Avgjørelsen om å avtre hadde imidlertid blitt tatt da det ble klart at regjeringen ville føye seg. Varoufakis gikk av med populariteten på topp. Den globale minotauren. Aleksis Tsipras hadde sansen for Varoufakis' skriverier, og hadde invitert ham til Syrizas rekker tidligere. Da det ble kalt inn til hastevalg mot slutten av 2014, pakket han skinnjakka, dro hjem til Hellas, satte seg på motorsykkelen og kjørte rundt for å drive valgkamp for Syriza. Han ble valgt inn i parlamentet, og 25. januar ble den relativt ukjente Varoufakis utnevnt til finansminister. I 2011 ga han ut boka Den globale minotauren. Der forklarer Varoufakis sitt syn på hvordan verdensøkonomien har fungert som et noenlunde stabilt system, med vekt på kreditt, handelsbalanse eller fravær av sådan, valuta og internasjonale maktforhold. Utgangspunktet er Bretton Woods-konferansen i 1944 og den britiske økonomen John Maynard Keynes' løsninger. På 1970-tallet begynte USA å gå med underskudd i handel og på statsbudsjettet. Overskuddslandene, Japan, Tyskland, Kina og oljeeksportørene, investerte penger på aksjemarkedet og i finanssektoren «over there». Statene kjøpte amerikanske statsobligasjoner. USA skapte et system som dekket de doble overskuddene «ved ganske enkelt å drukne verdensøkonomien i kapital denominert i amerikanske dollar». Mens de amerikanske underskuddene ble opprettholdt etter 2008, har pengestrømmene tilbake til landet blitt mindre, og som den måtte, opphørte stabiliteten i dette monsteret av et system. På sin nesten 40 år lange ferd ble imidlertid en rekke skadelige institusjoner og aktører skapt og bemektiggjort: «minotaurens tjenestepiker» En oppblåsning av Wall Street skapt av utenlandsk kapital og finansielle dereguleringer; en ny selskapsstruktur som satser på lave lønninger, hjulpet frem av svekkede fagforeninger og dereguleringer av arbeidsmarkedet; «ideologene og politikerne som prediket evangeliet om at når det regnet på presten, dryppet det også på klokkeren»; i tillegg til hans egen profesjon en «pseudovitenskapelig tilbudssideøkonomi» som fremmer en «allment seirende matematisert overtro». Ifølge Varoufakis var denne mislykkede vitenskapen absolutt nødvendig for å kunne skape de «finansielle masseødeleggelsesvåpnene» som utløste krisa. En løsning for eurosonen. Selv om Europa så ut til å være skjermet, viste det seg fort at det var i Den gamle verden det ble aller verst. Den europeiske krisa ble i stor grad skapt av politikere etter at utslagene hadde kommet i USA. Land med sunne statsfinanser raserte egne velferdsstater og påtok seg den råtne gjelda som den private banksektoren hadde brukt for å blåse opp eiendomsmarkedene. «Den darwinistiske dynamikken er etter 2008 snudd på hodet. Jo mindre en privat bedrift lykkes, jo større tap og jo mer katastrofale dens resultater er, jo større makt får den, og desto større midler stilles til rådighet på skattebetalernes regning,» skriver Varoufakis. Bankenes tap ble skattebetalernes byrde. Om EUs fond for finansiell stabilitet, EFSF, mener Varoufakis det som etter hvert har blitt akseptert som sannheten om man beveger seg utenfor kretsene til maktelitene i EU og deres støttespillere nemlig at det «ikke ble opprettet for å avhjelpe Irland, Portugal eller noe annet land i ØMU [eurosonen], men europeiske banker på kanten av stupet». Norge og Sverige opplevde bankkriser på begynnelsen av 1990-tallet grunnet råtten kreditt i boligmarkedet. I begge landene ble kriserammede banker nasjonalisert, og aksjonærene gikk med tap. Staten skøt inn ny kapital, kontohaverne og banksystemene ble reddet. Denne åpenbare løsningen ble ikke engang diskutert i etterkant av den nåværende krisa. I stedet har regjeringene kapitulert for bankene. Slik har både kapital og makt blitt overført fra folkevalgte og vanlige lønnsarbeidere til mislykkede kapitalister og en finansnæring som hadde kjørt seg og verdensøkonomien i grøfta. Varoufakis ser på euroen som et eliteprosjekt, men er ingen motstander av fellesvalutaen. Han mener det var beleilig for greske rikfolk for å få billige lån; den franske økonomiske eliten ville i likhet med den italienske og spanske få sterkere forhandlingskort overfor egen fagbevegelse. I flere av periferilandene ville den billige kreditten også tilfalle statene, den franske banksektoren ville få enda bedre grunnlag for vekst, og de politiske elitene i landet så sitt snitt til å yte større innflytelse over «det europeiske prosjektet». For Tyskland, som allerede hadde presset ned lønningene kraftig i forhold til resten av EU, var en felles valuta en ypperlig mulighet til å sikre eksporten til de andre landene da disse ville bli fratatt muligheten til devaluering, og en allerede sterk tysk industri hadde gode konkurransevilkår. En stakket stund var «oxi» synonymt med glede, fest og kampvilje i en undertrykt befolkning. Da krisa slo ut og bankenes gjeld ble ført over på offentlige hender i periferilandene, sto disse i nok et avhengighetsforhold til overskuddslandene med Tyskland i spissen. Som gjeld har blitt brukt som maktmiddel tidligere, gjøres det også i dag hvor EU sentralt, IMF og den tyske regjeringen med mindre overskuddsland på slep tvinger gjennom reformer som åpner de gjeldstyngede for utenlandsk kapital, bygger ned velferden, privatiserer og knuser fagforeninger, akkurat slik IMF har gjort det så mange ganger før, bare ikke i Vest-Europa. Keynes ønsket en global overskuddsomfordelingsmekanisme. Kostnadsfrie lån fra en fellesbank og en avgift eller renter på overskudd var løsningen da de globale overskuddene og underskuddene er uløselig knyttet sammen og ikke kan vokse inn i evigheten. En slik omfordeling fikk avslag på grått papir av de amerikanske utsendingene. Varoufakis mener denne mekanismen ville reddet euroen. Slik USA ønsket å fortsette som globalt økonomisk hegemoni, vil heller ikke Tyskland vil gi fra seg makta de kontinuerlige overskuddene og den seinere forgjeldingen av periferistatene gir dem. Varoufakis mente at den eneste måten å løse eurokrisen og den greske gjeldskrisa på var å rive herskeren ned fra hans trone. Hans forord til 2014-utgaven av boken kaller den veien man nå går i eurosona en «åndssvak politikk hvis egentlige formål... er å gjøre krisa enda dypere». Man kan skjønne at det ble konfrontasjoner. En naiv tilnærming? Syriza har blitt kritisert for mangelen på en plan B, men det har kommet frem at allerede før de ble valgt planla hvordan en parallell valuta kunne opprettes. Like før Varoufakis gikk av, lanserte han dette som en mulighet. Senere uttalte han at den faktisk burde ha blitt opprettet på et tidligere stadium. Et valg som ga et radikalt venstreparti makta, fem måneder med forhandlinger og en folkeavstemning med et overveldende flertall mot kuttpolitikk, ga en avtale signert av Syriza-regjeringen med mer kuttpolitikk og avskjed for flere av de mest radikale regjeringsmedlemmene. En gjeldsavtale ingen tror kan overholdes, er det verdt å legge til. Hvorfor satset de på å forhandle fremfor å knytte allianser i eurosonen og slik legge press på Tyskland? Ser en på de andre eurolandene, er det vanskelig å forestille seg hvem alliansepartnerne skulle vært, særlig med tanke på at Hellas har lite eller ingenting å tilby. Den avgåtte finansminsteren har gitt detaljer fra forhandlingene i tallrike intervjuer den siste tiden, noe som har sementert hans stilling som Europas mest forhatte mann om ikke av folk flest, så i alle fall av EUs politiske eliter. Historien om et Tyskland i førersetet som har overkjørt alt og alle, og nektet å høre på fornuft og økonomiske argumenter, er den Varoufakis har fortalt. Var han naiv som trodde at forhandlinger kunne forbedre situasjonen? Til nå har ikke Aleksis Tsipras vist tegn til at det finnes noen som helst mulighet for at Hellas skal nekte å betale gjeld, at de skal opprette en parallell valuta eller gå ut av eurosonen. Med et slikt utgangspunkt har Hellas ingen alternativer til å godta troikaens diktater. At Tsipras ikke tror på avtalen, og at han ikke ønsker å skrive under, lyder bare som et hult gjenklang fra hans forgjengere. Det bør understrekes at de siste måneders bestrebelser har gitt bevegelse. Debatten om løsninger for Hellas og eurokrisa har blitt flyttet markant, da medstrømsmedier og deres kommentatorer nå innrømmer hvor urealistisk det de for kort tid siden presenterte som absolutte nødvendigheter er. IMF opponerer mot den knallharde linja fra Tyskland og Den europeiske sentralbanken. Resultatet kan bli at Hellas kastes ut av euroen. Mulig har dette har vært i bakhodet på Syrizas strateger hele veien. Selv om motviljen mot både EU og valutasamarbeidet har økt i Hellas, er fremdeles flertallet av grekerne tilhengere av begge. Syrizas mandat, hvor motsigende det enn er, har ikke vært å få landet ut av euroen. Om de tvinges ut, blir de sannsynligvis enda mer populære. Ironisk nok står både Tyskland og den greske regjeringen overfor samme utfordring: De må holde stadig skjørere koalisjoner samlet. Motsetningene i den brede valgalliansen Syriza er store, og venstresida begynner å bli utålmodig. Siste ord er imidlertid ikke sagt, verken fra Syriza, det greske folk eller Yanis Varoufakis. Møllersen sitter i styret til Radikalt økonomi-nettverk. Radikal Portal og Ny Tid har innledet et samarbeid. KRONIKK JOAKIM MØLLERSEN Tankene til Europas mest forhatte mann RUNE MATHISEN Yanis Varoufakis. AFP PHOTO/SCANPIX LOUISA GOULIAMAKI

12 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING PERSPEKTIV Å flanere i Via Appias sidegater NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 13 MOTforestillinger II PERSPEKTIV REISEESSAY FRA SØR-ITALIA Terracinas kronglete trapper og gater er fulle av kulturhistorie, ugress, skjeve brosteiner og skvetne firfisler og det er ikke alltid like godt å vite om de fører til skjærsilden, Rom eller badebyens parasoller. AV OLE ROBERT SUNDE Gyldendal, som er mitt forlag, leier flere leiligheter i den italienske byen Terracina, både for de ansatte og for sine forfattere; til en billig penge får vi leie flotte, store leiligheter. Terracina er en kystby (den har en strand fem kilometer sandstrand oppkalt etter Kirke, trollkjerringa i Odysseen) som ligger i Sør-Italia, mellom Roma og Napoli; byen er todelt ettersom den har en antikk by oppe på en høyde, der hvor Gyldendal leier sine leiligheter, og en fiske- og badeby nedenfor, ved havet. Sentrum om det er det rette navnet i gamlebyen er en plass ved en domkirke (derfor kaller vi plassen for domplassen, men det rette navnet er Piazza del Municipio); og denne kirken, som egentlig er en katedral, er en renessansekirke som er bygd over et antikt tempel (her var katolikkene pragmatiske). Marmorhellene på plassen er 2000 år gamle, rett gjennom gamlebyen gikk den de første leilighetene Gyldendal leide, og et par meter ned, mot den romerske porten, står en virkelig underlig kirke: kirken for de som kommer til skjærsilden. Altså purgatoriet. Trappen opp er full av ugress og gjennom århundrene skjevtråkkede trinn; på fasaden er det fire halvsøyler, tre ovale vinduer, glassmalerier med murdekorerte rammer. På midten et rektangulært vindu, også med dekorert ramme, slitt murfasade og helt øverst, i en svært barokk tympanon, står knokkelmannen i helfigur i midten med en ljå, og ljåjernets spiss ender i et timeglass, altså et memento mori (under ljåen står det på latin: Hodie mihi cros tibi «I dag meg, i morgen deg»). Et sted har jeg lest, i forlengelsen av Dantes Guddommelig komedie, at skjærsilden ble oppfunnet på 1200-tallet ettersom de fattige endte i inferno og de rike i paradiser, så hvor skulle de i mellom etter døden? Håndverkere, underoffiserer, bønder, byenes middelklasse? Jo, nettopp til purgatoriet, eller skjærsilden. Det er fire veier ned til badebyen for meg er den andre byen i Terracina en badeby, ettersom vi pleide å leie privat (til stive priser) om sommeren når Gyldendalleilighetene er forbeholdt de ansatte, siden vi hadde skolebarn og var på stranden, og der var det stappfullt av turister fra Roma. Fire veier, og alle veiene er kronglete. Vi tar som regel trappehuset, forbi gamlebyens beste pizzarestaurant, forbi den republikanske muren, og på venstre hånd et stort palass (som har vært pavenes sommerresidens) og ned alle marmortrappene fulle av skvetne gekkoer, svidde og overgitte busker og kratt på utsiden, før selve trappehuset. fra antikken i undring over min datter som hadde lyst til å løpe opp dit. Over balustraden kommer det mange lavtflygende tårnseilere, i Oslo er de en håndfull, her var de mange og fløy i en voldsom fart; de må ha godt syn, eller evnen til å kunne skifte fokus på en brøkdel av et sekund, uten å treffe vegger, biler, åpne vinduer, det sies at de kan sove i luften, til og med pare seg i luften. Idet de italienske familiene trakk hjem for å spise lunsj, gjorde vi det samme; ikke opp til Gyldendal-leiligheten, men til en pizzabule i byen rett bak oss. Der har vi vært så mange ganger at hovmesteren hilser på meg det er et spisested som ikke stenger under siesta (hver gang vi ankommer Terracina er alt stengt i gamlebyen, så vi må ha med matpakke) og på pizzabulen, som ikke er så mye bule men en bra og stilfull resturant med mye god italiensk mat, har de stadig et problem, nemlig glutenfri pizza (men det fikser de på andre restauranter i byen); det er min datter og hennes mann som er allergiske mot gluten. Etter maten (som ofte ender med at min datter og hennes mann velger biff) gikk vi hjem via trappehuset, opp de glatte marmortrappene stadig med solvarme, lettskremte firfisler og bakgatene til forlagsleiligheten, og noen av stikkveiene var så smale at vi måtte spasere i gåsegang. Også i bakgatene til gamlebyen var det små skilt om antikken; en søyle som lå liksom slengt mot en finsandet bakke, og resten av en annen, rammet inn av noen fargerike plastbånd. Det finnes ikke graffiti her, bare noen plastkasser med søppel og av alle ting sortert søppel av matrester, plast, glass, papir for å bli avhentet den neste morgen av den kommunale renholdsbransjen. To eldre kvinner, på vei, hvor da, ikke til kirken, for tidlig, svartkledde som i kronisk sorg noen sa en gang at flere av de eldste i denne gamle bydelen aldri hadde vært på stranden, aldri nede i den yngre byen; aldri sett havet noensinne, kunne det være mulig her oppe, år ut og år inn. Til venstre hadde noen glemt å lukke skapdøren til et gasskap innfelt i husfasaden, jeg kunne se gasslanger og rørklammer, og visà-vis en dør satt det en katt, stripete, tynn og med ører som beveget seg, individuelt, som kameleonøyne; den gjespet høyt, skarpe tenner, sikkert vært oppe hele natten; flust med mus, hva med rotter, heller mus enn rotter; se der, sa min kone, og en dorsk gekko skvatt bort, i helspenn, den var like lang som en voksen finger, prikkete; det sies at de har lim under potene, heter det da poter hos dem, om ikke fingrer og tær? -artivism against occupation Caféteatret, Hollendergata 8 20., 21., og 23. august Torsdag og fredag fra kl. 18.00 Søndag fra kl. 16.00 Giovanni Battista Piranesis tolkning av «veienes dronning», Via Appia and Via Ardeatina, fra Le Antichita Romane, 1756. romerske veien Via Appia som forbandt Roma med Sør-Italia, og jeg innbiller meg at her har Paulus spasert, og Goethe, og kanskje salige Ibsen her er det en stor steinscene hvor ungdommene spiller fotball og har sine skoleavslutninger, hvor de selvfølgelig setter opp en dramatisering av nettopp Odysseen, ettersom italienerne vet å ta vare på sin antikke arv, om enn dette drama opprinnelig er skrevet av en greker, av Homer. Høyt over domplassen og gamlebyen, på en steinete nut, ligger Jupitertempelet; en gammel romersk ruin, som gamlebyen for øvrig er full av det ligger og står søyler overalt, inngjerdet med små skilt; antikk, står det, men den katolske arven er også her; ned den smale gaten til vår siste leilighet, oppkalt etter kona til han som samlet Italia til et rike: Anita Garibaldis gate, som er svært trang, og der kjører de biler over brosteiner som er helt svarte; hvor gamle kan de være fort, og en kan jo lure på hvor smart det er, omgitt som de er av romerske ruiner. Mens går vi ned denne gaten, kommer vi til en liten vannpost med klokke, kafé og en av Jeg innbiller meg at her har Paulus spasert, og Goethe, og kanskje salige Ibsen. Og endelig nede den veldige varmen føles som et trykk mot kroppen kommer vi rett ut på busstasjonen og rekken av plataner, til venstre er den trange og møkkete elven, tørrsvidde palmer, og vi går ned en av sidegatene mot en kanal før vi dreier til høyre, forbi Banca di Roma og ned hovedgaten Viale della Vittoria; mange butikker, rekker av høye pinjetrær med larmete sirisser, og de bråker mye mer enn vanlige, tidlige, høstaktive norske gresshopper. Ved slutten av hovedgaten er det alltid motvind, en snorrett bilvei, veldig trafikkert, som vi forserte, og så selve den fantastiske strandpromenaden som går høyt, langs hele stranden med tykke, rørrunde gjerderekker øverst (som før var blåmalt for å være en parallell til havet), med plantede palmer, benker og trapper ned til stranden; de fleste er private, fulle av parasoller i muntre farger, og liggestoler, for ikke å glemme små kafeer; noen få kommunale som dessverre var (i hvert fall før) nedslitte med elendige toaletter. Deretter ned en av trappene for å bade og betale for en stol (og seng til de som vil ha det) og en parasoll for å kunne sitte og lese i skyggen. Det luktet sterkt fra havet, og lyden var kraftig med sine meditative bølgeslag, som alltid får meg til å lytte og til å drømme; sanden var glohet, og som alltid føk det fin sand fra noen som pakket sammen og ristet store badehåndklær, og etter å ha kommet i lesemodus eller begynt å (for de som ville) sole seg eller bade, så kom det leptosome, segneferdige, nedlessete selgere fra Afrika, Skru av de jævla mobilkameraene! Forleden opplevde jeg et sivilisatorisk sammenbrudd i berg-og-dal-banen i en fornøyelsespark. Det involverte mobilkameraer og hensynsløs nysgjerrighet. Og en livredd person. MINORITETER BJØRN HATTERUD Det er i ferd med å bli sosialt akseptert å fotografere eller filme folk med synlige sosiale avvik. Berusede, overvektige, kjønnsoverskridere, folk i rare klær, folk som har tryna. Til freakshows på nettet, for kikkerinstinktet i oss. Jeg har selv klikket meg innom slike nettsider de gangene de har dukket opp i nyhetsoversikten på Facebook. Men nå har jeg slutta. Det har plutselig blitt personlig. Forleden var jeg på Tusenfryd, og en banal innsikt gikk inn: Objektet for filmen eller bildet kunne lett ha vært meg. Jeg kunne ha vært personen de filmet. Personen som mistet kontrollen i berg-og-dalbanen, som holdt seg fast og skrek etter at turen var ferdig. La meg forklare. Jeg har alltid hatet karuseller og bergog-dal-baner. Minnene fra fornøyelsesparker og tivoli da jeg selv var unge, er en slags diffus grøt av ubehag. Min medfødte ryggskade med nevrologiske følgeskader gjør at raske og rykkende bevegelser er svært ubehagelig og potensielt farlige. Jeg prøvde noen av attraksjonene da jeg var barn, men jeg endte konsekvent opp med smerter og ubehag, og påfølgende angst. At folk flest i det hele tatt kunne like slike helvetesmaskiner var et fremmedgjørende faktum. Det jeg ikke tenkte på den gangen, er at disse folkene flest stort sett er funksjonsfriske. Det var og er ikke jeg. Grenser. Hvis man har en kropp som er påvirket av kroniske, fysiologiske skader, fører dette gjerne til uklare marginer mellom det tålelige og det utålelige. Hos en kroniker er sentralnervesystemets evne til å si fra om smerte, svimmelhet eller ubehag påvirket av kroniske belastninger. Parallelt opplever mange kronikere konsekvensene av å tråkke over kroppens grenser som tøffere enn det friske gjør. Det ble filmet og tatt bilder, som om det var en dyrehage de var i. Tolkning og mestring av kroniske lidelser er individuelle, men også situasjonsbetingede. Enkelte opplevelser kan være lystbetonte, mens liknende opplevelser der bare noen få enkeltfaktorer er annerledes oppleves som ubehagelige. Videre kan grensene for hva man tåler av utfordringer, slitasje, motstand, ubehag eller smerte endre seg fra dag til dag. Gate i italia. FOTO: Yiannis Chatzitheodorou. Creative Commons. Bildet er beskåret. India og Bangladesh, som selger solbriller, badehåndklær, badeleker, hatter, ringer; hals-, håndledd- og leggbånd; ja alt som finnes av skrap, men også utsøkte klær, og alltid hissig pruting. Og etter dem kom det små thailandske damer som ropte om massasje, deretter isselgeren som blåste i en fløyte og som alltid var italiener, og etter ham mannen med kokosnøtter i en vannbøtte, storbrølende, hes, også han innfødt, brunbarket av mye sol, men så ble jeg tørst og fikk mer lyst på en øl enn en frisk dukkert, som oftest er vannet i Middelhavet kaldt og salt, så jeg eseløremerket boken jeg leste den har Disse sammensatte kroppsopplevelsene er årsaken til at mange av oss kronikere ender opp på siden av organisert arbeidsliv. Og disse opplevelsene av kropp er årsaken til at tivolier og fornøyelsesparker er en vanskelig øvelse for mange av oss. Attraksjonene er laget for at friske brukere skal presse sine grenser i en jakt på svimlende nevrologisk stimulans. Men folks grenser er forskjellige, og noen ganger kan det være vanskelig å avgjøre på forhånd hvorvidt attraksjonen vil være en god opplevelse eller ikke. Kikkere. En kompis av meg elsker bergog-dal-baner, datteren hans er i alderen der tivolier fremstår som artige, og sammen med en fjerdeperson reiste vi altså en tur til Tusenfryd. De andre tre tok parkens berg-og-dal-bane i treverk, «Thunder Coaster». Jeg sto på bakken, i regnet. Regnvær gjør at treverket og metallet på «Thunder Coaster» endrer tekstur. G-krefter og tyngdekraft virker annerledes enn når materialet er tørt, og banen går hurtigere enn vanlig. allerede fått en fin, tynn rand med sand mellom to sider og reiste meg opp for å kjøpe en øl og spurte om de andre ville ha noe. Var det barn så ble det is, var det min kone så ble det tørr hvitvin. Denne gangen hadde vi med oss min datter, hennes mann og deres to barn; da ble det iskrem på barn og barnebarn; øl til meg og hvitvin til konekrone; min datter reiste seg fra solsengen og tok med seg sin lille familie ut for å bade; de løp i flokk, ettersom sanden var varm, og stoppet ved vannkanten som for å kjenne etter hvor kaldt det var; jeg snudde ryggen til og glante opp mot Jupitertempelet enda et storslått avtrykk Neste dag tok vi bussen til nabobyen Sperlonga, også med en lang kyst, og som i Terracina en gammel bydel. Sterk pålandsvind vi satt på en kafé (den het Ulysses) med utsikt til havet nappet i borddukene; Sperlonga er kjent for å ha huset Tiberius, keiseren etter Augustus. Til venstre for der vi satt kunne jeg se noe som minnet om et tårn; sandfarget stein, vimpel, mer slott enn tårn, kanskje heller festning for å bekjempe sjørøvere, som det står at Sperlonga ble utsatt for før. Vi gikk opp mot tårnet, en bratt bakke med brosteiner, på den ene siden en grov, ubearbeidet fjellvegg, på den andre en forhøyning av stein. Bred marmorkant øverst, mer sete enn gelender, hvem ville sitte der, livredd for å falle ned i vannet, og bølgegangen sett fra siden; lange, buede dønninger i frisk fart fikk meg til å tenke på Munch, hvite skumkranser over grønnfarget vann, nedenfor helt svart vann, kanskje på grunn av tangklaser, langt borte Terracina, der var sjøen mørkeblå, et skummelt brådyp, om ikke noe som lyste dekket til; til høyre den lysemørke stranden, våt av sjøvann, oppe på land flere hoteller, i horisonten disete fjelltopper. Og over de spisse fjelltoppene: tykke, ekspansive skyer som, for alt det jeg vet, er på vei til å bli grå regnskyer. Sunde er forfatter, med en rekke skjønnlitterære bøker og essays bak seg. De ansatte unngikk å fylle opp vognene, for å gjøre vognene lettere og attraksjonen tregere. De kjørte vognene opp den første bakken i svært sakte fart, alt for at attraksjonen skulle holde forsvarlig fart. Likevel gikk turen ekstremt fort, ifølge kompisene mine, som begge har kjørt «Thunder Coaster» tidligere. En av dem ble kvalm, den andre fikk vondt i ryggen, og dattera fikk vondt i ørene. Alle tre fikk uventet ubehag fordi attraksjonen i regnværet opplevdes som tøffere enn ventet. Ettersom alle tre er friske, gikk det greit likevel. En besøkende som ikke taklet «Thunder Coaster» denne dagen, responderte på opplevelsen med å skrike og holde seg fast i vogna etter at den var nede igjen. Jeg kjenner ikke personen som skrek, men jeg kjenner så altfor godt igjen reaksjonen skrikene var resultatet av. De parkansatte håndterte saken profesjonelt, og personen ble hjulpet ut, etter å ha skreket lenge. Parken gjorde ingen feil, ei heller de som eventuelt fulgte den hylende personen. En person ble overveldet og reagerte med å hyle og holde seg fast. Slikt skjer. Ingenting å feste seg ved. Men det gjorde folk. En stadig voksende mengde av tilskuere kom og glante. Munnene var på vidt gap, som om de ville sanse opplevelsen gjennom munnen også. Og opp kom kameramobilene. Det ble filmet og tatt bilder, som om det var en dyrehage de var i. Personen som satt der og hylte og holdt seg fast, ble dokumentert i lett delbare digitale filer. Kanskje dukker det opp på en nettside nær deg. Alt som skjedde i parken denne dagen, inkludert at en person slo seg vrang, er helt normalt. At det så stilte seg opp glupske kikkere med kameraer, er dessverre også i ferd med å bli normalt. Selv om det er aldri så perverst, sykt og motbydelig. Det er en menneskerett å miste kontrollen i offentlighet i fred. Så skru av de jævla mobilkameraene! Hatterud er kulturskribent og fast spaltist i Ny Tid. megaeldar@hotmail.com Med okkupasjonskritiske kunstnere og aktivister fra Palestina og Israel: SALIM ABU JABAL / TAREQ ABU NAHEL / MOHAMMED ALAYOUBI / RONNIE BARKAN / MAX BLUMENTHAL / COMBATANTS FOR PEACE / DE-COLONIZER / KAJSA EKIS EKMAN / RABEE IRAR / TAHSEEN MUHAISEN / DINA NASER / HAIM SCHWARCZENBERG / NATALI COHEN VAXBERG / JASMIN WAGNER / BEN YEGER / OSAMA ZATAR Produsert av Nordic Black Theatre, Palestinakomiteen i Norge, TeaterTanken, WildTracks og New Frontiers. Oppdatert program på: https://motforestillinger.wordpress.com

14 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING PERSPEKTIV NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 15 PERSPEKTIV Krigen mot barn BILLEDKUNST... fortsetter fra forsiden gjennom de undersjøiske kablene. Som den digitale tidsalderens Ellis Island, stasjonen der attenhundretallets immigranter ble kontrollert, blir samtlige data tappet av NSA ved adkomstporten. Navnet Upstream er passende: Informasjonen sildrer som i en bekk gjennom kablene før de spres i vide strømmer ut over kontinentet. Her er Paglen like mye geograf som kunstner nettverket forankres et bestemt sted, det usynlige gis et bilde, det abstrakte gjøres konkret. Det teknologisk sublime. Utstillingen i Frankfurt viser flere slike eksempler på Paglens arbeid med å visualisere det usynlige. Mange av de blanke feltene på kartene han har undersøkt, er hemmelige militære øvingsbaser som er plassert i fjerntliggende, avsperrede ørkenområder. I serien Limit Telephotography fotograferte Paglen disse basene med svært kraftige teleskoplinser fra avstander på opptil fem mil. Resultatet er forflatede, uskarpe bilder hvor man såvidt kan tyde vagt skisserte flyhangarer. Dermed fungerer fotografiene heller som indikatorer enn som bevismateriale. Samtidig som de søker å avsløre synes bildene å understreke nettopp det utilgjengelige, hemmelige og diffuse ved den svarte verdens geografi. Et annet slående fotografi er The Fence (Lake Kickapoo, Texas), der Paglen ved hjelp av en amatørastronom og et spesialkonstruert kamera har fanget opp elektromagnetisk stråling. Omkring USA går det en «elektromagnetisk grense» som strekker seg ut i verdensrommet og fanger opp fartøy som svever over kontinentet. Å beskrive dette fenomenet er én ting å avbilde det er noe ganske annet. Arbeidene hans kan like gjerne karakteriseres som undersøkende journalistikk som kunst. Som alle Paglens fotografier er The Fence like vakkert som det er uhyggelig. Ved hjelp av omhyggelige fargejusteringer og nøye planlagte komposisjoner som ofte har kunsthistoriske forelegg, opprettholder bildene noe av det mystikkens slør som de hemmelige tjenestene er innhyllet i. Paglens bilder bygger på fascinasjonen for det usynlige, det grenseløse og urepresenterbare, og det er dette som gjør bildene til kunst. Paglen bruker selv betegnelsen «det teknologisk sublime» om det han forsøker å fange. Begrepet det sublime benyttes gjerne om storslagne landskap og voldsomme naturfenomener, men for 1700-tallets filosofer som Immanuel Kant dreide det seg om en subjektiv følelse av et lystbetont ubehag som oppstår når man overrumples av noe som er så mektig at tankene løper løpsk. Og det er nettopp et slikt ambiguøst ubehag som preger forholdet til nye teknologier for de fleste av oss, enten det gjelder mulighetene for kunstig intelligens eller den konstante utleveringen av data. En annen nattehimmel. Paglens arbeider fungerer så godt fordi de provoserer frem disse tvetydige følelsene hos betrakteren, uten at det dermed går på bekostning av behandlingen av kjensgjerninger. I serien The Other Night Sky, der Paglen har fotografert hemmeligstemplede spionsatellitters bane over nattehimmelen ved hjelp av et kamera som er tilkoblet et roterende teleskop. Dette er et eksempel på et prosjekt som er effektivt både ved å avdekke satellittene, men også fordi det gir et svimlende tidsperspektiv. De fleste kommunikasjonssatellitter går i det som kalles geostasjonær bane, det vil si at de følger jordas rotasjon fra et stabilt punkt 35 786 kilometer over ekvator. Det ufattelige er at dette beltet av satellitter vil holde seg i konstant bane i en milliard år. På ganske få år har vi blitt så fortrolig med den umiddelbare utvekslingen av informasjon som satellittene gjør mulig, at vi ikke tenker over at de utgjør en form for arkeologiske artefakter tidløse monumenter som bærer to tidsformer i seg, det øyeblikkelige og det uendelige. Det er ikke slik at Paglen mister de umiddelbare politiske spørsmålene av syne når han dveler ved teknologiens sublime og tidløse aspekter; snarere insisterer han på at nåtidens kortsiktige teknologiske løsninger har uoverskuelige konsekvenser, og at det dermed ligger en etisk fordring om å knytte nåtiden til fremtiden i disse verkene. KEYHOLE IMPROVED CRYSTAL FROM GLACIER POINT(OPTICAL RECONNAISSANCE SATELLITE; USA 186)", 2008 TREVOR PAGLEN UND/AND JACOB APPELBAUM"AUTONOMY CUBE", 2014 WW2 London, England, 21. oktober 1939. Gass-øvelser og gassmasker for sivile i England. To år gamle barn i Wandsworth, London, har blitt utstyrt med små fancy gassmasker med tilnavnet «Mickey Mouse». Bildet: Iført en Warden-hjelm prøver et lite barn å bli vant til følelsen av sin «Mickey Mouse», etter utdeling i Sør-London. blir stadig mer brutal Verden har aldri stått overfor så alvorlige utfordringer når det gjelder barn i konflikt som akkurat nå og verdenssamfunnet gjør altfor lite for å beskytte barn mot krig. BARN I KONFLIKT TORILD SKARD Det er ikke bare voksne som kjemper for livet i Middelhavet. Det er også barn, mange barn, som flykter fra vold og terror. Barn blir ikke spart i dagens væpnede konflikter. I tillegg til at de rammes av bomber og kuler, blir de i mange tilfeller brukt bevisst som krigsmål eller aktører for å ramme motparten hardere. Titalls millioner barn rundt om i verden blir med overlegg myrdet og lemlestet, bortført, seksuelt misbrukt og utnyttet som soldater. Boliger, skoler og sykehus blir angrepet og barn nektet mat, vann og helsestell. For ti år siden begynte FNs sikkerhetsråd et systematisk arbeid for å styrke barns beskyttelse under krig. Rådet har en egen arbeidsgruppe, og hvert år skriver FNs generalsekretær en rapport (S/2015/409). Rådet konkluderer så med tiltak for å gi barn bedre beskyttelse, både generelt og i konkrete situasjoner rundt om i verden. Sist skjedde dette 18. juni. Generalsekretæren tok for seg 23 land, og slo fast at verden aldri har stått overfor så alvorlige utfordringer når det gjelder barn i konflikt. Dette gjelder særlig i land med alvorlige kriser: I Irak, Israel og Den palestinske stat, Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Syria og Sør-Sudan ble barn i 2014 utsatt for ekstreme krenkelser. Disse føyde seg til listen over krenkelsene i langvarige konflikter som i Afghanistan, Den demokratiske republikken Kongo og Somalia. I 2015 forverret dessuten situasjonen seg i Jemen, med et stort antall døde og sårede barn. Bortføringer. Den siste tiden har massebortføringer av sivile, inkludert barn, blitt stadig mer utbredt i forbindelse med voldelig konflikt. Dette medfører gjerne at barn blir drept og lemlestet, rekruttert og brukt som soldater eller utsatt for seksuell vold. Noen væpnede grupper eller regjeringer har berøvet barn friheten, satt dem i arrest og utsatt dem for tortur. I 2014 ble i tillegg flere barn bortført for å terrorisere eller gjøre bestemte etniske eller religiøse grupper til skyteskive. Dette gjaldt særlig ISIS i Irak og Syria, og Boko Haram i Nigeria. Økningen i omfanget og hyppigheten av bortføringer skaper stadig større behov for beskyttelse av barn og unge. De trenger trygg løslatelse, oppsporing av familien, medisinsk, psykologisk og juridisk hjelp og støtte til frivillig hjemvendelse der det har skjedd grenseoverganger. Det trengs også tiltak for å motvirke de langsiktige konsekvensene av en bortføring. Fengslede barn som antas å ha tilknytning til ekstreme grupper, behandles som skyldige i stedet for ofre. Kampanje. Ekstrem vold nådde tidligere ukjente høyder i 2014, og var svært ofte rettet mot barn for å oppnå flest mulig forulykkede, terrorisere hele lokalsamfunn og skape verdensomspennende raseri. Ekstreme grupper har brukt skoler som skyteskiver, og mange barn er blitt skadet og drept i militære operasjoner ledet av regionale eller internasjonale koalisjoner eller naboland. Også militstropper som støtter regjeringen har rekruttert barnesoldater og utsatt barn for seksuelt misbruk. Fengslede barn som antas å ha tilknytning til ekstreme grupper, behandles som skyldige i stedet for ofre. Tilbakeføring av barn som har vært rekruttert og brukt til ekstrem vold, krever omfattende tiltak over lang tid. FN har nå fokus på mer enn 51 væpnede grupper som har begått alvorlige krenkelser av barn. FN-representanter samt internasjonale og regionale organisasjoner har innledet dialog med flere av gruppene for å få slutt på overgrep og få frigitt barna. Alt i alt ble mer enn 10 000 barn løslatt fra væpnede grupper verden over i 2014 og fikk støtte til å komme tilbake til sine familier. I mars 2014 lanserte FNs spesialrepresentant og FNs barnefond, UNICEF, en kampanje: «Barn, ikke soldater» for å få slutt på bruken av barn i regjeringsstyrker innen slutten av 2016. Mange land har sluttet opp om kampanjen, og i løpet av det første året laget seks av sju berørte land Afghanistan, Demokratisk Kongo, Jemen, Myanmar, Somalia og Sør-Sudan handlingsplaner for å følge opp, mens Sudan ikke gjorde det. Et første land, Tsjad, gjennomførte tiltakene i planen. Andre regjeringer har vedtatt lover som gjør rekruttering av barn kriminelt, har tatt barn ut av hæren og organisert informasjonskampanjer. Videre har blant annet Norge tatt initiativ for å trygge skoler i væpnet konflikt, og organisasjonen AIDS Free World har satt i gang en kampanje for å få stilt FNs fredsstyrker til ansvar for seksuelle overgrep. Usynlige barn. Alt dette er viktig, men likevel svært lite. Det er rystende at verdenssamfunnet ikke gjør mye mer for å beskytte uskyldige barn fra de ufattelige redslene krig innebærer, og stille de skyldige til ansvar. Sikkerhetsrådet anbefaler tiltak, men det må følges opp med innsats betydelig økt innsats av mange parter. Det er spesielt opprørende at det ikke gjøres mer for å beskytte barna i land som Nigeria, Sudan og Sør-Sudan. Sikkerhetsrådet og det internasjonale samfunn har viet Midtøsten og Ukraina stor oppmerksomhet. Men i Nigeria har det i lang tid foregått utålelige krenkelser av jenter. Skoler i Nuba-fjellene i Sudan blir bombet med klasebomber, og i Sør-Sudan foregår en barbarisk etnisk kamp i stor grad rettet mot barn. Verdenssamfunnet har grepet inn andre steder for å beskytte ofrene under humanitære kriser og krigsforbrytelser. Hvorfor ikke i Nigeria, Sudan og Sør-Sudan? Skal det mer til når det «bare» er jenter eller svarte Afrika? «Noe av det fineste jeg har opplevd på hele Festspillene så langt... Det er fint å få noe som inviterer meg med inn til å være medtolker, nesten medvirkende i hva verket kan være» Skard er tidligere direktør i UNESCO og UNICEF. toriskar@online.no NRK design Neolab by Knowit foto Helge Hansen Paglens bilder bygger på fascinasjonen for det usynlige, det grenseløse og urepresenterbare, og det er dette som gjør bildene til kunst. Bildene i The Other Night Sky er mulige på grunn av et nettverk av amatørastronomer som utveksler observasjoner av satellitter. Ved å sammenligne koordinatene til kjente satellitter med observasjoner av uidentifiserte objekter, er Paglen i stand til å forutse hvor de mistenkelige, uregistrerte satellittene vil dukke opp på himmelen og avbilde dem som striper av reflektert lys. Dette amatørnettverket utgjør en slags grasrotas motsats til myndighetenes dataovervåking, men det er først i Paglens fotografier at deres virksomhet blir aktivistisk. Et kollektivt arbeid med å observere den observerende, å overvåke overvåkeren, utkrystalliserer seg i Paglens fotografier, og det er dette som gjør dem til noen av vår tids viktigste bilder. Deres største fortjeneste vil være om de også er i stand til å få oss til å rette blikket mot oss selv å vekke oss fra den slumrende avmakten. BIRTHMARK NORGESTURNÈ 26. 30. AUG Dansens Hus, Oslo 3. SEPT Kilden, Kristiansand 8. 9. SEPT Sandnes Kulturhus 16. 19. SEPT Studio Bergen 25. SEPT Teatret Vårt, Molde 30. SEPT 1. OKT Hålogaland Teater, Tromsø 6. NOV Dansefestival Barents, AKS, Hammerfest BILLETTER: www.carteblanche.no/billetter eller ved hvert enkelt spillested. Helsvig er ny fast kunstskribent i Ny Tid. PAGLEN: THEY WATCH Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kulturdepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

16 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING ORIENTERING UKEN ETTER SEKSDAGERSKRIGEN I denne månedens Orientering-spalte trykker vi både lederen om norsk presses rolle under krigen i Midtøsten samt et intervju med Jean-Paul Sartre om hvordan han ser på veien til fred i regionen. Det er i år 20 år siden Oslo-avtalen (1993-95), og vi bringer stadig denne tematikken i Ny Tid. Leder: Den vanskelige freden 17. JUNI 1967 Norsk presse har spilt en ynkelig rolle under krigen i Midtøsten. I stedet for å veilede om konfliktens utspring, har pressen mer eller mindre bevisst villedet opinionen. Resultatet ble at vi opplevde en stemningsbølge til fordel for den ene av konfliktens parter. I sin konsekvens ville en slik holdning ikke ha vært ufarlig dersom vi ikke hadde befunnet oss på så trygg avstand fra begivenhetenes sentrum, og stort sett kunne si at vi var lykkelige utenfor det hele. Mangelen på ansvarsfølelse blir ikke mindre alvorlig av den grunn. Nå har riktignok enkelte aviser, som følge av de israelske territorielle krav, besinnet seg noe. Vi tror det er klokere. Man kan ikke se bort fra det faktum at det i denne krigen er minst to parter, og at det her ikke er så enkelt at den ene av partene kan stemples, mens den andre frikjennes for skyld og ansvar. Vår oppgave nå er ikke uten reservasjoner å støtte den ene av krigens parter, men nøkternt å analysere krigens årsaker, og gjøre vårt til å få dem fjernet. Det bildet som er skapt av en truende og overlegen arabisk verden mot det lille og fredelige jødefolket i kamp for sin eksistens, holder ikke lenger. Virkeligheten er mer komplisert enn som så. Israel er i dag, bortsett fra Tyrkia, den sterkeste militære faktor i Midtøsten. Dette faktum, kombinert med en uklok politikk, kan føre til at konfliktens årsaker forsterkes og gjøres permanente. For å unngå at krigen i Midtøsten blir en tradisjon som gjentas hvert tiende år, må de primære konfliktårsakene nå søkes utryddet så lang det overhodet er mulig. Norge og andre skandinaviske land nyter stor goodwill i Israel. Det er ikke minst en følge av nær kontakt mellom nordisk og israelsk arbeiderbevegelse, og nordiske politikeres og journalisters hyppige besøk i landet. Denne goodwill må akkurat nå brukes for om mulig å få de israelske seierherrer til å besinne seg, til i stedet for å konsentrere seg om territorielle krav på nabostatenes bekostning, aktivt å gjøre sitt til å fjerne konfliktens dypereliggende årsaker. Det er så avgjort ingen enkel sak. Men en ting er sikkert. Man gjør i dag Israel en stor bjørnetjeneste ved å støtte opp om politikere som Moshe Dayan og Ben Gurion og andre som mer eller mindre fordekt går inn for opprettelsen av et Stor-Israel på de fattige jordanske, syriske og egyptiske araberes bekostning. Hvis Israel, slik det dessverre ser ut til i dag, stiller krav ut over fri sjøfart i Akababukta og arabisk anerkjennelse av sin stat, vil det etter alt å dømme bidra til å gjøre krigen permanent. Det vil åpne for meget dystre perspektiver. For Israel kan neppe i det uendelige overleve som en garnison midt oppe i en fiendtlig arabisk verden, som tross alt også moderniserer og utvikler seg, om det enn skjer langsomt. Konfliktens årsaker må angripes effektivt i og med den forhandlingsfred som vi får håpe vil komme, ellers beredes grunnen bare for nye uroligheter i fremtiden. Det er ytterst betenkelig at statsminister Eskhols tidligere forsikringer om at Israel ikke tok sikte på territorielle utvidelser så raskt har gått i glemmeboka, og at Moshe Dayans revansjistiske uttalelser ved Klagemuren nå står frem som de mest representative. Hvis skandinaviske politikere i dagens situasjon kan vinne gehør i Tel Aviv, burde de konsentrere seg om å advare mot den linje som nå forsøkes trumfet gjennom. I Norge synes det stundom å herske en nesten rørende tro på hva humanitær hjelp kan utrette. Om både vi og andre nasjoner gjennom FN eller direkte yter bidrag til å opprettholde de arabiske flyktningers eksistensminimum, innebærer det ingen løsning av problemene, bare en utsettelse. Hvis Israel ønsker fredelig sameksistens med araberlandene, er det nødvendig at man i Tel Aviv anerkjenner eksistensen av en rekke beklagelige fakta, som man også der må holdes ansvarlige for. Flyktningeproblemet løses ikke med mindre Israel anerkjenner de palestinske araberes rett til å vende tilbake til sitt land. Om det av praktiske årsaker er umulig å ta imot dem alle: Anerkjenne deres rett til skikkelig kompensasjon for den urett som er blitt dem til del. Norge og andre nasjoner kan gjennom FN hjelpe Israel til å innfri sine forpliktelser på dette felt, og således fjerne en av konfliktens primære årsaker. Israel må også gi de arabere som i dag bor i landet fulle økonomiske rettigheter, ikke bare formelle politiske rettigheter som de i sin håpløse mindretallsposisjon har svært liten glede av. En av forutsetningene for varig fred er at det skarpe skillet mellom det utviklede Israel, som til sin oppbygging mottar milliardbeløp fra jødiske organisasjoner i USA og Vest-Europa, og den kapitalhungrige og underutviklede arabiske verden gravis viskes ut. [...] USAs rolle i dette spillet er fundamental, selv om det ikke alltid har kommet så klart til uttrykk i norsk presse. Foruroligende for den videre utvikling er følgende som nylig stod trykt på lederplass i New York Times: «I likhet med Sovjetsamveldet står USA overfor et dilemma: Hvordan skal forpliktelsene overfor Israel kunne forsones med de økonomiske investeringene som står på spill i de arabiske land og amerikanske interesser i de havområder som grenser til dem. Amerikanske offiserer har trukket to militære konklusjoner av det som er skjedd i Midtøsten: Den sjette amerikanske flåte i Middelhavet, som nå utfordres av sovjetiske marinefartøyer, må opprettholdes og styrkes, USA og Storbritannia som blir utsatt for en fiendtlig holdning fra arabernes side og muligens tap av Aden, bør iverksette sitt hittil tåkete program for utbygging av baser i Det indiske hav og bør øke sine styrker øst for Suez.» Hvis dette, tross hyrdetonene i FN, er Storbritannias og USAs politikk overfor araberlandene, lover det ikke godt for en fredelig utvikling i Midtøsten. Hva mener Den norske regjering om disse perspektiver? Eller ønsker den kanskje ikke å uttale seg? Jean-Paul Sartre Veien til fred i Midtøsten Kort tid før krisen i Midtøsten brøt ut, foretok Jean-Paul Sartre en reise i området, blant annet for å samle materiale til et spesialnummer av «Les Temps Modernes» om den israelsk-arabiske konflikt. Like etter ga han et intervju med det tsjekkiske tidsskriftet «Literarny Moviny», som vi her bringer i utdrag. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at Sartre sammen med 40 franske intellektuelle har undertegnet et manifest som slår fast at anerkjennelsen av Israels suverenitet og landets frie adgang til internasjonale farvann er en nødvendig betingelse for fred. De sier at Deres formål med reisen var å skaffe informasjon til det européiske venstre. Tror De at venstrekreftene, og spesielt de sosialistiske land, kan hjelpe partene med å komme frem til en fredsavtale? Det er min oppfatning at det finnes en slik mulighet, og det er et faktum at de vil megle i det øyeblikk det virkelig blir nødvendig. Det er helt klart at venstrekreftene må danne seg en mening om problemet og avklare sine kontakter til begge stridende parter. Hva er etter Deres mening det sentrale i den israelsk-arabiske konflikten? Siden 1948 har ikke et eneste arabisk land anerkjent den israelske stats eksistens. Fra et israelsk synspunkt er anerkjennelsen av Israel en elementær betingelse for forhandlinger. Araberne på sin side forlanger at arabiske flyktninger fra Israel skal kunne vende tilbake. Israelernes mening om dette er meget delte. Det sier seg selv at det for araberne er en fundamental betingelse for forhandlinger. Har de i Israel møtt mennesker som er villige til å godta arabernes betingelser? Ja, med et lite forbehold kan man si at det innenfor det israelske venstre er mennesker som er villige til å anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake. Det gjelder selvfølgelig de israelske kommunistene, men også innenfor det venstresosialistiske Mapam er det folk som mener det er nødvendig å forhandle om flyktningeproblemet, og finne en løsning på det. Selvfølgelig støter realiseringen av dette på en del praktiske vanskeligheter. Man må f. eks. først fjerne en del faremomenter, begynne forhandlingene o.s.v., men det er praktiske problemer. Hvis Israel vil anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake, ville landets stilling i Midtøsten endres betydelig. Og har De blant araberne funnet forståelse for israelerens krav om anerkjennelse av Israels suverenitet? Slik kan man ikke stille spørsmålet. I de arabiske land og Den Forente Arabiske Republikk eksisterer det mange forskjellige elementer, det sosialistiske system er bare i sin begynnelse, og hittil finnes det ikke noe organisert venstre. Mennesker jeg har møtt, har sagt at dersom det fantes et organisert israelsk venstre som anerkjenner flyktningenes rett til å vende tilbake, ville det lette deres arbeid. De tenker da på anerkjennelse av Israel? Ikke akkurat. Der finnes mennesker som mener at man vil kunne komme frem til en fredelig løsning hvis det i Israel fantes et sterkt venstre som var villig til å anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake. Det er en meget utbredt oppfatning at Israel er nært knyttet til en imperialistisk politikk, og at det følgelig ikke eksisterer noe virkelig israelsk venstre? Denne oppfatning kan diskuteres, men den er dessverre blitt bevist ved den tresidige aggresjon mot Egypt i 1956. Hver gang man snakker med egyptere minner de en på hva som skjedde i 1956. Derfor mener jeg at det israelske venstre bør ta det første skritt for å vise at det på tross av denne negative tradisjon finnes et virkelig venstre som vil føre klassepolitikk. «Jeg tror ikke at den arabiskisraelske konflikt kan løses ovenfra. Den skal løses av dem selv, av menneskene som selv lever i konflikten. Man kan ikke stole på sovjetiskamerikanske avtaler, bare på arabisk-israelske avtaler.» Jean-Paul Sartre Hvilket inntrykk fikk De av det israelske venstre? Jeg mener at det européiske venstre bør støtte det. Å hindre det i å delta i internasjonale konferanser er bare å gjøre veien frem mot en løsning enda vanskeligere. Det israelske venstre står ikke sterkt. Derfor må vi støtte det, slik at det lettere vil kunne gi uttrykk for nye tanker i de spørsmål som interesserer oss nå. De er meget opptatt av Vietnamkrigen. Like før Russell-tribunalets sesjon har De brukt en hel måned til å studere den arabisk-israelske konflikt. Synes De disse to problemene ligner på hverandre? Det syns jeg ikke. I Vietnam dreier det seg om en nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen. Situasjonen i Midtøsten er mer komplisert. Selvsagt utøver det kapitalistiske Vesten en stor innflytelse på Israel, og venstrekreftene er derfor jevnt over mistenksomt innstilt overfor Israel. Dette gjelder naturligvis først og fremst det arabiske venstre. Men denne konflikten dreier seg ikke om et utbyttet folks kamp mot imperialismen. Hvis det israelske venstre viser at det ikke bare fører klassekamp, men også kjemper for de arabiske flyktningenes rett til å vende tilbake, for fred med Egypt, og for at Israel skal slutte seg til de afro-asiatiske landene, vil det selvfølgelig styrke egypternes tillit til Israel. De har besøkt flytningeleirene i Gazaområdet. Tror De israelerne er klar over den situasjon flyktningene befinner seg i? Flyktningene lever under meget dårlige, ja, direkte forferdelige forhold. Jeg vet at det i Israel er en meget utbredt oppfatning at det er arabernes skyld. Det mener jeg er helt feil. Det sies at de arabiske land med vilje lar flyktningene leve under disse forferdelige forhold for å vise dem frem i propagandaøyemed for utlendinger. Jeg kjenner ikke alle arabiske land, men jeg kjenner Egypt. Jeg vet at dette land med store anstrengelser forsøker å industrialisere og sosialisere landet, og at det ikke er noen som helst mulighet for å absorbere 300 000 flyktninger fra Gaza-området når landets egen årlige befolkningsøkning er på 750 000. De har også møtt representanter for den arabiske minoritet i Israel. Er det noen mulighet for at denne gruppen kunne danne en bro mellom partene, slik at man gjennom dem kunne nå frem til forståelse og fred? En del arabere har overfor meg uttalt at en slik bro under visse betingelser kunne tenkes. Disse betingelser er ganske enkle: Minoriteten må ha de samme Sinaiørkenen 5 juni 1967. FOTO: Arkivfoto SCANPIX Sverige borgerlige rettighetene som israelerne. De har alle politiske rettigheter, men det betyr ikke så mye siden de bare utgjør et mindretall på 300 000 mot et flertall på 2 000 000. De har ikke fulle økonomiske rettigheter. Det har forskjellige årsaker, dels den arabiske familiens og det arabiske landsbysamfunns tradisjonelle struktur, dels historiske faktorene som stammer fra krigen i 1948, og dels visse jødiske gruppers aktivitet. For at araberne skal se fordelene i Israel, er det absolutt nødvendig at de blir anerkjent som fullt likeverdige borgere med alle rettigheter. Til slutt vil jeg si at arabernes og israelernes utvikling avhenger av venstrepartienes utvikling. Jo sterkere venstrepartiene på begge sider blir, jo bedre muligheter vil det være for å nå frem til en løsning. Hittil har man inntrykk av at høyrekreftene på begge sider, uten å vite det, arbeider sammen for å forhindre at det kommer istand en avtale mellom de to partenes venstrekrefter. Derimot kan venstrekreftene på begge sider bare styrke enheten ved hjelp av venstrekreftene på den andre siden. Derfor tror jeg at det er i det européiske venstres oppgave i enda høyere grad enn tidligere å vise tillit til begge parters venstre for å øke deres vekt og styrke. Det er etter min mening den eneste mulighet. Jeg tror ikke at den arabisk-israelske konflikt kan løses ovenfra. Den skal løses av dem selv, av menneskene som selv lever i konflikten. Man kan ikke stole på sovjetisk-amerikanske avtaler, bare på arabisk-israelske avtaler. Vi må ikke diskriminere venstrekreftene hverken på den ene eller den andre side, men ha tillit til begge. Spalten redigeres av Line Fausko, line@nytid.no Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert. Ny, frisk luft for Iran ATOMAVTALEN Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranere, som har betalt en høy pris mens de ventet på den. AV NAJMEH MOHAMMADKHANI, TEHERAN Den 23. juli 2015 ble det arrangert en nasjonal konferanse i Teheran av NGO-er som jobber med helsespørsmål. Der kom det en ung jente med en lungesykdom som gjør at hun må bruke pusteapparat, opp på scenen. Hun tok av seg oksygenmasken, og peste mens hun henvendte seg til Mohammad Javad Zarif, Irans utenriksminister, og Aliakber Salhi, lederen for Atomenergiorganisasjonen, som begge var til stede: «Dr. Zarif, dr. Salehi og dr. Rohani, takk for at dere har gitt nytt håp til meg og andre pasienter gjennom deres arbeid for å få opphevet sanksjonene mot Iran. Planen om helsereform betyr mye for alle pasienter, og for meg betyr den oksygen, den betyr behandling, og den betyr liv.» Håp og glede. Hva som vil skje rett etter at atomavtalen er underskrevet, er ikke så lett å si, men oppheving av sanksjonene rettet mot helsesektoren vil gi langt bedre tilgang til medisiner og medisinsk utstyr, og bety et bedre liv for en mengde mennesker. Atomavtalen har skapt en bølge av håp og glede hos mange iranske familier, som har betalt en høy pris mens de ventet på den. Ved siden av de økonomiske kostnadene har virkningene av sanksjonene vært merkbare for befolkningen på en rekke av livets områder. Iranerne tok til gatene for å vise glede over og tilslutning til avtalen umiddelbart etter at nyheten om enighet var offentliggjort. Abdullah Naseri er reformist og jobber ved Fakultetet for historie og islamsk kultur og sivilisasjon ved Al-Zahra-universitetet. Da han så iranernes feiring av avtalen, uttalte han følgende i et intervju med avisen Sharq 19. juli 2015: «Iranerne reagerer følelsesmessig på ulike saker. For det første er de som andre mennesker rundt omkring i verden, de engster seg for effektene av sanksjoner og spenningene de skaper, samtidig som de jo har opplevd disse virkningene i sine egne dagligliv. For det andre opplever iranerne glede ved positive hendelser som atomavtalen, og de vil gjerne slippe ut noe av den oppdemmede energien de bærer på slik de viser sin glede akkurat nå. Alt dette viser at atomavtalen er et storverk for Iran og for verden. Ellers ville ikke Sveriges utenriksminister ha uttalt at det i år er lettere å peke ut vinneren av Nobels fredspris.» Senere la Naseri til: «Jeg er svært optimistisk når det gjelder prosessen som har pågått mellom Iran og verdens stormakter, og tror ikke at noen negative hendelser vil påvirke gjennomføringen av avtalen. Jeg tror alt vil gå videre på grunnlag av den for å gå tilbake på avtalen nå er rett og slett umulig, tatt i betraktning den enorme byrden av forhandlinger og forpliktelser som ligger bak den. I neste halvdel av dette året vil vi oppleve det tiende parlamentsvalget, der alle de politiske partiene vil delta. Jeg tror at særlig reformistene kommer til å gjøre det bra, nettopp på grunn av atomavtalen, som langt på vei er deres fortjeneste. Samtidig har de engstelige hjertene [gruppen Del-Wapasan, som kan oversettes til engstelige hjerter, red. anm.] forsøkt å overbevise sine motstandere om at avtalen vil bli kansellert. Så får vi se hva som blir deres neste mål.» Iran vil forandre seg fra å være et isolert land til å bli en attraktiv turistdestinasjon. Etter sanksjonene. Det er også mange iranere som er mot atomavtalen. Den nevnte gruppen «Engstelige hjerter», som i hovedsak er knyttet til det konservative partiet, vil ikke tolerere en slik avtale ettersom de er motstandere av all forhandling med USA landet de omtaler som «Den store Satan». Irans president, utenriksminister, forhandlingsteam og alle universitetslærere og andre som interesserer seg for landets utvikling og fremgang prøver å få alle iranere til å forenes om å bygge opp et «Iran etter sanksjonene». Atomavtalen burde være en nasjonal og ikke en partipolitisk sak. Men politikere og andre som føler tilhørighet til reformistpartiet, er mer optimistiske med hensyn til avtalen enn mange andre. Siden avtalen ble vedtatt, har det daglig vært offentliggjort intervjuer om saken i pressen med ulike reformister som arbeider på mange ulike områder. Med Javad Etaat, for eksempel, som er reformist, medlem av National Trust Party 1 og professor i statsvitenskap ved Shahid Baheshti-universitetet. I et intervju med avisen Sahrq 14. juli 2015 om avtalen og Iran etter sanksjonene, sa han: «Atomavtalen i seg selv løser ikke problemene våre. Regjeringen må legge planer for tiden etter sanksjonene. De departementene det angår, må sette i verk nødvendige tiltak. Vi må trekke til oss utenlandske investorer, sette i gang en blomstrende turistindustri og få fart på olje- og gassproduksjonen igjen. Samtidig må folk bli gjort oppmerksomme på at atomavtalen på kort sikt ikke vil ha noen umiddelbar innvirkning på livene deres. Det er viktig å ikke vekke for høye forventninger da vil landet oppleve en forventningskrise. Forhandlingene skaffet Iran kredibilitet internasjonalt og regionalt. Avtalen kan fjerne den viktigste hindringen for utvikling, nemlig sanksjonene, og de menneskelige, naturlige og geografiske ressursene vil kunne gjøre Iran til en stormakt i regionen.» Mot Tyrkia. Det er innlysende at med den strategiske betydningen Iran har i regionen, vil et Iran etter at sanksjonene er opphevet absolutt endre regionens ansikt. Kampen mot terrorisme, som innebærer mer enn å tolerere denne avtalen, vil bli et nytt narrativ med det «nye Iran». Områdets tyngdepunkt for turisme vil dreie i retning av Iran. Tyrkia vil miste mye av sin nåværende posisjon. Iran vil forandre seg fra å være et isolert land til å bli en attraktiv turistdestinasjon. Som Ahmad Naghibzadeh, en moderat reformist og professor i statsvitenskap ved universitetet i Teheran, skrev i Nazar News 15. juli 2015 om atomavtalen: «En sørkoreansk diplomat sa at dersom Muammar Gadaffi ikke hadde gått inn i forhandlinger med Vesten, ville han fremdeles ha sittet ved makten. Det er sant, men til hvilken pris ville han gjort det? Grunnen til at det gikk som det gjorde med Gadaffi var ikke at han forhandlet med Vesten, men at han betraktet forhandlinger som en isolert handling. For at Iran ikke skal lide samme skjebne, må de oppfylle kravene fra det internasjonale samfunnet og spille en aktiv rolle i internasjonale institusjoner med sine erfarne diplomater. Iran må dessuten ta noen drastiske grep og ta mer hensyn til menneskerettighetene internt, og forhandle med Saudi-Arabia regionalt. Med en slik endring kunne Iran klare å berge Bashar Al-Assad og opprettholde innflytelsen i Syria og Jemen. Faren for krig og sanksjoner er fjernet, og Iran må som sagt føye seg og respektere andres forventninger. Og før det foretas viktige handlinger, bør det forhandles med andre land som er involvert i de angjeldende sakene. Sovjetunionen etter Cubakrisen og USA-forhandlinger var ikke det samme Sovjetunionen som før, og Kina etter forhandlinger med USA var heller ikke Kina fra Mao-epoken. Om man ikke hadde oppnådd enighet, ville Iran bare hatt to veier å gå: til Nord-Korea eller Irak. Nå kan det bli Tyrkia, som vil gi ti ganger så mange muligheter. I globaliseringens tidsalder har du ikke noe annet valg enn å spise ved samme bord som andre. Det er heller ingen vei tilbake. Om ett år vil vi se om islamske Iran har en korrekt oppfatning av veien å gå eller ikke.» Eksepsjonelt. Mange iranere og reformister som setter pris på å ha diplomatiske relasjoner med stormaktene, ser på avtalen som et historisk og enestående steg fremover. Samtidig er Irans selvstendighet et svært sensitivt anliggende for disse menneskene. Sirous Naser, den tidligere atomforhandleren, sa i et intervju med Sharq 25. juli 2015: «Den store seieren vår var at vi klarte å overtale dem til å godta vår rett til anrikning. I mange år kunne ikke USA akseptere dette, men de ga seg til slutt. Det var litt av en retrett for USA, og en svært stor bragd av Iran. En eksepsjonell suksess. Ikke engang Sør-Korea, som er USAs allierte, har denne retten. De må forhandle med USA om hvert enkelt tilfelle. Og Australia har bare rett til å drive med anrikning i laboratorier. Det som skjedde for Irans vedkommende, er virkelig et unntak. For et land som vårt, som har vært i frontlinjen for USAs urettferdige politikk i regionen og i verden, var ikke full aksept av anrikningsprogrammet forventet. Det iranske folket har betalt en høy pris for å nå dette resultatet, og forhandlernes innsats har vært uvurderlig.» Sist, men ikke minst er verdens blikk nå rettet mot Iran. Dette skyldes både landets politiske og økonomiske endringer som vil ha direkte innvirkning på regionen og internasjonale rivaler, og samtidig de indre forandringene og den økte makten til reformistpartiet som kan forventes i det tiende parlamentsvalget og det neste presidentvalget. Iran forventer mye av endringene som vil komme, regionalt og internasjonalt. Vi får se. 1 Iransk politisk parti med en reformistisk og populistisk profil, dannet i 2005 av den tidligere parlamentspresidenten Mehdi Karroubi. Mohammadkhani er korrespondent i Ny Tid. xx epostadresse Neste månedsavis kommer ut i midten av september. GOD LESNING!

KRITIKK DEL 2, AUGUST 2015 MÅNEDSAVISEN NY TID ÅRGANG 63 NR. 25 JERUSALEM: PÅMINNELSE OM ENS EGEN BAGASJE SIDE 32 DOKUMENTAR/FILM BILLE AUGUST SIDE 31 FILM PØBLER SIDE 26 DOKUMENTAR Rainer Werner Fassbinder & Hanna Schygulla: DOKUMENTARFILM OG UTSTILLING Fra Vipin Vijays CHITRA SUTRAM - The Image Threads

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 19 18 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk BOK/FILM Fassbinder At elske uden at kræve (2015) Regi og manus: Christian Braad Thomsen Er det mulig å forstå Fassbinder på et dypere psykologisk plan, slik den nye dokumentaren prøver på når den trekker frem hans private sider? DOKUMENTAR AV TRULS LIE Fredag 21. august vises danske Christian Braad Thomsens nye dokumentarfilm Fassbinder At elske uden at kræve på utekino i Oslo. Filmen handler om den tyske filmregissøren Rainer Maria Fassbinder (1945 82). Under Fassbinders premiere på Berlinalen i år, sitter jeg helt tilfeldig ved siden av regissør Christian Braad Thomsen. Jeg kan tydelig merke hans nervøsitet i den fullpakkede salen med over 1000 mennesker, og vet ikke om det hjelper stort når jeg uten å kjenne ham tar hånden hans og klemmer den ved filmens slutt. Braad Thomsen går opp på scenen for spørsmål, følelsesmessig berørt over de gamle arkivopptakene tilknyttet hans voice-over deriblant private intervjuer han har latt ligge i 30 år. Jeg spør ut i salen om anarkismen nevnt i filmen var noe Fassbinder og han diskuterte i dybden. Regissøren forblir taus lenge, men utbryter til slutt: «Vi teoretiserte ikke akkurat over autoriteter. Han lærte oss å være seg selv. I likhet med Bob Dylans Don t follow leaders! ba Fassbinder oss ikke underkaste oss lærere.» I filmen forteller Fassbinder om barndommen i München, om den totale friheten han hadde, om sine mange «foreldre». Da han begynte på skolen, forsto han derfor ikke hvorfor han skulle gjøre som læreren sa: «Jeg ville ikke underkaste meg denne prestasjonstvangen,» sier han. Da han ofte laget noe annet og langt bedre enn leksene han fikk skulle tilsi, ble han straffet. Det er tydelig at Fassbinder gjennom livet satte sin egen agenda. Hans eget kunstneriske ledertalent etablerte seg fort. Det er samtidig interessant hva han sier om gruppen og kollektivets betydning, slik disse virket på 60- og 70-tallet. Braad Thomsens produksjonsselskap het faktisk «Kollektiv». I disse politiske miljøene rundt teater og film kunne man gjenkjenne anarkismen, som baserer seg på samlingen av selvstendige individer en kombinasjon av frihet og sosialisme, dette «bjørneboeske» dynamisk-politiske. Christian Braad Thomsen oppholdt seg ofte i miljøet rundt Fassbinder, og har skrevet tre bøker om ham. Jeg husker Braad Thomsen fra 80-tallet på Rockefeller i Oslo, der han snakket om sin tyske regissørvenn etter å ha utgitt essaysamlingen Ingen stjerne kun et svagt menneske som oss alle (1983). Braad Thomsens bøker forsterket min interesse for å se Fassbinders filmer. Og nå, 33 år etter Fassbinders død, kom altså filmen om regissøren. I Ingen stjerne kan man lese at Fassbinder først utdannet seg som skuespiller, og at han uten hell to ganger søkte seg til en filmskole. Han kom derimot inn i Action Theater i München, hvor han etter hvert tok over ledelsen. Senere ledet han teateret TAT i Frankfurt, der Braad Thomsen så alle forestillingene. Den gang skulle alle i den anarkistiske gruppen være medbestemmende men Fassbinder overkjørte dem om han ønsket det. Eksempelvis da han holdt sin hånd over Hanna Schygulla, denne bayerske divaen, stjernen som aldri ville innfinne seg i gruppen. Dette møtte først iskald motstand fra gruppen, som tydeligvis beveget seg mellom anarkisme og meritokrati. Men hvorfor vies Hanna Schygulla, som for mange personifiserer Fassbinder, så liten plass i Braad Thomsens dokumentarfilm? Den danske dokumentaristen har ikke intervjuet Schygulla, men derimot Irm Hermann, den amatørmessige skuespillerinnen som også opptrer i en rekke av Fassbinders filmer. Forklaringen kan ligge i Braad Thomsens nevnte bok, der Fassbinder skriver om Schygulla: «På scenen var Schygullas fremstilling av sin rolle imidlertid av en ubestridelig kvalitet. Men én ting var klar, kvalitet eller ikke, Hanna Schygulla ville bety en stadig trussel mot enhver gruppe, samme hvordan den var satt sammen.» Fassbinder kommenterer hennes forfengelighet: «Hun er verken mer fantastisk, mer rommelig eller storslått enn de fleste mennesker. [ ] Hvem ville være så smålig at man angrep så alminnelige menneskelige følelser?» Fassbinder mente han skapte henne, og som Braad Thomsen istemmer i boken, ble Schygulla en mer gjennomsnittlig skuespiller i senere filmer med Jean-Luc Godard, Margarethe von Trotta og andre i regissørstolen. Fassbinder hadde kalt henne nettopp hva boktittelen lyder: «kun et svagt menneske som oss andre». Men igjen, hvorfor da avslutte filmen med en fantastisk dansescene mellom Fassbinder og Schygulla, foranlediget av kloke ord fra skuespillerinnens munn ved regissørens begravelse? For mange er filmer som Petra von Kants bitre tårer (1972), Effie Briest (1974) og Maria Brauns ekteskap (1979) nettopp filmer der det er Schygulla i hovedrollen som skaper magien. (Dette var også en grunn til at vi møtte henne for «hommage» som skuespiller på Berlinalen for fem år siden.) Holdt Braad Thomsen tilbake fordi Fassbinder i hans bok hadde skrevet at «Schygulla og jeg har i alle årene ikke utvekslet noen private bemerkninger, virkelig ikke én eneste nå, men blås i det»? Samtidig kan mange av oss som har tatt til seg Fassbinders samfunnskritikk, de psykologiske dramaene, livets fallgruver og ofte dets trøstesløshet, nikke til Schygullas ord fra begravelsen: «Hvem henter nå alt dette frem? Hvem skal fortelle oss historier? Hvem kan oppbygge sådant et kraftfelt og holde sammen på det? Hvem skal nå skape uro? Hvem skal vekke forargelse? Hvem skal nå være den drivende kraft?» I filmen, og i boken fra 1983, får vi stadig høre om hvilken omtenksom leder Fassbinder var, til tross for hans utbrudd og kunstneriske hardhet. Irm Hermann forteller også i dokumentaren hvilken betydning Fassbinder hadde for henne, slik han dro henne ut av kontorarbeiderlivet og skapte henne. Denne småborgerlige, snerpete, jomfrunalske sekretærtypen spilte slike roller. Men han var også hard mot henne, og penger var alltid et problem. Likevel følte hun seg helt bundet til ham, og han ga henne enorm oppmerksomhet. Leser vi i boken, omtaler Fassbinder henne som «den eneste skuespiller mot sin vilje jeg kjenner. Det var først senere at hun slikket blod». Og det gjorde hun, slik hun i dokumentaren forteller hvordan hun ble ydmyket (spyttscenen) og presset, slik at hun gjerne brøt ut i gråt hvor nettopp kameraene da nærmest rullet over henne. Fassbinder fikk den respons han la opp til. Braad Thomsen kommenterte i 1983 faktisk at skuespillerne, til tross for Fassbinders åpenhet, følte seg «presset inn i roller» med klaustrofobiske kvelningsfornemmelser som følge som også skapte flere brudd med regissøren. Både Hermann og Schygulla mente at publikum måtte oppleve en annen kvinneutvikling enn den de stadig personifiserte. På 60- og 70-tallet gikk de lei av den pripne sekretæren og den madonnaaktige horen, sistnevnte som selvopptatt forrædersk overfor menn. Men, ifølge Fassbinders venn var det dypere lag Fassbinder var ute etter. Braad Thomsens dokumentarfilm er delt opp i kapitler som «Barndommen», «Skuespillerne», «Det voksne barn», «Sadomasochisme» og «Døden». I intervjuet fra Cannes, som aldri er vist tidligere, forteller Fassbinder at han de siste fem årene hadde mistet troen på gruppen som kjempende kraft. Der han sitter i stolen med drinken sin etter alle årene med rus, ganske trett, uttaler han også om kjærligheten: «De forhold jeg har hatt, innbiller jeg meg egentlig ikke at har vært så fantastiske.» For ham endte de som maktforhold. Og når det gjaldt de politiske kollektivene, anså ham dem for masochistiske. Folk ønsket å ha noen over seg, et system, og autoritære lærere. Hva han i filmene beskriver som forkrøplede systemer, er noe han nå mener han vanskelig kan endre. Ble han mer opptatt av den enkeltes egen frigjøring da han ikke lenger trodde på det anarkistiske gruppesamarbeidet? I Cannes antyder han det mer psykologiske i å akseptere livet som vanvittig muligens på grensen til det eksistensielt absurde. Han henviser til galskapen i at livet ødelegges, at alt tar slutt. I kommentaren til sin egen film Despair (1978) er poenget virkelig å akseptere dette vanvittige, for i neste omgang å kunne endre seg selv. Vi ser bilder fra flere av Fassbinders filmer av ansikter med øyeblikk av selverkjennelse. Først med en slik grunnleggende aksept kan man bli uavhengig og fri som menneske. Men til Braad Thomsen påpeker han at han selv ennå ikke har kommet så langt. En fullstendig anarkist ble han aldri. Han nevner Jean Genet og hans ideer om det å kunne bli «fullstendig», at dette først skjer når man «dobler seg selv» gjenkjennelig, slik Braad Thomsen viser de mange speilscenene i Fassbinders filmer. Eksempelvis der den frigjorte kvinneskikkelsen Petra von Kant pynter seg for menn som en påkledningsdukke foran speilet, mens hun snakker om kvinners frigjøring. Er Fassbinder livet ut det voksne barnet? I filmen forteller Braad Thomsen og vi ser Fassbinder senere bekrefte hendelsen at da han selv fikk barn, ble Fassbinder rasende og mente Braad Thomsen ikke hadde forstått noe av filmene hans. Han mente hbraad Thomsen lot seg fange i systemet av beskjeftigende oppgaver som oppdragelse og ekteskap. Men hva betydde denne reaksjonen? Fassbinder var ifølge filmen ganske opptatt av å få barn selv. Og barneroller gikk stadig igjen, som den lille piken spilt av Andrea Schuber. Her ser vi det undrende barnets blikk på voksenverdenen nettopp slik Fassbinder selv så den da han vokste opp. Schuber er intervjuet som voksen i Braad Thomsens film, og uttrykker stor glede over å ha hatt Fassbinder som farsskikkelse, da hun selv ikke hadde noen far. Han var en hensynsfull og omtenksom autoritet, sier hun. Schuber ble for Fassbinder kanskje det barnet han selv ikke fikk, for han ba flere kvinner om å føde ham et barn, men uten å lykkes. Eksempelvis da Irm Hermann ble gravid med en annen, ba han om å få adoptere barnet. Og senere, da hans bifile kjæreste fra Angsten eter sjelen, El Hedi Ben Salem, fikk ham til å hente sine to unge sønner fra Marokko, slik at de kunne vokse opp hos Fassbinders mor. Det endte ikke bra. I boken, som i filmen, kan vi se den voksne Fassbinder som det lekende barnet. Med sin enorme skaperkraft, «min muligens syke trang til å handle, [ ] dette påtrengende behov behov for å lage noe [ ] helt uten pauser, uavbrutt, uten hvile, altså sannsynlig sykelig». Fassbinder skjønte på et tidlig tidspunkt hvilken stjerne han var, og ble belønnet for sine evner. Det var Angsten eter sjelen (1974) som gjorde Fassbinder kjent. Han ville gjerne være som Shakespeare, Marx og Freud, én som gjorde at filmen ikke kunne være den samme siden. Han laget rundt 50 spillefilmer i løpet av sitt korte liv, og en rekke teaterstykker, og medvirket som skuespiller i flere av disse. Han sov normalt bare 3 4 timer hver natt til han rett og slett brant seg ut som 37-åring. Han døde momentant mens han tok seg en sigarett i sengen uten smerte noe sigaretten vitnet om, der den sluknet først etter å ha brent hans livløse fingre. Sorgen ved Fassbinders bortgang viser Braad Thomsen med samtalen med Irm Hermann ved filmens slutt da Fassbinder døde, mistet de begge meningen med sine liv: Var det lenger noen poeng å se solen stå opp, spør Irm, og Braad Thomsen svarer med at meningen ligger i å elske barna, dem som kommer etter oss noe han mener Fassbinder ville nikket til. På litt ødipalt vis ønsket Fassbinder å ha sin mor Lilo Pempelt for seg selv, og rundt seg i filmene han skapte. Dog ble hun som tidligere nazisympatisør «straffet» ved å måtte spille medløper i noen av filmene hans det undrende barnet er kritisk til det forkrøplede samfunnet. La meg avslutte med Fassbinders utsagn i boken: «Jeg avslår bare å appellere til publikums gunst, jeg nekter å gi etter for tørsten etter å bli elsket, også selv om det å være elsket skulle være det viktigste i verden for meg.» Filmen vises på gratis utekino utenfor Deichmann bibliotek på Schous Plass i Oslo fredag 21. august klokken 20. Arrangementet innledes med en samtale mellom regissør Christian Braad Thomsen og undertegnede. Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid. truls@nytid.no Tariq Ali: The Extrme Centre: A Warning Verso Books, 2015 Det er vel og bra med engasjement og temperament, men i sin siste bok nærmer Tariq Ali seg tunnelsynet. EUROPEISK POLITIKK KJETIL RØED Enhver tid trenger intellektuelle som grubler seg dypere enn konsensus, men på hvilken måte det gjøres, er langt fra åpenbart. Dissensposisjonen er i dag ofte en klisjé, antakeligvis fordi slikt «motsnakkeri» knapt nok eksisterer. Dissens er som regel en mote, eller en jålete positur, og kun i mindre grad en måte å tenke, handle og skrive på som tar sikte på å artikulere den upopulære eller undertrykte sannheten. Noe av det viktige i en slik posisjon, når den faktisk realiseres, er dens evne til å knytte sammen et fellesskap som utfordrer de eksisterende horisonter, helt konkret. Slik betegner «dissens» også et talent for å kombinere fortellinger på en måte som avslører ideologi. Edward Said en forbilledlig dissensmaker skriver i Culture and Imperialism: «Nations themselves are narrations. The power to narrate, or to block other narratives from forming and emerging, is very important to culture and imperialism, and constitutes one of the main connections between them». Deretter viser han hvordan politikk og da særlig koloniale ideologier nedfeller seg i skjønnlitteratur. Men også hvordan litteraturen kan brukes andre veien, som redskap til å fortelle historier som potensielt kan rokke ved de politiske «mesternarrativene». Utenfor akademia. Saids begrep om intellektuelle, som han i sin tur har fra blant annet Antonio Gramsci, dreier seg om å aktivere en større offentlighet utenfor akademia: Det handler om å kunne tenke på vegne av sivilsamfunnet og den vanlige borger for å forbedre verden. Tariq Ali, som er sterkt påvirket av Said, har et liknende begrep om intellektuelles rolle. I flere bøker har han, som Said, avdekket hvordan andre fortellinger og agendaer skjuler seg under en tiltalende overflate og antydet hvordan de kan hentes frem og iverksettes. I Clash of Fundamentalisms (2002) beskriver han islamistisk terror fra en annen vinkel enn den vi ble vant til i tiden etter 9/11: Fundamentalismen kommer ikke bare fra dem som angrep Twin Towers, hevder han, men fra USAs egen utenrikspolitikk. I The Obama Syndrome: Surrender at Home, War Abroad (2010) undersøkte han hvordan fremstillingen av Obama som humanismens fanebærer faktisk kamuflerte en utenrikspolitikk som i liten grad forbedret Bush-årenes ødeleggelser. «Obama has acted as just another steward of the American Empire, pursuing the same aims as his predecessors, with the same means but with a more emollient rhetoric,» skriver han syrlig. Rike og fattige. I sin siste bok The Extreme Centre er det europeisk politikk som er i fokus. Med utgangspunkt i England diskuterer han hvordan nyliberalismens markedsfundamentalisme har slått så sterke røtter i kontinentets politiske partier at vi knapt kan tenke oss noen annen virkelighet. Det er dette som er Alis «ekstreme sentrum». Denne analysen, ikke helt ulik den Francis Fukuyama insisterte på i The End of History and the Last Man (1992), fremhever hvordan det eksisterende politiske hegemoni favoriserer de rike, og gjør de fattige fattigere. Ali er ikke så alene om sine synspunkter som han noen ganger gir uttrykk for. Thomas Pikettys bestselger Kapitalen i det 21. århundre (2014), for eksempel, diskuterer mange av de samme problemstillingene. En norsk variant av kritikken finner man i Bent Sofus Tranøys fine Markedets makt over sinnene fra 2006. Når Ali siterer Lenin som sannhetsvitne, er det grunn til å styrke skepsisen ytterligere. Alis utgangspunkt er case-studies fra hans hjemland og her får politikerne gjennomgå. Den sosialdemokratiske tradisjonen Labour befant seg i, hevder Ali, forvitret gradvis etter thatcherismens fremvekst på begynnelsen av 1980-tallet. Enda verre ble det etter den kalde krigens slutt, da New Labour, med Tony Blair i spissen, så dagens lys. Bedre er det ikke i andre europeiske land, eller i USA, for den saks skyld. «Blair, Cameron, Obama, Renzi, Valls and so on share an authoritarianism that places capital above the needs of the citizens and uphold a corporate power rubber-stamped by elected parliaments,» skriver han. Venstreradikale svermerier. Alis poenger er gode og på sin plass. Vi ser jo også det samme her i Norge, hvor den sittende regjeringen er mer opptatt av å honorere de rike enn å hjelpe de mest utsatte og fattige, foruten å privatisere tjenester som tidligere har vært beskyttet av staten i sosialdemokratisk ånd. Mange vil sikkert også holde med Ali i at det ikke finnes noen reell politisk opposisjon som vedlikeholder tankegods som går utover det nyliberalistiske dogmet. Ali selv er opptatt av sør- amerikanske ledere som Hugo Chávez, eller, for å gå enda lengre tilbake i tid, Simón Bolívar. Likevel viser forfatteren her en nokså svermerisk holdning, som fører til manglende presisjon og evne til å kritisere venstresidens egen totalitære historie. Når Ali siterer Lenin som sannhetsvitne, er det grunn til å styrke skepsisen ytterligere. Det var jo ikke bare Stalin som sto for massemord Lenin hadde også blod på sine hender. Det er lettere å følge Ali når han snakker om de søreuropeiske venstreradikale partiene som har vokst frem etter finanskrisen Podemos i Spania, og høyaktuelle Syriza i Hellas. I partier som disse ser forfatteren et potensial for en annen modell enn den nyliberalistiske, hvor folket, og ikke de rikeste, står i sentrum. Her er Ali på tryggere grunn. Hans kritikk av EU og NATO er også interessant, ikke minst når han diskuterer disses dypt antidemokratiske elementer. Tyskerne har ledelsen i EU, sier Ali: Dette er et stort problem i seg selv, men i et videre historisk perspektiv, blir problemet enda større. Går vi tilbake til andre verdenskrig, stjal nemlig de tyske nazistene den samlede greske gullreserven, som i dag er verdt milliarder av euro. Kunne tyskerne bare gi tilbake dette gullet, sier Ali, hadde den greske gjelden blitt slettet. Dette er friske fraspark. Tar du opp tråden, Merkel? Upresis. Joda, Ali er en forfriskende tenker, men mye av argumentasjonen hans har vi hørt før og retorikken i boka er til tider sleivete og upresis. Tenkere som til forskjell fra forfatteren forsvarer det europeiske prosjektet, blir av Ali avfeid med et pennestrøk. «Habermas is, of course, a philosopher of the extreme centre. Negri should know better,» bedyrer han. Jaså, sier du dét? Gjelder dette da også tenkere som Jeremy Rifkin og Zygmunt Bauman, som begge har interessante ideer når det gjelder drømmen om Europa? Alis argumenter på dette punkt er ikke særlig overbevisende, siden ikke ett eneste av synspunktene til filosofene han angriper, undersøkes nærmere. Når han beskriver Europa særlig Englands forhold til USA, er det heller ikke mange nyanser å spore. EU og NATO er lakeier for USA punktum finale. Ali benytter også litt for mange billige talemåter, som, når nyanserte argumenter uteblir, grenser til det konspirasjonsteoretiske. Uttalelser som dette bidrar heller ikke til å balansere inntrykket: «It s with Washington (not Brussels) that London has long been stuck in the dog-like coital lock sometimes described as a special relationship.» Forfatterens perspektiver er interessante, og det er mye å reflektere over i The Extreme Centre, men en større evne til å se en sak fra flere sider enn sin egen, hadde gjort boka langt mer leseverdig. Mest av alt savner jeg likevel noe som kan brukes, slik nevnte Edward Said i Culture and Imperialism og naturligvis Orientalismen demonstrerte hvordan ideologi kunne dekodes i sine lesninger av litteratur, og snus andre veien som et frigjøringsvåpen. Ali, derimot, blir for generell det blir rett og slett for mye skravling. Bevegelig realitet. Det er fint med engasjement og temperament, men når det stedvis blir så ensrettet som her, nærmer vi oss tunnelsyn. Vi trenger klokskap og aktpågivenhet ikke løse kanoner. Om jeg skulle valgt meg en Ali-bok for høsten, ville heller ha lest den langt mer gjennomtenkte Clash of Fundamentalisms eller Obama-boka. Men aller helst ville jeg tatt frem Edward Said igjen for eksempel hans skarpskodde og lettleste Reith-forelesninger fra 1993, som oppsummerer høydepunktene i hans forfatterskap (Den intellektuelles ansvar, 1996). «Ja, den intellektuelles stemme er enslig,» sier Said her: «Og den vinner bare gjenklang fordi den knytter seg fritt til realiteten i bevegelse, til et folks higen, til den felles jakten på et ideal man er sammen om.» Helt enig, Edward. Så enkelt kan det sies. kjetilroed@gmail.com Upresis kapitalismekritikk Alexandra Laignel-Lavastine: La pensée egarée Grasset, 2015 Europas suicidale tilbøyelighet oppsummeres både i islamisme, populisme og antisemittisme. FRANSK POLITIKK PAAL FRISVOLD Det franske politiske landskapet skjelver. Om to år, ved neste presidentvalg, kommer klimakset mange venter på og alle frykter: Marineblå seier ved valgets første runde med den høyreekstreme partikandidaten Marine Le Pen i spissen, vil etter all sannsynlighet få størst oppslutning. For å unngå moralsk og politisk undergang ved avgjørende valg to uker senere, må både venstresiden og den tradisjonelle senter-høyresiden samles rundt én kandidat. Sist gang, i 2002, da pappa Le Pen slo ut sosialistenes Lionel Jospin, holdt venstresidens velgere seg for nesen mens de la stemmeseddelen ned i urnene for å støtte den konservative Jacques Chirac. Bruk av hanske er nemlig ikke tillatt. Ett nytt valg mellom pest og kolera ved neste presidentvalg om to år er elefanten i den franske samfunnsdebattens rom. Det har fått blekket til å renne blant mange intellektuelle, som nærmest panisk forsøker å helle kaldt vann i hodet på venstresidens elite. Boken La pensée egarée (Den forglemte tanken) av Alexandra Laignel-Lavastine er et slikt eksempel. Det er venstresidens forsøk på å ta ekstremistiske bølger i samfunnet på alvor: Ingen må late som om Eurabia ikke eksisterer, tordner Laignel-Lavastine med referanse til vår egen hjemlige massemorder. Poenget er at Breivik ikke må stå i veien for en sivilisert opposisjon mot fenomenet hun kaller fascislamisme. Hun vil ta et oppgjør med islam, globalisering og nasjonalisme uten å diabolisere motstanderne. Fremmedfrykt. Tiden frem til 2017 er knapp. «2015 har vært slakteriets år,» skriver filosofen Laignel-Lavastine et eksempel på en ofte brutal ordbruk. Året begynte med den 11. januar betegnelsen på en trend, ikke bare en dato. Uttrykket går igjennom hele boken. Dagen da ekstreme islamforkjemperne gikk til aksjon på juvelen i det franske samfunnet ytringsfriheten ved den brutale nedslaktingen av redaksjonen i ukeavisen Charlie Hebdo. Utfordringen blir å skrive like fengende som høyresiden. Utfordringen til Laignel-Lavastine og fransk venstreside er at deres tradisjonelle, men ikke sikkert fremtidige politiske motstandere, har kommet dem i forkjøpet. Først ut var Eric Zemmours bestselger om Det franske selvmord. Figaro-journalisten og talkshow-helten hvitvasker den franske angsten for et samfunn de ikke lenger kjenner seg igjen i eller kontrollerer. Zemmour vil rett og slett skru tiden tilbake til før studentopprøret i 1968, amerikanskdominert materialisme og den europeiske integrasjonsprosessens oppstart. Slikt populistisk, konservativt oppgulp er Laignel-Lavastine behagelig blottet for. Ei heller går hun så langt som den andre bestselgerforfatteren Michel Houllebecq, som på dagen 11. januar utga boken om et Frankrike styrt av en muslimsk president etter sharialover i boken Underkastelse (Soumission). Både Zemmour og Houellebecq bidrar til å renvaske Marine Le Pens politiske program; stopp innvandringen og legg ned det liberalistiske mantraet EU-samarbeidet. Frankrike og franskmenn først. Globalisering er et onde anført av teknokrater og et multilateralt samarbeid som sakte, men sikkert bryter ned og svekker fransk økonomi, samfunn, kultur og posisjon i verden. Med 20 prosent arbeidsledighet 30 prosent blant unge har forsvarerne av status quo et stort forklaringsproblem. Den slagmarken vil ikke Laignel-Lavastine overlate til høyresiden. Utfordringen hennes er at Zemmour og Houellebecq, hvor intellektuelle de enn er, skriver fascinerende levende og godt. De har vunnet priser for språk mer enn innhold. Kombinasjonen av et brennende tema og et fengende populistisk språk gir salgsresultater Laignel-Lavastine bare kan drømme om. Maktesløs. La pensée egarée velger ikke bare å kritisere Europas manglende handlekraft til å løse sine egne problemer. Den går dypt i å stille spørsmålet om ikke Europa har kastet bort de siste 80 års erfaringer, slik hun mener den tyske filosofen Edmund Husselr ville slått fast. En av årsakene forfatteren trekker frem er den politiske korrektheten som dominerer fransk og europeisk politikk. Ved å ta valg basert på informasjon og erfaring, blottes samfunnet for romantikk og moral, uten å være i stand til å se realiteten i øynene. Med dagens globale strømninger legger dette grobunn for høyrepopulisme og faretruende fremvekst av islamisme og antisemittisme. Kan demokratiet, slik vi kjenner det, faktisk overleve kombinasjonen av trusselen fra nasjonalisme og Islam? Er bunnen nådd? En historisk gjennomgang av europeiske intellektuelles vurderinger av de mange tragiske milepæler, oppsummeres i tesen om Europas uvæpnede sjel. Europa har verken hatt evne, mot eller redskap til å takle konfliktene, krigene og massakrene under Hitler, Stalin og Milosevic, og i dag fremstår Brussel som maktesløs i kampen mot globalisering, masseinnvandring og spredningen av Islam. Prisen for likegyldighet er alltid forræderi, siterer hun Václav Havel på og dette kan ikke tolkes annerledes enn at europeere selv må åpne øynene og utstyre Europa med redskaper som kan takle dagens problemer. Akkurat her skiller Laignel-Lavastine seg fra de andre toneangivende kritikere av dagens Europa. Mens Breivik, Zemmour og Houellebecq på hver sin måte vil bidra til å skru tiden tilbake, ser Laignel-Lavastine fremover og spør om ikke 11. januar i ettertid ville vise seg å være vår tids vendepunkt, hvor folk vil slutte å sitte stille og se likegyldig på forskjellen mellom Europas idealer og manglende evne til handling. President de Gaulle sa at Europa bare var en god idé så lenge det gavnet Frankrike et utsagn som er mer populært i dag enn da det ble sagt for 50 år siden. Vår egen Per Kleppe sa noe av det samme under vår hjemlige Europadebatt: «Mye av det som ble banket inn i oss i årenes løp for å styrke samholdet i folket, ble nå brukt som argumenter mot forpliktende samarbeid med andre nasjoner.» Skal vi finne en løsning på vår tids stadig mer brutale samfunnskonflikter basert på globalisering, immigrasjon og spredningen av islam i et tettere europeisk samarbeid, må Frankrike legge de Gaulle på historiens skraphaug. Utfordringen blir å skrive like fengende som høyresiden. Da må det andre bøker til enn Den forglemte tanken i Frankrike så vel som i Norge. Frisvold er forfatter av boka Mot Europa fortellingen om et nølende Norge. Fordømte Europa Akeel Bilgrami og Jonathan R. Cole (red.): Who s Afraid of Academic Freedom? Columbia university press, 2015 Den akademiske friheten er truet fra mange hold. Angsten for terrorisme er ett eksempel. AKADEMIA HENNING NÆSS Er det bare meg, eller har debatter om akademisk frihet stort sett vært fraværende i norske medier? Nå foreligger en omfattende bok om emnet, bestående av 17 essays fra ulike akademiske personer, deriblant norske Jon Elster, lingvisten Noam Chomsky og litteraturviteren Stanley Fish. Deler av diskusjonene og utsagnene i denne boken har begrenset relevans til forholdene på norske universiteter, som i liten grad har vært influert av antisekulære strømninger fra kreasjonister eller andre antidarwinistiske grupperinger og religiøse personer. Den akademiske friheten trues heller av nye måter å administrere universitetene på, og spørsmålet er om all informasjonen man har eller skal ha tilgang til, virkelig er «fri», eller om den er styrt ovenfra av sterke grupper med spesielle økonomiske interesser. Dette gjelder særlig forskerrollen, og hvordan denne skal forvaltes. I Norge finnes det en rekke forskningsetiske komiteer som sender høringsbrev til Kunnskapsdepartementet med jevne mellomrom, nettopp for å diskutere hva en forsker skal være. Disse diskusjonene når dessverre sjelden utover akademiske kretser derfor er denne boken et velkomment bidrag, selv om den altså stort sett ikke handler om Norge. Tredelt svar. Hva innebærer så akademisk frihet for den enkelte forsker? Svaret kan deles opp i tre: 1): Frihet til å velge problemstilling; 2): Frihet til å bestemme hvilket materiale og hvilke metoder som skal benyttes, og 3): Frihet til å legge frem hypoteser og resultater offentlig. Dette kan kokes ned til følgende formulering: «Kjernen i denne friheten kan beskrives som fravær av og vern mot overstyring eller sanksjoner som truer forskerens vitenskapelige integritet, det vil si hindrer ham eller henne i å følge eller gi uttrykk for egne faglige vurderinger.» Viktig for den akademiske friheten er også at forskerens bakgrunn og tilhørighet ikke skal ha betydning for den kritiske vurderingen av hans eller hennes vitenskapelige bidrag, samt friheten til å være del av internasjonale forskningsaktiviteter. Svartelisting. Ett av de største problemene knyttet til akademiske frihet er trusselen om terrorisme fra udemokratiske og/eller religionsfundamentalistiske stater. Disse truslene har i særlig grad rammet USA, som har svartelistet visse stater i forskningssammenheng, noe The International Council for Science (ICSU) har reagert sterkt mot. Det er noe som heter «forskningens universalismenorm», som også nevnes i boken, som trues av innskrenkninger både i forskningsgrupperingene «Freedom of association» og «Freedom to persue science». Et annet viktig tema er: I hvilken grad er det nødvendig og riktig å lovfeste den akademiske friheten for å styrke institusjonenes autonomi? De fleste land, inkludert Norge, har lover om etikk og redelighet i forskningen som omhandler forskersamfunnets eget ansvar for forskningsetikken, samt regler for hvordan man skal forebygge forskningsjuks. Derav kommer at den akademiske friheten kan oppleve press fra politisk hold, som følge av at ledelsesstrukturer endres. Med dette følger den resultatbaserte finansieringen av forskningen, som lett kan gjøre at man firer på kvalitetskravene, noe som igjen kan føre til en svekkelse av den faglige kvaliteten. Vi har også forskningsfinansiering gjennom programmer, som gjør at det foretas utvalg uavhengig av kvalitet. Spørsmålet er igjen hvem som skal ha eierskap til forskningsmaterialet. Historisk gjennomgang. Det er den amerikanske jussprofessoren Geoffrey Stone som åpner ballet. Han har skrevet essayet «A brief history of academic freedom», hvor han gjennomgår vitenskapens historie fra universitetenes begynnelse, og diskuterer hvilke krefter som har truet den akademiske friheten gjennom tidene. Stone skriver, med noen klisjéaktige selvfølgeligheter, at man aldri må ta akademisk frihet for gitt, og at tanke- og talefrihet er resultatet av en langvarig kamp. Han begynner med Sokrates. Sikkert ikke feil dette, men litt traust blir det å lese disse påstandene for hundrede gang. Essayet er ikke blant de sterkeste i boken. Truet innenfra. Nestemann ut er Akeel Bilgrami, indiskfødt filosof innenfor språk- og erkjennelsesteori, som har bidratt med essayet «Truth, balance and freedom». Denne teksten stiller spørsmål ved om akademisk frihet innebærer en spesiell form talefrihet som ligger utenfor vanlig rettspraksis, eller om den befinner seg innenfor den generelle lovfestede retten til tale- og trykkefrihet. Det er ikke bare krefter utenfor akademia som truer den akademiske friheten; en av de største truslene mot denne blir utøvet innenfor akademias egne grenser. Forfatteren nevner den akademiske uærligheten som består i at man gjør oppdagelser som argumenter mot ens egen bevisførsel, og ignorerer oppdagelsene. For det andre er det den manglende evnen til å oppdage makten i motargumenter og motbevis i ens eget forskningsmateriale. Man kan kalle det akademisk blindhet. For det tredje er det undertrykkelsesmekanismene fra dem som representer trusler mot den frie forskningen, og at man velger å overse disse, i stedet for å kjempe mot dem. Truslene kan i særlig grad komme fra kulturelle grupper som hindrer den frie forskningen, og som man lar være å diskutere med og kjempe mot. Men tross alt er det de økonomiske kreftene som i størst grad truer den akademiske friheten. [ ] en gjør oppdagelser som argumenter mot ens egen bevisførsel, og ignorerer disse. [ ] Man kan kalle det akademisk blindhet. Vekselvirkning. David Bromwich, amerikansk engelskprofessor, følger på med essayet «Academic freedom and its opponents». Essayet dreier seg blant annet om forholdet mellom intellektuell og akademisk frihet. Den intellektuelle friheten tilhører alle; den akademiske friheten tilhører bare dem som opererer innenfor akademia, naturlig nok. Men hva er forskjellen på disse to størrelsene? Her er Bromwich noe uklar. Men for å hjelpe ham litt på vei: Det er vel klart at akademisk frihet er meningsløs uten intellektuell frihet; uten sistnevnte kan førstnevnte ikke eksistere. Men uten akademisk frihet kan det kanskje ikke eksistere noen intellektuell frihet, med mindre den intellektuelle aktiviteten foregår utenfor akademia? Dette forekommer til gjengjeld titt og ofte, for forfattere og andre «frie intellektuelle» uttaler seg jo gjerne om intellektuelle Akademisk frihet under lupen spørsmål, selv om de ikke er en del av akademia. Bullshitologien er blitt en akademisk underdisiplin, hevder Elster. Bullshitologi. Personlig synes jeg Jon Elster er inne på noe svært interessant i sitt essay Obscurantism and academic freedom. Han introduserer der begrepet «vertikalt press», som kommer fra kongresser, departementer og universitetsstyrer. Han nevner departementale prosesser som blant annet kan holde tilbake økonomiske fond og utøve sanksjoner mot universiteter hvis de ikke får de resultatene de ønsker. Elster skiller mellom «hard» og «myk obskurantisme». Han minner oss også på forskjellen mellom frihet til å si det man tenker, og frihet til å tenke. Friheten til å tenke undermineres, ifølge forfatteren, av så vel sosiologiske som psykologiske mekanismer. Elster er en forsvarer av det man kaller «den akademiske frihetens ånd». «Myk obskurantisme» kan også kalles «bullshit». Bullshitologien er blitt en akademisk underdisiplin, hevder Elster. Elster er som kjent ikke spesielt glad i poststrukturalisme, og i særlig grad ikke i Foucault og denne tradisjonen, da han mener man hverken kan argumentere for eller mot den. Det kan kalles «myk obskurantisme» å begynne en setning med «Det er selvsagt ikke tilfeldig at», uten å ha det minste bevis på at fenomenet man nevner er tilfeldig eller ikke. Noe annet er at vi, bevisst eller ubevisst, forkaster teorier som predikerer korrekte slutninger når vi ikke skjønner hvordan vi kom frem til resultatene. «Hard obskurantisme» er å bruke statistisk analyse og rasjonalismeteorier på materiale som egentlig ikke forklarer noen ting. Summa summarum vil jeg si at hvis man makter å lese gjennom en god del opplagte klisjeer om vitenskapens kamp, er dette en bok som fortjener oppmerksomhet og at den absolutt bør leses og diskuteres innenfor norsk akademia. henning.ness@getmail.no UTSTILLING/BERLIN «Generasjon lydig» kunne kanskje trenge en dose Fassbinder som et ubehagelig korrektiv til et samfunn der alle etter hvert føler seg som ofre. AV EIVIND TJØNNELAND Frem til 23. august vises utstillingen Fassbinder JETZT (på norsk Fassbinder nå) på Martin-Gropius-Bau i Berlin. Utstillingen markerer at det i år er 70 år siden Fassbinder ble født, men den har tidligere blitt vist i Frankfurt: Katalogen på 300 sider er datert 2013 og bærer undertittelen «Film og videokunst». Utstillingen er tredelt: Regibøker/kostymer, filmer av og om Fassbinder, og endelig yngre videokunstnere som arbeider i forlengelsen av Tysklands mest kjente regissør etter andre verdenskrig. Barbara Baum (f. 1944) laget kostymer for Fassbinder fra filmatiseringen av Effi Briest (1972 74) og frem til Fassbinders tidlige død som som 37-åring i 1982. Sølvlamékjolen Hanna Schygulla bærer på slutten av Lili Marleen (1980), den røde kjolen til Barbara Sukowa på begynnelsen av Lola (1981) samt en rekke andre kostymer er stilt ut. For den som kjenner filmene, har det selvsagt en gjenkjennelses- og affeksjonsverdi å kunne beskue kostymene i original. Men dette bidrar ikke til noen forståelse av Fassbinders aktualitet. Når Fassbinders private flipperspill og til og med hans lærjakke stilles ut, tipper utstillingen over i ren relikviedyrking. Produktiv. Mer interessante er da regibøkene utlånt av Rainer Werner Fassbinder Foundation, som ledes av filmskaperens siste livsledsagerske Juliane Lorenz. Hun har tatt initiativ til flere tidligere Fassbinder-utstillinger: I Berlin i 1992, New York i 1997 og på Pompidou-senteret i Paris i 2005. Regibøkene viser hvor detaljerte Fassbinders forestillinger om filmene var, selv om han også var åpen for improvisasjon og spontanitet. Planlegging og orden måtte til for å holde det umenneskelige produksjonstempoet oppe, som til slutt også tok knekken på Fassbinder selv: over 40 filmer mellom 1969 og 1982. Fassbinders produktivitet ble tidlig gjenstand for mytedannelse. Allerede i 1969 presenterte ukemagasinet Der Spiegel ham som et unikum: På to år hadde han da laget fire filmer, skrevet fem stykker, produsert 17 teaterstykker og røkt 60 sigaretter om dagen! Utstillingen presenterer sju internasjonale videokunstnere. Alle er født mellom 1969 og 1974 og arbeider i kjølvannet av Fassbinder. Ming Wong fra Singapore har for eksempel kledd seg ut som Petra von Kant i sluttscenen av Fassbinders film fra 1972, og gjenskapt den i sin versjon. Den nye Petra snakker gebrokkent tysk: Lerne Deutsch mit Petra von Kant. En hel vegg er tapetsert med små bilder av Wong som Petra. I tillegg spilles bildene på en fjernsynsskjerm. Viser dette Fassbinders aktualitet? Temaet i Petra von Kants bitre tårer (1972) er kjærlighet, sjalusi, underkastelse og trangen til å eie et annet menneske. Moteskaperen Petra von Kant (Margit Carstensen) undertrykker sin ansatte stumme slave Marlene (Irm Hermann) og forelsker seg i Karin Thimm (Hanna Schygulla). På slutten får hun et sammenbrudd, og ligger på teppet og venter på at Karin skal ringe mens hun selv drikker seg full. Det er denne scenen Ming Wong har iscenesatt om igjen. Fassbinders film er enormt stilisert, et filmet teaterstykke. Fassbinders mest trofaste medarbeider Harry Baer har kalt filmen «tidløs». Som et psykologisk kammerspill om hat og kjærlighet er den evig aktuell. Men vi klarer oss godt uten Ming Wongs tolkning. Se heller Fassbinders film om igjen! Ballhaus-sirkelen. I begynnelsen av filmen Martha (1973), som er like stilisert som Petra von Kant, bestemte Fassbinder seg, i samarbeid med kameramannen Michael Ballhaus, for å markere det første skjellsettende møtet mellom Martha (Margit Carstensen) og Helmuth (Karlheinz Böhm) ved å la kameraet dreie 360 grader rundt dem idet de går forbi hverandre. Dette gir en fin filmatisk gjengivelse av en nøkkelscene eller et magisk øyeblikk. Og Fassbinder brukte teknikken på samme måte i Kinesisk rulett (1976) og andre filmer. Regibøkene viser hvor detaljerte Fassbinders forestillinger om filmene var, selv om han også var åpen for improvisasjon og spontanitet. Denne effekten er utgangspunktet for Runa Islams bidrag på utstillingen. I sitt bidrag TUIN (hage) foretar hun en dekonstruktiv bearbeidelse av det som i filmhistorien er blitt stående som Ballhaussirkelen. Med 16 mm fargefilm gjenskapes sirkelbevegelsen i Martha, som nå foregår i en park eller en hage. I tillegg får vi se to digitale projeksjoner i svart-hvitt som gjengir skuespillernes subjektive perspektiv. Dette sprenger Fassbinders konsept og skal vise frem skinnegangen for kameraets dreining som et innsnevrende korsett. Denne metarefleksjonen over Fassbinders teknikk blir imidlertid for spesiell til å kunne gjøre Fassbinder aktuell. Ballhaus har selv sagt at teknikken fort ble så populær at han selv sluttet å bruke den! Dessuten bruker jo Fassbinder 360 graders dreining rundt objektet også når det ikke er noe skjellsettende øyeblikk som skal markeres for eksempel når kameraet dreier rundt møtebordet to ganger i Lola. Disse to eksemplene får greie seg. Bidragene fra nederlenderne Jeroen de Rijke og Willem de Rooji, belgieren Tom Geens, samt Maryam Jafri og danske Jesper Just klarer heller ikke å løfte Fassbinder ut av 70-tallet og gjøre ham aktuell for oss i dag. Tyskland og historien. Fassbinder er fortsatt mer populær i utlandet enn i Tyskland. Men denne utstillingen fokuserer ikke på Fassbinders provoserende rolle i tysk kulturliv. Utstillingen demonstrerer derfor at Fassbinder fortsatt er et ubehagelig fenomen. Det er laget mange dokumentarer om Fassbinder. Jeg vil ikke bare at dere elsker meg. Filmskaperen Rainer Werner Fassbinder (1992) av Hans Günther Pflaum gir et godt innblikk i Fassbinders tenkemåte og personlighet gjennom samtaler med skuespillere og medarbeidere. Det gjelder også det omfattende ekstramaterialet i form av intervjuer med skuespillere, kameramenn og produksjonsmedarbeidere som finnes på mange av dvd-ene som har kommet de senere årene. I ett av disse intervjuene fremhever den kjente tysk-østerriske skuespilleren Karlheinz Böhm (1928 2014) at Fassbinder verken sto til høyre eller venstre politisk. Men han gikk inn der det skjedde, han oppsøkte de mest brennbare problemene. Og noe av det mest konfliktfylte i Tyskland er selvsagt historien. Fassbinder ble en slags kronikør for tysk etterkrigshistorie. Men gjennom filmatiseringen av Theodor Fontanes roman Effie Briest, gjennom fjernsynsserien basert på Alfred Döblins Berlin Alexanderplatz fra mellomkrigstiden og gjennom Lili Marlen fra krigsårene, strakte han perspektivet over 100 år bakover i tid. Mangler samtidighet. «Die Wende», murens fall og oppgjøret med DDR-tiden har kommet etter Fassbinders død. Florian Hencker von Donnersmarcks laget i 2006 filmen De andres liv om Stasis overvåkning. Den er i Fassbinders ånd. Og kjente filmskapere i Tyskland som tilhører Fassbinders generasjon, har fortsatt, for eksempel Volker Schlöndorff (f. 1939) og Margarethe von Trotta (f. 1942). Trotta spilte i tre av Fassbinders filmer, og laget i 1986 en film om Rosa Luxemburg noe Fassbinder selv hadde planlagt før han døde. Schlöndorrfs film Stillheten etter skuddet (2000) er basert på terroristen Inge Vietts liv, bare for å nevne noen få av mange mulige eksempler på Fassbinder-perspektiver i nyere tysk film. At dette mangler fullstendig på utstillingen om Fassbinders aktualitet, er da også dens største svakhet. Og hvis man skal gå til Fassbinders innflytelse i andre land, blir listen over navn enda lengre. Fassbinder viser at ethvert offer er en potensiell bøddel. Fassbinder fikk et gjennombrudd med sin første langfilm i Berlin i 1969, Liebe ist kälter als der Tod (Kjærlighet er kaldere enn døden). Her er allerede de fleste av Fassbinders yndlingstemaer til stede. Kriminalitet og prostitusjon står i sentrum, samt trekantdramatikk, forræderi og homoseksualitet. I forskjellige variasjoner går disse temaene igjen i de fleste av hans filmer. Her spiller Fassbinder selv, Hannah Schygulla og Ulli Lommel. Fassbinders første spillefilm var en ren kjøkkenbenkproduksjon. Lommel fortalte senere at Fassbinder ikke hadde noen stab: «Die Crew war der Lohmann.» Kameramannen Dieter Lohmann var den eneste på settet utenom skuespillerne! Skuespillerne sminket seg selv, og Lommel måtte kjøpe sin egen gangsterhatt i en klesforretning. Likevel kom filmen på Berlinalen i 1969. Fassbinder fikk blant annet kritikk for sin bruk av stillestående kamera. Den kompromissløse Fassbinder svarte ved å gjøre det enda mer ubevegelig i sin neste film Katzelmacher (1969). «Generasjon lydig». Fassbinder tematiserte fenomener som utbytting, makt, småborgerlighet og politisk ekstremisme, men det er typisk at han aldri opererte med entydige skurker og helter. I hans andre spillefilm Katzelmacher er ikke den greske fremmedarbeideren som blir banket opp på slutten av filmen, uten lyter: Han forakter selv tyrkere på en rasistisk måte. I Mor Küsters himmelfart (1975) blir tyske kommunister og terrorister ettertrykkelig avkledd. Fassbinder ble også kritisert av homofile for filmen Frihetens neverett (1974), der middelklassehomofile utbytter en underklassehomofil (spilt av Fassbinder selv) som har vunnet i lotto. Fassbinder var ikke politisk korrekt og utstyrt med ideologiske skylapper. Han stiliserer småborgerlige og klaustrofobiske rom som stinker av dobbeltmoral i et samfunn preget av maktmisbruk, umodenhet og konformisme. De som er født omtrent da Fassbinder døde, blir i Norge kalt «Generasjon lydig». Baksiden av ungdommens konformisme er depresjon og nervetabletter. Kanskje en dose Fassbinder også kunne være av det gode? I sin bok om Fassbinder og Tyskland fra 1996, som har kommet i en utvidet tysk utgave 2012, skriver Thomas Elsaesser at Fassbinders aktualitet består i hans tematisering av ofrene. Fassbinder er et korrektiv til et samfunn der alle etter hvert føler seg som ofre. Og kampen om offerstatus blir stadig hardere: Vi blir ikke sett, forstått, tatt hensyn til! Fassbinder viser at ethvert offer er en potensiell bøddel. Derfor bør man ikke være for generøs med medfølelsen. Vi får ingen rehabilitering av offeret hos Fassbinder, en forsonende realisering av «likeverd». Men han avdekker bedre enn noen annen nyere filmskaper systematisk hvordan sosial utdefinering, asymmetrisk makt, sadisme og underkastelse er en del av virkeligheten også i grupperinger som forstår seg selv som alternativ til det bestående. Utstillingen Fassbinder JETZT Film und Videokunst åpnet i mai og står frem til 23. august i Martin-Gropius Bau, Niederkirchnerstrasse 7, Berlin. Arrangør er Deutsches Filminsitut i samarbeid med Rainer Werner Fassbinder Foundation. Tjønneland er professor i nordisk litteratur. eivind.tjonneland@nor.uib.no Museumsaktig Fassbinder Den lekende anarkisten LITTERATUR

20 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 21 BOK/FILM Valg? Nei, hvorfor dét? Partikulturen ødelægger demokratiet David van Reybrouck: Mot valg Font Forlag, 2014 Frie valg er en selvfølge i et moderne demokrati. Men heller lotteri, sier belgisk historiker. VALG PAAL FRISVOLD Belgia er surrealismens hjemland. Landet har lang tradisjon for nytenkning og kreativitet, ikke bare i kunst, mote og arkitektur, men også i politikk både på godt og vondt. Med en velferdsstat (og gjeld) Norge bare kan drømme om (gratis barnehager, gratis kollektivtrafikk opp til 16 år, sykehus uten køer), har belgierne opparbeidet en akademisk tradisjon fra gratis og frittenkende universiteter. Nå har de produsert et befriende uredd innspill til vår tids store utfordring: politisk maktesløshet. For vårt vestlige demokrati er blitt mer tannløst, men samtidig mer høyrøstet. Historiske forkjempere for demokratiet, Europa og USA har utviklet samfunn som ikke lenger klarer å ivareta behovene til folk flest. Gryende nasjonalisme og økonomisk urettferdighet setter våre tradisjonelle demokratiske verdier under press. Nye og innovative bevegelser utenfor partipolitiske rammer neo-parlamentarikerne skyter fart, som Occupy Wall Street i USA, Podemos i Spania, Cinque Sterre i Italia og Maidan-plassen i Kiev. Tenk at vi da er så heldige å ha noen som ser det store bildet, og tar oss med på en historisk og idépolitisk reise om valg, hvor det konkluderes enkelt og greit, men vidunderlig troverdig imot valg. Som slår fast at valg er ut. Avleggs. Dette er god og innsiktsfull statsvitenskapelig underholdning på høyt plan. Vår tid domineres av demokratisk tretthet; folk føler seg maktesløse, noe synkende valgdeltakelse viser. Ikke demokrati. Den belgiske, nederlandsktalende forfatter og historiker David van Reybrouck åpner en helt ny verden for oss i Mot valg. Like frekk som sin landsmann Magrittes tegning av en pipe som ikke var noen pipe, men bare er en tegning av en pipe lokker van Reybrouck oss med i en logikk vi aldri trodde vi skulle bite på: Valg er ikke demokrati. Lekende lett plukker han valgets rolle i våre moderne demokratier fra hverandre. Som lesere blir vi så provosert at vi må bla sidene raskt om for å få øye på hva forfatteren mener er alternativet til vår demokratiske forståelses morsmelk. For finnes det i det hele tatt noe alternativ til valg? Her har vi kjempet og dødd for demokrati og ytringsfrihet i generasjoner. Frie valg sitter innprentet i universets pannebrask, befestet for evigheten i FNs menneskerettskonvensjon. Og dessuten: Aldri i historien har verden sett så mange demokratier i land uttrykt med, nettopp, frie valg. Så hva er da problemet? Maktesløshet. Har van Reybrouck bodd for lenge i et land dominert av politiske, språklige og kulturelle minefelter fordi folk i nord ikke skjønner et kløyva ord i sør, og folk i sør ikke et kløyva ord i vest? Nei. Van Reybrouck tegner et troverdig bilde av en tradisjonell vestlig tankegang som ikke lenger klarer å leve opp til sitt opprinnelige ideal. Vår tid domineres av demokratisk tretthet; folk føler seg maktesløse, noe synkende valgdeltakelse viser. Politisk engasjement i form av partimedlemskap faller stadig og ligger på rundt kun fire prosent i Vesten, med hederlig unntak av Østerrike og Norge med cirka ti prosent. Hvorfor stemme når det ikke gjør noen forskjell? Teknologi gir oss teknokrati til folkets fortvilelse og gryende raseri. Da ropes det på sterke ledere som ikke nødvendigvis tar fnugg av hensyn til verken valg eller parlament. Van Reybrouck appellerer fengende bredt. Å være parlamentariker er blitt en karrierevei, slår van Reybrouck fast. Politikerne tjener ikke lenger folkets beste. Kan han ha hørt Erik Byes svirrende Facebook-video som med artistens levende ansikt og dirrende stemme når oss langt inn i sjelen når han proklamerer: «Politikere er folkets tjenere, ikke folkets herrer. Det må de ikke glemme!» Van Reybrouck er helt enig med Erik Bye. Utmattelse. Mens demokratiet er 3000 år gammelt, har valg bare eksistert de siste 200. Det kan derfor være litt tidlig å konkludere med annet enn at demokratiet er Annonsere i Ny Tid? utmattet. Men, valg har vært en realitet tilstrekkelig lenge til at vi er blitt valgfundamentalister. Aristoteles sa i sin tid at «valg tilhører aristokratiet; lotteri tilhører demokratiet». Valg ble introdusert for å bringe et nytt, ikke-nedarvet adelskap til makten. «Vi forakter de valgte, men tilber velgerne.» «Det neste valget blir viktigere enn å oppfylle det siste.» I det hele tatt, van Reybrouck gir oss sound bites som perler på en snor: «Valg er politikerens fossile brennstoff.» Mens valg en gang ble brukt til å bygge land, er de nå kilden til demokratiets ødeleggelse. Og det er her leseren virkelig begynner å lure: Skal vi bytte ut valg med loddtrekning? Ja, er van Reybroucks svar og vi når bokens klimaks. Men her går Mot valg dessverre, men antakelig helt nødvendig, over i læreboksjangeren. Dét er van Reybrouck nødt til når han først spenner buen. «Politikere er folkets tjenere, ikke folkets herrer. Det må de ikke glemme!» Erik Bye Underholdning. Men først: Startskuddet for vårt eget kommunevalg gir på mange måter van Reybrouck rett i at valg er forvandlet til underholdningsobjekter: I en trang kafé, under et lavt tak, rundt et lite bord, sto to sirkushester klare til kamp. Seerne kunne ta og føle på spenningen og observere hvor anspent og adrenalinfylt statsministeren var der hun stirret som olmt på sin rival fra venstre side. Der stod han, kjekk og slank, men kikket stadig mer lengtende ut etter støttende blikk blant publikum. Dolly Parton og Dean Martin, ville nok van Reybrouck antydet. Lynraske verbale tirader ble parert og ripostert. Fakta spiddet og dementert. Retorikken satt så kjapt og presist fra venstre hjørne at publikum overså de 30 kiloene for mye, og blikket landet stadig oftere på to noe flekkete, fektende hender fra høyre som avledet enhver verbal oppmerksomhet. Til publikums store glede sto Sigrid en vakker, mild og avvæpnende Synnøve Solbakken mellom de pesende erkefiendene. Hvilket show! Ikeamøbel. Det er disse geniale, grusomme, men fascinerende forestillingene van Reybrouck fremhever som et av tegnene på vår tids valgs fallitt. Valg domineres av rivaliserende profesjonelle eksperter i overtalelsesteknikk, skriver han, og refererer til den britiske sosiologen Collin Crouchs arbeid. Folkets valg fanges av politikerens opptreden mer enn politikkens innhold. Og det var vel ikke meningen? Aristoteles sa i sin tid at «valg tilhører aristokratiet; lotteri tilhører demokratiet». Valg er blitt for demokratiet det som finanssektoren er for økonomien, forsøker van Reybrouck å si: et mål i seg selv mens det kun var ment som et redskap. Valg eksporteres nærmest som er et møbel fra Ikea; frie og riktige valg monteres på stedet, eller ved hjelp av vedlagte bruksanvisning, enten det er i Afghanistan, Irak, Sudan eller Kongo. Forfatterens respekt og avsky for folkeavstemninger er bedårende sann i sin beskrivelse: If you don t know, say no! Tidlig fase. Så til konseptet loddtrekning, hvor boken flater ut i en mer beskrivende sjanger. Det er synd, men viktig. For våre puritanske sinn trenger sårt konkrete bevis på at loddtrekning er en seriøs fremgangsmåte, med erfaringer fra nyere tid som kan kvantifiseres og kvalitetssjekkes. Dette gjør van Reybrouck grundig og omfattende, men til det lett kjedsommelige, sammenliknet med utgangspunktet. Beskrivelser av demokratisk nybrottsarbeid i Irland, EU og på Island fascinerer, men ender dessverre opp i tabeller og fratar boken sin originale sjarm. Kombinasjonen av valg og loddtrekning, og forskjellige versjoner av borgerfora, gir rom for håp. Van Reybrouck klarer å åpne et stimulerende perspektiv for at demokratiet slik vi kjenner det, fortsatt er i en tidlig fase. Veldig tidlig. Og at vi har svært mye å glede oss til. Frisvold er skribent og tidligere leder av Europabevegelsen, bosatt i Brussel. pfrisvold@gmail.com Se priser på nytid.no eller kontakt annonse@nytid.no Simone Weil: The Abolition of All Political Parties New York Review of Books, 2014 Politikerens uafhængige integritet må overtrumfe partiideologi for at demokratiet skal fungere, mener Simone Weil. FILOSOFI ALEXANDER CARNERA Den netop afgåede socialminister for det danske parti Radikale Venstre Manu Sareen udtaler i et interview i avisen Politiken at han var ved at få kvalme over ikke at kunne sige sin egen mening og fremsige sin egen holdning indenfor vigtige mærkesager, men konstant skulle passe sig ind efter partitoppen. Han sagde aldrig det han mente kun det han skulle. «Det svigtede løfte om øremærket barsel til fædre var en regulær dårlig oplevelse.» «Har man partimagt, har man intet at skulle have sagt.» Han udtaler at «vi har udviklet en meget negativ politisk kultur». Partikulturens gravsten. Han er ikke et enestående tilfælde. Det er snarere blevet normen at folketingsmedlemmer ikke udviser selvstændig tankevirksomhed, men udelukkende følger partitoppens diktat. Men læser man den franske filosof og forfatter Simone Weil, er dette ikke et simpelt resultat af en strategisk konkurrencekultur; det er resultatet af en særlig logik der følger med selve partikulturen. I sin bog On the Abolition of All Political Parties (Om opløsningen af alle politiske partier) argumenterer hun for at en politikers første egenskab er integritet, og at dømmekraftens uafhængige integritet, rodfæstet i en stræben efter retfærdighed og sandhed, aldrig kan tilsidesættes af en partiideologi. Når disse fundamentale egenskaber tilsidesættes, forvandler folketingsarbejdet sig til et cirkus der kun kan skabe foragt fra offentligheden. Når de som stemmer foragter de repræsentative politikere, bringes demokratiet i akut fare. Weils skrift er en gravsten over moderne parti- og organisationskultur. Godhed som legitimitet. Teksten er skrevet i 1943, kort før Weils tragiske, korte liv fandt sin afslutning. Hun var i London hvor hun var med til at samle den Frie Franske Organisation under général de Gaulle, men blev chokeret og skuffet over franske politikers forsøg på at vende tilbage til gamle og ødelæggende partipolitiske strategier Om reelle og imaginære trusler mot Norge Helge Lurås: Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen Cappelen, 2015 Fortsatte flyktningstrømmer, jihadisme og økende ressursknapphet vil kunne føre til en langvarig økonomisk nedgang, mener Helge Lurås. SIKKERHETSPOLITIKK ASLAK STORAKER Johan Galtung har uttalt at et kjennetegn ved norsk utenrikspolitisk tenkning er å identifisere de onde og de gode, og deretter vie all sin oppmerksomhet til å fordømme de onde og støtte de gode. Dette har vel sjelden vært mer påtakelig enn i den norske diskursen som hadde vært rådende overfor Russland de siste par årene, og i et slikt diskusjonsklima fremstår det tidvis som en ren intellektuell nytelse å lese Helge Lurås kjølige og analytiske tilnærming til Norges sikkerhetspolitiske utfordringer i Hva truer Norge nå? Realisme vs. Idealisme. Lurås bruker en del plass i boken på å drøfte ulikhetene mellom en realistisk og idealistisk tilnærming til sikkerhetspolitikk. Mens den «realistiske» skolen innenfor internasjonal politikk anser at alle staters adferd primært handler om å fremme egen sikkerhet og innflytelse, mener «idealistene» at de vestlige statene vil og bør lede an i å demokratisere resten av verden. Forfatteren plasserer seg klart i den realistiske tradisjonen, og fremhever at idealistenes forsøk på regimeendringer i andre land ofte fører til statskollaps, anarki og terror, samtidig som de overser alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer i eget land på grunn av en naiv utviklingsoptimisme. Lurås drøfter forholdet mellom idealistisk overbevisning og realpolitiske interesser når det gjelder den norske debatten som førte til bombingen av Jugoslavia i 1999. Han mener de humanitære begrunnelsene som ble brukt «åpenbart ikke [var] et fullstendig oppriktig uttrykk for hvilke hensyn som stakk under [...] Likevel er ikke innleggene og debattene nødvendigvis splittelse, rivalisering og nedgørelse af modstanderen. Teksten blev trykt første gang på fransk i 1950 i La Table Ronde og særligt fremhævet af André Breton (surrealismens grundlægger) og Alain/ Emile Chartier (den store essayistiske filosof fra Sorbonne og Simone Weils tidligere lærer). Roden af «ordet parti er anglosaksisk, og har et element af sport og leg forbundet med institutioner af aristokratisk oprindelse, mens plebejerske institutioner var seriøse fra begyndelsen». Endnu under den franske revolution (1789) blev idéen om et «parti» anset for et direkte onde det var nødvendigt at undgå. Det politiske parti opstod i kølvandet på rædselsregimet under den franske revolution. Weil skriver: «Den eneste legitime grund til at fastholde et parti, er ideen om godhed.» Og: «Demokrati, flertallets regel, er ikke goder i sig selv. De er blot midler til det gode.» «Kun retfærdighed og sandhed kan være et kriterium for det gode.» Hun roser Rousseaus bog Den sociale kontrakt, men afviser den fordi en ting ikke kan være retfærdig blot fordi den beror på en almen vilje. Denne er genstand for tilfældige impulser. Resultatet er en «karikatur af den almene vilje». Kun læreprocessen for den opmærksomme tanke og fornuft kan danne grundlag for retfærdighed og sandhed. Spørgsmålet er om et politisk parti overhovedet kan varetage de to. Et politisk parti har, ifølge Weil, tre karakteristika: «1. Et politisk parti er en maskine der genererer kollektive lidenskaber. 2. Et politisk parti er en organisation designet til at udøve kollektivt pres på dets individuelle medlemmer. 3. Egen vækst og forøgelse er det første og ultimative mål for ethvert politisk parti, uden grænse.» Weil hævder nu at med disse karakteristika vil ethvert parti være potentielt totalitært. Årsag: «Det som fremstilles som mål, er blot midler.» Eksempelvis «penge, magt, staten, national stolthed, økonomisk produktion». Kun godhed, det vil sige retfærdighed og sandhed, kan være mål. Partier der kun tager imod flygtninge under forudsætning af at disse hurtigst muligt kommer i arbejde, camouflerer økonomiske midler som mål. Eksemplerne er legio. Tilbedelse og tankeløshed. Et partis doktrin (program) skal varetage offentlige interesser, men et partis doktrin er vag og svingende, og stiller ikke krav om opmærksomhed og indlevelse som al oprigtig sandhedssøgen kræver. Partiprogrammer bliver falske og uærlige. Stortingspolitikerne foretok simpelthen en forenkling av problemstillingen/ virkeligheten og klarte på en bemerkelsesverdig effektiv måte å overbevise seg selv om at forenklingen var virkeligheten». Lurås faller likevel ned på at idealistiske utopier, ikke strategiske interesser, har vært den avgjørende beveggrunnen for USAs intervensjoner. Forfatteren mener videre at idealistiske politikere ofte har en tendens til å forveksle hva som er en mulig og/eller sannsynlig fremtid med hva som er en ønskelig, og til å erstatte deskriptive analyser av lands interesser med naive antakelser basert på landenes forhold til parlamentarisk demokrati og liberale menneskerettigheter. Som universell modell mener han systemet innebærer svakheter, blant annet viser han til at statssammenbruddet og borgerkrigene i Jugoslavia og Irak oppsto med utgangpunkt i at et autoritært, multikulturelt regime ble erstattet av et parlamentarisk system der folk stemte frem partier basert på etniske og religiøse skillelinjer. Og på menneskerettighetsfeltet har Vesten mistet mye av sin troverdighet på grunn av USAs kidnappinger, hemmelige fengsler, overvåking og tortur. USA og Russland. Noen av de viktigste delene av boken handler om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere. Interessant nok peker Lurås på NATOmedlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst. Dette sies også åpent i Etterretningstjenestens ugraderte trusselvurdering i 2013. Også Norges faktiske rolle i en eventuell konfrontasjon mellom USA og Russland under et eventuelt amerikansk atomangrep mot Russland er uvirkelige fordi de konstant må opfinde forestillingen om «en offentlig interesse der er en fiktion, en tom skal uden virkelighed». De bliver deres eget mål, med det resultat at blind tilbedelse af programmet tager over. Heraf behovet for partivækst og total magt. Propaganda og ideologisk kontrol tager over i dag kaldet spind. Uden dette forsvinder partiet. Derfor hører vi ikke mere politikere der taler på vegne af retfærdigheden og sandheden om tingene. De siger: «Som borgerlig eller liberal mener jeg», ligesom når man siger: «Som dansker mener jeg», «Som katolik mener jeg...».weils kritik: «Man tænker hvad man tænker, ikke fordi man er fransk eller katolik eller socialist, men fordi sandhedens uimodståelige lys tvinger én til at tænke sådan.» Hvis et «partimedlem er optaget af at følge det indre lys og tilsidesætte alt andet, vil han bedrage sit parti». «Den, der ikke er sig selv tro mod det indre lys, installerer løgnen i hjertet af sjælen.» Af de tre løgne lyve for partiet, for offentlighed, for sig selv, er førstnævnte det mindste onde. Resultatet er automatreaktioner og tankeløshed hvor man unddrager sig forpligtelsen på at forfølge sandhed og retfærdighed. Meget få løber i dag den risiko at udtrykke et reflekteret personligt synspunkt med rod i opmærksomhedens anstrengelse. Undertrykkelse af intellektuell udvikling har rod i den katolske kirkes kamp mod kætteri. Partikontrol. Løgn og fejlagtighed kommer til at styre mennesker der ikke begære sandheden og retfærdigheden. Og de som ikke indretter sig under partiet, betaler med deres liv og anseelse. Et nyt partimedlem må underkaste sig partiets autoritet. Resultatet er en partiånd der inficerer alt. Tv-debatter handler ikke om at forfølge sagens sandhed og tænke konsekvenserne igennem, men at «tage parti for eller imod». Weil er profetisk når hun fremhæver hvordan skoler og læreranstalter ikke længere styres af uafhængig sandhedssøgen, men af tidsskrifter med bestemte ideologiske dagsordener. Resultatet hun ser for sig, er «mennesker styret af begæret efter konformitet» og «en intellektuel spedalskhed der forgifter al tænkning». Hun konkluderer: «Denne spedalskhed dræber os; det er tvivlsomt om den kan kureres uden først at opløse alle politiske partier.» Det store bæst. Weils kritik af partikultur er en kritik af moderne organisationskultur som sådan, der går tilbage til den katolske kirkes struktur. Moderne partiers undertrykkelse af norsk etterretning ment å skulle bistå amerikanerne i å ødelegge russiske ubåter så disse ikke kan skyte atomraketter tilbake og den stadige beskrivelsen av Russland som en trussel, bidrar til å skape unødvendig mistro fra russisk side. Lurås sier bent frem at fiendebildet av Russland er «uærlig og falskt», og primært opprettholdes for å rettferdiggjøre militærutgifter og NATOmedlemskap. Lurås mener at Norge på egen hånd er i stand til å opprettholde en moderne marine og flyvåpen som vil gjøre at et potensielt fiendtlig Russland avskrekkes fra å angripe. Men han ser også fordeler ved å bli i NATO paradoksalt nok fordi mange av våre vesteuropeiske alliansepartnere står i potensielle motsetningsforhold med Norge både angående tilgang på energi og havområder, og at det derfor kan være i norsk interesse å nøytralisere disse motsetningene gjennom en formell allianse. Den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn en konflikt med Russland, [er] at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst. Forfatteren argumenterer troverdig for at den definitivt viktigste grunnen til å delta i kriger fra norsk side har vært å pleie forholdet til USA ut fra en tanke om at amerikanerne da vil føle seg forpliktet til å hjelpe Norge under en eventuell fremtidig konflikt med Russland. Norge ville aldri sendt soldater til Afghanistan om ikke USA hadde bedt om det, og kommer heller ikke til å stå igjen med soldater der etter at USA bestemmer seg for å trekke seg ut. Norske utenrikspolitiske beslutninger tas alltid med henblikk på «hva de vil si i Washington». Til tider gir dette seg direkte patetiske utslag, som da statsminister Stoltenberg rødmet da Obama roste ham for den militære innsatsen i Libya. Lurås er ikke nådig i sin vurdering av Norges politikere og medier når det gjelder NATOs «humanitære intervensjoner». Om Libya skriver han at krigen ble omgitt av «løgner og halvsannheter», og at mediene «lot propaganda gå for nyheter». Intervensjonene har i stor grad vært mislykkede, både fra lokalbefolkningens og Vestens perspektiv. Invasjonen av Irak og medlemmernes egen intellektuelle udvikling har rod i den katolske kirkes kamp mod kætteri, og ikke mindst en autoritær etik baseret på gruppen eller institutionen. Hun var åndeligt kristen, men kunne ikke forlige sig med kirken som institution, og lod sig ikke døbe. Hun afviste ligeledes marxismen fordi dens begær for sandhed og retfærdighed endte i en blind tro på en ny gruppe-etik der banede vejen for «det store bæst». For hende var det 19. århundredes forbrydelser en gentagelse af antikkens Romerrige, den totalitære stat der ødelægger de gamle civilisationers kamp for retfærdighed og godhed. Som den polske forfatter Czeslaw Milosz skriver i sit efterskrift: «Det basale sociale og politiske spørgsmål for det 20. århundrede er: Kan den emancipation der vindes af samfundet, overføres til individet?» Det er en vanskelig kamp, men en vigtig lære fra Weil vil være: «Vi bryder os ikke om at tænke tingene til deres bitre ende. Vi flygter på forhånd for konsekvenserne.» Hendes usædvanlig intelligens handler om at udvise den højeste grad af opmærksomhed overfor den svage og den lidende menneskehed. Seriøs tænkning har rod i opmærksomhedsevnen for det gode. Opmærksomhedsevne. «Det er når vi begærer sandheden med en tom sjæl, uden at forsøge at gætte os til indholdet, at vi modtager lyset. Heri beror hele opmærksomhedsevnen.» Opmærksomhedsevnens læringsproces er i Weils optik et andet ord for sandhed som det der bestemmer den menneskelige tilstand. Weil vender sig mod den moderne idé om at mennesket foretager sine valg i en verden uden objektive værdier. Den modne opmærksomhedsevne stræber mod en ydre autoritet, ikke en gud eller indbildt fantasi, men en normativitet som er givet med det gode. Moral er en evne til at handle, men det er også en evne til at se virkeligheden og ens medmennesker på en sand måde,, frigjort fra fordomme og fastlåsthed. I hovedværkerne Tyngde og nåde (La pesanteur et la grace) og Den store forventning (Attente de Dieu) gør hun opmærksomhedsevnen til omdrejningspunktet.. Det gode bliver Weils erstatning for Gud. Gud er et billede på det gode, men vi må gå ud over billedet. For Weil betyder det at vi må bevæge os gennem fantasiens billeder, herunder partiet eller organisationens doktriner som spærre os inde i selviske følelser og en jagt på konformitet i livsførelse og tanke. Opmærksomhedsevnen er den evne hvor vi bryder gennem de indbildte fantomer og partibilleder, en evne til at se andre, se ting, se verden. Derfor er stræben efter det gode en læringsproces der mere handler om modtagelighed end om mestring. Carnera er essayist og forfatter. Ac.mpp@cbs.dk støtten til væpnede opprørere i Syria var direkte medvirkende til fremveksten av Den islamske stat. Innvandring og klima. Lurås konstaterer nøkternt at Statistisk sentralbyrås estimater anslår at 15,6 prosent av Norges befolkning var innvandrere eller barn av innvandrere i 2015, opp fra 2,5 prosent i 1975. I SSBs «mellomalternativ» for fremtidig befolkningsutvikling vil innvandrere utgjøre 30 prosent av befolkningen i 2055. Lurås gjør deretter et regnestykke ut fra dette som viser at dersom en antar at det ikke foregår hverken assimilering eller inngifte mellom nordmenn og innvandrere, vil etterkommerne av dagens etnisk norske befolkning utgjøre noe mindre enn 50 prosent ved midten av dette århundret, mens rundt 31 prosent vil være ikke-vestlige. Selv om en må regne med en stor grad av assimilering, og tar i betraktning at innvandrerne kommer fra vidt forskjellige land og kulturer, slår Lurås fast at en slik demografisk endring representerer en «betydningsfull politisk, sosial, økonomisk og kulturell utvikling». Han påstår ikke at et multietnisk samfunn må føre til konflikt, men advarer om at det kan komme til å gjøre det. Særlig dersom det faller sammen med tre utviklingstrekk Lurås mener er sannsynlige: fortsatt krig og statssammenbrudd i Nord-Afrika og Midtøsten vil føre til en økt flyktningstrøm og fremvekst av jihadistiske miljøer, og klimaendringer som vil overstige togradersmålet, som sammen med en økende ressursknapphet vil føre til en langvarig økonomisk stagnasjon og/eller nedgang. Særlig ressursknappheten mener Lurås er et forsømt spørsmål i norsk debatt, noe han argumenterer overbevisende for. Han viser til at 80 prosent av verdens energiforbruk er knyttet til fossile energikilder, og at reservene av disse ikke er beregnet å vare lenger enn 50 og 100 år for henholdsvis olje og kull med dagens forbruk. Dette vil eller må føre til en stadig prisstigning og reduksjon av forbruk, ja, til og med til en «sosial, politisk og økonomisk revolusjon». Undertegnede kan ikke slutte seg til alle analysene i boken. Men selv om mange av svarene kan være gale, gjør Lurås realistiske metode at han fremstår svært troverdig i å stille de riktige spørsmålene. Boken er viktig og velskrevet, og bør leses og diskuteres av mange. Storaker er bibliotekar og redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid. aslakstoraker@yahoo.no

22 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 23 BOK/FILM Jeg leter etter skjønnheten, som jeg fremdeles har kroppslige minner av. Men hvor er den nå? ESSAY ERLAND KIØSTERUD Det begynner med lyset som på et underlig vis treffer pupillen, og de dype tonene som finner veien inn i øregangene. Eller så er det en ny berøring som risler uimotståelig gjennom kroppen, et stykke eksploderende føde i munnen eller kroppen selv som på egen hånd har begynt å bevege seg i takt med tonene, berøringen, lyset. Intensiteten øker. Elvedalen jeg ser, sangen jeg hører, kjærtegnet, maten, dansen eller kunstverket som har grepet og aktivert alle sansene mine er i ferd med å hensette meg i en tilstand av intensitet og oppmerksomhet, som befinner jeg meg i en annen dimensjon. Jeg glemmer meg selv. Det er som jeg befinner meg i tiden før tiden, før språket. I den andre tiden. På en måte innenfor tiden. «Det» skjer, «det» er. Jeg vil at det skal vare. Det kan ikke vare. Tilstanden som har rammet meg involverer alle sansene mine, om jeg befinner meg rent fysisk i det som skjer eller indirekte via en fortelling i en bok, en film eller avspilt musikk. Emosjonene som bildene, visjonen, smakene, luktene, tonene har vekket til live, minner om følelser jeg har hatt før, om noe tidligere dypt stimulerende, men fordi jeg nå, igjen, opplever det som for første gang, med den intensiteten som enhver første gangs erfaring bærer med seg, løper hjernen min ivrig fenomenet i møte for å gjenkjenne, tolke og forsterke den uimotståelige opplevelsen. Det kjennes som om å bli rykket ut av meg selv og inn i noe veldig stimulerende, nytt og fremmed, samtidig som jeg på en underlig måte er kommet hjem, som om jeg befinner meg midt i det levende, ja, er det som lever. Jeg har ennå ikke språk for det. Jeg vet ikke hva det er. Jeg vet bare at jeg nå, i denne nytelsen, selvforglemmelsen, oppløftetheten, gjenkjennelsen, intellektuelle avklaringen (eller hva jeg nå skal kalle det), opplever skjønnheten. Verden der ute har tatt kontakt med noe avgjørende inne i meg og snakker med meg. Eller så er det noe dypt i meg som har fått kontakt med verden der ute og samtaler med det. Utenfor meg? Innenfor meg? Ordene gir ingen mening. Jeg er dette. Når det er over, når styrken i opplevelsen har avtatt, kraften ebbet ut, når musikken har lagt seg, den oppslukende leken opphørt, måltidet, messen, sammenkomsten er avsluttet, når den intense konsentrasjonen har ebbet ut, gjennomstrømmes jeg av en ro, en avklarethet, tretthet eller fred. Noen av oss går videre til arbeidet, andre faller utmattet i søvn, noen vil snakke om hendelsen, bearbeide den, bestemme kvaliteten på den, andre har allerede startet forberedelsene for å oppleve den igjen gjenta den. For så snart muligheten på ny oppstår, så snart seremonien, dansen, dramaet eller det spesielle partiet i konserten river oss med, så snart vi på ny står foran alteret, bildet, klærne eller gjenstandene som på uimotståelig vis trigger griper tak i sansene og intellektet vårt, gjenkjenner vi skjønnheten. Vi ønsker oss tilbake dit, vi søker oss tilbake dit for å kunne være i denne befriende dimensjonen. Mange opplever den som jeg-løs, for noen er det den interesseløse betraktningens kontemplasjonens høyeste stadium, for andre stille ekstase, ren væren, for andre igjen den dypeste, religiøse erfaring, kjærlighetens kjerne. I visse kulturer, i visse fortellinger, skjer møtet med det guddommelige i dette øyeblikket. Skjønnheten har mange ansikter, den gir seg til kjenne i svært ulike former, den kommer til uttrykk gjennom utallige skikkelser; fra smaken av kaffe om morgenen til kjærlighetens mest sublime øyeblikk, fra bjørnungenes oppslukende lek i snøen til selvforglemmende fordypelse i et kunstverk. Dyr I begynnelsen var skjønnheten og mennesker har kjernen i skjønnhetserfaringen til felles, den ligger like dypt forankret i oss som å spise, sove og forplante oss, uten skjønnheten, og gjentagelsen av den, ville vi ikke ha eksistert. Da menneskedyret fikk fortellingen, fikk vi også redskapet til å manipulere skjønnheten, endre, variere og forsterke den. Uten skjønnheten, og gjentagelsen av den, ville vi ikke ha eksistert. Behovet for skjønnheten er så grunnleggende for oss at uansett hvor vi befinner oss, iscenesetter vi situasjoner og gjentar dens betingelser, for å oppleve den på ny. Gjennom historien har skjønnheten tatt mange ulike veier. Den første kulturelt skapte skjønnheten som vi vet om det har helt sikkert vært mange før det ser dagens lys, eller kanskje rettere hulens fakkelmørke, for noe rundt sytti tusen år siden. Ord og formler, riter og sanger blir i takt med kroppenes gynging gjentatt. Under den transelignende tilstanden som rytmene skaper, slipper omverden gradvis tak i oss og vi kommer i kontakt med livssfæren hvor vi tror også dyrenes og naturens ånder befinner seg. Den rituelle maningen er vårt reddende språk i en ellers nådeløs verden; syke skal helbredes, regn sikres, byttedyr ledes til jegerne, naturen lures, ledes, blidgjøres. Alle er i hulen, på sletten, foran bålet. Føttenes tramping, trommene og sangen treffer øregangene våre samtidig og kjennes, rent fysisk, av alle, samtidig. Umerkelig faller vi inn i samme takt. Plutselig beveger kroppene våre seg i felles rytme. På mirakuløst vis har sangen og trampingen koordinert kroppsbevegelsene våre og brakt dem til sam-stemthet. Det er et unikt øyeblikk. I den hulen, eller på den sletten, rundt det bålet, genereres, skapes, fellesskapet. Vi gjør det samme. Vi er det samme. I dette øyeblikket skapes også individet, idet en av oss bryter ut av den unisone sangen, ut av fellesskapet som er dannet, kjenner på smerten, ensomheten, og vender tilbake til fellesskapet, som en annen. Vi maner og synger før og etter jakten, når maten skal fordeles, når barnet skal vugges, når de unge skal giftes, de døde begraves. Vi etterlater oss tegn i landskapet, maler bilder av kreftene vi tar kontakt med på huleveggene, dekorerer sjamanens tromme og jegernes våpen, vi pynter de gifteklare med farger og tegn som gir fruktbarhet og beskytter mot onde krefter, vi lager altere for åndene, maler kroppene våre, hus og husgeråd blir dekorert. Vi omskaper samtalen mellom kreftene i oss og i naturen rundt oss til fortellingen om verden. Selvbevisstheten vår, vår evne til å se oss selv utenfra, utvikles i denne prosessen. Vi opptrer selv i fortellingene vi danner. Vi ser oss selv som fremmede. Vi forstår at vi skal dø. Hvorfor er vi her? Rundt oss og i oss syder jo livet. Men det er samtidig helt taust. Ingen svarer på spørsmålene våre. Vi innretter oss med en symbolsk orden i stillhetens verden. Med sangen, dansen og fortellingene skaper vi gjennom årtusener denne unike samtalen mellom naturen og oss selv til et kompleks vev av livets språktråder. Dette språket skal endre seg hele tiden. Noen leder an i ritualet når dyret skal drepes, kornet sankes og livet feires, noen organiserer seremonien når konflikter skal løses, fiender utpekes: Fordelingen av maten og organiseringen av rommet tar tidlig skjønnheten i besittelse. Feiringen av fellesskapet, av livet av skjønnheten utfolder seg fremdeles på samme måte i mange kulturer. Aboriginerene dekorerer kroppene sine og synger seg gjennom landskapets fortellinger, som også er den enkelte klanens fortellinger. Amazonas-indianere binder sammen naturen og menneskene ved å danse seg gjennom husene; Sen-folket i Kalahari-ørkenen gjenskaper fellesskapet med helbredende hender som berører gamle og unge i nattens dans rundt bålet. Båndene til det som lever må sikres og balanseres igjen og igjen. Vi moderne investerer vanvittige mengder for å komme i kontakt med skjønnheten, men det er som om den indre virkningen uteblir. I Kina var det poesien og musikkens faste ritualer som bandt jorden, himmelen og menneskene sammen, mens dyp innsikt i naturen sørget for indre frihet. Natt og dag, året rundt i India fremkalles den guddommelige energien rasa i kunstuttrykk og festivaler som med fortellinger, levende FRA FILMEN PINA AV WIM WENDERS. AFP PHOTO/SCANPIX/ BERLINALE/DONATA WENDERS lys, dans, blomster og musikk gjenoppretter kontakten med livgivende kosmos. Fremdeles ber, synger, gynger jøder, muslimer og buddhister seg rytmisk inn i det guddommelige. Erfaringen av å bli rykket inn i tiden, som skjønnheten åpner for, visker forskjellene ut. Tanken på tap og vinning forsvinner. Ved å dele noe genuint og menneskelig, glemmer det ensomme individet et øyeblikk sin utsatthet og smerte; ved å bli en del av verden forsterker vi båndene til livet og til hverandre. Det kan ligne på elskov, men er det ikke. Det erotiske kan være en del av erfaringen, men er ikke selve erfaringen. Det kan ligne på den brennende besettelsen, men er den ikke. Begjæret kan lede til erfaringen, men er ikke erfaringen. De fleste av gjøremålene våre har erfaringen av skjønnheten i en eller annen form som sitt mål; midt i smerten og plagene gjør skjønnheten det strevsomme livet verdt å leve. Skjønnheten er livets raison d être. Den daglige, ukentlige, månedlige, årlige festen, samværet, leken, livsmessen eller kunstneriske fordypelsen er ikke en hverdagsoverskridende handling, den er hverdagens forutsetning. Og likevel, jo mer vi strever for å oppleve skjønnheten, jo mer penger og energi vi investerer for igjen å bli fylt av den, desto sjeldnere opplever vi, de moderne, at vi faktisk erfarer skjønnheten. Vi moderne investerer vanvittige mengder av naturens svært begrensede ressurser for å komme i kontakt med skjønnheten, men det er som om den indre virkningen uteblir, ja, ofte kjennes det bare som om tomheten utvider seg. Hva har skjedd? Har vi gjennomskuet fortryllelsen, avslørt den blinde, berusede mobbens fødsel i skjønnheten, og derfor nekter å gi oss hen? Eller har noen smarte, statlige seremonimestre kanalisert behovene våre inn i en «nyttig», såkalt sunnere sirkulasjon? Eller har noen enda smartere vareprodusenter, helt uten at vi merket det, tatt separat kontroll over hver og en av oss og gjort skjønnheten, som vi er helt avhengige av, til noe uoppnåelig ved å hensette oss i den evige utsettelsen, den evige utilfredsheten? Med hvilket motiv? Men hvis det er tilfelle at noen har fått en slik kontroll over oss, hvordan skal vi erobre skjønnheten tilbake, frigjøre oss, gjenerobre fellesskapet, tiden, livene våre? Kiøsterud er forfatter og essayist. Hans siste utgivelse er romanen Henders verk (Oktober 2015). Intensitet uten klipp En natt i Berlin Regi: Sebastian Schipper, foto: Sturla Brandth Grøvlen Den mer enn to timer lange spillefilmen En natt i Berlin er filmet i én ubrutt tagning, av det norske stjerneskuddet Sturla Brandth Grøvlen. FILM ALEKSANDER HUSER Under årets filmfestival i Berlin ble den unge, norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen tildelt en Sølvbjørn for «outstanding artistic contribution» altså fremragende kunstnerisk innsats. Den gjeve prisen fikk han for den tyske spillefilmen Victoria, som har premiere her hjemme i begynnelsen av september med norsk tittel En natt i Berlin (formodentlig for å unngå forveksling med Torun Lians Hamsun-filmatisering fra 2013). Og fotografens jobb på denne produksjonen er så absolutt fremragende, da hele filmen er skutt i én lang tagning. Fra vi i filmens begynnelse møter hovedkarakteren Victoria under intense strobelys på dansegulvet i en nattklubb, klippes det ikke før rulleteksten kommer rundt 2 timer og 15 minutter og et tyvetalls ulike locations senere. På nattklubben kommer Victoria i snakk med berlineren Sonne, og det oppstår raskt en viss kjemi mellom den spanske innflytterjenta og den flørtende tyskeren. Sammen med sine kompiser Boxer, Fuss og Blinker ønsker Sonne å vise henne det ekte Berlin, som han hevder er å finne utendørs, langs byens gater og på dens tak. Dette blir innledningen til en lang og begivenhetsrik natt i den tyske hovedstaden. Filmen tar seg relativt god tid til å etablere de sentrale karakterene, men hinter tidlig om at Sonne og gjengen hans ikke utelukkende befinner seg på den lydige siden av loven. Halvveis i handlingen får de et tilbud de ikke kan si nei til om å utføre et ran, som egentlig dreier seg om å gjøre opp gammel gjeld. På dette tidspunktet er imidlertid en av gutta for sliten til å delta, og dermed overtales den rastløse og eventyrlystne Victoria til å stille som sjåfør i hans sted. Med dette tar filmen en ny sjangerretning, fra et slags romantisk drama til en renere thriller. Og slik man vel kan forvente av den sistnevnte typen filmer, skal ikke ranet gå helt etter den opprinnelige planen. Russian Ark og Birdman. Lange tagninger med kompliserte kamerabevegelser og endatil hele spillefilmer uten klipp har blitt gjort forut for En natt i Berlin. Noen slike scener har fått sin plass i filmhistorien, som når hovedkarakteren i Martin Scorseses Goodfellas (1990) tar med sin nye venninne til en nattklubb hvor han kjenner alle og får satt ut et eget bord i mangel av ledige sitteplasser. Den over tre minutter lange steadicam-tagningen blir ytterligere komplisert av at paret entrer stedet gjennom det travle og folksomme kjøkkenet, og den tekniske bravuren gjør at vi som publikum føler noe av det samme som den påtakelig imponerte kjæresten. Det er nærmest så man holder pusten. Med sitt håndholdte kamera manøvrerer den norske fotografen seg gjennom hele 22 innspillingssteder sammen med skuespillerne, i forflytninger som innebærer både heis- og bilturer. Aleksandr Sukorovs Russian Ark fra 2002 er et eksempel på en spillefilm som i sin helhet er filmet i en lang steadicam-sekvens. Filmen skildrer en moderne filmskaper, med Sukorovs fortellerstemme på lydsporet, som våkner opp i Vinterpalasset i St. Petersburg, uten at noen kan se ham, bortsett fra en fransk diplomat fra 1800-tallet. Her gir den mer enn 90 minutter lange ubrutte tagningen en fremmedgjørende effekt hos tilskuerne, hvor vi i likhet med hovedpersonen ser handlingen og dens ulike tidsperioder fra en drømmeaktig distanse. Det motsatte var tilfelle i fjorårets Birdman, regissert av Alejandro G. Iñárritu, som også var laget som om den var en eneste lang tagning selv om dette i realiteten var gjort gjennom digital bearbeiding og tilnærmet usynlige klipp. Opplevelsen av en ubrutt tagning skapte like fullt en helt spesiell intensitet, som gjenspeilte nervøsiteten hovedkarakteren føler frem mot premieren av teaterstykket han både regisserer og spiller i. I tillegg førte dette grepet filmen nærmere teaterets estetikk, med umiddelbarheten og nærværet som følger med at noe utspiller seg her og nå. Og med dette gikk Birdmans form og innhold opp i en høyere enhet i motsetning til hvordan lange tagninger og annen teknisk bravado kan står i fare for å lede for mye oppmerksomhet mot seg selv. Brukt uten belegg i handlingen, kan slike virkemidler mest av alt fortone seg som show off fra filmskapernes side. Realtid. Hvordan plasserer En natt i Berlin seg i så måte? I tilskuereffekt er den definitivt nærmere Birdman enn Russian Ark, selv om En natt i Berlin i likhet med Sukorovs film er «ekte vare» når det gjelder den lange, ubrutte tagningen. Det er umulig ikke å la seg imponere av dette underveis, der Brandth Grøvlen med sitt håndholdte kamera (et Canon C300, uten stabiliseringsanordninger, for den som lurer) manøvrerer seg gjennom hele 22 innspillingssteder sammen med skuespillerne, i forflytninger som innebærer både heis- og bilturer. Likevel er det på ingen måte fremmedgjørende. Isteden skaper det modige formgrepet en intensitet som kan sammenliknes med nerven i Birdman, og som kan overføres til opplevelsen av å begi seg ut på eventyr i storbynatta med noen som inntil nylig var fullstendig fremmede. Og ikke minst med redselen og adrenalinet forbundet med å delta i ranet som etter hvert skal komme, med påfølgende komplikasjoner og konsekvenser. Igjen holder vi nesten pusten i salen, mens handlingen utspiller seg i real time. Jeg har selv intervjuet Sturla Brandth Grøvlen om filmen for bransjebladet Rushprint. Fotografen forklarte da at de hadde tre forsøk på å lage filmen etter omfattende prøver av scenene, som også ble filmet (og følgelig ga dem muligheten til å sette sammen en versjon av filmen med klipp). Alle tre tagningene ble utført i sin helhet. Mellom hvert forsøk hadde de noen dagers pause, hvor de også gjorde justeringer: Eksempelvis ble noen karakterer skrevet ut i forkant av det siste opptaket, som skulle bli den endelige filmen. Fotografen fortalte at de to foregående teknisk sett var bedre, men at skuespillernes prestasjoner gjorde den tredje tagningen til den suverent beste filmen og dermed var valget heller ikke så vanskelig for ham å leve med. For det er i stor grad skuespillerne som bærer denne filmen. Spesielt Laia Costa i hovedrollen som Victoria, men også Frederick Lau gjør en fremragende innsats som Sonne. Man kan muligens argumentere at teaterskuespillere spiller drøye to timer i ett strekk rett som det er på scenen, men det krever likevel noe ganske annet å gjøre det på film. Ikke mindre imponerende er det dermed at En natt i Berlin er en svært velspilt film. Hittil har jeg ikke nevnt regissør Sebastian Schipper, som naturligvis også skal ha en stor del av æren for dette samt for filmen som helhet. Han er også selv skuespiller blant annet spilte han i Tom Tykwers Løp, Lola, løp (1998) men utviser mye mer enn kun et godt håndlag med sine skuespillere når han har klart å gjennomføre et prosjekt som dette. Som en krigsfotograf. Staben rundt skuespillerne var holdt på et absolutt minimum, men En natt i Berlin krevde samtidig et stort apparat som jobbet med å tilrettelegge for opptakene i forkant og underveis. Schipper ønsket seg et røft uttrykk i denne filmen, og ga Brandth Grøvlen instruks om å være som en krigsfotograf sluppet ned i en konfliktsone, som henger på det som utspiller seg der. Fotografen var avhengig av frihet til å kunne filme i alle retninger rundt seg på samtlige innspillingssteder, og følgelig baserte man seg på å forsterke eksisterende lamper og andre «naturlige» lyskilder i tillegg til at man la inn noen ekstra billboards og liknende som skapte mer lys i bybildet. Ikke desto mindre har det norske stjerneskuddet tilført filmens visuelle uttrykk mye farge og kraft. Brandth Grøvlen fullførte Den Danske Filmskolen i 2011 og har blant annet også fotografert den islandske spillefilmen Rams, som vant prisen for beste film i sideprogrammet Un Certain Regard under årets Cannes-festival. Den kommer på norske kinoer til neste år. En natt i Berlin kunne neppe blitt gjennomført i én tagning uten de lette digitalkameraene som har kommet i senere tid. Historien hvor også den tyske hovedstaden spiller en vesentlig rolle er så absolutt sterk nok til at den ville fungert om man klippet mellom scenene, men den eksepsjonelle tilnærmingen fremhever like fullt intensiteten og nerven i skuespillet så vel som handlingen. Dette gjør En natt i Berlin til en unik filmopplevelse, og en sann triumf for Sturla Brandth Grøvlen og de andre involverte. En natt i Berlin har norsk kinopremiere 4. september. Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 25 24 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk BOK/FILM Jón Kalman Stefánsson: Fiskene har ingen føtter Forlaget Press Hjarta som sluttar å slå, er forteljarens puls. POESI METTE KARLSVIK Det går berre eitt tog til Oslo, og eg skal vere med. Eg småspring, og ramlar inn på ei boksjappe. Skal reise, men også med ei bok. Grip ei med kulørt omslag. Men mest av alt vill jag hångla med deg har intimistiske mugshots på omslaget. Det som er innanfor permane har eg (i 2004) ikkje sett før: Det er bloggaren Linda Skugges dagbok frå tenåra. Eg kjøper boka. Eg kjøper sjangeren. «Dagbok». Teksten er styreslaus. Men er han galen? Er det ei faktisk dagbok, eller er det dagbokisme? Er det spontant eller spontanisme, naivt eller naivisme? Er det skrive av tenåringen Skugge? Eller er Tenårings-Skugge rekonstruert av den vaksne Skugge? «Eg jobba mykje med å sleppe kontrollen og samtidig unngå å produsere litterært daukjøtt», seier ein venn av svensk poesi, ein annan ung forfattar, ti år seinare. Tina Åmodt snakkar om den siste romanen sin, den andre etter Anleggsprosa. Debutboka skildrar anleggsarbeid på sobert vis. Sement blir blanda, støtteverk reist. Setning bygger på setning til det som liknar normalprosa, men som har poesiens haldning. I Jón Kalmans Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter rører Jakob mørtel. Han har bindemiddel i for at blandinga skal halde i hop som ei eining og «dermed får mening». Fiskene har ingen føtter er eit konglomerat av tekst. Boka er ei tilsynelatande samanraka blanding av forteljingar, dikt, «et kort essay om den kraften som ødelegger liv, som gjør ødemarken beboelig», og er verdas vakraste kjærleiksdikt. Boka er forteljingar frå Keflavik og Nordfjordur, om Oddur og Ari, eit eg, og Asmundur, Gunnar og Jakob. Tilsynelatande hoppande i følgje naudsyn og assosiasjon, tilsynelatande spontant og heftig, affektert og ustyrleg. Men det er ikkje galent. Eg sit att med eit tak om stoffet, ei kjensle av kva det handlar om. Bindemidlet i boka er språket. Språket blir sanninga sjølv. Det er besynderleg, er straumande, suggerande, kraftfullt og liksom desperat jagande etter liv, bort frå død. Hjartestans er forteljarens nerve. Keflavik, baby. Jón Kalman Stefánsson er islandsk. Han var poet. Han braut gjennom som forfattar i 2007 med romanen Himmelrike og Helvete. Han skreiv om det å vere fiskar i tradisjonelle samfunn, og blei nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Tre gongar. Han var ein av NRK P2s favorittar sist gong det skjedde. Stefánsson treff noko urnordisk, også med ein roman om det som gjer Island unordisk. Her handlar det ikkje berre om havet, fisken, kjærleiken og det å jobbe på fiskemottak i Sandgerdi, og å reise heimefrå og komme attende. Reisene skjer ofte til og frå Keflavik, denne gamle fiskelandsbyen som blei åstad for ein amerikanskdriven NATO-base. Årets roman vekslar mellom «før i tida» i Nordfjordur og det moderne og internasjonale Keflavik. Keflavik er framtida, er barndom og forelsking, er eit ikkje-sted, er svart. Alle kjensler finst i Keflavik. Alle sjangrar blir brukt for å skildre alt. Her er høgverdig, nesten arkaisk språk i same avsnitt som fiskarfolk sin bannskap. Her er vers med ujamn høgremarg, mellom blokkar av tett tekst. Teksten blir her og der eit hav som drar meg langt ut på Nordfjorden. Teksten bølgjer, kjem i sett, og overveldar meg. Men vips, så bryt det. Pragmatiske informasjonar er konkrete skjær å klatre opp på: [ ] ordene fra Thóra venter bakom mørket i displayet. Dette er en Samsungmobil. Ser på postkortene og tenker, de viser drømmene våre [ ] står det ein stad. Ein annan stad: [ ] Jugoslavias hovedstad heter Beograd. / Det er morgen. Frost og mørke hviler over Keflavík og den lille eneboligen, himmelen er bestrødd med stjerner, den er som et musikkstykke [ ] «Dette er en Samsungmobil» og «Jugoslavias hovedstad heter Beograd» er som Duchamps pissoar kunst på grunn av konteksten. Dessutan plasserer det meg i ei konkret verd, i ei tid, på ein stad. Og her, på kvileskjæret, blir poesi til. For å seie det med William Wordsworth: Poesi blir til i dei stille stundene. Då tenkjer eg klart, og kan formidle kaos. Då blir det skisseaktige til skissologi, det tilfeldige tilfeldologi. Hos Stefánsson bidrar også gjentakingar til effekten. Her er ein særs forelska forteljar. Han forelskar seg i tema, hendingar, fenomen. Havet er eitt, fiskene eitt, og hjartet eit anna. Forteljaren gjentek nokre ord, bilde, poeng. Tekst-darlingane står så nakne framfor oss på boksidene, og viser forteljarens psyke og tilstand. Det kjennest som skrive i desperasjon og naudsyn. Ikkje noko må stoppe forteljinga, det må ut, og det må ut no. Komma på komma, setning på setning; flytande, ofte fintjuna og presise, som jazzprogramma på Keflavik Naval Airforce Base frå 70-talet, som Ari og «jeg» høyrer på i oppveksten. Men brått bryt prosaflyten opp: Dialogar blir gjengitt på mest effektivt vis. Ari, kolon og Oddur, kolon: effektive lister av Q & A (dette forstår jeg ikke). Ujamn høgremarg er ikkje nok til at tekst blir poesi. Poetikk og historikk. «Det dunkende hjertet» er ein puls gjennom manus. Hjartet kjem i alle mulege formar. Det er ein «idiotisk muskel», ein «mystisk romrakett», den «evige barndommens hjem». Ordet «hjarte» finst på 33 sider, ofte to tre gongar på kvar side. Kvantitet er kvalitet. Stefánsson viser at poesi er meir enn stringent, stram presisjon. Må vi diskutere sjangrar? Eg er ho som ramlar innom bokbutikken, ikkje ho som sett dei rette bøkene på rette hyller. «Men er det poesi?» er likevel eit kjekt spørsmål å stille når det blir stilt til dei rette folka. Spør Hans Børli, eller «spør vinden, / spør tranene ved nattsjøen, spør / en talgstripet gammel lysestake som svarer deg med stillhet: // Poesi er dette ene: at du lever. // Og overvinner Døden hver jordiske dag.» (Frå Hans Børlis «Poesi».) Tilbake til Norge under krigen. Det er mørke år. Lyrikkkveldar lyser opp hovudstaden. Dei skjer privat eller offentleg, men ofte med skodespelarar som opplesarar. Dei er unge og ferske, men også eldre og erfarne. Men kritikar Odd-Stein Anderssen synest ofte at dei er dårlege opplesarar. Han skriv i VG den 6. juni 1945: «Skuespillerne tror at dikt skal oppføres på samme måte som rollene i et drama, mens de i virkeligheten skal tale for seg selv med sine versifikatoriske virkemidler og ikke være noe påskudd for skuespilleren til å opptre for egen regning.» I 1945 var ikkje den iscenesette teksten, det performative språket så heitt, skal eg tru kultursidene i avisene frå tida. «Poesien skal uttrykke enkle og sympatiske følelser; poesi er noe man skal bli rørt av ellers må det være noe i veien med diktet,» skriv Erling Christie i VG eit par år seinare. Litteraturvitarar skriv om samtidslitteraturen frå den same tida: «Poesi er Følsomhedens og Fantasiens Oprør imod det altfor let begribelige.» Dansk, men dog: «Ung, dansk Litteratur. 1930 1950» skildrar eit godt dikt som «en rigt facetteret Dialog mellem det jevne Hjertes dypsindige følemaade og den vimsne Hjernes Forsøg paa at lave Verden til efter sine sammenraspede Ideer». Også tett tekst kan vere open. Også tett tekst kan romme mulegheiter. «Vi sa tekst, ikkje dikt,» fortel norsk poesis førstedame Cecilie Løveid. Ho snakkar om profilgenerasjonens litteratur frå slutten av sekstitalet. Også den norsk-chilenske forfattaren og musikaren Pedro Carmona- Alvarez gjorde eit poeng ut av forholdet dikt/tekst. Den første diktsamlinga hans så ut som prosa. Setningane gjekk frå høgre til venstre marg. Det skil seg frå diktoppsettet med brotne setningar og vers. Men ujamn høgremarg er ikkje nok til at tekst blir poesi. Det same gjeld også andre vegen. Tettskrivne boksider er ikkje automatisk prosa. Også tett tekst kan vere open. Også tett tekst kan romme mulegheiter og assosiasjonar. Poesien oppstår når verket opnar for det uante; for mange mulege tolkingar. Det er ope, men ikkje meiningslaust. Bindemidla er mange nok. Ikkje hjarta, Keflavik, Nordfjordur, fisking, fiskesløying og fiskelim. Men konsekvensen i tonen og stemninga, forteljarhaldninga. Ein må skrive og fortelje. For denne lesaren handlar Fiskene om kva skrift betyr for menneska. Skrift blir sidestilt med kjærleiken, livet, døden: «Ikke engang solskinnet greide å stoppe det, og i alle fall ikke vakre ord som regnbue og kjærlighet, de var ikke til noen verdens nytte, det var bare å kaste dem alt sammen begynte med død.» Forteljaren har eit dualistisk tilhøve til språket, ein grunnleggande mistillit. Men samtidig ei total overgiving til skriving som eksistensgrunnlag: «Døden er jo det endelige, det som får oss til å tie stille, som tar fra oss blyanten midt i en setning, slår av datamaskinen, får solen til å forsvinne, himmelen til å brenne.» For meg er Fiskene mest av alt ein kalmansk poetikk. Roland Barthes skriv at «leserens fødsel må betales med forfatterens død». Av alle som døyr i Fiskene, vil eitt stå att for denne lesaren: prosaens død. Diktets død. Essayets død. Sjangerens død. Opninga for noko anna. Og så, når det opnar seg: poesiens inngang i alt. Boken kommer ut 1. september. Karlsvik er forfatter, journalist og ansvarleg for norsk i TV2 Skole. mette.karlsvik@gmail.com Tett tekst, ope verk. Ein poetikk Michel Houellebecq: Underkastelse Cappelen Damm, 2015. Med islam som optikk viser Houellebecq et kontinent, og et Frankrike, som er tørket ut for både tradisjoner og livskraft. SKJØNNLITTERATUR KJETIL RØED Samtlige av Michel Houellebecq romaner er variasjoner over samme type desillusjonerte og misantropiske mannsperson. Noen vil kanskje gå lei av at beslektede synsvinkler og mennesker dukker opp i hver eneste bok, men for egen del slutter jeg ikke å bli fascinert av gjentakelsen (om vi da trekker fra Lanzarote, et skikkelig makkverk av en roman). Vi kunne heller se på Houellebecqs bøker som en utforskning av et problemkompleks som ikke uten videre lar seg uttømme, nemlig hvordan finne mening i tilværelsen i en vestlig, sekulær virkelighet, med illusjonsløs maskulinitet som optikk. På dette punkt altså at samme synsvinkel gjentas i denne pågående utforskningen minner han om en rekke andre av de beste forfatterne i Europa i nyere tid, deriblant Thomas Bernhard og Dag Solstad (men Houellebecq minner naturligvis ikke om disse på innholdssiden). Islamkritikk. I debatten rundt hans siste roman Underkastelse, er det islamkritikken som har havnet i sentrum. Den franske boken kom ut 7. januar i år, samme dag som redaksjonen i Charlie Hebdo ble angrepet av islamistiske terrorister. Houellebecq selv var nettopp, skjebnesvangert, portrettert som dekadent spåmann og livsnyter på forsiden av satiremagasinet. Det har vært mye snakk om skepsis til islam hos Houellebecq, både før og etter Hebdo-angrepene ikke så rart, siden han tidligere har uttalt at «islam er den dummeste religionen» men Underkastelse er, stikk i strid med manges forventning, noe helt annet. Faktisk fremstår den, med noen få unntak, som et oppriktig forsøk på å forstå islam. Enkelte vil kanskje stille spørsmål ved hvor dypt denne forståelsen pløyer, men forfatteren berører i det minste en del interessante aspekter ved trosformen med en oppriktig undersøkende holdning, snarere enn en fordømmende. Jeg opplever i det hele tatt romanen som alt annet enn fiendtlig til islam alle muslimene vi møter i boken er sympatiske og kloke mennesker. Ingen rabiat terrorist er i sikte. Dette henger nok sammen med at hovedpersonen François, en høyt utdannet akademiker, beveger seg i dannede kretser. Dem han støter på som representanter for islam, tilhører således en velutdannet elite, og ikke de fattige araberne i utkanten av Paris. Det er åpenbart ikke muslimene Houellebecq er ute etter her. Ensomhet og akademia. Underkastelse handler altså om François, en litteraturprofessor i midten av 40-årene med dekadansedikteren Joris-Karl Huysmans som spesialfelt. Livet går sin vante gang på universitetet Paris III. François underviser én dag i uken, på onsdager, og bruker ellers sine dager til å drikke alkohol, røyke enorme kvanta sigaretter, lese på sofaen og se på tv. Gjerne med noen indiske og etter hvert libanesiske ferdigmåltider tilgjengelig. Han skriver også en artikkel for «Nittenårhundringensblad» i ny og ne (et akademisk tidsskrift med 1800-tallets litteratur som spesialitet), før han, mot slutten av romanen, får æren av å redigere Pléiadeutgivelsen av Huysmans skrifter. François har ingen fast partner, men fyller på med nye elskerinner studiner i nye kull som ankommer læreanstalten. Disse byttes ut ved semesterstart, og kopulasjonssyklusen kan starte på ny. Innimellom har han «hvileperioder» med prostituerte eller andre kvinner, gjerne studiner han har vært involvert med tidligere. François fremstår ikke som noen sympatisk person, spesielt ikke med hans syn på kvinner, som er så traurig og sexfokusert at det grenser mot det parodiske. Men slik er det jo med Houellebecqs bøker. François er, til tross for et aktivt sexliv og akademisk suksess, et ekstremt ensomt menneske. Han har ikke sett sine foreldre på ti år, og gjentatte ganger har han vurdert selvmord. «Kroppen min, som ikke lenger kunne være en kilde til nytelse, var fortstatt en plausibel kilde til lidelser,» bemerker han tørt. Muslimsk regjering. Men så skjer det ting. Under valget i 2022 romanen foregår noen år frem i tid har Nasjonal Front stor fremgang med over 30 prosent oppslutning på meningsmålingene. For å demme opp for høyreradikale krefter, med Marine Le Pen i spissen, samler både sentrum og venstre seg rundt Det muslimske brorskap som også er svært populære. [François] fyller på med nye elskerinner studiner i nye kull som ankommer læreanstalten. Disse byttes ut ved semesterstart, og kopulasjonssyklusen kan starte på ny. Den karismatiske lederen Mohammed Ben Abbes er moderat muslim og forsonende i sitt forhold til andre trossamfunn. Det hele ender med at han blir valgt inn i regjeringen, og Frankrike blir en muslimsk stat med en vestliggjort sharia-lovgivning. «Der hvor [Tariq] Ramadan fremstiller sharia som et nyskapende, for ikke å si revolusjonært, begrep, la Abbes vekt på dens trygghetsskapende, tradisjonsbundne verdi med en duft av eksotisme som attpåtil gjorde den attråverdig,» kan vi lese om den nybakte statslederen. Mildere stemt. Hvor sannsynlig er det at Frankrike får en sharia-politikk? Ikke veldig sannsynlig, selv i oppmykede former som her men i dagens Europa er det meste mulig. At høyreradikale krefter vil vokse seg sterkere fremover, er det imidlertid liten tvil om, så denne spådommen er ikke særlig dristig. Det overraskende med boken er dens milde tone det er lite igjen av beskheten og temperaturen i bøker som De grunnleggende bestanddeler eller Plattform, bortsett fra at mennene fortsatt er like usympatiske forbrukere av kvinner. Det er jo for så vidt nok. Men selv på dette punkt er det en human dreining hos Houellebecq: Når Myriam, den jødiske kvinnen som er den François har kommet nærmest, forlater ham til fordel for Israel etter at muslimene har vunnet valget, vekkes en slags kjærlighet i François. Boken demonstrerer også flere ganger en høyere vurdering av kvinner enn den Houellebecq er kjent for fra tidligere. Under en mottakelse på Sorbonne er alle kvinnene borte, siden de, under det nye regimet, har blitt fraktet hjem til kjøkkenbenken. «Det var bare menn der. Ikke en eneste kvinne var invitert, og det å holde i gang et levelig sosialt liv i fravær av kvinner og uten fotball, som hadde vært upassende i den tross alt akademiske settingen var en vanskelig utfordring,» sier François. Religiøs lengsel. Likevel fremstår jo kvinnens posisjon, som man kan vente seg, som svært dårlig i det nyislamiserte Frankrike. Hun er blitt hentet tilbake til familiens favn, og må kle seg svært så kyskt. Det er unektelig en parodi på det islamske kvinnesynet vi blir vitne til når Houellebecq stadig trekker frem muligheten for flerkoneri og stadig påfyll av unge frøkner når de andre konene begynner å dra på årene. Det er likevel en religiøs lengsel som går lengre enn denne asymmetriske kjønnsbalansen: I likhet med Huysmans ønsker også François noe mer, noe annet, selv om han ikke klarer å finne «det radikalt eksotiske i det guddommelige» som Huysmans gjorde det som nyomvendt katolikk. Trollspeil. Det mest interessante med Houellebecqs siste roman og overraskende, for noen er at dens fremste gjenstand for kritikk er det sekulære Europa. Med islam som optikk viser Houellebecq et kontinent, og et Frankrike, som er tørket ut for både tradisjoner og livskraft. At det er islam som blir løsningen på det ideologiske vakuumet er, som sagt, lite trolig, men det er likevel oppfinnsomt at det er nettopp denne religionen som blir prisme for tradisjonssavnet i Vesten. Det er nok likevel mennenes monomane og unyanserte blikk på kvinner som Houellebecq harselerer mest med i Underkastelse: hvordan menn kan sikre seg tilgang til maktmonopoler og kvinnekropper. Er det, slik sett, egentlig noen forskjell på om François får «påfyll» av koner eller elskerinner? antyder boken. I den grad islam kritiseres ut fra denne vinkelen, fordi den legger til rette for mannsdominans, er ikke de vestlige mennene fritatt for parodiering. Faktisk er de helt på linje, om ikke verre, enn de islamske herrene vi treffer i romanen. Er det, slik sett, egentlig noen forskjell på om François får «påfyll» av koner eller elskerinner? Korrigerende eksperimenter. Houellebecq er fryktet og hatet for sine tilsynelatende kyniske og misogyne bøker. Han har også skapt oppstyr med sine tilsynelatende høyrevridde synspunkter på prostitusjon, innvandring og islam. Men jeg har aldri blitt overbevist om at Houllebecq selv er kvinnehater eller islamofob tvert imot tror jeg hans fiksjon best lar seg betrakte som stiliserte eksperimenter med dominerende livsbetraktninger og livsformer. Ved å overdrive visse trekk ved dagens virkelighet gjennom satiriske vrengebilder i fiksjonen, vil vi se dem bedre og kanskje også komme i en situasjon hvor vi lettere kan gjør noe med dem, om vi da oppfatter faresignaler. Houellebecq er jo også notorisk i dialog med sin tid, fordi han konstant kobler seg til brennaktuelle samtidsdebatter i bøkene sine. Houellebecq lar seg kanskje best beskrive som et samtidens prisme for det er ikke fortellingene i seg selv som er det virkelig interessante, men deres funksjon som trollspeil for dagens virkelighet. kjetilroed@gmail.com Hvordan finne mening i tilværelsen? Karl Taro Greenfeld: The Subprimes Harper, 2015 Politikken slår i hjel litteraturen i denne tidvis treffende amerikanske dystopien. SKJØNNLITTERATUR BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY «Anya is the embodiment of a certain type of reaction to our national orgy of self-centeredness disguised as free market-economics.» Slik beskriver skandalejournalisten og selvhjelpforfatteren Richie Schwab sin tidligere kone, mens han prøver å dytte i seg en lunken grønnkålrett på den glossy, veganske LA-restauranten hun møter ham på etter sin daglige yogaklasse. Hadde alle formuleringene i The Subprimes vært like presise, kunne den vært på nivå med sine litterære forbilder. Ett av disse forbildene er George Orwells 1984. Men der Orwell tegnet opp et fremtidssamfunn som ikke liknet hans egen samtid, preges Karl Taro Greenfelds roman av en newspeak som ikke lenger er ny i USA. Reformen som har privatisert alle skolene og gjort det umulig for lærerne å bedrive kollektive lønnsforhandlinger, kalles «The Right to Learn Act», og fjerningen av minstelønnssatsene faller inn under «The Right to Work Act». Uttrykk som å være «political» og «socialist» er for banneord å regne, og kirken har alliert seg med de store selskapene og tatt monopol på ord som «frihet» og «verdiskaping». Kanskje det skyldes at jeg selv er trygt plassert på den norske venstresiden, men jeg synes ikke dette blir overdrevent nok til at det blir hysterisk morsom satire, som forfatteren Ben Fountain kaller boken. Man trenger for øvrig ikke se lengre enn til de nye handelsavtalene mellom EU og USA, TTIP og TISA, for å finne eksempler på at deregulering og frihandel er mantraer som overkjører klimahensyn og hardt tilkjempede arbeiderrettigheter. 99 mot 1. Handlingen i The Subprimes finner riktignok sted i en nært forestående fremtid. Klimaendringene har eskalert, og California er blitt til et goldt ørkenlandskap med monstrøse oljerigger. Overalt finnes det såkalte ryanvilles hvor 99 prosent av befolkningen lever et nomadeliv på konstant flukt fra den private eiendommens voktere. De kjennetegnes av sine slitte SUV-er, hermetikkbokser med bønner, og ikke minst at de har en kredittrating på under 650. Deres kamp for tilværelsen gir assosiasjoner til Cormac McCarthys The Road og Knut Faldbakkens Uår. Resten av befolkningen, altså den ene prosenten, lever stadig mer avskjermede liv. De flyr i såkalte elevated skyways til sine landsteder i The Hamptons, og forholder seg til omverdenen gjennom reality-tv og sosiale medier, som er ekkokamre for deres virkelighetsflukt. Leviathan har i litteraturen både symbolisert staten og satan, og disse størrelsene blir her gjort harmløse og stakkarslige sammenliknet med den korrupte kapitalistkirken. Greenfeld viser hvordan ikke bare markedet, men også populærkulturen og media bidrar til å forvrenge ordenes betydning, og ta makt over sinnene. På et tidspunkt i historien begynner det av uforklarlige grunner å dukke opp hvaler som trekker opp på land, og de store tv-selskapene kniver om dekningen av deres langsomme død. Etter hvert handler det ikke om å redde disse suicidale dyrene, men om å fôre befolkningens ipads med nye episoder av The Whalocaust og Real Whales of East Hamptons. Igjen et eksempel på at satiren ikke er spesielt ekstrem: I den evigvarende og stadig ekspanderende realityserien Real Housewives begikk en av de glamorøse hustruenes ektemann selvmord som følge av finanskrisen. En kriserammet økonomi forvandles til prime time underholdning. Kirkelig ondskap. Mens folket i 1984 forholder seg til en ansiktsløs stormakt som kontrollerer dem, har «the subprimes» en synlig representant for ondskapen: Pastor Roger og The Freedom Praire Church. Den medievennlige og karismatiske pastoren har konvertert en fotballstadion til en evangelistkirke hvor han kan trollbinde sine tilhørere med et budskap sponset av oljegiganten The Pepper Sisters (en slags symbiose av BP og Lehman Brothers). Kristendommen, kapitalismen og individualismen som sammen utgjør den amerikanske drømmen, gis her legitimitet gjennom en form for antroposentrisme: Gud skapte Jorden for menneskenes skyld, og det er vår oppgave å bruke den til å realisere vårt eget (materialistiske) potensial. Til dét trengs juice, og fortellingen kulminerer i den dramatiske åpningen av oljeriggen «The Joshua Extractor». Parallellen til de ovennevnte hvalene er interessant: Leviathan har i litteraturen både symbolisert staten og satan, og disse størrelsene blir her gjort harmløse og stakkarslige sammenliknet med den korrupte kapitalistkirken. For hvem trenger djevelen når man har en kirke som The Freedom Praire Church? Uttrykk som å være «political» og «socialist» er for banneord å regne. Litterært svak. De utsøtte subprimene klarer etter hvert å alliere seg i en by de kaller «Valence», hvor de deler på maten og fordeler arbeidet ut fra evner og kapasitet. De lever i en pre-teknologisk tilværelse, og lager sin egen underholdning. Selv om det er lett å sympatisere med en slik form for nedstrippet rettferdighetstankegang hvor det «naturlige» samværet står sentralt, er det slitsomt å lese et litterært verk som på sitt språklig svakeste likner partiprogrammet til Miljøpartiet de Grønne. Fordi det er så åpenbart hva forfatteren mener er rett og galt med det amerikanske samfunnet, blir det ekstra irriterende når han ikke engang forsøker å formulere sine holdninger på en subtil og mer litterær måte, som for eksempel når han skriver at innbyggerne i Valence er «the logical end products of our unregulated free-enterprise system». Dét har leseren skjønt for 200 sider siden. Det er dessuten vanskelig å forstå hvem den mystiske heltinnen Sargam er. Hun fungerer både som den onde pastorens antagonist, og som en samlende figur for befolkningen i Valence. I sin hvite skinnjakke holder hun kloke appeller til den degraderte befolkningen, for eksempel om å gjenvinne sin autonomi i et samfunn som har overlatt tenkningen til matematiske systemer, og innprentet et budskap om at alt er farlig. Hun blir nesten som en frelserskikkelse en kvinne uten fortid og kredittrating, som i tillegg har helbredende hender. Men er det ikke nettopp denne typen skikkelser romanen advarer mot? Den er dedisert til Occupybevegelsen, og understreker hele tiden hvor skadelig opphøyelsen av det menneskelige egoet kan være. Richie Schwab formulerer det slik: «It is going to be a few billion individual decisions, repeated and reaffirmed every day, that will change us, change the planet. Not some great decision by a great leader, or a great law passed by a great Congress, none of which exist.» Muligens forsøker forfatteren å gå i dialog med leseren, og vil invitere oss til å tenke over hvorvidt alle bevegelser trenger en sterk leder for å slå gjennom, men ved å omtale Sargam som en «Second Coming» i siste kapittel, spenner den ben både på sin egen religionskritikk og ideen om grasrotaktivisme som det viktigste politiske verktøyet. Advarsel. Fra et estetisk perspektiv kan ikke The Subprimes måle seg mot verkene den skriver seg opp mot, som den allerede nevnte 1984 eller John Steinbecks Grapes of Wrath. Dét vil imidlertid ikke si at den ikke kan være verdt å lese. Den kan ses som et underholdende og politisk inspirerende innslag i debatten om hvilket samfunn vi ønsker oss. Dystopi og science fiction kan ved hjelp av det Frederic Jameson kaller world reduction fremstille tendenser i vår egen samtid med en særegen klarhet. Sjangeren kan gripe tak i deler av samfunnet, og ved hjelp av overdrivelse og parodi få oss til å se vår egen tid fra utsiden. I tillegg kan disse verkene fungere som advarsler på en måte som statistikk og samfunnsvitenskapelige analyser ikke får til og slike advarsler trenger vi dessverre flere av. Bjørnøy er frilanskritiker. bbjornoy@gmail.com 99 prosent apokalypse BOKNOTISER Vijay Prashad Letters to Palestine: Writers Respond to War and Occupation Verso, 2015 I kjølvannet av invasjonen i Gaza som fant sted i fjor sommer, skjedde det et paradigmeskifte i den amerikanske opinionen: Over halvparten av unge amerikanere mente at Israels handlinger var uberettigede. Flere av disse reaksjonene kom etter at bilder og videoer (blant annet av en FN-talsmann som gråt under et intervju i Gaza) ble spredt på sosiale nettsteder som Buzzfeed og Facebook. Nettopp disse reaksjonene foreviges i denne boken i en samling av brev, essays og dikt fra noen av USAs fremste forfattere og poeter. Boken tilkjennegir et lands sympati for et annet, en anerkjennelse av palestinsk lidelse og et sinne mot den Israelvennlige regjeringen. Antologien sammenfatter ulike stemmer, noe som kan skape et økende engasjement, håp og solidaritet for det rammede folket i Gaza. Akademikere, poeter, essayister og aktivister fra både USA og Palestina skriver fra hjertet med én ting til felles: den universelle empatien. Legger man politiske motiver til side, ser man at en kanskje ikke er så forskjellige allikevel. I en omtale skriver filosofen Noam Chomsky at denne støtten blant de yngre er et viktig fenomen, og at bidragene i boken «både reflekterer denne utviklingen, og kommer til å inspirere». Verso, http://www.versobooks.com/ books/1825-letters-to-palestine Jean-Pierre Filiu: From Deep State to Islamic State: The Arab Counter-Revolution and its Jihadi Legacy Hurst Publisher, 2015 Å forklare hele bildet av den dystre situasjonen i Midtøsten, med alle sine kompleksiteter og koblinger mellom ulike grupper, er en vanskelig oppgave. Jean-Pierre Filiu, som er professor i Midtøstenstudier ved Sciences Po-universitetet i Paris, har høstet gode kritikker for å ha mestret nettopp dét. Ifølge Filiu ligger skylden for regionens kaos hos autokratiene Syria, Egypt og Jemen, som knuste den demokratiske protestbevegelsen under den arabiske våren ved å bruke hemmelige sikkerhetsbyråer og hærer. Denne sikkerhetsmafiaen har formet politikken for hele Midtøsten, og fostret i det mest ekstreme tilfellet jihadistene i IS. The Economist skriver i sin anmeldelse at «blant forfattere som prøver å forstå hvorfor 2011-opprøret mislyktes, skiller Jean-Pierre Filiu seg ut. Hans nye bok viser genuin innsikt, forståelse og interesse for å levere en overbevisende forklaring på den dype krisen i den arabiske verden». Dersom denne boken kan gi oss et innblikk i autokratienes tankegang, og hvorfor disse maktene ønsket å hindre sitt eget folks frihet, kan dette bidra til en konstruktiv debatt. Blant den enorme, kontinuerlige strømmen av informasjon og nyheter om situasjonen i Midtøsten, er det oppløftende med en bok som kan tilby en grunnleggende plattform, slik at den viktige nyhetsflyten fra regionen kan inntas på mer meningsfullt vis. Hurst Publisher, http://www.hurstpublishers.com/book/deep-state-islamic-state/ Pope Francis. Sam Lavigne (red.). Encyclical on Capitalism and Inequality: On Care for Our Common Home Verso, 2015 I Pave Frans siste encyklika som ifølge The Guardian er det mest forbløffende og ambisiøse pavedokumentet de siste 100 årene oppfordrer han verden til å reagere raskt på klimaproblemene. Gjennom 184 sider kartlegger han hvordan radikale endringer av politikk, økonomi og livsstil må til for å dempe klimaendringer og heve levestandarden for de fattigste, men også for den jevne borger. «Kapitalismens jerngrep» har skyggelagt vår genuine frihet og plass til kreativitet, samtidig som den skaper en falsk trang til å overforbruke, mener han. Ved å vise til konkrete tall og forskning forklarer han hvordan apati, profitt og blind tro på teknologi tilrettelegger for økende globale problemer: «I dag ser det ut til å være en tendens til å tro at all økning av makt er synonymt med en økning av fremgang som om godhet og sannhet automatisk dannes av teknologisk og økonomisk makt.» Man kan lure på hvordan denne encyklikaen ville fart hvis religion ikke var tils- tedeværende gjennom sidene et element som skaper føde til konservative kritikere. Dette er en oppfriskende, faktabasert preken til den troende, og et uventet, betryggende glimt av håp for den ikke-troende. Uansett om du tror på et liv etter dette, kommer Paven med lyse ideer for vår felles fremtid på Jorden. I tillegg til Vatikanets offisielle versjon, har Verso utgitt en redigert utgave som kan lastes ned gratis på deres hjemmesider: http:// www.versobooks.com/books/2065-encyclical-on-capitalism-and-inequality Redigert av Line Fausko, line@nytid.no SE VERDEN GJENNOM TRONSMO Vi befinner oss i det 21. århundre etter Kristus. Hele Norge er erobret av bokkjedene. Hele? Nei! En liten sjappe gjør frem deles motstand. Denne strie, ukuelige bokhandelen Tronsmo lar seg selvsagt ikke knekke. BØKER OG TEGNESERIER, KR. AUGUSTS GT. 19 PB. 6754 ST. OLAVS PLASS, 0130 OSLO Telefon 22 99 03 99 Fax 22 11 33 74 post@tronsmo.no www.tronsmo.no Inga Sætre Fyrvokterne Cappelen Damm, 80 s., innb., kr. 269,- På en øy langt, langt ute på havet bor det to damer og en sau. Sølvi og Astrid lever av det strømmen fører inn, og det de kan høste fra den skrinne naturen. En dag banker det på døren. Utenfor står det en mann med velstelt hår og en diger koffert. Han er villig til å selge dem innholdet i kofferten i bytte med øya noe han tenker er en dårlig deal for ham, men de kan jo leie øya av ham Astrid og Sølvi har alltid vært fornøyde, men nå har kofferten åpnet for nye krav, og noen må forlate øya. Fyrvokterne er en fortelling med ramsalt sjø, vennskap og hva man trenger for å ha nok. Ian Morris Foragers, Farmers, and Fossil Fuels Princeton U. Press, 400 s., innb. kr. 299,- De fleste tenker i dag at demokrati og lik fordeling er bra, mens vold og økonomisk ulikhet er er elendig. Men for 10.000 år siden var verdiene det stikk motsatte. Ian Morris trekker linjer fra arkeologi, biologi og historie for å forklare hvorfor det er slik, hvordan vi kan forstå fortiden, og hva våre verdiers utvikling har å si for fremtiden. Kim Gordon Girl in a Band Faber & Faber, 273 s., hft., kr. 199,- Det er få artister som har gjort seg fortjent til like mye respekt og ærbødighet som Kim Gordon. I Girl in a Band forteller hun åpent historien om sin familie, hennes kunstneriske arbeid, flyttingen til New York, mennene i livet, ekteskapet, forholdet til datteren, musikken og bandet, Sonic Youth. Med et rikt og vakkert språk tar hun oss tilbake til 80-og 90-tallets tapte New York, og den alternative musikalske revolusjonen hun og bandet var en spydspiss for. Joseph Stiglitz The Great Divide Norton, 428 s., innb., kr. 299,- Den amerikanske drømmen har aldri vært mer uoppnåelig enn i dag. Det skriver den framtredende økonomen Joseph E. Stiglitz i denne boka, som tar opp tråden etter The Price of Inequality. Den økonomiske ulikheten er ikke en naturlov, men et valg. Etter Reagan-perioden har USA ført en kontinuerlig uansvarlig politikk, med dereguleringer, skattelettelser og skatteunndragelser blant den rikeste prosenten av befolkningen, med det resultat at ulikhetene i USA er i dag større enn noensinne. Fra sitt amerikanske perspektiv ser også Stiglitz til Europa og Asia. Hva herfra bør man lære og ikke lære av? Michaelangelo Matos The Underground is Massive Dey St., 424 s., innb., kr. 279,- Med sine røtter fra 90-tallets ravekultur ble dancemusikk en av de største pengemaskinene i livesammenheng. Musikkjournalist Michaelangelo Matos har fulgt scenen fra den spede begynnelse. I The Underground is Massive følger han sporene fra starten og frem til i dag i en fascinerende, og ofte ulovlig del av USAs populærkultur. Halle Jørn Hanssen: På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan Skyline forlag, 2015 På livet løs forteller fra innsiden om internasjonal nødhjelp, om spillet i kulissene, og om hvordan det går når hjelpeorganisasjoner tar parti i en borgerkrig. XX STIKKER GUNNAR KOPPERUD I 2008 fikk et amerikansk selskap kontrakt på langtidsleie av seks millioner mål sørsudansk skog, innmark og utmark. Dette tilsvarer 60 000 norske småbruk på 100 dekar hver. Kontrakten sikret amerikanerne retten i 49 år til å dyrke planter som kan brukes til fremstilling av biodiesel, til å utvinne alt annet av naturressurser som måtte finnes i området, og til å selge karbonkreditter [kjøp av utslippstillatelser for CO2] på verdensmarkedet. Et bedre eksempel på den sørsudanske statens oppløsning finnes knapt. Nå selger lederne unna livsgrunnlaget til sitt eget folk. Eksempelet er hentet fra Halle Jørn Hanssens bok På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan som lanseres denne måneden. Og det er dessverre ikke enestående: Bare i årene 2007 2010 ble 25 millioner mål landjord solgt eller leid bort til utenlandske selskaper. Spurte noen lokalbefolkningen om deres mening? Slik oppsummerer Hanssen den sørsudanske staten etter fire år med selvstendighet: Oljeproduksjonen har stanset nesten helt opp, myndighetene får ikke lenger låne penger i utlandet etter å ha lånt milliarder med pant i fremtidig utvinning av naturressurser, sentralbanken trykker sedler som blir mer og mer verdiløse, landet er teknisk sett konkurs og det politiske systemet svært undertrykkende. Tidsvitne. Hvordan er det kommet dit? Var ikke de 39 årene med borgerkrig, i to runder, en frigjøringskrig? Få, om noen, har bedre forutsetninger enn Halle Jørn Hanssen for å svare på det spørsmålet. Som Norsk Folkehjelps utenlandssjef og deretter generalsekretær i årene 1992 2001, hadde han et overordnet ansvar for hjelpeprogrammet i Sør-Sudan, men han var inne i bildet helt fra oppstarten i 1986. Og han har fulgt afrikansk politikk siden tidlig på 60-tallet, først som student, senere som NRKkorrespondent, NUPI-ansatt og informasjonssjef i NORAD. Forfatterens bakgrunn er viktig fordi Halle Jørn Hanssens bok fremfor alt er en rapport fra et tidsvitne. Både hans bakgrunnskunnskap og analyse er bunnsolid, men det er møtet hans med hovedrolleinnehaverne i dramaet som er unikt. Hanssen kjenner disse personlig: Han har hatt dem hjemme på middag, han har tatt dem med på hytta. Og han kjenner Sør-Sudan svært godt etter mange besøk i landet over mer enn 30 år. Borgerkrigen i Sør-Sudan skulle bli et veiskille for mange av oss som vokste opp med den hvite manns skyld og måtte navigere etter svært ulike bilder av Afrika fra koloniherrenes og misjonærenes bilder, til bistandsarbeidernes og frigjøringsbevegelsenes. Jeg visste ikke lenger om nødhjelpen var til for krigsofrenes eller organisasjonenes skyld. Krigen skulle dessuten bli den som fikk norske hjelpeorganisasjoner til å miste sin uskyld og havne, ikke bare på hver sin side i en konflikt, men også i strupen på hverandre, og den skulle lære oss én gang for alle at det ikke nødvendigvis blir bedre når FN rykker inn i en krigssone det kan bli verre. Tok parti. Er det mulig å drive nødhjelp i en borgerkrig uten å ta parti? Nei, mente Norsk Folkehjelp, med sin politiske ballast og erfaring fra den spanske borgerkrigen. Ja, mente andre norske hjelpeorganisasjoner. Sør-Sudan var frem til 1986 målet for det største utviklingsprogrammet i norsk bistandshistorie, drevet av Kirkens Nødhjelp (KN). Overalt i landet kunne du se sporene etter den norske hjelpeorganisasjonen. Som det het: Sør-Sudan var KN, og KN var Sør-Sudan. Helt til påsken 1986, da soldater fra opprørshæren SPLA bortførte KN-ansatte Arne Olav Øyhus og holdt ham fanget i syv uker. Dette resulterte i at KN evakuerte hele sin stab fra landet. Samme år innledet Norsk Folkehjelps legendariske Egil Hagen et samarbeid med SPLA og startet hjelpesendinger inn i krigssonen. Dette ble ikke godt mottatt i KN. Bedre ble det ikke da FN tre år senere startet opp det massive hjelpeprogrammet Operation Lifeline Sudan (OLS). Kirkens Nødhjelp gikk sammen med et tredvetalls andre hjelpeorganisasjoner inn under OLSparaplyen, mens Norsk Folkehjelp valgte å stå utenfor. Og ikke bare dét: Egil Hagen markerte seg også som en krass kritiker av OLS. Dermed var isfronten mellom de to norske hjelpeorganisasjonene et faktum. I store deler av Sør-Sudan tok folk det etter hvert for gitt at mat er noe som faller ned fra himmelen i hvite sekker. Kort tid etter ble det satt ut rykter om at Norsk Folkehjelp smuglet våpen inn til SPLA. Ryktet ble spredt, om enn underhånden, av flere OLS-organisasjoner, også KN. Ingen hadde noensinne noe bevis, men ryktet skulle komme til å følge Norsk Folkehjelp ut hele 1990-tallet, senest i et undermåls NRK/Brennpunkt-program fra 1999, behørig omtalt i boka. Pressesvikt. Halle Jørn Hanssen skriver at norsk presse tidlig på 1990-tallet mistet interessen for den sørsudanske borgerkrigen. Det både stemmer, og stemmer ikke. Ordet «utmattelse» ville vært mer dekkende. Selv skrev jeg dette i Dagbladet Magasinet i 1999: «Bildene fra tolv års reiser i en glemt krig raser mot meg mens jeg ser sekkene med mais bli kastet ut, og jeg bestemmer meg for å gi meg. Sekkene treffer bakken 100 meter nede, flyet legger seg over, sirkler og åpner lasteluka for et nytt slipp. Jeg kan se landskapet helt tydelig under oss: frodige, grønne åkrer, bare her og der punktert av hvite sekker med amerikansk mais. Flyslipp av mat over et land med bugnende avlinger, det glade vanvidd hvor som helst ellers, men bare ikke her, ikke i den sørsudanske borgerkrigen. Her er det helt naturlig å slippe mat over områder der det er mer enn nok å spise, like naturlig som det er å ikke slippe mat over områder der folk sulter.» Det skulle ta seks år til med sørsudanske reiser før jeg omsider klarte å kaste inn håndkleet. Den internasjonale nødhjelpen til Sør-Sudan var blitt en milliardindustri, en kamp om kontrakter og leveranser. Landet slukte nødhjelp for åtte millioner kroner om dagen, det samme slukte krigen, og jeg visste ikke lenger hva som kom først, krigen eller nødhjelpen; jeg visste ikke lenger om partene husket hva de kriget om; jeg visste ikke lenger om nødhjelpen var til for krigsofrenes eller organisasjonenes skyld. Dessuten ble det mer og mer klart at også SPLA var på vei mot stupet både politisk og moralsk. Ingen afrikansk frigjøringsbevegelse har greid overgangen til sivilt samfunn heller ikke den sørsudanske. Dilemma. Er det noe som mangler i På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan? Jeg skulle ønske Halle Jørn Hanssen hadde gått dypere inn i dilemmaet som umiddelbart reiser seg når en hjelpeorganisasjon tar parti i en borgerkrig: Hvor går grensen mellom nødhjelp og krigshjelp? Å sende mat og medisiner inn i en krigssone er nødhjelp, så visst. Men å betale en satelitt-telefon for opprørshærens øverstkommanderende? Og å utruste opprørshæren med en moderne lastebilflåte til å frakte nødhjelpen inn med, lastebiler som i neste omgang kan brukes til frakt av våpen? Jeg skulle også ønske at Halle Jørn Hanssen hadde brukt mer tid på det viktige spørsmålet knyttet til nødhjelp: Hvor lenge? «Alle» vet at nødhjelp er skadelig i det lange løp i store deler av Sør-Sudan tok folk det etter hvert for gitt at mat er noe som faller ned fra himmelen i hvite sekker. Etter at Norsk Folkehjelp i sitt Sør- Sudan-program innledet samarbeid med det amerikanske bistandsdepartementet USAID, ble omsetningen tredoblet fra én dag til en annen, og Norsk Folkehjelp vokste til å bli den største sivile arbeidsgiveren i landet. Hva foregikk av intern debatt om forholdet mellom kortsiktige og langsiktige hjelpetiltak? På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør- Sudan er en bok mange vil ha glede av: alle som på én eller annen måte har gått inn i den sørsudanske borgerkrigen, alle som vil vite mer om hvordan internasjonal nødhjelp fungerer og ikke minst om spillet i kulissene, og alle som interesserer seg for norsk fredsarbeid «der ute», i «den andre virkeligheten». Den sørsudanske borgerkrigen har mange lag, fra afrikanere mot arabere og kristne mot muslimer, til stamme mot stamme. Akkurat nå er vi nede på stamme mot stamme, det meste er lagt i ruiner av pill råtne ledere, og spørsmålet til Norsk Folkehjelp må nødvendigvis bli: Var det verdt det? Gunnar Kopperud er forfatter og journalist som dekket den sørsudanske borgerkrigen i 18 år for blant annet Dagbladet. gkopperud@hotmail.com Krigen som forandret oss FAKTA OM SUDAN 1820: Egypt okkuperer sudanske småkongedømmer og samler dem til ett rike. 1881: Muhammed Ahmed ibn Abdallah utroper seg til mahdi («den utvalgte») og innfører islam. 1882: Britene invaderer Egypt og i 1898 Sudan. 1910: De britiske koloniherrene isolerer og kristner Sør-Sudan i et forsøk på å demme opp for islam. 1920: Gradvis innføring av indirekte styre. 1955: Første sørsudanske opprør mot det islamske regimet i nord. 1956: Sudan blir uavhengig. 1958: Militærkupp i nord. 1960: Den sørsudanske opprørsbevegelsen Anyanya organiserer egen hær og går til krig. 1969: Nytt militærkupp i nord. 1972: Fredsavtale mellom nord og sør. Nesten én million mennesker har mistet livet i borgerkrigen. 1983: Ny borgerkrig etter at militærregimet i nord innfører islamsk lov (sharia) i sør. 2005: Fredsavtale mellom nord og sør. To millioner mennesker har mistet livet i denne runden av borgerkrigen, fire millioner er drevet på flukt. 2011: Sør-Sudan erklærer seg som egen stat etter folkeavstemning. 2013: Etnisk borgerkrig bryter ut i Sør-Sudan mellom dinka-stammen og nuer-stammen, ledet av henholdsvis presidenten og visepresidenten i landet. 300 000 kan ha mistet livet så langt, to millioner skal være drevet på flukt. Abonner årlig på Ny Tid for 790 kr med tilgang til våre filmer, videojournalistikk, ONLINE+ og hele arkivet. Se nytid.no LITTERATUR

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 27 26 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk BOK/FILM Pøbler Regi: Kari Anne Moe, foto: Nils Petter Lotherington Med sin nye dokumentarfilm har Kari Anne Moe igjen sett til ungdommen. Denne gang på jobbsøkerkurs. NORSK DOKUMENTAR ALEKSANDER HUSER Kari Anne Moes dokumentarfilm Til ungdommen (2012) skulle opprinnelig være et portrett av fire norske ungdomspolitikere. Men etter at hun hadde fulgt Haakon fra Unge Høyre, Sana fra Sosialistisk Ungdom, Henrik fra Fremskrittspartiets Ungdom og Johanne fra AUF i halvannet år, inntraff terroren den 22. juli 2011. Og med dette ble filmen uunngåelig et dokument over disse hendelsene. Moe og hennes team hadde vært på Utøya og filmet tidligere på den skjebnesvangre dagen, men var i Oslo sentrum med Sana da bomben smalt heldigvis ikke i umiddelbar nærhet av selve eksplosjonen. Johanne var fortsatt på Utøya, og hennes gjenfortelling til kamera av hva hun så og opplevde der, er den aller mest gripende sekvensen i Til ungdommen. I tillegg gjør det også sterkt inntrykk å se opptakene av ungdommene på øya fra tiden før angrepet. Utover de politiske talene og diskusjonene kan vi bevitne dem høyst sannsynlig også noen av dem som ikke kom fra øya i live bade og hygge seg på sommerleiren, i sterk kontrast til de nærmest ubegripelige grusomhetene vi vet vil komme. På grunn av denne uventede vendingen, kom ikke Til ungdommen så tett på sine hovedkarakterers individuelle motivasjoner for å drive med politikk som man kan anta at Moe hadde intendert. Isteden ble filmen et bidrag til bearbeidelsen av vårt kollektive traume. I og med at hun ble direkte rammet av terroren på Utøya, får Johanne uunngåelig en vektigere posisjon i deler av filmen enn de andre karakterene. Like fullt valgte Moe å holde på en struktur der alle de fire ungdommene er like sentrale. Dette var trolig en riktig avgjørelse, da også de andres erfaringer knyttet til den 22. juli er relevante når bildet av terroranslaget skal tegnes. For eksempel opplever Sana at muslimer som henne anklages før gjerningsmannen identifiseres, mens Henrik konfronteres med at Breivik er tidligere medlem av hans eget ungdomsparti. Og slik er filmen på et vis tro mot sitt premiss, til tross for at den endte opp med å bli noe ganske annet enn Moe opprinnelig hadde tenkt. Ifølge statistikken dropper hver sjette ungdom i Europa ut av videregående skole. I Norge er tallet angivelig så høyt som én av tre. I sin nye dokumentar Pøbler har hun igjen valgt å rette kameraet mot en gruppe ungdommer. Nærmere bestemt følger hun noen deltakere på «Pøbelprosjektet», et tiltak initiert av baker og komiker Eddi Eidsvåg i 1997 for å hjelpe unge mennesker ut i arbeidslivet eller tilbake i utdannelse. Ifølge statistikken dropper hver sjette ungdom i Europa ut av videregående skole. I Norge er tallet angivelig så høyt som én av tre. Det er disse dropoutene som er målgruppen til aksjeselskapet Pøbelprosjektet som ifølge sine nettsider er «ideelt», i den forstand at eierne ikke kan ta ut utbytte, og at alle aktiva skal overføres til Røde Kors ungdomsarbeid hvis selskapet skulle opphøre. Flue på veggen. Denne gangen har Moe valgt seg en hovedkarakter i den 24 år gamle Jan Olav, som har store lese- og skrivevansker, et destruktivt temperament og en fengselsstraff bak seg for grov vold. Som flertallsformen i tittelen antyder, er han imidlertid ikke den eneste sentrale karakteren i Pøbler. Igjen følger Moe fire karakterer spesielt tett, inkludert den nevnte hovedpersonen. I tillegg virker det innledningsvis som om filmen skal fokusere på Jonathan fra Grünerløkka, men underveis får han en noe mer perifer rolle enn Kelly, Maylén og Jakob. 19-åringen Kelly ble mobbet da hun var yngre. 24 år gamle Maylén har tatovert ADHD i nakken, og diagnosen har åpenbart preget livet hennes. I likhet med Jan Olav kan også 25-åringen Jakob miste besinnelsen, men enda mer har hangen til rus skapt problemer for ham opp gjennom årene. Nå har de fått en sjanse til å komme på rettere kjøl gjennom Pøbelprosjektet, og for alle fire står mye på spill. Men kurset stiller krav, deriblant to ufravikelige regler: Deltakerne må møte opp presis, og de må være rusfrie. Hvis ikke, ryker de rett ut av prosjektet. Kari Anne Moe har fortalt at filmen startet med en telefon fra komikeren Harald Eia, som er engasjert i skolefrafallsproblematikk. Eia hadde blitt berørt av Til ungdommen, og mente at Pøbelprosjektet som Moe angivelig ikke visste så mye om kunne være noe for henne å lage film om. Moe var først skeptisk, da hun tenkte at temaet virket best egnet for en mer journalistisk type dokumentar enn den observerende tilnærmingen hun selv foretrekker. Pøbler har imidlertid blitt en mer konsekvent gjennomført «flue-på-veggen»- film enn Til ungdommen. Sistnevnte var riktignok også hovedsakelig observerende, men inneholdt flere sekvenser hvor de fire hovedkarakterene snakket til kamera (deriblant Johannes gripende gjenfortelling av sine opplevelser på Utøya 22. juli). Slike intervjuer ser man ikke i Pøbler. Til dels skyldes nok dette at deltakerne tvinges til å snakke om seg selv som deltakere i Pøbelprosjektet sågar blir de ved flere anledning intervjuet av kurslederne som forsøker å manøvrere dem inn på jobbmarkedet, mens kameraet betrakter fra sidelinjen. Men det er utvilsomt også en konsekvens av at filmskaperen har rendyrket en estetisk og narrativ stil, som kler denne dokumentaren svært godt. Populært tema. Det finnes en lang tradisjon for spillefilmer satt til klasserommiljøer, fra Richard Brooks Blackboard Jungle skapte opptøyer på femtitallet, via åttitallets Stand and Deliver og Dead Poets Society, til Laurent Cantets Cannes-vinner Klassen fra 2008 for å nevne et lite utvalg. Pøbler føyer seg imidlertid også inn i en rekke av norske dokumentarer om ungdom og undervisning, som også teller Margreth Olins Ungdommens råskap, Hanne Myrens Jenter og til en viss grad også Rune Denstad Langlos 99 % ærlig. Moe har selv oppgitt Olins dokumentar som en inspirasjonskilde. Pøbler er ikke en film om Pøbelprosjektet med all sin historikk og metodikk, men et portrett av noen av dets deltakere. Pøbelprosjektet har vært gjenstand for kontroverser, både i form av diskusjoner om hvor høy suksessraten egentlig er, og avdekkinger av regelbrudd ved tildelinger til denne virksomheten. Filmen går ikke inn på dette, og det oppleves heller ikke som spesielt relevant. Dette er ikke en film om Pøbelprosjektet med all sin historikk og metodikk, men et portrett av noen av dets deltakere. Likevel gir Pøbler uunngåelig et innblikk i selve kursopplegget, uten å være noen ensidig reklamefilm for prosjektet. Man kan ta seg i å smile overbærende av voksne ledere som legger inn overdrevent mange banneord og andre påtatt «kule» vendinger for å snakke ungdommens språk, mens de unge deltakerne på sin side er påfallende velformulerte. Men det er liten tvil om at vi her har å gjøre med noen jævla flinke folk, som gjør en meget viktig jobb med å gi ungdommene troen på seg selv og sine evner. Man har ikke «huller i cv-en», men opparbeidet livserfaring, som de sier. I arbeidet med denne filmen har Kari Anne Moe vært til stede på kurset hver dag i dets første seks uker, og kommet svært tett på sine utvalgte deltakere og proses- sene de går gjennom. Filmen hennes påstår ikke at Pøbelprosjektet utelukkende byr på de rette løsningene, men levner liten tvil om at arbeidet som gjøres her, er nødvendig. Samtidig som den viser med tydelighet at såkalte problemungdommer er så mye mer enn sine problemer. Pøbler hadde nylig verdenspremiere på Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, og settes opp på norske kinoer 21. august. Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com Til dem som dropper ut FREDAG 28. AUGUST Vinjar kl. 11.00 Registrering og mat kl. 11.30 Opning ved ordførar Arne Vinje kl. 12.00 Erlend Nødtvedt og Gro Dahle. Forfatterane i samtale med Ingrid Storholmen kl. 13.30 Tarjei Vesaas: Båten om kvelden. Olav Vesaas les kl. 14.00 Matøkt kl. 15.00 Anne Joronn Sætre les dikt av Aslaug Vaa kl. 15.30 Utdrag frå Aslaug Vaa «Nivelkinn» med Odd Nordstoga og Øyunn Groven Myhren Småpauser og allsong. Programleiar Olav Nordstoga Vinjehuset kl. 19.00 Vising av delar av filmen Fuglane, og informasjon om arbeidet ved Viper film LAURDAG 29. AUGUST Edland samfunnshus kl. 10.00 Kaffi, frukt og kjeks kl. 10.30 Tove Nilsen og Cecilie Enger. Forfattarane i samtale med Olav Vesaas kl. 12.15 Vesaasforedraget: Lisbeth P. Wærp om Båten om kvelden kl. 13.00 Matøkt kl. 14.15 Tarjei Vesaas: Båten om kvelden. Kari Bjåen les kl. 15.00 Debutantprisvinnaren, Amalie Kasin Lerstang, les og samtalar med Stein Versto Musikkinnslag ved spelemann Ottar Kåsa Småpauser og allsong. Programleiar Heidi Hegg Litteraturkafe på Fjellvang Festkveld kl 19.00 på Edland - Festtale ved Gro Steinsland: «Dovrefjell i våre hjerter» - Musikk ved Jon Solberg og Anders Røine - Tarjei Vesaas: Båten om kvelden. Olav Vesaas les - Matøkt med kling og gomme - Storegutsongar med Odd Nordstoga - Utdeling av Storegutprisen Programleiar Aud Groven SUNDAG 30. AUGUST kl. 11.00 Vandring i Smørklepp med Olav Nordstoga Frammøte ved grendehuset/gl.skulen i Smørklepp kl. 12.30 Vinje biletgalleri: Konsert med Ingebjørg H. Bratland og Silje Hegg Programleiar Odd Nordstoga 28. 30. august 2015 / Vinje i Telemark www.litteraturdaganeivinje.no Elite Dangerous Rumklassikeren Elite er kommet i nye klæder, men det er fortsat det uendelige univers og de mange moralske valg, som er spillets bærende drivkraft. SPILLKRITIKK STEFFEN MOESTRUP Spilverdenen er en spraglet størrelse. På en og samme tid er der tale om en mastodontisk underholdningsindustri, der med en årlig omsætning på omtrent 80 billioner dollars langt overgår filmindustriens omfang men samtidig er spilverdenen karakteriseret ved også at have dels en lang række uafhængige produktioner og samtidig at være delvist drevet af fan communities og deres passion for specifikke spil. Et relevant eksempel på sidstnævnte er spillet Elite Dangerous, der er udgivet her i foråret. I 1984 udkom rumspillet Elite. Det var designet af dengang 20-årige David Braben og 22-årige Ian Bell, to studerende som arbejdede i et lille kontor i Cambridge, og spillet var på mange måder et skelsættende værk. I Elite såvel det «gamle» spil som det helt nye er konceptet mageløst enkelt. Som spiller er du udstyret med et simpelt rumskib, og ved spillets begyndelse opholder du dig på en rumstation. Udenfor venter et nærmest uendeligt stort univers du kan gå på opdagelse i, og så er det ellers op til din moral, interesser og sandsynligvis også en række tilfældigheder, om du vil arbejde som rumpirat, opdagelsesrejsende, rumkøbmand eller dusørjæger. Det oprindelige spil havde en yderst simpel grafik bestående af nærmest skitse-agtige 3D-konturtegninger, og det fyldte godt 20 kb i hukommelsen, hvilket er hvad en almindelig, tekstbaseret mail fylder i dag. Det skelsættende ved spillets lancering i 1984 var dets åbne struktur og den åbenlyse mangel på et fokuseret mål. Man skal som sådan ikke noget i Elite, og netop derfor kan man alting. Hvor samtidige spil typisk havde et langt mere afgrænset univers og tydeligt definerede mål, gik Elite altså i en helt anden retning, og føltes på mange måder ikke som et spil, men snarere som en alternativ virkelighed, man kunne træde ind i. Modtagelsen i midten af 1980 erne var da også overvældende, og på få måneder solgte spillet mere end én million eksemplarer, hvilket var ganske usædvanligt dengang. De åbne universer. Siden da har spilverdenen naturligvis set en lind strøm af spil, der finder sted i såkaldt åbne universer, hvor frihed snarere end formål er fascinationen. Tænk blot på et spil som Grand Theft Auto (1997 ), hvor der godt nok findes et narrativ og dermed en fremadskridende fortælling, som man kan vælge at holde sig til, men hvor det også er muligt at ignorere fortællingen for i stedet at gå på opdagelse i universet og udføre handlinger, der intet har at gøre med fortællingen. Lignende er på færde i værker som Assassin s Creed (2007 ) og Minecraft (2009), som fremdeles er drevet af nysgerrighed, opdagelyst og ikke mindst moralsk autonomi. Når nu spilverdenen allerede har set en lind strøm af disse åbne-universer-spil, kan man med rette spørge, hvorfor Elite skal komme i endnu en udgave (spillet er siden 1984 kommet i en række opdaterede udgaver, dog senest i 1995). Det oplagte svar er selvsagt, at man kan blive ved med at koge suppe på de gamle ben og tjene yderligere penge, men i tilfældet Elite Dangerous vil det være forkert ikke at hæfte sig ved betydningen af spillets fan community. Elite Dangerous er således for alvor kommet til verden på grund af en loyal fanskare, der gerne involverer sig både finansielt og markedsføringsmæssigt allerede i udviklingsfasen af spillet. Efter at have haft svært ved at tiltrække en udgiver gennem flere år, valgte David Braben på opfordring af den store fanskare at oprette spilprojektet på finansieringsplatformen Kickstarter. Selvom Braben efterlyste hele to millioner dollars for at udvikle og færdigproducere spillet, opnåede Kickstarter-kampagnen hurtigt fuld finansiering fra omtrent 50 000 fans og hører dermed til et af de hurtigst finansierede Kickstarter-projekter med så højt et budget. Elite Dangerous er ikke ene om at være mere eller mindre finansieret af en eksisterende fanskare. Også opdateringen af det klassiske flyspil Wings og det norskproducerede Among the Sleep er blevet til på grund af økonomisk opbakning fra eksisterende eller nye fans. Som alternativ til den etablerede industri, muliggør fanbaseret finansiering måske netop, at mere markedsrisikable spil også kan få en chance og dermed sandsynligvis øge mangfoldigheden på spilmarkedet. Der bidrages til disse spil, fordi man som fan naturligvis holder af spillene, men man bidrager samtidig for at få et slags ejerskab og dermed knytte sig tættere til spillet og dets udviklere. Det handler ikke om ejerskab forstået som en mulighed for at tjene penge, for disse fans får yderst sjældent andel i et eventuelt overskud. Ejerskabet er snarere af symbolsk eller mental karakter, hvilket åbenbart er mere end nok til at så mange fans ønsker at bakke op om deres favoritspil, så det kan udkomme i nye og forhåbentligvis forbedrede udgaver, selvom det måske i virkeligheden er en nostalgisk søgen efter fortidens rendezvous med de givne spil, som udgør en central del af grunden til, at vi støtter Kickstarterspilprojekter. Forestillingen om det uendelige. Men hvad er det så, vi får i det nye Elite, som vi ikke har fået i de tidligere versioner? Udover det mest oplagte såsom kraftigt forbedret grafik og lyd, er den mest markante ændring nok muligheden for at spille multiplayer og dermed indgå i alliancer eller bekæmpe andre spillere verden over, som dermed øger fornemmelsen af at spille et omfangsmæssigt enormt spil. Og det er enormt. Hele vores galakse er overført til spillet, hvilket vil sige, at 400 billarder stjerner med unikke planetsystemer er at finde i dette rumeventyr. Det er naturligvis maskiner, der har genereret disse stjerner, men det ændrer ikke ved, at selve omfanget puster til forestillingen om at være en unik rumopdager, der vitterligt betræder steder, ingen anden har været. Elite Dangerous muliggør også brugen af Virtual Reality-briller såsom Oculus Rift, der givetvis vil øge muligheden for indlevelse, men måske også tilsidesætte noget af det element af fantasi, der risikerer at gå tabt, når 3D-konturtegninger erstattes af fotorealistisk fremstilling. Fascinationen er dog stadig primært knyttet til forestillingen om et uendeligt univers og de moralske valg, man må træffe undervejs. Vil man gå den legale vej og blot handle med lovlige varer? Vil man søge den hurtige indtjening ved at transportere stoffer og slaver? Eller vil man gå planken ud og blive den vederstyggelige rumpirat, der stjæler fra alle de andre spilleres hårde arbejde og måske endog accepterer at blive lejemorder, for hvem det kun er prisen, der dikterer, om man er villig til at dræbe? Elite Dangerous er udkommet til PC og Mac og lanceres senere til Playstation 4 og Xbox One. Spillet koster cirka 400 kroner. Moestrup er spillkritiker i Ny Tid. moestrup@gmail.com Moralsk autonomi i rummet Gilles Deleuze og Claire Parnet: Dialoger. Forlaget Basilisk, 2015. Globalisering, kontrolsamfund og nullernes digitalisering gjorde Deleuze til den store modefilosof verden over. Er han blevet benzin på bålet for den digitale kapitalisme? FILOSOFI ALEXANDER CARNERA Trods dens brede anvendelse, er Deleuzes filosofi en krævende læringsproces for kritisk tænkning. Men er der hos Deleuze modstand nok til at gøre modstand? Er hans læsere i stand til at optræne sig til en etisk-æstetisk levet livsfilosofi? Enestående. Dialoger (Dialogues, 1977), der består af en række samtaler med Gilles Deleuze (1925 1995), giver et sjældent indblik i den franske filosofens tankeunivers. Udgivelsen, fra en mand der ikke brød sig om samtaler eller diskussioner, er enestående. At skulle forklare sig, fremsige domme eller have meninger om dette eller hint, siger han, «forhindrer folk i at tænke». De som søger afrundede svar på deres spørgsmål, vil egentlig bare bekræftes i det som de allerede ved. «Målet er ikke at svare på spørgsmålene, men at slippe ud, at slippe ud af dem.» At slippe ud, for at være skabende. Deleuze ville finde langt de fleste debatter forudsigelige, og derfor uinteressante. Hvornår bliver en ting interessant? For Deleuze sker det, når det man kender, sættes i relation til noget fremmed, og på denne måde bringer begge ting i bevægelse. Bogen omhandler samtalens natur, angloamerikansk litteraturs overlegenhed, den døde psykoanalyse samt politik, men disse temaer bruges som anledning til at tænke og formidle vanskelige begreber som «begær», «flugtlinje», «nomade», «sammenstykning» og «mikropolitik». I sit filosofiske forfatterskab har Deleuze fra starten af været optaget af at forstå forholdet mellem tanke (væren) og liv. I Dialoger er man ikke i tvivl om at dette forhold ikke kan adskilles fra forholdet mellem filosofi og politik. Ikke filosofi som redskab for politik eller som udtryk for et politisk engagement, hvor man kæmper for en sag, men om tankelivet som en aktiv livspraksis, der griber ind i verden, og afføder en anden måde at leve på. Om det er tale om filosofiske monografier, filmbøger eller, som her, bøger hvor litteraturen er i fokus, udforsker Deleuze hvordan et eksperimenterende tankeliv kan gøre modstand mod den magt som spærrer det inde eller holder det på plads. Forholdet mellem filosofi og liv (politik) eller mellem litteratur og liv (politik) er hos Deleuze en gentænkning af forholdet mellem litteratur, eksistens og politik. Men det som optager ham er ikke menneskets meningsløshed og angst, men hvordan vi hver især, som sansende og sprogførende væsner, er mangfoldige, og hvor kunsten og litteraturen producerer sine egne kollektive udsigelsesopstillinger der gør det muligt at udtrykke ting der har større rækkevidde end individuelle udsagn. At være menneske (subjekt) er at være en mangfoldighed af kropslige påvirkninger, strømme og kræfter. Tænkning handler om at konstruere de sanselige møder og dermed organisere perceptive omvæltninger der udvinder nyt liv. Deleuze, der har samarbejdet med folk som Felix Guattari og Antonio Negri, er blevet misforstået som revolutionsdyrker. Deleuze er snarere det tålmodige eksperimentets tænker. Men heri består måske også den stærkeste revolution? Våben. Det på én gang revolutionære og etiske spørgsmål lyder: Hvordan bliver subjektet aktivt og udvinder liv der hvor magten holder os på plads? Som andre materialer (film, musik, teknologi) udtrykker litteraturen en politik på mikroplanet, der i sin kerne drejer sig om subjektets sansning. «Litteraturens højeste motiv er, ifølge Lawrence: at rejse bort, rejse bort, bryde ud krydse horisonten, trænge ind i et andet liv». Det er karakteristisk for Deleuzes kærlighed til den angloamerikanske litteratur at den handler om «at krydse grænser og skabe brud». Den er ikke på samme måde, som den europæiske, «tynget af historie og skjulte hemmeligheder» en jagt på symbolske motiver eller forklaringer. «Livet er det som gror ind-imellem blandt andre ting,» som han citerer Henry Miller. Ethvert liv består af linjer der møder andre linjer. Kunsten er at gøre sig amorf at aldrig følge en harmonisk udvikling. «Du er altid en sammenstykning,» «du er altid i midten af noget.» De velkendte navne Lawrence, Woolf, Melville, Stevenson, Fitzgerald, Miller, Kérouac, har ikke noget kontinent. Også fra det europæiske kontinent rejser de mod Amerika; man tager til Vesten for at møde Østen. Folk som Spinoza, Nietzsche, Carroll, Kafka, Beckett, Simon, Godard, sære zenpoeter eller glemte sufidigtere, var også angloamerikanske nomader. Det er ikke erindringerne selv, men erindringerne omrørt til blod, der gør det muligt at udvinde nyt liv. Flugtens litteratur er en forræderisk litteratur. Mens bedrageren er kendetegnet ved den uforpligtende leg, der tager en maske af og på for at fortælle den gode historie, forråder forræderen sit eget territorium, sin identitet, sin fortid, sit liv. «At flygte er ikke at flygte fra livet, ud i det imaginære, kunsten,» eller «at rejse til Sydhavet». «At flygte er ensbetydende med at producere det virkelige, skabe liv, finde et våben.» Det er en krævende øvelse. Man gør ikke sig selv til et våben ved at finde noget at skyde med, men gennem en måde at leve på. Ikke at løbe efter nogen eller noget, men at blive sin egen bevægelse. «Du besidder det ikke (begæret), og du begærer ikke, hvis ikke det lykkes dig at konstruere det hvis ikke du kan skabe det ved at finde dine steder, dine sammenstykninger, dine partikler og dine strømme.» For at kunne skabe og tænke, må man magte sig selv. Det er ikke nok at have oplevelser og erfaringer. Man må kunne glemme dem, og have tålmodighed nok til at vente på at de kommer tilbage med en anden kraft. Det er ikke erindringerne selv, men erindringerne omrørt til blod, der gør det muligt at udvinde nyt liv. Ikke før de er blevet til blod i os, til en gestus, som vi ikke længere kan adskille fra os selv, kan vi gøre noget aktivt med dem. Uden denne evne til opmærksom modtagelighed, skabes ingen nye våben. Litteraturen er en affektens kommunikation, der kan skabe et brud med vores ensomhed og forbinde os med en kollektiv kraft. Deleuze bedriver ikke litteraturkritik. Litteraturen her er som filmen i hans filmbøger en værktøjskasse for en skabende praktik, der udvinder liv gennem uventede sanselige møder. Læring. Hvad er en eksperimenterende tanke? Det fremgår af oversætterens forord, at «bogen er et vidnesbyrd fra et årti og nogle generationer, hvor man vel i højere grad end i dag troede på eksperimentet som social form». Bogen udkom i 1977, på et tidspunkt hvor Deleuze var ved at færdiggøre det centrale værk Tusind Plateauer med sin makker Felix Guattari, og arbejdede på bogen om Kafka. Tiden har rigtignok ændret sig. Lysten til at eksperimentere undermineres i dag af en tidsånd, der stirrer sig blind på den kortsigtede nytteværdi. Deleuze selv har ikke gjort sig som politisk, idealistisk aktivist, og forlod nok troen på den store revolution, men det har ikke forhindret ham i at være en revolutionerende tænker. Tænkning er for ham «en eksperimenterende tankehandling». «Der er et billede af tanken,» skriver han, «der forhindrer tænkning.» Magtapparaternes binære logikker er: «Du er hverken sort eller hvid, så du er araber.»; «Du er hverken mand eller kvinde, så du er transvestit.» Der er et billede af tanken som «den sunde fornuft» der handler genkendeligt og korrekt; der er et merkantilt billede af tanken som tilstræber nyttige løsninger på givne spørgsmål og problemer, understøttet af andre billeder såsom «den arbejdsduelige borger». Men der «findes altid en mangfoldighed bagom de binære maskiners genkendelighed». Deleuze kalder dem for «tankehandlinger uden billede». Af Spinoza lærte han, at alle ting i universet er sammensatte kroppe der påvirker hinanden. At tænke sker når vi ser hvad der bevæger tingene, og hvordan. Hvor én ting støder op til en anden. At generindre sig fortiden eller historien er ikke tænkning. Men heller ikke diskursive udsagn om ting vi iagttager, beror på tænkning. Tænkning for Deleuze er en begivenhed som begynder med et uventet møde. Tænkning er en form for læring, forbundet med møder (relationer), der er udenfor den enkeltes kontrol. Vi bevæger os ikke fra uvidenhed til viden. Tanken ligner mere en læreproces hvor forskellige spring sætter noget i gang. Tomrum, fravær og negativitet (for eksempel afmagt, skam eller chok) kan være et stærkt udgangspunkt for at komme videre, for kunst og kreativitet. Modtagelighed. Læring handler derfor mere om modtagelighed end om mestring. Dette er på ingen måde forbeholdt mennesker med en lang uddannelse. Faktisk er evnen til modtagelighed ofte ikke særlig udbredt blandt akademikere og intellektuelle. Det er muligvis derfor Deleuze appellerer mere til kunstnere og lægfolk end akademikere og intellektuelle. Sidstnævnte mangler evnen til modtagelighed, mens mange kunstnere har svært ved at tænke. Når dette samles i én figur, opstår interessante udvekslinger, som i Kunderas dissektion af sentimental sanselighed. Det er derfor også et spørgsmål om man overhovedet kan «anvende» eller «applicere» Deleuze på praktiske problemer, som det af og til ses. Det er et spørgsmål om det er tilstrækkeligt at gøre Deleuze til en intellektuel øvelse der introducerer til begreber, som «flugtlinjer», «krigsmaskiner», «sammenstykning», «begivenhed», uden selv at være i en praksis hvor man gennemlever mødet med forskellige kræfter, relationer, faser, spring, dynamikker, og på denne måde forstår hvad det vil sige, at få idéer, se anderledes på tingene, føle og tænke på ny. Læring [er] på ingen måde forbeholdt mennesker med en lang uddannelse. Faktisk er evnen til modtagelighed ofte ikke særlig udbredt blandt akademikere og intellektuelle. Alle som én er vi befolket af flere strømme, men en skole er måske ikke det rigtige sted hvor det går op for os? «Vi er ørkener befolket af stammer.» Og midt i ørkenen er opgaven at opsøge de møder der giver stød, slår revner. «At få en ny krop,» som han skriver. Det er ikke nok bare at bevæge sig fra ét punkt til et andet, kaldet «den relative hastighed». Man må bevæge sig med «absolut hastighed», hvilket ikke er det samme som ungdommelig fart eller fremdrift skabt av entreprenørens wall-street-kokain, men en tålmodig, sober, intensiv spændingstilstand der sender én ud i rummet. At komme derhen «hvor man ikke længere skelner ord fra en alkoholstrøm, hvor man drikker sig fuld på rent vand», som han forklarer. Man har krydset en linje og vender tilbage med røde øjne: Man ser mere klart, kan begynde og gå, leve mere enkelt, umærkeligt. Kunstværket eller livsetikken må være en realisering af hverdagslivet. Kunstværket og livsindstillingens forvandling til livskunst. Forskel på forskelle. I dag hvor mange vil være designere, forfattere, kunstnere, kommunikatorer og kombinere billeder og tegn, glider Deleuze ind overalt uden rigtig at sætte spor. Fra kunstskoler til handelshøjskoler lærer man de unge at vi alle kan være kreative og skabende, fordi vi alle kan kombinere og sammenstykke, og som sådan sætte nye forskelle. Men man glemmer at tilføje, at al sammenstykning og dynamisk kombinatorik afhænger af selektion. At vælge visse ting ud fremfor andre stiller krav til færdighed, tænkning, følsomhed og modtagelighed. Det er derfor der er forskel på forskelle. Kvalitet vokser ikke per automatik ud af evnen til at kombinere, men ud fra evnen til at være modtagelig også overfor det uanseelige; at sætte noget på spil, et liv, en måde at se på. Deleuze kan let ende som benzin på den digitale kapitalismes bål, ikke mindst i dag hvor kunstneren og entreprenøren efterhånden antager mange af de samme egenskaber. Deleuze citerer en sang af Bob Dylan, og siger, at «som professor ville jeg gerne kunne forelæse sådan»: «Ja, jeg stjæler tanker ej sjæle, håber jeg, jeg har bygget og genopbygget oven på det, der venter for sandet på strandene former mange slotte oven på det der blev åbnet før min tid et ord, en sang, en fortælling, et vers nøgler i vinden til at åbne min ånd og til at give mine skabstanker lidt luft fra baggården» Brand. Siden nullerne, digitaliseringen og de globale strømme har Deleuze tilsyneladende haft kronede dage og blevet gjort til et brand. Fra kunstskoler til handelshøjskoler har man taget ham til sig, som den evigt dynamiske og kombinationslystne tænker. Alt handler tilsyneladende om at reorganisere relationer til billeder, tegn, byzoner, kvinder, planter, dyr, metaller og Deleuzes begreber virker som den helt rigtige ammunition. Men det er som om Deleuze er kommet til at passe for godt til markedet. Friktionsløst glider han ned til morgenkaffen, mens vi leger sociale entreprenører eller performer vores minoritære skrift i forfatterskolens baglokaler. Men i Dialoger understreger han, at «det kritiske og kliniske hænger sammen». Eksperimentet er samtidig et eksistenskrævende foretagende, som ingen kommer gratis til. Man ændrer ikke på noget uden også sideløbende at ændre på sig selv. Svaret på hvorfor mange har brændt nallerne på Deleuze og måttet slippe ham igen, skal nok findes i Deleuzes egen tænkning at han med sin kollega Pierre Zaoui «går for hurtigt frem». Han springer hastigt fra vanskelige ontologiske præmisser til forvandling af liv affirmation. Glæden. Man kunne sige at det er blevet vanskeligere at være deleuzianer. Den økonomiske magts måde at forme vores forestilling om liv på, gennemtrænger i dag politikker for uddannelse, sundhed, livsstile, selvledelse, marketing og kultur. Magten udgår ikke kun fra loven og staten (faktisk stadig mindre), men organiserer vores måde at skulle gøre os gældende på som individer på arbejdsmarkedet, som netværksduelig, som ven, som elsker, som far. Vores seksualitet, identitet, følelser, begær, tro og engagement ligner overalt en tæmmet økonomisk selvmestring. Det ser ud som om vi har nået en situation hvor liv og politik er smeltet sammen med en økonomisering af livet i sin totalitet. Nogen kalder alt dette en læren fra Foucault. Det har fået mange kritiske humanister i dag til at resignere i forurettelse og kaste sig i armene på markedets blinde vækst i ledende kreative stillinger. Der findes ikke noget alternativ, som de siger. Men Deleuze fastholder at der er «liv før magt». Begærets kraft er ikke styret af et mål, en stat, en Gud, en kapital. Det er ikke engang bare «en lyst, der afbryder den skabende proces, men en glæde, der skaber liv». Glæden er det tætteste vi kommer på en sandhedskraft i Deleuzes univers. Glæden kan vi ikke fornægte, den er selv-affirmativ. Men vi får kun øje på den hvis vi giver den retning, sætter den sammen med noget andet der gør ting levende, en omorganisering af tegn og kræfter. Glædens kraft beror på kraft og mod; hos Deleuze forbundet med en uskyld til at bekræfte, og et mod til at udvise ærlighed. Kvalitet vokser ikke per automatik ud af evnen til at kombinere, men ud fra evnen til at være modtagelig også overfor det uanseelige; at sætte noget på spil, et liv, en måde at se på. Såret. Hans inspiration fra de store livsaffirmative tænkere Spinoza, Nietzsche og Bergson, hvor afmagt kan transformeres til livskraft, har skabt et fravær af det nogen ville kalde for «indre modstand», og af andre en «negativitet» i hans tænkning. At Deleuze mangler en sans for såret; at se mennesket som et sår, en brist, gør én bedre til at tænke den anden (Lacan). Eller, at være bevidst om det vi ikke kan, skærper vores evne til at eksperimentere med det vi kan (Agamben). Striden står om hvorvidt begæret udtrykker en mangel (psykoanalysen) eller om begæret er det hvormed vi producerer virkelighed. Deleuze mener det sidste, og accepterer ikke psykoanalysens grundpræmis. Ifølge ham afføder den selv den ressentiment (forurettelse, nag, misundelse) som magten ernærer sig af: «Vi lever i en ubehagelig verden, hvor ikke blot enkelte mennesker, men også etablerede kræfter har en interesse i at dele triste affekter med os. Tristheden, de triste affekter, er dem der mindsker vores evne til at handle. De etablerede kræfter har brug for vores tristhed til at gøre os til slaver.» Han nævner terapeuterne og psykologerne, der vil forklare vores liv ud fra en lukket symbolsk orden; præsterne der vil frelse sjælene; sociologerne der kun ser patologier; politikerne der ser livet som en trussel noget vi må forsikre, inddæmme, kontrollere. Det er en styrke ved Dialoger, at man ikke er i tvivl om at kraften til at handle, at gribe ind i verden eller i sit eget liv, er en kamp hvor flere kræfter arbejder sideløbende, også det andre ville kalde «negative» kræfter. At evnen til at bekræfte liv ofte må ske under vanskelige omstændigheder. Den affirmative forbindelsesevne gør det muligt at udvinde et liv, at fortsætte: Ikke: «Mit sår undertrykker mig,» men: «Hvad gør jeg med såret.» Evnen til at kunne bekræfte viser en opfindsomhed og værdighed. Den vanskelige affirmation har intet at gøre med det som i dag kaldes positiv tænkning, at bejae og at bekræfte mulighedernes rige. Affirmationen handler om at være grebet af en tilblivelse hvor flere linjer mødes; det være sig barnet der, for at undgå at blive drillet på vej hjem fra skole, opfinder nye måder at gå på; Primo Levi der ved at tage sit eget liv faktisk bekræftede livet; Fitzgerald hvis selvødelæggelse slog gnistrer af kærlighed. Det har aldrig været nemt at udvinde nyt liv. Carnera er forfatter og essayist. ac.mpp@cbs.dk Vi er ørkener, men befolket af stammer Er du abonnent på både Ny Tid og Klassekampen? Ny Tid kommer nå som innstikk i Klassekampen torsdagen midt i måneden. Er du Ny Tid-abonnent fra før, og ikke ønsker papiravisen, håper vi du bidrar med å gi bort ditt abonnement til en venn som vil sette pris på avisen. Men husk at du som Ny Tid-abonnent også har tilgang til ONLINE+, vårt nett-tilbud med filmvisninger, videojournalistikk samt Ny Tids store arkiv med artikler. For overføring av abonnement, stopp, eller andre løsninger, ta kontakt med oss på abo@nytid.no eller på 450 20 044. LITTERATUR / SPILL

NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 29 28 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk BOK/FILM «Det er som en hund ser du på hunden, angriper den deg. Det er det samme med politiet.» En gatevandrer i portrettdokumentaren Field Niggas (Khalik Allah, 2015) snakker om politimennene som patruljerer de nattlige gatene i 125th St. og Lexington Avenue i Harlem i New York. Som mange andre i nabolaget er han vant til mistenksomme blikk. «Jeg ser ingen andre fotografer der jeg filmer, bare overvåkningskameraer,» skriver regissøren Khalik Allah i et artist statement. Han har tatt mange bilder i disse Harlemgatene. I kortfilmer som Slang Aperture, Urban Rashomon, Antonyms of Beauty og Street Opera forstår vi at han er kjent med miljøet, og at han kjenner mange av folkene som henger rundt på gatehjørnene. Noen er narkomane, uteliggere, prostituerte, tyver. Noen er tilfeldige forbipasserende. Noen er udefinerte beboere. Felles for mange av dem er at de er utstøtte, uglesette, og at det eneste mediet som ellers ser dem, er kontrollsamfunnets blikk. Allah vet at det å ta et portrettfotografi er å se et menneske med et bestemt blikk, det er å relatere seg til et menneske på en bestemt måte. Han forsøker å se nattevandrerne med et annet blikk enn det mistenksomme og dømmende et som ikke er interessert i sedlene og cracken de har i lomma. Nærbilder. Gatevandrerens hundemetafor fører tankene til Samuel Fullers White Dog (1982). Fuller var en nærbildets poet i den amerikanske etterkrigsfilmen, og skapte her et følelsesladd og glefsende uttrykk for antirasisme. Rasisme hadde vært et gjennomgangstema for den amerikanske regissøren, som vist i glimrende filmer som The Steel Helmet (1951), China Gate (1957), Run of the Arrow (1957) og Shock Corridor (1963) men det var i White Dog det fikk sin mest konsentrerte form. Her tok han for seg historien om en hund som er lært opp til å angripe og drepe svarte mennesker så fort den kaster sitt blikk på dem. En svart hundetrener prøver å kurere den, i troen på at dens rasisme er opplært og ikke naturlig. For Fuller var det viktig med det han selv kalte «visual emotion». Han kunne være didaktisk i måten han behandlet sine temaer på, men han hadde en sans for filmens evne til å kommunisere med blikk kamerablikk og blikkene mellom karakterer. Med sine lyriske saktefilmtagninger og ekstreme nærbilder av den angripende hunden, hvis hatefulle øyne ble akkopagnert av Ennio Morricones melankolske toner, ble White Dog et tragisk portrett av rasisme som en indoktrinert måte å se på. Som dokumentarisk portrettfilm er Field Niggas et annet motsvar til mistroiske og fordømmende blikk, og baserer seg i enda større grad på nærbildet og saktefilm. Filmen er komponert som en serie portrettbilder, hovedsakelig flytende nærbilder av ansikt og kropper i en slow-motion-stil som hengivent dveler ved hvert individs karakteristiske tilstedeværelse foran kameraet. Over disse bildene hører vi mennesker som snakker med Allah, og bakgrunnsstøy fra gaten. Lyden er ikke synkronisert med bildene, og legger seg musikalsk over lydløse ansikter. Dette skaper en følelse av noe som har blitt sett, hørt og bearbeidet og ikke noe som foregår her og nå. Hver for seg bærer bildene og lydene med seg en sterk følelse av nærhet og umiddelbarhet, men den asynkrone sammenstillingen (samt filmens tempo) gir filmen et reflekterende, rytmisk og mer distansert preg. Dette noe abstrakte preget forsterkes av at vi sjelden kan vite om dem som snakker, er dem vi ser i bildene lydene flyter over bildene i et filmatisk rom som ikke eier en bestemt, definert, enhetlig tid. Stemmene og ansiktene vektlegges som to forskjellige elementer, to forskjellige «medier», og får en poetisk forbindelse. Man får inntrykk av at Allah ønsker å fotografere nattmenneskene inn i et metafysisk billedrom; å skape en atmosfære av sjelfullhet i gatene man som regel forbinder med kriminalitet. Allah begynte å fotografere disse menneskene med stillbildekameraer. Field Niggas føles som en forlengelse av dette snarere enn et brudd; bruken av slow motion, som går nonstop gjennom hele filmen (unntatt ved én anledning, der vi ser arkivopptak av politi som tar kvelertak på Eric Garner), gir ansiktene en fremtoning som ligger et sted mellom stillbildets lukkede fortidspreg og en mer filmatisk nærkontakt, uavsluttethet og lyrisk bevegelsesenergi. De av og til rusede, ustødige og arrete menneskene fremstår fredelige, stillferdige og nærmest dansende, forgylt av lyset fra «passerende ambulanser + butikklys», som Allah selv beskriver det. Lys. Flere av folkene røyker K2, et syntetisk dop som ikke viser seg i blodet eller urinen, og som dermed blir en praktisk erstatning for marihuana. En eldre kvinne med gulnede K2-tenner spør Allah hvordan han synes hun ser ut. Allah svarer at hun kunne sett bedre ut, men at han ser forbi det at han ser «lys». Det ligger en selvproklamert hellighet i Allahs blikk. Filmen lever i en spenning mellom en interesse for personers «indre», noe «bakom», og en fascinasjon for det kroppslige ytre. Kameraet glir skuelystent over kroppen til en kvinne i turkisblå Adidasjakke, og stopper opp ved puppene, som fyller en bikini med den samme rosafargen hun har i håret, eller det sluker i seg synet av en gående kvinne med tatoveringer rett under rumpeballene. Her vil noen kritisere Allah for å estetisere fattigdom og sosiale problemer, slik noen har anklaget portugiseren Pedro Costa (en av de mest interessante filmskaperne som jobber i dag). Men som hos Costa ligger det en etisk forpliktelse i den estetiske tilnærmingen: Field Niggas vier de selvstendige blikkene en tid og omtanke som bekrefter en tilgrunnliggende menneskelighet som forutgår enhver merkelapp en ukrenkelig og ureduserbar menneskelighet ved «tyven» og «den prostituerte». Her ligger det noe skånsomt i Allahs saktefilmtempo, som forlenger og glorifiserer de personlige blikkene de gir ham. Det er som om øynene til de portretterte stille stadfester: «Dette kameraet er fascinert av meg. Dette kameraet er fascinert av meg uten en spesifikk grunn.» Her får folkene et blikk de ikke trenger å rettferdiggjøre seg overfor; et blikk som ikke ser dem som en byrde eller et fix. Man får inntrykk av at Allah ønsker å fotografere nattmenneskene inn i et metafysisk billedrom; å skape en atmosfære av sjelfullhet i gatene man som regel forbinder med kriminalitet. Filmen viser personligheter der vi er vant til å se typer. Franske filmskapere på 20-tallet snakket om photogenie: filmens evne til å uthente en særegen kvalitet ved objektene som ble filmet. Snarere enn en ren overfladisk kvalitet, som det mer velkjente begrepet «fotogen» referer til, var det snakk om en mer moralsk, vesensmessig kvalitet ved det avbildede noe «personlig», om man vil. For Jean Epstein kunne film vise tings «moralske karakter» og åpne nye dimensjoner i virkeligheten. Allahs prosjekt synes å relatere seg til en slik forståelse av fotografi. «Jeg ser lys,» sier Allah, og forsøker å se forbi K2-tennene med sitt Lumix GH3-kamera. Han etterlyser en hellig dimensjon i disse slitne gatene. Personlig ser jeg ikke denne dimensjonen i Field Niggas, jeg ser bare forsøket. Men ser man filmen i lys av Allahs tidligere kortfilmer (som ligger tilgjengelig på regissørens nettsider), blir det tydelig at forsøket og Allah selv er en del av filmens uttrykk. Som han sier i selvportrettet Slang Aperture: «Hver gang jeg tar et bilde, kan jeg se en refleksjon av hva jeg tenker, eller en refleksjon av hva jeg føler eller ikke føler eller ikke tenker.» Filmkritikeren Eric Hynes i Film Comment (mai/juni 2015) påpeker dette trekket ved Field Niggas: «Throughout, among the woven montage of faces and gestures, we return to Allah artfully shooting his reflection gliding in and out of a mirror s frame. In cargo pants and a field vest, he s not just lurking behind the camera, snatching glances at unsuspecting pedestrians he s playing the part of photographer and casting himself into the street scenes. This is photojournalism as self-portraiture a self-portrait of what and how the photographer sees.» Khalik Allah ber oss se disse menneskene slik han selv ser dem. I sine nådefulle nærbilder er det som om han gir dem en verdighet de har blitt fratatt av andre blikk. Blant overvåkningskameraer og angrepshunder vandrer Allahs tillitsfulle øyne rundt på gatene i 125th St. og Lexington Avenue, og finner «lys» der andre ser dysterhet. Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid endreeid@gmail.com Metafysiske gateblikk Field Niggas Regi og foto: Khalik Allah Khalik Allahs portrettkunst beveger seg i områder som ellers bare betraktes av overvåkningskameraer. DOKUMENTAR ENDRE EIDSAA LARSEN Field Niggas er tilgjengelig for Ny Tids egne abonnenter og ONLINE+ løssalg. https://vimeo.com/107386322 Se nytid.no. Om du ennå ikke har passord for ONLINE+ kontakt abo@nytid.no for passord/brukernavn. Against Your Will Regi: Assaf Banitt, foto: Izik Ben Senior og Daniel Bar I et kibbutz-samfunn i Israel er selvmord et alvorlig tabu, men samtidig et voksende faktum. To foreldre konfronterer samfunnets fortielse og fordømmelse av virkeligheten. DOKUMENTAR ENDRE EIDSAA LARSEN Én og en halv måned før den israelske soldaten Yotam skyter seg selv, skriver han at han ikke finner hvile. I et brev han etterlater seg, prøver han å sette ord på det man ikke snakker om i det religiøse kibbutz-samfunnet han er en del av: den personlige tvilen, ensomheten og desperasjonen i møtet med en stum Gud, en gal krig, og en verden som ikke gir mening. Against Your Will (2015) hedrer dette initiativet, og er en kritisk pamflett mot en kultur som heller vil benekte et selvmord enn å erkjenne det. La meg bare presisere hva denne filmen ikke er, før jeg går videre. Den er ikke en kritikk av okkupasjonen av Palestina. Den er ikke særlig vellaget eller original. Den er til og med ganske enkel. Against Your Will er et veloverveid, entydig og sentimentalt uttrykk for skuffelse over et nedhysjet problem innad i et samfunn og en kultur. Hellig liv. Kibbutz er navnet på kollektiv- samfunn i Israel, opprinnelig grunnlagt av sionister som ønsket et samfunnssystem basert på jordbruk og kollektivistiske prinsipper. Disse idealene har med tiden blitt utvannet, men samfunnene består, og er blant annet populære turistmål. I Against Your Will møter vi en familie som lever i et religiøst kibbutz-samfunn i Bet-Sjean, nord i Israel. I denne familien har to sønner begått selvmord. De var soldater og forsøkte å tro, men endte med å skyte seg selv til døde. Foreldrene tilgir dem, men det gjør ikke samfunnet som sådant: Her er selvmord en forbrytelse mot livet, og noe man helst skal skyve under teppet. Alternativt skal man fordømme handlingen, uten den minste tvil. Her lyder den udiskutable befalingen fra en høyere makt: «Livet er hellig.» Menneskene lystrer en unådig Gud før det henfaller til livets nåde. Foreldrene blir av samfunnet gitt et oppdrag som likner det Gud ga til Abraham: De skal la sine sønners selvmord bli et mord. Det er særlig moren som ikke vil godta denne guden. Hun skriver brev til sine avdøde sønner. Hun meddeler dem blant annet: «Hjertet raser og hånden skriver. Som Job føler jeg at dette slaget er urettferdig. Hvorfor? Hvilken synd var det vi begikk?» Filmen konsentrer seg om moren og faren som må leve med tapet, og samtidig med fortielsen og fordømmelsen av selvmordet som gjerning. I en kort scene møter vi også venner av den avdøde Yotam, som diskuterer mangelen på rom for å snakke om angst, ambivalens og tvil. Man får beskjed om å bite smerten i seg: Troen er et krevende anliggende så hold angsten for deg selv. Kollektive krav. I Shoheî Imamuras Balladen om Narayama (1983) sleper man samfunnets eldre opp på et fjell når de blir gamle nok og så etterlater man der dem for å dø. Dette kalles «ubasute», og er regelen i dette samfunnet. Enkeltmenneskenes følelser må bøye seg for kollektivets strenge krav. Det finnes også andre regler: Er medlemmene i en familie så nådeløs og sleip at medlemmene stjeler poteter fra en annen familie, skal de begraves levende. Dette er bare noe man må forholde seg til. Er det en hellig grunn til disse kravene, eller er de rett og slett praktiske? Man spør seg om det samme i møte med samfunnet i Against Your Will: Er det en hellig grunn til at man ikke vil tematisere «psykologiske problemer» og selvmord, eller er det praktiske? Hva ville skje med Israels systematiske okkupasjon dersom folk begynte å tvile for mye? Hva kan selvmord antyde om et samfunn? Er man redd er tabuet egentlig basert på maktens frykt, og ikke kravet eller argumentet om en ukrenkelig hellighet? Filmen slutter med en klagesang som kanskje gir mer mening for dem som kjenner til kulturen, eller har en annen kulturell bakgrunn enn en tradisjonell vestlig sådan. Enkelte scener føltes uviktige og litt anstrengt sentimentale. Filmen er også unødvendig klippet innad i scener såkalt decoupage som bryter opp en situasjon i mange nærbilder. Dette virkemiddelet brukes noe tankeløst, som om det kun skal gi en viss fremdrift. Men disse svakhetene er lette å akseptere når selvmordstematikken er så gjennomtenkt og villet, og når menneskene kommer så nær oss i sin stillhet og med sine forsøk på å skrive ut sine følelser. Abrahams barn. Disse brevene uttrykker et krav til Gud et krav som er farlig i et samfunn som setter gudstroen høyere enn menneskers lidelser. Kravet truer en politikk som okkuperer et annet folks land med Guds godkjennelse. Foreldrene til de avdøde blir av samfunnet gitt et oppdrag som likner det Gud ga til Abraham: De skal la sine sønners selvmord bli et mord. Hvorfor? For at samfunnet skal beholde sin makt? For å holde tvilen på en armlengdes avstand? Selvmord er et økende problem som tydelig må fordømmes, slik at man hindrer «trenden» i å eskalere, argumenterer man. Men man løser sjelden problemer ved å undertrykke og blindt fordømme menneskene som har dem. Om man ikke kan stille krav til Gud, må man i det minste være villig til å diskutere byrden man blir gitt, og gi rom for at angst og depresjon kan få ventiler. Det er noe paradoksalt i at man i et kollektivistisk samfunn skylder på et svakt og klanderverdig individ når et menneske tar sitt liv. Det er ikke bare paradoksalt, men også hovmodig, og vitner om en grunnleggende mangel på selvinnsikt. For svakheten ligger vel i mangelen på et nødvendig spillerom i de kollektivistiske prinsippene som strukturerer individets liv? endreeid@gmail.com Et samfunns fortielse av selvmord Agains Your Will er gratis tilgjengelig for strømming for Ny Tids egne abonnenter, og ONLINE+ løssalg i 2 uker. https://vimeo.com/136430907 Se nytid.no. Om du ennå ikke har passord for ONLINE+ kontakt abo@nytid.no for passord/brukernavn. P.W. Singer og August Cole Ghost Fleet A Novel of the Next World War Houghton Mifflin Harcourt, 2015 Vi står ovenfor et paradigmeskifte når det gjelder hvordan kriger utkjempes, utløst av militær teknologi i galopperende utvikling. MILITÆR TEKNOLOGI TORI AARSETH Hvordan vil fremtidens krig se ut? Dét er spørsmålet Peter W. Singer og August Cole forsøker å besvare i sitt første fremstøt innenfor romansjangeren. Begge er erfarne forskere, og har ved flere anledninger definert forståelsen av nye fenomener innenfor militær teknologi og organisering. Ghost Fleet A Novel of the Next World War er på mange måter en klassisk krigsthriller. Det som gjør den interessant, er måten den reflekterer over teknologiske nyvinninger på, og konsekvensene for hvordan kriger utkjempes og nasjonale forsvar organiseres. Elektromagnetiske kanoner som skyter prosjektiler over syv ganger lydens hastighet, laservåpen, kuler som skifter retning og finner preprogrammerte mål, dronefly som selv velger ut målene for sine missiler, viz-briller som analyserer omgivelsene i real time, og soldater som overlever på lite annet enn stimulerende piller og tyggegummi: Resultatet oppleves som science fiction, til tross for at alt dette er teknologi under utvikling i dag. Historien er satt i relativt nær fremtid, og spinner videre på virkelige våpensystemer og politiske utviklinger vi kjenner igjen fra de siste årene. Hovedpersonene på amerikansk side fikk sine første militære oppdrag i Irak og Afghanistan, og en annen hovedkarakter, det utrangerte krigsskipet USS Zumwalt, ble døpt i fjor, og er i skrivende stund under testing i den amerikanske marinen. Dystopi. Ghost Fleet peker ikke bare fremover, men plasserer seg tydelig innenfor konfliktlinjene som dominerer politikken i dag. Når historien begynner, har Kina blitt verdens største økonomi, med eierskap til over ni billioner dollar amerikansk gjeld, og styres av et teknokratisk regime satt sammen av generaler og businessmenn som har kommet til makten etter et kupp mot kommunistpartiet. Samtidig har amerikansk produksjon av skifergass tatt av, og USA har snudd energiavhengighet til status som eksportør, blant annet til Kina. Tilgang på energi er stadig en kilde til konflikter som har produsert et økende antall mislykkede stater i verden. Miljøvennlige alternativer har også skapt konflikt, ettersom teknologien er avhengig av sjeldne mineraler. En kinesisk forsker forhører en russisk overløper i Shanghai ved hjelp av elektroder festet direkte til hjernen gjennom drillede hull i hodeskallen. USA er i tilbakegang som imperium og verdens ledende supermakt. Et sitat av Sun Tzu i første del kan leses både som situasjonsbeskrivelse og kritikk av dagens amerikanske utenrikspolitikk: «You can fight a war for a long time, or you can make your nation strong. You cannot do both.» En liberal kritikk av overvåkningsstaten ligger også implisitt i teksten. Snowdens avsløringer om NSAs bakdører i kommersiell programvare antydes som vendepunktet som førte til at selskapene fra Silicon Valley mistet sin dominans på nettet da forbrukerne vendte dem ryggen. Likevel spår forfatterne en utvidelse av dagens overvåkningsregime, med overvåkningsdroner i fluestørrelse, drinker utstyrt med mikrofoner, de allestedsnærværende viz-brillene som kan ta opp alt de ser, og spioner utstyrt med implanterte antenner og mikrochiper. Fokuset gjennom boken er på militæret og militærteknologien, men vi får også antydet den politiske virkeligheten som ligger bak. Den kan ikke beskrives som annet enn dystopisk, sett med dagens øyne. Likevel tar karakterene realitetene for gitt med samme selvfølge som man alltid oppfatter sin egen tid. Gitt at historien er satt i en svært realistisk, nær fremtid basert på dagens trender, kan man spørre seg: Har vi allerede i dag nådd dystopien? Er vi så tilpasningsdyktige at bare avstanden som science fiction-sjangeren gir kan frembringe erkjennelsen av hvor galt det bærer av sted? Menneske vs. maskin. Selve krigen utspiller seg på og rundt Hawaii, på havets dypeste bunn, i cyberspace og i bane rundt Jorden. Det er et klassisk krigsscenario med tunge referanser til både kinesisk og amerikansk militærhistorie. Krigens begynnelse er helt parallell med den amerikanske opplevelsen av andre verdenskrig. Brorparten av den amerikanske stillehavsflåten blir senket i Pearl Harbor. Det amerikanske luftvåpenet stasjonert på den japanske øya Okinawa, hvor amerikanerne har hatt tilstedeværelse siden 1945, blir desimert på bakken i et russisk flyangrep, en imitasjon av det amerikanske Doolittle-raidet på Tokyo i 1942. Sun Tzu og The Art of War løper som en rød tråd gjennom historien, og den historiske admiralen Zheng He tjener som forbilde for den kinesiske admiralen som har kommandoen i det siste store slaget til sjøs. Til tross for fokuset på ny teknologi, formidles historien som nøkkelen til å forstå militær strategi også i fremtiden. Ghost Fleet presenterer i all hovedsak et positivt syn på nyvinninger innen militær teknologi, men den klassiske konflikten mellom menneske og maskin er likevel i aller høyeste grad til stede. Viz-brillene, en videreutvikling av Google glasses, avstedkommer en enda mer intens versjon av generasjonskløften vi har sett med smarttelefoner. Nå trenger ikke studentene engang å høre etter de kan ta opp forelesningen til senere mens de forsvinner inn i en simulert virkelighet etter eget forgodtbefinnende. Trenger de å utføre en komplisert oppgave, kan de bare hente opp instruksjoner på brillene. Tilstedeværelse, ferdigheter, ja, selv hukommelse er blitt overflødig for den nye generasjonen. Selvsagt er den avanserte teknologien det første som svikter når krigen bryter ut, og den eldre generasjonen må trå til med gårsdagens manuelle ferdigheter. Selvsagt er den avanserte teknologien det første som svikter når krigen bryter ut, og den eldre generasjonen må trå til med gårsdagens manuelle ferdigheter. Ikke bare har teknologien blitt så kompleks at reparasjoner og nødløsninger blir vanskeliggjort underveis; man har faktisk mistet kontrollen over hva den gjør. Ghost Fleet beskriver et militære som er ekstremt høyteknologisk og med svært kostbare investeringer. Kontrasten til bruk av anbud og kontraktører til laveste pris kommenteres gjennom stemmen til sjømenn som må baske med dårlig fungerende utstyr. De billige mikrochipene fra Kina som finnes i nesten alt det moderne materiellet, viser seg å være kompromittert og under kontroll av den kinesiske «Hackermilitsen» en ny gren av landets militære organisasjon. Er det dette vi vil? Det mest skremmende i boken er likevel presentasjonen av de såkalte forbedrede forhørsteknikker. En kinesisk forsker forhører en russisk overløper i Shanghai ved hjelp av elektroder festet direkte til hjernen gjennom drillede hull i hodeskallen. Den imaginære teknologien er basert på nyere forskning «Braingate» som søker å tilrettelegge slik at folk som er lamme eller har amputert kroppsdeler kan kontrollere datamaskiner og proteser. «Data that can be monitored can also be changed. Just as in a computer, so too in the signals in your brain we can change your commands for movements, your memories, and, most important, your will,» forklarer Dr. Qi. Den russiske spionen er i villrede. Har han sagt noe viktig? Er tankene hans egne eller forhørerens? Er smerten i kroppen reell eller et resultat av direkte manipulasjon av hjernens signaler? Ghost Fleet er både en drivende thriller og et fascinerende innblikk i en sannsynlig teknologisk fremtid. Den faller allikevel for fristelsen til å fremstille en ideell versjon av en fremtidig krig. Politisk sett uttrykker den et verdensbilde som kan oppsummeres som liberalistisk realisme. Krigen som beskrives er mellom mer eller mindre jevnbyrdige supermakter. Utilsiktet skade på mindre tredjeparter og sivile beskrives i liten grad, kanskje på grunn av den optimistiske tanken om at den nye teknologien skal begrense slik skade. Og kanskje enda mer interessant, hvordan ville den beskrevne teknologien fungert i den typen asymmetrisk krigføring vi oftere har sett de siste tiårene? For oss er det kanskje en ny tanke, men befolkningen i Afghanistan, Pakistan og Jemen er ikke på noen måte fremmede for lyden av droner og usikkerheten som følger bærer de kamera eller våpen? Mer påfallende for oss her hjemme er det at norsk våpenindustri, nærmere bestemt Kongsberggruppen, figurerer som utviklere bak en del av teknologien som er omtalt. Ett eksempel er missiler som sendes opp uten mål og styring, og som selv velger ut hvor de skal slå ned etter en preprogrammert liste over mulige fiendtlige mål. Få andre land av Norges beskjedne størrelse er med i dette våpenkappløpet. Likevel er den offentlige debatten om hvorvidt dette er en utvikling vi bør fremme, stort sett ikke-eksisterende. Kan hende er det fordi forståelsen av hvordan den nye teknologien vil fungere i praksis mangler. Ghost Fleet er en relativt enkel og underholdende måte å skaffe seg den nødvendige innsikten for å kunne delta i en slik debatt på. Aarseth er statsviter og fast bidragsyter i Ny Tid. tori.aarseth@gmail.com Fremtidens krig Terje Dragseth Jeg skriver språket Cappelen Damm, 2015 (0609) Pust inn, og på utpust: Les Dragseths nye langdikt høyt. Det er en messe, en meditasjon, et dikt som forlater deg søvnløs og urolig for klodens og menneskehetens fremtid. POESI METTE KARLSVIK «I begynnelsen var Ordet / Ordet var hos Gud / og Ordet var Gud.» Strofene fra 1. Mosebok kunne vært tittelen på Terje Dragseths nye langdikt. Han har valgt «Jeg skriver språket». Diktet er en klagesang og en hvalsang, en seierssang i iliadisk stil: En reise i tid og rom, fra Bibelen via Ulysses til Stein Mehren, fra sivilisasjonens vugge til en annen sivilisasjons vugge, og fra vugge til grav. Det er et ambisiøst verk. Dragseth skriver skriftens historie, og sin egen historie. Den personlige historien speiles i verdenshistorien. Individets historie blir underbygd av den kollektive historien, og andre veien rundt. Det er et ordrikt dikt, et dikt som må leses på dette premisset: Skriveren er kanskje en ordsnobb, men ikke særlig tekstkresen. Mange ord er med av lydlige grunner. Leseren kan med fordel innstille seg på en særlig holdning, en av messing eller meditasjon. Ordene «jeg skriver» er det gjentakende tema som komposisjonen varierer omkring, er den enerverende melodilinjen som fortsetter gjennom århundrer og alle verdens religiøse rom. Men også etter hvert den potensielt trettende trancelåta som ruller og går på MP3s a-liste, den du får på hjernen, som hjemsøker deg om natten, i drømme. For her er et nivå for det bevisste, rasjonelle og et annet for stemningene, musikken. Rasjonale og det irrasjonelle møtes ofte i diktet. Diktets herlighet er mellom det hypersiviliserte og -beleste, og det nesten rasende og urovekkende uforutsigbare. Bilder fra Jeg skriver står liksom stramme og formelle foran deg. Men når du ikke er obs, reiser de seg og vandrer videre, baklengs inn og ut av bevisstheten: Jeg skriver språket for bekken ved transformatorstasjonen / det rustne røret i bekken og trestokken som har lagt seg på tvers / Fiskevannsbekken Lillebekk og Kaldvannsbekken / som møtes i Straisbekken // skriver jeg og isens språk som har formet dalen / gjennom årenes ortografiske språk // Jeg skriver språket for lungenes fibre / hjertets vev luftrørets flimmerhår / leggmuskelens samtale med hjertet / skriver ribbeina og skjelettets reisning / skriver organenes språk i sult og metthet / skriver den krumbøyde / ballerina // Qi / skriver/ Qi / skriver bevegelse skriver medisin / baklengs opp en bakke/ skriver jeg, skriver Dragseth, og lar påstandene «jeg skriver språket», «skriver ribbeina» og så videre, møte skriften som handler, ikke bare påstår, som ordet «Qi», i et annet vers «Ohm»: disse ord som messes, som heler. Det performative, det handlende, er som luft og vann. Sammen blir de sang. Terje Dragseth, Triztán Vindtorn, Gro Dahle, Cecilie Løveid, Øivind Haanes, Erlend O. Nødtvedt, Ellen Einan, Stein Mehren; de som synger dikt og forteller sanger. Indre rom, ytre tid. Jeg skriver språket er Dragseths 18. diktsamling. Siden debuten i 1980 har han skrevet poesi for barn og voksne, produsert 18 filmer og cd-er med poesi og musikk. Lesere som Henning Hagerup så kvaliteten i Dragseths «sorgtunge, elegiske og ekstatiske hymner» allerede i 1995. Men gjennombruddet kom med Bella Blu: Håndbok for verdensrommet (2012), som var viktig for at Dragseth var den første poeten til å motta Triztán Vindtorns poesipris. Bella Blu var nettopp så ambisiøs som tittelen lover. En håndbok for det uendelig store, for kjærligheten, kunsten, språket. Romferden er den ultimate flukt fra kjærlighetssorg. Søkende trøst i poesiens skjønnhet, estetikkens bedøvende rus. Bella Blu var fysisk stor, men ikke et ord for lang. Her var ikke en detalj, et vers å «ta» Dragseth for. Årets bok har noe av det samme ambisjonsnivået, selv om den er mindre i størrelse. Men dette er da også noe av bokens kvalitet: Dragseth prøver ikke å gjenta suksessen. Mens Bella Blu strakte seg særlig ut i rom og fysikalitet, strekker Jeg skriver språket seg ut i tid. En skrivende søker skrift. Skriveren søker sin plass i verden gjennom historien. Han drar veksel på skriftens historie. Fra papyrusruller til Snorre, til Johannes Åpenbaring og Irland, England you name it. Han forteller historier lenge fortalt, om fortelling og språk. Likevel er det originalt. Og slik blir det å være original også å være en del av noe: Hvilken tradisjon? Terje Dragseth er ikke til å sette i noen tradisjon. Han er av de unike, dem noen kaller geniale. Dragseths skole er De som ikke likner noen andre. Likner de likevel hverandre? Terje Dragseth, Triztán Vindtorn, Gro Dahle, Cecilie Løveid, Øivind Haanes, Erlend O. Nødtvedt, Ellen Einan, Stein Mehren; de som synger dikt og forteller sanger. De har et blikk for det konkrete og visuelle, men velger ordene som hovedinstrument og -materiale. Denne leseren mener at de er der, disse vennene, i hjørner og rom av Jeg skriver språket. Men Dragseth velger likevel å nevne dem. Han er kunnskapsrik men klokest er teksten når den blir klokere enn forfatteren. Enkeltord står og dirrer og stråler. «Sol». Det første ordet jeg lærte å lese, og skrive. «Jeg ser sol.» «Eli ser sol.» Jeg er hensatt til barndommens utforskning av skriften: Jeg skriver språket for det umenneskelige / det som brister og blør / som blodig og såret gjemmer seg i skyggen fra en mur / og bare ett språk: harmens språk / dialektikkens og motstandens språk som mobiliserer i kommuner og landsbyer / urettferdighetens språk og avmaktens språk / skriver jeg / med bokstaver av sol En annen distraksjon: irritasjon! Og ikke så rent lite sjalusi. Jeg må dele skriveren med så innmari mange. Alltid er det noen eller noe rundt ham. En kritisk merknad. Klokt er også det byråkratiske språket når det kritiserer byråkratiet: språket som mobiliserer i kommuner og landsbyer / urettferdighetens og avmaktens språk. Så hevder det byråkratiske språket harme. Dette ordet «harme» er som dyttet ut på en scene, stivt og stumt, med et udramatisk dramamanus i hånden. Ord som «brister og blør», «blodig og såret» kommer til, men blir ytre staffasje. Harmen er ikke ordet «harmen». Harmen er ikke bare å skrive, men også å lese: Harmen er i det å lese Kvitekråkas sang fra perm til perm, på Audiaeturfestivalen i 2005: Dragseth leser videre selv om minuttene, timene går; publikummere går, men Dragseth fortsetter, messende, som en munk, en maratonløper, som en deltaker i Tour de France. Jeg skriver språket er låter av ulikt tempo og temperament, alt etter hva det synges om. Synges det om kjøpesentre og kommersialisme, går det i «neonlysblinkende svingende som bananer». Agresso om amfetamin; mer harmonisk der barn og døtre figurerer. «Skrifter synger med i kor. [ ] Sanger uten ord. Molly, den unge lirekassegutten [ ] Sanger som gikk til hjertet (melodisk). Den fattiges vei til rikdom (parsimonisk),» skriver Joyce, i passasjer som Dragseth hinter til, og som jeg føler jeg må lete opp, lese om igjen, for fullt utbytte av Jeg skriver språket. De mange referansene stopper flyten, rytmen, musikken, og hindrer konsentrasjon. En annen distraksjon: irritasjon! Og ikke så rent lite sjalusi. Jeg må dele skriveren med så innmari mange. Alltid er det noen eller noe rundt ham. Jeg savner skriveren selv, alene: ønsker et øyeblikk sammen med teksten, alene, uten disse tusen andre verk. Usikkerheten: Er ikke denne leseren (jeg) god nok for teksten? Hvor intenst må man være til stede for å matche må jeg skrive maraton, skrive en som løper og løper, som finner rytmen og roen; balansen i ryggen / den som gjør det mulig å løpe som for alltid, løpe som rekreasjon / som meditasjon, zen, qigong. // Jeg (leseren) skriver maratonløperen, den bipedale (altså homo sapiens) hvis lunger strekkes ut / hvis utholdenhet er stor ( en som strekker grensene / men strekker til. Må jeg (leseren) skrive meditasjonens oppbyggende karakter; konstruksjoner av kraft bygd av / maraton på maraton. Jeg skriver løperen, et ess / i sitt ess, i sin beste alder og kropp: Oppfyllende hele sitt potensial /før han ramler, treffer en bil, blir sittende med uforløst, nesten eksplosiv kraft, og tar det ut i skrift: Skriver maraton, skriver livet, skriver kjærligheten, havet, døden, språket. Hvorfor? Ja, hvorfor all denne skrivingen? Skriveren skriver frem et vendepunkt på side 75, der noen krysser gata, der jeget skriver den som leser dette // Jeg skriver: / det onde påtennes i et rom ikke langt herifra / mellom to eller tre konspireres det ondt // en løgn forvandles til enighet / spres til mer enn tre Språket. Klima, politikk, konspirasjon, ondskap og terror, religionene, og potensialet for skjønnhet. Herregud, som jeg så gjerne tar imot svar og forklaringer på disse største av temaer. Men i hvilken grad går Jeg skriver språket under huden min? «Jeg skriver retoriske barberblader,» leser jeg. Det som skjærer i meg, er sympatien med den (i dette tilfellet ordene) som står på utstilling: stumme, handlingslammede. «Vis, ikke fortell!» blir det sagt, i gater som Dragseth synger om i diktet sitt: Storgata i Bø, til enhver tid frekventert av forfatterstudenter og skrivelærere. Det er gjerne prosaforfattere som får rådet om å vise, ikke fortelle. Men denne leseren ønsker det i større grad applikert til språket selv, i Jeg skriver språket. Mer av det handlende språket! Jeg tenker ikke bare på et ord som «qi». Jeg tenker ikke på verb, på presens, på såkalt aktivt språk. En replikk kan handle. Som når du babler en vegg rundt deg og jeg spør «Hva heter hun?». Jeg leser: «Guds kjærlighet i alt, skriver jeg». Jeg kjenner kjærligheten når teksten synger. Mette Karlsvik er forfatter og litteraturkritiker i Ny Tid. mette.karlsvik@gmail.com Misantropisk meditasjon LITTERATUR

30 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk 48 nakne kropper gående stående løpende protesterende sørgende massens kraft en enslig skikkelse NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING AUGUST 2015 (20/8 16/9) NR 25 31 BOK/FILM FILMNOTISER Norge som fokusland Les Arcs European Film Festival arrangeres i desember for sjuende gang. I år har festivalen Norge som fokusland, og 14 norske spillefilmer vil vises under festivalen. Det blir også norsk musikk under Music Village, som arrangeres parallelt med filmfestivalen. Nå er påmeldingen til samproduksjonsforumet Coproduction Village og Work-In-Progressvisningene åpnet. Samproduksjonsforumet foregår over tre dager, og er åpen for filmskapere som er interessert i økonomisk eller produksjonsmessig samarbeid. Work-In-Progress-visningene gir produsenter mulighet til å vise filmer under arbeid til profesjonelle aktører som er til stede. Til forumet velges det ut 25 europeiske filmprosjekter, hvorav fem norske. Rundt 400 profesjonelle produsenter, salgsagenter, distributører, finansiører og andre deltar på bransjearrangementene, og 650 én-til-énmøter arrangeres. Forumet er en populær møteplass, og har produsert en rekke spennende resultater. Flere tidligere deltagende prosjekter har blitt valgt ut til Cannesfestivalen de siste årene, blant annet islandske Rams av Grimur Hakonarson, som vant Grand Prix i Un Certain Regard i år. Mer her: http://www.nfi.no/nyhetsarkiv/ meld-p%c3%a5-til-co-produksjonsforumeti-les-arcs Holywoodkjendiser til Vatikanet MIA HABIB PRODUCTIONS (NO) «A SONG TO...» Dansens Hus Oslo 19.-21.september 2015 BIT Teatergarasjen Bergen 25.-26.september 2015 DANSENSHUS.COM danserisk samtale: Massens kraft og den protesterende kroppen 20.september kl. 17.00, Dansens Hus, gratis adgang. Arrangør: Danseinformasjonen i panelet: chris erichsen Moderator - musiker, filmskaper, scenekunstner og skribent øivind lorenz storm bjerke - kunsthistoriker og professor ved Universitet i Oslo mia habib - danser og koreograf. M.A. i konfliktløsning og forhandling jassem hindi filosof, performer og lydkunstner foto: jon filip fahlstrøm Dødshjelp i familien Stille hjerte Regi: Bille August, foto: Dirk Brüel Veteranen Bille August har vendt tilbake til hjemlandet med en velspilt ensemblefilm om et vanskelig og modig tema. FILM ALEKSANDER HUSER Veteranen Bille Augusts nye film Stille hjerte starter nærmest som et ekko av den danske dogmeklassikeren Festen fra 1998. Vi møter Paprika Steen som også spilte i Thomas Vinterbergs film i rollen som Heidi, som med sin mann (Jens Albinus) og tenåringssønn (Oskar Sælan Halskov) ankommer sine aldrende foreldres hus for en helg som skal vise seg å være en helt spesiell markering. Men der en av sønnene setter i gang dramaet ved å snakke om familiens mørke hemmeligheter i den nevnte Dogme-filmen, er det i Stille hjerte moren i Ghita Nørbys skikkelse som har tatt beslutningen som danner utgangspunktet for filmens konflikt. Skal ta farvel. Esther, som hun heter, har nemlig blitt diagnostisert med den så langt uhelbredelige muskelsvinnsykdommen Amyotrofisk Lateral Sklerose (ALS), og plagene har for alvor begynt å manifestere seg. Hun har tatt avgjørelsen om å gjøre det slutt før sykdommen utvikler seg videre, assistert av sin legeektemann (Morten Grunwald). Familien, som alle har akseptert avgjørelsen, er derfor invitert til en siste helg i fellesskap, som inkluderer en julemiddag utenfor sesongen og som etter planen skal ende med at Esther sovner inn, kort tid etter at de andre har forlatt huset på søndagen. Dette skal gjennomføres på en måte som vil fremstå som selvmord, slik at ektemannen ikke dømmes for lovbruddet det jo er å hjelpe noen med å dø. Litt etter Heidi ankommer også hennes yngre søster Sanne (Danica Curcic), som til storesøsterens irritasjon har tatt med sin umodne av-og-på-kjæreste Dennis (Pilou Asbæk). I tillegg har Esther invitert sin gamle venninne Lisbeth (Vigga Bro), noe heller ikke alle synes er helt passende for en avskjedshelg for familien. De to søstrene står i klar kontrast til hverandre Heidi som den bestemte og nærmest kontrollerende, mens Sanne er den nervøse og ustabile med en psykisk sykdomshistorikk. Det er imidlertid sistnevnte som i hemmelighet har bestemt seg for likevel ikke å godta morens valg, og som dermed skaper ytterligere motstand i en allerede over gjennomsnittet utfordrende familiehelg. Stille hjerte er nok et dansk drama som kombinerer intelligente og troverdige karakterskildringer med sterke vendepunkter. Vender hjem. Bille Augusts store gjennombrudd kom med Pelle Erobreren i 1987, som vant både Gullpalmen i Cannes og Academy Award for beste utenlandske film. Han fulgte opp med Den gode viljen (1992) basert på Ingmar Bergmans manus om sine egne foreldre, en film som igjen ble belønnet med en Oscar i den ikke-engelskspråklige kategorien. Etter denne startet den danske regissøren en internasjonal karriere, som inkluderer litterære adapsjoner som Åndenes hus (1993) med blant annet Meryl Streep, Glenn Close og Jeremy Irons, Frøken Smillas fornemmelse for snø (1997) med Julia Ormond og Gabriel Byrne, og Farvel Bafana (2007) med Dennis Haysbert og Joseph Fiennes, den siste om Nelson Mandelas forhold til sin fangevokter gjennom tyve år. August har imidlertid med mer eller mindre jevne mellomrom vendt tilbake til Skandinavia, som med co-produksjonene Jerusalem (1996) med Maria Bonnevie og Pernille August og En sang for Martin (2001) med Sven Wollter og Viveka Seldahl. Biografifilmen Marie Krøyer fra 2012 markerte en retur til hjemlandet, men formodentlig fordi hans siste filmer ikke er blitt like store suksesser, anses Stille hjerte nå som et comeback for August. Så ble den da også nominert til seks av årets danske Bodil-priser, hvorav den stakk av med fire: for beste film, beste mannlige birolle (Asbæk), beste kvinnelige hovedrolle (Curcic) og beste filmmanus (skrevet av Christian Torpe). Strengt tatt kunne heller ikke filmen ha vunnet alle seks, da de to siste nominasjonene var til Steen og Nørby i samme kategori som Curcic. Men alle tre kunne i grunn ha vært verdige vinnere. Parallell til Vinterberg. Uten at deres karrierer nødvendigvis er spesielt like, kan man her se en viss parallell til den tidligere nevnte Thomas Vinterberg, som hadde et betydelig comeback med den Oscarnominerte Jakten i 2012. Etter en en ujevn rekke internasjonale produksjoner uten kommersiell suksess, vendte Vinterberg tilbake til dansk filmindustri allerede i 2007 med den passende titulerte om enn ikke fullstendig vellykkede En helt vender hjem, som han fulgte opp med det sterke dramaet Submarino (2010) og deretter Jakten. I kontrast til Augusts heldanske Stille hjerte er Vinterberg for tiden aktuell på norske kinoer med den amerikansk-britiske Thomas Hardy-adapsjonen Far from the Madding Crowd, som oppleves skuffende lite aktuell NY TID INVITERER TIL UTEKINO! for vår tid. Kanskje er det dermed av det gode at han igjen har reist hjem for sin neste film Kollektivet, som skal ha premiere neste år. Filmen fokuserer vel så mye på dem som skal leve videre som på hun som ønsker hjelp til å dø, men dreier seg likevel først og fremst om hvordan de ulike familiemedlemmene forholder seg til denne avgjørelsen. På sitt beste er både Vinterberg og August eksempler på at danske filmskapere er i verdensklasse innen dramasjangeren, gjerne med en familie i sentrum for handlingen (noe denne sjangeren for så vidt ofte har). Og fortrinnsvis når disse regissørene lager film i hjemlandet, må man muligens tilføye. Stille hjerte er enda et dansk drama som kombinerer intelligente og troverdige karakterskildringer med sterke vendepunkter. Riktignok kan noen plottelementer mot slutten oppleves en tanke konstruerte, men dette er ikke betydelige innvendinger mot en generelt svært velskrevet og velregissert film. Filmen tar tak i et tungt og vanskelig tema, men igjen i likhet med andre dramaer av samme nasjonalitet vet den å legge inn noen lysere og til dels morsomme elementer. Vel å merke uten å utfordre filmens realistiske grunntone, men mer i tråd med hvordan humor har det med å dukke opp i triste stunder også i virkeligheten. Sterkt ensemble. Som tidligere nevnt kunne både Paprika Steen og Ghita Nørby gjerne ha fått Bodil-statuetten som ikke mindre velfortjent ble tildelt stjerneskuddet Danica Curcic. Stille hjerte er en ensemblefilm med en kløktig sammensatt gruppe skuespillere, som alle passer utmerket Fredag 21. august fra kl. 21:00 på Schous Plass Sammen med Deichmanske bibliotek viser vi den nye dokumentaren om Fassbinder: Å elske uten å kreve. Regissør Christian Braad Thomsen kommer for samtale med redaktør Truls Lie før visning. Vi håper å se deg og lover deg en interessant filmopplevelse under åpen himmel! Mer informasjon finner du på Ny Tids Facebook-side. til sine roller og åpenbart kan kunsten å samspille fremfor å overskygge hverandre. Manuskriptet gir dog kvinnene de mest fremtredende posisjonene i dette kammerdramaet, selv om også mennene gjør seg gjeldende i noen avgjørende situasjoner. Ikke minst gjelder dette Sannes «stoner»-kjæreste, som ved flere anledninger adresserer følelsesmessige elefanter i rommet. I en minneverdig og relativt humoristisk sekvens får han endatil de fleste medlemmene av familien, inkludert den døende matriarken, med på å røyke en joint som på film ofte er ensbetydende med nettopp å åpne opp for følelsene sine. Aktiv dødshjelp. Mange filmer som tar for seg døden, handler egentlig i større grad om livet uunngåelig nok, kan man kanskje si. Stille hjerte fokuserer vel så mye på dem som skal leve videre som på henne som ønsker hjelp til å dø men dreier seg likevel først og fremst om hvordan de ulike familiemedlemmene forholder seg til denne avgjørelsen. I likhet med den israelske dramakomedien Avskjedsfesten, som for tiden også går på norske kinoer, er dette nemlig til syvende og sist en film som diskuterer aktiv dødshjelp. Når spillefilmer omhandler såpass sensitive temaer, velger de ofte å unngå tydelige konklusjoner. Stille hjerte er ikke overdrevent bombastisk eller insisterende i sitt budskap, men tør like fullt å ta stilling til eutanasi og dét står det respekt av. Slik sett vitner den ikke bare om at Bille August stadig har et sikkert grep om mellommenneskelig dramatikk, men også om et visst mot fra en aldrende filmskaper som kunne ha valgt å hvile på sine gamle triumfer. Stille hjerte har norsk kinopremiere 21. august. Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com Siden han tok over i 2013, har pave Frans, nåværende leder av den katolske kirken, tatt det mange av hans tilhengere vil kalle heller uortodokse standpunkter innen temaer som homofili, skilsmisse og ordinering av kvinnelige prester, og det er generell konsensus at han gjør ting annerledes enn sine forgjengere. Nå har han invitert noen hollywoodkjendiser, blant annet Oprah, til Vatikanet for å delta på en konferanse. Ifølge The Hollywood Reporter inviterer Frans et knippe innflytelsesrike mennesker fra underholdningsbransjen til Vatikanet med formål om å bedre bildet av kirken i vestlige medier og underholdningsbransje. Både mediamogul Oprah Winfrey og skuespiller Matt Damon skal ha fått invitasjon til konferansen. Produsent Brian Grazer er også på listen, og det samme er lederne for talentbyrået William Morris, Patrick Whitesell og Ari Emmanuel. Det foreligger ennå ingen opplysninger om når møtet skal finne sted, eller hvem som så langt har takket ja til invitasjonen. Det er ikke hver dag paven gir deg en personlig invitasjon, så man kan jo forestille seg at det i det minste vil bli noen som takker ja. http://www.cinemablend.com/new/ Pope-Calls-Hollywood-Stars-Vatican-Special- Meeting-75797.html Seminar om filmformidling på Filmens Hus Med utgangspunkt i den nye Filmmeldingen inviterer Filmens Hus i Oslo til åpen diskusjon om hvilke støtteordninger som best kan bidra til at norsk og internasjonal kvalitetsfilm når ut til publikum i Norge. Hva bør gjøres? Hva er viktig for distributører, kinoer, filmklubber, cinemateker og festivaler? Tanken er å utveksle ideer og å få innspill fra aktører som berøres av støtteordningene. Dato: torsdag 27. august 2015 Tid: kl. 10.00 15.00 Sted: Filmens Hus, Dronningens gate 16, Oslo Gratis animasjonskurs for lærere I høst tilbyr Norsk filminstitutt et lærerkurs om hvordan animasjon kan brukes som verktøy i undervisningen. Kurset foregår i Filmverkstedet på Filmens Hus, og er skreddersydd for animasjon med nettbrett. Kurset ledes av animatør Bente Aasheim, og går over tre dager. Deltakerne følges opp individuelt og i undervisningssituasjon med elevene. Kurset handler om hvordan du lager animasjon med barn, og hvordan du gjennomfører kreativ og motiverende undervisning med film som metode. Kurset gir en teoretisk og praktisk innføring i organisering av et animasjonsverksted, og viser hvordan man med enkle grep kan integrere flere fagområder i elevproduserte filmer. Det tas utgangspunkt i at digitale ferdigheter er en grunnleggende ferdighet på lik linje med lesing, skriving, regning og muntlighet. Ved å bruke animasjon som metode for læring, arbeider man tverrfaglig med kompetansemål i flere fag innenfor samme produksjon. Barn og unge lærer på ulike måter, og ved å lage film om et tema i skolen, får elevene en ny og annerledes tilnærming til fagstoffet. Les mer om kurset her: http://www.nfi.no/ filmkunnskap/gratis-animasjonskurs

32 NR. 25 AUGUST 2015 (20/8 16/9) NY TID MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk Israeli Palestinian Cinematic Project Jerusalem Boxing Club Beyond the Fear AKA Nadia Konfliktfri utopi At drage på filmfestival i Jerusalem er mest af alt en påmindelse om den mentale bagage man slæber med ind i denne særegne region. FILMFESTIVAL / JERUSALEM STEFFEN MOESTRUP Det begynder med en næsten for bastant symbolik allerede i Ben Gurion-lufthavnen udenfor Tel Aviv. I ankomsthallens forgreninger møder man to rulletrapper, der går hver sin vej separeret af et voldsomt murværk. En trappe til de, der skal af sted. En trappe til de, der ankommer. En mur til at adskille menneskene. Indtrykket følges op på taxituren langs Vestbredden mod Jerusalem. Vi passerer et fængsel til palæstinensiske terrorister, som chaufføren udtrykker det. Og vi passerer ikke mindst den iøjnefaldende mur, eller «sikkerhedshegn» som israelerne har døbt konstruktionen, der ved færdiggørelsen skal strække sig mere end 700 kilometer gennem landet som en betonsnog, der dikterer landskabets anatomi. En mur finansieret af amerikanske dollars. En mur som på palæstinensisk side er fyldt med slagord og graffiti, mens israelere på den anden side har tegnet landskaber og solnedgange, der med lethed kan tolkes som en ignorering af virkeligheden; et forsøg på at skabe en illusion om at der ikke findes en anden side. Kun landskab og solnedgang. Måske ser vi bare det, vi tror, vi skal se. Det, som lever op til vores forventninger og fordomme om Israel og konflikten. Der findes næppe noget område i verden, som er så entydigt i de første tanker, der springer frem, når man hører landet benævnt, og så komplekst ved et nærmere bekendtskab. Tankegodset har man med sig. Det er så vanskeligt at slippe det. Således også på filmfestivalen i Jerusalem, som er grunden til, at jeg er her denne gang. Inviteret af Jerusalem Press Club. Betalt med israelske penge. Hvem er jeg så? Støtter jeg så nogen? Som journalist og filmkritiker har jeg et stærkt ønske om ikke at vælge side. Om at forholde mig kritisk til alt, hvad jeg møder på min vej. Det er et ideal, men et vanskeligt et af slagsen. Kan man møde et israelsk menneske uden at tænke konflikten ind i mødet? Og kan man afkode en israelsk film uden at bruge konflikten som afsæt for afkodningen? Censur og nye toner. Allerede under festivalens åbningsceremoni blander virkeligheden sig i kunsten. Ganske som forventet måske. I de senere år er der sket en gradvist højredrejning i israelsk politik. Det skyldes blandt andet, at jødiske bosætter-partier har fået mere magt i Knesset. Et af resultaterne af denne højredrejning er en forandring i kulturpolitikken, som naturligvis også sætter sine spor i filmlandskabet. Tydeligst har det manifesteret sig, da den nyligt valgte kulturminister Miri Regev udtrykte et klart ønske om at staten ikke har til hensigt at støtte film, der kritiserer Israel. Og kort før festivalens start advarede Regev filmfestivalen om, at hun ville tilbagetrække finansiel støtte til festivalen, hvis dokumentarfilmen Beyond the Fear, der omhandler Yitzhak Rabins drabsmand Yigal Amir, blev vist. Det endte i et kompromis, hvor filmen blev fjernet fra det officielle program og fremvist i en mindre, privat biograf. Da Regev træder på scenen under aftenens åbningsceremoni, lyder der da også en lind strøm af buhen og råben fra det israelske filmmiljø. Jeg taler med adskillige instruktører undervejs på festivalen. Flere af dem forventer at gå hårdere tider i møde og frygter, at filmkunst må vige til fordel for propagandistiske hyldestværker. Finansiering af kritiske film vil blive vanskeligere, siger nogle, mens andre er mere optimistiske og ikke tror på, at staten kan lykkes med at dæmpe filmkunstens kritiske røster. Film for fred I kulturinitiativet Israeli- Palestinian Cinematic Project arbejder israelske og palæstinensiske filmmagere sammen om at kreere film men det har vist sig vanskeligt at få vist værkerne andre steder end i udlandet. AV STEFFEN MOESTRUP Da Yael Perlov, som står bag kultursamarbejdet Israeli-Palestinian Cinematic Project, skulle vælge stillbillede til årets festivalkatalog, var hun ikke i tvivl. Det skulle naturligvis være det dynamiske billede, der viser den palæstinensiske løber Woroud Sawalha i fuld vigør med Palestine skrevet på brystet og det palæstinensiske flag malet på neglene. For Perlov er det nemlig afgørende, at samarbejdsprojektet både informerer, provokerer og opildner til dialog: «Jeg tror ikke på, at film kan skabe fred. Men film kan give håb, og håb er en vigtig ingrediens i opskriften på fred,» siger Perlov, der til daglig underviser i film på Universitetet i Tel Aviv, hvorfra projektet udspringer, og hvor de deltagende jødiske filmmagere er studerende. Som en narkohandel. Den første udgave af Israeli-Palestinian Cinematic Project så dagens lys i 2010. Dengang var temaet «kaffe», projektet havde intet budget, og AKA Nadia er en voldsom trist affære, og samtidig en subtil kritik af det israelske samfund og den racisme, der gennemsyrer det. Det er 32. årgang af filmfestivalen i Jerusalem, som dermed må siges at være en af de mere etablerede kulturarrangementer i regionen, men det er bestemt ikke altid helt ligetil at få festivalen gennemført. Sidste år faldt filmfestivalen sammen med en voldsom eskalering af konflikten med utallige raketangreb fra Gaza og det israelske modangreb, som fik navnet «Operation Protective Edge». Flere udenlandske filmfolk boykottede festivalen for at støtte palæstinenserne, og flere af de inviterede filmgæster turde ikke møde op i den krigstruede by. «Jeg havde ellers personligt garanteret for, at vi nok skulle få ram på samtlige palæstinensiske raketter,» joker vores vært Uri Dromi fra Jerusalem Press Club, idet han finder et foto frem på kun et fåtal af interesserede filmmagere meldte sig på banen. Anden udgave af projektet tog afsæt i temaet «vand», og flere end 100 ansøgere var interesserede i at deltage. I år er temaet «sport», men grundideen er stadig den samme: at bringe israelske og palæstinensiske filmmagere sammen for i fællesskab at skabe en række tematisk beslægtede film. Det lyder måske banalt og næsten for politisk korrekt i et kynisk vestligt perspektiv, men det er bestemt ikke nogen let mission at skabe et filmisk kulturmøde i området. «Vi har mange udfordringer. Eksempelvis med at finde palæstinensiske filmmagere, som turde deltage, og som vi kunne give et honorar. Ifølge israelsk lov må israelske støttemidler ikke gå til palæstinensere, så jeg mødte dem om natten ved checkpoints og gav dem kontanter i kuverter. Præcist som i en narkohandel,» forklarer Yael Perlov, der ligeledes har fundet flere af de deltagende palæstinensiske filmmagere på Facebook. «Tilliden skulle langsomt opbygges. Begge sider har jo forkerte opfattelser af hinanden. Vi tror, de er terrorister, og de tror, vi er soldater. Det er dette billede, som vi skal nedbryde med projektet,» siger Perlov, og fortsætter: «Ifølge israelsk lov må israelske støttemidler ikke gå til palæstinensere, så jeg mødte dem om natten ved checkpoints og gav dem kontanter i kuverter.» «Film er et kollektivt arbejde og derfor særdeles velegnet til at nedbryde fordomme. I produktionen er den israelske fotograf nødt til at samarbejde med den sin iphone, der viser nedskydningen af en palæstinensisk raket under festivalen sidste år på præcist samme sted, vi står et år senere. Uri Dromi har en fortid i luftværnet og har været talsmand for både Rabin- og Peres-regeringerne. I dag lever han vist nok mest af at hive udenlandske pressefolk til Jerusalem. Subtil kritik. 32. årgang er mindre dramatisk. Med kulturministerens udmeldinger kommer årets festival i højere grad til at afspejle en kiggen indad. Dette sker også i flere af festivalens film, nok mest tydeligt i Tova Aschers AKA Nadia. Ascher har en baggrund som en af israelsk films mest markante filmklippere, som står bag internationalt kendte værker som Citrontræet (2008). AKA Nadia er hendes debut som instruktør, og det er en yderst stærk debut: En fortælling om den unge arabiske kvinde Maya, der er forelsket i den palæstinensiske aktivist Nimer, som hun rejser fra Israel til London for at være sammen med. Noget går galt i London, og den eneste måde palæstinensiske lysmand, hvis de skal have det bedste resultat. De møder deres frygt og opdager hinanden for første gang. Mange af vores yngre filmskabere i Israel er ikke optaget af konflikten, hvilket jeg ser som et stort problem. Jeg ved da udmærket godt, at de to sider ikke bliver venner for livet på grund af et filmsamarbejde, men de lærer hinanden sporadisk at kende for en stund, og måske kan selv et sporadisk møde gøre en forskel.» Dårlig samvittighed. Mens produktionen måske gør en forskel i det unikke samarbejdsprojekt mellem israelske jøder og palæstinensiske arabere, er det mere tvivlsomt, om visningen af filmene vil gøre en forskel. Det har nemlig vist sig uhyre vanskeligt at få fremvist filmene. Både i Israel og Palæstina. Cinemateket i Ramallah havde sagt ja til en visning, men bestyrelsen spændte ben for visningen i sidste øjeblik. Israelsk tv ville gerne vise filmene, men kun de film med rent israelske filmhold, og det takkede Yael Perlov nej til, for så ville hele grundtanken bag projektet jo erodere. Visningen under dette års Jerusalem Film Festival er således noget ganske særligt i en israelsk kontekst. Internationale visninger er nemmere at få sat i værk. Således havde anden udgave af projektet premiere på filmfestivalen i Venedig, mens dette års film blandt andet vil blive vist på festivalen i Montpellier til efteråret. Og Perlov vil blive ved med at kæmpe for flere visninger i Israel og Palæstina: «Jeg drages af det forbudte. Når noget er forbudt, er det interessant og vigtigt. Samtidig har jeg som israelsk jøde en skyldfølelse, så dette projekt er også en måde at gå min egen dårlige samvittighed i møde,» lyder det fra den initiativrige israeler. Maya kan komme tilbage til Israel på, er ved at anskaffe et forfalsket pas og en ny identitet. Som jøde vel at mærke! Derpå følger et tyve år langt ægteskab med en jødisk mand, som hun får to børn sammen med. Kærligheden mellem dem er oprigtig, og hendes liv synes godt trods de store ofre, hun har måtte tage undervejs. Men en dag banker fortiden på døren, og hendes falske identitet bliver afsløret. Den jødiske mand er chokeret over at have været gift med en arabisk kvinde, og forlader hende straks. Også de to børn må hun opgive at se mere til. Mest af alt for at skåne dem for det ubehag, de vil møde i det israelske samfund, hvis de skal have en arabisk mor. AKA Nadia er en voldsom trist affære, og samtidig en subtil kritik af det israelske samfund og den racisme, der gennemsyrer det. «Jeg ville ikke vise konflikten med raketter og vold, men derimod den hverdag, som udspringer af at leve under denne betændte situation,» siger Tova Ascher til mig efter filmen. Hun forklarer springet fra filmklipper til instruktør således: «Mit land er blevet et sted, hvor man hader den anden. Vi har mistet mere og mere humanitet. Dette had mod den anden var jeg nødt til at reagere på. Og den anden skal her forstås på mange niveauer. Det er både den sorte etiopier, det er kvinden, det er den fattige, det er den asiatiske immigrant, men den ultimative anden i vores samfund er araberen.» AKA Nadia er en undtagelse. De fleste spillefilm på festivalen er ellers forholdsvist svage værker. Sikkert fordi de bedste spillefilm får premiere på større festivaler i udlandet. Helt håbløs er horrorfilmen Jeruzalem, hvor to amerikanske backpackers oplever et nærmest bibelsk splatter-mareridt i Jerusalem. Filmen minder mest af alt om et mislykket forsøg på at lave en israelsk pendant til Blair Witch Project og samtidig formmæssigt mimes First Person Shootercomputerspil og virtuelle briller på ikke videre vellykket vis. Da jeg forlader filmen og går hjemad, møder jeg på fortovet foran King David Hotel et makabert syn. En hvid skjorte smurt ind i blod ligger henkastet foran mig. Min første tanke er, om det er et smagløst pr-stunt for den blodige horrorfilm. Næste dag finder jeg ud af, at den blodige skjorte ikke er en rekvisit, men resultatet af et knivoverfald foran hotellet. Virkelighed endnu engang. En søgen efter alternativer. Virkelighed er der også masser af i de israelske dokumentarfilm på festivalen, som ofte er mere interessante end deres fiktionspendanter. En af de bedre dokumentarfilm er Jerusalem Boxing Club, der har været fire år undervejs. Instruktøren Helen Yanofsky lykkes med at portrættere ikke bare fire fem vidt forskellige karakterer, men også selve stedet, der er et bemærkelsesværdigt fristed, hvor jøder, armenere, og israelske arabere kan mødes i et næsten apolitisk rum. Men hvordan er det egentligt at være dokumentarist et så politisk betonet sted som Jerusalem? Det spurgte jeg Yanofsky om, og hun svarede: «Vi er omgivet af kontroverser og konflikter, men her er også en hverdag. Liv som går videre. Som filmskaber i denne region søger man altid efter muligheder, løsninger og alternativer, og her mener jeg også alternativer til den virkelighed, som medierne videregiver,» siger Helen Yanofsky, der frygter, at den nye politiske linje vil påvirke israelsk dokumentar: Helt håbløs er horrorfilmen Jeruzalem, hvor to amerikanske backpackers oplever et nærmest bibelsk splatter-mareridt i Jerusalem. «Allerede nu mærker vi, at det bliver vanskeligere at finde israelske midler til at lave film for. Vi kan sagtens finde international kapital, men med udenlandsk finansiering bliver perspektivet også udenlandsk, og derved vil en kritisk dokumentarfilm være mindre slagfærdig, end hvis den var lavet for israelske penge.» Se bort fra konflikten? Flere gange undervejs på festivalen hører vi, at det er gyldne tider for israelsk film. De nationale værker har et stort hjemmepublikum, og international opmærksomhed er blevet israelsk film til dels med værker som The Kindergarten Teacher (2014) og Zero Motivation (2014). Under en paneldebat med udenlandske og israelske filmkritikere diskuteres opfattelsen af israelsk film. Mange pointerer, at israelsk film lider under den særlige optik, hvormed de anskues af et internationalt publikum. Der er en anden geografisk bevidsthed til stede, når vi ser en israelsk film, som ikke er til stede, hvis vi ser en film fra Filippinerne eller Peru og det er forkert, mener flere: «Vi bør se israelsk film blot som film. Filmene er ikke nødvendigvis nogen afkodning af virkeligheden. Det bør være journalistikkens rolle. Hvis vi for alvor skal tage israelsk film alvorligt, skal vi som internationalt publikum undlade at læse konflikten og vores fordomme ind i alt, hvad der kommer fra Israel,» lyder det fra den tyske kritiker Frédéric Jaeger. Spørgsmålet er om denne neutrale tilgang er en utopi. Om vi vitterlig kan viske tavlen ren, når vi indtager kunsten. Spørger man Tova Ascher, kan den særlige afkodning ligefrem være en fordel: «Det giver filmene fra området et særligt lag. Kunst er at stille spørgsmål til virkeligheden og få folk til at reflektere over livet og vores samfund. Hvis man er tilfreds med vores samfund, er man ikke en sensitiv person. Og er man ikke sensitiv, kan man ikke være filmkunstner.» Sensitiv og subtil kritik. Horror og had. En filmfestival med et nærmest skizofrent mangfoldigt indhold fra en nation præget af på en gang fortællemæssigt overskud og skrøbelig usikkerhed over filmfremtiden. I afgangshallen stikker taxichaufføren mig sit visitkort. Han ved, jeg vender tilbage. Moestrup er journalist og filmkritiker. moestrup@gmail.com