CAROLINA DE ROBERTIS DET USYNLIGE FJELLET Oversatt av Heidi Grinde
Originalens tittel: The Invisible Mountain 2009 by Carolina De Robertis Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-it Oversatt av: Heidi Grinde ISBN 978-82-516-5582-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Tonita og Pamela denne boken er til dere
Men du, hvorfor drar du tilbake til så mye elendighet? Hvorfor stiger du ikke opp på det herlige fjellet, kilde og årsak til all verdens lykke? DANTE ALIGHIERI, Inferno En stillhet så dyp at den skygger for håpløsheten. Fjell så høye at de skygger for håpløsheten. CLARICE LISPECTOR, Soulstorm
PAJARITA
Uno D JENTA SOM DUKKET OPP I ET TRE a Salomé til slutt skrev til datteren sin som på det tidspunktet var en ung kvinne, en fremmed tusener av mil borte skrev hun alt som blir borte, forblir et eller annet sted, som om fysikken kunne skru tiden tilbake og redde dem begge. Det var en setning hun hadde lært på skolen: Energi går aldri tapt, energi kan aldri skapes. Ingenting blir helt borte. Mennesker er også energi, og når du ikke kan se dem, har de bare endret oppholdssted eller endret form eller av og til begge deler. Unntaket er svarte hull, som oppsluker alt uten å levne det minste spor, men Salomé lot pennen løpe som
om slikt ikke eksisterte. Skjørtet var vått og klistret seg til bena og pennen gled og gled bortover papiret, tilsynelatende uten at hånden førte den; pennen formet bokstaver med skrå skjønnskrift, topper og spisser og løkker, skarpe t-er og j-er, y-er og g-er med sløyfer i bunnen som for å binde seg sammen, binde kvinner sammen igjen, og mens hun skrev ble løkkene store, som om det trengtes bredere bånd for å binde sammen det som var sprengt i stykker inne i henne, og ikke bare inne i henne, men omkring henne, og i hennes mors tid før henne, i hennes bestemors tid; de uendelig mange historiene Salomé ikke bare hadde gjennomlevd selv, men som kom til henne, slik historier gjør veltet seg ubedt inn over henne, noen ganger lett og rislende, av og til med en kraft som kunne drukne en eller skyte en opp mot himmelen. Andre historier kom aldri; de forble ufortalte. De etterlot seg bare en hul stillhet. Men om det var sant at alt som forsvant, fremdeles fantes et sted, så eksisterte også disse historiene, levende og glitrende, i skjulte hjørner av verden. Den første dagen i et nytt århundre er aldri som andre dager, aller minst i Tacuarembó i Uruguay, et ørlite fnugg av en by som er kjent for å begynne nye århundrer med et eller annet forunderlig mirakel. Derfor var innbyggerne forberedt den morgenen, de var klare, nysgjerrige, sitrende, noen var beruset, noen ba, noen drakk mer, noen stjal seg til klining i buskene, noen lente seg mot sadelen, noen fylte beger med mate, ingen sov, alle stirret mot det kommende århundret, et nytt, ubeskrevet blad. Hundre år tidligere, i 1800, da Uruguay ikke var et
land ennå, men bare en flik av en større koloni, hadde det dukket opp svære kurver med fiolette bær på alteret i kirken. De kom ingenstedsfra, saftige, modne bær som var nok til å mette en dobbelt så stor by. En altergutt ved navn Robustiano sto og så på da presten åpnet døren og fant denne gaven ved foten av krusifikset. I mange år skulle Robustiano beskrive prestens ansikt da han fikk øye på bærene som svettet i solskinnet som silte inn gjennom glassmaleriene, tre kurver så brede som to menns bryst og duften som steg berusende opp mot Gud. Robustiano brukte resten av dagen, ja, resten av livet, til å beskrive hvordan det skjedde. «Han ble bare hvit, hvit som papir, så ble han rød, og jeg så bare det hvite i øynene hans, og páfate så falt han om på gulvet! Jeg løp bort og ristet i ham og ropte Padre, padre, men han var som en stein.» Flere år senere skulle han legge til: «Det var lukten som ble for mye for ham. Lik lukten av en kvinne som er blitt tilfredsstilt. El pobre padre. Alle de ensomme nettene han greide det ikke, greide ikke de solvarme bærene inne i kirken hans, det ble for mye for en prest.» Kvinner, gauchoer og barn kom og mesket seg med bærene. Kirkestolene hadde aldri opplevd slik trengsel før. Bærene var små og kulerunde, modne og friske i smaken, annerledes enn alt som tidligere var dyrket der i landet. Mens byen la seg ned for å hvile og fordøye, gikk en åttiårig kvinne frem til alteret og fortalte en historie hun hadde hørt i sin ungdom: historien om miraklene som kom til Tacuarembó den første dagen i hvert århundre. «Jeg sier dere,» sa hun, «at dette er vårt mirakel.» Haken med de strittende hårene var overbevisende full av fiolette saftflekker. Mirakler er mirakler, sa hun, de inntreffer uten forvarsel og uten forklaring og uten
garanti for at de gir deg det du vil ha; likevel tar du imot dem; de er det skjulte skjelettet i hverdagslivet vårt. Hun fortalte dem historien om nyttårsdagen hundre år før, i 1700, akkurat slik den var blitt fortalt henne, og ingen hadde grunn til å tvile på det: Akkurat den dagen, fra soloppgang til neste soloppgang, hadde luften gjenlydt av sanger på det gamle, innfødte tupí-guaraní-språket. Selv om de fleste tacuaremboene hadde noe innfødt blod i årene, var det selv på den tiden mange som ikke lenger kunne språket. Men lydene var likevel ikke til å ta feil av: korte strupelyder, en syngende tone lik en bekk som skvulper mot steiner. Alle hørte sangene, men ingen kunne finne sangerne; mektige og uhåndgripelige kom de brutte tonene seilende med vinden. Pajarita hørte alle disse historiene som liten jente om bærene, om sangene, om kvinnen med de fiolette saftflekkene på huden. Hun ante ikke hvordan guaraní lød. Alt hun hørte hjemme, var Tacuarembó-spansk, knitringen fra bålet, stakkato smell av kniv gjennom løk, den svake raslingen i skjørtet til tante Tita, de lyse, klagende tonene fra brorens medtatte gitar, kråkene utenfor, hestenes hover, hønenes iltre kakling, broren som skjelte ut hønene. Tía Tita som brettet og vasket og rørte og kuttet og skjenket uten stans. Tía Tita sa knapt et ord, unntatt når hun fortalte historier, og da var hun ustoppelig, kunne slite dem helt ut med sine krav om absolutt, udelt oppmerksomhet. Hun fortalte historier mens hun laget mat. De rislet og fløt og strømmet ut av henne, fylte hver krik og krok av det ene rommet i hytta med flakkende gjenferd. «Du må få vite hvorfor din bror heter Artigas,» kunne hun si, og det var et signal til Pajarita om at hun måtte komme og skjære opp kjøtt til kjøttstuingen. Hun kjente